Rt-1962-224

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-03-03
Publisert:	Rt-1962-224
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 36/1962
Parter:	Bjarne Berger (høyesterettsadvokat Arne Eftestøl) mot Solveig Hornseth Hermansen (overrettssakfører Leif Eriksen - til prøve).
Forfatter:	Anker, Bendiksby, Heiberg, Wold, Mindretall: Helgesen
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Odelsloven (1821) §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §177, §180

Dommer Anker: Saken er anlagt av Solveig Hornseth Hermansen mot Bjarne Berger og gjelder odelsløsning av g.nr. 22 bnr. 4 og 76 i Øvre Rendal.

Nord-Østerdal herredsrett frifant i dom av 2. mars 1959 Bjarne Berger og tilkjente ham 400 kroner i sakskostnader. Resultatet ble begrunnet med at saksøkeren ikke hadde legitimert odelsrett til eiendommene.

Solveig Hermansen påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som ble satt uten domsmenn og som pådømte saken 20. september 1960 med denne domsslutning:

«1. Bjarne Berger dømmes til å utstede skjøte på eiendommene Nordre Moen og Envoldsteig, g.nr. 22 b.nr. 76, og Opstuen, g.nr. 22 b.nr. 4, i Øvre Rendal til Solveig Hornseth Hermansen mot at fru Hermansen betaler løsningssummen kr. 21 400 med fradrag av påhvilende pengeheftelser i samsvar med loven.

2. Bjarne Berger dømmes til å fravike eiendommene til 14. april 1961.

3. I saksomkostninger for herredsretten betaler Solveig Hornseth Hermansen til Bjarne Berger 800 kroner innen 2 uker etter forkynnelsen av denne dom.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Dommen var enstemmig i resultatet, men en av dommerne ga en begrunnelse som avvek fra flertallets. Det vises om dette til domsgrunnene. I disse og i herredsrettens domsgrunner er ellers redegjort nærmere for saksforholdet. Som nevnt i lagmannsrettens dom, hadde Solveig Hermansen nå fremlagt de nødvendige legitimasjoner for odelsretten.

Bjarne Berger har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og anken gjelder både bevisvurdering, saksbehandling og rettsanvendelse. Det hevdes at lagmannsretten har tatt feil i at det er inntrådt et omslag i Solveig Hermansens innstilling til søksmålet. Feilen i saksbehandlingen anføres å ligge i at lagmannsretten her har tilsidesatt forhandlings- og/eller disposisjonsprinsippet. Det hevdes at også rettsanvendelsen er uriktig når det gjelder betydningen av et mulig omslag. Foreligger det odelssvik fra begynnelsen av, kan ikke dette repareres senere under saken. Det kan endog være tale om at odelsretten er gått helt tapt for henne.

Bjarne Berger hadde fri sakførsel for lagmannsretten, og

Side:225

Justisdepartementet har 2. februar 1961 gitt ham bevilling til fri sakførsel også for Høyesterett. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 og 2 oppheves.

2. Prinsipalt: Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

Subsidiært: Saken avvises.

Atter subsidiært: Saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

3. Lagmannsrettens dom pkt. 3 stadfestes.

4. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Solveig Hornseth Hermansen, hevder at lagmannsretten er kommet til et riktig resultat og at mindretallets begrunnelse er den riktige. Subsidiært gjør hun gjeldende at det ikke er noen feil i flertallets rettsanvendelse og saksbehandling. Fru Hermansen har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom punkt 1 og 2 stadfestes, dog slik at fravikelsesfristen settes til 14. april 1962.

2. Solveig Hornseth Hermansen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Nord-Østerdal og Eidsvoll herredsretter og Hamar byrett til avhør av parter og vitner. Et av disse vitnene ble avhørt for herredsretten, men ikke for lagmannsretten, ellers er ingen nye i saken. Enkelte nye dokumenter er kommet til, men jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på dem. Det er i det hele ikke kommet frem noe nytt av vesentlig betydning.

Jeg kommer til et annet resultat enn lagmannsretten. Jeg er enig med dens flertall i at proformaverk er bevist, men ikke i at dette er reparert ved endret innstilling hos Solveig Hermansen under saken.

Lagmannsretten har hatt den fordel å høre og se parter og vitner. Jeg slutter meg på vesentlige punkter til dens, det vil si flertallets syn på bevisene, men vil i korte trekk gå gjennom det jeg finner godtgjort.

