Rt-1962-530

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-06-08
Publisert:	Rt-1962-530
Stikkord:	Kommunalforvaltning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 70/1962
Parter:	Anders Soland (høyesterettsadvokat Håkon Vikse) mot Haugesund kommune (overrettssakfører Jens Edv. Haugland - til prøve).
Forfatter:	Gaarder, Endresen, Schei, Wold, Mindretall: Skau
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1924) §124, Fornminneloven (1951) §4, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §125, §132, §133, §26, §1, §2, §3

Dommer Gaarder: Denne sak er anlagt av Anders Soland mot Skåre kommune (nå Haugesund kommune) for å få kjent ugyldig et vedtak som Skåre bygningsråd traff den 11. desember 1956, og

Side:531

som nektet å godkjenne en byggemelding fra Soland. Ved dom av Haugesund byrett - byfogden med domsmenn - den 5. mars 1958 ble kommunen frifunnet og tilkjent kr. 600 i saksomkostninger. Soland påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Ved lagmannsrettsdom av 4. februar 1961 ble byrettsdommen stadfestet, men slik at saksomkostninger ikke ble tilkjent for noen av rettene. Det var dissens i lagmannsretten. Rettens formann, lagdommer Madsø, stemte for at bygningsrådets vedtak skulle kjennes ugyldig.

Om sakens sammenheng vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Anders Soland har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt påstand om at bygningsrådets vedtak kjennes ugyldig og at han blir tilkjent saksomkostninger for alle retter. I ankeerklæringen heter det:

«Lagmannsrettens flertall antas å ha tatt feil:

a) når det har lagt til grunn at bygningsrådet med hjemmel i bygningslovens §124, 1, har hjemmel til å nekte å godkjenne byggeplanene av hensyn til faste fornminne når Kirke- og undervisningsdepartementet har godkjent dem i denne relasjon.

b) når man på samme måte som byretten bar gått ut fra at annet enn hensynet til Haraldshaugen og Krosshaugen har vært motiverende for bygningsrådet. I denne forbindelse vises det til at det kun er disse hensyn som er gitt som begrunnelse for vedtaket.

c) når man så vidt skjønnes har sluttet seg til byrettens uttalelse om «at det ombygde hus i større grad enn det gamle stengte utsikten mot Krosshaugen fra selve Haraldshaugen» og at et slikt hensyn kan tillegges vekt etter bygningslovens §124, 1.

Endelig vil bli hevdet at

d) bygningsrådets avgjørelse er vilkårlig. Huset skal nemlig beholde sin tidligere høyde, og den vesentligste forandring består i at takreisningen forandres fra omkring 40 til omkring 30 grader hvorved høyden for husets langsider forhøyes med ca. 90 cm. Dette er en vanlig takvinkel for hus som er bygget i Haugesund etter frigjøringen og hvor beboelsesrom ikke går helt opp under mønet. Samme hustype finnes da også i strøket rundt Haraldshaugen.

Bortsett fra forandringen av takvinkelen består endringen i eksteriøret vesentlig i plaseringen og utformningen av vinduene. Dette er imidlertid foretatt etter anvisning av Kirke- og undervisningsdepartementet.»

Haugesund kommune har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, men slik at kommunen blir tilkjent omkostninger for alle retter.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Haugesund byrett den 2. oktober 1961 med avhør av 5 vitner, som alle var medlemmer av bygningsrådet da det omtvistede vedtak ble truffet. Videre ble det etter overenskomst mellom partene holdt

Side:532

et privat bevisopptak i Haugesund den 20. oktober 1961. Det ble gitt forklaringer av museumsbestyrer Nils Henrik Tuastad, som var konsultativt medlem av den såkalte Haraldshaugnemnda, og av Solands arkitekt for ombyggingsarbeidet, Johannes Stavland. Det er videre fremlagt noen nye dokumenter. Det er imidlertid ikke kommet frem nye opplysninger som bringer saken i noen vesentlig endret stilling. Prosessuelt er det foregått den endring at den ankende ikke har opprettholdt for Høyesterett sin tidligere anførsel om at bygningslovens §124 ikke kan anvendes uten at det foreligger virkelig ombygging og at dette ikke er tilfelle her. Angrepet på saksbehandlingen i bygningsrådet er ikke opprettholdt som selvstendig ugyldighetsgrunn, men er fremført som støtte for anførselen om at bygningsrådets avgjørelse er vilkårlig.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten og tiltrer i alt vesentlig lagmannsrettens - flertallets - begrunnelse. Om de grunner som har vært avgjørende for bygningsrådet kan henvises til rådets brev til Kommunal- og arbeidsdepartementet av 28. november 1956, gjengitt i byrettens dom. Det heter bl.a. i brevet:

«Bygningsrådet finner at det anmeldte hus, selv med de av riksantikvaren forlangte rettelser, ikke tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn i sin virkning til omgivelsene. - Bygningsrådet har da ikke tatt hensyn til at området er fredet, idet denne side av saken ivaretas av Kirke- og undervisningsdepartementet. - Dog har bygningsrådet tatt hensyn til nærheten av Haraldshaugen og Krosshaugen, idet en antar at slike omgivelser berettiger særlig nøye vurdering av de skjønnhetshensyn som skal tas i henhold til bygningslovens §124.» Da saken ble behandlet på ny i bygningsrådet etter at Soland hadde klaget til departementet, uttalte bygningsrådet: «Idet bygningsrådet viser til sitt vedtak av 11. desember 1956 sak 290/56, vil det ha uttalt at det er husets utseende (form) etter ombyggingen sett i forhold til omgivelsene, Haraldshaugen og Krosshaugen, som er lagt til grunn ved vurderingen av denne sak.» Det som her er sagt, er utdypet ved de etterfølgende vitneforklaringer, delvis referert i lagmannsrettens dom. Disse forklaringer er riktignok - som alt nevnt - fremkommet etter at det omtvistede vedtak var fattet, men de står så vidt skjønnes ikke i strid med den protokollerte begrunnelse. Jeg ser det da slik at bygningsrådet har foretatt en helhetsbedømmelse av de estetiske faktorer på grunnlag av husets utseende i seg selv, dets forhold til omgivelsene i sin helhet og i forhold til Haraldshaugen og Krosshaugen, og at rådet på dette grunnlag har funnet at huset ikke tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn. En vurdering på slikt grunnlag er ikke i strid med bygningslovens §124. Jeg vil spesielt bemerke at jeg er enig med lagmannsretten i at bygningsrådet ikke har overskredet sin kompetanse «ved også å ta hensyn til Haraldshaugen og Krosshaugen som faktiske omgivelser». Jeg vil føye til at et dominerende trekk i en bydel eller et annet geografisk område - en karakteristisk naturformasjon, en monumentalbygning eller hva det kan være - kan gi bybildet et

Side:533

særegent preg som stiller sine spesielle krav til den omgivende bebyggelse, hvis helhetsinntrykket ikke skal bli ødelagt av disharmoni og tilfeldighet. Denne betraktning må også gjelde omgivelser som Haraldshaugen og Krosshaugen. Den vurdering som bygningsrådet etter bygningslovens §124 skal foreta, gjør fornminneloven intet inngrep i. Noen lovkollisjon foreligger etter min mening ikke.

Den ankende part har også påberopt seg at han ved Kirkedepartementets tillatelse fikk en rett som bygningsrådet ikke senere kan ta fra ham. Denne innsigelse finner jeg uten videre uholdbar. Kirkedepartementet avgjorde saken så langt den hørte under dette departement, men Kirkedepartementets avgjørelse omfattet ikke spørsmål som hører under bygningsmyndighetene. Kirkedepartementets avgjørelse - så langt den rekker - står for så vidt fremdeles ved makt.

Endelig har den ankende part fremholdt at bygningsrådets avgjørelse er vilkårlig. Denne anførsel kan jeg ikke se har noe holdbart grunnlag, og jeg finner det overflødig å gå nærmer inn på den. Jeg vil bare bemerke at både byretten og lagmannsretten har vært på åstedet og har funnet avgjørelsen vel begrunnet.

Jeg er enig i at omkostninger ikke blir tilkjent for byrett og lagmannsrett, men finner at Soland bør betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Anders Soland til Haugesund kommune 3500 - tre tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Skau: Jeg er kommet til samme resultat som den dissenterende dommer i lagmannsretten. Som han finner jeg å måtte legge til grunn at det som har vært avgjørende for bygningsrådet da det gjorde sitt vedtak av 11. desember 1956 om å nekte å godkjenne ombyggingen, var hensynet til Haraldshaugen og Krosshaugen. Dette fremgår etter min mening allerede av den begrunnelse som ble protokollert: «Bygningsrådet mener at huset etter ombygging ikke vil tilfredsstille rimelige skjønnhetshensyn i sin virkning til omgivelsene, Haraldshaugen og Krosshaugen - - -.» Jeg viser også til det vedtak som bygningsrådet gjorde den 24. januar 1957 i anledning av Solands anke og som førstvoterende har referert.

Når rådet i disse vedtak påberoper seg hensynet til Haraldshaugen og Krosshaugen, er det etter min mening klart at det er disses egenskap av «fornminne» - historiske monumenter - som er avgjørende, det er pietetshensyn som gjør seg gjeldende. Dette styrkes ved den omstendighet at bygningsrådet før det gjorde sitt

Side:534

første vedtak sendte saken til Haraldshaugnemnda til uttalelse. Og slik har da også riksantikvaren oppfattet vedtakene - jeg viser til hans skriv av 9. april 1957 til Kommunal- og arbeidsdepartementet, der det bl.a. heter: «- - - og når Skåre bygningsråd ut fra sitt intime kjennskap til forholdene på stedet finner at huset etter ombyggingen ikke vil tilfredsstille rimelige skjønnhetshensyn i sin virkning til de historiske omgivelser og av den grunn ikke har godkjent meldingen - - -.»

Det neste spørsmål for meg blir da om bygningsrådet under de foreliggende omstendigheter hadde adgang til å nekte å godkjenne nybyggingen ut fra disse hensyn. Det hadde rådet etter min mening ikke. Det heter i loven av 29. juni 1951 §4 tredje ledd at «Departementet kan fastsetja at eigaren skal gje frå seg eller ta bort bygningar eller anlegg som skjemmer eit fornminne som nemnt i §2 og §3, og at planar for nybygg eller anlegg som kan skjemma eit slikt fornminne, skal leggjast fram for departementet til godkjenning». Det er på det rene at etter fredningsvedtaket skal også forandringer av hus som ligger i det område som vi her har med å gjøre, godkjennes av Kirke- og undervisningsdepartementet. I vårt tilfelle har departementet gitt slik godkjenning, og dermed må etter min mening saken være endelig avgjort. Når loven har henlagt avgjørelsen til departementet, må dette være slik å forstå, at departementet har en eksklusiv kompetanse når det gjelder varetagelsen av de hensyn som loven har villet tilgodese og departementet derfor har fredet området. En ordning hvoretter et bygningsråd skulle kunne nekte en nybygging eller en ombygging som stridende mot hensynet til et fornminne etter at departementet hadde godkjent bygget som ikke stridende mot dette hensyn, ville i seg selv være urimelig og ville også stride mot vanlige forvaltningsrettslige regler. Mot en slik ordning taler for øvrig også hensynet til å få en så vidt mulig ensartet praksis, noe som bare kan oppnåes ved at sentralmyndigheten har avgjørelsen og dermed også kan hindre at overdrevne lokalpatriotiske følelser blir utslagsgivende.

