Rt-1961-973

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-09-22
Publisert:	Rt-1961-973
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 101 B/1961
Parter:	Selma Hatlen (overrettssakfører Sigvald Blaker - til prøve) mot Forsikringsselskapet Storebrand (høyesterettsadvokat Knut Blom).
Forfatter:	Thrap, Heiberg, Helgesen, Rode, Holmboe
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926)

Dommer Thrap: Fru Selma Hatlen har saksøkt Forsikringsselskapet Storebrand med krav om erstatning for utgifter til legehjelp, tapt arbeidsfortjeneste og ødelagt sykkel, påført hennes

Side:974

mann Halvard Hatlen ved bilpåkjørsel 28. mai 1957 (tilsammen kr. 1 670), samt for tap av forsørger, idet Hatlen avgikk ved døden den 9. juli 1957. Romsdal herredsrett avsa 25. august 1958 dom i saken i samsvar med selskapets påstand. Domsslutningen lyder slik:

«Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale fru Selma Hatlen kr. 1 670, men frifinnes for øvrig.»

Fru Hatlen påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som 9. mars 1959 avsa dom med sådan domsslutning:

«Romsdal herredsretts dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Denne dom har fru Hatlen - som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel - påanket til Høyesterett, hvor hun har nedlagt denne påstand:

«1. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale kr. 20 000 i skadeserstatning til fru Selma Hatlen.

2. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett som om saken ikke var benefisert, samt dømmes til å betale saksomkostninger til Selma Hatlen for herredsrett og lagmannsrett.»

Motparten har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Den ankende part gjør i det vesentlige gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet det bevist, at Halvard Hatlen ble påført en hodeskade ved påkjørselen 28. mai 1957, og ikke har funnet det godtgjort at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom påkjørselen og Hatlens dødsfall 9. juli 1957.

Til bruk for Høyesterett er det 13. november 1959 ved Romsdal herredsrett holdt bevisopptak med avhør av den ankende part og 7 vitner, hvorav 2 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nytt bevisstoff, som senere vil bli referert i den utstrekning det ansees nødvendig. Fra professorene Sigvald Refsum og Georg Waaler og fra overlege Br. Ingebrigtsen foreligger tilleggserklæringer av 29. april 1959 og 6. januar 1960. Etter begjæring fra partene har professor i neurologi Mogens Fog, København, og lege (spesialist i neurologi) Jakob Valsø, Oslo, vært oppnevnt for som medisinsk sakkyndige å avgi uttalelse om hvorvidt Hatlens død kan antas å stå i sammenheng med omhandlede trafikkulykke. Professor Fogs uttalelse er datert 5. desember 1960 og har følgende konklusjon:

«1. Dødsårsagen kan ikke fastslås med sikkerhed, da obduktion ikke er foretaget.

2. Det må - udfra oplysninger såvel om hændelsesforløbet ved ulykken som om afdødes senere tilstand - anses for godtgjort med overvejende sandsynlighed, at Halvard Hatlen ved ulykken d. 28. mai 1957 har pådraget sig en ikke ubetydelig hjerneskade.

3. Der foreligger forskellige muligheder for, at følger efter denne hjerneskade umiddelbart kan have forårsaget døden,

Side:975

men ingen af disse muligheder lader sig på det foreliggende grundlag endeligt bekræfte eller afkræfte.

4. Der er i sagen ikke positive oplysninger om forhold eller symptomer hos afdøde, som giver anden sandsynlig forklaring på pludselig død eller bevidstløshed med påfølgende drukning.»

Dr. Valsøs uttalelse er datert 25. januar 1961 og har følgende konklusjon:

«På det foreliggende grunnlag med det sparsomme medisinske materiale som finnes i saken, er det ting som vil bli uklart og usikkert. At Hatlen under kollisjonen 28. mai 1957 pådro seg en hode-hjerneskade, er vel overveiende sannsynlig. At denne hodehjerneskade kan ha medvirket til døden 9. juli 1957 er mulig, men temmelig usikkert. Efter en vurdering av de forskjellige årsaksmuligheter for døden finner jeg ingen overbevisende sammenheng mellom kollisjonen og den senere død.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse.

