Rt-1961-854

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-08-26
Publisert:	Rt-1961-854
Stikkord:	Tolking
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 81/1961
Parter:	Gruppe I: Sigbjørn K. Tonstad m.fl. (høyesterettsadvokat Karl Wyller) og Gruppe II: Gunnar O. Josdal m.fl. (høyesterettsadvokat Ole Helliesen) mot Gruppe III: Peder Ousdal m.fl. (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Gaarder, Heiberg, Leivestad, Helgesen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §65

Dommer Gaarder: Ved skjøte av 24. oktober 1831 overdro oppsittere på gården Josdal i Tonstad - nå g.nr. 48 - til oppsitterne på gården Vestre Tonstad i samme herred - g.nr. 52 - «et stykke af vores Bumark, Mørkeskov kaldet». Det er senere oppstått tvist om rekkevidden av dette skjøte, nemlig for det første om det var grunneiendomsretten eller bare en beiterett som ble overdradd, og dernest om overdragelsen også omfattet en øy i Siravassdraget, Bjørnøya. Det er vassdragsrettighetene i tvisteområdet som har gjort spørsmålet om eiendomsrett eller bruksrett aktuelt. Ved stevning av 1. oktober 1956 har eiere av bruk under Vestre

Side:855

Tonstad saksøkt en rekke oppsittere på Josdal samt Stavanger kommune som kjøper av vassrettighetene, for å få dom for at saksøkerne hadde eiendomsretten til Mørkeskog med Bjørnøya, og at de som følge herav eiet hver 1/7 part av vassdragsretten i disse områder. Flekkefjord herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - kom til det resultat at skjøtet av 24. oktober 1831 ikke overførte eiendomsretten til grunnen på «fastlandet», men bare en bruksrett, og at det ikke i noen henseende omfattet Bjørnøya. Herredsrettens domsslutning lyder slik:

«1. Saksøkerne nr. 1-4 og 6-7 er eiendomsberettiget til hver sin 1/7 del av vassdragsretten i Sira ut til djupålen på strekningen fra Skiftingsbekkens utløp i Sira, og til det punkt hvor grenselinjen fra Vadet over Skiftingsbekken etter oppsatte stener ender i Sira.

2. For øvrig frifinnes de saksøkte.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Det bemerkes at tvisten for herredsretten, foruten spørsmålet om eiendomsretten til grunnen og om Bjørnøya, også omfattet et grensespørsmål som ikke foreligger for Høyesterett. Det er dette som er omhandlet i domsslutningens pkt. 1.

Tonstad-oppsitterne 1) Peder Ousdal, 2) Aslak K. Tonstad, 3) Bjørndegaard, 4) Torvald,Tollak og Albert Tonstad, 5) Sigurd Halvorsen, 6) Torvald Ousdal og 7) Torkel Netland - påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Lagmannsretten avsa dom 20. juni 1959 og kom i spørsmålet om grunneiendomsretten til et annet resultat enn herredsretten. Derimot var den enig i at Bjørnøya ikke hørte til Mørkeskog og derfor ikke var omfattet av skjøtningen i 1831. Lagmannsrettens domsslutning er sålydende:

«1. De ankende parter nr. 1-6 var sammen med ankemotpart nr. 11 inntil utskiftningen på Josdal i 1946 grunneiere i Mørkeskogstykket med like store anparter (1/7 hver).

2. De ankende parter nr. 14 og 6-7 er eiendomsberettiget til hver sin 1/7 del av vassretten på østsiden av Sira fra byttet mellom Tonstad og Josdal og videre på østsiden av Kvitla og Sira til Josdalselven og videre langs sydsiden av denne til Kullgroven, alt ut til djupålen for hele strekningens lengde.

3. For øvrig frifinnes ankemotpartene.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

En av lagdommerne dissenterte med hensyn til saksomkostningene, idet han ville ilegge Stavanger kommune omkostninger.

Om sakens sammenheng henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Høyesterettsadvokat Karl Wyller har på vegne av Stein og Torleif Bjunes, Sigbjørn K. Tonstad og Stavanger kommune påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder grunneiendomsretten (med vassdragsretten) på «fastlandet», pkt. 1 og 2 i lagmannsrettens domsslutning. Disse ankende har i det vesentlige gjort gjeldende de samme argumenter som for de tidligere instanser, og som er referert av herredsretten og lagmannsretten. De har nedlagt denne påstand:

Side:856

«Flekkefjord herredsretts dom av 11. juni 1958 stadfestes. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

Tonstad-oppsitterne Peder Ousdal m. fl. - de samme som var ankende parter for lagmannsretten - har ved høyesterettsadvokat Anders Rekve også påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder avgjørelsen av spørsmålet om Bjørnøya, og ankebegrunnelsen faller sammen med det disse parter tidligere har gjort gjeldende. De har nedlagt denne påstand:

«I. Peder Ousdal; Aslak K. Tonstad, Bjørn Ødegård; Torvald, Tollak og Albert Tonstad; Sigurd Halvorsen Tonstad og Torvald Ousdal var sammen med Sigbjørn Karlsen Tonstad inntil utskiftningen på Josdal i 1946 grunneiere i Mørkeskogstykket - herunder Store Bjørnøya - med 1/7 del hver.

