Rt-1961-910

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-09-08
Publisert:	Rt-1961-910
Stikkord:	Forvaltningsrett, Ekspropriasjonsvedtak
Sammendrag:	Saken gjaldt gyldigheten av kongelig resulusjon som ga en kommune samtykke til å kreve tvungen avståelse av et areal, Glitrehagen i Modum, som bestod av ca. 8 000 mål skog m.v.
Saksgang:	Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 27.08.1957 - Eidsivating lagmannsrett 11.06.1959 - Høyesterett HR-1961-95-B, L.nr. 95 B/1961
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Erik Willoch), hjelpeintervenient: Modum kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud) mot Aktieselskabet Børresen (overrettssakfører Anders Østbye - til prøve)
Forfatter:	Endresen, Bendiksby, Gaarder, Roll Matthiesen, Skau
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Jordloven (1928) §15, §16, §22, §23, Jordloven (1955) §25, §29

Dommer Endresen: Ved kongelig resolusjon av 18. mars 1955 fikk Modum kommune i medhold av §15 og §16 i lov om ordning av visse jordspørsmål m.v. av 22. juni 1928 samtykke til å kreve tvungen avståelse av et areal, Glitrehagen i Modum, som består av ca. 8 000 mål skog m.v. Eieren av arealet, Aktieselskabet Børresen, som mente at Landbruksdepartementets behandling av saken hadde vært mangelfull, reiste i juni 1955 sak mot Staten v/Landbruksdepartementet for å få resolusjonen kjent ugyldig.

Side:911

Eiker, Modum og Sigdal herredsrett, som var satt med fagkyndige domsmenn, avsa 27. august 1957 dom i saken med denne domsslutning:

«Staten ved Landbruksdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Aktieselskabet Børresen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten som var satt med 2 fagkyndige domsmenn, avsa 11. juni 1959 dom med denne domsslutning:

«1. Kongelig resolusjon av 18. mars 1955 hvorved det i medhold av §15 og §16 i lov om ordning av visse jordspørsmål m.v. av 2. juni 1928 ble gitt samtykke til at Modum kommune krever tvungen avståelse av Glitrehagen med plasser, dyrkningsjord og skog - i alt ca. 8 000 dekar - i Modum, kjennes ugyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet en av de juridiske dommere stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.

Staten v/Landbruksdepartementet har påanket dommen til Høyesterett og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Modum kommune, som for herredsretten og lagmannsretten opptrådte som hjelpeintervenient til støtte for staten, har også for Høyesterett erklært slik hjelpeintervensjon og har nedlagt denne påstand:

«Modum kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Aktieselskabet Børresen har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes, dog således at Aktieselskabet Børresen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet og partenes anførsler vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner samt til mine bemerkninger i det følgende.

Til bruk for Høyesterett er det i dagene 20., 28. og 29. juni samt 10., 11. og 12. november 1960 og 17. februar 1961 holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av byråsjef Torkjel Nesheim, disponent Johan Sveaas og daværende ordfører i Modum Andreas Knive som partsrepresentanter og 12 vitner, hvorav 3 nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett som jeg ikke finner grunn til å gjøre nærmere rede for.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsrettens flertall, men på et noe annet grunnlag.

Jeg finner innledningsvis grunn til å nevne at den ordning den nå opphevede jordlov av 1928 opprinnelig fastsatte i §22 - hvoretter et skjønn i visse henseender skulle kunne etterprøve om lovens vilkår for en meddelt ekspropriasjonstillatelse forelå - ble ophevet ved endringslov av 28. juli 1949. Etter denne endring skulle Kongen avgjøre om betingelsene for avståelse var til stede,

Side:912

hvor disse grunnet seg på en skjønnsmessig bedømmelse av forhold som angikk fast eiendom, herunder jord, skog og andre jordbruksherligheter, eller som angikk eiendommens drift. Når det etter denne endring tillå Kongen med endelig virkning - uten etterfølgende skjønn eller domstolskontroll - å avgjøre om lovens skjønnsmessige betingelser for meddelelse av ekspropriasjonstillatelse var til stede, måtte det ansees å være av særlig betydning at vurderingen skjedde på et fullstendig og riktig faktisk grunnlag - både slik at tilstrekkelige opplysninger var innhentet på forhånd, at de innhentede opplysninger var riktige, og at de administrative myndigheter om nødvendig hadde innhentet faglige uttalelser til veiledning ved de skjønnsmessige vurderinger.

Aktieselskabet Børresen har gjort gjeldende at det hefter mangler ved den i saken omhandlede resolusjon i alle disse henseender. Spesielt har ankemotparten trukket frem som en avgjørende feil ved saksbehandlingen, at uttalelser ikke har vært innhentet fra faglige instanser som fylkeslandbruksstyret, fylkesskogrådet og skogdirektøren. Til dette har det fra statens side vært anført at uttalelser fra faglige instanser i dette tilfelle måtte ansees upåkrevet, fordi det dreiet seg om en rent jordpolitisk vurdering av hvorvidt det samfunnsmessig sett var mer fordelaktig at den avståtte eiendom skulle tilhøre Modum kommune enn at den skulle tilhøre Aktieselskabet Børresen, og ved en slik vurdering har uttalelser fra landbruksfaglig hold ikke noen plass. I tilknytning til at ankemotparten gjennom sakkyndige undersøkelser og erklæringer har søkt underbygget sin kritikk over at uttalelser fra faglig hold ikke er innhentet for så vidt angår jordbruksmulighetene i Glitrehagen, er det fra statens side også gjort gjeldende at slike uttalelser var overflødige, fordi jordbruksmulighetene tatt for seg ikke hadde vært motiverende ved ekspropriasjonsvedtaket: det vesentlige hadde vært skogen, og man hadde under saksforberedelsen i departementet også regnet med den mulighet at området overhodet ikke ville bli utnyttet til jordbruksformål.

Hva den sistnevnte anførsel angår, nevner jeg at det - bortsett fra utsagn fra administrasjonens folk - ikke foreligger holdepunkt for å anta at ikke jordbruksmulighetene i Glitrehagen er tillagt vesentlig betydning ved avgjørelsen av ekspropriasjonssaken. I tilrådingen til resolusjonen av 18. mars 1955 er avfolkningen av plassene i Glitrehagen og mulighetene for å gjenoppta bruken av dyrket og dyrkbar jord i området gitt bred plass, og det fremgår også av tilrådingen at dette hensyn har vært sterkt fremme i jordstyrets og kommunens motivering av søknaden om ekspropriasjonstillatelse. Departementet gir i sin tilråding uttrykk for at området hverken ligger så avsides eller så høyt at det ikke skulle kunne drives vanlig jordbruk; når forholdene blir endret slik at brukerne kan bli selveiere og det kommer vei, skulle forholdene etter departementets mening ligge til rette for jordbruk i området. Departementet holder imidlertid åpent spørsmålet om man skal ta sikte på fast bosetting, men uttaler at god

Side:913

dyrket og dyrkbar jord bør brukes, og peker i denne forbindelse på at fellesseter for småbruk vil være nærliggende. Om man i departementet under forberedelsen av saken har regnet med som et alternativ at jordbruksmulighetene overhodet ikke ville bli utnyttet, fordi de måtte stå tilbake for områdets utnyttelse til skogsdrift, er dette i det hele ikke kommet til uttrykk i tilrådingen som har dannet grunnlag for vedtaket i statsråd. Jeg antar under disse omstendigheter at den motivering som tilrådingen gir uttrykk for med hensyn til Glitrehagens utnyttelse til jordbruk, må legges til grunn.