I likhet med lagmannsretten kan jeg ikke bygge en avgjørelse i denne sak på at Halvard Hatlen ved påkjørselen den 28. mai 1957 ble påført noen hjerneskade. I den etterforskning som ble opptatt av lensmannen i tiden umiddelbart etter påkjørselen foreligger det ingen opplysninger om at Hatlen ved fallet fra sykkelen støtte hodet mot veibanen, og ved distriktslegens undersøkelse av ham dagen etter ulykken ble det ikke konstatert at han hadde sår eller merker av noen art i hoderegionen. Hverken ved denne undersøkelse eller ved de to senere legekonsultasjoner, den 3. og 21. juni 1957, fremkom det noe som tydet på at Hatlen ved fallet var blitt påført en større eller mindre hjernerystelse. At han uten protest lot seg friskmelde av legen fra 24. juni 1957 og allerede den 8. juli 1957 bega seg ut på - og også gjennomførte - den forholdsvis anstrengende fjelltur til Måsvassbu, gir i seg selv en sterk formodning for at han i hvert fall selv gikk ut fra at han hadde overvunnet de skadelige følger av bilpåkjørselen. I samme retning trekker også den omstendighet at Hatlen den 21. juni 1957 gjennom sin sakfører fremmet sitt erstatningskrav overfor Storebrand og begrenset kravet til å gjelde det før nevnte beløp på kr. 1 670, bare med vanlig forbehold om ytterligere krav, dersom «noe nytt skulle støte til».

Heller ikke i den første tid etter dødsfallet den 9. juli 1957 fremkom det noe om at Hatlen hadde vist symptomer på at han ved påkjørselen var påført noen hjerneskade, eller at familien satte dødsfallet i forbindelse med den tidligere bilulykke. I sakførerens brev til forsikringsselskapet av 29. juli 1957 heter det således om selve dødsfallet at Hatlen «fikk et illebefinnende og stupte ut i vannet». I dette brev og i et senere purringsbrev av 6. september 1957 innskrenker sakføreren seg til - etter anmodning fra enken - å fremme erstatningskravet etter den tidligere fremlagte spesifikasjon. Først i brev av 7. oktober 1957 til selskapet blir kravet fra enken om erstatning for tap av forsørger reist,

Side:976

og første gang det overhodet kom frem noe som skulle tyde på at Hatlen ved påkjørselen ble påført en hjerneskade er i enkens brev til selskapet av 20. oktober 1957, der hun bl.a. nevner at mannen etter ulykken hadde smerter i hodet, var stiv i nakken og var kvalm - opplysninger som i seg selv skulle kunne trekke i retning av at han var blitt rammet av en mindre hjernerystelse. Disse opplysninger har hun senere - særlig ved bevisopptaket for Høyesterett - nærmere utdypet og forsterket. Flere av vitnene ved bevisopptaket har også - når det gjelder beskrivelsen av Hatlens helsetilstand i tiden etter påkjørselen - gitt opplysninger som delvis støtter enkens forklaring. Jeg finner imidlertid - etter det jeg tidligere har fremholdt - ikke å kunne bygge en avgjørelse i denne sak på at disse opplysninger er i samsvar med de faktiske forhold. Etter min mening er det grunn til å anta at opplysningene - avgitt lang tid etter ulykken - må bero på en erindringsforskyvning, og at de i hvert fall må betegnes som sterkt overdrevne. Etter en samlet vurdering av bevislighetene i saken kan jeg ikke finne det tilstrekkelig sannsynliggjort, at Hatlen ved bilpåkjørselen ble påført en hjerneskade av den art og betydning at den kunne gi en plausibel forklaring på den senere inntrufne dødsulykke.