II. Peder Ousdal, Aslak K. Tonstad, Bjørn Ødegård; Torvald, Tollak og Albert Tonstad; Torvald Ousdal og Torkel Netland er eiendomsberettiget til hver sin 1/7 del av vassretten på østsiden av Sira fra skiftet mellom Tonstad og Josdal og videre på østsiden av Kvitla og Sira til Josdalselven og videre på sydsiden av denne til Kullgrova.

Videre er de med samme deler eiendomsberettiget til vassretten rundt store Bjørnøya i Kvitla og Sira - alt ut til djupålen.

III. Stein og Torleif Bjunes, Sigbjørn K. Tonstad, Stavanger kommune, Gunnar O. Josdal, Peder R. A. Josdal, Åsa Josdal, Albert og Alf O. Josdal, Olaf Halberg Josdal, Jakob S. Josdal, Hans O. Josdal, Torvald H. Josdal og Jørgen O. Josdal tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger for alle retter til Peder Ousdal, Aslak K. Tonstad, Bjørn Ødegaard, Torvald, Tollak og Albert Tonstad, Sigurd Halvorsen Tonstad, Torvald Ousdal og Torkel Netland.»

Ankemotpartene 1) Gunnar O. Josdal, 2) Peder R. A. Josdal, 3) Åsa Josdal, 4) Albert O. Josdal og Alf O. Josdal, 5) Olaf Halberg Josdal, 6) Jakob S. Josdal, 7) Hans O. Josdal, 8) Torvald H. Josdal og 9) Jørgen O. Josdal mener at lagmannsrettens avgjørelse av tvisten om Bjørnøya er riktig, idet Bjørnøya etter deres mening aldri har vært ansett som en del av Mørkeskog. Når det gjelder Mørkeskog mener disse parter derimot at lagmannsrettens avgjørelse er uriktig. De har påanket dommen for så vidt, og har på dette punkt sluttet seg til det som er gjort gjeldende fra Stavanger kommune. De har nedlagt denne påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Gunnar O. Josdal, Peder R. A. Josdal, Åsa Josdal, Albert O. Josdal, Alf O. Josdal, Olaf Halberg Josdal, Jakob S. Josdal, Hans O. Josdal, Torvald H. Josdal og Jørgen O. Josdal tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å regne opp. Den 7., 8. og 9. juli 1960 ble det holdt et bevisopptak ved Flekkefjord herredsrett, der en rekke parter og vitner ble avhørt.

Jeg er i begge de tvistespørsmål som foreligger, kommet til

Side:857

samme resultat som lagmannsretten, og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse.

Når det gjelder spørsmålet om skjøtet av 1831 bare gjaldt en bruksrett, eller om det førte eiendomsretten over til Tonstadoppsitterne er det vel så, at partene neppe har hatt positivt i tankene annen slags bruk enn den som var kjent på kontrakttiden. At de ikke har hatt - og heller ikke kunne ha - oversikt over den fremtidige utvikling, som bl.a. har gjort vassretten verdifull, er imidlertid ikke avgjørende, hvis skjøtet slik det foreligger må tolkes derhen at det overdrar all rett, bortsett fra den som særskilt ble unntatt. Det avgjørende må således bli tolkningen av skjøtet. Med hensyn til dettes ordlyd må det medgis at enkelte av de uttrykk det benytter, og som tilsynelatende trekker sterkt i retning av Tonstads standpunkt, bare er tradisjonelle vendinger uten større reelt innhold. Men leser man skjøtet i sammenheng, synes jeg likevel at man ikke kan komme forbi at det må ha vært meningen å overføre til Tonstad all den rett Josdal hadde, og som Josdal ikke uttrykkelig holdt tilbake for seg selv. Det heter bl.a. at Tonstad må gjøre seg det bemeldte stykke så nyttig som de vet, vil og kan, «med Undtagelse af hvad vi oven har betinget os». Dette siste, som ikke er noen stående vending i et skjøte, er etter min mening tydelig tale. Det samme gjelder også - om enn i mindre grad - en tidligere passus om at bumarkstykket «ene og alene blot angaar Vestre Tonstad». Når det i samme forbindelse sies at kjøperne ingen avgift svarer, er jeg tilbøyelig til å forstå dette på samme måte som lagmannsretten, altså at forholdet er oppgjort mellom partene i og med at kjøpesummen er betalt.

Når det gjelder betydningen av at skjøtet ble tinglyst uten at skylddeling var holdt, ser jeg også dette på samme måte som lagmannsretten. Jeg legger imidlertid ikke særskilt vekt på det eksempel lagmannsretten nevner, nemlig skjøtet av 6. juni 1831 fra Ommund Pedersen til Tolli Olsen Borgersletten. Skylddeling av den eiendom som ble solgt ved dette skjøte ble nemlig påbegynt noen uker etter tinglysingen, og det er ikke usannsynlig at skylddelingen ble begjært samtidig med at skjøtet ble levert inn til tinglysing. Men det spiller liten rolle om dette spesielle tilfelle står i en særegen stilling. At sorenskriverne til dels var etterlatende med å overholde påbudet om skylddeling, viser nemlig bl.a. den innskjerping av påbudet som ble gitt i 1829. Man kan ikke uten videre gå ut fra at denne innskjerping gjorde påbudet absolutt effektivt for ettertiden. Grunnen til at skylddeling ikke ble holdt i det her aktuelle tilfelle vet vi ikke.

