Rt-1962-854

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-09-29
Publisert:	Rt-1962-854
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 114/1962
Parter:	1. Ragnvald Tøndervik, 2. Ole Hammeren (høyesterettsadvokat J. M. Mjøsund) mot Feitsildfiskernes Salgslag (høyesterettsadvokat Andreas Arntzen).
Forfatter:	Leivestad, Nygaard, Thrap, Berger, Mindretall: Roll Matthiesen
Lovhenvisninger:	Råfiskloven (1951) §2, §4, §5, §6, Råfiskloven (1951)

Dommer Leivestad: Den 11. juni 1956 gjorde et notlag med Ragnvald Tøndervik som bas et steng brisling på Verdalsleiret i Trondheimsfjorden. I samsvar med gjeldende bestemmelser ble stenget samme dag meldt Feitsildfiskernes Salgslag forat det skulle få partiet omsatt. Det ble ført en rekke telefonsamtaler mellom Tøndervik og Salgslaget i de nærmeste dager. Da det ikke kom noe fartøy for å hente brislingen, så notlaget seg 14. juni 1956 nødt til å slippe den.

For tapet av dette parti og for tapt fiske i de nærmeste dager, har notlaget ved Ragnvald Tøndervik og Ole Hammeren krevet

Side:855

erstatning av Salgslaget etter rettens skjønn, begrenset til kr. 30 000.

Trondheim byrett avsa 18. september 1957 dom i tvisten med slik domsslutning:

«Feitsildfiskernes Salgslag, Trondheim, frifinnes.

Partene bærer hver sine omkostninger.»

Ragnvald Tøndervik og Ole Hammeren påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som 21. januar 1959 avsa dom med slik domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Saksforholdet går frem av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Tøndervik og Hammeren har påanket lagmannsrettens dom. De gjør i alt vesentlig gjeldende de samme anførsler som for byrett og lagmannsrett. For tapet av den brisling som var stengt, hevder de at Salgslaget må ha objektivt erstatningsansvar. Etter gjeldende bestemmelser var notlaget henvist til å selge gjennom Salgslaget. Det var på den tid sterk etterspørsel etter brisling. Når salg ikke kom i stand, må Salgslaget bære risikoen for det. Det alene hadde adgang til å disponere over stenget, og plikt til å vareta fiskernes interesse ved salg. Å la fiskerne, som er fratatt adgangen til selv å disponere over sin fangst, bære risikoen for at Salgslaget får ordnet med salg, ville være en urimelighet. Det må gjelde enten man vil se Salgslaget som kjøper eller megler.

De ankende parter gjør også gjeldende at Salgslaget må være erstatningsansvarlig på subjektivt grunnlag. Salgslaget har ikke varetatt fiskernes interesser med tilstrekkelig energi og aktsomhet når det ikke i tide fikk ordnet med salg, og når det har gitt beskjeder som førte til at brislingen ble «trengt» og deretter sloppet. Dette førte også til at notlaget ikke fikk tatt ytterligere fangster i denne tid, og dette tap må også Salgslaget være ansvarlig for.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«Feitsildfiskernes Salgslag, Trondheim, dømmes til å betale Ragnvald Tøndervik og Ole Hammeren erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 30 000 med 4 % årlig rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.

Feitsildfiskernes Salgslag dømmes til å erstatte de ankende parter sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten og det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Feitsildfiskernes Salgslag har tatt til gjenmæle og i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som overfor byrett og lagmannsrett, til hvis domsgrunner det har vist.

Salgslaget er ikke selv kjøper; det bare formidler salg, i fiskernes interesse. Den monopolstilling det har som formidler er ikke tilstrekkelig grunnlag for å påføre laget objektivt ansvar. Det ville være uholdbart, idet salg og salgsresultat ikke bare beror på lagets formidling, men også på fiskernes opptreden og behandling av fangsten.

Side:856

Noen ansvarsbetingende uaktsomhet fra Salgslagets side foreligger ikke.

Salgslaget har for Høyesterett godtatt at brislingen i stenget var av tilfredsstillende kvalitet og størrelse.

Salgslaget har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Feitsildfiskernes Salgslag tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

2. Feitsildfiskernes Salgslag tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det gitt forklaringer ved bevisopptak av de ankende parter og 9 vitner. Vitnet Mathias Hagerup Sommerset og parten Samson Nyborg har også gitt skriftlige uttalelser. Det er lagt frem en del korrespondanse i saken, uten at jeg finner grunn til her å komme inn på de enkelte dokumenter. Det er også lagt frem dom av 17. juni 1959 av Trondheim byrett, hvor Trondhjem Preserving Co. A/S er frifunnet for erstatningsansvar i anledning av det tapte brislingsteng.

