Rt-1962-26

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-01-20
Publisert:	Rt-1962-26
Stikkord:	Arv
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 11/1962
Parter:	Gurine Øxseths arvinger: Olga Ragnfrid Alfei m.fl. (høyesterettsadvokat Peter F. Holst) mot Trygve Øxseth (overrettssakfører Ole Sjetne - til prøve).
Forfatter:	Eckhoff, Rode, Bendiksby, Schei, Berger
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863), Skifteloven (1930) §89, Arveloven (1854) §76, Tvistemålsloven (1915) §180, §81

Dommer Eckhoff: Den 15. desember 1958 tok Gurine Øxseths slektsarvinger ut stevning til Sør-Østerdal herredsrett mot Trygve Øxseth med påstand om at de skulle kjennes arveberettiget til en tredjedel av Gurine og Gunnar Øxseths dødsbo.

Bakgrunnen for arvingenes krav var: Gurine Øxseth, som levet i felleseie med Gunnar Øxseth, døde våren 1935. De var barnløse, men det var ikke opprettet testament. På det tidspunkt var den skogeiendom ektefellene eiet forgjeldet, og Gunnar Øxseth var satt under administrasjon av kreditorene. Etter uttalelse fra administrasjonsstyret om at gjelden oversteg formuen, og etter erklæring fra Gunnar Øxseth om at han påtok seg personlig ansvar for fellesboets gjeld, ble det av skifteretten på dødsfallslisten i januar 1936 notert at saken var i orden, og noe mer ble ikke foretatt fra skifterettens side. Gunnar Øxseth fortsatte driften under tilsyn av kreditorene i flere år. Men da han døde høsten 1956 var eiendommen steget i verdi, og hans arving ifølge testament, Trygve Øxseth, overtok en meget verdifull eiendom. Gurine Øxseths arvinger hevdet overfor Trygve Øxseth at de ved Gurine Øxseths død ble medeiere i boet etter arvelovens §76. De hadde ikke vært innkalt til skifteretten etter hennes død, og det som

Side:27

måtte ha skjedd mellom gjenlevende ektefelle og skifteretten i denne tid var dem ubekjent. Da det etter deres mening ikke hadde funnet sted noen disposisjon fra skifterettens side som kunne berøve dem den arv der var falt ved hustruens død, anså de seg fremdeles som sameiere i formuen, og krevet som allerede nevnt dom for å være arveberettiget til en tredjedel.

Sør-Østerdal herredsrett avsa dom i saken 2. juli 1959. Herredsretten fant at fellesboet var insolvent da Gurine Øxseth døde, og at ethvert krav på arv for hustruens slekt var uttømt. Domsslutningen gikk ut på at Gurine Øxseths slektsarvinger ikke hadde rett til arv i boet etter Gunnar Øxseth, og de ble pålagt å betale saksomkostninger for herredsretten med 500 kroner.

Arvingene brakte saken inn for Eidsivating lagmannsrett, som avgjorde anken ved dom av 28. oktober 1960. Ved dommen ble herredsrettens avgjørelse stadfestet, men saksomkostningene for herredsretten ble opphevet. Derimot ble de ankende parter pålagt å betale saksomkostninger for lagmannsretten med 800 kroner.

Gurine Øxseths arvinger har påanket dommen til Høyesterett. De har med den samme begrunnelse som er gjengitt av herredsretten og lagmannsretten gjort gjeldende at de fremdeles er sameiere i boet, og de har lagt ned påstand:

«1. De ankende parter kjennes arveberettiget til 1/3 av Gurine og Gunnar Øxseths dødsbo.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Motparten Trygve Øxseths påstand lyder:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger tilkjennes også for herredsretten.

