Rt-1962-6

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-01-13
Publisert:	Rt-1962-6
Stikkord:	Arbeiderlovgivning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 2/1962
Parter:	Asbjørn Husmo (høyesterettsadvokat Alf Nordhus) mot A/S Christiania Glasmagasin (overrettssakfører Harald Schjoldager - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Berger, Schei, Bendiksby, Wold
Lovhenvisninger:	Arbeidervernloven (1956) §43, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Dommer Nygaard: I april 1958 ble omkring 60 arbeidere ved Drammens Glassverk, som eies av A/S Christiania Glasmagasin, sagt opp fra sine stillinger på grunn av innskrenkninger i driften ved glassverket. En av arbeiderne, Asbjørn Husmo, reiste i januar 1959 søksmål mot bedriften ved Holmestrand herredsrett fordi han mente at oppsigelsen for hans vedkommende ikke var saklig begrunnet, jfr. §43 i arbeidervernloven av 7. desember 1956. Hans krav gikk prinsipalt ut på å bli gjeninntatt i sin stilling ved glassverket og å bli tilkjent erstatning for tap fra fratredelsen til gjeninntagelsen. Subsidiært krevet han erstatning. Ved herredsrettens dom av 14. august 1959 ble A/S Christiania Glasmagasin frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Asbjørn Husmo påanket dommen til Agder lagmannsrett som ved dom av 10. desember 1960 stadfestet herredsrettens dom, mens det heller ikke for lagmannsretten ble tilkjent saksomkostninger. I lagmannsretten var 4 domsmenn med under hovedforhandlingen. Dommen ble avsagt under dissens, idet 1 av lagdommerne og 2 domsmenn stemte for å tilkjenne Asbjørn Husmo en erstatning stor kr. 8 000 samt saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med til sammen kr. 3 000.

Asbjørn Husmo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen er særlig fremholdt at lagmannsrettens flertall feilaktig har lagt avgjørende vekt på, at Husmo ikke omgående vendte tilbake til glassverket da han fikk rede på at oppsigelsen var tilbakekalt. Husmo gjør gjeldende at han henvendte seg til glassverket umiddelbart etterat han hadde fått kjennskap til at oppsigelsen var tilbakekalt, men at han da fikk det svar at han foreløpig kunne fortsette ved jernbanen. Han hevder at han også for herredsretten forklarte seg om dette forhold. Ellers har Husmo for Høyesterett ikke opprettholdt som særskilt ankegrunn at oppsigelsene i 1958 ble gitt større omfang enn nødvendig for at bedriften på den måten kunne oppnå å få ham med blant dem som ble sagt opp. Husmo, som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt:

A/S Christiania Glasmagasin dømmes til å gjeninnta Asbjørn Husmo i hans arbeid og betale erstatning for det tap han har lidt fra fratredelsen til gjeninntagelsen, oppad begrenset til kr. 5 000.

Side:7

2. Subsidiært:

A/S Christiania Glasmagasin dømmes til å betale lovens høyeste erstatning til Asbjørn Husmo, eventuelt etter skjønn begrenset oppad til kr. 14 000.

3. A/S Christiania Glasmagasin tilpliktes å betale Asbjørn Husmo saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett og til det offentlige for Høyesterett.»

A/S Christiania Glasmagasin har nedlagt følgende påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A/S Christiania Glasmagasin tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

For øvrig fremgår saksforholdet og partenes anførsler av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å redegjøre for. Til bruk for Høyesterett er det ved Holmestrand herredsrett holdt bevisopptak der Husmo og 4 vitner - Rolf Brauer, Arne Kristoffer Ingebretsen, Erling Johannes Olsen og Elis Ulvin Olsen - ga forklaringer. Saken står for Høyesterett i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsrettens mindretall, og kan også på vesentlige punkter slutte meg til mindretallets begrunnelse.

Husmo har heller ikke for Høyesterett bestridt at det i april 1958 som følge av driftsinnskrenkninger ved glassverket var saklig grunn til å si opp en gruppe av arbeiderne ved bedriften. Spørsmålet i denne saken er om det var saklig begrunnet å ta med Husmo blant de arbeiderne som ble sagt opp.

Hverken i arbeidervernloven eller i tariffavtale hadde man noen generell bestemmelse om plikt for bedriften til ved oppsigelser å følge ansienniteten, slik at den arbeider som sist var blitt ansatt skulle sies opp før den arbeider som var ansatt tidligere. Men Husmo gjør gjeldende at bedriften iallfall ved de oppsigelser som fant sted i april 1958, hadde bundet seg til å følge et ansiennitetsprinsipp. Videre hevder han at bedriften handlet i strid med en slik forpliktelse når han ble sagt opp og heller ikke ble tatt inn igjen under de forhandlinger som senere fant sted.

