Rt-1962-503
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1962-06-02 |
| Publisert: | Rt-1962-503 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 65 B/1962 |
| Parter: | Fru A (høyesterettsadvokat Rolf Buøen) mot A (overrettssakfører Jan Frøystein Halvorsen - til prøve). |
| Forfatter: | Schei, Rode, Endresen, Bendiksby, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §286, §99, Ekteskapsloven (1918) §41 |
Dommer Schei: Ved Lier, Røyken og Hurum herredsretts dom av 17. februar 1958 ble ektefellene fru A og A separert etter ekteskapslovens §41, siste punktum. Under offentlig skiftebehandling av fellesboet ble det tvist om hvem av ektefellene boets faste eiendom, g.nr. 66 b.nr. 24 i X, skulle utlegges til. Ringerike
Side:504
skifterett avsa kjennelse i tvisten den 21. august 1959 med denne slutning:
«1. Eiendommen - - - g.nr. 66 b.nr. 24 i X, utlegges A.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Fru A påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, og under ankeforhandling i saken den 2. november 1960 inngikk partene følgende rettsforlik:
«1. A betaler innen 2. januar 1961 3 000 kroner som fullt skifteoppgjør til fru A.
2. De to livsforsikringspoliser på henholdsvis kr. 1 000 i Norske Folk, lydende på datteren B, og visstnok kr. 1 250 i Sparetrygden, lydende på fru A, skal A snarest utlevere til fru A. Hvis de er bortkommet besørger han dem mortifisert.
3. Partene forplikter seg til etter at kontantbeløpet er betalt å be fellesboet ekstradert fra Ringerike skifterett. A beholder det fellesboet som ikke er delt og betaler skifteomkostningene.
4. Partene begjærer saken hevet som forlikt.»
Rettsforliket er av fru A påanket til Høyesterett. Hun gjør gjeldende at hun, da forliket ble inngått, manglet evne til å avgi en gyldig viljeserklæring. Hun hadde nylig ligget på sykehus og måtte både før og under hovedforhandlingen bruke sterke nerveberoligende midler. Hun vegret seg lenge for å vedta forliksforslaget, men ble utsatt for sterkt psykisk press fra rettens formann og ga til slutt etter. Hun mener at forliket er ugyldig etter tvistemålslovens §286 nr. 2, eventuelt også nr. 4. Det er fra den ankende parts side også fremholdt at forliket er meget ugunstig for henne, og at det vil virke særlig ubillig om hun under de foreliggende omstendigheter skulle være bundet av det.
Ankemotparten bestrider at fru A manglet evnen til å binde seg ved forlik, og at hun ble utsatt for psykisk press. Også hennes egen prosessfulmektig anbefalte forliksforslaget, som etter ankemotpartens mening i enhver henseende var fordelaktig for henne.
Begge parter har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett.
Fru A har nedlagt denne påstand:
«1. Rettsforlik av 2. november 1960 oppheves.
2. Saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
3. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige.»
A har påstått seg frifunnet og fru A dømt til å erstatte statskassen sakens omkostninger for Høyesterett.
For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner skrivelse av 11. oktober 1961 fra dr. Wærnes ved Drammen sykehus til den ankende parts prosessfullmektig for Høyesterett. Det er holdt bevisopptak ved Oslo byrett den 11., Lier, Røyken og Hurum herredsrett den 13. og Ringerike herredsrett den 14. desember 1961 og ved Drammen byrett den 11. januar 1962. Ved bevisopptakene har lagmannsrettens tre dommere, sakens parter, den ankende parts prosessfullmektig for lagmannsretten og to vitner avgitt forklaring.
Side:505
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
Spørsmålet om fru A's sinnstilstand i tiden omkring inngåelsen av forliket den 2. november 1960 er omhandlet i det nevnte brev fra dr. Wærnes av 11. oktober 1961. Det heter her bl.a.:
«Jeg har undersøkt pasienten to ganger 5. oktober 1959 og 28. juli 1960, begge ganger neurosis, og hun var begge ganger klar og ordnet. Hun lå så i Drammen sykehus, med. avd. 4. november 23. desember 1960 diagnose tentamen suicidii., neurotisk depresjon. I journalen står opplyst at hun to dager i forveien hadde hatt kraftig gråteanfall og vært nedfor. Kl. 1730 innleggelsesdagen hadde naboene funnet henne sittende på en stol, delvis fjern. Det ble funnet to tomme hylser med tabletter i hennes veske. Etterhvert ble hun tiltagende bevisstløs, innkom på avdelingen 22,30 i dypt coma. Det står intet om når hun kom ut av dette. Man forstår av journalen at hun må være flyttet over til psykiatrisk avdeling og at hun må ha vært der til utskrivningen, men det står intet notert om hennes sinnstilstand. Etter dette må man i allfall kunne anta at det har vært stor sannsynlighet for at hun 2. november 1960 har vært iallfall i en temmelig ubalansert sinnstilstand. Mere kan man ikke uttale etter å ha sett den nokså sparsomme journalen. Mulig at dr. Hagemann, som var hennes psykiater under oppholdet, kan uttale seg nærmere.»