2. Olga Ragnfrid Alfei, Per Ingar Woldbæk, Odd Gunnar Woldbæk, Johan Oluf Woldbæk, Hilmar Asbjørn Woldbæk, Eli Torbjørg Woldbæk, Olaf Toralf Woldbæk, Gudrun Aagot Grønlien, Per Henrik Hogstad v/verge, Ragna Hofsløkken, Karl Woldbæk, Gunhild Gulbjørnrud, Ingeborg Ekoraes, Ragnar Woldbæk og Helene Woldbæk dømmes - en for alle og alle for en - til å betale til Trygve Øxseth sakens omkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for partenes fremstilling av saken for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett og ved Sør-Østerdal herredsrett. Tre av de ankende parter, motparten og 4 vitner har gitt forklaring under bevisopptakene. Det er dessuten som nytt for Høyesterett fra de ankende parters side fremlagt sakkyndige beregninger over avvirkning, tilvekst og tømmerpriser for å belyse verdien av Øxsethskogene. I alt vesentlig foreligger saken for Høyesterett som den forelå for de foregående instanser.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre lagmannsrettens og dermed også herredsrettens begrunnelse.

Så vidt jeg forstår prosedyren er det ingen tvist mellom partene om hva der ble foretatt med boet etter Gurine Øxseths død. Det som skjedde var at Gunnar Øxseth, som ikke hadde adgang

Side:28

til å sitte i uskiftet bo, erklærte at han var ansvarlig for boets gjeld, og at administrasjonsstyret bevitnet at gjelden oversteg formuen så at det ikke kunne bli tale om arv for hustruens slekt. Skifteretten må da ha lagt til grunn at det intet var å dele, og at den etter skiftelovens §89 ikke hadde foranledning til å gripe inn av eget tiltak. Dissensen mellom partene ligger i den rettslige bedømmelse av dette forhold. De ankende parter mener at det som her passerte hverken er et skifte eller et skiftelignende oppgjør som kan frata dem deres lodd i eiendomskomplekset, og at de følgelig fremdeles er sameiere i boet. Jeg er her enig med herredsretten og lagmannsretten i at skifterettens beslutning om ikke å overta boet fordi det ansåes bevist at gjelden oversteg formuen således at det ikke var noe å fordele som arv, må ha den virkning at arvingenes lodder ble avskrevet som verdiløse, og at mannen ble eneeier av boet etter overtagelsen av gjelden.

De ankende parter mener at skifteretten har tatt feil når den har funnet at boet var insolvent. De mener at det var en positiv formue i boet ved hustruens død i 1935. Jeg antar som herreds- og lagmannsretten at heller ikke denne innsigelse kan føre frem, og mener helt ut å kunne bygge på administrasjonsstyrets samtidige bedømmelse av formuestillingen. Det er videre hevdet at lagmannsretten tar feil når den antar at hustruens arvinger ikke skulle vært innkalt under behandlingen i 1935/36, og at det er uriktig når lagmannsretten antar at det ikke ville hatt betydning om de var blitt orientert om stillingen. De ankende parter har pekt på at boet satt med potensielle verdier, og at den sannsynlige løsning ville blitt at arvingene hadde overtatt arv og gjeld i påvente av bedre tider. Etter min mening kan heller ikke denne innsigelse føre frem, og jeg viser også her til lagmannsrettens begrunnelse.

Etter det resultat jeg er kommet til, faller behandlingen av motpartens subsidiære innsigelser om passivitet og foreldelse bort.

De ankende parter må etter bestemmelsen i tvistemålslovens §180 første ledd betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olga Ragnfrid Alfei, Per Ingar Woldbæk, Odd Gunnar Woldbæk, Johan Oluf Woldbæk, Hilmar Asbjørn Woldbæk, Eli Torbjørg Woldbæk, Olaf Toralf Woldbæk, Gudrun Aagot Grønlien, Per Henrik Hogstad ved verge, Ragna Hofsløkken, Karl Woldbæk, Gunhild Gulbjørnrud, Ingeborg Ekoraes, Ragnar Woldbæk og Helene Woldbæk - en for alle og alle for en - til Trygve Øxseth 2 000 - to tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:29