For meg har det ikke vært nødvendig å ta standpunkt til om bedriften - særlig under forhandlingene i april 1958 - hadde forpliktet seg til å følge et ansiennitetsprinsipp ved gjennomføringen av de oppsigelser som da skulle foretas. Under enhver omstendighet er forholdet at bedriften - med visse tillempninger - faktisk mente å bygge på ansienniteten som således var grunnlaget for de oppsigelser som den gang fant sted. På et møte i produksjonsutvalget 10. april 1958 var det fra bedriftens side gitt uttrykk for at «oppsigelsen vil såvidt mulig skje etter ansiennitet». Bedriften utarbeidet en liste over de arbeidere som skulle sies opp, og denne listen var satt opp etter ansiennitetsprinsippet. I glassverkets brev av 22. april 1958 til Drammens Glassarbeiderforening heter det således bl.a.: «Under henvisning til

Side:8

tidligere orientering om stans av elektrisk ovn og innskrenkning i mannskapsstyrken, oversendes vedlagt en oversikt over de 75 sist inntatte ved Verket. Av disse vil 61 bli sagt opp, mens Verket, av hensyn til driften, må ta forbehold for de øvrige 14.» For øvrig uttales det i dette brevet bl.a.: «For ordens skyld gjør Verket oppmerksom på at det på vedlagte liste forekommer enkelte som har lengere tjenestetid enn ansiennitet. I nevnte tilfelle foreligger det klar avslutning av arbeidsforholdet ved Verket, hvor bl.a. sluttattest er tatt ut. Siste gangs ansettelse blir da å benytte som grunnlag for ansienniteten.» På den listen over de «sist inntatte ved Verket» som ble oversendt til foreningen, var for hver arbeider oppgitt hans ansiennitet som i tilfelle var regnet fra «siste gangs ansettelse». Husmo var på listen ført opp som nr. 73 av de 75 arbeidere og med ansiennitet fra 8. mars 1943.

Spørsmålet blir så om det var riktig å regne Husmos ansiennitet fra dette tidspunkt. Når det gjelder det som passerte i 1943, viser jeg til den uførlige fremstilling som er gitt av lagmannsrettens mindretall. På samme måte som mindretallet legger jeg således til grunn at Husmo for å oppnå ansettelse ved Drammen jernbanestasjon måtte forevise sluttattest fra sin tidligere arbeidsgiver, og at han ved mottagelsen av sluttattesten fra glassverket sa fra at han betraktet arbeidet ved jernbanen som midlertidig. Jeg bygger videre på at Husmo så snart han fikk kjennskap til at oppsigelsene den 25. januar 1943 var trukket tilbake, henvendte seg til en av bedriftens ingeniører og da fikk beskjed om at han kunne fortsette sitt arbeid ved jernbanen inntil bedriften sendte bud etter ham. Dette var grunnen til at han først 8. mars 1943 kom tilbake til glassverket. I sammenheng med bevisvurderingen på dette punkt vil jeg fremheve at det må være naturlig å gå ut fra at Husmo vendte tilbake til glassverket så snart som det var anledning til det. På Drammen jernbanestasjon var han inntatt som ekstraarbeider og var i det vesentlige beskjeftiget med snemåking. I anledning av en bemerkning fra lagmannsrettens flertall tilføyer jeg at jeg, etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett, anser det godtgjort at Husmo også under hovedforhandlingen ved herredsretten forklarte at han hadde meldt seg til tjeneste på glassverket umiddelbart etter at oppsigelsene var trukket tilbake.

Etter dette finner jeg det klart at Husmos arbeidsforhold ved bedriften - tross sluttattesten - i realiteten ikke var opphørt i januar 1943. For hans vedkommende dreiet det seg således etter min mening om et rent midlertidig fravær som skyldtes bedriftens egen oppsigelse. At Husmo oppnådde å få beskjeftigelse ved jernbanen før oppsigelsestidens utløp, legger jeg - på samme måte som lagmannsrettens mindretall - ikke noen vekt på. I det hele må det når det gjelder vurderingen av det som den gang foregikk, tas hensyn til de ekstraordinære forhold som rådet på den tiden. For Husmos vedkommende forelå derfor i januar 1943 ikke noen «klar avslutning av arbeidsforholdet ved Verket», slik som

Side:9

det ble uttrykt i det brevet fra bedriften av 22. april 1958 som jeg tidligere har nevnt.

Husmos ansiennitet skulle således ikke ha vært regnet fra 8. mars 1943, men fra 1. april 1937 da han - 15 år gammel - begynte sitt arbeid ved glassverket. Dersom hans ansiennitet var blitt beregnet på denne måten, ville han ikke ha vært tatt med på listen av 22. april 1958 og ikke blitt sagt opp. Selve grunnlaget for oppsigelsen faller derfor bort, og noen annen begrunnelse er ikke gitt. Selv om bedriften ikke ved sin beregning av ansienniteten har tatt utenforliggende hensyn, finner jeg at oppsigelsen av Husmo under disse omstendigheter ikke hadde saklig grunn etter reglene i arbeidervernlovens §43.