Det er på det rene at lovens krav i §23 om innhentelse av uttalelser fra eieren av den eiendom som ønskes avstått, samt fra jordstyre og herredstyre, er overholdt. Det følger imidlertid av alminnelige forvaltningsrettslige grunnsetninger at forvaltningsmyndighetene har en selvstendig plikt til å sørge for, at et forvaltningsvedtak treffes på riktig og fyldestgjørende grunnlag, og i tilfelle plikter å foreta de undersøkelser som etter sakens art ansees nødvendige for å tilveiebringe et slikt grunnlag. I dette tilfelle hadde Aktieselskabet Børresen gjennom høyesterettsadvokat Heyerdahls brev av 30. desember 1954 gjort gjeldende en rekke innvendinger av jordbruks- og skogbruksmessig art mot Modum kommunes ekspropriasjonsplaner, og anmodet om at saken - foruten for skogdirektøren - måtte bli forelagt for fylkeslandbruksstyret og fylkesskogrådet til fagkyndig gransking og vurdering. Det er under rettssaken fra ankemotpartens side lagt frem flere sakkyndige utredninger støttet av vitneprov som munner ut i, at de områder som tidligere hadde vært brukt til jordbruk i Glitrehagen, etter forholdene nå fra et drifts- og samfunnsøkonomisk synspunkt er lite egnet for utnyttelse til jordbruksformål. Herredsretten med fagkyndige domsmenn har etter befaring uttalt i sin dom, at departementet i sitt foredrag synes å legge større vekt på de jordbruksmessige muligheter enn en faglig vurdering tilsier, og lagmannsrettens flertall - hvoriblant de fagkyndige domsmenn - er etter befaring kommet til at det syn på jordbruksmulighetene som avståelsessaken bygger på, er urealistisk. Selv om det fra statens side er fremlagt en sakkyndig erklæring som bestrider holdbarbeten av de synsmåter som er lagt til grunn i de utredninger ankemotparten har skaffet til veie, ville jeg - om standpunkt måtte tas - ha vanskelig for å finne grunnlag for å fravike herredsrettens og lagmannsrettens vurdering. Jeg skal imidlertid ikke ta stilling til disse spørsmål; jeg nevner bare de førstnevnte sakkyndiges syn og de tidligere retters standpunkt som en bekreftelse på, at forholdene i den foreliggende sak - hvor det forelå motstridende oppfatninger - tilsa at Aktieselskabet Børresens oppfordring om å forelegge saken for fagkyndige instanser, burde vært imøtekommet.

Det var så meget større grunn til dette som det under behandlingen av førnevnte lovendring i 1949 uttrykkelig ble presisert, at når Kongen på dette område skulle få endelig beslutningsmyndighet, måtte veiledende uttalelser fra faglige instanser i fornøden

Side:914

utstrekning innhentes før Kongens avgjørelse ble truffet. I Ot.prp. nr. 81 (1949) sies det således uttrykkelig på side 4-5: «Det er - - departementets forutsetning at særlig vanskelige og tvilsomme saker ikke skal avgjøres før de er fullt faglig utredet.» Jeg kan for mitt vedkommende ikke se det annerledes enn at denne sak etter de påberopte utnyttelsesmuligheter og Glitrehagens betydning for ankemotparten, måtte ansees som både særlig vanskelig og tvilsom. At faglige instanser skulle høres før avgjørelsen ble truffet, ble sterkt presisert både i Landbrukskomitéens innstilling og av forskjellige stortingsrepresentanter under debatten i Odelsting og Lagting, og gir etter min oppfatning uttrykk for hvilke krav det etter Stortingets mening i alminnelighet måtte stilles til en forsvarlig saksbehandling i disse saker.

En særlig grunn for å forelegge saken for fylkets faglige instanser var det også, at Modum jordstyre var initiativtager til ekspropriasjonssøknaden og hadde opptrådt på kommunens vegne overfor Aktieselskabet Børresen; dette kunne gi skjellig grunn til tvil om jordstyret sto uhildet i saken. Etter Tilråding I fra Jordlovkomitéen av 1947 (side 26 annen sp.) var det nettopp det forhold, at lokale og personlige hensyn hos medlemmer av herredstyre og jordstyre ofte veier så meget at det går ut over den faglige og driftsøkonomiske vurdering, som bevirket at komitéen fremmet forslag som resulterte i at den nye jordlov - som ble sanksjonert 18. mars 1955, samme dag som den i saken omhandlede resolusjon - i §25 fikk bestemmelse om at ekspropriasjon i alminnelighet skal avgjøres av Kongen «etter framlegg frå fylkeslandbruksstyret». Etter den nye lov er behandling i fylkeslandbruksstyret således kommet inn som et ordinært ledd i saksbehandlingen. Jeg nevner for øvrig at loven av 1955 i §29 også har en bestemmelse om, at tileigning av skog etter loven som regel bare må skje, når dette etter en driftsøkonomisk vurdering er den mest samfunnsgagnlige måte å nytte jord og skog på - en vurdering som neppe kan foretas uten at uttalelser fra skogbrukskyndige instanser har vært innhentet. Som en bekreftelse på betydningen av at faglige instanser får anledning til å uttale seg, nevner jeg også - skjønt det ikke direkte berører saksbehandlingen i 1955 - at loven om oreiging av fast eigedom av 23. oktober 1959 i §12 første ledd har en bestemmelse om, at en ekspropriasjonssak i alminnelighet skal forelegges til uttalelse bl.a. for fylkeslandbruksstyret og fylkesskogrådet når den angår interesser som hører under slike organer; bestemmelsen har etter lovens §30 nr. 35 også anvendelse på saker etter jordloven av 1955.

Det er ikke opplyst noe i saken som viser at det hastet med å få den avgjort; tidsnød er ikke påberopt som begrunnelse for at innhentelse av faglige uttalelser ble unnlatt. Departementet sendte heller ikke Aktieselskabet Børresen meddelelse om at man ikke fant å kunne etterkomme anmodningen om innhentelse av uttalelser fra faglige instanser; selskapet hørte etterat anmodningen var fremsatt, overhodet intet før resolusjonen forelå. Hadde selskapet fått meddelelse som nevnt, ville det hatt mulighet for selv å

Side:915

kunne søke skaffet til veie sakkyndige uttalelser før avgjørelsen ble truffet.

Jeg er således kommet til at det var en feil at saken ikke ble forelagt til uttalelse for faglige instanser. Det fritok etter min mening ikke for plikten til å innhente slike uttalelser om saken ble avgjort etter jordpolitiske vurderinger; også i så fall var det grunn til å innhente opplysning om og la inngå i overveielsene hva en ekspropriasjon etter faglig vurdering ville innebære.

Ankemotparten har videre gjort gjeldende at resolusjonen - foruten når det gjelder jordbruksmulighetene - også hviler på andre uriktige faktiske forutsetninger. De opplysninger som tilrådingen gir om jordviddene og mulighetene for nye bruk, blir misvisende på bakgrunn av at Glitrehagen - på tross av at området var tatt med i jordregisteret fra 1936 - ikke er oppført i den «Gransking av jordbrukets utviklingsmuligheter i Buskerud» som ble foretatt av Buskerud landbruksselskap i 1952, - hverken under oppgaven over dyrkningsjord på større felt (bureisingsfelt) eller i den herredsvise oppgave over dyrkbar jord egnet til dyrking til beite og slått. Gjengivelsen av Modum skogråds uttalelse om at arronderingen etter en avståelse vil bli hensiktsmessig for begge parter, er etter ankemotpartens mening egnet til å villede; at arronderingen ville bli hensiktsmessig rent geografisk kan så være, men det som er av betydning i denne forbindelse, er at den driftsmessige arrondering blir lite hensiktsmessig for ankemotparten. Jeg må gi ankemotparten medhold i hva selskapet her har anført, men finner ikke grunn til å ta stilling til hvorvidt dette i seg selv kan være grunnlag for å kjenne ekspropriasjonsvedtaket ugyldig; jeg nevner bare forholdet her fordi det dreier seg om mistak, som trolig ville blitt beriktiget om uttalelser fra faglige instanser på forhånd var blitt innhentet.

Videre har ankemotparten gjort gjeldende at saksforholdet på mange punkter har vært utilstrekkelig opplyst. I høyesterettsadvokat Heyerdahls brev til Landbruksdepartementet av 30. desember 1954 er det således nevnt, at Drammen og Lier har vist stor interesse for Glitrevann som reservoar for vannverk. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett, synes mulighetene for at Glitrevann innen 10-20 år vil bli krevet avstått til dette formål å være så vidt store, at det er et forhold som må tas i betraktning ved vurderingen av om jordbruksmulighetene i Glitrehagen med fordel kan utnyttes. Etter de foreliggende opplysninger synes de restriksjoner som et slikt vannverk nødvendiggjør riktignok å være forholdsvis beskjedne; det naturlige hadde imidlertid - når vannverkspørsmålet først var reist for departementet - vært at departementet hadde søkt nærmere opplysninger om planene og latt disse inngå i de faglige instansers vurderinger.

Heller ikke synes det å være innhentet opplysninger om behovet - det aktuelle eller mulig fremtidige - blant bygdefolk for jord til jordbruk eller beite på et sted som Glitrehagen, eller om behov blant skogløse som kan anføres for at området avståes

Side:916

til kommuneskog. I Modum skogråds uttalelse av 10. september 1954 er opplyst, at tømmeravvirkningen i kommunens skog - som utgjør ca. 250 mål - for det alt vesentlige blir solgt til treforedlingsbedrifter, en opplysning som ikke tyder på at behovet for å skaffe skog til skogløse er så stort.

