Rt-1962-215

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-03-03
Publisert:	Rt-1962-215
Stikkord:	Trygd
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 35/1962
Parter:	Agder Kjøpelag (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø) mot Odd L. Pedersen (overrettssakfører Per Norseng - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Anker, Heiberg, Helgesen, Wold
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §11, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §32, Bilansvarslova (1961), LOV-1894-07-23-6-§1, LOV-1894-07-23-6-§3, LOV-1915-08-13-4, §30, §10, §1, Arbeidervernloven (1936) §6, Arbeidervernloven (1956) §5, Yrkesskadetrygdloven (1958) §9

Dommer Bendiksby: Saken gjelder krav fra Odd L. Peersen om erstatning for skade, som han ble tilføyet da han den 22. april 1955 på sykkel kolliderte med en lastebil tilhørende Agder Kjøpelag. Det er på det rene mellom partene at vilkårene etter motorvognlovens §30 for erstatningsplikt for kjøpelaget er til stede. Tvisten gjelder spørsmålet om ulykken - som kjøpelaget hevder - var en bedriftsulykke etter lov nr. 6 av 24. juni 1931 om ulykkestrygd for industriarbeidere m.v., slik at kjøpelaget i medhold av §32 nr. 1 og 3 i denne lov er fritatt for å svare erstatning utover garantibeløpet etter motorvognlovens §11. Videre er det tvist om erstatningens størrelse.

Kristiansand byrett - justitiarius med sakkyndige domsmenn - avsa den 28. oktober 1960 dom i saken med slik domsslutning:

«Agder Kjøpelag dømmes til å betale til Odd L. Peersen kr. 47 000 med 4 prosent årlig rente fra i dag til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Kjøpelaget har påanket dommen. Det er gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at det trygdepliktige arbeid for Peersens vedkommende ikke var å anse som begynt da ulykken fant sted, og at ulykken derfor ikke var en bedriftsulykke i ulykkestrygdlovens forstand. Kjøpelaget har særlig pekt på at ulykken fant sted mens Peersen var på vei fra det felles oppholdsrom for losse- og lastearbeiderne til den kai hvor han skulle delta i lossearbeidet. Han var tilsagt å møte til arbeidet kl. 21,00, og da båten ikke var kommet, tilbrakte han ventetiden i beredskap i oppholdsrommet sammen med de fleste av arbeidskameratene. I oppholdsrommet blir det gitt beskjed om ankomsten av de båter som skal losses, og det er vanlig at arbeiderne oppholder seg der mens de venter. Oppholdsrommet er i en brakke som kommunen eier, og som er stillet til disposisjon for foreningen mot en nominell leie på 10 kroner året. Utgiftene til drift og vedlikehold refunderes foreningen av de meglere og redere (arbeidsgivere) som får losse- og lastearbeid utført, idet de i regningen for arbeidet blir belastet med et tillegg på 3 % til dekning av utgiftene med driften, sosiale utgifter m.v. Kjøpelaget har i denne forbindelse vist til at arbeidsgiveren etter arbeidervernloven har plikt til å stille til disposisjon spiserom og særskilt rom til å skifte og oppbevare klær i (§6 pkt. 2 i loven av

Side:216

19. juni 1936, jfr. §5 pkt. 6 i den någjeldende lov av 7. desember 1956). Under de her nevnte omstendigheter, hevdes det, var arbeidstiden for Peersens vedkommende å anse som begynt i ulykkestrygdlovens forstand i og med at han kom til det felles oppholdsrom.

Kjøpelaget har subsidiært gjort gjeldende at den erstatning som byretten har tilkjent Peersen, er for høy. Dette gjelder særlig erstatningen for tap i fremtidig erverv.

Kjøpelaget har nedlagt slik påstand:

«Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.»

Odd L. Peersen, som har fått bevilling til fri sakførsel og fritagelse for rettsgebyrer, har motanket, idet han har gjort gjeldende at den erstatning som byretten har tilkjent ham, er for lav. Byretten har, hevder han, lagt for stor vekt på hans tidligere skader, både når det gjelder ansettelsen av erstatningen for det tap han hadde lidt ved domsavsigelsen og ved fastsettelsen av erstatningen for fremtidig tap. Hans påstand lyder slik:

«1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at den tilkjente erstatning forhøyes etter Høyesteretts skjønn begrenset oppad til kr. 60 000.