Når det gjelder spørsmålet om gjeninntagelse og erstatning, nevner jeg at Husmo fratrådte sin stilling ved glassverket den 13. september 1958. Han gikk så arbeidsledig til den 3. november 1958 da han ble ansatt som arbeider ved en bedrift i Drammen. Her er han fremdeles ansatt. Lønnen i den nye stilling var - iallfall i de 2 første årene - lavere enn den lønnen han hadde hatt ved glassverket. Hans reiseutgifter er anslått til kr. 600 pr. år, mens han tidligere ikke hadde slike utgifter. Jeg finner at det - alle momenter tatt i betraktning - ikke er rimelig at A/S Christiania Glasmagasin skal dømmes til nå - over 3 år etter fratredelsen - å gjeninnta Husmo i den stillingen som han hadde ved glassverket. Videre er jeg - på samme måte som lagmannsrettens mindretall - blitt stående ved at erstatningen etter §43 nr. 1, første ledd jfr. nr. 2 passende kan settes til kr. 8 000. Renter er ikke påstått.

Jeg finner at Husmo må tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Videre må ankemotparten betale saksomkostninger for Høyesterett til Staten ved Justisdepartementet som om det ikke hadde vært gitt bevilling til fri sakførsel.

Jeg stemmer for denne

dom:

A/S Christiania Glasmagasin dømmes til å betale til Asbjørn Husmo 8 000 - åtte tusen - kroner.

I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler A/S Christiania Glasmagasin til Asbjørn Husmo 3 000 - tre tusen - kroner og i saksomkostninger for Høyesterett til Staten ved Justisdepartementet 4 000 - fire tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Bendiksby og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Anton Wildhagen):

Den 30. april 1958 ble 61 arbeidere sagt opp fra sine stillinger ved Drammens Glassverk til fratredele 1. juni s. å. Blant de oppsagte var Asbjørn Husmo.

Side:10

Den stedlige fagforening var uenig blant annet i det syn på ansiennitetspørsmålet som bedriften hadde gitt uttrykk for i forbindelse med oppsigelsene. Det ble tatt opp forhandlinger mellom fagforeningen og bedriften og holdt en rekke møter i oppsigelsestiden, uten at partene kom til enighet. Forhandlingene ble fortsatt med deltagelse også fra Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund etterat oppsigelsesfristen var utløpet. Heller ikke disse forhandlinger førte til noen endring av bedriftens standpunkt.

I samsvar med hovedavtalen mellom Norsk Arbeidsgiverforening og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon ble gjennomføringen av de omtvistede oppsigelser utsatt i påvente av forhandlingenes resultat. Asbjørn Husmo kom av den grunn ikke til å fratre sin stilling før den 13. september 1958. - - -

Som rettslig hjemmel for det krav han har fremsatt, har Husmo påberopt arbeidervernlovens §43. Det er på det rene at Husmo, som er født i 1922, har vært ansatt ved bedriften så lenge at denne, om vilkårene ellers foreligger, vil kunne dømmes til å ta ham inn igjen etter pkt. 1, 2. ledd i den nevnte bestemmelse og til etter bestemmelsens pkt. 2 første ledd, å betale ham en erstatning oppad begrenset til siste års fortjeneste ved bedriften.

Det er etter den foran gjengitte saksfremstilling på det rene at Husmo ikke bestrider at oppsigelsene var saklig begrunnet i bedriftens forhold. Hans krav er helt og holdent bygget på den omstendighet at ansienniteten for hans vedkommende er uriktig beregnet. Et således grunngitt krav forutsetter med nødvendighet at bedriften både har vært forpliktet til å følge ansiennitetsprinsippet ved oppsigelsen av arbeiderne og til å beregne Husmos ansiennitet på den måte som han mener er den riktige.

Arbeidervernloven inneholder ikke påbud om at bedriften skal følge noen bestemt fremgangsmåte ved valget av de arbeidere som skal sies opp. At loven heller ikke kan tolkes slik at dens regler forutsetter en bestemt fremgangsmåte fremgår også av Innst. II av 30. november 1953 fra Arbeidervernkomiteen angående lovens revisjon. Med den begrunnelse at det ikke «er lovfestet noe ansiennitetsprinsipp i forbindelse med oppsigelser» ga nemlig en fraksjon i komiteen uttrykk for ønsket om en videregående erstatningsregel enn lovens någjeldende, dersom en i og for seg saklig begrunnet oppsigelse virket åpenbart urimelig overfor en arbeider.

I «Kommentarer til Hovedavtalen av 1959» sies det også i forbindelse med hovedavtalens pkt. 9 at det med hensyn til ansiennitetsprinsippet ikke dreier seg om et juridisk forpliktende prinsipp ved innskrenkninger i arbeidsstyrken og at det derfor ikke er nærmere definert. Det er fremholdt at bedriftene står fritt når det gjelder å fastlegge en rasjonell og saklig fremgangsmåte ved innskrenkninger, og at brudd på ansiennitetsprinsippet kan tenkes saklig begrunnet både ved fagkunnskap, forsørgelsesbyrde o. l.

Når kravet om at ansiennitetsprinsippet skal legges til grunn således ikke kan utledes av arbeidervernlovens bestemmelser, er det etter rettens oppfatning ingen mulighet for å konstatere mangel på saklighet bare i den omstendighet at en bedrift enten ikke har fulgt dette prinsipp eller beregnet ansienniteten på en måte som kan diskuteres. Det er i det

Side:11

foreliggende tilfelle ikke påvist at den beregning av ansienniteten som har funnet sted for Husmos vedkommende skyldes usaklige hensyn eller overhodet noe annet enn et ønske fra bedriftens side om å vurdere ansienniteten slik som bedriften anser det riktig. Hvis Husmos krav under de omstendigheter skulle kunne føre frem, antar retten at kravet måtte kunne grunngis med at bedriften enten overfor arbeiderne i sin alminnelighet eller særskilt overfor Husmo hadde forpliktet seg til å gå frem annerledes enn skjedd.