Dertil kommer at ordfører Andreas Knive under bevisopptaket har uttalt at det tømmeret som i tilfelle av ekspropriasjon vil bli drevet fra Glitrehagen til Åmot, antagelig av kommunen ville bli solgt på det åpne marked til treforedlingsbedrifter. I forbindelse med dette er det fra statens side gjort gjeldende, at det etter loven - ved siden av det formål å skaffe skog til skogløse bruk - er adgang til å ta og i denne sak også er blitt tatt hensyn til kommunale behov av annen art, således behovet for Modum til å ha skogområder hvor kommunen under mulig arbeidsledighet i fremtiden kan beskjeftige arbeidsløse, og behovet for å kunne styrke kommunens økonomi gjennom skogsdrift. Jeg finner ikke her grunn til å ta stilling til spørsmålet om jordloven av 1928 ga hjemmel for ekspropriasjon til slike formål. Heller ikke finner jeg grunn til å drøfte spørsmålet om det kan tillegges betydning at disse formål - om de som påstått har vært tillagt vesentlig vekt ved motiveringen - overhodet ikke er nevnt i departementets tilråding. Jeg nevner bare at unnlatelsen av å ta dette med i tilrådingen skaper usikkerhet i spørsmålet om, hvorvidt statsrådets medlemmer - som skal ta stilling til om lovens betingelser for meddelelse av ekspropriasjonstillatelse foreligger - har hatt kjennskap til alle relevante omstendigheter; likeledes vil en slik fremgangsmåte være betenkelig sett fra et rettssikkerhetssynspunkt, idet ekspropriaten - så lenge han ikke har fått kjennskap til de formål som skal tilgodesees ved en ekspropriasjon - kan betas adgangen til å få prøvet ved domstolene spørsmålet om loven gir hjemmel for ekspropriasjon til slike formål. Jeg vil imidlertid peke på at om det har foreligget formål av kommunal art som nevnt, så er heller ikke de behov som i denne henseende måtte foreligge, og dermed de fordeler som oppnåes, nærmere belyst. Det ville i tilfelle dreie seg om opplysninger av en helt annen art enn vanlig - bl.a. om næringsstruktur og økonomi i kommunen -, og på ulempesiden ville det være naturlig ikke bare å se hen til Aktieselskabet Børresen, men også til Lier kommune hvor Tronstad Brug, som berøves tømmertilgangen fra Glitrehagen, ligger.

Jeg har hittil fortrinsvis behandlet spørsmålet om det foreligger forsvarlig saksbehandling når det gjelder tilveiebringelsen av grunnlaget for en vurdering av de fordeler en ekspropriasjon vil føre med seg. Men også når det gjelder ulempesiden kan det reises innvendinger mot saksbehandlingen. Det gjelder her ulemper for Aktieselskabet Børresen ved at Tronstad Brug, som i realiteten eies av ankemotparten, mister tømmertilgangen fra ankemotpartens beste skogareal, ved at utgifter til veianlegg og vedlikehold samt administrasjonsomkostninger må fordeles over en mindre tømmermengde, samt andre ulemper som høyesteretts

Side:917

advokat Heyerdahl i sitt brev av 30. desember 1954 etter knapp frist har gitt oversikt over. Det kan vel sies at heller ikke disse ulemper har vært så fyldig belyst som påkrevet når det gjelder et så vesentlig inngrep i det eiendomskompleks ankemotparten innehar, og at det også for så vidt måtte ansees riktig å innhente uttalelser fra faglige instanser. Mer enn en oversikt - som begrunnelse for at uttalelser fra faglig hold også her måtte innhentes og med forbehold om å gi faginstansene ytterligere opplysninger - tilsiktet ankemotparten ikke gitt med nevnte brev. I denne forbindelse nevner jeg at en søknad om ekspropriasjonstillatelse etter §22 annet ledd i jordloven av 1928 skulle avslåes dersom det gjaldt avståelse av en del av et hele, og Kongen fant at «fraskillelsen ville medføre uforholdsmessig skade eller ulempe for det gjenværende eller dets drift eller for en mer hensiktsmessig deling eller for annen økonomisk virksomhet som eieren driver». Høyesterettsadvokat Heyerdahl har pekt på bestemmelsen i sitt brev av 30. desember 1954, og spørsmålet om den stillet seg til hinder for ekspropriasjon, måtte nødvendigvis inngå i vurderingen av hvorvidt ekspropriasjon skulle tillates. Det kan imidlertid ikke sees at spørsmålet har vært gjenstand for overveielse, og heller ikke er det gjort forsøk på å skaffe til veie de ganske utførlige opplysninger om ulemper en ekspropriasjon ville påføre Aktieselskabet Børresen og Tronstad Brug, som etter min mening måtte skaffes til veie før stilling kunne tas til om vilkårene for å gi ekspropriasjonstillatelse forelå etter §22 annet ledd.

Jeg tar ikke stilling til hvorvidt de enkelte mangler ved saksbehandlingen som jeg har påpekt, tatt hver for seg ville være tilstrekkelige til å gjøre ekspropriasjonsvedtaket ugyldig. Det er nok for meg å konstatere at de sett under ett etter min mening fører til den konklusjon, at det nødvendige grunnlag for på forsvarlig måte å kunne utøve myndigheten til å gi ekspropriasjonstillatelse etter jordloven av 1928 i dette tilfelle ikke har foreligget. Jeg er ikke i tvil om at dette kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold, og finner at den kongelige resolusjon på dette grunnlag må kjennes ugyldig.

Etter resultatet antar jeg at Aktieselskabet Børresen må tilkjennes omkostninger for alle retter. Ved fastsettelsen av saksomkostningene har jeg lagt til grunn et lavere utgiftsbeløp enn hva ankemotparten har oppgitt, idet jeg ikke finner at samtlige utgifter har vært nødvendige til avgjørelsen av denne sak. Jeg finner ikke grunn til å pålegge Modum kommune å bære noen av saksomkostningene.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens punkt 1.

2. I saksomkostninger betaler Staten v/Landbruksdepartementet til Aktieselskabet Børresen 40 000 - førti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:918

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Roll Matthiesen og Skau: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Bj. Rognlien med fagkyndige domsmenn Odd Hoem og Trygve Tønsager):

Av saksfremstillingen i stevningen ved advokat Jens P. Heyerdahl jr., hitsettes følgende:

«1. A/S Børresen eier sammenhengende skoger med ca. 107 000 da. produktivt areal i Lier, Nedre Eiker, Øvre Eiker og Modum herreder. Selskapet eier også tresliperiet Tronstad Brug i Lier. Driften av dette bruk er vesentlig basert på tømmer fra selskapets egne skoger.

Våren 1953 tok Modum jordstyre opp med Modum formannskap spørsmålet om å erverve en del av A/S Børresens skog i Modum med sikte på dels å reise nye jordbruk der, dels å skaffe husbruksskog til skogløse bruk i bygden og å anlegge fellesbeiter på dyrket og dyrkbar jord, samt å sikre friluftsarealer for bygdens folk. Den skog det gjaldt var den såkalte Glitrehagen på ca. 8 000 da. Den ligger i Finnemarka, nord og vest for Glitrevann.

Modum formannskap besluttet å gjøre henvendelse til A/S Børresen om selskapet var villig til å selge skogen til kommunen. Selskapet ønsket imidlertid ikke å selge.

Høsten 1953 ba formannskapet jordstyret om bistand til å erverve Glitrehagen. I januar 1954 henvendte så jordstyret seg til A/S Børresen for å høre om det var mulighet for en frivillig ordning. Selskapet svarte som sist, at det ikke var interessert i å selge skog.

I august 1954 foretok jordstyret befaring av Glitrehagen. Representanter for kommunen og A/S Børresen deltok. Etter befaringen traff jordstyret beslutning om å anbefale, at Glitrehagen avståes til Modum kommune etter jordlovens §16 til formål som nevnt.

Saken ble deretter forelagt Modum skogråd som etter befaring av skogen avga uttalelse. Den er formet som svar på en rekke spørsmål inntatt i et generelt rundskriv av 19. november 1953 fra skogdirektøren.

I møte 12. oktober 1954 fattet Modum herredstyre denne beslutning, med 24 mot 9 stemmer:

«Herredsstyret slutter seg til jordstyrets uttalelse og søker departementet om tvungen avståelse av ca. 8 000 mål skog som tilhører A/S Børresen.

Finansieringsplan blir å framlegge når departementets samtykke til avståelsen foreligger og takst er avholdt.»

Etter foredrag av Landbruksdepartementet ble det ved kgl. resolusjon av 18. mars 1955 bestemt:

«I medhold av §15 og §16 i lov om ordning av visse jordspørsmål m.v. av 22. juni 1928 gis det samtykke til at Modum kommune krever tvungen avståelse av Glitrehagen med plasser, dyrkingsjord og skog i alt ca. 8 000 dekar i Modum herred, Buskerud fylke.»