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Schei og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Hans Skotner):

Gurine Øxseth, Elverum, døde den 11. mai 1935. Hun levet i formuesfellesskap med sin mann skogeier og gårdbruker Gunnar Øxseth. De var barnløse. Ved Gurine Øxseths død var Gunnar Øxseths bo (fellesboet) under privat administrasjon etter konkurslovens regler (fra 1931 av). Administrasjonsstyret avga 3. januar 1936 sålydende erklæring til skifteretten: «Undertegnede banksjef Ødegaard, gårdbruker Hans Sandbæk og o.r. sakfører Sverre Krog, som fungerer som administrasjonsstyre i Gunnar Øxseths bo, der siden 1931 har vært behandlet som privat administrasjonsbo efter konkurslovens regler, erklærer herved at der efter vår mening ikke kan bli tale om noen arv for fru Gurine Øxseths slektninger i dette bo, da aktiva efter vår mening ikke for tiden dekker gjelden.» Gunnar Øxseth avga samme dag gjeldsovertagelseserklæring til skifteretten. Skifteretten befattet seg ikke med boet.

I 1942 (eller i 1943) ble boet tilbakelevert Gunnar Øxseth til fri rådighet. Han døde den 28. oktober 1956.

Gunnar Øxseth hadde i testament av 18. juni 1951 innsatt sin brorsønn Trygve Øxseth som enearving mot å innbetale i boet kr. 20 000 til fordeling etter nærmere bestemmelser i testamentet. Boet er oppgjort 1. november 1956 ved overrettssakfører Finn Krog, Elverum, som i testamentet oppnevnt testamentsfullbyrder. Det besto da av (stort sett) de samme eiendeler som ved Gurine Øxseths død (jordeiendom med ca. 100 mål dyrket mark, seter, utslåtter, en øy i Glomma, 1/2 part i et gammelt sagbruk og ca. 9 000 mål skog, hvorav ca. 8 000 mål produktiv) og representerte en betydelig nettoformue.

Slektsarvingene etter Gurine Øxseth mener at boet etter Gunnar Øxseth er hans og Gurines fellesbo, og at testamentet er ugyldig for så vidt angår den arveandel de har krav på, tilsammen 1/3.

Ved brev av 14. juni 1958 fra høyesterettsadvokat Peter F. Holst, Oslo, til Sør-Østerdal skifterett begjærte Gurine Øxseths slektsarvinger boet tatt under skifterettens behandling. Overrettssakfører Finn Krog på vegne av testamentsarvingen Trygve Øxseth bestred at Gurines slektsarvinger har noe arvekrav. - - -

Det er på det rene i saken at Gurine og Gunnar Øxseths fellesbo var insolvent ved Gurines død. Gjelden da, som etter det opplyste var på over kr. 200 000, oversteg betydelig boets aktiva - tømmerprisene var på bunnen (jfr. oppgaven i Skeies Odelsrett side 270-71). Det er således klart at det ved et oppgjør da ikke ville blitt noe å arve. Det synes da også klart at så vel skifteretten som administrasjonsstyret og Gunnar Øxseth har hatt skiftelovens §89 for øye ved behandlingen av boet etter Gurines død. Denne bestemmelse lyder: «Offentlig skiftebehandling av fellesbo finner ikke sted uten i henhold til §81 annet ledd eller efter begjæring av gjenlevende ektefelle, såfremt denne har overtatt avdødes gjeld og der ikke antas å ville bli noget å arve.» - - -

Retten mener at Gurine Øxseths slektsarvinger ikke har krav på arv i det boet som foreligger etter Gunnar Øxseth. Den anser det helt