2. Den ankende part dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for byretten og Høyesterett.»

Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Kristiansand byrett til avhøring av Odd L. Peersen og 3 vitner. Ved bevisopptak ved Oslo byrett er byråsjefene i Rikstrygdeverket, Tormod Paust Dyken og Syver Andreas Tvedten, og bestyrer ved Oslo laste- og lossekontor, Hans Haugen, avhørt som vitner. De 3 sist nevnte vitner er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter som det ikke er grunn til å regne opp. Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse som ved byretten.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, og jeg kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

I anledning av prosedyren for Høyesterett vil jeg, når det gjelder spørsmålet om det foreligger en bedriftsulykke bare tilføye, at jeg etter forholdene i saken ikke kan legge noen avgjørende vekt på det forhold at den brakke hvor oppholdsrommet finnes, er stillet til disposisjon av kommunen mot en leie som bare er nominell, og at utgiftene til drift og vedlikehold av brakken med oppholdsrommet blir refundert av arbeidsgiverne (meglere og redere).

Når det gjelder erstatningens størrelse kan jeg ikke se at det foreligger opplysninger som gir grunnlag for å fravike det resultat byretten er kommet til. I tilknytning til de opplysninger som finnes i byrettens dom nevner jeg, at gjennomsnittsinntekten for losse- og lastearbeiderne for året 1960 var kr. 23 122 og for året 1961 kr. 24 076. For gangveimenn var de tilsvarende tall kr. 20 695 og kr. 21 907. Peersens fortjeneste var ifølge lønnsoppgaver kr. 16 521 i 1960 og kr. 15 689 i 1961. At Peersens inntekt var så

Side:217

lav i 1961, må jeg gå ut fra for en del skyldtes at han var ekskludert av foreningen i tiden fra 16. februar til 18. oktober 1961; i den tiden ble han bare tilkalt som ferieavløser. Det er ellers opplyst at Peersen er gått over til i det vesentlige å gjøre tjeneste som gangveimann. Idet jeg for øvrig viser til byrettens bemerkninger, finner jeg at Peersens tap frem til i dag kan ansettes til 21 000 kroner og det fremtidige tap til 26 000 kroner.

Anken har ikke ført frem, og etter resultatet finner jeg at kjøpelaget må betale saksomkostninger for Høyesterett. Peersen har riktignok erklært motanke, som heller ikke har ført frem, men motanken har ikke vært av nevneverdig betydning for arbeidet med saken. Byrettens omkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å gjøre noen endring i.

Jeg stemmer for slik

dom:

Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Agder Kjøpelag til Staten ved Justisdepartementet 2 854,50 - to tusen åtte hundre og femtifire 50/100 - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Helgesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (justitiarius A. L. Gullestad med sakkyndige domsmenn S. W. Rostoft og Niels Olsen):

Den 22. april 1955 ca. kl. 21,50 ble Odd L. Peersen atskillig skadet ved at han på sykkel kolliderte med lastebil K 1128 tilhørende Agder Kjøpelag i krysset mellom Østre og Vestre Strandgate i Kristiansand. - - -

Saksøkeren har ved sin oppnevnte prosessfullmektig, overrettssakfører Olav Bryge, gjort gjeldende at han ikke kan bebreides at kollisjonen fant sted, og at betingelsene for erstatningsplikt således er til stede etter motorvognlovens §30. Dette er også erkjent av saksøkte. Saksøkeren har som følge herav fått utbetalt garantibeløpet etter motorvognlovens §11 kr. 20 000, og saken gjelder derfor bare den del av saksøkerens tap som overstiger det nevnte garantibeløp. Når saksøkte har bestridt sin plikt til å erstatte det tap saksøkeren er påført ut over kr. 20 000, skyldes det utelukkende at det mellom partene er tvist om det foreligger en bedriftsulykke som kan frita saksøkte for ansvar. - - -