Medlemmer av det daværende bygningsråd har under bevisopptaket forklart at det ved rådets avgjørelse ikke ble tatt hensyn til at huset lå i et fredet område. Dette har etter mitt syn på saken ingen betydning. Jeg anser det - som allerede sagt - på det rene at det er hensynet til Haraldshaugen og Krosshaugens historiske verdi som har vært avgjørende for rådets nektelse. Et av disse vitner sier da også at «den spesielle omstendighet at huset lå innenfor det båndlagte område, var i og for seg ikke avgjørende for vitnet, men den omstendighet at det lå i nærheten av monumentet». Et annet vitne sier at «huset etter de tegninger som forelå etter hans mening ikke passet på det sted det lå mellom Haraldshaugen og Krosshaugen». Det er etter min mening ikke noe holdepunkt for å anta at resultatet ville blitt det samme om det ikke hadde dreiet seg om historiske «monumenter», men om helt alminnelige «anlegg». Og i hvert fall så har bygningsrådet ikke vurdert og avgjort saken på et slikt grunnlag.

Side:535

Etter dette stemmer jeg for at bygningsrådets vedtak kjennes ugyldig, og at kommunen tilpliktes å betale Soland saksomkostninger for alle instanser.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Schei og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd C. W. Bang med domsmenn Conrad Odland og Harald Nygaard):

Saksøkeren, Anders Soland, eier et bruk på Gard i det tidligere Skåre, som fra 1. januar d. å. er innlemmet i Haugesund. Eiendommen som har g.nr. 26, b.nr. 8 ligger knappe hundre meter i sydlig retning for riksmonumentet Haraldstøtten (eller Haraldshaugen). Han har overtatt den i sin tid etter sine foreldre. Syd eller sydøst for Solands våningshus ligger den såkalte Krosshaugen som er fredet. På Solands eiendom har det vært drevet gårdsbruk og det drives fremdeles. Foruten hovedbygning er det vanlig uthusbygning. Eiendommen på Gard er i dag bare på omkring 8 mål, men saksøkeren har oppgitt at han har ca. 30 mål dyrket mark foruten utmark på Kattanakk, et par kilometers vei borte. På det sistnevnte sted er det visstnok ikke driftsbygninger. Saksøkeren eiet tidligere mer jord på Gard, men for et par år siden solgte han et areal på omkring 16 mål til et byggelag som igjen senere har overdradd det til kommunen. Når kommunen har ervervet det nevnte areal, har det bl.a. sin grunn i ønske om å ha kontroll over arealet rundt Haraldshaugen.

I medhold av §4 i lov om fornminne av 29. juni 1951 har Kirke- og undervisningsdepartementet gjort et vedtak den 8. august 1953 hvorved et areal ved Haraldshaugen er fredet. Dette areal omfatter etter det opplyste det som er igjen på Gard av saksøkerens eiendom. På dette område er det forbudt å oppføre hus, likeledes må forandringer av hus, som ligger innenfor dette område, godkjennes av Kirke- og undervisningsdepartementet. Fredningen medfører derimot ikke at det er forbudt å bruke dette området til beite eller til dyrking av slike ting som går inn under vanlig vekselbruk. Riksantikvaren har den 10. mai 1955 satt opp et P.M. som det er opplyst at departementet har sluttet seg til, og hvor det nærmere er gjort rede for de bånd som fredningen har lagt på eiendommen. Det er holdt skjønn og overskjønn til fastsettelse av erstatningen til grunneieren for det bånd som fredningen har lagt på hans eiendom. Etter det opplyste har Soland fått en erstatning på kr. 58 310 for fredning av et areal på 8330 kvadratmeter med de bygninger som står der. Etter det som er opplyst i saken, var det ved fredningen fastsatt to soner, nemlig en sone nærmest Haraldshaugen hvor restriksjonene var som foran nevnt. Utenom denne sone var det en sone som kun var belagt med den restriksjon at bygninger som måtte oppføres skulle godkjennes av Kirke- og undervisningsdepartementet. De 16 mål som Soland har avstått, og som kommunen nå eier, lå i denne sone. For den restriksjon som ble lagt på dette areal, fikk grunneieren ved skjønn en erstatning på kr. I pr. kvadratmeter.

På eiendommen har Soland som nevnt et våningshus. Han opplyser at han stort sett bare har bodd der om sommeren, idet han har hus eller

Side:536

leilighet i byen. Foruten å drive gårdsbruket er han fiolinist og driver musikkundervisning. Våningshuset på Gard var et gammelt hus på 1 1/2 etasje, bygget for ca. 70 år siden. Huset var bygget i den vanlige «vestlandsstil og passet etter rettens oppfatning godt inn i landskapet. Det er i saken fremlagt fotografier av huset, tatt fra forskjellige sider. Saksøkeren måtte reparere huset som er opplyst å være temmelig medtatt, særlig hva angikk taket. I forbindelse med reparasjonen vil han gjerne heve husveggen noe for å få tilstrekkelig høyde for alle rom i 2. etasje med plass til vinduer. Takreisingen skulle reduseres fra omkring 40 til omkring 30 grader for å beholde samme mønehøyde. Videre ble det foretatt enkelte forandringer med vinduenes plasering m.v. Saksøkeren lot utføre tegninger av arkitekt Johs. Stavland, Haugesund. Han søkte Kirkeog undervisningsdepartementet overensstemmende med §1 i loven om fornminne om tillatelse til å foreta nevnte forandringer. Departementet kunne ikke godta den opprinnelige søknad hvoretter tegningene ble omarbeidet og innsendt på ny. Ved departementets skriv av 11. oktober 1956 (dok. 2) ble ombyggingen godkjent med enkelte forandringer som var foreslått av riksantikvaren. I departementets brev sies der at Skåre bygningsråd skal underrettes. Den 10. oktober 1956 sendte saksøkeren byggemelding til bygningsrådet i Skåre. Den 15. oktober s. å. behandlet bygningsrådet saken, og vedtok å oversende den til den såkalte «Haraldshaugnemnda» til uttalelse. «Haraldshaugnemnda» var etter det som er opplyst i saken, en nemnd som var oppnevnt av de kommunale myndigheter for å bistå departementet i spørsmål vedkommende det fredede område ved Haraldshaugen. Nemnda ga 30. oktober 1956 denne uttalelse:

