Rt-1962-62
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1961-12-21 |
| Publisert: | Rt-1962-62 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 284 B/1961 |
| Parter: | Asta Tollaksen m.fl. (overrettssakfører A. Abrahamsen) mot Margit Pedersen (overrettssakfører Thv. Skadberg). |
| Forfatter: | Holmboe, Bendiksby, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §358, Jordskifteloven (1950) §59, §100 |
Dommerne Holmboe, Bendiksby og Heiberg.
I en grensegangssak avgjorde Lista jordskifterett hvor grensen skulle gå mellom to eiendommer. De saksøkte fikk også rett til å lande på saksøkerens brygge under nærmere angitte værforhold, og i den forbindelse til å benytte en vei over saksøkerens eiendom. De saksøkte fikk ikke brønnrett. Retten uttalte at verdien av det omtvistede antas å være over 500 kroner.
De saksøkte påanket kjennelsen til Agder lagmannsrett som avviste anken etter reglene om ankegjenstandens verdi, idet den fant det åpenbart at jordskifterettens verdsettelse var uriktig, jfr. jordskiftelovens §59 tredje ledd. De saksøkte brakte avvisningskjennelsen inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg som uttalte:
«Ad 1). Ankegrensen etter jordskiftelovens §59 tredje ledd, gjelder enhver anke over kjennelse etter lovens §100, uansett ankegrunnen, jfr. kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1955-665. Etter lovens §100 annet ledds nest siste punktum, gjelder disse regler tilsvarende i grensegangssaker.
Ad 2). Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at begge prosessfullmektiger uttalte seg om tvistegjenstandens verdi etterat spørsmålet var reist av rettens formann etter åstedsbefaringen. Det er ikke hevdet at saken ble begjært utsatt for at bevis om verdien kunne bli innhentet. Avgjørelsen av ankeverdien er etter loven tillagt retten, og det kan ikke sees å foreligge noen feil ved saksbehandlingen.
Ad 3). De bruksrettigheter saken gjelder er «båtstørett» (rett til båtplass og sjøbutomt) og rett til å hente vann i motpartens brønn.
Om dette punkt er i kjæremålserklæringen blant annet anført: «Det må bero på en fullstendig misforståelse når lagmannsretten kan skrive at der var enighet om at rettighetenes omfang skulle vurderes ut fra tidligere bruk. Tvertimot hadde vi for lagmannsretten fremskaffet dokumentbevis for at de kjærende parter hadde en ubetinget båtstørett for sin eiendom på Sundodden. Når en eiendom gjennom en delingsforretning eller forlik er tillagt en båtstørett, så er ikke denne rett begrenset til den utstrekning hvori den utnyttes opp gjennom årene. Det ville jo være meningsløst å prosedere på noe slikt. Og det er da heller ikke blitt gjort.
Derimot ble det nevnt fra min side at vannhentingsrett var for eiendommen slik den lå der, ikke til evt. hus som ble oppført på Sundodden. Det er kanskje dette som er blitt misforstått.
Side:63
Verdien av båtstøretten ved en ferdig opparbeidet brygge og vannhentingsretten skal vurderes ut fra den verdi disse rettigheter har for de kjærende parters eiendom, med en slik utnyttelse av den som det vil være naturlig å regne med nu og fremover.»
Når det gjelder båtstøretten, synes det etter dette å måtte foreligge en misforståelse fra lagmannsrettens side. Hva de ankende parter gjør krav på er en rett for deres eiendom, hjemlet i gamle dokumenter, til å ha båtplass og sjøbu på naboeiendommen. Det synes lite sannsynlig at de har villet gå med på at omfanget og verdien av en bruksrett av dette innhold utelukkende skal bestemmes ut fra den bruk av deres eiendom som hittil har funnet sted, og at det ikke ved verdsettelsen av bruksretten etter tvistemålslovens §358 tredje ledd, skal tas hensyn til båtstørettens betydning for en mulig fremtidig bebyggelse på eiendommen. Den riktige fremgangsmåte ved verdsettelsen må etter kjæremålsutvalgets mening i et tilfelle som det foreliggende være å taksere verdien av de ankende parters eiendom på det tidspunkt da ankeerklæringen kom inn til retten - tvistemålslovens §358 første ledd - henholdsvis med og uten den påståtte båtstørett. Bruksrettens verdi for de ankende parter vil da bli differansen mellom de to beløp.
Når det gjelder retten til å hente vann, erkjennes det derimot av de ankende parters prosessfullmektig at han nevnte at «vannhentingsrett var for eindommen slik den lå der, ikke til evt. hus som ble oppført på Sundodden». Her kan det da ikke foreligge grunnlag for å hevde at det foreligger noen misforståelse fra lagmannsrettens side - i dette tilfelle er det også bare gammel bruk som påberopes som grunnlag for bruksretten.
Etter dette må lagmannsrettens avvisningskjennelse oppheves, og anken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling av spørsmålet om ankegjenstandens verdi og eventuelt realitetsbehandling.
Da den feil som er begått ikke kan legges motparten til last, og da flere av kjæremålsgrunnene dessuten ikke har ført frem, bør saksomkostninger ikke tilkjennes.»