Rt-1962-257
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1962-03-03 |
| Publisert: | Rt-1962-257 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 36 B/1962 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot C (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Eckhoff, Roll Matthiesen, Hiorthøy, Schei, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §87, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §192, §39, Straffeloven (1902), §337, §17, §62, §64, §87 |
Dommer Eckhoff: Eidsivating lagmannsrett avsa 9. desember 1961 dom med denne domsslutning:
«C, født xx.xx.1933, dømmes for forbrytelser mot strl. §192, 1. og tredje ledd, jfr. §62 og §64, til fengsel i 4 år, med fradrag av 103 dager for utholdt varetekt.
Han blir å underkaste sikringsforholdsregler etter strl. §39 nr. 1, a-f, så lenge det finnes påkrevet, men ikke utover en tid av 10 år uten rettens samtykke.
Sakskostnader idømmes ikke.»
Domfelte har anket over saksbehandlingen og straffutmålingen.
Kort gjengitt er forholdet følgende: I 1956 ble A siktet for voldtekt av en kvinne i Frognerparken. A erkjente å ha hatt samleie, men benektet at det forelå voldtekt, og saken ble av statsadvokatene i Oslo 4. mai 1957 henlagt etter bevisets stilling. I 1961 ble A anmeldt for voldtekt av en annen kvinne på Ekeberg. A benektet at han hadde hatt samleie, enn si tvunget seg til det, men tiltalebeslutning ble utferdiget for forholdet 22. november 1961. Da statsadvokaten fant vesentlige likhetspunkter mellom den siste og første forbrytelse, gjenopptok påtalemyndigheten forfølgningen for det eldre forhold fra 1956 og utferdiget en tilleggstiltalebeslutning 29. november 1961.
Etterat lagretten var dimittert, påsto statsadvokaten saken fremmet til doms ved lagmannsretten også for det eldre forhold med den begrunnelse, at «beviser av vekt» var oppdaget, jfr. straffeprosesslovens §87 første ledd. Forsvareren påsto saken avvist fra lagmannsretten, fordi lovens vilkår for gjenopptagelse etter hans mening ikke forelå.
Lagmannsretten fant deretter i kjennelse av 7. desember 1961
Side:258
at også denne del av saken skulle fremmes, og begrunnelsen lyder:
«Retten finner at det her må sies å være oppdaget «beviser av vekt» vedkommende forholdet i 1956. Loven har vel først og fremst for øye beviser som direkte knytter seg til det forhold gjenopptagelsen gjelder, men det må også være adgang til å ta hensyn til det som her er påberopt, et lignende atferdsmønster i forholdet fra 1961 som i det fra 1956, om man legger de fornærmedes beskrivelser til grunn. I begge tilfelle har tiltalte, ifølge de fornærmedes forklaringer under etterforskningen, etter å ha innledet bekjentskap med dem, gått tur med dem og, på et sted ute hvor folk når som helst kunne komme forbi, brutt dem over ende, holdt dem over munn og nese slik at de ikke fikk puste eller rope om hjelp, og deretter tiltvunget seg samleie med dem. Riktignok er et slikt atferdsmønster ikke ekstraordinært når det gjelder voldtekt, men de mange likhetspunkter gjør det likevel berettiget å si at det ene tilfelle er bevis av vekt for det annet tilfelle. Det kan ikke kreves at det ved dom skal være avgjort at tiltalte er skyldig i det nye forhold før tiltale kan reises for det gamle.»
Lagretten ble deretter innkalt og etterat vitneførselen hadde funnet sted erkjente tiltalte at han hadde hatt samleie med den fornærmede i 1961, men at det var frivillig fra hennes side. Lagretten fant imidlertid tiltalte skyldig i begge tiltalepunkter.
I dommen uttalte lagmannsretten at det under forhandlingen ikke var fremkommet noe som endret den oppfatning retten hadde gitt uttrykk for i den forutgående kjennelse, og i bemerkninger under straffutmålingen utdypet retten mer detaljert sitt syn på sammenhengen mellom de to forbrytelser.
