Rt-1962-1196
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1962-12-08 |
| Publisert: | Rt-1962-1196 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 141 B/1962 |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Leivestad, Eckhoff, Endresen, Bendiksby, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, Straffeloven (1902), Løsgjengerloven (1900) §17, §147, §171, §192, §212, §228, §229, §230, §232, §257, §263, §39c, §49 |
Dommer Leivestad: Ved dom av Moss byrett 31. oktober 1956 ble A dømt til fengsel i 120 dager for forbrytelse mot straffelovens §212 første ledd pkt. 3, og påtalemyndigheten
Side:1197
gitt adgang til innenfor en lengstetid av 5 år å bruke de sikringsmidler som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1 a til f. Sikringstiden utløp 6. november 1961, og statsadvokaten i Østfold og Hedmark reiste 1. november 1961 tiltale for å få sikringen forlenget i medhold av straffelovens §39 pkt. 3.
Moss byrett avsa 31. mars 1962 dom med slik slutning:
«Påtalemyndigheten gis adgang til mot A å bruke de sikringsmidler som er nevnt i strl. §39, a til f, dog ikke utover 5 år.»
Saksforholdet går frem av domsgrunnene.
A har i rett tid påanket dommen. Han gjør gjeldende, at da den fengselsstraff han nå soner først løper ut 17. november 1963, er det i dag intet aktuelt behov for forlengelse av sikringen. De oppnevnte sakkyndige har uttalt at de anser det for tvilsomt om sikring er en hensiktsmessig reaksjon, og Botsfengslets psykolog har anbefalt at sikringen ikke forlenges. Byretten har ensidig lagt vekt på strafferegisteret. Bare de 2 siste dommer, fra 1959 og 1960, kan være av betydning for spørsmålet om fortsatt sikring. Det vil være uforholdsmessig hårdt på grunn av disse å forlenge sikringstiden med ytterligere 5 år. En slik forlengelse, som de sakkyndige har funnet betenkelig, vil gjøre fremtiden mer håpløs, hevder tiltalte, og tilpasning til en ordnet tilværelse vanskeligere.
Jeg bemerker at når det er gått så lang tid før anken er kommet under behandling, skyldes det at spørsmål om gjenopptagelse av Eidsivating lagmannsretts dom av 6. desember 1960 i mellomtiden har vært oppe til prøvelse.
Jeg finner at anken må forkastes, og kan i det vesentlige slutte meg til det som er anført i byrettens domsgrunner.
Som der nevnt har Johansen siden sikringsdommen i 1956 tilbrakt en vesentlig del av tiden i fengsel. Han er dømt 3 ganger: i 1959 til fengsel i 10 måneder for forbrytelse mot straffelovens §228, første og annet ledd, §257 jfr. §263 første ledd og §171 pkt. 1, i august 1960 til fengsel i 120 dager for overtredelse av straffelovens §147 og løsgjengerlovens §17, og i desember 1960 for forbrytelse mot straffelovens §192, 1., annet og tredje ledd jfr. §49, og straffelovens §229, 1. straffealternativ jfr. §232 §230, til fengsel i 3 år og 3 måneder.
De 3 oppnevnte psykiatrisk sakkyndige har funnet at domfelte har mangelfullt utviklede sjelsevner, og at det er fare for at han av den grunn atter vil komme til å begå straffbare handlinger. De sakkyndige har ikke nærmere presisert hvilken art handlinger det er fare for at Johansen vil kunne begå. Men etter forholdene må jeg regne med at det er fare for gjentagelse av lignende forbrytelser som dem Johansen er dømt for i sikringstiden. To av disse er av den art som er nevnt i straffelovens §39 nr. 2.
Under disse omstendigheter finner jeg som byretten at sikringen må forlenges.
Jeg antar imidlertid at det ikke vil være nødvendig å la bemyndigelsen for påtalemyndigheten omfatte sikringsmidler etter §39 nr. 1 f.
Side:1198
Forlengelsen av sikringstiden bør løpe fra 6. november 1961 da den første periode utløp.
På grunn av disse endringer, former jeg ny konklusjon.
Jeg stemmer for denne
dom:
Påtalemyndigheten gis fortsatt adgang til mot A å bruke de sikringsmidler som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1 a til e, men ikke utover 5 - fem - år, regnet fra 6. november 1961.
Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Bendiksby og Gaarder: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver Sig. Jensen med domsmenn Astrid Holien og Erling Wilhelmsen):
A er født xx.xx.1930 i Ullensaker. Han er gift men har ikke barn, er uformuende, har ingen særlig utdannelse og har drevet som gårdsarbeider når han har vært på frifot. Han har vært straffet og vært sikret etter strl. §39 en rekke ganger. Retten vil senere komme nærmere inn på disse forhold. Han ble sist dømt ved Eidsivating lagmannsretts dom av 6. desember 1960 til fengsel i 3 år og 3 måneder for forbrytelse mot strl. §192, 1., annet og tredje ledd, jfr. §49, og videre for forbrytelse mot strl. §229, 1. jfr. §232 og §230 . Han soner f. t. straffen i Botsfengslet. Han er videre bøtelagt for drukkenskapsforseelser 8 ganger, derav 3 i 1960.
Statsadvokaten i Østfold og Hedmark har 1. november 1961 utferdiget tiltalebeslutning mot ham for å oppnå adgang til forlengelse av sikring etter strl. §39 pkt. 3 annet ledd, idet tiltalte stadig ansees for å være en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, og det av den grunn fremdeles er fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Den dom som ga adgang til sikringen som nå søkes forlenget er avsagt av Moss byrett 31. oktober 1956. - - -
Med omsyn til om tiltalte er en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner, finner retten å kunne slutte seg til hva de rettspsykiatriske sakkyndige har uttalt. De mener alle at han har mangelfullt utviklede sjelsevner, ikke på det intellektuelle område, men på det etiske og følelsesmessige. Han er temmelig kritikkløs overfor sin egen handlemåte, hissig og brutal, mest når han blir påvirket av alkohol. Etter overlege Leikvams erfaring kan tiltalte, når han blir hissig, da bli så sint at han ikke kan styre seg - han vet da ikke hva han sier og gjør. Denne sakkyndige mener på den annen side at tiltaltes atferd har bedret seg, han forstår bedre situasjonen, er blitt roligere slik at manglene ved hans sjelsevner er mindre uttalt enn tidligere.
Overlege Ågot Heyerdahl er ikke så optimistisk. Hun mener at de sikringer som hittil har overgått tiltalte ikke har bedret hans forhold synderlig, og hun mener videre at det er lite sannsynlig at man i resten av nå løpende soningstid vil kunne bearbeide ham så han får bedre innsikt i sine problemer.
Side:1199
Alle 3 rettspsykiatriske sakkyndige har vært enige om at det er lite håp om at tiltalte i fremtiden vil holde seg vekk fra alkohol, og det er da han blir farlig.
Fengslets psykolog Halleraker har uttalt et mer optimistisk syn. Han mener at tiltalte nå er blitt mer viljesterk, og at også andre forhold peker i en gunstig retning. Denne sakkyndige har som rimelig er ikke uttalt seg om tiltalte har mangelfullt utviklede sjelsevner. Denne sakkyndige tror videre at tiltalte vil føle det som en seier og personlig oppreisning om han slipper forlengelse av sikringen, det kan hvis tiltalte under nåværende fengselsopphold arbeider med seg selv ikke utelukkes, at han under gunstige forhold nå avslutter sin kriminelle løpebane. Det forutsettes da at man oppnevner en spesiell tilsynsfører for tiltalte, en som tiltalte gjerne vil ha råd og støtte hos. Retten er som nevnt enig med de rettspsykiatriske sakkyndige i at tiltalte er en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, og at denne mangel ligger på det etiske og viljesmessige plan. Spørsmålet om tiden for idømte sikring skal eller bør forlenges beror derfor på, om det etter rettens mening er en aktuell fare for at tiltalte på grunn av denne mangel vil forøve en straffbar handling - og i tilfelle hva slags straffbare handlinger en kan regne med.