«Då Haraldshaugnemnda har det synet at ombygginga vil verka sterkt skjemmande på Haraldshaugen og huset ligg innanfor det området som nå er freda mot skjemmande bygging, vil nemnda så sterkt ho kan råa til at ombygginga ikkje vart godkjend.

Grunneigaren er ved skjønn tilkjend skadebot for at det ikkje skal kunne byggjast innan for det området som det huset ligg på som han nå søkjer om å få byggja heilt om slik at det vert som eit heilt nytt hus.»

Saken ble på ny behandlet i bygningsrådet den 1. november og den ble på ny utsatt «for å få bragt på det rene bygningsrådets mandat for så vidt det gjelder spørsmål angående endringer (påbygg o. l.) på hus i det fredede (ubebyggelige) område ved Haraldshaugen.» Saken ble av bygningsrådet sendt inn til Kommunal- og arbeidsdepartementet som i skriv av 19. november 1956, dok. 12, uttaler følgende:

«Bygningsloven har ingen bestemmelser om at bygning som omhandlet i denne sak er unntatt fra lovens bestemmelser. I henhold til bygningslovens §133 plikter bygningsrådet å behandle innkommet byggemelding. Herunder skal saken vurderes i forhold til bygningslovgivningen. I godkjenningen av en byggeanmeldelse ligger alene at det fra bygningslovgivningens side ikke er noe til hinder for bygningens oppførelse. Private eller andre rettsforhold som måtte være til hinder for arbeidets utførelse hører ikke inn under bygningsrådet.

Under behandling av byggemeldinger skal bygningsrådet også ta estetiske hensyn, jfr. bygningslovens §124. Hvorvidt en bygning tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn, som nevnt i denne bestemmelse, skal etter bygningslovens mening vurderes objektiv.»

Side:537

Etter departementets brev av 19. november 1956 behandlet bygningsrådet saken på ny i møte den 22. november 1956 hvor saken på ny ble utsatt for å forelegges Kommunal- og arbeidsdepartementet enda en gang. I skriv til departementet av 28. s. m. uttales bl.a.:

«2. Bygningsrådet finner at det anmeldte hus, selv med de av riksantikvaren forlangte rettelser, ikke tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn i sin virkning til omgivelsene. Bygningsrådet har da ikke tatt hensyn til at området er fredet, idet denne side av saken ivaretas av Kirke- og Undervisningsdepartementet. Dog har Bygningsrådet tatt hensyn til nærheten av Haraldshaugen og Krosshaugen, idet en antar at slike omgivelser berettiger særlig nøye vurdering av de skjønnhetshensyn som skal tas i henhold til bygningslovens §124.

Bygningsrådet ser det som særlig uheldig at det er et pent gammelt hus som tenkes ombygget, men har antatt at også dette må være et hensyn som hører inn under Kirkedepartementets vurdering. Bygningsrådet har altså vurdert meldingen som om det hadde vært et nybygg, og som om fredningsbestemmelsene ikke hadde gjeldt for denne tomt.

3. Bygningsrådet mener herved å ha vurdert saken i overensstemmelse med brev fra Kommunal- og Arbeidsdepartementet av 19. november 1956. Før endelig vedtak gjøres, bes samme departement om å meddele hvorvidt det finner at vurderingsmåten er i overensstemmelse med lovens §124.

Videre bemerkes: En er klar over at departementet etter appell kan omgjøre et bygningsråds vedtak på grunnlag av egen vurdering selv om det finner vedtaket lovlig.

Appel kan ventes dersom det blir gjort vedtak i overensstemmelse med det ovenstående, slik at meldingen ikke godkjennes. Idet en viser til ovenstående vil en be om Departementets uttalelse med hensyn til vurderingsmåten som nevnt i pkt. 3.»

I skriv av 3. desember 1956 (dok. 14) uttaler departementet følgende som svar på forannevnte forespørsel:

«Bygningslovens §124 gir direkte bestemmelse om at bygningsrådet ved utøvelsen av skjønnet vedkommende en bygnings utseende skal ta hensyn til de nærmeste omgivelser. Når det gjelder det estetiske skjønn på bygningen i seg selv må den vurderes ut fra de vanlige krav til en bygnings utseende i sin alminnelighet.» Saken ble deretter behandlet på ny i bygningsrådet 11. desember 1956. Bygningsrådet gjorde dette vedtak: «Bygningsrådet mener at huset etter ombygging ikke vil tilfredsstille rimelige skjønnhetshensyn i sin virkning til omgivelsene, Haraldshaugen og Krosshaugen, og kan ikke godkjenne meldingen. Bygningsrådets avgjørelse kan påankes til Kommunal- og Arbeidsdepartementet.»