Jeg er når det gjelder spørsmålet om erstatningsansvar på subjektivt grunnlag kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser.

I likhet med lagmannsretten finner jeg at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å anta at Salgslaget i et tilfelle som det foreliggende har et objektivt erstatningsansvar. I alt vesentlig kan jeg slutte meg til lagmannsrettens grunner på dette punkt. Råfiskloven av 14. desember 1951 innebærer ikke at en salgsorganisasjon av fiskere, som får enerett til å omsette råfisk, må stå som kjøper overfor fiskerne eller har objektivt ansvar for at omsetning kommer i stand. Etter de vedtekter som gjelder for Feitsildfiskernes Salgslag må det oppfattes som formidler av salg, ikke som kjøper. Med den sterke stilling Salgslaget har, som eneberettiget til å formidle enhver omsetning av bl.a. brisling, en stilling som fører med seg at fiskerne er helt avskåret fra selv å disponere over sin fangst, kunne det nok være ting som talte for at Salgslaget burde bære risikoen for at salg kommer i stand, og måtte betale erstatning når det ikke lyktes hvor fiskeren ikke var noe å legge til last. En slik ansvarsregel ville imidlertid på den annen side være forbundet med praktiske og bevismessige vansker. Hverken lov eller vedtekter gir noe holdepunkt for å anta at det har vært meningen at Salgslaget skulle ha noe objektivt ansvar. Under disse omstendigheter finner jeg derfor ikke å burde bygge på at objektivt ansvar foreligger.

I likhet med lagmannsretten antar jeg at det forhold at Salgslaget etter gjeldende bestemmelser har eneretten til å omsette brisling og slik alene kan disponere over anmeldt fangst, må føre med seg at laget har et meget strengt ansvar for at det varetar fiskernes interesser på beste måte og med størst mulig aktsomhet. I motsetning til byrett og lagmannsrett kan jeg ikke finne at de strenge krav som bør stilles, i dette tilfelle er oppfylt. Tvert om ser jeg det slik at Tøndervik har anmeldt sitt brislingsteng på

Side:857

forskriftsmessig måte, og senere stadig søkt bistand og råd hos Salgslaget; når resultatet likevel tross gode avsetningsmuligheter ble at brislingpartiet måtte slippes, skyldes det en svikt fra Salgslagets side som det må bære ansvaret for.

Det er på det rene at etter at Tøndervik mandag 11. juni 1956 hadde meldt sitt steng til Salgslaget, var han de følgende dager meget aktiv for å få brislingen hentet. Det ligger selvsagt i fiskernes interesse når steng er gjort, å få avtager snarest mulig. Det vil alltid være svinn i et steng som står, det medfører tidstap og arbeid, slitasje og risiko. Stenget sto på et utsatt sted, slik at det også av den grunn var om å gjøre at det ble hentet så snart som mulig. Dette må jeg anta at Salgslaget var klar over.

Tøndervik telefonerte til Salgslaget den følgende tirsdag og onsdag og to eller tre ganger torsdag. Han hadde også telefonsamtaler med disponenten i A/S Hermetikkfabrikkenes Fellesinnkjøp, Tørum, og torsdag med disponenten i Trondhjem Preserving Co., Mauseth. Salgslaget har således hatt full anledning til å holde Tøndervik underrettet om stillingen til enhver tid, og gi ham opplysninger og råd om hvordan han burde forholde seg. Jeg kan ikke finne at det kan være gjort på en tilfredsstillende måte.

De ankende parter hevder at det først og fremst var en feil at Salgslaget ikke sikret et klart tilsagn om at det ville bli sendt en føringsbåt til brislingstenget med sikte på kjøp. Jeg antar at denne bebreidelse er berettiget. Det er ikke bestridt at det på den tid stenget ble gjort, var mangel på brisling og sterk etterspørsel. Ved avtale av 20. april 1956 mellom Salgslaget og A/L Hermetikkcentralen, var de fabrikker som var tilsluttet denne forpliktet til å avta all notfanget brisling av lovlig størrelse og kvalitet. Det er riktignok ikke nærmere opplyst på hvilken måte den enkelte fabrikk var forpliktet ved denne avtale. Men jeg må gå ut fra at det ikke burde være forbundet med vansker å skaffe kjøper. At brislingen var av bra kvalitet og av lovlig størrelse, er nå godtatt. Om det var nødvendig eller ønskelig å få tatt prøver, ville det lett kunne vært gjort, idet stenget ikke sto langt fra Trondheim. Det er også hevdet av Tøndervik at han tirsdag tilbød å sende prøve av brislingen, men fikk til svar at det ikke var nødvendig fordi det ville bli sendt føringsbåt.