Sakens faktiske sammenheng er i korthet følgende:

Føreren av K 1128 og to andre av Agder Kjøpelags arbeidere hadde vært beskjeftiget med arbeid i Agder Kjøpelags lager på Silokaien i Kristiansand. Da kollisjonen fant sted var de på vei til Agder Kjøpelags forretningsgård i Vestre Strandgate for å sette bilen inn for natten. Det

Side:218

er etter dette på det rene og uomtvistet i saken at føreren av K-1128 ved anledningen var i trygdepliktig arbeid etter lov nr. 6 av 24. juni 1931 om ulykkestrygd for industriarbeidere §1.

Det tvisten gjelder er om også Odd L. Peersen var i trygdepliktig arbeid etter samme lov, eller om skaden er inntruffet på vei til sådant arbeid slik at det for hans vedkommende ikke foreligger en bedriftsulykke.

Saksøkeren er havne- og transportarbeider og som sådan tilsluttet Kristiansands Havne- og Transportarbeiderforening. Denne forening har et videre formål enn en vanlig fagforening, idet den har kontor med egen forretningsfører og gjennom dette kontor driver formidling av arbeidskraft for lasting og lossing av skip ved kaier i Kristiansand og omegn.

Foreningen disponerer en brakke som eies av Kristiansands Havnevesen. Brakken ligger like ved det gategryss hvor kollisjonen fant sted. I brakken har foreningen sit kontor og dens medlemmer venterom (velferdsrom). Medlemmene pleier dessuten å oppbevare sitt arbeidstøy der.

Laste- og lossearbeid var trygdepliktig etter loven om ulykkestrygd for industriarbeidere §1. Det er imidlertid ikke Kristiansands Havne- og Transportarbeiderforening som er medlemmenes arbeidsgiver, og foreningen er som følge herav ikke innmeldt i ulykkestrygden. Arbeidsgiver er den ekspeditør m.v. etter hvis anmodning laste- eller lossearbeid i det enkelte tilfelle blir utført og som betaler trygdepremien. Vedkommende henvender seg til foreningens kontor og bestiller folk for lasting eller lossing til bestemt tid og på nærmere an gitt arbeidssted. Foreningen setter så ut arbeidet blant sine medlemmer etter fastsatt tørnordning, og tilsier de uttatte til å møte på den kai og til den tid som er oppgitt av bestilleren.

Det distrikt som foreningens medlemmer betjener er etter overenskomst med ekspeditørene iandelt i 2 soner, en ytre og en indre sone.

Hvis vedkommende fartøy anløper en kai i den ytre sone kan arbeiderne møte opp i brakken og blir da for ekspeditørens regning befordret til den kai hvor arbeidet skal utføres.

Hvis fartøyet derimot anløper en kai i den indre sone, har ekspeditøren ingen plikt til å transportere arbeiderne til arbeidsstedet. En del av arbeiderne møter da opp i brakken og drar sammen til kaien, mens de som det faller naturlig for møter direkte opp på kaien. Såfremt skipet er forsinket, pleier de fleste å vente i brakken, hvor de får melding fra ekspeditørens formann om når skipet kommer inn. Man har imidlertid ikke plikt til å vente i brakken, men de som ikke gjør det må selv sørge for å bli underrettet om båtens ankomst. Det hender derfor ofte at en del arbeidere venter andre steder enn i brakken. Uansett om arbeiderne venter i brakken eller holder seg i beredskap et annet sted, oppebærer de imidlertid vanlig timebetaling (eventuelt overtidsbetaling) for ventetiden.

I det foreliggende tilfelle er det på det rene at skipsmegler Johan G. Olsen den 22. april 1955 hadde bestilt folk til lastearbeid ombord på S/S «Mormacmail» ved Falconbridge Nikkelverk samme dag kl. 21. Falconbridge Nikkelverks kai ligger i den før nevnte indre sone, og Johan G. Olsen hadde derfor ingen plikt til å besørge arbeiderne transportert dit.