Jeg tar først for meg Jon Hornseth. Etterat han skjøtet eiendommen til Bjarne Berger i 1955, ble det uenighet mellom dem om en liten skogteig. Dette gjorde at Jon Hornseth fikk sin søster Solveig Hermansen til å søke hele eiendommen løst på odel i sitt navn. Motivet var åpenbart enten at han på den måten ville prøve å få Bjarne Berger til å gi avkall på skogteigen eller la ham unngjelde for at han ikke ga seg. Odelssaken ble fra første stund av drevet av Jon, og det var han som iallfall i første omgang skaffet den kontante løsningssum til veie og betalte det saken kostet. Og det må være klart at han gjorde dette i egen, ikke i søsterens interesse, og det er ikke synderlig tvilsomt at det var hans mening da løsningssaken ble innledet at han og ikke søsteren i tilfelle skulle bli eier.

Når det spørres om hva Solveig Hermansen visste og mente, oppfatter jeg lagmannsrettsdommen slik at flertallet har funnet det bevist at hun ikke selv, da saken begynte, hadde tenkt å bli

Side:226

eier av eiendommen, men ville hjelpe Jon med å få den tilbake ved å stå som stråmann for ham. Denne bevisvurdering antar jeg må være riktig. Jeg legger da vekt på flere momenter som peker i denne retning og sammenlagt må ha avgjørende vekt. Jeg sikter til at hun forholdt seg passiv under saken og lot Jon drive den uten å rådspørre henne. Videre til at hun og hennes mann ikke tidligere hadde planer om å flytte til Øvre Rendal, langt borte fra der mannen hadde hatt sitt arbeid. Jeg nevner også at Hermansens ikke tidligere hadde vist noen interesse for odelseiendommen, og at hennes og mannens økonomi ikke var slik at det var naturlig for henne å gå til en odelsløsning, som hun innrømmer måtte bli temmelig dyr. Jeg finner da også å måtte legge til grunn at det iallfall til å begynne med var meningen at Jon skulle betale kostnadene.

Jeg er således enig med lagmannsrettens flertall i at odelsløsningen fra begynnelsen av var et proformaarrangement mellom Jon Hornseth og Solveig Hermansen. Jeg anser det da ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om det er skjedd et omslag, slik at Solveig Hermansen under saken likevel er kommet til at hun vil løse eiendommen for å bli eier av den selv. Skulle dette være tilfelle, kan det ikke hjelpe henne. Når hun har opptrådt som stråmann for broren, er det hans, ikke hennes odelssøksmål, og dette kan ikke hun ha anledning til å overta. Noe slikt ville også være i strid med det strenge krav som stilles til at odelsomgangen følges.

Mitt syn på saken fører til at løsningskravet ikke kan tas til følge og at Bjarne Berger må frifinnes. Det er da ikke nødvendig å gå inn på Bergers øvrige ankegrunner.

Solveig Hermansen bør betale sakskostnader til Bjarne Berger for herredsretten og til det offentlige for lagmannsretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Bjarne Berger frifinnes.

Solveig Hornseth Hermansen dømmes til å betale saksomkostninger til Bjarne Berger for herredsrett med 800 - åtte hundre - kroner og til Staten ved Justisdepartementet for lagmannsrett og Høyesterett med 4542 - fire tusen fem hundre og førtito - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Helgesen: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer den begrunnelse som er gitt av rettens medlem lagdommer Sverdrup-Thygeson.

Om ankemotparten har forspilt sin odels- og/eller løsningsrett, vil i det foreliggende tilfelle etter min mening alene bero på om påtalen av hennes innløsningsrett - se odelslovens §9 - er proformaverk. Som lagdommer Sverdrup-Thygeson legger jeg

Side:227

til grunn at fru Hermansen da hun gikk til odelssøksmål, ikke hadde kjennskap til tvisten mellom broren Jon Hornseth og Bjarne Berger.

Jeg kan ikke finne tilstrekkelige holdepunkter for å fastslå at fru Hermansen med vitende og vilje var med på proformaverk da hun reiste odelssaken, eller med andre ord at hun var klar over at hun ikke selv skulle bli eier av odelsgodset, men broren. Jeg er da på dette grunnlag enig i lagmannsrettens resultat.

Jeg forstår lagmannsrettens flertall derhen at det har bygget sin avgjørelse på at den situasjon som etter flertallets mening er inntrådt under sakens gang, bevirker at fru Hermansen ved en gjennomføring av løsningssaken vil få den reelle eiendomsrett til odelsgodset. Etter den begrunnelse for domsresultatet jeg bygger på, er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til denne side av flertallets begrunnelse.

Jeg tilføyer at anken over lagmannsrettens saksbehandling åpenbart ikke kan føre frem.

Da jeg er i mindretall, behøver jeg ikke ta standpunkt til spørsmålet om fristen for fravikelse av odelsgodset.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Heiberg og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Sæmund Lombnæs med domsmenn):

Saken gjelder krav om odelsløsning av eiendommene Nordre Moen og Envoldsteig, g.nr. 22 b.nr. 76 og Opstuen, g.nr. 22 b.nr. 4, i Øvre Rendal.