Det er ikke gjort gjeldende at Husmo kan støtte seg til noen særskilt avtale. Spørsmålet blir da bare om bedriften overfor arbeiderne i sin alminnelighet har bundet seg til en fremgangsmåte ved oppsigelser som i dette tilfelle rettsstridig er satt til side.

Det er på det rene at bedriften - Drammens Glassverk - allerede fra tiden før Husmos ansettelse hadde hatt spørsmålet om arbeidernes ansiennitet oppe til drøftelser. Det er således dokumentert et brev av 18. oktober 1932, hvorved bedriften oversendte den lokale fagforeningen en liste over maskinbetjeningen med tilføyet prioritet for at foreningen skulle kunne «imøtegå eventuelle beklagelser på et riktig grunnlag». Brevet inneholdt en nærmere redegjørelse for hvordan ansienniteten var beregnet.

Retten kan ikke oppfatte dette brev som noe mer enn et uttrykk for at bedriften ønsket å gjøre fagforeningen kjent med sitt syn på ansiennitetsspørsmålet, men at det etter sin form ikke inneholdt noe diskusjonsgrunnlag. Dessuten gjaldt brevet maskinbetjeningen og det må - som av bedriften fremholdt - antas å ha tatt sikte på ansiennitet ved opprykning, ikke ved oppsigelse. Retten finner under de omstendigheter at brevet ikke kan tolkes som uttrykk for at bedriften hadde påtatt seg eller ved brevet påtok seg noen alminnelig forpliktelse. At dette var bedriftens standpunkt fremgår etter rettens oppfatning også av protokollen for et møte mellom bedriften og fagforeningen som ble holdt den 28. januar 1938. En arbeider hadde den gang under påberopelse av sin bedre ansiennitet klaget over at han ikke var kommet inn som fast reserve Klagen ble avvist av bedriften. Også fagforeningens representanter erklærte seg enig i at ansiennitet i det store og hele ikke kunne gjøres gjeldende som bedriftsansiennitet, men bare håndheves «innen begrensede fagkretser og avdelinger» og også da «under rimelig hensyntagen til de spesielle forhold i hvert enkelt tilfelle og alminnelig rettferdighet».

Fra et møte mellom bedriften og den stedlige fagforening den 24. mars 1949 angående oppsigelse av dagarbeidere er dokumentert protokoll, hvor bedriftens representanter ga uttrykk for at saken ville bli undersøkt nærmere, fordi de mente at ansiennitetsprinsippet skulle følges, når det gjaldt oppsigelse av disse dagarbeidere. Det da foreliggende spørsmål var begrenset til en bestemt kategori av arbeidere og protokollen kan etter rettens oppfatning ikke sies å gi uttrykk for noen videregående forpliktelse. Det endelige resultat av de forhandlinger som den gang ble ført er heller ikke opplyst.

Bedriften har ikke bestridt at den ved de betydelige gruppeoppsigelser som har funnet sted som følge av rasjonalisering og innskrenkninger etter frigjøringen som regel har fulgt ansiennitetsprinsippet og at den herunder alltid har regnet ansienniteten fra arbeiderens siste ansettelse ved

Side:12

bedriften. Det er fremholdt at det neppe finnes noen fremgangsmåte som alltid vil stemme med den alminnelige rettferdighetssans, at avgjørelsen alltid vil by på problemer, men at det har vært bedriftens oppfatning at begge parter vil være best tjent med at en fast linje følges. I de senere år - når er ikke opplyst - er det også i hovedavtalen mellom Arbeidsgiverforeningen og Landsorganisasjonen kommet inn bestemmelser som medfører plikt for bedriftene til på forhånd å konferere med arbeidernes tillitsmenn og gi disse mulighet for å fremme sine synspunkter før innskrenkninger settes i verk og plikt til å grunngi sitt syn, dersom bedriftene ikke finner å kunne ta hensyn til tillitsmennenes anførsler, jfr. nå §9 i hovedavtalen av 1959. Det er imidlertid på det rene at uenighet mellom partene ifølge hovedavtalen ikke medfører noe mer enn en rett til å bringe tvistespørsmålene inn til videre forhandlinger mellom organisasjonene.

For så vidt angår oppsigelsene i 1958 er dokumentert protokoll for møte av arbeidernes representanter og tillitsmenn den 10. april 1958, hvor det ble referert at bedriften hadde varslet om forestående driftsinnskrenkning og uttalt at oppsigelsene «såvidt mulig» ville skje etter ansiennitet, videre et brev av 22. april 1958, hvorved bedriften oversendte fagforeningen liste over de 75 sist ansatte og grunnga sitt syn på ansiennitetens beregning samt protokoll for møte mellom bedriften og fagforeningen den 2. juni 1958, hvorunder bedriften fastholdt sitt standpunkt, men forgjeves erklærte seg villig til en mindre modifikasjon for å få en «endelig løsning ved stedlige forhandlinger».

