Rt-1962-163

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-02-16
Publisert:	Rt-1962-163
Stikkord:	Fiske
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 26 B/1962
Parter:	Harald Indseth m.fl. (overrettssakfører Knut Lassen - til prøve) mot Hovedstyre for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Georg Lous).
Forfatter:	Heiberg, Anker, Bendiksby, Bahr, Thrap
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Domstolloven (1915) §20, Folkeskoleloven (1959)

Dommer Heiberg: Under ekspropriasjonsskjønn i anledning av tilleggsregulering av Altevatn i Troms, fremsatte 27 grunneiere og 3 festere av statsgrunn i Bardu krav om erstatning for skade og ulempe for deres fiske. To av grunneierne krevet dessuten erstatning for skade på deres jakt og beite på statens umatrikulerte eiendom Altevasstrakten.

Senja herredsrett - styrt av lagdommer Astrup Rindahl etter oppnevnelse i henhold til domstollovens §20 tredje ledd - avsa som skjønnsrett den 23. mai 1959 kjennelse med slutning:

Side:164

«Eierne under takst nr. 57-59, 64-70, 72-75, 77-78 og 113-123 samt festerne under takst nr. 61-63 kjennes ikke berettiget til erstatning for skader og ulemper som tilleggsreguleringen påfører fisket i Altevatn og Statens øvre del av Barduelva.

Eierne under takst nr. 57 og 58 kjennes ikke berettiget til erstatning for skader og ulemper som tilleggsreguleringen medfører for deres utnyttelse av jakt og beite på Statens umatrikulerte eiendom Altevasstrakten.»

Herredsrettens kjennelse ble påanket til Hålogaland lagmannsrett, dog ikke avgjørelsen om erstatning for skade på jakt. Lagmannsretten avsa den 17. september 1960 dom med domsslutning:

«Skjønnsrettens kjennelse stadfestes for så vidt den er påanket.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler de ankende parter in solidum kr. 2000 innen 14 dager til Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen.»

Denne dom har 15 av grunneierne og de 3 festere påanket videre til Høyesterett for så vidt angår avgjørelsen av kravet om erstatning for fiske.

Om sakens gjenstand og det faktiske forhold viser jeg til de tidligere avgjørelser.

De ankende parter har ikke fastholdt for Høyesterett sin tidligere anførsel om at de har ervervet en beskyttet fiskerett ved bruk i alders tid eller hevd. Derimot gjør de gjeldende at det har vært drevet fiske i Altevatn fra deres gårder helt fra den første bosetning, og at fisket like til ekspropriasjonsskjønnet har vært et vesentlig næringsgrunnlag for gårdsdriften. De hevder at det her foreligger en etablert tilstand av en slik fasthet og karakter at den må være beskyttet mot inngrep uten erstatning, og viser særlig til Høyesteretts dom i Rt-1953-1166. De ankende parter anfører at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at fisket ikke lenger er av vesentlig betydning i gårdenes næringsgrunnlag. Men de mener også at det avgjørende ikke er forholdet på ekspropriasjonstiden, men om fisket tidligere har hatt en slik karakter og varighet at det er blitt beskyttet. I så fall kan ikke en mulig senere utvikling ta fra dem denne beskyttelse.

Ved bevisopptak for Senja herredsrett er avhørt 16 parter og 3 vitner - 7 av partene er ikke tidligere avhørt under saken. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere.

Under sakens gang er den ankende part Rikard Tønseth, eier av g.nr. 33 b.nr. 2, avgått ved døden, og hans datter og enearving Ragnhild Tønseth ved verge Ola Tønseth er trådt inn i hans sted.

De ankende parter har nedlagt påstand:

«De ankende parter kjennes berettiget til å få utbetalt de årlige erstatningsbeløp for tapt fiske med tillegg av 25 % som er fastsatt ved Senja herredsretts overskjønn av 8. juni 1961 og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Side:165

Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har nedlagt påstand om stadfestelse av lagmannsrettens dom og om å bli tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse.

