Rt-1962-119
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1962 |
| Publisert: | Rt-1962-119 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 13 B/1962 |
| Parter: | Torstein Seltun (høyesterettsadvokat Wilh. Münter Rolfsen) mot Peder Anton Skoglund (overrettssakfører Halfdan Fyhn). |
| Forfatter: | Thrap, Hiorthøy, Roll Matthiesen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, Tvistemålsloven (1915), §14, §180, §181, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §261 |
Dommerne Thrap, Hiorthøy og Roll Matthiesen.
Torstein Seltun kjøpte 1955 en nyinnredet loftsleilighet i Oslo av Hans Kjenslie for kr. 50 000. Peder A. Skoglund hadde som Kjenslies fullmektig hatt noen befatning med salget.
Seltun kom senere til at det betalte innskudd måtte ansees tapt, og at han hadde krav på å få det erstattet. Han begjærte derfor arrest hos Kjenslie og Skoglund. Etterat den var avslått av Oslo namsrett, ble den tatt til følge av Eidsivating lagmannsrett. For å avverge arresten stillet Skoglund sikkerhet ved pantobligasjon i en vaskerieiendom. Skoglund saksøkte Seltun med påstand blant annet om at Seltuns erstatningskrav ikke tas til følge, og at Seltun betalte erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 25 000 for det tap den begjærte arrest og de fremsatte beskyldninger hadde påført Skoglund. Seltun påsto kjøpet av leiligheten hevet, kjøpesummen tilbakebetalt og seg tilkjent erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 5 000.
Under et rettsmøte i Oslo byrett ble det protokollert et forlik med sikte på å løse tvisten om hevingen av kjøpet og tilbakebetaling av kjøpesummen. Skoglund påsto saken avvist for så vidt angår disse tvistepunkter. Ved byrettens dom ble avvisningspåstanden ikke tatt til følge, og Skoglund ble dømt til å betale
Side:120
kr. 38 000. Skoglund ble frifunnet for Seltuns erstatningskrav. Seltun ble tilkjent saksomkostninger.
Eidsivating lagmannsrett var enig i at Skoglunds avvisningspåstand ikke førte frem. I realiteten ble Skoglund frifunnet for Seltuns krav, og Skoglund ble tilkjent kr. 5 000 som erstatning for ulovlig arrest. Skoglund ble tilkjent kr. 10 000 i saksomkostninger for begge retter. Lagmannsretten begrunnet omkostningsspørsmålet således:
«Seltun må etter bestemmelsene i tl. §172 første ledd og §180, 2. ledd erstatte Skoglund saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Skoglund har ikke fått medhold i sin avvisningspåstand, og selv om det - i betraktning av den oppfatning også den annen part synes å ha hatt i tiden etter rettsmøtet den 20. juni 1958 - ikke er unaturlig at det også har vært prosedert på avvisning, har saken dog herved fått et større omfang enn den ellers ville ha hatt. Ved omkostningenes fastsettelse tar lagmannsretten et visst hensyn til dette, jfr. tl. §176, 1. punktum. Under henvisning til foranstående, fastsettes omkostningene for begge retter under ett til kr. 10 000».
Omkostningsavgjørelsen ble påkjært, og Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte blant annet:
«Lagmannsretten har anvendt tvistemålslovens §172 første ledd, sammenholdt med §176, som bl.a. bestemmer at omkostningene skal erstattes «forsåvidt de efter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført.» Med hjemmel i denne bestemmelse er det ved fastsettelsen tatt hensyn til at saken fikk et større omfang enn den ville ha hatt om kravet om avvisning ikke var tatt med. Under forutsetning av at §172 er anvendt med rette, kan utvalget ikke se at lagmannsretten her har avgjort spørsmålet i strid med loven. Hovedspørsmålet i saken er imidlertid om §172 skal anvendes eller om §174 er den rette bestemmelse, det vil si om Seltun har tapt saken fullstendig eller om saken dels er vunnet, dels er tapt. Herom bemerkes:
Som tidligere nevnt ble Skoglunds avvisningspåstand ikke tatt til følge, mens han fikk fullstendig medhold i realiteten - at erstatningen for arresten ble satt til kr. 5 000 - kommer utvalget senere tilbake til. Utvalget finner det klart at en part som prinsipalt prosederer på avvisning fordi han mener at tvisten er løst ved et under saksforberedelsen inngått forlik, subsidiært prosederer på frifinnelse i realiteten, har vunnet saken fullstendig når han får medhold i sin subsidiære påstand, selv om den prinsipale påstand ikke tas til følge. Tvistemålslovens §172 er derfor med rette anvendt i motsøksmålet, som for øvrig skulle ha vært det primære søksmål.
Utvalget finner også at Skoglund har vunnet hovedsøksmålet fullstendig. Som det vil fremgå av det som foran er sitert fra lagmannsrettens domsgrunner, fikk han etter en skjønnsmessig utmåling full erstatning etter tvangsfullbyrdelseslovens §261. Den omstendighet at Skoglund i samsvar med påbudet i tvistemålslovens §14 hadde krevet erstatning etter rettens skjønn, begrenset
Side:121
oppad til kr. 25 000, kan ikke medføre den karakteristikk at saken for dette punkts vedkommende delvis er tapt av ham.
Lagmannsretten har som tidligere nevnt nyttet tvistemålslovens §172 og utvalget finner etter det foran anførte at dette er riktig. Det er i lagmannsrettens begrunnelse ikke noen holdepunkter for å anta at retten ikke har vært oppmerksom på en mulig bruk av unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd, og det er etter utvalgets mening ikke noen feil når lagmannsretten har funnet det unødvendig å anføre at den ikke fant grunn til å anvende bestemmelsen. Lagmannsrettens skjønn om ikke å anvende unntaksbestemmelsen kan ikke prøves av utvalget, jfr. lovens §181 hvoretter kjæremål bare kan erklæres på det grunnlag at avgjørelsen er «i strid med loven». Utvalget tilføyer at det ikke er noe grunnlag for å anta at lagmannsretten ved denne avgjørelse har overskredet grensen for et forsvarlig skjønn.»