Side:30

klart at boet ved Gurines død var insolvent, og at det da ikke var noe å arve - noe annet hevder for øvrig heller ikke Gurine Øxseths slektsarvinger. Denne boets stilling var ingen rent akutt situasjon, utviklingen videre var meget usikker, så noe «kup» kommer ikke på tale. Boet ble da også av skifteretten og gjenlevende Gunnar Øxseth bedømt på denne måte og behandlet etter skiftelovens §89. Vel er som anført skiftelovens §89 en skifterettsregel og ingen arverettsregel, men retten anser det temmelig klart at ved anvendelsen av §89 foregår et skiftelignende oppgjør slik at førstavdødes arvingers arvekrav er uttømt. Slik har forholdet vært anskuet i praksis, og må det etter rettens skjønn anskues. I sin rundskrivelse av 2. januar 1931 om skifteloven av 21. februar 1930 (som partene har henvist til) har da også Justisdepartementet anført som eksempel på en feil som ofte blir begått bl.a.: «Hvor det er opplyst at gjenlevende ektefelle ikke har skiftet med førstavdødes arvinger fordi der intet var til arv efter førstavdøde, har det ofte forekommet at boet ved skifte efter sistavdøde er blitt fordelt mellom begge ektefellers slektsarvinger i stedet for bare mellom sistavdødes.» Denne uttalelse har Justisdepartementet gjentatt i sin rundskrivelse om skifte av 8. januar 1955. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kr. Strømsted og Erling Haugen og tilkalt dommer, byrettsdommer Fr. Zimmer):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og slutter seg i det vesentlige til dens begrunnelse.

Det er som nevnt for lagmannsretten fremlagt endel nye dokumenter til belysning av boets økonomiske stilling i det tidsrom det er tale om. På grunnlag av disse dokumenter og den vitneforklaring som er avgitt av gårdbruker Sandbæk, antar lagmannsretten at den erklæring av 3. januar 1936 som ble avgitt av administrasjonsstyret til skifteretten ga et korrekt uttrykk for den faktiske situasjon, nemlig at boet var insolvent, og at det intet var å arve. Retten finner således at det var korrekt av skifteretten å bringe skiftelovens §89 i anvendelse, og er enig med herredsretten i at det derved skjedde et skiftelignende oppgjør, slik at førstavdødes arvingers arvekrav ble uttømt. Retten mener, til støtte for denne oppfatning, å kunne henvise til Hagerup: Skifte og Arvebehandling, 2. utg. side 217, hvor det for så vidt angår insolvente boer bl.a. heter:

«Er boet et fellesbo, hvor den gjenlevende ægtefælle hefter for gjælden, bliver under samme forudsætning det hele bo at udlevere ægtefællen, uden at der opstaar spørgsmaal om noget yderligere opgjør.»

Denne lære er riktig nok gjort gjeldende før skifteloven av 1930, men så vidt skjønnes ble det ikke ved denne lov for så vidt gjort noen endring i det forhold som gjaldt tidligere.

Som foran nevnt har de ankende parter gjort gjeldende at de, dersom det her dreiet seg om et skiftelignende endeling oppgjør, måtte ha fått underretning om skifterettens avgjørelse, slik at de kunne få anledning til å gripe inn. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne at denne innsigelse fører frem. Skifteretten hadde neppe noen plikt til å gi en slik underretning. Men selv om så skulle være tilfelle kan det ikke sees at det ville ha hatt noen betydning for arvingene å bli underrettet. Etter de

Side:31

opplysninger som foreligger var det vel kjent i bygden og overveiende sannsynlig også for arvingene, at Gunnar Øxseth var insolvent, og en eventuell aksjon fra arvingenes side på det tidspunkt kan ikke antas å kunne ha ledet til noen annen situasjon enn den som inntrådte, nemlig at Gunnar Øxseth ble sittende med boet enten med en sjanse til å komme ovenpå, eller en risiko for å måtte oppgi det hele med den overtatte gjeld hvilende på seg alene. At Gunnar Øxseth ikke ble sittende i uskiftet bo er klart, og lagmannsretten kan ikke finne at det kan tillegges noen betydning for avgjørelsen av denne tvist om Gurine Øxseths arvinger måtte ha stått i den formening at så var tilfelle. - - -