Kommunen begjærte 16. april 1955 skjønn avholdt etter jordlovens §8 til fremme av avståelsen. Skjønnsmenn er deretter blitt

Side:919

oppnevnt av det alminnelige utvalg og innenfor kommunen. På for anledning av A/S Børresen vil denne oppnevnelse sannsynligvis bli omgjort og nye - utenbygds og sakkyndige - skjønnsmenn oppnevnt. A/S Børresen har også bedt om at skjønnet må utstå til nærværende sak endelig er avgjort.

2. Som nevnt fattet Modum herredsstyre 12. oktober 1954 beslutning om å kreve avståelse. Jeg skrev allerede 18. s. m. til Landbruksdepartementet og ba dokumentene utlånt når de kom fra kommunen. Med brev av 9. november s. å. mottok jeg dokumentene fra departementet til utlån til 1. desember dvs. i snaue 3 uker. I brev av 30. desember (skal være november) ba jeg fristen forlenget ut året. Departementet svarte i brev av 8. desember at «En finner ikke å kunne forlenge fristen og ber om at dokumentene blir sendt tilbake omgående.»

Med brev av 14. desember sendte jeg dokumentene tilbake. Samtidig pekte jeg på sakens omfang og store konsekvenser. Jeg henviste til at hittil hadde bare kommunale instanser uttalt seg. Jordstyret hadde tatt initiativet til saken og således på forhånd engasjert seg. Skogrådet hadde overhodet ikke tatt standpunkt til spørsmålet om ønskeligheten av en avståelse til de formål jordstyret hadde angitt. Jeg varslet om at jeg ville forlange befaring, og at det ble innhentet uttalelse fra nøytralt faglig hold, således fra Skogdirektøren, Fylkesskogrådet og Fylkesagronomen.

Da det jo ikke kunne foretas noen befaring før til våren, ba jeg saken utsatt til da. Skulle saken allikevel bli tatt opp til behandling før, ba jeg om å bli varslet i tide så jeg kunne få fremkomme med min uttalelse.

I brev av 22. desember 1954 skriver departementet at «Mulige bemerkninger i ovennevnte sak må være avgitt innen 31. d. m.»

Den foreliggende sak er uten tvil en av de største som overhodet er reist i medhold av jordloven. De fleste jordlovsaker gjelder jo mindre plasser og gårdsbruk eller jord- og skogstykker av beskjeden størrelse. Behandlingen av disse sakene pågår gjerne i årevis og de blir gjenstand for den mest omhyggelige utredning. Dokumentene vandrer ofte flere ganger mellom departement og kommune. Men i det foreliggende tilfelle later det til at saken skulle presses frem og det endog på en tid - midt på vinteren - da man ikke kunne befare eller holde skjønn, og da derfor en rimelig utsettelse ikke ville tilsidesette noe berettiget hensyn.

3. I brev av 30. desember 1954 til departementet ga jeg en utførlig uttalelse om saken på vegne av A/S Børresen. Jeg søkte der å påvise at Modum kommunes planer var ytterst slett gjennomtenkt, og at anlegg av jordbruk og fellesbeiter i Glitrehagen og opprettelse av husbrukskog der, ville være i enhver henseende urasjonelt og medføre skadevirkninger av en rekkevidde som man neppe kunne ha overveiet.

Som det sees konkluderer jeg i brevet med å gjenta og understreke kravet om at kommunens planer må bli nøye prøvet av fagkyndige før departementet tar standpunkt til dem. Jeg henviser i denne forbindelse til departementets egne uttalelser i Ot.prp. nr.

Side:920

81/1949 som ligger til grunn for forandringen i 1949 av bl.a. jordlovens §22.

I brev av 19. januar 1955 til departementet ber jeg om at selskapet må bli varslet til de befaringer som jeg forutsetter vil bli foretatt av jord- og skogbrukskyndige.

Jeg mottok så - 30. mars 1955 - gjennomslag av departementets brev av 28. s. m. til fylkesmannen i Buskerud med meddelelse om at Modum kommunes søknad var innvilget ved kgl. resolusjon av 18. s.m.

Mitt krav om at Modum kommunes planer måtte bli nærmere prøvet av sakkyndige, hadde departementet åpenbart ikke tatt noe hensyn til.

I mitt brev av 30. desember 1954 til departementet gjorde jeg bl.a. oppmerksom på, at Drammen og Lier kommuner hadde vist stor interesse for Glitrevann som reservoir for vannverk. Hvis disse planer ble satt ut i livet, ville området omkring vannet bli klausulert mot bebyggelse, hvilket jo ville hindre gjennomførelsen av Modum kommunes jordbruksplaner. I sitt foredrag berører departementet overhodet ikke dette viktige punkt.

I brev av 1. april 1955 til departementet peker jeg på dette og vedlegger brev som A/S Børresen hadde fått fra Lier og Drammen kommuner.

I brevet fremholder jeg at disse nye opplysninger forrykker hele grunnlaget for ekspropriasjonstillatelsen. Jeg ber derfor denne foreløbig trukket tilbake, og at saken tas opp til ny behandling. I motsatt fall ville A/S Børresen måtte prøve gyldigheten av den kgl. resolusjon for domstolene. I brev 30. april og 13. mai etterlyser jeg departementets svar på min anmodning. I brev til meg av 27. mai avslår departementet anmodningen, og nekter å gi ytterligere opplysninger om sakens behandling.

4. A/S Børresen mener at departementets behandling av den foreliggende sak har vært helt uforsvarlig. Departementet har ikke foretatt de undersøkelser og innhentet de fagkyndige uttalelser til støtte for sin avgjørelse, som en så stor og viktig sak krever. Det er grunn til å anta at Modum kommunes planer ikke hadde fått støtte fra noe nøytralt, fagkyndig hold.

Inntil 1949 var som bekjent jordlovens ordning den at det var skjønnsnevnden, resp. ankenevnden, som etter lovens §22 annet ledd, avgjorde om de skjønnsmessige betingelser for avståelse i det konkrete tilfelle var til stede. Skjønnet kunne således på det grunnlag nekte å fremme en avståelse som Kongen hadde gitt samtykke til.

Ved lov av 28. juli 1949 nr. 11 ble bl.a. jordlovens §22 forandret og skjønnets myndighet på dette område tillagt Kongen. Om forslaget til denne lovforandring anføres det følgende i Ot.prp. nr. 81/1949 (side 4, annen spalte til side 5 første spalte):

«Det har vært framholdt at et argument mot en slik endring at departementet som avgir innstilling i disse saker som regel er henvist til å bygge på skriftlige framstillinger og oftest vil savne umiddelbart kjennskap til den eiendom saken gjelder. Departementet har imidlertid alltid lagt stor vekt på å få fram alle faktiske opplysninger

Side:921

som har betydning for sakens avgjørelse. Departementet krever således en inngående redegjørelse fra jordstyrene for de rent faktiske forhold og forelegger også saken for andre lokale myndigheter når dette har interesse. Saker om tvungen avståelse av skog blir således som regel forelagt vedkommende skogråd. Departementet har også i stadig større utstrekning innhentet uttalelser fra fagfolk (fylkesagronomer og fylkesskogmestre) og har også særlig i de senere år, latt departementets egne funksjonærer foreta befaringer. Det er departementets mening at denne praksis skal fortsette om mulig i større utstrekning enn før. Det er videre departementets forutsetning at særlig vanskelige og tvilsomme saker ikke skal avgjøres før de er fullt faglig utredet.»

I Stortingets landbrukskomité sluttet flertallet seg til departementet «og vil understreke at forutsetningene er at de faglige instanser i alle tilfelle har anledning til å uttale seg før jordstyrene tar standpunkt. Derved skapes der en bedre gang i saksbehandlingen, idet trinnene da vil bli: 1. Uttalelse av faglig myndighet. 2. Behandling av jordstyrene. 3. Avgjørelse av Kongen.»

Denne forutsetning om faglig utredning av jordlovsakene ble gjentatt og ytterligere understreket under debatten i Odelsting og Lagting. Jeg henviser særlig til uttalelsen av landbrukskomiteens formann og sakens ordfører (Ot.forh. side 485) og til landbruksministeren, statsråd Fjelds uttalelser (Lt.forh. side 186).

Det er ikke tvilsomt at det har vært lovgivernes forutsetning at sakene heretter ikke skulle avgjøres før de var forelagt virkelig fagkyndige, uavhengige instanser. Og det fremgår klart av lovforarbeidene at med en slik faglig instans siktet man nettopp ikke til jordstyret.