De anførsler som de ankende ellers har fremholdt kan ikke endre resultatet. Den uklare skogklausul er det vanskelig å legge vekt på. Den er for øvrig påberopt av alle parter. At Skiftingsbekken er angitt som grense, skjønt den etter de ankendes mening bare var beitegrense og ikke eiendomsgrense, kan heller ikke tillegges avgjørende vekt. Det er ikke usannsynlig at partene i 1831 oppfattet bekken - hvis navn altså er Skiftingsbekken - som

Side:858

grensen i begge relasjoner. Heller ikke kan det legges avgjørende vekt på det innbyrdes verdiforhold mellom det Josdal beholdt og det som ble overdradd Tonstad. Relasjonen var for øvrig en annen i 1831 enn nå. Og endelig kan jeg ikke se at det i tiden etter 1831 er foretatt - eller unnlatt - rettslige disposisjoner som har verdi til belysning av rettsforholdet.

Når det gjelder Bjørnøya, er jeg enig med herredsretten og med lagmannsretten som kom til samme resultat. Jeg tar ikke standpunkt til lagmannsrettens bemerkning om, at Kvitla er en så naturlig grense at Sira måtte ha vært uttrykkelig nevnt om grensen skulle gå der og ikke i Kvitla. Tonstads prosessfullmektig, advokat Rekve, har uttalt om dette at «kvitl» er den lokale betegnelse på en elvearm, og at ordet ikke har vært brukt som egennavn på den arm av Sira det her gjelder før etter 1900. Hvordan det enn henger sammen med dette mener jeg, at salgsgjenstanden - «et Stykke af vores Bumark, Mørkeskov kaldet» - i skjøtet er gitt en betegnelse som ikke omfatter Bjørnøya. Skulle Bjørnøya ansees inkludert i salget, måtte skjøtet undergis en utvidende tolkning som det ikke er grunnlag for i saken. For spørsmål av denne art vil naturforholdene på stedet kunne ha vekt. I dette tilfelle har både herredsretten og lagmannsretten foretatt åstedsbefaring. Den bevisføring som er foretatt til bruk for Høyesterett om beitning fra Tonstads side på Bjørnøya, har ikke endret det bilde som fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Det dreier seg om sporadisk streifbeitning av geit og kanskje sau av og til. Denne beitning har ikke noen verdi som tolkningsmiddel overfor skjøtet av 1831. Dertil har den vært for sjelden og for tilfeldig. Av samme årsak kan den heller ikke danne grunnlag for hevd. Det samme gjelder også den jakt som Tonstad-oppsittere kan ha drevet på øya.

Jeg tilføyer at det er motstrid mellom Stavanger kommune og dens prosessfellers oppfatning på den ene side og Josdals oppsitteres på den annen side når det gjelder Bjørnøya. Stavanger kommune, Stein og Torleif Bjunes og Sigbjørn K. Tonstad mener at vassrettene ved Bjørnøya er solgt til kommunen av Trond Bjunes og Karl S. Tonstad, mens Josdals-bøndene mener disse selgere ikke var rette innehavere av de solgte rettigheter. Dette spørsmål ligger utenfor denne sak.

Mitt resultat blir således i realiteten at lagmannsrettsdommen stadfestes. Men bl.a. fordi de eiendommer det gjelder uttrykkelig bør nevnes med gårds- og bruksnummer, vil det bli gitt ny konklusjon.

Saksomkostninger bør heller ikke tilkjennes for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd og §174 første ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Peder Ousdal som eier av g.nr. 52 b.nr. 10 i Tonstad herred, Aslak K. Tonstad som eier av g.nr. 52 b.nr. 11, Bjørn Ødegaard som eier av g.nr. 52, b.nr. 12, Torvald, Tollak og Albert

Side:859

Tonstad som eiere av g.nr. 52 b.nr. 13, Torvald Ousdal som eier av g.nr. 52 b.nr. 17 og Torkel Netland som eier av g.nr. 52 b.nr. 89 var sammen med Sigbjørn K. Tonstad inntil utskiftningen på Josdal i 1946 grunneiere i Mørkeskogstykket med like store andeler - 1/7-del hver.

2. De under 1 nevnte grunneiere unntatt Sigbjørn K. Tonstad er eiendomsberettiget til hver sin 7-del av vassretten på østsiden av Sira fra byttet mellom Tonstad og Josdal og videre på østsiden av Kvitla og Sira til Josdalselven og videre langs sydsiden av denne til Kullgroven, alt ut til djupålen for hele strekningens lengde.