Den bevisførsel som har funnet sted for Høyesterett, gir etter min mening ikke grunnlag for å vurdere de faktiske forhold i saken annerledes enn herredsretten og lagmannsretten har gjort, når de begge har funnet at «gårdsdriften hverken er basert på fisket i Altevatn eller at dette er av noen avgjørende eller vesentlig betydning i gårdenes næringsgrunnlag». Jeg er videre enig med lagmannsretten i at «det avgjørende - - - må være stillingen på ekspropriasjonstiden, og ikke om saksøkte i eldre tid har basert sitt økonomiske foretagende på visse forutsetninger som på grunn av utviklingen har tapt sin betydning». Det er etter min mening ikke noe som tyder på at det her dreier seg om forhold av rent forbigående karakter. Jeg peker således på fiskets tilbakegang, på det sterkt økende fiske så vel av folk fra andre deler av bygden som av utenbygdsboende i forbindelse med bedrede kommunikasjoner, og særlig på den omlegging av driftsmåten i jordbruket som er skjedd, og som stadig pågår. Alt dette er forhold som gjør at uansett reguleringen kunne et eksklusivt fiske for gårdene som et avgjørende eller vesentlig ledd i deres næringsgrunnlag ikke lenger tenkes å bli aktuelt, selv om fisket nok fortsatt ville kunne gi et visst tilskudd til husholdningen.

Under disse forhold kan jeg ikke finne at de ankende parters interesse i et fiske som i prinsippet er fritt for alle mot å løse fiskekort, berettiger til erstatning. Saken ligger i så måte vesentlig annerledes an enn den før nevnte sak i Rt-1953-1166. Jeg lar det stå åpent hvordan det ville ha stillet seg dersom det fortsatt hadde dreiet seg om en bruk som faktisk var eksklusiv for en begrenset krets av gårder, og som var av avgjørende eller vesentlig betydning for deres næringsgrunnlag.

Da det gjelder en ekspropriasjonstvist på et område hvor rekkevidden av gjeldende rettsregler er temmelig usikker, finner jeg at saksomkostningene bør oppheves både for lagmannsretten og Høyesterett. Omkostninger for herredsretten er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket, dog således at saksomkostninger for lagmannsretten ikke tilkjennes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Bahr og Thrap: Likeså.

Side:166

Av ekspropriasjonsskjønnet (lagdommer Astrup Rindahl med skjønnsmenn Alf Alfsen, Eyvind Wik, Johan A. Johansen, Ola Hansen, Olav Ursin og Alfred Ottesen):

- - -

Skjønnsretten skal bemerke:

Vedr. fiske.

Ifølge det skjønn som ble avhjemlet 15. august 1952 i anledning av 3 m senkningen av Altevatn var det fra de saksøktes side under dette skjønn, se under pkt. VII-7 nedenfor, reist spørsmål om erstatning for tapt inntekt av fisket i Altevatn, men da det ikke hadde meldt seg noen saksøkt med påstand om særrett til å fiske i Altevatn, fastslo skjønnsretten at det utøvede fisket var utslag av allemannsrettigheter og således ikke gjenstand for erstatning.

Under det skjønn som deretter ble avhjemlet 4. september 1957 i anledning av den midlertidige 0,5 m senkning av Altevatn, ble det etter de saksøktes begjæring tilført rettsboken:

«På grunn av reguleringens kortvarighet vil det ikke bli fremsatt krav om erstatning for skade på fisket fra de grunneiere som mener seg berettiget til slik erstatning. Av samme grunn vil påstandene ellers bli begrenset til enkelte påviste skadetilfelle.»

Etter dette vil tvisten være begrenset til de skader og ulemper for fisket som skyldes 13,2 m oppdemningen.

I det foredrag som ligger til grunn for Kronprinsregentens res. av 13. juni 1957 om tilleggsreguleringen (St. prp. nr. 59-1957) har Industridepartementet under pkt. 3 vedr. skader og ulemper som påføres almene interesser, betegnet Altevatn som et av de rikeste fiskevann i Troms, som gir en betydelig avkastning. Det heter at fisket er statens, og at alle kan fiske med stang eller garn mot å løse fiskekort.