Den foreliggende avståelsessak hører ikke bare i seg selv til de «særlig vanskelige og tvilsomme» saker som skulle betinge den mest omhyggelige forberedelse. Men avståelsen vil dessuten ha kanskje de største skadevirkninger utenfor den kommune hvor skogen ligger. Skogen hører nemlig intimt sammen med tresliperiet i Lier, hvor tømmeret fra samtlige A/S Børresens skoger foredles. Sliperiet er helt avhengig av dette tømmer. En nedgang i tømmerforsyningen fra egne skoger vil måtte kompenseres gjennom dyr import, hvis det da overhodet er mulig.

Geografisk og driftsmessig sogner Glitrehagen til Lier, ikke til Modum. Grensen for skogen følger vannskillet, mens herredsgrensen går over Glitrevann. Ved kostbart veianlegg har A/S Børresen bedret driftsforholdene og knyttet sine skoger i Modum sterkt til foredlingsdriften i Lier.

Blir Glitrehagen avstått til Modum kommune, rives denne skogen definitivt ut av den nå bestående intime sammenheng med selskapets øvrige skogeiendommer og foredlingsanlegg. Skogen vil måtte bli drevet vestover til Modum, og salgstømmeret gå til industrianleggene der. Det argumenteres jo fra kommunens - og departementets - side nettopp med de veianlegg som er bygget og er under bygging fra Modum og som vil lette atkomsten vestfra. Etter hele kommunens opplegg vil A/S Børresen og Tronstad Brug miste tømmeret fra Glitrehagen.

Side:922

Det forekommer meg å være et nokså rimelig krav at en slik sak må vurderes ikke bare av lokale instanser - kommunale organer i Modum - men også av instanser som har evne og myndighet til å se avståelsen i en større sammenheng, som f. eks. fylkets skogsjef og landbrukssjef. Noen uttalelse fra disse instanser foreligger ikke, og jeg kan heller ikke se at departementet overhodet har overveiet de betydelige skadevirkninger tapet av Glitrehagen vil medføre for A/S Børresens øvrige virksomhet, jfr. jordlovens §22 annet ledd.

I denne forbindelse nevner jeg også Lier og Drammen kommuners vannforsyningsplaner. Det var vel ikke for meget forlangt at avståelsessaken var blitt forelagt disse kommuner. De er neppe videre begeistret over Modum kommunes projekt.

Departementet skriver i slutten av sitt brev til meg av 27. f. m. at «en eventuell avståelse av Glitrehagen ikke vil hindre et slikt anlegg (dvs. for vannforsyning), idet adgang til ekspropriasjon av vanrettigheter m.v. formentlig vil stå åpen, uten hensyn til hvem som er eier av området.»

Det er muligens riktig, men pointet er jo at Lier og Drammen kommuners interess i vannforsyningen fra Glitrevann, og dermed deres behov for klausulering av området mot bebyggelse etc., kan ha avgjørende betydning for selve vurderingen av Modum kommunes projekt, ikke minst ut fra et samfunnsmessig synspunkt.

A/S Børresen mener, som nevnt, at departementets saksbehandling har vært uforsvarlig. Departementet har i strid med sine sterke forsikringer i forbindelse med lovforandringen i 1949 unnlatt å forelegge saken for fagkyndige instanser, og har således hatt et helt utilstrekkelig og sviktende grunnlag å bygge sitt skjønn på. Konsekvensen herav må være at den kgl. resolusjon underkjennes, da den ikke hviler på et saklig grunnlag.

5. Som før nevnt er Modum kommunes formål med avståelsen i første rekke å reise nye jordbruk ved Glitrevann, å anlegge beiter der og skaffe husbruksskog til skogløse bruk i bygden.

Man leter forgjeves i dokumentene etter nærmere opplysninger om det behov som angivelig skal foreligge, for jord, beite og husbruksskog. Dokumentene inneholder intet om hvorvidt der i bygden er noen interesse for fast bosetting ved Glitrevann, eller for anlegg av fellesbeiter eller for opprettelse av husbruksskog der inne.

I herredstyredebatten om saken ble det bl.a. reist spørsmål om hvorfor man søkte så langt vekk for å skaffe dyrkingsjord, når man hadde unyttet jord nok nede i bygden.

Den første betingelse for tvungen avståelse etter jordloven er jo at det foreligger et behov for den jord og de jordbruksherligheter som kreves avstått. Dette går som en rød tråd gjennom lovens §15 ff. I det foreliggende tilfelle mangler denne vesentlige betingelse for ekspropriasjon.

Departementet uttaler i sitt foredrag at «Når det gjelder skog til skogløse bruk vil departementet bemerke at det har oppfattet kommunen slik at det ikke er tale om å legge skogen til bestemte eiendommer, men å drive den som kommuneskog, og dette er departementets forutsetning for å tilrå samtykke.»

Side:923

Selv om skogen ikke skal stykkes opp og fordeles på bestemte eiendommer, er det imidlertid åpenbart kommunens tanke å drive skogen som husbruksskog for skogløse bruk. Det fremgår klart av jordstyrets uttalelser som herredstyret slutter seg til, jfr. også uttalelser av skogrådet (pkt. 7). Det kom også tydelig frem under herredstyredebatten. Departementets forutsetning om at skogen skal drives som kommuneskog, stemmer således ikke med kommunens egne uttalelser om hensikten med avståelsen.»

Staten har tatt til gjenmæle og hevdet at den kgl. res. av 18. mars 1955 i enhver henseende er gyldig og ikke beheftet med noen formell feil. Den hviler på et i enhver henseende lovlig skjønn, som domstolene ikke har adgang til å omstøte.

Selv om det er uttalt fra enkelte hold at det var en forutsetning at slike saker skulle forelegges landbruksselskapet eller fylkesskogrådet, så er noen slik forutsetning ikke kommet til uttrykk i loven og kan bare sees som en henstilling til administrasjonen. Forutsetningen for å forelegge sakene for spesielle jord- eller skogbrukssakkyndige instanser må være at det er tvil om rent faglige spørsmål. Men det er ikke tilfelle i denne sak.

Det spørsmål som forelå var en rent jordpolitisk vurdering av, hvorvidt det samfunnsmessig sett var mest fordelaktig at den avståtte eiendom tilhører Modum kommune eller A/S Børresen.

Det er departementets forutsetning at eiendommen skal drives som kommuneskog, og dette må kommunen rette seg etter.

Det forelå opplysninger om planer om anlegg av vannverk fra Glitrevannet for departementet før avgjørelsen, og avståelsen kan ikke hindre eventuell gjennomførelse av slike planer. - - -

Det er på det rene at eiendommen Glitrehagen består av 9 særskilte bruksnummer (g.nr. 37, b.nr 1 og 2, g.nr. 38, b.n. 1-4, g.nr. 39 og g.nr. 41, b.nr. 1 og 2). Skylden er i matrikkelen oppført med i alt m. 21,88. Glitre søndre er nevnt i Norske regnskaper og jordbøker i 1528. I 1668 nevnes 3 rydningsplasser, og det antas av departementet at plassene er ryddet av finner i 1600-årene (derav navnet Finnemarka).

Av disse gårdsbruk er nå bare én, Bottolvs (457 m.o.h.) bebodd, og skolehuset, som ble oppført i 1929, står tomt.

Det var 2 bruk i Jøslia, som oppgis nedlagt i 1914. Husene på plassen Støa brente i 1947 og er ikke gjenoppført, Glitre ble nedlagt i 1949 og Svarvestola i 1953.

Det dyrkede areal er oppgitt til 350-400 da., men er nå noe mindre. Det gror stadig til.

A/S Børresen har anlagt bilvei opp til Glitrevannet fra Sjåstad i Lier og har påbegynt bilvei omkring vannet, som ligger 369 m.o.h. Den vil i tilfelle gå over den nedre del av Glitrehagen i en lengde av 4-5 km. Veien har kostet kr. 300 000. Dessuten er det fra Modumsiden ført frem 2 bilveier, den ene fra Åmot, forbi Svarttjern nær Borkebu (475 m.o.h.) like vest for Glitrehagen, den annen fra Vassbonn ved Geithus til Elgstjern (443 m.o.h.) ved nordgrensen.

Eiendommen strekker seg fra Glitrevann oppover til vannskillet i nordvest mot Modum, som ligger på ca. 550 m.o.h. Det er etter siste oppmåling (1955) 8 772,7 da., hvorav produktiv skog 7 913,8 da., kulturbeite

Side:924

176,2 da. og havn 15,5 da. (tidligere dyrket mark). Skogen er meget velskjøttet og består av 89,5 % bonitet 1-3 og har en samlet kubikkmasse av 75 982 m3 barskog (mest gran) og 7 467 m3 løvskog. Skogen inneholder et forholdsvis stort kvantum grove og verdifulle tømmerdimensjoner.

