Rt-1962-513
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1962-06-02 |
| Publisert: | Rt-1962-513 |
| Stikkord: | Militærvesen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 67 B/1962 |
| Parter: | Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (høyesterettsadvokat Peter Holst). |
| Forfatter: | Endresen, Bendiksby, Rode, Schei, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §182, §29, Straffeloven (1902), Militære Straffelov (1902) §12, §68, Straffeprosessloven (1887) §283, §52, Militære Straffelov (1902) |
Dommer Endresen: Bodø forhørsrett avsa 20. desember 1961 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av mil.str.l. §68 og borg. strl.l. §182, til fengsel i 45 dager, hvis fullbyrdelse kan utstå i medhold av strl.l. §52 ff. med en prøvetid av 2 år uten tilsyn.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til forhørsrettens domsgrunner.
Statsadvokaten i Nordland har anket til Høyesterett over straffutmålingen med den begrunnelse at straffen burde vært gjort ubetinget. For Høyesterett har aktor i tillegg til påstand om ubetinget fengsel også nedlagt påstand om at domfelte for alltid fradømmes retten til å inneha stilling som befalingsmann i Forsvaret.
Det er riktig som fremhevet av forhørsretten at de straffbare handlinger dommen gjelder, har sitt utspring i den søknad domfelte 18 år gammel sendte om opptagelse på Luftvernartilleriets befalsskole, hvori det uriktig opplyses at domfelte hadde realskole og hvilke karakterer han hadde fra realskolen. Det var også i forbindelse med opptagelsen på befalsskolen at domfelte for første gang ga uriktige opplysninger om de avgangskarakterer han hadde oppnådd ved handelsskolen. De straffbare handlinger
Side:514
domfelte er dømt for, kan således i hvert fall til en viss grad sies å være en følge av handlinger som domfelte i sine unge år hadde begått, og skyldtes at han for å unngå avsløring fant å måtte fortsette med å gi de uriktige opplysninger han tidligere hadde gitt. Ikke desto mindre er det i høy grad klanderverdig at domfelte også etter at han var kommet i modnere alder, fortsatt har påberopt de uriktige opplysninger om realskoleeksamen og handelsskolekarakterer og endog har fremlagt et falsk eksamensvitnesbyrd for å dekke over at han hadde gitt uriktige opplysninger. Særlig graverende fremstiller det seg når dette er også skjedd etter at domfelte som domsmann i krigsretten for Nordland i november 1955 hadde deltatt i domfellelsen av en befalingsmann som - bl.a. for uriktig å ha anført i sitt rulleblad at han hadde realartium - i krigsretten ble idømt 90 dagers fengsel ubetinget og for alltid fradømt retten til å inneha stilling som befalingsmann i Forsvaret, jfr. Rt-1956-718.
Da de straffbare handlinger ble oppdaget, ble domfelte entlediget fra stillingen som adjutant ved Bodø flyplass som han da tjenstgjorde i. Han ble overført til instruksjonsvirksomhet som imidlertid opphørte 31. mars 1962 da hans åremålsengasjement i Luftforsvaret utløp. Han tjenstgjør således ikke nå lenger i Forsvaret, men er i samsvar med ordningen innen det militære fast beskikket i Luftforsvaret med fenriks grad og står i de militære ruller med grad som løytnant. Etter de foreliggende opplysninger må jeg legge til grunn at hans opptagelse på befalsskolen skyldes de uriktige opplysninger han hadde gitt om tidligere skoleutdannelse. Av generalpreventive grunner finner jeg at domfelte ikke bør få beholde de rettigheter som befalingsmann i Forsvaret som han således på uriktige premisser har skaffet seg, og at retten til å tjenstgjøre som befalingsmann derfor i medhold av straffelovens §29 nr. 2 jfr. den militære straffelovs §12 for alltid bør fradømmes ham.
Når det dernest gjelder spørsmålet om hvorvidt fullbyrdelsen av fengselsstraffen bør utstå, er jeg under tvil blitt stående ved at denne straff kan gjøres betinget. Riktignok taler generalpreventive hensyn sterkt for at en person som ved å fremlegge uriktige opplysninger oppnår utdannelse og beskikkelse som befalingsmann innen Forsvaret, ikke bør få betinget straff, men på bakgrunn av de omstendigheter som forhørsretten har fremhevet, finner jeg at hensynet til den alminnelige lovlydighet i dette tilfelle må ansees tilstrekkelig tilgodesett ved at domfelte for alltid fradømmes retten til å inneha stilling som befalingsmann i Forsvaret.
Jeg stemmer for denne
dom:
Forhørsrettens dom gis dette tillegg:
I medhold av den militære straffelovs §12 nr. 1 annet ledd jfr. den borgerlige straffelovs §29 annet ledd fradømmes A for alltid retten til å inneha stilling som befalingsmann i Forsvaret.
Side:515
Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Rode, Schei og Thrap: Likeså.
Av forhørsrettens dom (dommerfullmektig Dag Lønningdal):
Siktede A er født xx.xx.1930. Han er løytnant og forsørger hustru og 1 barn. Hans årlige inntekt er ca. kr. 18 500. Han er uformuende. Bopel: Kongens gt. 44, Bodø. Han er ikke tidligere straffet eller bøtelagt.
