Rt-1962-1123

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-11-28
Publisert:	Rt-1962-1123
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 147/1962
Parter:	Staten ved Landbruksdepartementet (overrettssakfører Audvar Os - til prøve) mot Reinert Bokn (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Helgesen, Hiorthøy, Heiberg, Thrap, Justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915), Jordloven (1955) §10, §1, Jordloven (1955), §16, §19, §28, LOV-1955-03-18, Oreigningsloven (1959) §29

Dommer Helgesen: Eiendommen Haga, g.nr. 26 b.nr. 1 i Finnøy, ble kjøpt av Reinert Bokn ved kjøpekontrakt av 23. april 1956 for kr. 65 000 pluss omkostninger. Kjøpesummen ble betalt kontant og eiendommen straks overtatt av kjøperen. Reinert Bokns bror John Bokn var også med på kjøpet, men i realiteten var Reinert Bokn kjøper alene. Melding om salget ble 26. april 1956 sendt gjennom jordstyret til Rogaland fylkeslandbruksstyre, jfr. §19 i lov av 18. mars 1955 om tilskiping av jordbruk (jordloven).

Med hjemmel i jordlovens §10, jfr. §1 pkt. b, vedtok Rogaland fylkeslandbruksstyre 4. juli 1956 å nytte statens forkjøpsrett til eiendommen. Vedtaket hadde denne ordlyd:

«Fylkeslandbruksstyret finn at eigedomen «Haga» g.nr. 26 b.nr. 1 i Finnøy er i minste laget til å kunna drivast som eige bruk. Det dyrka arealet er lite, og både driftsbygning og bustadhus er dårlege og lite tidhøvelege. Eigedomen vert difor berre eit støttebruk ved sida av anna løna arbeid. Fylkeslandbruksstyret meiner at ut frå eit driftsøkonomisk synspunkt, kunne fleire av grannebruka trengja noko tilleggsjord.

Då eigarane av nokre av grannebruka har vist interesse for dette, vil fylkeslandbruksstyret med heimel i §10 i jordlova, jfr. §1 pkt. b, vedta at Staten nyttar forkjøpsretten og overtek eigedomen «Haga» g.nr. 26 b.nr. 1 i Finnøy til fordel for: 1. Olaf Spanne, eigar av g.nr. 26 b.nr. 4 i Finnøy. 2. Kjell Nåden, eigar av g.nr. 26 b.nr. 9 i Finnøy. 3. Johannes Flesjå, eigar av g.nr. 26 b.nr. 6 og 16 i Finnøy.»

Etter anke fra kjøperne stadfestet Landbruksdepartementet 8. november 1956 fylkeslandbruksstyrets vedtak.

Da kjøperne av Haga ikke ville bøye seg for fylkeslandbruksstyrets krav om skjøte på eiendommen, reiste staten sak mot dem med påstand om at de skulle overdra eiendommen til staten for kjøpesummen kr. 65 000 pluss omkostninger. Denne sak ble behandlet av Ryfylke herredsrett og avgjort ved dom 29. august 1958. Under saken reiste de saksøkte Reinert og John Bokn motsøksmål med påstand om at staten skulle kjennes ansvarlig overfor dem «for tap og utgifter som følge av det bånd som ble lagt på

Side:1124

eiendommen ved skrivelse av 29. juni 1956 til Reinert Bokn». Som grunnlag for erstatningskravet ble i herredsretten påberopt jordlovens §28, idet Reinert Bokn hevdet at fylkeslandbruksstyrets brev av 29. juni 1956 var et pålegg etter §28 annet ledd. Ved herredsrettens dom ble statens påstand om overdragelse av eiendommen tatt til følge. Reinert og John Bokns motsøksmål ble avvist ved særskilt kjennelse. Kjennelsen ble ikke angrepet ved noe rettsmiddel, men herredsrettens dom ble av Reinert og John Bokn påanket til Gulating lagmannsrett. Også for lagmannsretten fremmet brødrene motsøksmål med påstand om at staten ble kjent «ansvarlig for de tap og utgifter de ankende parter er påført som følge av det bånd som ved skrivelse av 29. juni 1956 fra Rogaland fylkeslandbruksstyre ble lagt på eiendommen «Haga», g.nr. 26 b.nr. 1 i Finnøy herred». Ved lagmannsrettens dom av 22. april 1960 ble Reinert og John Bokn frifunnet for kravet om overdragelse av eiendommen til staten, og staten ble frifunnet i motsøksmålet.

Ingen av partene påanket lagmannsrettens dom.

Ved stevning av 17. november 1960 reiste Reinert Bokn erstatningssak mot staten. Erstatningsansvar for staten ble i denne sak begrunnet med at vedtaket om å gjøre forkjøpsretten gjeldende er ugyldig og dermed rettsstridig, og at staten er ansvarlig både på subjektivt og objektivt grunnlag. Som ansvarsgrunnlag ble videre gjort gjeldende at det iallfall foreligger et ekspropriasjonsartet inngrep, som har medført innskrenkninger i Reinert Bokns disposisjonsrett, og dermed plikt for staten til å yte erstatning for det tap Bokn er påført ved inngrepet. Ryfylke herredsrett - sorenskriveren med gartnerikyndige domsmenn - avsa dom i erstatningssaken 20. oktober 1961 med denne domsslutning:

«1. Staten ved Rogaland fylkeslandbruksstyre tilpliktes å betale erstatning til Reinert Bokn med kr. 13 000 med 4 prosent årlig rente av beløpet fra forkynnelse av stevning 21. november 1960 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger betaler Staten ved Rogaland fylkeslandbruksstyre kr. 2 000 til Reinert Bokn.