Før kl. 17 den 22. april 1955 ble i henhold hertil saksøkeren og en del

Side:219

andre arbeidere av foreningens kontor tilsagt å møte til arbeid samme kveld kl. 21 på Falconbridge Nikkelverks kai.

Saksøkeren som bor på Krossen, syklet hjemmefra i arbeidsklær noen tid før kl. 21. Korteste vei fra hans bopel til Falconbridge er Setesdalsveien, Møllevannsveien og ut Vesterveien. Det er imidlertid på det rene at han ikke syklet denne vei, men at han syklet til byen og sammen med en del av de andre tilsagte arbeidere ble sittende og vente på skipets ankomst, idet det viste seg at skipet var forsinket. Saksøkeren har forklart at han syklet ned til jernbanestasjonen for å kjøpe tobakk. Da dette var gjort ca. kl. 20,45, oppdaget han fra plassen utenfor stasjonen at skipet ikke var kommet til kaien ved Falconbridge, og at det heller ikke var for inngående på havnen. Han har videre forklart at han hadde glemt sine arbeidshansker i brakken, og at han måtte hente dem idet de var nødvendige for det arbeid han skulle utføre. Det er uklart om det først var på jernbanestasjonen at han ble oppmerksom på at han hadde glemt hanskene, eller om han var oppmerksom på det allerede da han dro hjemmefra, slik at det under enhver omstendighet var meningen å kjøre nedenom brakken. Retten finner imidlertid ikke grunn til å ta standpunkt til hvordan forholdet ligger an idet det etter rettens mening ikke er nødvendig for sakens avgjørelse.

Saksøkeren og en del av de andre tilsagte arbeidere ble sittende og vente i brakken til ca. kl. 21,45 da de fikk beskjed om at skipet var for inngående. De som var i brakken dro da ut til Falconbridge. Saksøkeren syklet i følge med to av de andre arbeidere, men ble straks etter at de var syklet fra brakken påkjørt av K-1128 ca. kl. 21,50.

Både saksøkte og de øvrige som var tilsagt til kl. 21 har fått tariffmessig betaling for ventetiden og det uten hensyn til hvor de da oppholdt seg.

Ulykken ble den 23. mai 1955 meldt til Rikstrygdeverket av Johan G. Olsen. I skademeldingen heter det bl.a.:

«Bedriftens navn: Kr.sands Havne- & Transport, s/s ««Mormacmail»,

v/Johan G. Olsen.

...

Arbeidet skadede

i bedriften i ulykkesøyeblikket: Nei - underveis til arbeide s.s. «Mormacmail» - Falconbridge.

...

Underveis til arbeid fra Havne- og Transport til s.s. «Mormacmail» ved Falconbridge, kom skadede syklende og ble påkjørt av en bil (lastebil) tilhørende Agder Kjøpelag og hevet tvers over gaten.»

Før Rikstrygdeverkets avgjørelse forelå henvendte saksøkeren seg til høyesterettsadvokat Jens Haugland som på saksøkerens vegne fremsatte erstatningskrav mot Forsikringsselskapet Storebrand som ansvarsassurandør for Agder Kjøpelags bil. Da Storebrand påsto at det forelå en bedriftsulykke, skrev advokat Haugland den 25. juni 1955 til Rikstrygdeverket og ba det ta saken opp til behandling. I brevet anførte han at saksøkeren ved anledningen var på vei til sitt arbeid, og at skaden derfor ikke kunne ansees som en bedriftsulykke.

Advokat Hauglands brev ble av Rikstrygdeverket besvart den 8. august 1955. I Rikstrygdeverkets brev heter det bl.a.:

Side:220

«- - - Skadetilfellet er meldt av skadedes arbeidsgiver Kristiansands Havne- & Transport v/Johan G. Olsen. - - -

Rikstrygdeverket har godkjent skadetilfellet som inntruffet ved bedriftsulykke idet en etter opplysningene har gått ut fra at skadede hadde møtt frem hos sin arbeidsgiver om morgenen og der fått ordre om å begi seg til skibet for å utføre arbeid. Han var da i tjeneste fra den tid han hadde møtt frem hos sin arbeidsgiver.»