Under ankeforhandlingen for Høyesterett er det fra forsvarerens side fremholdt at dommen må oppheves, fordi det ikke var adgang til å gjenoppta forfølgningen i den henlagte sak fra 1956. Det hevdes prinsipalt at med lovens uttrykk «beviser av vekt» menes beviser, som knytter seg direkte til den bestemte handling gjenopptagelsen gjelder, og at retten skulle ha avskåret de slutninger påtalemyndigheten fant å kunne trekke av den annen og senere handling. Etter forsvarerens mening må hensynet til siktedes trygghet, vanskeligheten ved senere å sikre seg bevis og rettssikkerheten i det hele her tillegges avgjørende betydning. Jeg kan ikke se at det spørsmål som foreligger er behandlet i litteraturen eller avgjort ved rettspraksis, men jeg må anta at det fra forsvarets side stilles krav til bevisets art, som ikke kan sies å ha hjemmel i loven. Det bør nevnes at Jurykommisjonen i Dokument No. 1 (1885) side 593, annen spalte behandler de hensyn som er påberopt fra forsvarets side, men begrenser virkningen av dem i det følgende første avsnitt på side 594: «Indrømmelsen kan dog ikke strækkes videre end til Fyldestgjørelse af de her fremhævede Hensyn. Retfærdigheden taaler paa den anden Side ikke, at Standsningen gives et ubetinget Fribrevs Karakter. Træder nye Kjendsgjerninger eller Beviser i Dagen, og den Ret, for hvilken de anbringes erklærer dem af Vægt, maa den Sigtede finde
Side:259
sig i Gjenoptagelse. Der begaaes ingen Uret mod ham, ved at Loven tilholder ham, at han til enhver Tid maa være beredt paa at møde nye Data, som enten i sig selv eller i Forbindelse med det tidligere Materiale kan udsætte ham for en fornyet Forfølgning. Ringere Krav kan ikke den borgerlige Orden og Sikkerhed stille.» Jeg er enig i denne oppfatning og finner ikke at anken kan føre frem på dette punkt.
Forsvareren har i denne sammenheng nevnt at statsadvokaten opprinnelig var av den mening at han ville innskrenke seg til å føre den fornærmede av 1956 som vitne, men at statsadvokaten etter nærmere overveielse fant det rettest å reise tiltale for det eldre forhold. Var fornærmede ført som vitne, ville spørsmål om tiltaltes tidligere forhold etter forsvarerens mening vært avskåret ifølge straffeprosesslovens §337 annet ledd, og det er da nærliggende å si at man ikke kan få belyst det samme forhold ved en gjenopptagelse med hjemmel i §87 første ledd. Jeg kan imidlertid ikke tillegge denne sammenligning av lovbestemmelsene særlig vekt under avgjørelsen av det foreliggende spørsmål.
Subsidiært er det fra forsvarerens side hevdet at det nye bevis iallfall må ha en særlig styrke, og at det må kreves at retten er ytterst tilbakeholdende under vurderingen av det. Også på dette punkt svikter lagmannsrettens bedømmelse etter forsvarerens mening. I denne sak er det de samme felles trekk som er vanlige i voldtektssaker, og det synes etter forsvarerens mening søkt, når man bruker en angivelig likhet ved tiltaltes atferd som et argument for gjenopptagelse. Etter min mening kan heller ikke denne anførsel føre frem. Jeg er enig i at man ikke kan kreve gjenopptagelse etter en ren omvurdering av det gamle bevis. Men her foreligger noe nytt, idet fremgangsmåten ved den siste forbrytelse kaster lys over den første. For øvrig mener jeg ikke å kunne sette lagmannsrettens konkrete bedømmelse av bevisets vekt til side. I tilslutning til dette nevner jeg igjen lagmannsrettens senere uttalelser om, at den under hovedforhandlingen fikk den oppfatning den hadde lagt til grunn under kjennelsen bestyrket, og nærmere redegjorde for denne side av saken.
Når det gjelder straffutmålingen, er jeg enig med lagmannsretten og tiltrer rettens bemerkninger.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Schei og Thrap: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Per Anker, kst. dommer Dagny Stousland Møller og tilkalt dommer, sorenskriver Olav Svendsen):
Truckfører C, Smedgt. 3, Oslo, f. t. i varetektsarrest, er ved tiltalebeslutning og tilleggstiltalebeslutning utferdiget
Side:260
av statsadvokatene i Oslo henholdsvis 22. og 29. november 1961 satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter «straffelovens §192, 1. og tredje ledd, for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helbred å ha tvunget noen til utuktig omgjengelse, nemlig samleie, ved torsdag 17. august 1961 mellom kl. 1700 og 17,30 på Ekeberg i nærheten av barnehagen ved bussholdeplassen i Loelvdalen å ha tiltvunget seg samleie med fru A ved å ta tak i hennes høyre skulder, trekke eller bryte henne over ende, legge seg over henne, ta av henne benklærne, alt mens han holdt henne over munn og nese slik at hun ikke fikk puste og ikke ropt om hjelp og deretter stukket sin penis inn i hennes kjønnsdeler og hatt sedavgang.