3. Forfallstiden er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Staten har påanket herredsrettens dom i sin helhet, og Reinert Bokn har motanket.

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 7. februar 1962 ble anke direkte til Høyesterett tillatt.

Om saksforholdet og partenes anførsler vises til herredsrettens domsgrunner, hvor det bl.a. er gjort utførlig rede for sakens forhistorie og den tidligere sak mellom partene.

Til bruk for bevisførselen i Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Ryfylke herredsrett med avhør av Reinert Bokn og 4 vitner. Det er fremlagt et par nye dokumenter. Det nye bevisstoff har ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn for herredsretten.

Herredsretten har i sin dom av eget tiltak reist og drøftet spørsmålet om det var adgang for Reinert Bokn til å anlegge ny

Side:1125

erstatningssak mot staten etter at staten ved Gulating lagmannsretts dom av 22. april 1960 var blitt frifunnet for Bokns motsøksmål. For Høyesterett har staten gitt uttrykk for den oppfatning at herredsrettens avgjørelse av dette prosessuelle spørsmål er uriktig, og at den nye erstatningssak skulle ha vært avvist fra herredsretten.

For Høyesterett har staten nedlagt denne påstand:

«I hovedanken og motanken:

Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Ankemotparten Reinert Bokns påstand er:

«Prinsipalt: Staten v/Landbruksdepartementet tilpliktes å betale erstatning til Reinert Bokn begrenset oppad til kr. 50 000 med 4 prosent rente fra 21. november 1960 til betaling skjer.

Subsidiært: Ryfylke herredsretts dom stadfestes.

I begge tilfeller: Staten v/Landbruksdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til Reinert Bokn for herredsrett og Høyesterett.»

Når det gjelder sakens realitet gjør partene for Høyesterett i alt vesentlig gjeldende de samme anførsler som for herredsretten.

Statens prinsipale standpunkt er at det på ethvert trinn av sakens behandling av administrasjonen foreligger forsvarlig og rettmessig myndighetsutøvelse. Erstatningsansvar for staten er derfor utelukket. Det hevdes at det ikke kan påvises feil ved saksbehandlingen, iallfall ikke noen feil som kan ha hatt betydning for det vedtak som ble truffet. Staten mener at herredsretten har tatt feil når den har bebreidet fylkeslandbruksstyret at det ikke i august 1958 på ny tok opp spørsmålet om forkjøpsretten etter at vesentlige forutsetninger for vedtaket av 4. juli 1956 hadde sviktet. Fylkeslandbruksstyrets og departementets oppfatning er at forkjøpsvedtakets gyldighet overhodet ikke ble berørt av de endrede forhold. Denne oppfatning bygger - hevdes det - på en rasjonell og forsvarlig tolkning av jordloven, og forholdet kan da ikke medføre erstatningsansvar for staten.

Grunnlaget for et erstatningsansvar er etter statens mening i alle tilfelle ikke til stede fordi man må regne med at eiendommen ikke ville blitt frigitt, selv om spørsmålet om forkjøpsretten var blitt tatt opp på ny. Videre hevder staten at erstatningsgrunnlag mangler fordi Haga ligger innenfor et område med byggevedtekter og reguleringsplaner, som ville ha lagt de samme bånd på kjøperens disposisjoner om forkjøpsvedtaket ikke var truffet.

Subsidiært gjør staten gjeldende at herredsrettens erstatningsfastsettelse er for høy.

Reinert Bokns motanke er begrunnet med at herredsretten har tatt feil når den bare har tilkjent erstatning for tiden fra august 1958 til høsten 1960. Ankemotparten hevder at vedtaket om forkjøpsrett var ugyldig allerede fra 4. juli 1956, og iallfall fra 8. november 1956 da departementet stadfestet vedtaket. I forbindelse med motanken gjør Bokn gjeldende at herredsretten under

Side:1126

enhver omstendighet har tilkjent ham for liten erstatning, og at det er uriktig som herredsretten gjorde å redusere erstatningen for tapet på drivhusmaterialene.

Avvisningsspørsmålet ser jeg på samme måte som herredsretten. Etter de påstander som i motsøksmålet ble nedlagt under behandlingen av forkjøpssaken for herredsretten og lagmannsretten, er det klart at kravet den gang var begrenset til kun å omfatte erstatning på grunnlag av det bånd som Bokn hevdet var lagt på eiendommen ved fylkeslandbruksstyrets brev av 29. juni 1956 til ham. Den foreliggende sak gjelder krav på erstatning på grunn av forkjøpsvedtakets ugyldighet. Et slikt krav var tidligere ikke fremmet for domstolene, og jeg finner at Bokn ikke var avskåret fra å reise ny sak ved herredsretten om dette krav.

Når det gjelder sakens realitet, er jeg i likhet med herredsretten kommet til det resultat at staten i dette tilfelle har erstatningsansvar, men bygger ansvaret på et annet grunnlag.