I brev av 27. mai 1957 til Rikstrygdeverket gjorde saksøkeren deretter gjeldende at skaden var påført på vei til arbeidet, og at skadetilfellet av Rikstrygdeverket feilaktig var godkjent som bedriftsulykke på grunn av misvisende og manglende opplysninger. I brevet ga han også en redegjørelse for de omstendigheter som etter hans mening var avgjørende for at det ikke forelå en bedriftsulykke.

Dette resulterte i at Rikstrygdeverket opphevet sitt tidligere vedtak og fattet nytt vedtak gående ut på at skaden ikke godkjentes som bedriftsulykke på grunn av at den var inntruffet på vei til arbeidet, hvilket ble meddelt saksøkeren i brev av 20. juni 1957.

På vegne av Agder Kjøpelag sendte deretter høyesterettsadvokat Kaare H. Heiberg den 2. juli 1957 Rikstrygdeverket en redegjørelse. Han anmodet samtidig om at saken måtte bli opptatt til ny overveielse og at den måtte bli forelagt for Ankenemnda hvis den trufne avgjørelse ble fastholdt.

Advokat Heibergs brev ble den 11. juli 1957 av Rikstrygdeverket oversendt advokat Haugland til uttalelse, samtidig som Rikstrygdeverket utba seg en del opplysninger i sakens anledning. Rikstrygdeverkets brev ble den 17. juli 1957 besvart av overrettssakfører Olav Bryge som imøtegikk advokat Heibergs anførsel og ga de begjærte opplysninger.

Saken ble deretter av Rikstrygdeverket forelagt for Ankenemnda, som 28. november avsa kjennelse gående ut på at Agder Kjøpelags anke ble å avvise idet firmaet ikke hadde ankerett.

I forholdet mellom saksøkeren og Rikstrygdeverket er det således avgjort at skaden ikke er voldt ved en bedriftsulykke. Denne avgjørelse er imidlertid ikke bindende for forholdet mellom saksøkeren og Agder Kjøpelag. - - -

Retten skal bemerke:

Etter de foreliggende opplysninger legger retten til grunn at Johan G. Olsen i det foreliggende tilfelle var saksøkerens arbeidsgiver. Før saksøkeren om ettermiddagen den 22. april 1955 gikk hjem var han tilsagt å møte til lastearbeid på S/S «Mormacmail» ved Falconbridge Nikkelverk samme aften kl. 21. Hans arbeidssted var da skipet eller kaien ved Falconbridge hvor han måtte møte opp, idet transport dit ut etter gjeldende regler ikke ble besørget av arbeidsgiveren, Johan G. Olsen. Saksøkeren hadde ikke plikt til først å møte opp i foreningens brakke og hadde heller ikke plikt til å vente der på skipets ankomst når det viste seg at det var forsinket. Etter rettens mening er det uten betydning hvor han valgte å legge veien fra sitt hjem til arbeidsstedet ved Falconbridge og hvor han valgte å oppholde seg i ventetiden. Saksøkeren benyttet sin egen sykkel og skaden ble voldt ved en vanlig trafikkulykke som ikke hadde noen sammenheng med det trygdepliktige arbeid. Arbeidet var ikke påbegynt idet det først kunne gjøres etter at skipet hadde lagt til kaien ved

Side:221

Falconbridge og saksøkeren var kommet dit ut. At saksøkeren etter gjeldende tariff oppebar betaling for ventetiden medfører derfor ikke at skaden har funnet sted i arbeidstiden. Etter rettens mening er den inntruffet på vei til arbeidet, uten at det kan tillegges betydning om det var saksøkerens hensikt og nødvendig å hente arbeidshanskene i brakken før han begynte arbeidet.

Spørsmålet blir etter dette om saksøkeren var trygdet etter loven om ulykkestrygd på vei til sitt arbeid.

