Rt-1961-774

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1961-06-24
Publisert:	Rt-1961-774
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 76
Parter:	Statsadvokat Oddvar Berrefjord, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just).
Forfatter:	Helgesen, Skau, Schei, Bendiksby, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §39, Straffeloven (1902), Løsgjengerloven (1900) §17

Dommer Helgesen: I straffesak mot A avsa Agder lagmannsrett 12. april 1961 dom med denne domsslutning:

«A, født xx.xx.1932, dømmes for forbrytelse mot straffelovens §233, første og annet ledd, til fengsel i 14 år med fradrag av 256 dager for utholdt varetekt.

Påtalemyndigheten skal i sikringsøyemed anvende overfor A de sikringsmidler som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1 a-f så lenge det er påkrevet, dog ikke utover 10 år uten rettens samtykke.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

Om spørsmålsstillingen til lagretten og saksforholdet ellers viser jeg til lagmannsrettens dom.

Domfelte har anket over dommen på grunn av lovanvendelsen, straffutmålingen og anvendelsen av sikringsmidler overfor domfelte.

Anken over lovanvendelsen har tilknytning til følgende del av lagmannens rettsbelæring, som etter anmodning av forsvareren ble tilført rettsboken:

«For at forsett skal foreligge, kreves at tiltalte forsto at det han gjorde ville volde døden. Det er én unntakelse fra dette krav: Hvis han har vært selvforskyldt beruset og han på grunn av dette ikke fullt ut forsto hva han gjorde, fritar dette ikke for straff.

Finner lagretten at tiltalte i edru tilstand ville ha forstått at han kvalte B, er han like skyldig som om han i virkeligheten forsto det. - - -

Lagretten må svare ja på spørsmål 1 hvis den finner at A enten forsto at han kvalte B eller ville ha forstått det hvis han var edru.»

Domfeltes forsvarer har for Høyesterett gjort gjeldende at den protokollerte del av rettsbelæringen er ufullstendig, og ikke klart gir uttrykk for en riktig forståelse av reglene om en gjerningsmanns strafferettslige ansvar når handlingen er begått under selvforskyldt rus. Det var etter forsvarerens mening uriktig at lagmannen i sammenheng med sin rettsbelæring vedrørende spørsmålet om forsett, unnlot å gjøre lagretten oppmerksom på at tiltalte bare ville kunne dømmes for forsettlig drap dersom de

Side:775

ytre omstendigheter ved handlingen med visshet ville ha stemplet den som forsettlig om den var blitt foretatt av en edru person. På grunn av den etter forsvarerens oppfatning ufullstendige rettsbelæring mener han at lagretten ble hindret i å ta reelt standpunkt til tiltaltes anførsel om, at handlingen ble begått av uaktsomhet og ikke med forsett.

Domfeltes anke over lovanvendelsen kan etter min mening ikke føre frem. Ved Høyesteretts avgjørelser av 5. mai 1961 i straffesakene mot Thorleif Aksel Thyrum og Karl Wilhelm Johansen1) er det fastslått, at man ved skyldspørsmålets avgjørelse overfor den berusede som ikke er bevisstløs må se bort fra den uvitenhet eller villfarelse som skyldes beruselsen, og at gjerningsmannen også i disse tilfelle - tross beruselsen - skal bedømmes som om han hadde vært edru. På bakgrunn av den lovforståelse som Høyesterett således har lagt til grunn i sakene mot Thyrum og Johansen, kan jeg ikke finne at den protokollerte del av rettsbelæringen i den foreliggende sak er ufullstendig eller bygger på en uriktig lovforståelse.

1) Se foran side 547 og side 553.

Jeg kan heller ikke se at den protokollerte rettsbelæring - slik den er formulert og sammenholdt med spørsmålsstillingen til lagretten - kan ha hindret lagretten i å ta standpunkt til om domfelte i lovens forstand handlet med forsett og ikke av uaktsomhet.

Anken over straffutmålingen og anvendelsen av sikringsmidler overfor domfelte kan etter min mening heller ikke føre frem.

Når det gjelder straffutmålingen peker jeg på, at lagretten svarte bekreftende på spørsmålet om det forelå særdeles skjerpende omstendigheter. For øvrig viser jeg til de momenter som lagmannsretten har lagt vekt på i forbindelse med utmålingen av straffen. Jeg kan ikke se at det i dette tilfelle er noe åpenbart misforhold mellom handlingen og den fastsatte fengselsstraff.

Det er ikke noe grunnlag for å endre lagmannsrettens avgjørelse av sikringsspørsmålet, således heller ikke for å endre den fastsatte lengstetid for sikringen.