Dermed faller etter min mening grunnlaget bort for de sakkyndige legeerklæringer, som i noen grad trekker i retning av at det er årsaksforbindelse mellom bilpåkjørselen og dødsfallet. Professorene Refsum og Waaler har i sin tilleggserklæring uttrykkelig sagt at det er en forutsetning for deres uttalelse om årsaksforholdet at det har vært en hodeskade. På samme måte bygger professor Fog og doktor Valsø på at det må ansees som overveiende sannsynlig at Hatlen ved påkjørselen har pådratt seg en hjerneskade, en skade som professor Fog betegner som «ikke ubetydelig» og doktor Valsø som «forholdsvis lett». Selv om det etter mitt syn ikke er nødvendig for resultatet, finner jeg imidlertid grunn til å tilføye at - uansett om det kunne sies å være godtgjort eller sannsynliggjort at Hatlen var påført en større eller mindre hodeskade ved påkjørselen - ville jeg ikke ha kunnet anta at det var den tilstrekkelige årsakssammenheng mellom påkjørselen og dødsfallet til at forsikringsselskapet kunne gjøres erstatningsansvarlig. Jeg antar nemlig - slik som denne sak ligger an - at dødsfallet kan skyldes flere andre like sannsynlige årsaker. Jeg slutter meg til doktor Valsøs uttalelse om at «etter en vurdering av de forskjellige årsaksmuligheter for døden finner jeg ingen overbevisende sammenheng mellom kollisjonen og den senere død». Heller ikke professor Fogs uttalelse, som jeg tidligere har referert, ville etter min mening gi et tilstrekkelig grunnlag for å etablere ansvar for selskapet.

Jeg antar etter dette at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste.

Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, men antar at den ankende part må tilsvare motparten saksomkostningene for Høyesterett.

Side:977

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Selma Hatlen til Forsikringsselskapet Storebrand 2 500 - to tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Heiberg: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men på et noe annet grunnlag.

Jeg finner for min del ikke å kunne utelukke muligheten av at Hatlen ved påkjørselen 28. mai 1957 kan ha pådradd seg en hjerneskade, selv om jeg med førstvoterende ikke kan finne det godtgjort at den har vist så alvorlige symptomer som de sakkyndige har forutsatt. Avgjørende for meg er imidlertid at jeg under ingen omstendighet kan finne det godtgjort eller tilstrekkelig sannsynliggjort, at det er årsakssammenheng mellom en slik mulig hjerneskade og dødsfallet. For så vidt finner jeg det tilstrekkelig å slutte meg til førstvoterendes begrunnelse.

Dommer Helgesen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Heiberg, dog således at jeg etter omstendighetene stemmer for at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Thrap.

Dommer Holmboe: Som annenvoterende, dommer Heiberg.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Leigh):

Kunstmaler Halvard Hatlen døde 9. juli 1957 etter et opphold på turisthytten Måsvassbu i Romsdal. Han var sammen med sin sønn Magne kommet opp dit kvelden i forveien, og da han skulle gå hjem igjen til Isfjorden, benyttet han seg av en flåte som ligger ved Måsvatnet. Flåten tar bare en person om gangen, og vedkommende passasjer trekker seg over osen ved utløpet av vannet ved hjelp av et tau. Sønnen sto på land og ventet på tur. Faren sto på flåten og dro seg over, men etter en stund så sønnen at han dro langsommere og langsommere og tilslutt sluttet helt å dra, hvoretter han falt over på siden og ut i vannet. Her ble han stående rett opp og ned med hodet så vidt under vannet. Sønnen fikk hodet opp over overflaten og slepte ham til land. Opplivningsforsøk ble forgjeves foretatt.

Hatlen hadde 28. mai 1957 vært utsatt for skade ved bilpåkjørsel, idet han kom kjørende på sykkel og i nærheten av Henskrysset i Isfjorden kolliderte med en bil T-9130 som ble kjørt av eieren Einar Ugelvik. Bilen var ansvarsforsikret i Forsikringsselskapet Storebrand. Erstatningsansvaret etter garantien er begrenset til kr. 20 000. Det ble opprinnelig reist krav mot Storebrand for utgifter til legehjelp m.v., tapt arbeidsfortjeneste og ødelagt sykkel, i alt kr. 1 670, men Hatlens enke, fru Selma Hatlen, mente etter dødsfallet at dette skyldtes de skader Hatlen var påført ved kollisjonen og har derfor krevet erstatning også for tap av forsørger. - - -

Side:978

Saksøkersken gjør gjeldende - - -:

Hatlen kom stygt til skade. Han oppsøkte neste dag distriktslege Sollie. Etter legens notater hadde Hatlen skrubbsår på høyre kne og på venstre hånd og hadde et contusionsmerke over os sacrum (bekkenbenet) på venstre side. Han lå et par dager etter med feber og da han fremdeles ikke følte seg bra, var han hos legen på ny 3. juni, og ble henvist til røntgenundersøkelse på sykehuset i Molde. Her ble det 18. juni tatt bilde av ryggen og bekkenpartiet, men funnene var negative. Den 21. juni ble han friskmeldt av doktor Sollie fra 24. juni. Hatlen følte seg imidlertid fortsatt dårlig - klaget særlig over ondt i ryggen og mistet etter sin families mening fullstendig arbeidslyst og arbeidsevne, ble glemsk og sløv og var i det hele tatt en helt annen enn den han var før uhellet i Hen. Han hadde før vært frisk og arbeidsglad. Saksøkersken mener det ikke kan være tvil om at døden står i forbindelse med påkjørselen. Han må ha fått indre skader. Dødsattesten lyder på «submersio» (drukning), men etter sønnens beskrivelse må han ha vært død allerede på flåten. - - -

Retten skal bemerke:

Saksøkersken har gitt partsforklaring og det er avhørt 11 vitner foruten den sakkyndige distriktslege Sollie.

En finner det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om ansvaret for påkjørselen, idet retten ikke finner tilstrekkelig sannsynlighetsbevis ført for at døden skyldtes kollisjonen.

Hatlens familie og delvis naboene har riktignok forklart at han var svært redusert etter uhellet og ikke var restituert da han dro på fjellturen til Måsvassbu.

Men legen har uttalt at det er vanskelig å finne noen sammenheng mellom uhellet 28. mai og ulykken 9. juli 1957. Legen har sett på liket, og etter den beskrivelse av hendelsesforløpet han fikk oppgitt drukning som dødsårsak. Under hovedforhandlingen har han dog ikke utelukket muligheten av plutselig hjertedød på flåten, men noe holdepunkt for at et mulig hjerteslag skyldtes påkjørselen er det ikke. Heller ikke har han funnet noe holdepunkt for at det illebefinnende som rammet Hatlen skulle skyldes noen indre skade - i hodet, maven, leveren eller noe annet organ. I så fall skulle symptomene ha vist seg tidligere, selv om det bare gikk 42 dager mellom uhellet og ulykken.

Hatlen var da han døde vel 58 år. Det er ikke fremkommet opplysninger om at han tidligere hadde lidt av noen alvorlig sykdom, bortsett fra at han i 1952 også under sykling ble rammet av en planke som stakk frem fra planet på en passerende lastebil, falt i veien og pådro seg en hjernerystelse.

Men selv om det således ikke har kunnet påvises noen sykdom tidligere, er dog muligheten for at en 58 år gammel mann kan rammes av en plutselig død til stede, og retten kan som nevnt ikke finne det tilstrekkelig sannsynliggjort at døden hadde sammenheng med de skader Hatlen ble påført ved kollisjonen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Emil Midelfart og Mats Stensrud og sorenskriver Aage Thor Falkanger):

- - -

Side:979

Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som herredsretten, skal bemerke:

Ifølge Magne Hatlens forklaring var han ikke selv svømmedyktig. Da han så faren falle i vannet og forsvinne, måtte han derfor først trekke flåten i land og deretter trekke seg selv på flåten utover til det sted hvor han mente faren var forsvunnet. Da han fant faren, kunne han ikke trekke ham opp på flåten. Med den ene arm søkte han å holde hans hode over vannet, og kunne således bare bruke den andre arm til å hale flåten i land igjen. Det må antas at det har medgått så vidt lang tid fra Hatlen falt i vannet og til hans sønn fant ham og fikk ham i land, at drukningsdød kunne inntreffe. Avstanden fra det sted Magne Hatlen sto til drukningsstedet er angitt til 20-40 meter.

Man har på den annen side intet holdepunkt for å anta at Hatlen allerede var død da han falt i vannet. Ifølge distriktslegens notater fra liksynet hadde sønnen Magne under dette opplyst at faren kavet noe før han gikk under, hva der skulle utelukke en slik antagelse. Hendelsesforløpet like før Hatlen falt i vannet, at han dro langsommere og langsommere og til slutt helt sluttet å dra, tyder på at han under arbeidet med å trekke seg over vannet er blitt rammet av et tiltagende illebefinnende som har medført svimmelhet eller bevisstløshet, hvorved han er falt i vannet og druknet.