3. Med hensyn til grunneiendomsretten og vassretten rundt store Bjørnøya i Kvitla og Sira stadfestes lagmannsrettens dom.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Helgesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Peter Wildhagen med domsmenn Jonas Ovedal og Johan K. Oftedal):

Etter forutgående forliksmegling har følgende eiere av bruk under gården Vestre Tonstad g.nr. 52 i Tonstad:

1. Åsta Ousdal, som eier av bruk nr. 10

2. Aslak K. Tonstad, » » » » » 11

3. Bjørn Ødegaard, » » » » » 12

4. Torvald, Tollak og

Albert Tonstad, » » » » » 13

5. Sigurd Halvorsen, » » » » » 16

6. Torvald Ousdal, » » » » » 17

7. Lensmann Torkel Netland, » » » » » 89

ved stevning av 1. oktober 1956 anlagt sak mot følgende:

1. Gunnar O. Josdal, som eier av Josdal g.nr. 48 b.nr. 5 og 6

2. Peder R. A. Josdal, » » » » » 48 » 7

3. Åsa Josdal, » » » » » 48 » 14 og 38

4. Olaf Halberg Josdal, » » » » » 48 » 15 og 31

5. Jakob S. Josdal, » » » » » 48 » 18

6. Hans O. Josdal, » » » » » 48 » 19

7. Torvald H. Josdal, » » » » » 48 » 20 og 52

8. Jørgen O. Josdal, » » » » » 48 » 21

9. Stein og Torleiv Bjunes » » » Skjørbu og

Vestre Tonstad » 52 » 19 og 28

10. Sigbjørn K. Tonstad, » » » Skjørbu og » 47 » 4

Vestre Tonstad » 52 » 14

11. Stavanger kommune v/Stavanger Elektrisitetsverk, Stavanger, for å få dom for at saksøkerne er eiendomsberettiget til bumarkstrekningen Mørkeskog inklusive Store Bjørnøen og at de som følge av dette eier hver sin 1/7 del av den vassdragsrett som tilligger disse strekninger.

Ved skjøte av 30. november 1957, tinglyst 9. desember 1957, har

Side:860

saksøker nr. 1 Åsta Ousdal, overdratt sin eiendom Vestre Tonstad g.nr. 52, b.nr. 10 til sin sønn Peder Ousdal. I medhold av tvml. §65, 1. punktum er Peder Ousdal trådt inn i saken i Åsta Ousdals sted.

Etter foretatt forliksmegling er søksmålet ved tilleggsstevning av 11. april 1958 utvidet til også å omfatte som saksøkt nr. 12, Albert O. Josdal og Alf O. Josdal som eiere av g.nr. 48, b.nr. 2 under Vestre Tonstad.

Saksøkerne gir følgende fremstilling av saken:

Ved skjøte av 24. oktober 1831, tinglyst 2. februar 1832, overdro eierne av de bruk under Josdal, g.nr. 48 i Tonstad som kalles Smålødene til en del eiere av bruk under Vestre Tonstad, g.nr. 52 i Tonstad en parsell av den bumark som tilhørte Josdal.

Dette skjøte er sålydende:

«Skjøde.

Vi underskrevne opsiddere af gaarden Liosdal i Tonstad sogn, nemlig Carl Olsen, Hans Olsen, Colbent Tollaksen, Evert Madsen, Carl Evertsen, Salve Olsen og Torkel Madsen tilstaar herved at have solgt og afhændet, ligesom vi herved sælger, skjøder og afhænder til samtlige opsiddere af gaarden vestre Tonstad, Anders Ommundsen, Jørgen Atlaksen, Svend Jørgensen, Peder Atlaksen, Ole Olsen, Colbent Tollaksen, enken efter Torkel Atlaksen - Lisbeth Johannesdatter - et stykke af vores bumark, Mørkeskov kaldet, der strækker sig fra Skiftingsbækken til Kulgraaven og udefter under Røstøl og siden efter Fieldets bræd som vi dog naar uveiret er saa strengt at vores nødkreature ikke kan holde sig i vores egen mark paa Aasen, vi forbeholder os at gjæde ned paa dette stykke med bemeldte vores nødkreature, ligesom og at vi forbeholder os frie beidning høst og vaar for smaakreaturene, hvorefter Tonstad opsidderne ene og alene skal have frihed at styre samtlige deres kreature af hvad navn nævnes kan hele aaret, og skal Tonstad opsidderne altid holde buhagen vedlige paa dette stykke, ligesom og at Tonstad opsiddere tilfalder den i dette bumarkstykke voksende skov undtagen furu og løvskov som tilhører os selv. Det anmærkes at kjøberne ingen afgift svarer af dette bumarkstykke og at samme ene og alene blot angaar vestre Tonstad. Eftersom kjøberen har betalt os den mundtlig omforenede kjøbesumma 100 spd. skriver et hundrede speciedaler, saa meddeles De herved lovlig skjøde paa bemeldte stykke af vores bumark Mørkeskov kaldet som henhører under vor gaard Ljosdal i Tonstad sogn og som de maa gjøre sig saa nyttig de ved, vil og kan, med undtagelse af hvad vi oven har betinget os, bepligtende og at hjemle dem kjøbet frit og uantastelig for hver mands pretension og tiltale i alle optænkelige maader. - Dette til bekræftelse under vores hænder i overvær av 2de gode mænd til vitterlighed. -

Gaarden Liosdal i Tonstad sogn den 24. oktober 1831.» - - -

Retten bemerker:

Retten vil først behandle spørsmålet om eiendomsretten til bumarken Mørkeskog skal ansees overført ved skjøtet av 24. oktober 1831, tgl. 2. februar 1832 fra Josdals oppsittere til oppsitterne på Vestre Tonstad eller om det bare er solgt en beiterett for Vestre Tonstad ved dette dokument.