Retten finner intet holdepunkt for å oppfatte denne kontakt mellom bedriften og fagforeningen i forbindelse med oppsigelsene i 1958 som noe mer enn en oppfyllelse av bedriftens orienteringsplikt ifølge gjeldende hovedavtale mellom Arbeidsgiverforeningen og Landsorganisasjonen. Allerede forløpet av forhandlingene må sies å utelukke den oppfatning at bedriften ved sin fremgangsmåte skulle ha gitt uttrykk for en forpliktelse som Husmo kan påberope seg. Det finnes grunn til å bemerke at protokollen for det avsluttende forhandlingsmøte den 11. mars 1959 også viser følgende uttalelse fra representanten for Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund: «Forbundets representant bekreftet at man ikke hadde noe tariffmessig krav utover hva som var hjemlet i hovedavtalens bestemmelser med hensyn til ansiennitetsspørsmålene», hvoretter partene erklærte seg enige om at man ved stedlige forhandlinger burde søke «å komme frem til brukbare retningslinjer for fremgangsmåten ved driftsinnskrenkninger for fremtiden». - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Reidar Borge, Knut Løken og byrettsjustitiarius A. L. Gullestad med domsmenn Svanhild Gjertsen, Bjarne Herlin og Sverre Langslet):

- - -

Lagmannsrettens flertall, rettens formann lagdommer Reidar Borge, byrettsjustitiarius A. L. Gullestad samt domsmennene Svanhild Gjertsen og Sverre Langslet, er kommet til samme resultat som herredsretten. Flertallet kan også i alt vesentlig tiltre herredsrettens begrunnelse dog slik at følgende skal bemerkes:

Flertallet finner ingen holdepunkter for å anta at oppsigelsene i april

Side:13

1958 ble gitt videre omfang enn nødvendig og at hensikten hermed fra bedriftens side var å bli kvitt Asbjørn Husmo. Når det gjelder spørsmålet om omfanget av en oppsigelse bemerkes for øvrig at dette antas å høre helt under bedriftens eget skjønn og unndradd rettens prøvelse. Under enhver omstendighet må oppsigelsens omfang bli å vurdere utfra forholdene på den tid da den fant sted. For øvrig antas det å være tilstrekkelig i denne forbindelse bare å henvise til at det under forhandlingene våren 1958 aldri ble hevdet fra arbeidernes side at oppsigelsen var gitt for vidt omfang. Videre pekes på at ifølge herredsrettens dom har Husmo «ikke benektet at bedriften stod foran en innskrenkning i produksjonen som ga saklig grunn til oppsigelser i det omfang som det er tale om».

Når det gjelder oppsettelse av ansiennitetslister, er det klart at det kan skje på forskjellige grunnlag. Men like klart er det at uansett hvilket grunnlag som velges, vil det kunne oppstå misnøye og urimeligheter. Dette er imidlertid ikke det samme som at oppsigelser etter slike lister blir usaklige. Hvorledes en oppsigelse etter den foreliggende ansiennitetsliste vil virke i forhold til oppsigelse etter en annen liste kan man ikke uttale seg om, idet man mangler det nødvendige sammenligningsgrunnlag for så vidt. Det skal bare nevnes at om en ansiennitetsliste hadde medført at Husmo ikke kunne sies opp, ville en annen ha blitt oppsagt i hans sted. Men det kunne ha virket enda mer urimelig.

I det foreliggende tilfelle har bedriften tatt et klart og greit standpunkt: Siste gangs ansettelse etter sluttattest blir utgangspunktet for ansienniteten. Det kan være en hård regel, men den kan ikke karakteriseres som usaklig. Den er klar og grei og avskjærer vanskelige vurderingsspørsmål som ellers vil kunne oppstå.

Etter de bevisligheter som blir lagt frem for herredsretten, har denne antatt at bedriften ikke var forpliktet til å følge ansiennitetsprinsippet ved oppsigelser. Dette standpunkt inntok imidlertid herredsretten uten å ha fått seg forelagt utskrift av protokollen av 12. januar 1955 som først er fremlagt som nytt dokument for lagmannsretten. Det er etter flertallets mening ikke nødvendig å ta standpunkt til om bedriften rettslig sett er forpliktet til å følge ansiennitetsprinsippet, idet man i alle tilfelle ser det slik at dette prinsipp har bedriften fulgt i det foreliggende tilfelle. På møtet den 12. januar 1955 var ansiennitetsbestemmelsene oppe til drøftelse og i det protokollerte heter det bl.a.: «... Ved oppsigelse p. g. a. driftsinnskrenkning e.l. vil verket fortsatt følge den praksis at de sist inntatte blir oppsagt i den utstrekning dette er mulig av hensyn til driften...

Verket vil som tidligere legge vekt på ansiennitet og tjenestetid som en faktor ved avgjørelse av saker vedrørende de ansatte.

Med ansiennitet mener vi den tid en ansatt har opparbeidet efter siste gangs ansettelse.

Tjenestetid er som kjent den samlede opparbeidede tid. Partene er enige om å samarbeide om alle saker angående ansiennitet og tjenestetid for de ansatte arbeidere.