Allerede om gyldigheten av forkjøpsvedtaket av 4. juli 1956 kan det reises alvorlig tvil. Av fylkeslandbruksstyrets møtebok for 4. juli 1956 - da forkjøpsvedtaket ble truffet - fremgår det at man bygget vedtaket bl.a. på en utførlig uttalelse - tilråding - av 7. juni 1956 fra fylkesagronom R. Haukali. Uttalelsen viser at fylkesagronomen sammen med varaformannen i Finnøy jordstyre hadde vært på befaring på Haga samt på de 3 grannebrukene, hvis eiere var «interessert i å kjøpe tilleggsjord i samband med salget av eigedomen g.nr. 26 b.nr. 1 i Finnøy herad». Synfaringen ble holdt i anledning av spørsmålet om å nytte statens forkjøpsrett. I forbindelse med synfaringen ble det holdt et rådleggjingsmøte mellom fylkesagronomen og eierne av de 3 grannebrukene. Bl. a. på grunnlag av denne synfaring og dette rådleggjingsmøte konkluderte fylkesagronomen sin tilråding til fylkeslandbruksstyret med følgende uttalelse: «Ut fra det som er nemnt ovanfor vil ein rå til at Staten i dette høve nyttar forkjøpsretten til føremun for dei 3 interesserte bruka og at desse får overta kvar sine deler frå våren 1957.» Det er på det rene at Reinert Bokn, som hadde kjøpt og overtatt Haga, ikke var varslet, hverken til synfaringen eller til rådleggjingsmøtet, slik at han fikk anledning til å vareta sine interesser. Unnlatelsen av å varsle ham må etter omstendighetene sees som en alvorlig saksbehandlingsfeil. Unnlatelsen var formentlig også i direkte strid med pkt. 3 og 9 i føresegnene for fylkeslandbruksstyret og jordstyret, fastsatt ved kgl. res. av 10. februar 1956, jfr. også det påbud om varsel som er gitt i §28 første ledd i jordloven. Forståelsen av føresegnene og jordloven på dette punkt behøver jeg imidlertid ikke å drøfte nærmere, idet jeg bygger statens ansvar på feil som etter min mening ble begått under behandlingen av forkjøpssaken etter at vedtaket av 4. juli var truffet.

Fylkeslandbruksstyrets forkjøpsvedtak av 4. juli 1956 ble av Reinert Bokn innanket for departementet den 8. august 1956. For så vidt fikk han i anken høve til overfor departementet - hvis avgjørelse ville bli det endelige vedtak om forkjøpsrett - å gjøre

Side:1127

sine anførsler og synspunkter vedrørende forkjøpssaken gjeldende.

Etter at anken var kommet inn til departementet, hvilte nå ansvaret for den videre administrative behandling av saken på departementet. I anken ble departementet gjort oppmerksom på at Bokn ikke var gitt anledning til å forklare seg eller gjøre sitt syn gjeldende i forbindelse med sakens behandling i jordstyret og landbruksstyret. Det ble videre allerede i anken påpekt og dokumentert at én av dem - Kjell Nåden - til hvis fordel vedtaket av 4. juli var truffet, hverken var eier av nabobruket g.nr. 26 b.nr. 9 eller interessert i å overta noen del av Haga. I anken ble det videre pekt på at en annen av de tre angivelig interesserte naboer - Johannes Flesjå - ikke eiet g.nr. 26 b.nr. 6 og 16, idet hustruen var eier av bruket. Endelig ble det i anken gjort gjeldende at Haga med drivhusdrift «som er helt vanlig på Finnøy, vil være rikelig stor til å gi levebrød for eierne».

Det må være klart at departementet hadde en selvstendig plikt til å påse at saken ble betryggende undersøkt og behandlet før noe endelig vedtak ble truffet. De opplysninger som var gitt i anken til departementet, viste at det grunnlag fylkeslandbruksstyrets vedtak av 4. juli 1956 bygget på, delvis hadde sviktet. Også forutsetningen om at Haga bare kunne ansees som et støttebruk ved siden av annet lønnet arbeid, kunne trenge en nærmere avklaring. Slik forholdet her lå an, hadde departementet etter min mening plikt til å sende saken tilbake til fylkeslandbruksstyret til fornyet undersøkelse, behandling og vurdering før endelig vedtak om å nytte statens forkjøpsrett ble truffet. Riktignok er det så at det til departementet var sendt inn en uttalelse - innstilling - om anken, undertegnet av fylkeslandbrukssjef Rønneberg og stilet til Rogaland fylkeslandbruksstyre. Det er imidlertid på det rene at forkjøpssaken i den nye stilling den var kommet i, ikke er behandlet på forskriftsmessig måte i styret som egen sak, og at den nevnte uttalelse bare er referert i møte i landbruksstyret uten at det er protokollert noe om dette eller om at vedtak ble truffet i anledning av anken til departementet, jfr. her pkt. 7 i føresegnene. Jeg kan om denne side av saken for øvrig vise til uttalelsen i Gulating lagmannsretts dom av 22. april 1960, og slutter meg til lagmannsretten når den uttaler at behandlingen etter omstendighetene ikke kan godtas som beslutning av fylkeslandbruksstyret.