Dokumentet er etter rettens oppfatning på flere punkter uklart skrevet, og man må derfor være varsom med å legge for stor vekt på ordene.

Retten må etter det opplyste gå ut fra at Vestre Tonstads hensikt med kontrakten var å få utvidet sitt beiteområde som var knapt, og antar

Side:861

at oppsitterne der dengang ikke hadde noen spesiell interesse i å bli ansett som grunneiere.

At skjøteformen er brukt anser ikke retten avgjørende, idet denne også har vært brukt når det har vært på det rene at eiendomsretten til grunnen ikke fulgte med.

Salgsgjenstanden er angitt å være «et stykke af vores bumark». Uttrykket bumark skulle nærmest bety at også marken - grunnen - fulgte med. Men det er for så vidt heller ikke noe til hinder for å oppfatte uttrykket bumark eller beitemark som en beiterett. Retten finner derfor ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette ord, såfremt andre momenter viser at partenes mening har vært en annen.

Retten finner å måtte legge avgjørende vekt på at skylddeling ikke har vært holdt. Etter den dagjeldende Forordning av 18. desember 1764 var forholdet i det vesentlige som nå. Forordningen foreskriver at når noen vil selge en del av sin gård skal det først av sorenskriveren med menn ved en lovformelig forretning beskrives den solgte dels grenser, og tillike fastsettes hvor meget det skal fratrekkes hovedgårdens skyld og det fraskilte stykke pålegges, hvoretter kjøper og selger hver for sin ansatte del blir ansvarlig. «Og maa intet skjøde, som paa saadant separert stykke meddeles kjøberen læses til tinge, forinden samme stykke ved rettens middel paa foreskrevne mande er skyldsat». Retten må gå ut fra at det ikke var noen tilfeldighet at skylddeling ikke ble holdt, idet den forstår bestemmelsen om at «kjøberne ingen afgift skal svare af dette bumarkstykke», slik at partene var blitt enige om at stykket fremdeles skulle ligge under Josdals skyld. Det er vanskelig å forene dette at det ikke er holdt skylddeling, og at stykket fremdeles skulle ligge under Josdals skyld med at det er overført full eiendomsrett til grunnen. Siden dokumentet er blitt tinglest uten at sorenskriveren har foranstaltet skylddeling må man tro, at han den gang har forstått de uttrykk som er brukt slik at det bare var en beiterett som var solgt, og at det ikke hadde funnet sted noen overgang av eiendomsretten til grunnen. Retten går ut fra at det etter Forordningen av 18. desember 1764 neppe har vært anledning til å etablere det forhold at eiendomsretten til stykket ble overført til Vestre Tonstad, men at Josdal skulle være ansvarlig for avgiftene.

Retten kan ikke anta at noen andre ord eller uttrykk i skjøtet på avgjørende måte kan anføres mot det resultat at det bare er en beiterett som er solgt. Saksøkerne har pekt på uttrykket: «som de maa gjøre sig saa nyttig som de selv vil og kan med undtagelse af hvad vi foran har betinget os». Men dette uttrykk kan ha sin naturlige betydning enten man antar at det er grunnen eller en beiterett som har vært salgsgjenstanden.

Det er til slutt i skjøtet brukt det uttrykk at kjøperne meddeles «lovlig skjøde paa bemeldte stykke af vores bumark Mørkeskov kaldet som henhører under vor gaard Ljosdal i Tonstad sogn». Passusen om at bumarken «henhører under vor gaard» kunne oppfattes slik, at det menes at grunnen fremdeles henhører under Josdal, og den ville da være i samsvar med at skylddeling ikke er holdt og at avgiften skulle betales av Josdal. Men uttrykket kan også oppfattes slik at det er i skjøtningsøyeblikket den henhører under Josdal gård. Noen sikker slutning finner derfor ikke retten å kunne trekke av dette.

Retten kan heller ikke som av saksøkerne hevdet uten videre legge

Side:862

til grunn den regel som gjelder på Vest- og Sørlandet om at hvor rådigheten over et grunnstykke er delt, ansees den som grunneier som har beiteretten. I dette tilfelle har både kjøper og selger beiterett om enn kjøperne har den aller vesentligste av den. (Jordskiftedommer Storm opplyste som vitne under hovedforhandlingen, at under jordskiftet i 1946 ble Josdals beiterett satt til 15 % og Tonstads beiterett til 85 % av hele beiteretten.) Etter rettens oppfatning passer ikke regelen hvor både selger og kjøper har beiterett og den kan ikke finne anvendelse her hvor beiteretten er solgt fra en gård til en annen ved en kontrakt, som etter rettens forståelse ikke overfører eiendomsretten.

Retten finner det ikke godtgjort at det av den bruk som har funnet sted kan utledes noe til støtte for fortolkningen av dokumentet. Retten finner det ikke godtgjort at Vestre Tonstad har utøvet noen annen rådighet over grunnen enn sin beiterett. Heller ikke anser retten det godtgjort at Josdal oppsitterne har foretatt seg annet enn å beite i utmarken og bruke skogen.