Da tiltalte er en person med mangelfullt utviklede sjelsevner og det av den grunn er fare for gjentagelse av straffbare handlinger, vil det foruten straff også bli nedlagt påstand på sikring etter strl. §39 nr. 1, a-f», og tilleggsbeslutningen «straffelovens §192, 1. og tredje ledd, for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helbred å ha tvunget noen til utuktig omgjengelse, nemlig samleie, ved mandag 13. august 1956 ved 2330-2400 tiden i Frognerparken i Oslo å ha tiltvunget seg samleie med B ved å bryte henne over ende, legge seg over henne, ta av henne benklærne, alt mens han tok strupetak på henne og holdt henne over munnen slik at hun ikke fikk puste og ikke ropt om hjelp og deretter stukket sin penis inn i hennes kjønnsdeler og hatt sedavgang.
Det forhold som er nevnt i tilleggstiltalebeslutningen ble i sin tid henlagt etter bevisets stilling, men påtalemyndigheten gjenopptar forfølgningen i medhold av strprl. §87 første ledd, idet den mener at bevis av vekt senere er oppdaget.»
Tiltalte er født xx.xx.1933 i Oslo av norske foreldre, er gift og forsørger hustru og 1 barn 5 1/2 år gl., er uformuende og oppgir å ha hatt en inntekt av kr. 320 pr uke. Han har gjort militærtjeneste i Hærens forsyningstjeneste på Gardermoen, men ble etter en tid dimittert på grunn av tilpasningsvansker. Han er tidligere straffedømt 5 ganger vesentlig for tyverier, siste gang ved Oslo byretts dom av 23. januar 1960 for tyveri m.v., til fengsel i 6 mndr. Dessuten er han bøtelagt 4 ganger, derav 1 gang for hotellbedrageri og overtredelse av løsgj.l. §17. Han har vært undergitt sikring etter strl. §39 nr. 1 etter Oslo byretts dom av 7. juni 1957.
Når det gjelder tilleggstiltalen, har forsvareren ved begynnelsen av hovedforhandlingen påstått saken avvist. Ved kjennelse av 7. ds. har retten besluttet å fremme saken også for så vidt. Det vises om dette til kjennelsesgrunnene. Under hovedforhandlingen er ikke fremkommet noe som endrer rettens syn for så vidt.
Ved lagrettens kjennelse, som retten legger til grunn, er tiltalte kjent skyldig etter begge tiltalebeslutninger og blir å dømme for forbrytelser mot strl. §192, 1. og tredje ledd, jfr. §62 §64.
Ved utmålingen av straffen tas i skjerpende retning hensyn til tiltaltes tidligere straffer. Særlig legges det vekt på at tiltalte i begge de tilfelle saken gjelder har vist hensynsløs brutalitet og har gått målbevisst til verks. Han ble kjent med B på en restaurant i Oslo gjennom en felles bekjent. De slo følge resten av kvelden, og under et påskudd narret tiltalte henne inn i Frognerparken, hvor han gjorde tilnærmelser til henne
Side:261
under motstand fra hennes side, og deretter forbrøt seg mot henne som nevnt i tiltalen.
Fremgangsmåten overfor fru A var påfallende lik den overfor B. Tiltalte traff fru A på en kantine i Grønlia. De kjente hverandre overfladisk fra før og kom nå i prat, og tiltalte tilbød å følge henne hjem til X. De gikk korteste vei, forbi Sjømannsskolen og Ekebergrestauranten, og inne mellom noen trær tok tiltalte plutselig fatt i henne og voldtok henne på den måten som er nevnt i tiltalen.
Forbrytelsene gikk åpenbart sterkt inn på begge de fornærmede, som ikke på noen måte hadde gitt ham oppfordring til tilnærmelser.
Det er ikke noe særskilt å nevne i formildende retning.
Straffen settes til fengsel i 4 år med fradrag av 103 dager for utholdt varetekt, tiltalte har sittet i varetekt 23.-24. august og siden 31. august 1961.
Dommer Stousland Møller stemmer for at straffen settes til fengsel i 5 år.
Lagretten har videre svart ja på de spørsmål som er fremsatt i samsvar med strl. §39 med sikte på bruk av sikring. Retten er enig med lagretten og bestemmer at tiltalte skal være underkastet sikringsmidler i samsvar med strl. §39 nr. 1. Retten finner ikke grunn til å begrense forholdsreglene. Lengstetiden settes til 10 år. - - -