Ansvaret for en riktig og forsvarlig behandling av saken gikk som nevnt over til departementet ved Bokns anke til dette. Under den endrede situasjon som forelå, pålå det departementet å sørge for at det ble foretatt en ny og selvstendig vurdering både hvorvidt lovens betingelser for å gjøre forkjøpsrett gjeldende var til stede etter at delingsplanen var falt bort, og hvorvidt det i så fall fortsatt var grunn til å gjennomføre innløsningen. En følge av den mangelfulle administrative behandling forkjøpssaken fikk, er at det i dette tilfelle ikke kan sies å foreligge noe gyldig vedtak om å nytte statens forkjøpsrett til eiendommen. Ved den foran

Side:1128

nevnte dom av Gulating lagmannsrett er Reinert Bokn endelig frifunnet for statens krav på å få eiendommen tilskjøtet seg, og staten må etter dette være ansvarlig for det tap som er påført Bokn fra departementets vedtak av 8. november 1956 og frem til 1961. Når det gjelder de tapsposter som her vil komme i betraktning, viser jeg til herredsrettens dom. Som herredsretten legger jeg til grunn at Bokn som følge av det ugyldige forkjøpsvedtak var hindret i på normal måte å utnytte eiendommen frem til 1961. Staten har hevdet at byggevedtekter og reguleringsplaner for det område der Haga er beliggende, likevel ville hindret Bokn i fritt å drive eiendommen på vanlig måte. Høyesterett har imidlertid ikke noe grunnlag for på dette punkt å fravike herredsrettens vurdering av forholdet.

Da Reinert Bokn etter mitt syn på saken har krav på erstatning for det tap han er påført helt fra november 1956, vil den erstatning herredsretten har tilkjent ham måtte forhøyes. Den samlede erstatning finner jeg skjønnsmessig kan settes til kr. 20 000.

Etter utfallet av anke og motanke må staten ilegges omkostningsansvar både for herredsretten og Høyesterett, og jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Landbruksdepartementet betaler til Reinert Bokn 20 000 - tjue tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 21. november 1960 til betaling skjer.

I saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett betaler Staten ved Landbruksdepartementet til Reinert Bokn 6 000 - seks tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Thrap og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Kåre Høyland med domsmenn Markus Foss og Bertel Hanasand):

- - -

Sakens forhistorie er denne:

I. Med kjøpekontrakt av 23. april 1956 kjøpte Reinert Bokn eiendommen Haga, g.nr. 26 b.nr. 1 i Finnøy. I formen ble den kjøpt av ham og hans bror John, men i realiteten var Reinert kjøper og broren skulle bare ha en sikkerhet for lån til broren i forbindelse med kjøpet. Kjøpesummen kr. 65 000 ble betalt kontant. Reinert Bokn hadde sett eiendommen avertert av overrettssakfører Laugaland og avsluttet kjøpet gjennom ham.

G.nr. 26 b.nr. 1 er på ca. 90 da. med ca. 20 da. dyrket jord og 20 da. utmark og ca. 50 dekar kulturbeite. Reinert Bokn, som er fisker av fag

Side:1129

- og en meget kjent fisker - bor på Reilstad, 7-8 km fra g.nr. 26 b.nr. 1. Her har han et lite småbruk og et drivhus. Før hadde han dyr på bruket sitt, men har ikke hatt det de senere år. Han har forklart at det var meningen hans å bygge nye hus på eiendommen han kjøpte, sette opp drivhus og flytte dit. Husene på g.nr. 26 b.nr. 1 var dårlige, særlig uthuset som var nærmest falleferdig, og som også ramlet ned et par år senere. Reinert Bokn ville drive bruket ved siden av fisket, dels ved hjelp av barna sine, og dels med leiet hjelp. Han kom også nå i den alder da han ikke lenger kunne satse så meget på fisket. Han er snart 68 år.

Han gikk raskt i gang med forberedelsene til bygging. Den 2. juni 1956 kjøpte han materialer til drivhus for kr. 16 532 og fikk materialene inn til Finnøy straks etter. De ble lagret i uthuset bortsett fra endel rør som ble lagret på kaien.

Den 18. juni 1956 sluttet han kontrakt med Melings høvleri, Sand, om kjøp av materialer for kr. 60 000 til nytt bustadhus og til reparasjon av uthus. Materialene ble ikke levert, og selgeren har ikke senere reist krav om at kjøpet skulle opprettholdes.

II. I henhold til kravet i den nye jordloven som var trådt i kraft 1. januar 1956 meldte overrettssakfører Laugaland fra til Finnøy jordstyre den 26. april 1956 om salget. Jordstyret behandlet saken på møte 1. juni 1956, med 3 medlemmer. Jordstyret uttalte at husene på Haga var gamle og lite tidsmessige, og at flere av brukene ved siden av eiendommen var interessert i å få mer jord. Jordstyret ba også landbruksselskapet om å sende en mann inn og se på forholdene.

Fylkeslandbrukssjefen sendte fylkesagronom Haukali inn for å se på eiendommen, og etter foretatt synfaring sammen med varaformannen i Finnøy jordstyre avga han 6. juni 1956 rapport til fylkeslandbruksstyret. Det er på det rene at Reinert Bokn ikke var varslet og heller ikke var til stede ved denne synfaring.

I Haukalids tilråding har han gjort rede for eiendommens størrelse og jordsmonn. Om husene sier han at de er dårlige og trenger store reparasjoner eller nybygging. Bruket kan nok drives som selvstendig bruk, men da Reinert Bokn hadde annet yrke ved siden av, ville det vel bli drevet som støttebruk.

Videre opplyser Haukalid at 3 nabobrukere er interesserte i å få mer jord, nemlig Olaf Spanne, Kjell Nåden og Johannes Flesjå. Han gjør så rede for forholdene på de brukene disse eier. På et samrådingsmøte med de 3 var de enige om at de ville ta over bruket og dele det mellom seg, dersom staten nyttet forkjøpsretten. De skrev også under en erklæring om dette som fulgte som bilag til rapporten. Denne slutter med en tilråding til fylkeslandbruksstyret om å nytte forkjøpsretten til fordel for de 3 brukene.

