Rt-1962-571
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1962-06-15 |
| Publisert: | Rt-1962-571 |
| Stikkord: | Kommunalforvaltning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 98 B/1962 |
| Parter: | A. K. Neset m.fl. (overrettssakfører Olav Bryge) mot Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker). |
| Forfatter: | Schei, Rode, Anker |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvistemålsloven (1915), Kommunestyre- og fylkestingsvalgloven (1925) §39, §40 |
Dommerne Schei, Rode og Anker.
To grupper stemmeberettigede klaget til Kommunal- og arbeidsdepartementet over feil begått ved kommunevalget i Eiken i 1959. Departementet fant at feilen var uten betydning for valget og konkluderte med at klagene ikke førte til noe. For så vidt angår den påståtte feil i manntallsføringen ble avgjørelsen etter kommunevalglovens §39 innanket for Stortinget. Stortinget gjorde vedtak om at Eiken valgstyres kjennelse om at Solveig og Simond Telhaug ikke var stemmeberettiget sto ved makt, og avviste klagen for så vidt angikk stemmeretten for Ånen A. Hobbesland og hans husstand. Avvisningen var begrunnet med at klagen over at familien Hobbesland var innført i manntallet, fremkom først etter valget, og at valgstyret derfor ikke hadde truffet kjennelse om spørsmålet. Det var derfor ikke adgang til å anke departementets avgjørelse inn for Stortinget.
Klagegruppene reiste deretter søksmål mot departementet ved Oslo byrett og påsto departementets avgjørelse kjent ugyldig. Departementet påsto avvisning, men byretten besluttet at saken skulle fremmes.
Eidsivating lagmannsrett avviste saken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte blant annet:
«Kjæremålsutvalget finner at det etter tvistemålslovens §404 nr. 1 kan prøve lagmannsrettens avgjørelse uten de begrensninger som ellers følger av §404 nr. 2 og 3. Når det i §404 nr. 1 er tale om avvisning fordi saken «ikke hører under norsk myndighet», må dette naturlig leses slik at det også gjelder tilfelle hvor lagmannsretten avviser en sak fra den underordnede rett fordi saken overhodet ikke hører under domstolene. Det fremgår også av lovforarbeidene at dette har vært meningen, se Ot.prp. nr. 1/1910 244.
Utvalget kommer til samme resultat som lagmannsretten.
Det er 37 år siden kommunevalgloven av 1925 trådte i kraft, og så vidt vites er det første gang departementets avgjørelser etter lovens §39 eller §40 er søkt prøvet ved domstolene. Det betyr ikke at det er noe ekstraordinært ved klagene over kommunevalget i Eiken 1959, de skiller seg ikke ut fra andre valgklager på noe vesentlig punkt. Etter utvalgets mening kan forklaringen neppe være noen annen enn at det i alle disse år har vært en alminnelig og sikker oppfatning at departementets avgjørelser her er endelige, og at man ikke kan gå videre til domstolene med dem. Denne
Side:572
oppfatning har også sterke grunner for seg. En domstolsbehandling vil i regelen være hensiktsløs, da man ikke kan regne med endelig avgjørelse før kommunestyrets funksjonstid er helt eller på det nærmeste utløpet. Videre tilsier særdeles vektige hensyn at det hurtig blir brakt på det rene om et kommunestyre skal ansees lovlig valgt. Disse hensyn var sterkt fremme i diskusjonen om klager over stemmerettsspørsmål skulle kunne ankes videre til Stortinget. Det må kunne slåes fast at lovgiverne ikke har tenkt seg at departementets avgjørelser etter §39 §40 skulle kunne prøves av domstolene. Lovens §40 må, etter utvalgets mening, leses som om man fremdeles hadde tilføyelsen: «forøvrig avgjøres de (klagene) med endelig virkning av departementet», slik ordlyden var etter Justiskomitéens innstilling fra 1924, I. O. XXXII (1924), og omtrent tilsvarende i utkastet til §34 i Ot.prp. nr. 47 for 1922. Og på samme måte må det gjelde at departementets avgjørelser etter §39 er endelige, for så vidt de ikke ankes inn for Stortinget. Denne forståelse av loven må føre til at departementets avgjørelse av klager i prinsippet er unntatt fra domstolsprøvelse, ellers ville avgjørelsene i realiteten ikke være endelige. Så langt tiltres i alt vesentlig lagmannsrettens begrunnelse.
Utvalget antar at prinsippet likevel ikke kan gjelde ubetinget. Som påpekt i forvaltningskomitéens innstilling av 13. mars 1958 369-370 og av Castberg i Innledning til forvaltningsretten, 3. utgave side 122-123 og i Norges Statsforfatning, 2. utgave, bind II side 213, vil det, selv når avgjørelser med endelig virkning er lagt til et forvaltningsorgan, etter de alminnelige prinsipper i vår offentlige rett være tilbake hos domstolene en viss prøvningsrett eller kontrollmyndighet som vern mot maktmisbruk eller annet graverende forhold fra forvaltningsorganets side. I alminnelighet vil det imidlertid ikke være på et slikt grunnlag at forvaltningsavgjørelser bringes inn for domstolene. Regulært vil departementets avgjørelse av kommunevalgklager ikke kunne prøves av domstolene. Dette må således normalt gjelde uansett om det er spørsmål om forståelsen eller anvendelsen av kommunevalgloven, herunder departementets vurdering av om foreliggende feil har hatt eller kan ha hatt betydning for valget, eller om departementets skjønnsmessige bedømmelse av om, og i tilfelle i hvilken utstrekning, klagene har gitt grunn til undersøkelser.
Det er saksøkerens sak å gjøre det klart at han angriper departementets avgjørelse på et grunnlag som domstolene kan prøve. Ellers må saken avvises.
Slik denne saken er lagt opp ved stevningen og senere prosessskrifter fra saksøkernes side, kan det ikke sees at de påståtte feil er av den art at domstolene kan prøve dem. - - -
Utvalget kan ikke finne at de konkrete feil som etter stevningen og senere prosesskrifter hevdes å klebe ved departementets klageavgjørelser, er av den art at de, slik utvalget forstår valgloven, kan prøves av domstolene.
Saksøkerne gjør også generelt formede innvendinger mot gyldigheten av disse avgjørelser. I prosesskrift av 5. juni 1961 (dok.
Side:573
6) anføres bl.a.: «Det er hevdet i stevningen at avgjerdet er i strid med loven, handsaminga er urett og galt motivert. Det er ikke noe mere saksøkerne krever dom for.» I prosesskrift av 2. september 1961 (dok 16) uttales det at departementets avgjørelse «ikke er saklig motivert».
Disse generelle anførsler er ikke konkretisert og er for ubestemte og uklare til at det kan sees om de angivelige feil ved saksbehandling og motivering er av den art, at de kan prøves av domstolene.
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse stadfestes».