Rt-1962-624
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1962-06-23 |
| Publisert: | Rt-1962-624 |
| Stikkord: | Motorvognloven, Trafikkregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 81 B/1962 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot 1. A, 2. B, 3. C (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Helgesen, Thrap, Schei, Skau |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §339, §42, §57, Straffeloven (1902), Motorvognloven (1926), Straffeprosessloven (1887) §377 |
Dommer Hiorthøy: A, B og C ble ved forelegg av 7. desember 1961, utferdiget av politimesteren i Oslo, hver forelagt en bot av kr. 25, subsidiært fengsel i 1 dag, for overtredelse av straffelovens §339 nr. 2, jfr. politivedtekt for Oslo §5 første ledd som fastsetter, at på fortau er ridning, kjøring, parkering, aking, sykling og skiløping forbudt. Som grunnlag for foreleggene var angitt at de siktede den 9. november 1961 hadde parkert personbiler på fortauet ned til Tjuvholmen ved Akers Verft i Oslo.
Foreleggene ble ikke vedtatt, og sakene ble sendt Oslo byrett til behandling i henhold til straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Ved byrettens dom av 13. april 1962 ble samtlige tiltalte frifunnet.
Politimesteren i Oslo har påanket byrettens dom til Høyesterett, prinsipalt på grunn av uriktig lovanvendelse, subsidiært på grunn av feil i saksbehandlingen.
Anken over lovanvendelsen er i ankeerklæringen begrunnet med at byretten har stillet for små krav til den aktsomhet som må kreves av motorvognførere når det gjelder overholdelsen av parkeringsbestemmelsene. Det forhold at det i de siste 3 1/2 år stadig har vært parkert biler på vedkommende sted uten at de tiltalte har kjent til at politiet har grepet inn, kan ikke danne grunnlag for en aktsom god tro hos de tiltalte med hensyn til at det skulle være lovlig adgang til å parkere på denne måten. De tiltalte ville ved en henvendelse til politiet ha fått opplyst at det ikke var tillatt å parkere på fortauet på dette sted, og deres uvitenhet herom må derfor tilregnes dem som uaktsomhet, jfr. straffelovens §42, 2. ledd.
Anken over saksbehandlingen bygger på at domsgrunnene antas å være mangelfulle, idet rettens anførsel om at de tiltalte
Side:625
har «oppfattet det slik at politiet har tillatt parkeringen», ikke kan være tilstrekkelig grunnlag for avgjørelsen om at de tiltaltes villfarelse på dette punkt har vært aktsom og må lede til frifinnelse.
De nærmere omstendigheter i sakene fremgår av byrettens dom.
Jeg er kommet til at anken må forkastes, idet jeg antar at domsgrunnene, selv om de nok kunne ha vært mer fullstendige, er tilstrekkelige til at Høyesterett kan fastslå at de tiltalte er frifunnet med rette.
Forsvareren har for Høyesterett anført at straffelovens §339 nr. 2, som politivedtektene for Oslo henviser til (§34), forutsetter forsett, og at bestemmelsen i politivedtektenes §5 første ledd, for så vidt den forbyr parkering på fortau, likeledes må antas bare å ramme overtredelse i forsettlig form, idet bestemmelsen vil være tilstrekkelig effektiv selv om det kreves at vedkommende skal ha vært klar over at det dreier seg om et fortau. Det fremgår imidlertid av dommen at de tiltalte etter forholdene på stedet - plassen ble om vinteren aldri ryddet for sne av Oslo veivesen - har ment at stedet ikke kunne regnes som fortau, slik at de ikke kan ansees for å ha forgått seg med forsett.
Byretten har ikke gått nærmere inn på dette. Den har innskrenket seg til å konstatere at de tiltalte har parkert sine biler på steder som er fortau i forhold til politivedtektenes §5, og har deretter begrunnet sin frifinnende dom på følgende måte:
«Retten bygger på de tiltaltes forklaring, når de hevder at det har vært fast praksis å parkere biler på dette fortauet de siste 3 1/2 år. Retten har ved åstedsbefaring konstatert at det sto parkert minst 15 vogner på fortauet, og den finner da ikke grunn til å tvile på at det stadig parkeres mange biler på vedkommende sted. De tiltalte har ikke hørt at politiet har skredet inn mot denne parkering, og de har derfor oppfattet det slik at politiet har tillatt parkeringen. Retten finner at denne villfarelse fra de tiltaltes side ikke kan tilregnes dem som uaktsomhet, jfr. strl. §42. En viser til høyesterettsdom i Rt-1938-122.»
Jeg finner det heller ikke nødvendig for avgjørelsen å gå inn på spørsmålet om skyldformen etter den omhandlede vedtektsbestemmelse, idet jeg er kommet til at resultatet under enhver omstendighet må bli frifinnelse. Jeg viser til det jeg har gjengitt fra byrettens dom, og peker videre på det forhold at politiet her var tillagt dispensasjonsmyndighet, jfr. §5 tredje ledd. Når de tiltalte i dette tilfelle har oppfattet forholdet slik at politiet hadde tillatt parkeringen, mener jeg at de etter det foreliggende har hatt et så godt grunnlag for sin tro, at villfarelsen bør lede til frifinnelse. Dette hva enten man - som byretten - henfører forholdet under straffelovens §42 eller, hvilket kanskje ligger nærmere, under §57. Den av byretten påberopte kjennelse i Rt-1938-122, angår et noe forskjellig tilfelle, idet det her gjaldt parkering på gate, men gir likevel etter min mening en viss støtte for resultatet.
Side:626
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Schei og Skau: Likeså.