Tiltaltes strafferegister gir et viktig bidrag til svaret på dette. Tiltalte ble allerede i 1950 i tilslutning til dom for sedelighetsforbrytelse mot barn, dømt til og undergitt sikring. Han ble også den gang av rettspsykiatriske sakkyndige funnet å være en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, og at det av den grunn var fare for ny straffbar handling. Med unntak av et par kortere rømningsperioder tilbrakte han hele sikringstiden i lukket anstalt og ble løslatt 31. oktober 1955. I sikringstiden og da vel under en rømmingsperiode forøvet han 17. juni 1952 tyveri, og ble for dette ved Oslo forhørsrett 23. januar 1952 dømt til fengsel i 120 dager. Tiltalte kom ut fra sikring 31. oktober 1955, men hadde i mellomtiden, nemlig 19. juni 1955, forøvet tyveri, og ble for dette ved Drammen byrett 6. april 1956 dømt til fengsel i 120 dager, sonet ved varetektsarrest. Den 22. juni s. å., altså vel 2 måneder etter dommen i Drammen byrett, gjorde tiltalte seg skyldig i usømmelig blottelse overfor barn, og ble 6. november 1956 ved Moss byrett dømt til fengsel i 120 dager. Det forelå da ny judisiell observasjon foretatt i januar-februar 1956 av overlegene Lingjærde og Leikvam mens tiltalte satt i fengselet. De sakkyndiges konklusjon var at tiltalte var en person med mangelfullt utviklede sjelsevner og av den grunn frembød fare for nye straffbare handlinger. På grunnlag av denne erklæring og den nye straffbare handling dommen i Moss byrett omfattet, ble det atter gitt adgang til sikring. Sikring ble iverksatt etter strl. §39c, og tiltalte som fikk adgang til å være på frifot men med avholdsplikt og tilsyn, giftet seg, tok arbeid og passet dette. Hans gode forhold varte i ca. 2 år, men 19. juli 1958 forøvet han legemsfornærmelse med skade til følge og tyveri mot en arbeidskamerat. For antagelig å presse denne til å ta anmeldelsen tilbake gikk tiltalte til falsk anmeldelse mot vedkommende for å ha forsøkt voldtekt mot tiltaltes hustru. Tiltalte ble ved Eidsivating lagmannsrett 7. februar 1959 for dette dømt til fengsel i 10 måneder, og den 26. juli s. å. overført til sikring i Oslo kretsfengsel i henhold til bemyndigelsen som var gitt av Moss byrett 31. oktober 1956. Den 4. februar 1960 ble dette sikringsmiddel byttet om
Side:1200
med påbud om bestemt oppholdssted, tilsyn og forbud mot å nyte alkohol. Disse sikringsformer viste seg å være utilstrekkelige. Tiltalte begynte meget snart å misbruke alkohol i utstrakt grad, og fikk bl.a. 3 bøter i løpet av kort tid. Allerede 6. april 1960 forøvet han et innbrudd, og ble 11. august s. å. dømt til fengsel i 120 dager som var avsonet med varetektsarrest. Et par dager senere nemlig 16. august 1960 begikk han det voldsforsøk og den legemsbeskadigelse som brakte ham en dom på 3 år og 3 måneder. Det er på det rene at tiltalte da var temmelig meget beruset.
Retten har gått så vidt nøye inn på disse forhold for å begrunne sin oppfatning av tiltaltes muligheter for å kunne avholde seg fra nye straffbare handlinger. Retten mener at tiltalte klart har vist at han ikke evner å styre sin trang til alkoholmisbruk, og når han så blir beruset eller påvirket er han straks oppe i forbrytelser. Man må beklage at et relativt ungt menneske på grunn av uforskyldte og uheldige egenskaper ved hans sjelsevner ikke kan holde seg unna av straffbare handlinger, men når disse kan gi så farlige utslag som de 2 lagmannsrettsdommer viser, så må en nødvendig beskyttelse av samfunnet veie mer enn hensynet til svake muligheter for at tiltalte senere kan komme i en mer ordnet livsførsel. Retten vil her peke på at de psykiatriske sakkyndige alle har uttalt at de har liten tro på at tiltalte i fremtiden vil kunne holde seg vekk fra bruk av alkohol, og at han er farlig når han blir beruset.
De sakkyndige har uttalt at de finner det tvilsomt om en sikringsdom nå vil være en hensiktsmessig reaksjon. Tiltalte vil da som tidligere miste evnen til selvkontroll, og det vil føre til forverring av sinnstilstanden. De sakkyndige sier imidlertid på samme tid at tiltaltes sinnstilstand er slik, at det er fare for at han atter vil begå straffbare handlinger. Sammenholder man disse uttalelser ser det ut til at de sakkyndige vurderer tiltalte som pasient, og derfor tar mest hensyn til en behandlingsmåte som medisinsk sett er gunstigst for pasienten.
Retten må rette oppmerksomheten på den store og aktuelle fare tiltalte er for andre når han er på frifot, og den må være avgjørende for sakens rettslige behandling.
Retten peker også på at tiltaltes straffbare handlinger har omfattet grove sedelighetsforbrytelser, legemsbeskadigelse og innbrudd, noe som gjør en sikring ennå mer nødvendig. Av denne grunn og fordi de humane former for sikring har vist seg ikke å slå til må retten, om enn ugjerne, gi adgang til også å bruke fengslig forvaring som sikringsmiddel. Den tør ikke ta risiko for at tiltalte skal få mulighet for å forøve nye farlige forbrytelser, særlig hvis denne nye sikringsdom skulle få slike følger for hans sinnstilstand som de sakkyndige frykter. En sikring uten adgang til å holde tiltalte i lukket anstalt kan i så fall bli meget skjebnesvanger. - - -
Side:1201