Det er opplyst at domfelte etter avsigelsen av lagmannsrettens dom i alt har sittet i varetektsfengsel i 324 dager.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Til fradrag i straffen kommer i alt 324 - tre hundre og tjuefire - dager for varetektsfengsel.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Bendiksby og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Side:776

Av lagmannsrettens dom (kst. lagmann L. Z. Backer med meddommere sorenskriverne Petter Meyer og A. Wildhagen):

- - -

Følgende spørsmål er stillet lagretten:

«1. Hovedspørsmål: Er tiltalte A skyldig i å ha forvoldt en annens død, eller å ha medvirket hertil, derved at han om ettermiddagen den 30. juli 1960 i skogen i nærheten av sin bopel nordøst for Brydedammen i Sandar, forvoldte sin 7 år gamle kusine Bs død ved kvelning, ved å holde henne for nese og munn, og/eller ved å presse henne med nese og munn mot jorden og grave henne ned i en bergkløft?

2. Tilleggsspørsmål, som bare blir å besvare dersom 1. hovedspørsmål besvares bekreftende:

Foreligger ved den i 1. hovedspørsmål beskrevne handling særdeles skjerpende omstendigheter? - - -»

Ved lagrettens kjennelse, som retten legger til grunn, er tiltalte kjent skyldig etter tiltalen, idet spørsmål 1 og 2 er besvart bekreftende.

Etter dette må tiltalte bli dømt til straff for forbrytelse mot straffelovens §233, første og annet ledd.

A er 28 år gammel. Han har vært sjømann og hvalfangerkokk og senere stuert. Den siste tid har han arbeidet i land som verkstedarbeider.

Han er ugift og uten noen å forsørge. Han har ingen formue. Hans inntekt har vært kr. 20 000 pr år. Han er tidligere bøtelagt 3 ganger etter drukkenskapslovens §17, men er ellers ustraffet. Han har erkjent å ha voldt sin kusine Bs død ved uaktsomhet, men ikke erkjent seg skyldig i forsettlig drap.

Ved utmålingen av straffen legger retten følgende til grunn:

I de senere år har tiltalte periodevis misbrukt alkohol og i beruset tilstand vist seg tilbøyelig til å begå voldshandlinger uten rimelig grunn. Denne tendens har vært så hyppig og så sterk at de psykiatrisk sakkyndige har karakterisert den som avvikende fra det normale.

Den 30. juli 1960 var tiltalte beruset etter å ha nytt en større mengde øl og noe brennevin. Ut på ettermiddagen var han gått inn i skogen i nærheten av sitt hjem i Sandar, sammen med sin syv år gamle kusine B. B bodde også like i nærheten.

Det er ikke bevis for at tiltalte øvet noen sedelighetsforbrytelse mot B. Da hennes lik senere ble funnet, var det i en slik tilstand at det ikke lot seg fastslå ved undersøkelsen om det var skjedd noen sedelighetsforbrytelse eller ikke.

Retten har ikke visshet for hva som var foranledningen til at tiltalte kvalte B ved å holde den ene hånd bak hennes nakke og den annen over hennes munn og nese til hun sank livløs sammen. Dette må ha tatt flere minutter.

Etterpå gjemte tiltalte B i en bergkløft i nærheten, og skjulte liket så godt at det først ble funnet den 6. august, tross iherdig leting nettopp omkring dette sted.

I formildende retning har retten i noen grad tatt hensyn til den tilståelse som foreligger i saken.

I skjerpende retning legger retten vekt på at forbrytelsen ble øvet

Side:777

overfor et lite, forsvarsløst barn, en nær slektning, som hadde all grunn til å vise tiltalte tillit og videre til at tiltalte gjennomførte sin gjerning tross det må ha tatt flere minutter før den var fullbyrdet. - - -

Tiltalte har vært underkastet rettspsykiatrisk undersøkelse. De sakkyndige har uttalt at de anser tiltalte som en person med mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner og antar at det som følge herav er fare for at han atter vil foreta en straffbar handling.

I samsvar med det resultat de sakkyndige er kommet til, er følgende spørsmål stillet lagretten:

«5. Er tiltalte A en person med mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner?

6. Er det på grunn av en slik tilstand som omhandlet i 5. tilleggsspørsmål fare for at tiltalte A atter vil foreta en straffbar handling?»

Lagretten har besvart begge spørsmål bekreftende.

Retten er enig med lagretten og bestemmer at sikringsmidler blir å anvende overfor tiltalte i medhold av straffelovens §39 nr. 1. - - -