I og med denne protokoll er fagforeningen villig til å godta verkets tillempede forslag til arbeidsreglement.»

(Understrekningene er gjort i protokollen.)

Side:14

Etter flertallets mening er det full overensstemmelse mellom den oppsatte ansiennitetsliste og den fremlagte protokoll og ingen motstrid som hevdet av den ankende part.

Så vidt man forstår er imidlertid den ankende parts viktigste innvending mot ansiennitetslisten at han er oppført med feil ansiennitet og at oppsigelsen derfor av den grunn er usaklig overfor ham. Hertil skal bemerkes at hans ansiennitet som er oppført til 8. mars 1943 formelt sett er helt i samsvar med protokollen av 12. januar 1955 slik som nevnt foran. Spørsmålet er så om dette også reelt sett må sies å være den riktige ansiennitetsdag i relasjon til bestemmelsen i protokollen av 12. januar 1955. Når flertallet her kommer til samme resultat som herredsretten, er det ikke fordi man har tillagt sluttattesten noen særlig betydning i denne forbindelse. Den antas nødvendig for at den ankende part under de da herskende forhold skulle få arbeid ved jernbanen. Derimot har man tillagt det noen betydning at han sluttet ved bedriften før oppsigelsestidens utløp. Men avgjørende vekt har man lagt på det forhold at Asbjørn Husmo ikke omgående vendte tilbake til bedriften med en gang han fikk rede på at oppsigelsen var tilbakekalt, men fortsatte ved jernbanen ennå ca. 6 ukers tid.

Den ankende part har i denne forbindelse hevdet at han henvendte seg til bedriften straks oppsigelsen var tilbakekalt, men fikk da det svar at det ikke hastet med å begynne igjen. Uten støtte i sakens øvrige bevisligheter finner ikke flertallet å kunne bygge på denne anførsel fra den ankende parts side som for øvrig etter flertallets mening ganske klart ikke har vært fremsatt før nå under ankeforhandlingen.

Mindretallet - lagdommer Knut Løken og domsmennene Hans Bjerkesti og Bjarne Herlin legger som flertallet til grunn at oppsigelsen av 61 arbeidere ved ankemotpartens bedrift, Drammens Glassverk, i april 1958 i seg selv hadde saklig grunn. Likeledes legger mindretallet til grunn at ankemotparten hverken etter lov eller tariffavtale var bundet til å gå frem på noen bestemt måte ved utvelgelsen av hvilke av bedriftens arbeidere som skulle oppsies.

Heller ikke protokollen for møtet 12. januar 1955, inntatt i flertallets bemerkninger, pålegger etter mindretallets mening verket noen ubetinget plikt til å følge noen endelig og ufravikelig fremgangsmåte ved utvelgelsen av de arbeidere som skal oppsies ved en bedriftsinnskrenkning.

Ved en orientering om de forestående innskrenkninger i arbeidsstokken i møte 10. april 1958 med produksjonsutvalget sammen med fagforeningens styre og tillitsmenn meddelte verkets vedkommende at «oppsigelsen vil skje såvidt mulig etter ansiennitet». Den samme måned oversendte verket Drammen Glassarbeiderforening en oversikt over de 75 sist inntatte ved verket. 61 av disse ville bli oppsagt, mens verket, av hensyn til driften, tok forbehold for de øvrige 14, som ble særskilt nevnt i brevet. Den ankende part var nr. 59 av de 61 verket ville si opp. I samme brev uttaler verket om de som ble oppsagt:

«For ordens skyld gjør Verket oppmerksom på at det på vedlagte liste forekommer enkelte som har lengere tjenestetid enn ansiennitet. I nevnte tilfelle foreligger det klar avslutning av arbeidsforholdet ved Verket, hvor bl.a. sluttattest er tatt ut. Siste gangs ansettelse blir da å benytte som grunnlag for ansienniteten».

Side:15

For de retningslinjer som verkstedet her trekker opp for utvelgelsen av arbeidere som skal sies opp, kan verkstedet ikke kritiseres. Retningslinjene er etter personalsjefens opplysninger som vitne, også fulgt i de senere år, det vi si etter krigen og etterat bedriften ble medlem av Norsk Arbeidsgiverforening. Men spørsmålet er om retningslinjene er fulgt når det gjelder oppsigelsen av den ankende part.

Mindretallet vil her innskyte den bemerkning at ikke enhver uenighet i om den ankende part er en av dem som må sies opp etter disse retningslinjer, kan tillegges noen vekt. Arbeidsgiveren må ha et visst spillerom for sitt skjønn når avgjørelsen skal treffes. På den annen side kan den trufne avgjørelse fremstille seg som så vilkårlig at noe virkelig skjønn ikke foreligger og da kan en, for den enkelte det gjelder, så viktig avgjørelse som en oppsigelse, ikke sies å ha «saklig grunn».