III. Den 29. juni 1956 sendte fylkeslandbrukssjef Rønneberg brev til Reinert Bokn hvori han sa fra, at spørsmålet om å nytte forkjøpsretten til Haga ville bli avgjort på fylkeslandbruksstyrets møte 4. juli 1956. Brevet slutter med at «denne meldinga er ei orientering slik at det ikkje vert sett i verk serlige økonomiske tiltak ved garden.»

Brevet kom ved en feilforsendelse ikke til Reinert Bokn før 5. juli 1956.

IV. Fylkeslandbruksstyret vedtok på møte 4. juli 1956 å nytte

Side:1130

forkjøpsretten. Vedtaket har denne ordlyden: «Fylkeslandbruksstyret finn at eigedomen «Haga» g.nr. 26, b.nr. 1 i Finnøy er i minste laget til å kunna drivast som eige bruk. Det dyrka arealet er lite, og både driftsbygning og bustadhus er dårlege og lite tidhøvelege. Eigedomen vert difor berre eit støttebruk ved sida av anna løna arbeid. Fylkeslandbruksstyret meiner at ut frå eit driftsøkonomisk synspunkt, kunne fleire av grannebruka trengja noko tilleggsjord.

Då eigarane av nokre av grannebruka har vist interesse for dette, vil fylkeslandbruksstyret med heimel i §10 i jordlova, jfr. §1 pkt. b, vedta at Staten nyttar forkjøpsretten og overtek eigedomen «Haga» g.nr. 26 b.nr. 1 i Finnøy til fordel for: 1. Olaf Spanne, eigar av g.nr. 26 b.nr. 4 i Finnøy. 2. Kjell Nåden, (ikkje interessert lenger). 3. Johannes Flesjå, eigar av g.nr. 26 b.nr. 6 og 16 i Finnøy.»

Det går frem av premissene at vedtaket er bygget på de opplysninger som er kommet fra jordstyret og fra Haukalids rapport. Dette er også bekreftet av styrets formann i hans partsforklaring. Det var ikke søkt kontakt med Reinert Bokn før vedtaket. Det var den første forkjøpssak som ble behandlet i Rogaland. Retten må gå ut fra at melding om vedtaket ble sendt til Reinert Bokn umiddelbart etter møtet, slik at han fikk den praktisk talt samtidig med brevet av 29. juni 1956, se ovenfor.

V. Den 8. august 1956 påklaget overrettssakfører Laugaland vedtaket til Landbruksdepartementet. I mellomtiden var det blitt kjent at Kjell Nåden var umyndig, samt at Johs. Flesjå ikke hadde hjemmel til sitt bruk. Hans kone hadde hjemmel og rådighetsrett til bruket, idet hun hadde innbrakt det i ekteskapet ved arv. Videre ble det opplyst at Olaf Spanne hadde sitt hovederverv på Finnøy elektrisitetsverk. Den 24. august skrev Kjell Nåden en erklæring om at han ikke ville overta noe av Haga. Denne ble forelagt Landbruksdepartementet, men det er uklart om det samme gjaldt opplysningene om de 2 andre nabobrukere.

VI. Landbruksdepartementet stadfestet 8. november 1956 vedtaket, idet det uttaler at det «antar at staten har forkjøpsrett etter kap. IV, jfr. §1 i jordloven i dette tilfelle, og at retten - etter de foreliggende opplysninger bør gjøres gjeldende.»

VII. Fylkeslandbruksstyret krevet skjøte av Reinert Bokn, men da han nektet å gi det, anla det 15. mai 1957 sak mot ham med påstand om at han skulle overdra eiendommen til staten ved Rogaland fylkeslandbruksstyre for kr. 65 000 + saksomkostninger. Reinert Bokn påsto seg frifunnet og anla motsøksmål med krav om at staten i tillegg til de 65 000 skulle betale et beløp - begrenset oppad til kr. 50 000 for eiendommens verdi på overdragelsestiden og for utgifter, ulemper m.v., hvis Reinert Bokn ble tilpliktet å overdra eiendommen til fylkeslandbruksstyret. Senere endret han påstanden til at hvis fylkeslandbruksstyret fikk overta eiendommen skulle det beløp dette skulle betale for eiendommen og for utgifter og ulemper fastsettes ved skjønn. Dessuten krevedes fastsettelsesdom for at staten var ansvarlig for de utgifter Reinert Bokn hadde hatt ved bl.a. innkjøp av drivhus, og til det erstatningsansvar han kunne komme i overfor Melings høvleri på Sand om materialleveransen til husbyggingen. Videre påsto han staten kjent ansvarlig for tap som følge av det bånd som ble lagt på eiendommen ved skrivet av 29. juni 1956 til Reinert Bokn.

Side:1131

VIII. Ved herredsrettens dom av 29. august 1958 ble Reinert Bokn dømt til å overdra Haga til staten. Kravet om erstatning etter jordlovens §28 ble avvist, med den begrunnelse at de saksøkte ikke hadde fremsatt konkret krav på erstatning etter §28, og det rådet ingen uenighet mellom partene angående de nærmere vilkår for erstatning etter nevnte bestemmelse.

IX. Reinert Bokn anket saken til lagmannsrett, men før dette skjedde henstillet han, ved advokat Rekve, til fylkeslandbruksselskapet å ta spørsmålet om forkjøpsretten opp til fornyet behandling. Fylkeslandbruksstyret svarte at det ikke ville endre sitt vedtak av 1956.