Tilveksten er beregnet til 3 749,3 m3 (474 1. pr. da.) årlig, derav barskog 3 420,5 m3 (432 1. pr. da.). Verdien er beregnet til 4,2 mill. kr.

Modum kommune, som nå bare har 250 da. skog, hadde tidligere betydelig mer, men den ble solgt da kommunen i 1930-årene var under administrasjon. Herredet har 333 000 da. skog, hvorav ca. 90 000 eies av utenbygds.

De jord- og skogkyndige vitner som er blitt avhørt, har vært enige i at det ikke kan være aktuelt og økonomisk forsvarlig å gjenoppta jordbruket i Glitrehagen nå. Derimot uttalte en del av vitnene at det kan være behov for og forsvarlig å opprette fellesbeite, hvis det ikke går nevneverdig utover produktiv skog.

Departementet har i foredraget sagt at det blir et vurderingsspørsmål om det skal tas sikte på fast bosetting igjen, og at fellesseter for småbruk vil være nærliggende. Forutsetningen er at herredstyrets vedtak om hvordan eiendommen skal nyttes, blir godkjent av departementet, jfr. jordlovens §16, siste ledd.

Formannen i Modum jordstyre har opplyst at bureising ikke har vært diskutert, men at jordstyret ønsket å bibeholde de nåværende jordbruk og opprette fellesbeite for hester og gjeldfe, det er god beitemark og lett å gjerde inn mot Jøssjøen.

Med hensyn til tømmerdriften foregår den nå med biler fra Glitrevann til Tronstad Brug ca. 10 km. Men driften kan også foregå på samme måten vestover på de nevnte nye bilveier, som er ca. 7 km. til fabrikk på Åmot og ca. 11 km. til fabrikkene på Geithus, når disse er ført helt frem til Glitrehagen. Det gjenstår bare noen hundre meter.

Modum skogråd har uttalt at skogen vil egne seg til husbruksskog, og det er opplyst at kommunen bare eier ca. 250 da. skog og at 75 jordbruk ligger slik til at det høver å få skog fra Glitrehagen.

Departementets forutsetning er at skogen blir drevet som kommuneskog.

Ekspedisjonssjef Henry Nærstad har hevdet at det er overlatt til departementet å avgjøre i hvilken utstrekning en skal innhente uttalelser fra faglig hold, og at loven ikke bygger på driftsøkonomisk vurdering. Det er de almene hensyn som er de avgjørende, og lovendringen i 1949 bygget på det syn at departementet er mest kompetent til å treffe slike avgjørelser. Når det gjelder spørsmål om hva som samfunnsmessig er riktigst, er administrasjonen bedre orientert enn fagfolk. Ved vurderingen har departementet avveiet A/S Børresens interesser i forhold til kommunens, og det har da ikke vært den jordbruksmessige utnyttelse, men den skogbruksmessige som har vært avgjørende.

Ekspedisjonssjefen hadde selv deltatt i befaring av eiendommen og opplyste, at han hadde 25 års erfaring i slike saker og hadde vært lærer ved Landbrukshøyskolen i 20 år. Departementet var ikke bundet av forutsetningene for en lov, og når det ikke har gjort seg skyldig i maktmisbruk eller handlet utenfor lovens ramme, har domstolen ingen adgang til å underkjenne den kgl. resolusjon.

Side:925

Rettens mening.

Det er på det rene at det under saksbehandlingen ikke er gjort feil som strider mot lovens regler jfr. §15, §16 og §23 . Jordstyret har uttalt seg og eieren, som er et utenbygds aksjeselskap, har fått uttale seg og har vært representert under 2 befaringer. Det er forgjeves gjort forsøk på en mindelig ordning.

Det er heller ikke påvist at det faktiske materiale som resolusjonen bygger på, var uriktig på noe vesentlig punkt. Men spørsmålet er om saksbehandlingen allikevel har vært mangelfull og uforsvarlig, og om feilene i tilfelle har øvet innflytelse på de beslutninger resolusjonen bygger på.

Etter den opprinnelige jordlov - før endringen av 28. juli 1949 - kunne en kgl. resolusjon omgjøres av et skjønn. Dette ble i 1949 endret, slik at også de skjønnsmessige vurderinger skulle henlegges til administrasjonen.

I Stortinget ble det gjentatte ganger henstillet til departementet å innhente faglige uttalelser, se protokollkomiteens innstilling O IV B-1947 3 og O IV B-1948 8 («det faglige skjønn må få større innflytelse ved sakens behandling»). Flertallet i jordlovkomiteen tilrådet å begrense skjønnets kompetanse, men uttalte at flertallets forutsetning er «at departementet så langt råd er forelegger vanskelige og tvilsomme avståelsessaker for de lokale faglige myndigheter før det blir gitt samtykke» (Ot.prp. nr. 81/49 side 3, 1. sp.).

Både departementet og landbrukskomiteens flertall var enig i dette, se det foran siterte stykke av proposisjonen (O pr. nr. 81/49 side 4) og innstillingen (O nr. 181/49), hvor det heter at de faglige instanser i alle tilfelle skulle ha anledning til å uttale seg.

I Odelstinget uttalte komiteens formann at det ikke gikk an «at f. e. jordstyrets sekretær skal være instans, for han er ikke uavhengig mann i forhold til jordstyret». Under behandlingen i Lagtinget uttalte Skarholt at jordstyrene ofte hadde lett for å se ensidig og bygdepatriotisk på en sak. «Det er derfor rett at vi har utenforliggende faginstanser til å se på det». Statsråden (Fjeld) erklærte seg enig i at «andragende om tvangsavståing skal behandles av en faglig instans før jordstyret sender det over til departementet», og at denne adgang vil bli brukt mer enn tidligere.

Det er egnet til å forbause at departementet etter dette avgjør en så stor sak som den foreliggende uten å forelegge den for en faglig instans, og behandlingsmåten kan derfor med god grunn kritiseres.

Men retten finner ikke at dette brudd på Stortingets forutsetning medfører at den kgl. resolusjon blir ugyldig. All den stund selve loven ikke inneholder noe påbud, er det riktig som hevdet av ekspedisjonssjefen at det er overlatt til departementet å avgjøre når de faglige instanser skal høres, jfr. uttalelsen fra statsråden om at departementet vil bruke denne adgang mer enn tidligere - altså ikke i alle tilfelle som det heter i komitéinnstillingen. Det ble under debatten ikke tatt avstand fra denne reservasjon.

Departementet ville under ingen omstendighet være bundet av den vurdering som vedkommende faginstans i tilfelle hadde gitt uttrykk for. Som uttalt av ekspedisjonssjefen og Modum kommunes

Side:926

prosessfullmektig, var det skogen som var det avgjørende og representerte den vesentligste verdi, og retten finner det lite trolig at en uttalelse fra en fagkyndig instans ville hatt noen avgjørende betydning for administrasjonens standpunkt, fordi departementet la vesentlig vekt på de samfunnsmessige, de almene hensyn og anså ikke jord- og skogbrukskyndige som de mest kompetente til å vurdere disse momenter.

Denne vurdering tilligger departementet og kan ikke prøves av retten. Men det er riktig som påvist av saksøkeren, at departementet i sitt foredrag synes å legge en større vekt på de jordbruksmessige muligheter enn en faglig vurdering tilsier, og at det i så henseende har bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger bl.a. om det dyrkede og dyrkbare areals størrelse. Men retten finner ikke at dette kan gjøre resolusjonen ugyldig. Departementet har tatt forbehold med hensyn til hvordan eiendommen skal utnyttes, og er ikke bundet av de planer som opprinnelig ble skissert.

Det er iallfall ikke sannsynliggjort at unnlatelsen av å innhente faglige uttalelser har vært utslagsgivende for departementets innstilling eller regjeringens beslutning. Retten er ikke enig med saksøkeren i at resolusjonen hviler på et usaklig grunnlag. Denne sak ligger derfor annerledes an enn den som er referert i RG-1954-515.

Selv om resolusjonen hadde vært i strid med loven, er det ikke dermed avgjort at den ville bli ugyldig. Feilen må være av den art at den kan ha hatt innflytelse på beslutningen, se Castberg: Innledning til forvaltningsretten, 3. utg. side 218-20, jfr. også dommen i RG-1955-644 og 1957 164. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Hans Østgaard, kst. lagdommer Erling Haugen og tilkalt dommer sorenskriver F. Dahlin med fagkyndige domsmenn Paul M. Dalberg og Finn P. Ludvigsen):

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er ikke bestridt at de regler, som er gitt i jordlovens §23 om behandlingen av saken om tvungen avståelse av jord og skog, er fulgt. Derimot hevder A/S Børresen som foran nevnt at Landbruksdepartementet har handlet i strid med alminnelige krav til forsvarlig saksbehandling, og i strid med Stortingets forutsetninger for å vedta jordlovsendringene i 1949, når det har unnlatt å innhente uttalelser fra uavhengige faglige myndigheter.