Saksøkeren anket over den avslåtte byggemelding. Saken ble på ny behandlet i bygningsrådet som i anledning av anken uttalte: «Idet bygningsrådet viser til sitt vedtak av 11. desember 1956 sak 290/56 vil det ha uttalt at det er husets utseende (form) etter ombyggingen sett i forhold til omgivelsene, Haraldshaugen og Krosshaugen, som er lagt til grunn ved vurderingen av denne sak. At saken ble sendt Haraldshaugnemnda til uttalelse var nærmest en rutinesak, da denne nemnda har vært forelagt alle saker angående bebyggelse i Haraldshaug-området.

Med hensyn til de to hus som nevnes i anken kan opplyses at begge

Side:538

disse bygninger lå utenfor det fredede område rundt Haraldshaugen. Det ene, Severin Steinsnes sitt hus ble ikke ombygget, men fikk oppsatt et takoppbygg (ark) nye vinduer og noe modernisering innvendig. Lærer S. Tolo sitt hus (ble ikke bygget) som ble godkjent, var en lav enebolig som lå vestenfor Krosshaugen og ville dersom den var blitt bygget, neppe blitt synlig fra plassen foran Haraldshaugen. Anders Solands hus har ligget på en høyde mellom Haraldshaugen og Krosshaugen og vil etter ombygning ikke bli et vanlig 1 1/2 etasjes gårdshus, men vil mangle ca. 15 cm på to fulle etasjer og etter tegningen inneholder det bl.a. musikkonservatorium i 2. etasje. Huset må kunne repareres og moderniseres og likevel beholde sine hoveddimensjoner. Bygningsrådet finner derfor å måtte opprettholde sitt vedtak i sak 290/56.»

Saken ble behandlet i formannskapet den 13. februar 1957 og det gjorde med 5 mot 2 stemmer dette vedtak: «Formannskapet tiltrer bygningsrådets vedtak. De to stemte for et forslag fra ordføreren som går ut på følgende: Under sterk tvil er en enig med riksantikvaren.»

Saken ble sendt Kommunal- og arbeidsdepartementet som forela den for Kirkedepartementet. Kirkedepartementet sluttet seg i skriv av 5. juli 1957 til en uttalelse som riksantikvaren hadde avgitt 9. april s. å., og uttalte for øvrig at saken ikke foranlediget ytterligere uttalelse fra Kirkedepartementets side. Av riksantikvarens nevnte uttalelse av 9. april hitsettes:

«Når Riksantikvaren har anbefalt Kirkedepartementet å godkjenne det foreliggende forslag til ombygning av Anders Solands hus, innebærer det at det etter Riksantikvarens skjønn tilfredsstiller de minstekrav som må stilles hvis huset skal bygges om. Men det betyr ikke at man anser det ønskelig at så skjer, og når Skåre Bygningsråd ut fra sitt intime kjennskap til forholdene på stedet finner at huset etter ombygning ikke vil tilfredsstille rimelige skjønnhetshensyn i sin virkning til de historiske omgivelser og av den grunn ikke har godkjent meldingen, når bygningsrådet videre under behandling av anken fastholder sitt vedtak og formannskapet med et desidert flertall slutter seg til bygningsrådet og mindretallet er i sterk tvil, vil det etter Riksantikvarens mening være det riktigste at anken ikke blir tatt til følge.»

I skriv av 13. august 1957 uttaler Kommunal- og arbeidsdepartementet at det ikke finner å kunne omgjøre bygningsrådets vedtak av 12. desember 1956.- - -

Saksøkeren begynte å reparere eller ombygge eiendommen overensstemmende med Kirke- og undervisningsdepartementets tillatelse. Den 21. juni 1957 vedtok Skåre bygningsråd at det skulle pålegges Soland å innstille ombyggingen inntil saken var avgjort av departementet. Arbeidet ble innstillet, men saksøkeren anfører at han siden har måttet foreta delvis tetting for å unngå skade på huset. Det er under saken uimotsagt anført at huset som det nå står i delvis ombygget skikkelse, ikke er i overensstemmelse med den tillatelse som Kirke- og undervisningsdepartementet har gitt, idet mønet er reist høyere enn tillatt. Det må således i alle tilfelle noen ombygging til på det uferdige hus som står der nå. - - -

Retten skal bemerke:

En antar at så vel de bestemmelser som er utferdiget med hjemmel av

Side:539

fornminneloven, som bygningslovens bestemmelser kommer til anvendelse på ombyggingen. Bygningsmyndighetene kan ikke gi tillatelse som går mindre vidt enn fastsatt av Kirkedepartementet. På den annen side kan bygningsrådet meget vel stille mer vidtgående krav. Bygningsrådets myndighet er i tilfelle som dette ikke innskrenket til å gjelde de rent tekniske spørsmål, det kan også ta estetiske hensyn, herunder hensyn til det fredede område. Om man ikke her hadde bestemmelser etter fornminneloven, ville bygningsrådet ved byggetillatelse kunne tatt de estetiske hensyn som det fant at hensynet til det historiske monument tilsa. Når de antikvariske myndigheter har stillet visse krav, er disse å oppfatte som minstekrav. Det er ganske naturlig at de sentrale myndigheter kvier seg for å legge større bånd på omgivelsene enn strengt nødvendig for å oppfylle fornminnelovens formål. At de lokale myndigheter ønsker å verne sterkere om Haraldsstøtten er også naturlig, fordi den lokale befolkning daglig har forholdene for øyet, og dessuten gjerne har en forståelig lokalpatriotisk glede over minnesmerket. Bygningsrådet kan ikke ha ringere myndighet fordi om det er kommet sentrale bestemmelser. Disse ville ellers forfeile sitt formål.