Politimesteren i Bodø har den 2. desember 1961 siktet ham for overtredelse av mil. straffelovs §68 for ved utferdigelsen av protokollutskrift eller annen tjenstlig erklæring, som var avgitt for å tjene som bevis, å ha anført usannhet eller lagt skjul på sannheten, derved at han
a) som fenrik ved LVN i en søknad - datert Sandstrand den 26. november 1952 - om opptagelse som elev ved militærlinjen på Statens gymnastikkskole, Oslo, uriktig anførte at han hadde gjennomgått realskolen, idet han bare hadde gått første året på en 2-årig privat realskole, og vedla søknaden en avskrift av avgangsvitnesbyrd fra J. Melhus' handelsskole, Harstad, hvor han hadde oppført vesentlig bedre fagkarakterer enn han hadde oppnådd ved eksamen, således med hovedkarakter 1,50 (særdeles godt), mens den riktige hovedkarakter var 2,03 (godt),
b) i tiden 1954-60 i Bodø først som fenrik og senere som løytnant ved LVAN vedla søknader på 5-6 militære stillinger, bl.a. som idrettsoffiser på Bardufoss og som sjef for flypolitiet i Bodø, samme uriktige avskrift av avgangsvitnesbyrd fra handelsskole som nevnt under post a, og avskrift av vitnemål om bestått realskoleeksamen med fullstendig fagkrets og «Tilfredsstillende» som hovedkarakter, skjønt han bare hadde fullført eksamen i 4 muntlige fag,
c) som løytnant ved Bodø flystasjon i 54 søknader på militære stillinger om fast ansettelse stilet til Det Kongelige Forsvarsdepartement og datert 3. januar 1961 - vedla samme uriktige attestavskrifter om handelsskoleeksamen og om bestått realskoleeksamen, som nevnt under post b.
Siktelsen er tiltrådt av statsadvokaten i Nordland i påtegning av 11. desember 1961. Han har utvidet siktelsen til også å omfatte overtredelse av borg. straffelov §182 for i rettstridig hensikt å ha benyttet som ekte eller uforfalsket et ettergjort eller forfalsket dokument, eller medvirket hertil, derved at han i august 1961 i Bodø, etter oppfordring fra Luftkommando Nord-Norge om å legitimere med original en tidligere innsendt avskrift av avgangsvitnesbyrd for bestått realskoleeksamen ved Skånland Realskole, innsendte til Luftkommandoen et ettergjort «vitnemål om bestått realskoleeksamen», datert Evenskjær den 26. juni 1947, som han selv hadde undertegnet «A. Skogen kst.», hvorved han tilsiktet å dekke over at han ved tidligere tjenstlige erklæringer som nevnt under punktene a-c ovenfor, hadde anført usannhet. - - -
Siktede har innen retten avgitt uforbeholden tilståelse hvis riktighet bestyrkes av de for øvrig i saken foreliggende opplysninger. Han har erkjent seg straffskyldig og ønsker dom i forhørsrett. Betingelsene for avsigelse av forhørsrettsdom etter str.pr.l. §283 er til stede, idet retten finner å kunne legge den avgitte tilståelse til grunn for domsavsigelsen.
Når det gjelder straffutmålingen vil retten bemerke at det av hensyn
Side:516
til den offentlige interesse i at dokumenter og avskrifter er ekte og uforfalsket, er nødvendig med en forholdsvis streng reaksjon. Dette må gjelde enn mer når forfalskninger er utført av en person i en så vidt betrodd stilling som offiser.
At siktede i forbindelse med søknad om opptagelse ved Luftvernartilleriets befalsskole bevisst avga uriktige opplysninger er noe som til dels kan forsvares hensett til hans unge alder, hans ønske om å komme bort fra de vanskelige forhold i hjemmet, og til at han drømte om å komme inn i det militære. Derimot er det i høy grad klanderverdig at han siden, etter å ha nådd moden alder og etter å ha fått den fulle forståelse av det straffverdige ved forfalskning, benyttet forfalskede avskrifter ved sine søknader, samt at han utferdiger et falskt originalvitnesbyrd.
Retten kan imidlertid ikke her se bort fra at han handlet under et visst psykisk press, og at frykten for avsløring, tap av levevei m.v., har vært motiverende for hans senere forfalskninger. Han har ikke hatt kraft til å motstå den utvikling begivenhetene fikk, og valgte heller å søke å dekke seg selv fremfor å ta konsekvensene.
Etter det foreliggende er det noe uklart hvilke fordeler han kan ha oppnådd. Sannsynligvis var det hans oppgitte realskoleeksamen som skaffet ham innpass på befalsskolen og dermed var medvirkende til at han fikk offisersutdannelse, men det kan ikke sees at de senere forfalskninger har hjulpet ham frem, og heller ikke at de av ham kunne forventes å være til noen hjelp til å få ansettelse. Det vises her til at han har blitt beordret til sine stillinger og at han ikke har oppnådd fast ansettelse. Man må gå ut fra at hans avansement skyldes de gode tjenstlige uttalelser og den tillit de overordnede hadde til ham. Hverken realskoleeksamen eller handelsskoleeksamen synes å være en forutsetning for å kunne få fast ansettelse. Ved vurderingen av siktedes handlemåte må retten derfor legge til grunn, at hans vesentlige formål har vært å dekke over en ungdomsfeil og ikke tilegne seg noen fordel som han ellers var uberettiget til å oppnå.
Et visst hensyn finner man også å måtte ta til den omstendighet at det tjenestemessig ikke har vært noe å utsette på ham, og at han har skjøttet sin stilling tilfredsstillende.
Straffen finnes passende å kunne settes til fengsel i 45 dager.
Siktede har nå mistet sin levevei og har til hensikt å skaffe seg ny utdannelse. Under henvisning hertil, og til at han overfor retten har gitt sterkt uttrykk for anger og for en bestemt vilje til å prøve å skaffe seg en ny utdannelse, antas straffens fullbyrdelse ikke nødvendig for å avholde siktede fra å begå nye straffbare handlinger. Fullbyrdelse antas heller ikke påkrevet av almene hensyn. - - -
Side:517