I samme foredrag er tatt inn Bardu herredstyres enstemmige uttalelse om fisket, hvorfra hitsettes:

«Altevatn er ikke bare et av Troms fylkes rikeste fiskevann, men det er også ansett som et av landets fremste når det gjelder fiskeartene ørret og røye. Helt fra den første innflytning tok til for ca. 150 år siden har det vært drevet et utbredt næringsfiske i vatnet. Dette næringsfisket har vært utøvet med både garn, stang og dorg.

Avkastningen av dette fisket har særlig for befolkningen i Bardu vært meget stor og har gitt disse mennesker deres årlige vinterforsyning av fisk. Det vil representere et betydelig tap og økede husholdningsutgifter om dette fisket skulle reduseres eller opphøre p.g.a. reguleringen...».

Samtidig krevet kommunestyret inntatt i konsesjonsvilkårene plikt for Vassdragsvesenet til å sette ut et visst antall yngel årlig i samsvar med fiskerikonsulentens råd og anvisning, og at det blir opprettet et fond til opphjelp av fisket, samt at det for å sikre garnbruk og annet redskap mot ødeleggelse av busker og kratt som neddemmes, blir pålagt Vassdragsvesenet å foreta full rydding av skog og kratt under øvre oppdemmingsgrense. Det vil fremgå av konsesjonsvilkårene at disse krav delvis ble imøtekommet.

Det er på det rene at fisket er underlagt Troms skogforvaltning på vegne av Landbruksdepartementet, og at ordningen med fiskekort første gang kom i stand sommeren 1952. Sesongavgiften for fiske med garn og

Side:167

håndsnøre er for innenbygdsboende satt til kr. 2 pr. person. Etter det opplyste har alle løst fiskekort - brukerne på Innsetgårdene dog under protest.

De østerdøler, gudbrandsdøler og trøndere som fra 1791 av ryddet og bygget i Bardudalen har utvilsomt møtt eventyrlige forekomster av matnyttig fisk i elver og vann. Også tidligere må Altevatn ha vært ansett som det rikeste fiskevann, hvor bøndene etter å ha gjort fra seg slåtten om høsten på kort tid kunne fiske vinterforsyning. Fiskeredskapene var den gang lyskorg og lyster ved siden av garn og snøre. Ettersom nærmere liggende elver og vann under den stadige beskatning ga mindre og utilstrekkelig utbytte, må det antas at Altevatn fikk øket betydning - iallfall inntil jordbruket og nye faste hovednæringer etter hvert skaffet bøndene tilstrekkelig utkomme og krevet deres arbeidskraft fullt ut, slik at det ble mindre tid til overs for fisketurer til Altevatn. Ved siden av at sportsfisket etter hvert øket med de utbedrede atkomstmuligheter til Altevatn, er dette sikkert forklaringen på at bøndenes utbytte er blitt mindre med årene. Det har antagelig også sammenheng med at lystring ble forbudt ved de første fiskeregler fra 1880, og med at fisket i Altevatn senere har vært undergitt regulerende bestemmelser, senest av 1. mars 1950, med forbud mot bruk av visse fiskeredskaper og med tidsbegrensning for bruken av bundne redskaper.

Skjønnsretten finner det sannsynlig at de første bureisere kan ha brakt med seg rettsforestillinger fra almenningsforhold sydpå, og at de derfor kan ha utøvet fiske i den tro at de utøvet en rett. Det er imidlertid intet holdepunkt for å anta at de eller deres rettsetterfølgere noen gang har ment at de utøvet en særrett. De var selvsagt klar over det fiske samene fra gammelt av hadde utøvet, og har også vært klar over det fiske som har vært utøvet av alle og enhver - innen- som utenbygdsboende - uten at det er opplyst at de noen gang har protestert, skjønt det synes klart at et stadig økende sportsfiske må ha betydd et inngrep i deres egne fiskemuligheter. Det kan etter skjønnsrettens oppfatning derfor ikke bli spørsmål om erverv ved hevd eller bruk i alders tid av særrett til fiske. For spørsmålet om slikt erverv kan det derfor heller ikke få noen betydning at utøverne har hatt fiskebuer eller naust ved Altevatn.