Noen uttalelse fra dr. Hagemann er ikke fremlagt.
Lagmannsrettens dommere har ved bevisopptaket forklart at fru A var sterkt nervøs under rettsforhandlingene, men ikke slik at dette var noe usedvanlig i en ekteskapssak. Det forelå ikke noe ekstraordinært, og dommerne hadde ingen betenkelighet ved å medvirke til forliket, hverken på grunn av hennes sinnstilstand eller hensett til forlikets innhold. I samme retning har også fru A's prosessfullmektig for lagmannsretten uttalt seg. Han forklarer bl.a. at fru A «ikke viste noen mer bemerkelsesverdig adferd enn hun ellers hadde vist under saken. Hun var tildels noe vinglete og usikker, kunne si ja, men deretter ombestemme seg og si nei, og deretter ja igjen. Dette var ikke uvanlig etter det kjennskap vitnet hadde fått til henne gjennom de ca. 4 år vitnet var hennes prosessfullmektig. Hun var heller ikke mer oppskaket enn parter vanligvis ellers ofte er i slike saker.»
Etter det som således foreligger kan jeg ikke se at det er grunnlag for å anta at fru A's sinnstilstand da forliket ble inngått var slik at hun manglet evnen til å forplikte seg på bindende måte.
Jeg kan heller ikke finne at opplysningene gir holdepunkt for den annen hovedinnvending i saken, - at forliket ble tvunget igjennom ved psykisk press fra rettsformannens side, og at det her foreligger en feil ved saksbehandlingen som må medføre at forliket kjennes ugyldig.
Det var i seg selv ikke noe irregulært i at det fra rettens side ble gjort opptak til forliksforhandlinger, jfr. også tvistemålslovens §99 som bestemmer at retten på ethvert trinn av en sak kan forsøke megling mellom partene. Det er på det rene at rettsformannen handlet i forståelse både med sine meddommere og med
Side:506
begge prosessfullmektiger, og det er grunn til å peke på at den aktivitet som fru A i sin forklaring under bevisopptaket bebreider ham, fant sted i åpent rettsmøte. En av lagdommerne forklarer at «han kan bestemt si at fru A ikke var utsatt for noe press for å godta forliket i rettsmøtet», og til hans forklaring har den annen lagdommer sluttet seg. Fru A's prosessfullmektig for lagmannsretten har forklart at han ikke hadde følelsen av at rettens formann søkte å tvinge igjennom noe som hun ikke ville være med på. I så fall ville han ha grepet inn.
Det har også vært anført at rettens formann hadde en samtale om forliksforslaget med fru A alene, og at dette under de foreliggende forhold i seg selv var en feil. Jeg er ikke enig i dette. Det er ikke helt klart om en slik konferanse i enerom i det hel tatt har funnet sted, men er dette så, må det ansees på det rene at det skjedde i full forståelse med rettens øvrige medlemmer og hennes egen prosessfullmektig. Jeg kan heller ikke finne at det er grunnlag for å anta at hun under samtalen i tilfelle har vært utsatt for press, og viser i den forbindelse til at hun selv forklarer at hun overhodet ikke kan huske å ha hatt noen samtale med rettens formann uten at hennes prosessfullmektig var til stede.
Jeg kan som nevnt ikke se at det som er opplyst i saken gir holdepunkt for at rettens formann under forliksforhandlingene har opptrådt på en slik måte at det kan medføre at rettsforliket kjennes ugyldig.
Spørsmålet om forliket var fordelaktig for fru A eller ikke, behøver jeg etter dette ikke å gå inn på. Da denne del av saken imidlertid har vært sterkt fremme i den ankende parts prosedyre, finner jeg grunn til å tilføye at det ikke er sannsynliggjort at lagmannsretten og den ankende parts daværende prosessfullmektig tok feil når de anså forliksforslaget som gunstig for henne.
Begge parter har som nevnt fri sakførsel for Høyesterett, og etter sakens art antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Bendiksby og Thrap: Likeså.
Side:507