Om den ankende parts tilknytning til ankemotpartens bedrift og hans arbeidsforhold for øvrig bemerkes:

Den ankende part begynte ved verket etter avsluttet skolegang 1. april 1937. Fra den 20. juni 1938 til 11. januar 1939 var han ute av arbeid på grunn av driftsinnskrenkning. Han hadde heller intet annet arbeid og begynte på verket igjen så snart det ble bruk for ham. Sommeren 1942 stoppet verkets produksjon fordi det ikke fikk bruke sine kull. Endel arbeidere ble oppsagt, de andre ble beskjeftiget på forskjellig måte, bl.a. med jordarbeid og vedhugst. Den ankende part fikk vedhugst.

Den 9. januar 1943 oversendte verket Drammen Glassarbeiderforening en liste over de arbeidere som ville kunne regne med beskjeftigelse på verket utover vinteren og våren. I brev av 14. januar 1943 ba verket glassarbeiderforeningen bekrefte at hver enkelt av dem som etter dette måtte slutte, var muntlig orientert om oppsigelsen og om at oppsigelsen ble gyldig 14 dager fra det tidspunkt foreningens formann hadde varslet vedkommende. Denne usedvanlige fremgangsmåte ble benyttet fordi det under de forhold som rådet kunne vekke en unødig oppsikt som kunne være uheldig, om oppsigelsene ble kunngjort ved oppslag.

Den ankende part var en av dem som ble rammet av oppsigelsen. Han var på den tid blitt familieforsørger og undersøkte på arbeidsformidlingskontoret om det var arbeid å få. Det eneste arbeid han der kunne få var tyskerarbeid i Sulitjelma, hva han ikke ville ta. Han henvendte seg til personalkontoret ved Drammen jernbanestasjon, hvor han kunne inntas som ekstraarbeider ved forevisning av sluttattest fra tidligere arbeidsgiver. Etter sin egen forklaring sa den ankende part uttrykkelig fra da han ba om sluttattest ved Drammens Glassverk at dette ikke skjedde for å slutte ved verket, men for å få ekstraarbeid ved jernbanen mens verket sto. Inntil sluttattest ble uttatt 20. januar 1943 i oppsigelsestiden, hadde verket i januar bare kunnet gi ham 48 timers arbeid. Den ankende part har videre forklart at han av sin bror, som fremdeles var i arbeid på verket, og også ellers, hørte om verkets tilbakekallelse av oppsigelser i brev av 25. januar 1943. Han hevder at han straks meldte seg på verket for den ingeniør han sorterte under, men av ham ble anmodet om å fortsette i sitt arbeid ved jernbanen noen tid til hans avdeling for konservesglass hadde bruk for ham. Av den grunn ble hans arbeid ved verket ikke gjenopptatt før 8. mars 1943. Den dag verket nå regner for hans ansettelsesdag.

Side:16

Den ankende part hevder videre at han ikke før verkets oppsigelsesliste forelå i 1958 har hatt noe kjennskap til at verket regnet hans gjeninntagelse i arbeid som en ny ansettelse og som utgangspunkt for ansiennitet. Verkstedet hadde tidligere, jfr. brev av 18. oktober 1932 fra verket til Drammens Glassarbeiderforening, medregnet en manns fravær under stans i ansienniteten. I det ansettelsesbevis bedriften utferdiget for ham høsten 1943 etter offentlig påbud, er hans ansettelsesdato i bedriften overensstemmende hermed også angitt til 1. april 1937. Noen oppfordring til å ta opp spørsmålet om sin ansiennitet ved verket har han ikke tidligere hatt. Heller ikke har han hatt noen oppfordring til å sikre seg noen bevis i relasjon til den.

Videre er det av den ankende part anført at det finnes andre arbeidere ved verket som hadde tatt seg annet arbeid før ham og før noen oppsigelsessituasjon forelå, og som har kommet tilbake til verket etter ham, som ikke har fått noe avbrudd i sin ansiennitet på grunn av dette fravær. De har til dels en senere begynnelsesansiennitet ved verkstedet enn hans, 1. april 1937. Dette er for øvrig også erkjent av verkets personalsjef som i den forbindelse har anført at da har ikke sluttattest vært uttatt. Vedkommende kan ha vært i arbeid på en gård eller andre steder.

Den ankende part har også gjort gjeldende at andre som ble oppsagt samtidig med ham og hadde kortere ansiennitet enn ham også etter verkets beregning, fremdeles var i arbeid da han måtte fratre i første halvdel av september 1958 og fremdeles er i arbeid på verket. Hertil er fra ankemotpartens side bemerket at disses arbeid har vært av midlertidig art og vil bli avviklet i neste halvår da tallet på ansatte vil komme under hva som ble forutsatt ved oppsigelsene i 1958.

Endelig har den ankende part ubestridt påberopt seg at etter han sluttet ved verket er andre som ble oppsagt samtidig med ham og også arbeidere som ble oppsagt før ham, blitt inntatt ved verket igjen, mens han ingen henvendelser har fått herom.

Det er den ankende parts oppfatning at verkets oppsigelse av ham skyldes utenforliggende hensyn og at ansiennitetsansettelsen for hans vedkommende er som skjedd, for å få ham med blant dem som skulle oppsies, liksom det er antydet at oppsigelsene ble gjort så omfattende som de ble for å få ham med. Det er i denne forbindelse vist til at verket under forhandlingene med glassarbeiderforeningen, som gjorde innvending mot de 3 siste på oppsigelseslistene, tilbød en ordning så den siste kunne bli i bedriften til tross for at vedkommende opprinnelig var begynt i bedriften etter den ankende part og hadde uttatt sluttattest mens det var arbeidet ved verket. Videre er vist til at verket senere beholdt den nest siste, som var poliomyelittskadet, i arbeid. Men for den ankende part som var den 3dje siste, kunne ingen ordning oppnåes.