Et annet spørsmål er det om denne allemannsrett har vært av så vesentlig betydning for bosettingen og utøvet i så lang tid, at det kan sies å være skapt en tilstand av den fasthet og stabilitet at den må ansees for rettsbeskyttet overfor reguleringsinngrep, ut fra det ekspropriasjonsrettslige prinsipp som er kommet til uttrykk i den påberopte høyesterettsdom i Rt-1953-1166.

Etter de foreliggende opplysninger finner skjønnsretten det ikke tvilsomt at adgangen til de rike fiskeforekomster i Altevatn ved siden av de rike jaktmuligheter i Altevasstrakten opprinnelig har vært bestemmende for bosettingen på Innset. Derimot antas dette ikke å ha vært tilfelle for de øvrige gårder i Østerdalen og Sørdalen. Skjønnsretten finner imidlertid å måtte godta at fisket i Altevatn også for disse gårder opprinnelig har vært et viktig næringsgrunnlag, idet antagelig den vesentlige vinterforsyning av matfisk ble hentet derfra. Ifølge de foreliggende opplysninger er det blitt fisket temmelig varierende etter behov og innsats. Noe salg av vesentlig betydning har ikke funnet sted, når

Side:168

unntas fra Innsetgårdene. Det årlige utbytte har således angivelig variert fra noen få kilo opp til 5-6 tønner. Fisket er dels ikke blitt drevet årvisst og er gått sterkt tilbake i de senere år. For en del gårders vedkommende er det således erkjent at det opprinnelige næringsfiske er gått over til å bli et leilighetsvis sportsfiske uten økonomisk betydning.

Det er visstnok så at høyesterettsdom i Rt-1953-1166 knytter seg til offentlige ferdselsinteresser, idet reguleringen gjorde inngrep i en skoleordning som fra lang tid tilbake var bygget på barnas atkomst over den gamle ferdselsvei over elven, og som kommunen hadde påtatt seg å ordne med og bekoste. Det var for Høyesterett avgjørende at det var «etablert en ordning av en slik karakter og fasthet at kommunen må være beskyttet mot inngrep som det foreliggende i den bestående tilstand, således at den har krav på erstatning for de merutgifter den påføres gjennom en regulering av vassdraget». Høyesterett la ingen vekt på hvorvidt kommunen hadde hatt rettslig plikt etter skoleloven til å påta seg skolebarntransporten, og den fant ikke grunn til å drøfte om kommunens erstatningskrav kunne ha vært grunnet på at kommunen var inntrådt i de enkelte gårders rett til ferdsel over isen.

Når det gjelder inngrep i almenningsrettigheter, synes det ved forskjellige skjønn å ha vært lagt avgjørende vekt på bygdebruken gjennom meget lang tid, og hvorvidt utnyttingen av almenningen utgjør et viktig økonomisk ledd i gårdsdriften. Skjønnsretten utleder av nevnte høyesterettsdom at også en rent faktisk interesse under visse forhold kan være beskyttet overfor reguleringsinngrep. At dette nødvendigvis bare gjelder ferdselsinteresser eller almene interesser, synes ikke rimelig å anta. Det er imidlertid stillet krav til en fast etablert tilstand og dessuten lagt vekt på karakteren og den etablerte ordning som berøres.