På forespørsel fra advokat Rekve om Bokn kunne sette opp drivhuset og foreta nødvendig oppussing av husene på Haga svarte fylkeslandbruksstyret, at det ikke var interessert i at det ble satt i gang særlige økonomiske tiltak på bruket, og dersom Bokn satte opp drivhuset, fikk han gjøre det på egen risiko. Staten hadde ingen plikt til å overta drivhuset. Videre ble det vist til §16 i jordloven, hvoretter kjøperen hadde krav på utlegg som var nødvendige for å holde eiendommen i slik stand at den ikke led skade.

X. For lagmannsretten påsto Reinert Bokn prinsipalt frifinnelse og krav om erstatning for tap og utgifter som han var påført som følge av det bånd som ved skriv av 29. juni 1956 fra Rogaland fylkeslandbruksstyre ble lagt på eiendommen Haga. Subsidiært (for det tilfelle at staten fikk rett til å overta eiendommen) påsto han at det beløp staten skulle betale for eiendommen ble fastsatt ved skjønn, og at staten ble kjent ansvarlig etter §28 i jordloven, slik som den prinsipale påstand.

XI. Lagmannsretten frifant Reinert Bokn med den begrunnelse at forkjøpsvedtaket av 4. juli 1956 ikke lenger kunne gjennomføres etter sitt innhold, idet de som etter delingsplanen skulle overta eiendommen ikke lenger ville ha den, bortsett fra en som ville overta en ubetydelig del av den. Heller ikke var det fra statens side oppgitt andre interesserte tross oppfordring herom. Retten mener ikke at forkjøpsretten nødvendigvis må brukes til gjennomføring av et aktuelt tiltak. Men når forkjøpsvedtaket av 4. juli 1956 er det eneste som foreligger - retten ser ikke de uttalelser som fylkeslandbruksstyret har gitt i saken som vedtak - og dette er knyttet til en bestemt plan for fordeling av eiendommen, og denne fordeling fremtrer som et vesentlig ledd i Haukalids tilråding om å bruke forkjøpsretten, så kan det ikke antas at forkjøp ville blitt besluttet uten denne planen eller uten noen plan i det hele for anvendelse av det vesentligste av eiendommen.

Lagmannsretten frifant staten i motsøksmålet, idet den fant at brevet av 29. juni 1956 ikke inneholdt et slikt pålegg som nevnt i jordlovens §28, men bare måtte oppfattes som et varsel om at forkjøp kunne bli besluttet. Heller ikke fant retten at brevet i seg selv kunne ha påført Reinert Bokn noen skade, idet det først kom frem til ham etter at forkjøpsvedtaket av 4. juli 1956 var gjort og derfor ikke hadde hatt noen virkning.

Saksomkostninger ble ikke tilkjent i hovedsøksmålet, idet retten hadde funnet saken så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for staten til å prøve den.

Retten vil først komme med noen merknader av rent formell art.

Side:1132

Under hovedforhandlingen reiste retten av eget tiltak spørsmålet om det etter lagmannsrettens dom, hvor fylkeslandbruksstyret var påstått kjent erstatningspliktig overfor Reinert Bokn, men frifunnet, var adgang til å reise erstatningskrav i ny sak.

Advokat Rekve har til dette anført at det erstatningskrav som ble reist i den tidligere sak støttet seg på skrivet av 29. juni 1956 og bestemmelsene i jordlovens §28. Han overveiet om han dengang også skulle reise erstatningskrav på grunnlag av at forkjøpsvedtaket var ugyldig. Av prosesstekniske grunner unnlot han det for ikke å vidløftiggjøre saken ytterligere. Når han i nærværende sak reiser kravet på dette grunnlag, så er det et nytt krav med et nytt grunnlag som ikke var fremme i den tidligere sak, og kravet kan derfor ikke avvises. Fylkeslandbruksstyrets prosessfullmektig har sagt seg enig i denne oppfatning.

Retten er i dette spørsmål ikke bundet av partenes enighet. Det er rett nok at forholdet er slik som advokat Rekve har fremholdt. I den tidligere sak var det ikke fremsatt, og heller ikke avgjort erstatningskrav på det grunnlag at det forelå et ugyldig forkjøpsvedtak. Men kravet står i sammenheng med hele det saksforhold som dengang ble behandlet og kunne ha vært fremmet dengang.

Retten har funnet spørsmålet særdeles tvilsomt, men er allikevel kommet til at nærværende sak ikke blir å avvise ex officio. Retten legger vekt på at selv om det av lagmannsretten påkjente erstatningskrav og det som er fremsatt i denne sak begge har sitt utspring i den aksjon fylkeslandbruksstyret innledet ved sitt vedtak om forkjøpsrett, så bygger de 2 krav allikevel på helt forskjellige grunnlag. Krav etter jordlovens §28 er uavhengig av den skjebne forkjøpsvedtaket ville få, i motsetning til det erstatningskrav som er reist i nærværende sak. Etter rettens mening foreligger det her et grensetilfelle, hvor det av prosesstekniske grunner neppe vil være betenkelig å tillate nærværende søksmål fremmet.

Saksøkerens prosessfullmektig hevder at saksøkte er ansvarlig for tap saksøkeren har hatt som følge av det ugyldige - og dermed rettsstridige - vedtak om å gjøre forkjøpsretten gjeldende. Ved at Landbruksdepartementet har stadfestet vedtaket er departementet ansvarlig for dette, og staten er da ansvarlig endog om det ikke foreligger subjektiv skyld.