Mindretallet finner, etter hva bedriften har opplyst, det på det rene at den ansiennitetsliste som oppsigelsene av 1958 bygger på, ble oppsatt i anledning av disse oppsigelser. Likeledes finner mindretallet at det eneste som kan påberopes for at den ankende part er oppført på denne liste er, at han uttok sluttattest i anledning av ekstraarbeidet på jernbanen. Videre er det på forespørsel innrømmet fra ankemotpartens side at den ankende part er den eneste kjente som har uttatt sluttattest i en oppsigelsessituasjon.

Side:17

Ankemotparten har ingen opplysninger kunnet gi i forbindelse med uttagelsen av sluttattesten den 20. januar 1943 og den ankende parts begynnelse i arbeid for verket den 8. mars 1943, enn en gjenpart av sluttattest og dato for begynnelsen i arbeid. Ellers har ankemotparten i forbindelse med fremleggelse av overtidsliste for 17 av verkets ca. 200 arbeidere for tiden 26. januar-23. februar anført at denne overtid viser at det var bruk for den ankende parts arbeid før 8. mars 1943. Uten opplysninger om dette arbeidets art og de nevnte 17 arbeideres kvalifikasjoner, finner mindretallet det ikke godtgjort at verket i dette tidsrom hadde behov for den ankende parts arbeid. Tvert imot synes verkets tilbakekallelse i brev av 25. januar 1943 av oppsigelsene å tyde på at behovet for arbeidere øket etter hvert som driften kom i full gjenge, hva som for konservesglassavdelingen først kunne skje omkring midten av mars måned.

Den ankende part har på sin side ved bevitnelse fra arbeidsformidlingen i Drammen og ved erklæring av 24. november 1960, fra pensjonert stasjonsmester R. N. Danielsen som bestyrte personalkontoret ved Drammen stasjon i 1943, godtgjort at det den gang måtte forevises sluttattest fra tidligere arbeidsgiver for å bli inntatt i arbeid ved stasjonen. Det er etter mindretallets oppfatning heller ikke ellers grunn til å tvile på den ankende parts forklaring om forholdene i forbindelse med at han tok arbeid ved jernbanen. Hans forklaring bærer sannsynlighetens preg.

Mindretallet finner at verket, etter den holdning det har inntatt til andre ansatte som har vært ute av arbeid i kortere og lengre tid under krigsårene, bygger på en altfor formalistisk oppfatning når det gjelder den sluttattest som den ankende part fikk mens han var oppsagt fra bedriftens side i 1943. For verket måtte det også på det tidspunkt være en fordel at den ankende part skaffet seg arbeid i løpet av oppsigelsestiden og uten å avvente dens utgang, slik at dette ikke bør bebreides ham. Etter den fremstilling den ankende part gir, og som mindretallet ikke finner grunn til å tvile på, var det også en fordel for verket at han ikke kom tilbake før det skjedde. Det er så meget mer påfallende at verket for det snemåkingsarbeid den ankende part påtok seg på jernbanen, vil påberope seg en sluttattest som arbeidsforholdene under krigen fremtvang, som verkstedet selv av hensyn til den samme situasjon fant å burde benytte en usedvanlig fremgangsmåte ved sin oppsigelse.

Mindretallet finner at ankemotpartens begrunnelse for beregningen av ansienniteten til, og oppsigelsen av den ankende part, at det i 1943 foreligger «Klar avslutning av arbeidsforholdet ved Verket», jfr. verkets brev av 22. april 1958 til Drammens Glassarbeiderforening og verkets oppsigelse av 30. april 1958 til Asbjørn Husmo, som viser til førstnevnte brev, ikke er til stede. Videre finner mindretallet at det skjønn verkets vedkommende her har utøvet eller den mangel på skjønn over den ankende parts forhold som måtte være til stede, er så lite forsvarlig at den oppsigelsen den ankende part har måttet fratre sitt arbeid ved verket etter, ikke har hatt saklig grunn ved utvelgelsen av ham.

Etter dette finner mindretallet at ankemotparten er erstatningspliktig overfor den ankende part etter arbeidervernlovens §43 pkt. 1 første ledd og pkt. 2 første ledd. Etter den tid som er gått og etter de oppsigelser som kan ventes på verket på nyåret og omstendighetene for øvrig, finner

Side:18

mindretallet det ikke rimelig at ankemotparten dømmes til å ta den ankende part inn i sin bedrift igjen. Størrelsen av erstatningen etter de nevnte bestemmelser mener mindretallet passende kan settes til kr. 8 000. Etter hovedreglene i tl. §172 første ledd og §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd finner mindretallet at den ankende part også bør tilkjennes saksomkostninger hos ankemotparten så vel for herredsrett som for lagmannsrett med tilsammen kr. 3 000. - - -