Som foran nevnt bygger skjønnsretten på at utnyttelsen av de rike fiskeforekomster i Altevatn og jaktmulighetene i Altevasstrakten opprinnelig har vært bestemmende for at folk slo seg ned på Innsetgårdene omkring 1840. Skjønnsretten bygger videre på at fisket i Altevatn fra Innsetgårdene og for øvrig også fra de andre gårder i den øvre del av Østerdalen og Sørdalen har vært drevet årvisst og fast i husholdningsøyemed fra langt tilbake, bortsett fra i de senere år for enkelte gårders vedkommende, som nærmest har fisket for sportens skyld. Utnyttelsen av fiske- og jaktmulighetene på statseiendom og av allemannsrettigheter for øvrig, har imidlertid fra først av vært en livsbetingelse ved bosetning også andre steder i Bardudalen som i vårt land for øvrig i eldre tid, da man var henvist til og avhengig av naturalhusholdning. De saksøkte inntar for så vidt neppe noen særstilling. De har bare hatt de særfordeler som følger av den nære beliggenhet til Altevasstrakten og den lettere adgang til å utnytte naturforekomstene der. Bosetningen må dog også for Innsetgårdenes vedkommende egentlig ha tatt sikte på jorddyrking og jordbruk. Det viser de overtatte jord- og skogarealer og at besetningene for takstnr. 57's vedkommende har vært oppe i 3 kuer, hest og 8 sauer på tross av at jordbruksmulighetene ikke er blitt utnyttet fullt ut.

Skjønnsretten er kommet til at gårdsdriften hverken er basert på fisket i Altevatn eller at dette er av noen avgjørende eller vesentlig betydning i gårdenes næringsgrunnlag. At det hittil har hatt så vidt stor økonomisk betydning for Innsetgårdene, antas å henge sammen med

Side:169

at det har vært foretrukket fremfor annet inntektsgivende arbeid. Under disse omstendigheter antar skjønnsretten at utnyttelsen av fisket i Altevatn og statens øvre del av Barduelven ned til sammenløpet med Salvasskarelven ikke har hatt eller har den karakter og betydning at utøverne kan ha krav på erstatning for mulige skader eller ulemper på grunn av tilleggsreguleringen. I denne forbindelse tilføyes at bygdeveien oppover Østerdalen og nå anleggsveien videre oppover til Innset og Altevatn, samt i fremtiden kanskje en videregående mellomriksvei gjennom Altevasstrakten, utvilsomt har hatt og vil få stor økonomisk betydning for hele bygden og kanskje ikke minst for de øverste gårder som har lidt sterkest under mangel på veiforbindelser. Denne utvikling vil på den annen side antagelig nokså sikkert selvstendig føre med seg en vesentlig forringelse av Altevatn som fiskevann, slik at fisket før eller senere vil miste sin økonomiske betydning selv uten reguleringsinngrep, og noe erstatningskrav ville ikke kunne gjøres gjeldende i den anledning. Det synes klart at gårdene må ha regnet med og kanskje endog sett frem til en slik utbygging av veiforbindelsene, og det skyldes vel bare omstendighetene at reguleringen er kommet først. Skjønnsretten har villet fremholde dette for å vise hvor tilfeldig og usikker utnyttelsen av denne slags allemannsrettigheter i grunnen er selv for gårder som ligger gunstigst til. Det kan derfor neppe virke støtende på alminnelig rettsfølelse om utøverne av fisket under slike forhold må tåle reguleringsinngrep uten erstatning. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Wessel Holst og Hans M. Michelsen og hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth):

- - -

Med hensyn til realiteten er lagmannsretten kommet til samme resultat som skjønnsretten, og kan på vesentlige punkter tiltre dens bemerkninger.

Selv om det må antas at adgangen til fiske og jakt har vært en forutsetning for iallfall den eldste bosetning, og av stor betydning for de fleste gårder gjennom en årrekke, kan det ikke antas at bosetningen har vært basert på noen forutsetning om at det skulle tilkomme disse bruk noen rettighet i så henseende, utover den som tilkom alle og enhver. Det ansees på det rene at det område det her gjelder ikke er almenning men umatrikulert statseiendom, og det foreligger ikke noe til støtte for at rydningsmennene har hatt grunnlag for å betrakte statens områder som almenning i rettslig forstand. Statens salg av disse bruk og senere forvaltning av statseiendommen taler avgjort mot, at rydningsmennene skulle kunne betrakte sin bruksutøvelse som en almenningsrett eller som en annen særlig rett for deres gårder. Ganske visst må det ha vært en helt selvsagt forutsetning - som man derfor anså det overflødig å nevne i salgsdokumentene - at kjøperne skulle ha adgang til jakt, fiske m. m. på statens grunn, noe som iallfall i bosetningens første tid var en nødvendighet. Så rikt som fisket må ha vært iallfall til henimot århundreskiftet, kan bureiserne imidlertid neppe ha hatt noen grunn til å forestille seg at de var tillagt fiskerett av en særegen rettslig kvalitet. Ved siden av flyttsamenes fiske tenker lagmannsretten på opplysningene om fisket i Torneträsk til ca. 1870. Dette fiske tyder på at bøndene drev sitt fiske