Selv om man ikke absolutt kan utelukke den mulighet at dette illebefinnende kan være resultat av en utvikling som har sin årsak i en eller annen skade som kan ha oppstått ved den påkjørsel Hatlen hadde vært utsatt for 6 uker tidligere, så er det etter rettens oppfatning ikke ført tilstrekkelig bevis til å anta at det foreligger en slik årsakssammenheng.

Det er hevdet at Hatlen fikk en hodeskade ved påkjørselen den 28 mai 1957.

Lagmannsretten har her festet seg ved at det i distriktslege Sollies notater fra hans undersøkelse av Hatlen dagen etter påkjørselen intet er nevnt om hodeskader, til tross for at Hatlen, ifølge hans hustrus forklaring, skal ha klaget over smerter i hode og rygg da han kom hjem etter påkjørselen. En må imidlertid gå ut fra at hverken Hatlen eller hans hustru har konstatert sår, hevelse eller andre ytre tegn på en hodeskade.

Ifølge Hatlens forklaring til lensmannen samme dag han var hos legen, har han nevnt at han slo seg en del i ryggen, men nevner intet om skader eller smerter i hodet, og man må gå ut fra at han heller ikke har nevnt noe slikt overfor distriktslegen, ettersom dennes notater intet viser herom.

Distriktslege Sollie hadde ingen erindring om denne første undersøkelse utover de notater han hadde fra denne. Under disse omstendigheter vet man således ikke om distriktslegen foretok noen undersøkelse av Hatlens hode, men en må gå ut fra at legen har bedt om nærmere opplysninger om hvordan Hatlen falt av sykkelen, og herunder fått den forståelse at hodet ikke hadde fått noen skader.

En må også gå ut fra at Hatlen, da han et par dager senere, den 3. juni på nytt kom til distriktslegens kontor for å utvirke en røntgenundersøkelse, heller ikke da har klaget over hodeskader eller hodesmerter, etter som intet er nevnt herom i legens notater fra denne konsultasjon og

Side:980

rekvisisjonen om en røntgenundersøkelse kun gjaldt ryggen, bekkenet og nedre del av ryggraden.

Hvis han, som hans hustru skriver i det fremlagte brev til Storebrand, i tiden mellom de to besøk hos legen ble liggende «med uoppholdelige smerter i hodet og ryggen», er det vanskelig å forstå at han ikke også har nevnt hodesmerter for legen.

Heller ikke da han er hos distriktslegen den 21. juni 1957 og blir friskmeldt fra den 24. s. m., har han klaget over hodesmerter.

Så vidt skjønnes har han heller ikke klaget over den slags smerter overfor andre enn hustruen.

De tre sakkyndige leger, hvis erklæringer er innhentet av den ankende part, bygger i første rekke på hennes opplysninger om Hatlens tilstand etter kollisjonen. På grunnlag av det materiale som er forelagt dem, finner de med overveiende sannsynlighet å måtte regne med at det har foreligget en hjerneskade.

De har imidlertid ikke vært forelagt de forklaringer som er opptatt av lensmannen etter kollisjonen, således avdøde Hatlens egne uttalelser om de skader han fikk, og med hensyn til uttalelse fra den behandlende lege, distriktslege Sollie, har de bare vært forelagt hans brev til overrettssakfører Blaker av 30. oktober 1957, men ikke hans notater etter undersøkelsene av Hatlen, og en må gå ut fra at de ikke har vært oppmerksom på at Hatlen under sine tre besøk hos distriktslege Sollie etter kollisjonen ikke noen gang har klaget over smerter i hodet eller nevnt noe om skader i hodet.

Overlege Ingebrigtsen fremhever spesielt at det ikke er fremkommet opplysninger om hodeskade eller spesielle tegn på hjernerystelse, og finner at Hatlens plutselige død mest taler for en hjertedød.

Under disse omstendigheter kan ikke lagmannsretten finne det godtgjort at Hatlen ble pådratt en hodeskade ved påkjørselen den 28. mai 1957.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke godtgjort en slik grad av sannsynlighet for noen årsaksforbindelse mellom påkjørselen og dødsfallet, at det foreligger grunnlag til å statuere ansvar for bilens ansvarsassurandør. Storebrand må derfor frifinnes for kravet om erstatning for tapt forsørger. - - -