I den første lov om ulykkesforsikring for industriarbeidere, - lov nr. 6 av 23. juli 1894 - bestemtes i §1 at alle arbeidere og betjenter ved visse nærmere angitte bedrifter skulle være forsikret etter bestemmelsene i loven «mod Følgerne af Ulykker, der maatte tilstøde dem i Bedriften». Og i lovens §3 het det at forsikringens gjenstand er skadesløsholdelse «i Anledning af Bedriftsulykke der medfører forsikret Persons Legemsbeskadigelse eller Død».

Den senere lov nr. 4 av 13. august 1915 om ulykkesforsikring for industriarbeidere hadde de samme bestemmelser. I lov nr. 6 av 24. juni 1931 med senere endringslover finnes den tilsvarende bestemmelse i §10, som fastsetter at trygden gir rett til erstatning «for bedriftsulykker som fører med seg at en trygdet person får legemsskade eller dør», uten at dette dog antas å innebære noen endring av ulykkestrygdens omfang.

Ingen av de nevnte lover har trukket opp grensen for begrepet bedriftsulykke, men har overlatt utformingen til praksis. Det fremgår imidlertid av forarbeidene til loven av 1893 at det ikke var meningen å utelukke enhver ulykke som måtte tilstøte arbeiderne utenfor selve arbeidet. I Arbeiderkommissionens innstilling III av 1890 35 heter det således i motivene til §1 i dens lovforslag bl.a. følgende:

«Den tvungne Ulykkesforsikring omfatter selvfølgelig kun de saakaldte Bedriftsulykker. Man finder til at betegne dette Begreb brugt 2de forskjellige Udtryk, nemlig enten, som i den østerrigske Lov: Ulykker, der tilstøder Arbeiderne «ved» eller «i Bedriften» (beim Betriebe), eller, som i de øvrige Love og Forslag: Ulykker, der rammer «under Arbeidet». Den førstnævnte af disse Betegnelser synes at være den, der bedst svarer til Lovens Tanke, idet det ikke er Meningen at udelukke enhver Ulykke, der maatte tilstøde Arbeiderne udenfor Arbeidet, saasom i Hviletiderne eller før og efter Driftens daglige Begyndelse og Ophør. At dette heller ikke har været Hensigten med sidstnævnte Udtryk, synes tydelig at fremgaa af den tydske Retspraxis, ligesom det jo vilde være i høi Grad urimeligt, dersom Ulykken, skjønt indtruffet udenfor den egentlige Arbeidstid, dog staar i aabenbar Forbindelse med Bedriften.»

Og i departementets proposisjon heter det angående lovforslagets §1 (Stortingets Forhandlinger 1893. Dokument nr. 111, Bind 5 - 1893 25):

«En af Betingelserne for Erholdelse af Erstatning er, at Ulykken kan henregnes til de saakaldte Bedriftsulykker. Dette Begreb er i Kommissionsudkastet betegnet med: «Ulykker», der maatte tilstøde dem (Arbeiderne) i Bedriften. Det antages herved at have været Kommissionens Mening, at til Bedriftsulykker skal henregnes enhver hændelig Skade, der maatte tilstøde Arbeiderne under deres Beskjæftigelse i Bedriften eller Ophold paa Arbeidsstedet under Tjenesten, herunder selvfølgelig

Side:222

medtaget de reglementerede Hviletider. Departementet finder at burde slutte sig hertil og optager saaledes Kommissionens Redaktion i dette Punkt.»

I en avgjørelse av Riksforsikringsanstaltens Appelkommission den 6.-.7. februar 1896, som senere har dannet grunnlaget for Rikstrygdeverkets praksis, er uttalt at for å konstituere den direkte sammenheng mellom ulykke og bedrift kreves at minst 1 av følgende 3 momenter er til stede:

1. at ulykken rammer innen bedriftsstedets - arbeidsstedets område,

2. at ulykken rammer i bedriftens arbeidstid og

3. at ulykken rammer under utførelsen av det bedriften vedkommende særegne arbeid,

jfr. Henrik Beer i Forhandlinger ved Det 4de nordiske Arbejderulykkesforsikringsmøde i København 1919 83, Einar Boysen: Sosial Ulykkestrygd side 72 og Lassen, Smith, Vislie: Erstatning og Trygd side 63.