Retten kan ikke finne det godtgjort at Vestre Tonstads oppsittere, slik som de saksøkte har anført, ved forskjellige anledninger har gitt uttrykk for at de bare hadde en beiterett. De uttrykk som de saksøkte har pekt på lar seg vel forene med at de kunne anse seg som grunneiere, og flere av dem er avgitt lang tid etterat de hadde protestert mot de foretatte salg til Stavanger kommune. Det var da ikke tvil om hva de mente.

De saksøkte har videre pekt på at den unøyaktige og overfladiske grensebeskrivelse tyder på at det bare har vært en beiterett og ikke en eiendomsrett til grunnen som er solgt. Retten har ikke funnet å kunne slutte noe av det. Retten finner heller ikke å kunne bygge noe sikkert på at Skiftingsbekken er betegnet som grense, og at dette ikke er eiendomsgrensen, bare en beitegrense. Forholdet var jo at Vestre Tonstad hadde både grunn og beite på den annen side av grensen, og enten det var en grunneiendomsrett eller en beiterett som ble overdratt til Tonstad, var det like forståelig at man ikke tok det så nøye med denne grense.

Heller ikke tillegger retten det noen betydning at det i Matrikuleringskommissionens protokoll i 1863 ikke finnes nevnt noe om at Mørkeskog tilligger Tonstad. Mørkeskog er overhodet ikke nevnt, og den måte havnegangen er beskrevet på gir ikke anledning til å slutte noe bestemt. Det er for hver gård omtrent unntagelsesfritt bare anført hvor stort antall kreaturer de har beite for, og ikke noe om hvor havnegangen er eller om dens beskaffenhet.

Ikke noen av partene har kunnet gi en overbevisende forklaring på hva der menes med at «Tonstad opsiddere tilfalder den i dette bumarkstykke voksende skov undtagen furu og løvskov som tilhører os selv», idet det må ansees på det rene at annen skog enn furu og løvskog var det ikke. Det er mulig at ordene «som tilhører os selv» skal bindes sammen med «furu og løvskov» og leses slik, at det som unntas er den furu og løvskog som tilhører oss selv. Kjøperne får da all den skog både furu og løvskog som vokser i Mørkeskog unntagen den furu og løvskog som tilhører oss selv. Det er mulig at forklaringen er den at der i Mørkeskog i 1831 var en rekke skogteiger som var delt ut til de forskjellige brukere, men at ikke hele skogen var delt, og at det med den skog som tilhører oss selv menes disse skogteiger. Disse skulle altså unntas og resten av den

Side:863

i bumarkstykket voksende skog skulle tilfalle Tonstads oppsittere. Ingen av partene har under hovedforhandlingen kommet inn på hvorvidt bestemmelsen kan forståes slik, og da det ikke er tilveiebrakt noe materiale til belysning av spørsmålet sett fra denne synsvinkel, finner retten ikke å ha materiale til å konstatere at det er slik det forholder seg og om det vil ha noen innflytelse på bedømmelsen av saken.

Retten finner det ikke godtgjort at det kan ha noen innflytelse på fortolkningen av skjøtet av 1831 at mulig ikke alle berettigede har underskrevet det.

Etter dette må retten legge avgjørende vekt på at skylddeling ikke har funnet sted og på bestemmelsen om at avgiften ikke skal betales av Tonstad, og retten må anse den rett som er solgt bare som en beiterett. Retten anser derfor Josdals oppsittere som grunneiere etter skjøtet av 1831.

Angående spørsmålet om hvorvidt beiteretten også omfatter Bjørnøen skal retten bemerke:

Retten tar sitt utgangspunkt i at det er solgt «et stykke af vores bumark Mørkeskov kaldet». Uttrykket kan forståes slik at Josdal selger en del av sin bumark og at denne del kalles Mørkeskog, og det kan også bety at Josdal selger en del av bumarken Mørkeskog. Uansett hvordan man oppfatter det må det imidlertid være klart at det stykke som selges ligger innenfor det område som kaltes Mørkeskog, og retten kan ikke anta at Bjørnøen hørte med til det område som kaltes slik. Det er for det første naturlig å anta at en såpass stor øy som det her er tale om har sitt eget navn. Den ligger isolert fra den øvrige mark ved Kvitla som man en stor del av året ikke kan komme over, og det er ikke naturlig å anse den som en del av den mark som den er atskilt fra ved elven. I de kontrakter som er dokumentert angående salg av skogteiger på Bjørnøen, er deres beliggenhet alltid betegnet som Bjørnøen, og saksøkerne har ikke kunnet fremskaffe noe dokument hvorav det går frem at Bjørnøen ansees som en del av Mørke skog. Det alt overveiende antall av de vitneprov som ble avgitt under tingsvitnet i 1917 går ut på, at oppfatningen alltid har vært den at Bjørnøen var et område og Mørkeskog et annet. En kan også vise til brev fra Asbjørn Bakke til lensmann T. Netland av 26. april 1917. Brevet er et svar på en forespørsel av 19. s. m. fra lensmann Netland, hvor denne ber om opplysninger om noen skogteiger som Asbjørn Bakkes far lensmann Henrik Bakke hadde hatt, og som hadde kommet fra Josdal eller Skjørbu, bl.a. skulle han hatt en skog på Bjørnøen. Lensmann Netland vil gjerne vite når skogen på Bjørnøen ble solgt og til hvem. I svaret skriver Asbjørn Bakke at hans far hadde en skogteig på Bjørnøen og en i Mørkeskog.