Når det gjelder saksøkerens anførsel om at bygningsmyndighetenes vedtak ikke er gyldig, skal retten bemerke at en finner det klart at det her foreligger en sådan ombygging som omhandlet i bygningslovens §125, pkt. 4. Det må også ha vært klart for bygningsrådets medlemmer, og det kan ikke være noen feil at man ikke uttrykkelig har tatt standpunkt til det i vedtektene. Bygningsrådet vil således måtte ta rimelige skjønnhetshensyn slik som bygningslovens §124, pkt. 1 tilsier. En antar, som nevnt tidligere, at de herunder må kunne ta hensyn til det fredede område. Av de vitneprov som bygningsrådets medlemmer har avgitt for retten, fremgår at de dels har tatt hensyn til at huset etter ombyggingen ikke lenger var i den på stedet velkjente lave «Vestlandsstil» som passer godt inn i terrenget. Dels har de tatt hensyn til at den nye bygning ruver langt mer i terrenget enn den gamle, og dette forsterkes ved at den ligger på en forhøyning i terrenget, dels har de tatt hensyn til at det ligger nær Haraldshaugen, og dels til at dets moderne ytre ikke passer så godt. Retten skal bemerke at alle disse momenter er relevante, og det er ikke avgjørende om alle medlemmer har lagt vekt på samme moment. Det står for retten som klart at bygningsrådet ikke kan ta avgjørende hensyn til den gamle bebyggelse. Denne er dels til nedfalls og vil antagelig forsvinne om noen ar. Bygningsmyndighetenes oppgave er nettopp å forbedre forholdene på det estetiske område, ikke holde et strøk nede på et tidligere uestetisk nivå. Med hensyn til en dispensasjon som er gitt en annen ombygging innen det fredede område, bemerkes at det gjelder et hus som ligger langt lavere i terrenget. Den øvrige bebyggelse som er skutt opp i strøket, ligger så vidt langt borte at den ikke kommer så meget inn i bildet som Solands hus. Dette ligger som nevnt knappe hundre meter fra selve Haraldsstøtten.

Retten har som nevnt befaret åstedet. Det er ikke rettens oppgave å ta standpunkt til den skjønnsmessige bedømmelse, men åstedsbefaringen bekreftet det inntrykk retten hadde fått av saken ellers om at det ombyggede hus virket lite heldig. Bygningsrådets vedtak sto for retten fullt forsvarlig. Det bemerkes i denne forbindelse at det ble påpekt at det

Side:540

ombyggede hus i større grad enn det gamle stengte utsikten mot Krosshaugen fra selve Haraldshaugen. Også dette moment er verdt å ta i betraktning.

Retten finner, som det fremgår av det foranstående, at det ikke er godtgjort at det kleber noen mangel ved bygningsrådets vedtak som kan gjøre det ugyldig. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jonas Madsø og Jac. Wesenberg og byskriver Leif Plahter):

- - -

Lagmannsretten - flertallet - lagdommer Wesenberg og byskriver Plahter - er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.

Lagmannsretten er således enig med byretten i at fornminneloven ikke innskrenker bygningsrådets kompetanse etter bygningsloven. Fornminneloven gjelder også i strøk hvor bygningsloven ikke gjelder, og det fremgår ikke av fornminnelovens tekst eller av dens forarbeider at det har vært meningen å redusere bygningsrådets vanlige kompetanse i bygningssaker. Det foreligger således ingen lovkonflikt selv om Kirkedepartementets og bygningsrådets vurderingstema leilighetsvis kan bli det samme ved avgjørelsen av om et bygg virker skjemmende for omgivelsene. Lagmannsretten finner ikke at Soland ved Kirkedepartementets godkjennelse av hans byggemelding har ervervet en absolutt rett til å bygge uavhengig av bygningsrådets syn.

Spørsmålet blir da om bygningsrådet ved behandlingen av Solands byggemelding har gjort seg skyldig i feilaktig saksbehandling eller om bygningsrådet har gått utenfor sin kompetanse. Det er på det rene at bygningsrådet har sendt saken over til «Haraldshaugnemnda» til uttalelse før det traff sin avgjørelse. Etter bevisførselen legger retten til grunn at denne oversendelse var rent rutinemessig, idet det var vanlig praksis å innhente uttalelse fra denne kommunevalgte nemnd i alle tilfelle hvor det gjaldt bebyggelse i nærheten av Haraldshaugen. I hvilken grad bygningsrådets vedtak har vært påvirket av nemndas uttalelse, er det ikke mulig å konstatere, men retten finner det godtgjort at bygningsrådets medlemmer har vært helt klar over at de ikke var bundet av nemndas uttalelse. At saken er forelagt nemnda kan da etter lagmannsrettens mening ikke gjøre saksbehandlingen ulovlig, selv om det er på det rene at formannen i bygningsrådet, Alfred Bjordal, også var medlem av «Haraldshaugnemnda».

Lagmannsretten finner heller ikke at bygningsrådet har gått utenfor sin kompetanse etter bygningsloven. Begge parter, og likeså byretten, synes å forutsette at vilkåret for å anvende bygningslovens §124, 1 er at den planlagte ombygging er å anse som en hovedombygging som nevnt i §125, 4. Etter bygningslovens §125, 1 gjelder imidlertid for enhver forandring av forhåndenværende bygning at den ikke ved «om- eller tilbygging, påbygging eller forhøyelser» må bringes i uoverensstemmelse med gjeldende byggeregler, eller i tilfelle i ytterligere uoverensstemmelse med disse enn den allerede er. Som byggeregler må også ansees de skjønnhetskrav som bygningsrådet kan stille etter §124, 1. Bygningsrådet må da ved enhver ombygging kunne nekte å godta en byggemelding som

Side:541

ikke tilfredsstiller rimelige skjønnhetskrav eller bringer bygningen i ytterligere uoverensstemmelse med disse krav. Lagmannsretten antar derfor at bygningsrådet i det foreliggende tilfelle hadde adgang til å foreta en estetisk vurdering i medhold av bygningslovens §125, 1 jfr. §124, 1, uten hensyn til om ombyggingen var å anse som en hovedombygging.