Når det gjelder skader som inntreffer på vei til og fra arbeidet, foreligger ingen av de nevnte 3 momenter, og hovedregelen er derfor den at slik skade ikke omfattes av ulykkestrygden. Retten henviser i denne forbindelse til Ot.prp.nr. 35/1958 om Lov om Yrkesskadetrygd side 24-25 hvor det heter:

«Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og Norsk Kommuneforbund har foreslått at skader som inntreffer under direkte ferdsel mellom bosted og arbeidssted bør omfattes av yrkesskadetrygden. Angående dette spørsmål har Rikstrygdeverket på side 75 i utredningen uttalt:

«Praksis etter gjeldende lov er at skader som inntreffer undervegs til eller fra arbeidet, ikke anses som yrkesskade. Slike skader skyldes ikke bedriften eller dens spesielle risiko. Skadene skyldes vanligvis trafikken, glatt føre eller liknende.

I praksis er det dog utformet visse viktige unntak fra hovedregelen.

Hvis det inntreffer en ulykke mens de trygdede transporteres til eller fra arbeidet med bedriftens egne eller leide transportmidler, anses bedriftsulykke å foreligge. Det samme gjelder hvis den nødvendige veg til/fra arbeidet medfører særlig risiko, som f. eks. i spesielt ulendt terreng eller over usikker is på elv eller vann.

Må den trygdede føre med seg farlig redskap og dette volder skade undervegs, anses bedriftsulykke å foreligge.

Ferdsel mellom flere arbeidssteder, eller mellom kontor og arbeidssted betraktes som vanlig arbeid.

Rikstrygdeverket har drøftet om en skulle innføre den svenske regel som går ut på at også skader som skjer under direkte ferdsel mellom bosted og arbeidssted skal anses som yrkesskade, men har ikke funnet tilstrekkelig grunn til det.»

Departementet slutter seg til det Rikstrygdeverket har anført, og finner at en generell regel om at skader som inntreffer underveis til eller fra arbeidet skal anses som yrkesskade, ville gå utover målsettingen for yrkesskadetrygden, nemlig å erstatte skader som skyldes arbeidet eller den spesielle risiko det medfører. En antar at slike tilfelle mer hører hjemme under en alminnelig uføretrygd.»

Jfr. for øvrig Henrik Beer l. c. side 88, Boysen l. c. side 74 flg. og de der nevnte dommer, Lassen, Smith, Vislie l. c. side 64 flg., Paust-Olsen,

Side:223

Aubert og Rye Florentz: De sosiale trygder III. Ulykkestrygdene side 32 flg. samt avgjørelser av Rikstrygdeverkets ankenemnd i Rikstrygd 1935 95 og 97, 1936 66 og 119, 1937 63, Sosial Trygd 1938 91 og 315, 1939 62, 320 og 386, 1940 352, 1941 346, 1942 264 og 325, 1945 152 og 153, 1946 55, 151, 152, 220, 221 og 254, 1947 259 og 260, 1949 156, 195 og 228, 1952 114, 1954 207, 1955 132 og 140, 1957 91, 188, 245 og 281.

Hvorvidt vedkommende har godtgjørelse for reisetiden er etter en rekke av de nevnte avgjørelser uten betydning for spørsmålet om skade voldt på vei til og fra arbeid går inn under trygden.

For øvrig kan henvises til lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 §9a som for personer der også var trygdet etter de tidligere lover om ulykkestrygd, lovfester i hovedtrekkene den praksis som gjennom årene har utviklet seg, jfr. Rikstrygdeverkets kommentarutgave av loven side 21 og 23.

Etter det anførte finner retten således at saksøkeren ved anledningen ikke kunne bli å anse som trygdet før han var kommet frem til det tilsagte arbeidssted ved Falconbridge, hvorfor den foreliggende skade ikke kan karakteriseres som en bedriftsulykke i lovens forstand. Og følgen herav er da at saksøkte ikke kan påberope seg ansvarsfritagelse etter lovens §32, men plikter å erstatte det tap saksøkeren er påført som følge av den ved kollisjonen voldte skade. - - -

Side:224