Det hevdes videre at det her foreligger et ekspropriasjonsinngrep som har medført innskrenkninger i saksøkerens disposisjonsrett, og saksøkte er også av denne grunn ansvarlig for tap som disse innskrenkninger har medført. Selv om det foreligger et fullt gyldig vedtak har saksøkeren krav på erstatning etter §16 og §28 i jordloven, og erstatningsplikten må være så meget klarere når det foreligger et rettsstridig vedtak. Ekspropriantens erstatningsplikt har nå fått et klart uttrykk i oreigningsloven av 1959 §29, og den regel som der er uttalt er utslag av et alminnelig prinsipp.

Saksøktes prosessfullmektig har hevdet at staten ikke er ansvarlig, idet det ikke foreligger klanderverdig og dermed erstatningsbetingende forhold fra fylkeslandbruksstyret, som er ansvarlig for vedtaket. Vedtaket om forkjøpsrett var vel begrunnet, men det var etterfølgende forhold, som fylkeslandbruksstyret ikke hadde herredømmet over, som gjorde at vedtaket ikke kunne gjennomføres.

Side:1133

Videre hevder saksøktes prosessfullmektig at forkjøpsretten ikke kan sidestilles med ekspropriasjon. Det er legalt hefte som hviler på enhver eiendom som omfattes av retten og som kommer til syne når eiendommen selges. Dette gir ikke kjøperen noe krav på erstatning, og heller ikke legger bruken av forkjøpsretten noe bånd på eierens disposisjonsrett med mindre det nedlegges rådighetsforbud etter §28 i jordloven.

Rettens mening om saken.

Retten kan ikke se at forkjøpsvedtaket av 4. juli 1956, etter det som dengang forelå, var uforsvarlig. Tvert imot synes alt å ligge vel til rette for å anvende forkjøpsretten for å realisere formålet i jordlovens §1, punkt 1. Det dreiet seg om en eiendom som var i minste laget til å drives som eget bruk, husene var dårlige og måtte fornyes, og der var naboer som trengte tilleggsjord og som positivt hadde erklært at de ville overta eiendommen som tilleggsjord til sine bruk. Etter de opplysninger som forelå fra fylkesagronom Haukali og som fylkeslandbruksstyret bygget på, var det etter rettens mening naturlig å se bruken av forkjøpsretten i det foreliggende tilfelle som et rasjonaliseringstiltak i pakt med jordloven. Kjøperen, Reinert Bokn, burde ha fått anledning til å uttale seg på forhånd. Men det kan neppe sies at fylkeslandbruksstyret har handlet uforsvarlig ved ikke å innhente hans uttalelse, så meget mer som begrunnelsen for vedtaket i alt vesentlig dreier seg om selve eiendommens og de tilstøtende eiendommers beskaffenhet, og ikke så meget om kjøperens person. Det er lite sannsynlig at en uttalelse fra Reinert Bokn ville hatt noen innvirkning på vedtaket av 4. juli 1956, med de opplysninger som den gang forelå.

Imidlertid endret saken seg vesentlig da det ble klart at de 3 naboer som hadde erklært at de ville overta eiendommen falt fra. Kjell Nåden falt fra allerede i 1956. Fylkeslandbruksstyret fikk også da rede på at det ikke var Johannes Flesjå, men hans hustru som hadde eiendomsrett og rådighetsrett over det bruk Johannes Flesjå drev, men det er ikke godtgjort at han og Olaf Spanne falt fra før under herredsrettssaken i august 1958. Noe aktuelt formål for anvendelsen av eiendommen forelå det ikke fra da av, og heller ikke foretok fylkeslandbruksstyret noen undersøkelser for å bringe på det rene om det var andre som hadde behov for, og var villige til å overta eiendommen eller deler av den som tilleggsjord. Formannen for fylkeslandbruksstyret har riktignok forklart at det var en annen som var interessert. Styret har imidlertid ikke behandlet spørsmålet om denne interesserte, eller i det hele tatt hva der skulle gjøres med eiendommen etter at de 3 interessenter falt bort. Så kjent som denne saken var på Finnøy, er det for øvrig etter rettens mening rimelig å anta at dersom det var andre søkere til eiendommen eller deler av den, så ville de ha meldt seg til fylkeslandbruksstyret eller jordstyret.

Når da forholdet var at et vesentlig grunnlag for vedtaket om forkjøpsrett var falt bort, burde fylkeslandbruksstyret ha undersøkt om det var mulighet for en rasjonell anvendelse av eiendommen som tilleggsjord og i tilfelle lagt opp en ny plan, eller dersom det ikke var en slik mulighet, latt vedtaket om anvendelsen av forkjøpsrett falle. Myndighetene skulle ha desto større grunn til å ta dette spørsmål opp på dette tidspunkt, som saksøkerens prosessfullmektig gjorde henvendelse til

Side:1134

fylkeslandbruksstyret og departementet for å få omgjort forkjøpsvedtaket etter de endringer som var inntrådt i forutsetningene for vedtaket.

Etter rettens mening kan det bebreides fylkeslandbruksstyret at spørsmålet ikke ble tatt opp på ny. Det er hevdet at et nytt vedtak om forkjøpsrett ikke kunne treffes på det tidspunkt av hensyn til 3 måneders fristen. Men det ville jo ikke her være spørsmål om et nytt vedtak om forkjøp, men i tilfelle et vedtak om anvendelsen av den eiendom styret tidligere hadde vedtatt å kjøpe.