For ordens skyld bemerkes at lagmannsretten på grunnlag av de vitneforklaringer som er avgitt i saken, ikke er i tvil om at bygningsrådets medlemmer faktisk har ment at det forelå en hovedombygging som nevnt i bygningslovens §125, 4, selv om det av det protokollerte under bygningsrådets behandling den 11. desember 1956 ikke fremgår at bygningsrådet har tatt uttrykkelig standpunkt til dette spørsmål. Medlemmene har for lagmannsretten forklart at det ombyggede hus sto for dem som et helt nytt hus som totalt forandret det gamles karakter.

Bygningsrådets begrunnelse for sitt avslag er «at huset etter ombygging ikke vil tilfredsstille rimelige skjønnhetshensyn i sin virkning til omgivelsene, Haraldshaugen og Krosshaugen.» Foruten det som er protokollert under møtet den 11. desember 1958, gir også korrespondansen med Kommunaldepartementet veiledning med hensyn til bygningsrådets begrunnelse for sin nektelse. For lagmannsretten har bygningsrådets medlemmer avgitt forklaring, og deres forklaringer stemmer med det som er anført i byrettens dom. I tillegg til det av byretten opplyste, har også bygningsrådets medlemmer forklart for lagmannsretten at selve huset, isolert sett, ikke tilfredsstillet rimelige skjønnhetskrav. I den anledning kan vises til de fremlagte fotografier og til utklipp av Haugesunds Dagblad for 4. mars 1958 som viser det opprinnelige hus og huset i ombygget stand. Lagmannsretten er enig med byretten i at bygningsrådet ikke kan antas å ha overskredet sin kompetanse ved også å ta hensyn til Haraldshaugen og Krosshaugen som faktiske omgivelser. Selv om området er fredet og således undergitt Kirkedepartementets kontroll, kan bygningsrådet ikke være forpliktet til å se bort fra disse faktiske omgivelser ved bedømmelsen av om den nye bygning tilfredsstiller rimelige skjønnhetskrav. De momenter som bygningsrådet har lagt vekt på er også etter lagmannsrettens oppfatning relevante.

Bygningsrådets skjønnsmessige bedømmelse kan ikke prøves av retten, men lagmannsretten kan, etter foretatt åstedsbefaring, erklære seg enig med byretten i at skjønnet synes fullt forsvarlig.

Lagmannsretten kan heller ikke finne at bygningsrådets begrunnelse for sin nektelse er uklar eller mangelfull, jfr. bygningslovens §132, 2. Lagmannsretten er derfor kommet til at byrettens dom må bli å stadfeste for så vidt den frifinner kommunen.

Saken har budt på atskillig tvil, og det gjelder et spørsmål av prinsipiell interesse. Omkostninger vil derfor ikke bli tilkjent hverken for byretten eller for lagmannsretten, idet det antas å foreligge særlige omstendigheter som bør frita den ankende for omkostninger, jfr. tvml. §180 første ledd, jfr. §172 annet ledd sammenholdt med §180 annet ledd.

Lagdommer Madsø er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsrettens flertall og bemerker:

Jeg er enig med flertallet i at bygningsrådet ved enhver ombygging er berettiget til å ta skjønnhetsmessige hensyn etter bygningslovens

Side:542

§125, 1, jfr. §124, 1. Bygningsrådet må kunne nekte å godta en byggemelding når bygning, som tidligere har tilfredsstillet rimelige skjønnhetshensyn, ved den planlagte ombygging ikke vil tilfredsstille slike hensyn lenger. Selv om bygningen ved den planlagte ombygging blir brakt mer i overensstemmelse med bygningslovens krav på andre områder, må bygningsrådet som grunnlag for sin avgjørelse ha adgang til å foreta en avveiing av de skjønnsmessige krav og de mer tekniske krav som skal tilfredstilles. Jeg anser det ikke godtgjort at bygningsrådet mente at det forelå en hovedombygging. Det ser ikke ut til at bygningsrådet har foretatt noen vurdering av om det er hovedombygging eller ikke, og i ethvert fall er det ikke noe som viser at bygningsrådet er kommet til at ombyggingen var en hovedombygging. I korrespondansen er det bare nevnt ombygging eller påbygg. I et brev fra bygningsrådet til Kommunaldepartementet er det uttalt: «Bygningsrådet ser det som særlig uheldig at det er et pent gammelt hus som tenkes ombygget, men har antatt at også dette må være et hensyn som hører inn under Kirkedepartementets vurdering. Bygningsrådet har altså vurdert meldingen som om det hadde vært et nybygg og som om fredningsbestemmelsen ikke hadde gjeldt for denne tomt.»

Ordet «nybygg» kan her ikke sees som uttrykk for at bygningsrådet virkelig har ment at det her var tale om nybygg, men ordet er brukt i forbindelse med en tenkt situasjon av samme art som den tenkte situasjon, at fredningen ikke gjaldt. Flere av bygningsrådets medlemmer har i retten forklart at de anså ombyggingen som en hovedombygging. Men det bør legges mer vekt på det korrespondansen viser, enn på de forklaringene som er kommet etterpå. Korrespondansen tyder på at det ikke er foretatt noen vurdering av om det var tale om hovedombygging, og det er derfor tvilsomt om bygningsrådet har lagt den forutsetning til grunn for sin avgjørelse at ombyggingen var en hovedombygging. Det er heller ikke klart at den påtenkte ombygging virkelig var en hovedombygging.