Retten finner det videre bevist at Bjørnøen ikke har vært brukt til beite slik som Mørkeskog. Det var vanskelig tilgjengelig for kreaturer i en stor del av den tid der ble beitet. I tidsrommet etter salget av 1831 kan ikke retten finne det bevist at det av Vestre Tonstad har vært beitet på Bjørnøen. Det må ansees godtgjort ved tingsvitnet i 1917 at det eneste som har funnet sted er at det ved enkelte anledninger har vært iakttatt geiter fra Tonstad på Bjørnøen. Noe regulært beite kan ikke retten finne godtgjort at det har foregått. Retten må da anse det sannsynlig at det før 1831 slett ikke har vært beitet på Bjørnøen av Josdals oppsittere, idet forholdet var at Josdal før salget hadde rikelig med beitemark både

Side:864

bedre og nærmere og mer bekvemt. Det er da neppe sannsynlig at Josdals oppsittere overhodet har brukt den avsidesliggende og vanskelig tilgjengelige Bjørnøen til bumark. Bumarken har vært i Mørkeskog og Bjørnøen har vært et område utenfor bumarken. Den har da neppe vært kalt bumark eller vært ansett som en del av den. Når Josdal da selger et stykke av sin bumark er det ikke naturlig å tro at Bjørnøen fulgte med når den ikke er uttrykkelig nevnt.

Retten kan ikke være enig i at det av grensebeskrivelsen automatisk følger at Bjørnøen er med. Ved grensebeskrivelsen er det bare trukket opp en grense fra Skiftingsbekken til Kullgroven og fastsatt at det solgte område strekker seg «udefter» fra denne linje. Man kan da ikke slutte mer enn at stykket strekker seg utetter så langt som Mørkeskog går, og dette gir en naturlig grense ved Sira og Kvitla.

Det har vært anført at det har vært bosetning på Bjørnøen, men opplysningene om dette har vært for ubestemte til at retten kan bygge på dem. Det er ikke på det rene hvem som har satt ned den mann som skal ha holdt til der, og hva slags hus det er man har funnet rester av er ikke klart.

Retten kan ikke anse det godtgjort at det fra Tonstads oppsitteres side foreligger noen bruk av Bjørnøen som gjør at de kan ha hevdet den.

Etter det resultat som retten kommer til blir således saksøkerne ikke ansett som grunneiere i Mørkeskog og Bjørnøen, og blir følgelig ikke eiendomsberettiget til den vassdragsrett som tilligger disse områder. De saksøkte blir altså for så vidt å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Reidar Borge, Knut Løken og sorenskriver Toralf Hald):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Spørsmålet om det ved skjøtet av 24. oktober 1831 er overført eiendomsrett eller bare stiftet eller overført en bruksrett, en beiterett, må løses ved en fortolkning av dokumentet. Herredsretten har antatt at fortolkningen må skje på bakgrunn av at Vestre Tonstad hadde behov for mer beitemark. Lagmannsretten finner ikke godtgjort noe i så henseende. En ser det slik at Tonstad var interessert i å kjøpe og Josdal i å selge, uten at man kan se at forholdene på den ene side har vært mer avgjørende enn forholdene på den annen side for at avtalen kom i stand.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at skjøtet for flere punkters vedkommende kunne ha vært klarere avfattet, og at man derfor må være forsiktig med å legge for meget i enkelte ord og uttrykk. På den annen side kan man ikke være enig med ankemotpartene i at mange ord og uttrykk i skjøtet må skrelles bort som overflødige. Det kan etter lagmannsrettens mening først bli spørsmål om dette når det fremgår at de betegnelser som er brukt sier noe annet enn partene har ment å gi uttrykk for. I mange tilfelle vil selvsagt ord og uttrykk som er brukt, ha sin selvstendige betydning ved fortolkningen av dokumentet.

Lagmannsretten finner - som herredsretten - at flere av de uttrykk som er brukt i skjøtet, ikke kan tas til inntekt for noen bestemt forståelse av skjøtet.

Side:865

Herredsretten har for sitt vedkommende lagt avgjørende vekt på at skylddeling ikke er holdt. Lagmannsretten kan ikke tillegge dette forhold en slik avgjørende betydning. Det er etter lagmannsrettens mening intet til hinder for å overføre eiendomsrett partene imellom uten skylddeling. Skylddeling er i seg selv ikke noe vilkår for eiendomsoverdragelse, men bare for at eiendomsoverdragelsen skal kunne få rettsbeskyttelse ved tinglysing. Ankemotpartene hevder at når skjøtet i det foreliggende tilfelle er blitt tinglyst og ikke avvist, så er også dette et sterkt bevis for at skjøtet bare inneholder en bruksrett. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se dette som noe særlig sterkt bevis i så henseende. Til og med den foreliggende sak frembyr eksempel på at vitterlige eiendomsoverdragelser er blitt tinglyst uten skylddeling, jfr. det dokumenterte skjøte av 6. juni 1831, tinglyst 2. august s. å. fra Ommund Pedersen til Tolli Olsen Borgersletten.