Saksøker er Solveig Hornseth Hermansen, bopel Råholt, Dal st. i Eidsvoll. Hun er 40 år gammel, er gift og har en datter på 6 år.

Saksøkt er Bjarne Berger, Øvre Rendal. Han er 50 år.

Ved skjøte tinglyst 24. desember 1938 ble eiendommene g.nr. 22, b.nr. 4 og 76 i Øvre Rendal overdradd til saksøkerens bror, Jon M. Hornseth, som solgte dem videre til saksøkte ved skjøte tinglyst den 11. mars 1955.

Etter forgjeves prøvet forliksmegling den 8. oktober 1957 for så vidt gjelder g.nr. 22 b.nr. 76, Nordre Moen og Enevoldsteig, og den 4. november 1957 for så vidt gjelder g.nr. 22 b.nr. 4, ble det etter saksøkerens begjæring avholdt odelstakst over eiendommene den 20. juni 1958, hvorved gangbar pris i egnen for eiendommene ble satt til i alt kr. 21 400. Ved stevning datert 8. juli 1958 har saksøkeren reist løsningssak om eiendommene. - - -

Da retten således ikke har funnet tilstrekkelig bevis ført for at saksøkerens far hadde hevdet odelsrett til de i saken omhandlede eiendommer før overdragelsen av dem til sønnen i 1938, kommer retten på bakgrunn av det som foran er utviklet til at saksøkeren ikke har godtgjort å ha grunning for sitt krav om odelsløsning av eiendommene. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde og lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson og Sigurd Fougner Hagen):

- - -

Side:228

Som foran anført foreligger det for lagmannsretten nye opplysninger som har medført at motparten har frafalt innsigelsen om manglende odelsrett for den ankende part.

For lagmannsretten gjelder saken bare spørsmålet om det foreligger misbruk av odelsretten, slik at Solveig Hornseth Hermansen ikke kan få medhold i sitt løsningskrav.

Lagmannsrettens flertall - lagmannen og lagdommer Fougner Hagen - bemerker:

Familien Hermansen, som har en datter på 8 år, bor for tiden til leie i 2 små rom og kjøkken på Råholt i Eidsvoll. De opplyser at de allerede i lengre tid forgjeves har forsøkt å skaffe seg hus der. De har imidlertid ikke gjort noe forsøk på å skaffe seg hus i Rendalen, og har heller ikke tidligere hatt noen tanke på å slå seg ned der. Hermansen som er anleggsarbeider, har i en årrekke arbeidet på forskjellige steder av landet for entreprenørfirmaet Soliditas uten dog å ha fast ansettelse i dette firma. Det kan derfor for så vidt bli det samme for ham om han bor på Eidsvoll eller annetsteds.

Fru Hermansens bror Jon Hornseth hadde i flere år før salget av eiendommene til Bjarne Berger bortforpaktet disse. Han har også bygget seg en villa i Rendalen. Den ble ferdig i 1955, men han har ikke flyttet inn i den. Han er nemlig ansatt i Hamar Møbelforretning, som han også er direkte økonomisk interessert i. Han kjøpte seg hus i Hamar før jul 1959. Da han nylig har inngått ekteskap, kommer han til å bosette seg fast i Hamar, og han har da også gitt uttrykk for at han ikke lenger har noen interesse av de omtvistede eiendommer.

Da han solgte eiendommene til Berger i 1955, underrettet han ikke noen av sine søsken om salget, og han har heller ikke tidligere fått noen forespørsel fra noen av dem om han i tilfelle var villig til å overdra eiendommene til dem.

Kort etter salget til Berger i 1955 oppsto det en uenighet mellom ham og Berger. Hornseth mente nemlig at det ikke i salget medfulgte ca. 3 dekar skogbevokst grunn, som støtte opp til gårdstunet på Nordre Moen.

Engang i løpet av 1956 rettet Jon Hornseth en skriftlig forespørsel til sin søster fru Gudrun Berger om hun ville bruke sin odelsrett til å løse eiendommene. Han ga ikke noen opplysninger om hvorfor han spurte henne om dette. Fru Berger er eldre enn fru Hermansen. Fru Berger svarte imidlertid at hun ikke var interessert i å løse. Hennes mann John Berger har ytterligere opplyst at det senere er bekreftet at årsaken til henvendelsen var en uenighet mellom svogeren Jon Hornseth og den nye eier.

Etter en tid gjorde Jon Hornseth sin søster Solveig Hermansen oppmerksom på at hun hadde odelsrett til eiendommene. Fru Hermansen er den yngste i søskenflokken.