Som det fremgår av herredsrettens dom, har spørsmålet om å forelegge avståelsessaker for uavhengige faglige myndigheter flere ganger vært oppe i Stortinget. Det er dog ikke tatt inn noe påbud om det i loven, og etter statsråd Fjelds uttalelse i Stortinget kan det heller ikke antas, at jordlovsendringene i 1949 ble vedtatt under den bestemte forutsetning at alle slike saker skulle forelegges uavhengige faginstanser. Derimot må en få det bestemte inntrykk av endringslovens forarbeider og av de uttalelser som falt i stortingsdebatten, at det var en alminnelig forutsetning for endringene at avståelsessakene i størst mulig utstrekning skulle forelegges for slike faginstanser.

I nærværende sak som gjelder meget betydelige verdier, og hvor avståelsen kan ha inngripende betydning for den virksomhet som eieren

Side:927

driver, ville det etter dette vært meget naturlig om det var blitt innhentet uttalelser fra uavhengige faglige instanser. At saken var reist av vedkommende jordstyre, at den hadde møtt sterk motstand i kommunestyret, og at eieren uttrykkelig hadde bedt om at uttalelse måtte bli innhentet, er for så vidt momenter som understreker dette.

Når det gjelder de rent faktiske opplysninger i saken, kan lagmannsretten likevel ikke finne at unnlatelse av å innhente uttalelse som nevnt har hatt noen betydning for avgjørelsen av spørsmålet om avståelse. Landbruksdepartementet hadde fyldige opplysninger om skogen i høyesterettsadvokat Heyerdahls brev av 30. desember 1954, og av dette fremgikk det også hvilke ulemper og vanskeligheter en tvangsavståelse ville føre med seg for A/S Børresen. Riktignok kan det innvendes at brevet var et partsinnlegg som ikke ville virke med samme tyngde som en uttalelse fra en uavhengig fagmyndighet, men etter ekspedisjonssjef Nærstads uttrykkelige forklaring for lagmannsretten ble alle faktiske opplysninger i brevet godtatt av departementet. Saken var for så vidt også behandlet av Modum skogråd, og selv om dettes uttalelse - som påberopt av A/S Børresen - ikke har noen konklusjon om hvorvidt avståelse bør kreves, inneholder dog uttalelsen de opplysninger som skogrådene etter skogdirektørens rundskriv av 19. november 1953 skal gi ved spørsmål om tvangsavståelse av skog.

Før saken ble avgjort, ble det endelig foretatt åstedsbefaring av ekspedisjonssjef Nærstad og byråsjef Nesheim som begge har lang erfaring i behandlingen av avståelsessaker. Ved denne befaring var så vel A/S Børresen som Modum kommune representert og hadde anledning til å uttale seg.

A/S Børresen har som eksempel på betydningen av faglig uttalelse for sakens faktiske opplysning nevnt resolusjonens uttalelse om beliggenheten og arronderingen etter avståelsen. Men lagmannsretten kan ikke finne at departementet har bygget på noen feilaktig faktisk forutsetning når det i foredraget står: «Det areal som søkes avstått, ligger i utkanten av firmaets skog, og skogrådet har uttalt at arronderingen etter en eventuell avståelse vil bli hensiktsmessig for begge parter». I foredraget er nemlig referert uttalelsene fra A/S Børresen om hvilke ulemper av driftsmessig art en avståelse vil føre med seg for selskapet, og i den siterte uttalelse har departementet neppe ment å legge annet enn at det avståtte areal vil bli en samlet enhet med naturlige grenser.

Lagmannsretten kan heller ikke se at Landbruksdepartementet har bygget på andre feilaktige faktiske forutsetninger, som kunne vært avhjulpet ved uttalelse fra uavhengige faglige myndigheter. Derimot blir forholdet mer usikkert når det er spørsmål om slik uttalelse ville ha hatt innflytelse på departementets rent skjønnsmessige avgjørelse. Riktignok er det så at departementet ikke ville ha vært bundet av fagmyndighetens skjønnsmessige vurdering, men det må også være klart at uttalelsene i Stortinget i 1949 om faglige uttalelser, nettopp tar sikte på at uavhengige instanser skal foreta en faglig vurdering til veiledning for departementet når dette utøver sitt skjønn.

A/S Børresen har spesielt anført at uttalelse fra en uavhengig faginstans ville ha ryddet vekk en vesentlig forutsetning for tvangsavståelse, nemlig at det kunne anlegges nye gårdsbruk ved Glitrevann. Til det har

Side:928

staten anført at uansett hvordan en ser på jordbruksmulighetene er det spørsmålet om ervervelse av skogen som er det vesentlige i saken. Hvor mange mål dyrket eller dyrkbar jord som finnes i området, er i alle tilfelle en biting ved siden av spørsmålet om avståelse av ca. 8 000 mål skog. Det har da også alle som har handlet i saken vært fullt klar over. I Modum jordstyres brev av 2. mars 1953 heter det således at kommunen bør søke bistand til å erverve Finnemarka (Glitrehagen) for å redde de muligheter eiendommen byr på. Blir kommunen eier, må en etter jordstyrets mening senere finne frem til den utnyttelsesmåte som er mest tjenlig. Videre uttaler jordstyret i brev av 29. august 1954, at kommunen ved å erverve skogen får mulighet for å hjelpe skogløse bruk til nødvendig trevirke, og selv om utnyttelsen av skogen ikke var særlig sterkt fremme i debatten i kommunestyret, var alle også her klar over at den var det sentrale. Endelig sier Landbruksdepartementet i sitt foredrag, at det blir i noen grad et vurderingsspørsmål om det skal tas sikte på fast bosetting igjen, og det tar forbehold om godkjennelse av utnyttelsesmåten etter jordlovens §16, siste ledd. Resolusjonen ville derfor i alle tilfelle ha blitt fremmet uten hensyn til jordbruksmulighetene ved Glitrevannet.

Etter lagmannsrettens mening står det ikke til å nekte at spørsmålet om ny bosetting har vært et meget sentralt punkt i saken, og iallfall har bevirket at den er tatt opp. Modum jordstyres brev av 2. mars 1953 innledes således med at «Under arbeidet med gransking av jordbrukets utviklingsmuligheter», ble det holdt befaring i Finnemarka. Deretter følger en beskrivelse av tidligere og nåværende jordbruksmuligheter og bosettingsforhold, og så heter det: «Jordstyret har lenge vært oppmerksom på de store ulemper ved at gårdene i Finnemarka avfolkes, legges øde og gror til med skog. Når en har drøftet hva en skulle foreta for å rette på forholdet, støtte en stadig på den store vanskelighet at eiendommen var på utenbygds hender». Så følger den foran refererte uttalelse om å redde de muligheter eiendommen byr på. Videre er avståelsessaken i jordstyrets brev av 19. august 1954 dels begrunnet med ønsket om å få tatt i bruk igjen de avfolkede plasser, dels med å skaffe nødvendig trevirke til skogløse bruk. Endelig var jordbruksplanene sterkt fremme i kommunestyrets debatt om saken, og etter det foreliggende materiale må en få det inntrykk at spørsmålet om ny bosetting ved Glitrevann har vært et meget betydningsfullt moment for de kommunale myndigheter.

I brev av 30. desember 1954 påpekte høyesterettsadvokat Heyerdahl de vanskeligheter som var forbundet med jordbruksdrift ved Glitrevann, og uttalte at A/S Børresen måtte ha krav på at kommunens jordbruksplaner ble gransket og vurdert av fagkyndige, i første rekke av fylkets landbruksselskap. Under henvisning til et intervju med landbruksdirektøren i Aftenposten om, at denne trodde at det ikke ville være mulig å hindre avfolkning på mange avsidesliggende og tungtdrevne bruk, mente advokaten at det måtte undersøkes hvilke muligheter det var for å bygge opp et nytt samfunn på et så avsides- og høytliggende sted som Glitrehagen med alle de omkostninger dette ville føre med seg. Endelig ba han brakt på det rene om noen var interessert i å bosette seg i området.