Etter det som de foreliggende vedtak og den foreliggende korrespondanse viser, kan det ikke være tvil om at det som har vært avgjørende for bygningsrådets vedtak er hensynet til Haraldshaugen og Krosshaugen, og at bygningsrådet av hensyn til disse fant at det måtte stilles spesielle skjønnhetsmessige krav. Det finnes heller ikke tvilsomt at et vesentlig innhold av skjønnhetskravet var at det ikke skulle bygges så høyt som Soland hadde planlagt. Det melder seg det spørsmål om bygningsrådet i det hele tatt av skjønnhetsmessige hensyn kan nekte bygging i inntil 2 etasjer. Bygging over 2-3 etasjer i slike områder som det her er tale om, vil vanligvis være undergitt begrensninger, jfr. bygningslovens §26h, men det foreligger ikke for det aktuelle område bygningsvedtekter som fastsetter lavere etasjeantall enn 2, og bygningsloven inneholder ikke noen uttrykkelig bestemmelse om adgang til å nekte 2 etasjes bygg.

Under tvil antas det imidlertid at bygningslovens §124, 1 er slik å forstå at det av skjønnhetsmessige hensyn kan nektes å bygge så høyt som 2 etasjer, også når det er selve høyden og etasjeantallet som er stridende mot de skjønnhetsmessige hensyn. Sammenlign Stang: Norsk Bygningsrett (1943) side 257, fjerde avsnitt i. f.

Det må etter de opplysninger som foreligger regnes med at bygningsrådets avgjørelse hadde blitt en annen om bygningsrådet bare hadde tatt

Side:543

hensyn til Haraldshaugen og Krosshaugen som del av naturen omkring uten hensyn til fortidsminnene. Under forklaringene for lagmannsretten har medlemmer av bygningsrådet uttalt at de også fant at huset i seg selv var stygt. Det fremgår imidlertid ikke noe av bygningsrådets tidligere vedtak og begrunnelse om at dette i seg selv har vært grunnlag for å nekte godkjennelse. Selv om også andre hensyn skulle være tatt, synes det i ethvert fall å være helt åpenbart at det er hensynet til Haraldshaugen og Krosshaugen som fortidsminner som har vært avgjørende for bygningsrådets vedtak, men dette hensyn er hensyn som etter fornminneloven skal varetas av Kirkedepartementet.

Når det gjelder spørsmålet om bygningsrådet er avskåret fra å nekte godkjennelse på grunn av at Kirkedepartementet har gitt godkjennelse, nevnes først at det er på det rene at bygningsrådets myndighet til å gi godkjennelser er innskrenket ved fornminneloven, og det kan da også tenkes at bygningsrådets myndighet til å nekte godkjennelser kan være innskrenket ved loven. Når det gjelder den lokale oppfatning av de hensyn som bør tas til fortidsminnene, kan den også ha sin betydning for hvilke tiltak som bør treffes, men den kan komme til uttrykk ved uttalelser fra de lokale myndigheter til Kirkedepartementet før det treffes noen avgjørelse.

Ved gjennomføring av fredning etter fornminneloven får grunneieren erstatning for de innskrenkninger som fredningen medfører i hans adgang til å bygge på det fredede område. Hvis det skulle være slik at bygningsrådet i medhold av bygningsloven kunne nekte bygging ut fra spesielle skjønnhetskrav som det fant å ville stille av hensyn til fortidsminnene, ville det si det samme som at bygningsrådet, uten at det ble betalt erstatning for det, kunne gjennomføre den samme innskrenkning i byggeadgangen som det skulle betales erstatning for om innskrenkningen var blitt gjennomført ved fredning. Skulle videre bygningsrådet ha tilsvarende myndighet i et område som allerede var fredet, ville det kunne resultere i at det av hensyn til fortidsminnene ble pålagt grunneieren større innskrenkninger enn de som hadde vært forutsetningen ved fastsettelsen av den erstatning som han hadde fått i medhold av fornminnelovens §4. Når det etter fornminneloven er etablert den ordning at grunneieren har krav på erstatning for det tap han lider ved den innskrenkning i byggeadgangen som han må finne seg i på grunn av fortidsminner i et fredet område, synes det lite rimelig at det som grunneieren skal ha etter loven, skal kunne reduseres eller falle bort ved at innskrenkningen gjennomføres av bygningsrådet. Uansett hvordan det stiller seg med spørsmålet om bygningsrådet i medhold av bygningslovens §124, 1 vanligvis har adgang til å stille spesielle skjønnhetsmessige krav av hensyn til fortidsminner, synes det i ethvert fall å være en uheldig og lite rimelig ordning at bygningsrådet i et fredet område skal kunne treffe bestemmelser hvis art, både når det gjelder innhold og begrunnelse, faller sammen med de bestemmelser som etter fornminneloven er tillagt Kirkedepartementet.

Det antas da heller ikke å være i overensstemmelse med gjeldende rett at bygningsrådet i et slikt tilfelle kan nekte den påbyggingen som er tillatt av Kirkedepartementet. Soland må ved departementets godkjennelse ansees for å ha fått en rett til å bygge i den utstrekning bygningsrådet

Side:544

ikke ut fra andre hensyn enn de som er ivaretatt av departementet, kan nekte å godta byggemeldingen. Når den myndighet som har til spesiell oppgave å vareta hensynet til fornminnene har godkjent byggemeldingen, kan ikke bygningsrådet ut fra de samme hensyn nekte bygging. Det vises til Castberg: Innledning til forvaltningsretten, 3. utg. side 164 og side 169-170.

Det som må antas å ha vært avgjørende for bygningsrådets nektelse av byggemeldingen, er således hensyn som bygningsrådet ikke hadde anledning til å ta, og vedtaket om nektelse må da ansees for å være ugyldig. Jeg stemmer derfor for at vedtaket kjennes ugyldig. - - -