Retten antar at saksøkte fra august 1958, etter herredsrettssaken, må være ansvarlig for de tap som er påført saksøkeren som følge av at forkjøpsvedtaket da fortsatt er opprettholdt.

Saksøkeren har krevet erstattet rentetap av kjøpesummen og inntektstap ved ikke å kunne drive eiendommen. Han har videre krevet erstattet tap på materialer til drivhus som han solgte i 1959 med et tap på kr. 5 332,10, med tillegg av rentetap på kjøpesummen. Han krever også erstattet prisstigning på materialkontrakten med Sand høvleri og på arbeidslønn ved oppføringen med i alt ca. kr. 10 000. Ved beregning av erstatningsbeløpet må det regnes med at saksøkerens tap vil strekke seg et par år fremover. Det er på det rene at eiendommen er regulert til skoletomt, og at den vil bli ekspropriert fra saksøkeren. Han kan derfor ikke bebygge eiendommen, og den vil derfor bli liggende brakk til innløsning kan skje i 1962-63.

Saksøkte har hevdet at saksøkeren ikke har krav på erstatning for de disposisjoner han har foretatt før 3 måneders fristen for å anvende forkjøpsretten er gått ut. Den som kjøper en eiendom må regne med at forkjøpsretten kan bli brukt, og må selv ta risikoen for de disposisjoner han foretar før denne fristen er ute. Han har derfor ikke krav på erstatning som følge av materialkontrakten og innkjøpet av drivhusmaterialer. For tap på disse må han i alle tilfelle selv være ansvarlig, idet de delvis ble ødelagt ved at løen hvor de var lagret ramlet ned, og det skyldes manglende aktsomhet fra hans side. Saksøkte hevder videre at saksøkeren hadde kunnet drive eiendommen på en langt bedre måte enn han har gjort i årene fra 1956, selv om han ikke hadde brukbare hus på eiendommen. Når han har latt den ligge brakk eller bare skaffet seg den ubetydelige inntekt som bortforpaktningen innbrakte, så blir det hans egen sak. For øvrig måtte saksøkeren regne med å bruke leiet hjelp i stor utstrekning når han selv drev fiske, og dette ville ha redusert nettoen betydelig.

Når det gjelder spørsmålet om hva saksøkeren kan kreve erstattet bemerker retten først, at det fra fylkeslandbruksstyrets side ikke ble lagt noe bånd på eierrådigheten i medhold av jordlovens §28. Imidlertid tok saksøkeren i 1958, etter herredsrettsdommen, opp spørsmålet med fylkeslandbruksstyret om disponeringen av eiendommen. Fylkeslandbruksstyret svarte at det aldri hadde lagt ned noe forbud mot eierens utnytting av bruket, men på spørsmål fra saksøkeren om han kunne sette opp drivhus på eiendommen og foreta nødvendig oppussing av vånings- og driftshusene, svarte fylkeslandbruksstyret at det fikk han i tilfelle gjøre på egen risiko. Staten ville ikke betale den merverdi som dette førte med seg. Videre henviste fylkeslandbruksstyret til §16 i jordloven, og med det som var sagt der mente loven at bare det kunne foretas som var

Side:1135

nødvendig for å hindre at eiendommen tok skade. Uansett om en vil oppfatte forkjøpsretten som et bånd som i seg selv hindrer eieren i å disponere over eiendommen, så måtte det iallfall etter dette fremstille seg slik for Reinert Bokn, at han ikke kunne ta risikoen ved å investere i hus og drivhus på eiendommen. Og når han så unnlot å gjøre det bør han få erstattet tap ved ikke å kunne bygge og bosette seg på eiendommen og drive den på normal måte i årene 1959 og 1960. Fra 1961 av ville han ha kunnet drive eiendommen fritt, dersom ikke reguleringen til skoletomt da hadde kommet til og hindret ham i å bygge, men denne reguleringen og følgen av den kan saksøkte ikke ha noe ansvar for.

I de nevnte 2 år er det etter rettens mening klart at Reinert Bokn har hatt et tap. Han har hatt renteutgifter av kjøpesummen og har ikke kunnet få de inntekter ut av eiendommen som den ellers kunne gitt. Det er opplyst at han de første par år drev eiendommen selv - han satte poteter og slo noe høy, men senere forpaktet han så eiendommen bort for kr. 600. Retten mener at selv om han ikke kunne drive eiendommen rasjonelt fra sin annen eiendom 5-6 km borte, så måtte han allikevel ha kunnet få mer ut av eiendommen enn det forpaktningskontrakten har utbrakt, og dette tar retten hensyn til ved fastsettelsen av erstatningen.

Retten antar videre at saksøkeren har krav på en delvis erstatning for tap på drivhusmaterialene. Saksøkeren bør selv bære tapet som følge av skade på materialene ved at uthuset ramlet ned. En uforsvarlig lagring har ikke saksøkte ansvaret for. Men en må allikevel regne med at materialene ville falle i verdi etter en lengre tids lagring, og at saksøkeren ville hatt utlegg om han skulle lagret dem et annet sted, og for dette bør han få erstatning.

Derimot antar retten at saksøkeren ikke har krav på erstatning som følge av materialkontrakten med Sand Høvleri. Høvleriet har ikke gjort noe krav mot saksøkeren i anledning av kontrakten. På grunn av den foran omhandlede regulering vil han heller ikke kunne bygge på eiendommen og vil derfor heller ikke få noe tap som følge av prisstigningen.

Retten er under henvisning til det anførte kommet til at erstatningen samlet bør settes til kr. 13 000. - - -