Rt-1962-494
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1962-05-19 |
| Publisert: | Rt-1962-494 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 63 B/1962 |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen). |
| Forfatter: | Leivestad, Nygaard, Heiberg, Helgesen, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §67, Straffeloven (1902), Straffeprosessloven (1887) §19, §278 |
Dommer Leivestad: Ved tiltalebeslutning av 17. oktober 1961 ble A satt under tiltale etter straffelovens §278 første ledd «for rettsstridig å ha forføyet over en løsøregjenstand som han hadde kjøpt, men som selgeren hadde forbeholdt seg eiendomsretten til inntil kjøpesummen er betalt og derved påførte eller utsatte selgeren for tap, derved at han
1. Høsten 1958 som sikkerhet for et lån stort kr. 400 pantsatte til B, Nygard, en båndopptager, som han den 1. august 1958 mot eiendomsforbehold hadde kjøpt på avbetaling av Nygard Samvirkelag og som han fremdeles skyldte kr. 666 på til Samvirkelaget, hvorved dette ble påført eller utsatt for tap».
Ved Toten herredsretts dom av 5. januar 1962 ble han frifunnet. Herredsretten anfører om dette:
«Med hensyn til tiltalen under I, pkt. 1, har påtalemyndigheten under hovedforhandlingen nedlagt påstand om frifinnelse, idet forholdet ansees foreldet, jfr. straffelovens §67. Den høyeste lovbestemte straff er i dette tilfelle fengsel inntil 6 måneder, og den straffbare handling foreldes da etter 2 år. Det er ikke påstått særdeles skjerpende omstendigheter som i tilfelle utvider strafferammen til inntil 3 års fengsel. Retten er enig med påtalemyndigheten i at det foreligger foreldelse. Tiltalte vil derfor bli frifunnet for dette punkt i tiltalen.»
Statsadvokaten i Buskerud og Oppland har anket over denne frifinnelse. Han gjør gjeldende at etter straffelovens §278 første ledd er høyeste strafferamme 3 år under særdeles skjerpende omstendigheter. Det er denne strafferamme som er bestemmende for foreldelsesfristens lengde etter straffelovens §67.
Jeg finner at anken må gis medhold. Det er den høyeste straffesats i en straffebestemmelse som etter straffelovens §67 er avgjørende for foreldelsesfristens lengde. Hvor et straffebud inneholder en alminnelig strafferamme, og en høyere som kommer til anvendelse i særlige tilfelle etter domstolenes skjønn, slik som her er tilfelle, vil det være den siste som er bestemmende for foreldelsesfristen.
Denne forståelse er så vidt jeg kan se lagt til grunn av dem som i teorien har behandlet spørsmålet. Jeg viser til Hagerup: Strafferettens alminnelige del side 451, Kjerschows Kommentar til straffeloven side 235 og Andenæs: Alminnelig Strafferett side 490.
Det kan visstnok innvendes at en slik tolkning som vil være til en tiltalts ugunst, ikke virker ubetinget rimelig. Jeg finner imidlertid at denne forståelse stemmer best med ordlyden i §67. En annen forståelse ville legislativt være uheldig fordi den ville
Side:495
gjøre fristens lengde avhengig av domstolenes skjønn i den enkelte sak.
En støtte for denne forståelse av straffelovens §67 har man i den praksis som har vært fulgt ved tolkningen av straffeprosesslovens §19. Her har man alltid lagt til grunn at avgjørende for om en sak hører under lagmannsrett i første instans, er om den høyeste straffesats i et straffebud når over lovens grense, nå 5 år, uansett om påtalemyndigheten vil påstå at slike forhold er til stede at den høyeste strafferamme blir aktuell. Jeg viser her til Salomonsens Kommentar til straffeprosessloven side 19 og til Andenæs: Straffeprosessen side 112-113.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet etter tiltalens I post 1.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Helgesen og Thrap: Likeså.