Side:170

utelukkende slik som de fant det praktisk, uten å legge noen vekt på om de hadde et rettslig grunnlag. En forestilling om å ha en særlig rett måtte også bli uforenelig med det stadig økede fiske av andre hytteeiere som fikk festerett til nausttomter og turister.

Som påpekt av skjønnsretten har gårdbrukernes fiske i kraft av allemannsretten vært det nødvendige, men også tilstrekkelige binæringsgrunnlag for bosetningen på Indset. - - -

Bevisførselen for lagmannsretten har bekreftet skjønnsrettens vurderinger med hensyn til fiskets stadig avtagende betydning for gårdene, lenge før ekspropriasjonen. Det er etter lagmannsrettens mening full dekning for skjønnsrettens bemerkninger om at fisket hadde tapt sin betydning som et vesentlig næringsgrunnlag. Man viser til skjønnsrettens bemerkninger om utviklingen av jordbruket, som allerede lenge før århundreskiftet må ha gitt fisket karakteren av en stadig avtagende binæring, og om den øvrige økonomiske utvikling som ytterligere har redusert fiskets betydning. De foreliggende alternative takster har ikke kunnet endre lagmannsrettens oppfatning av at fisket i de senere år før ekspropriasjonen ikke lenger har vært noen vital eller vesentlig næring for gårdene.

Dette støttes på partsforklaringene, som ved siden av den sakkyndiges utredning er den vesentlige bevisførsel om dette forhold.

Etter dette kan lagmannsretten ikke se, at de ankende parter kan bygge et erstatningskrav på den rettsoppfatning som ligger til grunn for avgjørelsen i Rt-1953-1166. Den økonomiske interesse som der ble ansett erstatningsbeskyttet mot reguleringsinngrep var basert på en meget gammel og i det vesentlige uforandret ordning. Uansett om avgjørelsen kan ansees begrenset til almene interesser eller endog bare til ferdselsinteresser, eller om den må sees som uttrykk for et mer vidtrekkende prinsipp, må den iallfall antas å forutsette at den økonomiske interesse må ha en sådan betydning og stabilitet, at det foreligger en særlig og tungtveiende grunn til å yte beskyttelse mot ekspropriasjonsinngrep. Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at det avgjørende i så henseende må være stillingen på ekspropriasjonstiden, og ikke om saksökte i eldre tid har basert sitt økonomiske foretagende på visse forutsetninger, som på grunn av utviklingen har tapt sin betydning. Det synes heller ikke rimelig å basere et erstatningskrav på et gammelt forhold som er blitt så radikalt forandret som tilfellet er med fiskets betydning fra bosetningens første år og frem til ekspropriasjonen.

Lagmannsretten er således enig med skjønnsretten også i dette spørsmål, og kan ikke se at skjønnsrettens begrunnelse her rommer noen selvmotsigelse eller uklarhet. Det faller helt sammen med lagmannsrettens oppfatning når skjønnsretten uttaler at «gårdsdriften hverken er basert på fisket i Altevatn eller at dette er av noen avgjørende eller vesentlig betydning i gårdenes næringsgrunnlag». Når skjønnsretten videre antar at fisket «ikke har hatt eller har den karakter og betydning at utøverne kan ha krav på erstatning...» er dette i full overensstemmelse med den rettslige vurdering av fiskets karakter av «allemannsrett» slik som nærmere omhandlet i premissene - en vurdering som ikke står i motstrid til anførslene om fiskets økonomiske betydning i eldre tid. - - -

Side:171