Når det gjelder bestemmelsen i skjøtet om at «køberne ingen afgift svarer» er lagmannsretten enig med herredsrett og parter i, at det hermed kan siktes til så vel skatter til det offentlige som til avgifter eller andre betalinger til selgeren. Lagmannsretten er tilbøyelig til å anta at den siste forståelse må være den riktige, slik at også dette forhold tyder hen på en eiendomsoverdragelse. Det var etter lagmannsrettens mening ingen sjelden foreteelse at kjøpesummen på den tid ble betalt ved fremtidige avdrag, iallfall for en dels vedkommende. Ved det uttrykk som er brukt i skjøtet, er det da markert at kjøpesummen er oppgjort i sin helhet ved den engangsbetaling som fant sted.

Lagmannsretten mener for øvrig at det også fremgår direkte av skjøtet at det er en eiendomsoverdragelse som har funnet sted.

For selv om det er slik at bumark betyr beite eller beiterett, så mener lagmannsretten at en angivelse som «et stykke af vores beitemark» må omfatte både selve grunnen og beitet der. Og endelig skal bemerkes at når selgerne har forbeholdt seg skogen, så er også dette en omstendighet som taler for at skjøtet inneholder en eiendomsoverdragelse. For mens den bruksberettigede får en positivt betegnet rett, beholder eieren på sin side retten til all annen utøvelse, uten at det er nødvendig å ta noe forbehold herom overfor den bruksberettigede.

Etter en samlet vurdering av alle forhold er retten kommet til det resultat at skjøtet av 24. oktober 1831 inneholder en eiendomsoverdragelse.

Etter lagmannsrettens mening ville det for øvrig vært brukt andre uttrykk i skjøtet om hensikten hadde vært bare å overdra en bruksrett. Etter den dokumentasjon som for så vidt er foretatt anser lagmannsretten at folk i Tonstad på den tid hadde god rede på forskjellen mellom eiendomsrett og bruksrett, og også visste å finne de adekvate uttrykk for dette i hvert enkelt tilfelle.

De ankende parter har som et nytt bevis for lagmannsretten påberopt seg et par skjønnsforretninger vedkommende drifteveien Kvina-Tonstad som støtte for sitt standpunkt. Det heter i disse forretninger at grensen mellom Tonstad og Josdal går ved «Kullgroven». Lagmannsretten har ikke tillagt disse skjønnsforretninger noen særlig betydning som bevis, idet en ser det som rimelig at Josdalsfolket gikk med på å anse «Kullgroven» som grense i relasjon til drifteveien.

Side:866

Drifteveier og hvileplasser medfører størst skade på beitet, og det er derfor ikke noe å si på at Josdalsfolket gikk med på å anse «Kullgroven» som grense for så vidt, idet det jo var Vestre Tonstad som hadde beiteretten hertil.

Det neste spørsmål lagmannsretten skal ta standpunkt til er hvorvidt Bjørnøen fulgte med i overdragelsen. Dette spørsmål har også herredsretten tatt standpunkt til, riktignok på det grunnlag at skjøtet av 24. oktober 1831 bare hjemlet overdragelse av en rettighet, men det er uten betydning i denne forbindelse.

Lagmannsretten er for dette spørsmåls vedkommende kommet til samme resultat som herredsretten, og kan for vesentlige delers vedkommende slutte seg til den begrunnelse herredsretten for så vidt har gitt i sine domsgrunner.

Heller ikke lagmannsretten kan finne det godtgjort at Bjørnøen er et areal innen Mørkeskog. En ser det tvertimot slik at betegnelsen Bjørnøen er gammel både som navn og eiendomsareal.

En bemerker videre at Bjørnøen er skilt fra Mørkeskog ved Kvitla som det er vanskelig å komme over. Det er også vanskelig å komme opp på øen. De ankende parter har hevdet meget sterkt at når det i grensebeskrivelsen ikke er sagt noe om grensen mot vest, må grensen her gå i Sira som danner byttet mot naboeiendommen. Lagmannsretten er enig i at dette er et argument som kan ha noe for seg, men på den annen side ser man Kvitla som en så naturlig og utpreget grense, at Sira måtte ha vært uttrykkelig nevnt om grensen skulle gå der og ikke i Kvitla.

Lagmannsretten må videre innrømme at det neppe kan anføres noen vektig begrunnelse for at Josdal skulle holde tilbake Bjørnøen da Mørkeskog ble solgt. Øen ligger ulagelig til for utnyttelse fra Josdals side, skogen var frasolgt og beitet hadde Josdal neppe bruk for. Også dette er momenter som taler for at Bjørnøen fulgte med i overdragelsen.

Vurderer man derimot samtlige forhold under ett og herunder legger vekt på, at den bruksutøvelse som har funnet sted fra Vestre Tonstads side er av så sporadisk og tilfeldig karakter at den på ingen måte markerer noen eiendomsrett, kommer lagmannsretten til det resultat at Bjørnøen ikke fulgte med ved salget den 24. oktober 1831. - - -