Under møtet i forliksrådet den 8. oktober 1957 møtte Jon Hornseth for sin søster fru Hermansen. Under meglingen fikk forliksrådets medlemmer det inntrykk at odelsløsningen ikke var det vesentlige, men derimot tvisten om skogstykket, og at løsningssaken var anlagt fordi Hornseth ville få tak i dette. Han var da gjort oppmerksom på at han som selger ikke selv kunne løse. I forliksrådsmøtet den 4. november 1957 møtte en annen bror av fru Hermansen, Håkon Hornseth, for henne. Etter

Side:229

de uttalelser som han kom med, ble forliksrådets medlemmer ytterligere bestyrket i at odelssøksmålet i virkeligheten var iverksatt av Jon Hornseth fordi tvisten om skogstykket ikke ble ordnet. Jon Hornseth har lagt ut for sin søster utgiftene til sakførerhjelp, liksom han midlertidig lånte henne det kontantbeløp som hun skulle forevise i rettsmøtet den 29. september 1958.

Fru Hermansen og hennes mann har opplyst at de gjennom en rekke år har spart opp i alt kr. 10 000, hvorav det meste ble oppbevart i en lommebok som lå i dekketøyskapet. Nøkkelen til dekketøyskapet lå i en tekopp eller glassmugge. Først i 1959 ble beløpet satt inn i Eidsvoll Sparebank i to persjoner, idet de først satte inn kr. 5 000 og kort etter ytterligere kr. 5 000. Noen antagelig grunn for at beløpet ikke tidligere var satt i bank, er ikke gitt. Riktigheten av disse opplysninger er dradd i tvil av Bjarne Berger, som antar at pengene i sin helhet er lånt henne av broren Jon Hornseth som et ledd i gjennomføringen av odelsløsningen. Også flertallet deler denne tvil.

Flertallet finner på grunnlag av dette at Jon Hornseth har foranlediget at søsteren har gått til odelsløsning, og at han har gjort dette som en reaksjon på at Berger ikke ville overlate ham det omtvistede skogstykke. Flertallet antar videre at fru Hermansen på den tid neppe har vært interessert i å løse eiendommene, men at hun gikk med på å løse dem i sitt navn for å gjøre broren en tjeneste. Flertallet vil dog gjøre oppmerksom på at det ikke antar at hun den gang hadde nærmere kjennskap til hvorfor broren ville ta eiendommene tilbake. Imidlertid er situasjonen blitt noe endret i løpet av saken. Hornseth har neppe i dag noen interesse i å overta eiendommene etterat han nå har bygget seg hus i Hamar, har giftet seg og akter å slå seg ned der for godt. På den annen side antar flertallet at Hermansen i dag er blitt interessert i å overta dem og flytte til Rendalen for å slå seg ned der.

Slik som flertallet ser på denne sak, var det et misbruk av løsningsretten da fru Hermansen gikk til odelssak. Spørsmålet er imidlertid om den endring i hennes innstilling til søksmålet som senere har funnet sted, kan bevirke at hun er berettiget til å gjennomføre løsningen. Dette er etter flertallets mening meget tvilsomt, men flertallet antar nærmest at hun må være berettiget til å gjennomføre den løsning hun opprinnelig med urette innledet på andre premisser. Flertallet stemmer derfor for at den ankende part får medhold i første og annen post i sin påstand.

Etter sitt syn på hele saken finner flertallet at det ikke blir spørsmål om å tilkjenne den ankende part saksomkostninger. Se tl. §172 annet ledd jfr. §180 annet ledd. Det skyldtes mangelfulle opplysninger fra fru Hermansen vedrørende hjemmelsforholdene til eiendommene at hun tapte saken i herredsretten. Det er derfor ikke grunn til å endre herredsrettens avgjørelse av at Bjarne Berger skal tilkjennes omkostninger for denne rett. Jfr. tl. §177 første ledd. Derimot er det grunn til å ta tilfølge hans påstand om å få omkostningsbeløpet for herredsretten forhøyet. Etter opplysningene som er gitt i lagmannsretten antar flertallet nemlig, at de omkostninger som ble tilkjent Bjarne Berger etter saksbehandlingen der var for små. Beløpet bør settes til kr. 800.

Lagdommer Sverdrup-Thygeson bemerker:

Jeg er i resultatet enig med flertallet, men jeg finner ikke at de i

Side:230

saken foreliggende opplysninger gir holdepunkt for den oppfatning at fru Hermansen ved anlegg av nærværende odelssak har opptrådt som stråmann for Jon Hornseth. Det er mulig at Jon Hornseth også har søkt å fremme sine egne interesser i forbindelse med odelssaken, men det kan etter min mening ikke tillegges betydning. Jon Hornseth var den som kjente forholdene best, og det var da naturlig og nærliggende at han hjalp sin søster under søksmålet. Jeg legger også til grunn at fru Hermansen da hun gikk til odelssøksmål, ikke hadde kjennskap til tvisten mellom Jon Hornseth og Bjarne Berger. - - -