Landbruksdepartementet etterkom ikke anmodningen, men i det foredrag som ligger til grunn for kongelig resolusjon av 18. mars 1955 har jordbruksplanene fått en bred plass. Departementet sier således: «Når

Side:929

en skal vurdere hvorvidt fordelene ved avståelse kan sies å være overveiende i forhold til de ulemper som voldes, jfr. jordlovens §22, må en ta i betraktning at forholdene omkring Glitre vil bli vesentlig endret når de bilveier som er nevnt, blir ført frem til de plasser som søkes avstått. Brukene vil da få 2 bilveiforbindelser til Modum, og veilengden blir ikke mer enn 9 à 10 km». Deretter følger blant annet opplysninger om hvorledes en tidligere jordstyreformann og en tidligere herredsagronom i Modum har sett på jordbruksmulighetene ved Glitrevann, og så sier departementet: «Etter departementets oppfatning ligger dette området hverken så avsides eller så høyt at det ikke skulle ligge til rette for vanlig jordbruk. Når de fleste av brukene nå er forlatt av beboerne, er grunnen for det første at brukerne ikke har kunnet bli selveiere, og derfor ikke har hatt synderlig interesse av å investere arbeid og kapital i jordbruket, og for det annet den manglende veiforbindelse. Når disse forhold blir endret, skulle forholdene etter departementets oppfatning ligge til rette for jordbruk i området.

Det blir ellers i noen grad et vurderingsspørsmål om det skal tas sikte på fast bosetting igjen. Under alle omstendigheter bør god dyrka og dyrkbar jord brukes, og fellessetrer for småbruk vil være nærliggende. Avstanden fra bygda vil ha mindre å bety når veiforbindelsen kommer i orden». Så uttaler departementet som sin forutsetning for å tilrå samtykke at skogen skal drives som kommuneskog. Videre heter det: «M.h.t. kommunens behov for skog bemerkes at det er på det rene at det er en rekke gårdsbruk i Modum som har lite eller ingen skog, og kommunen eier nå ikke mer enn ca. 250 dekar skog». Til slutt i resolusjonen forutsetter departementet at kommunestyrets vedtak om utnyttelsen av eiendommen, blir godkjent av departementet, jfr. jordlovens §16, siste ledd.

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Østgaard og Haugen samt domsmennene Dalberg og Ludvigsen finner etter det refererte å måtte gå ut fra, at jordbruksmulighetene har vært tillagt vekt ved departementets vurdering av spørsmålet om tvangsavståelse skulle tillates. Etter den bevisførsel som har funnet sted under ankeforhandlingen, og etter det lagmannsretten hadde anledning til å iaktta ved åstedsbefaringen, må flertallet videre gå ut fra at det syn på jordbruksmulighetene som avståelsessaken bygger på, er urealistisk. Flertallet viser i så måte til de fremlagte utredninger «Konkurransen mellom jordbruk og skogbruk om arealet» av landbrukskandidat Magne Østerås, og «Vurdering av jordbruksprosjekter i Glitrehagen Modum» av forskningsstipendiat Sigmund Borgan, samt til vitneforklaringer fra forfatterne og fra professor Oddvar Aresvik. Disse vitner konkluderte alle med at utnyttelse av arealet ved Glitrevann til jordbruk bestemt måtte frarådes. Formannen i Modum jordstyre erklærte da også under åstedsbefaringen, at kommunen ikke hadde aktuelle planer om å anlegge selvstendige gårdsbruk der. Det kunne etter den nåværende oppfatning i jordstyret bare bli tale om støttebruk for skogsarbeidere. Endelig fikk flertallet ved åstedsbefaringen det inntrykk at eventuelle nye gårdsbruk på grunn av dyrkningsmulighetene, i alle tilfelle måtte legges så spredt at det også av den grunn ville være vanskelig å skape et samfunn ved Glitrevann. Det foreligger da heller ikke opplysninger i saken om at noen er interessert i å bosette seg der.

Side:930

Lagmannsrettens flertall må etter dette gå ut fra at det urealistiske syn på jordbruksmulighetene ved Glitrevann har hatt innflytelse på avgjørelsen i saken, og det er grunn til å tro at en uttalelse fra en uavhengig faglig instans ville ha hatt betydning nettopp på dette punkt. Men selv om en godtar anførselen om at avståelsessaken ville ha blitt fremmet uansett synet på jordbruksplanene, kan den måte hvorpå avståelsessaken er reist og fremmet, likevel ha fått betydning for utfallet av saken. I jordlovens §22, 2. punktum heter det: «Der bør i alminnelighet først gis tillatelse til avståelse fra den eier, hvem avståelsen vil påføre minst ulempe». Under ankeforhandlingen har A/S Børresen opplyst at det i Modum er ca. 90 000 mål skog på utenbygds hender. Herav eier det offentlige ca. 3 000 mål (under Modum prestegård og Modum kapellangård). Når Glitrehagen drives i forbindelse med foredlingsvirksomhet, må det være nokså klart at ulempene ved avståelsen vil være større enn for en eier som bare driver hugst til salg, og selv om departementet etter loven står temmelig fritt, måtte det med så store skogarealer på utenbygds hender være nærliggende iallfall å drøfte, om det ikke ville være forbundet med vesentlig mindre ulempe å kreve avståelse av andre arealer. Spørsmålet er imidlertid ikke behandlet hverken i den kongelige resolusjon eller i det materiale som ligger til grunn for denne. Fra statens side er bare anført at det ikke kunne bli spørsmål om å kreve avstått andre arealer enn Glitrehagen, og dette kan være forståelig hvis hensikten med avståelsen var en kombinert utnyttelse av arealet til jordbruk og skogbruk. Hvis formålet med avståelsen bare hadde vært å skaffe kommunen skog, er det imidlertid mulig at spørsmålet ville ha kommet i en annen stilling. Når tømmeravvirkningen fra kommunens skog nå i det alt vesentlige går til treforedlingsindustri, står det riktignok noe uklart for lagmannsrettens flertall hvorledes avståelse til kommuneskog kan begrunnes med, at det er mange skogløse bruk i Modum og utnyttes til fordel for disse, men ved avståelse til skog vil det ikke i noe tilfelle være nødvendig å stille de samme krav til beliggenhet, jordsmonn osv. som ved avståelse til jordbruksdrift.

Under henvisning til at det i flere år har vært arbeidet med planer om å utnytte Glitrevassdraget til vannforsyning for Drammen, Lier og deler av Nedre Eiker, mener A/S Børresen at det er en feil ved saksbehandlingen at avståelsessaken ikke er forelagt disse kommuner til uttalelse. Til det har staten anført at vannverksplanene var så ubestemte at Landbruksdepartementet ikke fant grunn til å legge noen vekt på dem, idet en avståelse heller ikke ville kunne hindre en senere utbygging av Glitrevannet til vannforsyning.

Etter den bevisførsel som har funnet sted, må lagmannsrettens flertall anse det sannsynlig at Glitrevann før eller senere blir utnyttet til vannforsyning, og det ville være meget uheldig om Modum kommune anla nye gårdsbruk ved Glitrevann, og disse gårdsbruk så måtte nedlegges igjen på grunn av ekspropriasjon i forbindelse med vannforsyningsanlegg. På den annen side vil det avhenge av de regler som i tilfelle fastsettes for utnyttelse av Glitrehagen etter jordlovens §16, siste ledd, om en avståelse vil virke forstyrrende inn på vannverksplanene. Flertallet kan derfor ikke tillegge forholdet noen særlig betydning og slik

Side:931

saken nå ligger an, kan det neppe antas at det i noe tilfelle vil komme noen bosetting som er uforenelig med vannverksplanene.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsrettens flertall at jordbruksplanene har innvirket på behandlingen og avgjørelsen av avståelsessaken på en slik måte, at den kongelige resolusjon av 18. mars 1955 må oppheves. Ved en så utpreget fullmaktslov som jordloven må det nemlig være av den aller største betydning at avgjørelsen bygger på et riktig grunnlag, og det sier seg selv at det vil være meget vanskelig å føre direkte bevis for at grunnlaget har sviktet på en slik måte, at det har vært avgjørende for resultatet. Det må derfor være tilstrekkelig å sannsynliggjøre at en feilaktig forutsetning kan ha hatt innflytelse på avgjørelsen. Om en i så måte bygger på at departementet har handlet i strid med uttrykkelige forutsetninger for vedtagelsen av jordlovsendringene i 1949, eller på at det ikke har oppfylt sin alminnelige opplysningsplikt, jfr. Forvaltningskomiteens innstilling side 159, kan for så vidt bli det samme.

Sorenskriver Dahlin stemmer for stadfestelse av herredsrettens dom, idet det ikke foreligger noen mangel ved saksbehandlingen og som kan antas å ha hatt betydning for resolusjonen. - - -