Salgslaget søkte på sin side så snart det hadde fått meldingen om stenget å skaffe kjøper. Det ble telefonert til A/S Hermetikkfabrikkenes Fellesinnkjøp, hvor disponent Tørum ga beskjed om at Trondhjem Preserving var interessert. Det var kontakt mellom Salgslaget og disponent Tørum og disponenten i Trondhjem Preserving Co. også de to følgende dager, og det synes klart at både Tørum og salgsassistent Flatval i Salgslaget har regnet med at Trondhjem Preserving Co. ville sende båt til stenget. Dette firma har imidlertid hevdet at det aldri har forpliktet seg til å sende noen føringsbåt, og det er da også frifunnet for de ankendes erstatningskrav ved Trondheim byretts dom av 17. juni 1959. Den uklarhet som her har foreligget, og at det ikke ble skaffet bindende tilsagn om føringsbåt til en noenlunde bestemt tid, finner jeg må

Side:858

legges Salgslaget til last. Hadde ikke Trondhjem Preserving Co. villet binde seg, må jeg anta at Salgslaget burde skaffet bindende tilsagn fra en annen fabrikk, eventuelt gjennom A/L Hermetikkcentralen.

De ankende parter bebreider videre Salgslaget at det onsdag 13. juni ble gitt beskjed om at brislingen måtte trenges, noe som derfor ble gjort. De forklaringer som er gitt på dette punkt er noe motstridende. Jeg finner det imidlertid ganske klart at når trengning ble foretatt, var det fordi Tøndervik hadde oppfattet det slik at føringsbåt ville komme ganske snart, og at brislingen måtte gjøres återein. Det kan neppe være avgjørende om beskjed om trengning ble gitt av disponent Tørum, av salgsassistent Flatval eller av begge, idet det synes klart at beskjed ble gitt; dette var naturlig når man regnet med at føringsbåt ville komme snart. Noen annen kilde å bygge den oppfatning på at føringsbåt var i vente, enn Salgslaget og disponent Tørum som dette hadde henvist til, hadde Tøndervik ikke. Hvis man i Salgslaget mente at det ikke var sikkert at føringsbåt kom, burde det vært gjort helt klart for Tøndervik, slik at han ikke trengte brislingen, men ventet.

At også Salgslaget har hatt den oppfatning at Tøndervik hadde grunn til å regne med føringsbåt, og handle ut fra det, synes å gå klart frem av det brev Salgslaget 27. juni 1956 sendte til Trondhjem Preserving Co. Her hevder Salgslaget at firmaet må betale brislingen, og sier blant annet: «Det går ikke an at fiskerne skal lide tap fordi de blir narret bort av kjøperne.» Innholdet av dette brev, og det krav som der settes frem, er ikke forenelig med at Salgslaget skulle ha regnet med at Trondhjem Preserving ikke skulle ha bundet seg til å sende føringsbåt innen den tid da brislingen ble sloppet, 14. juni 1956. Det er heller ikke forenelig med at Tøndervik skulle ha gjort en feil da han slapp brislingen.

De ankende parter har også bebreidet Salgslaget at det ikke torsdag 14. juni ble sagt at stenget burde løses, men i stedet gitt uttrykk for at det ikke var annet å gjøre enn å slippe brislingen. Hvorvidt man burde latt være å slippe brislingen, eller om det var nøvdendig å slippe den fordi den var begynt å dø, eller fordi dette sammen med den utsatte plass gjorde det utilrådelig å søke å holde stenget lenger uten noe snarlig avtak i sikte, finner jeg det ikke nødvendig å ta bestemt standpunkt til. Som nevnt synes Salgslagets brev av 27. juni 1956 klart å vise at Salgslaget den gang har ment at det ikke var noe å bebreide fiskerne. Og jeg kan under enhver omstendighet ikke finne at Salgslaget kan bli fri for ansvar på grunnlag av at det muligens kunne vært handlet heldigere; det hadde selv brakt notlaget i den uheldige stilling det sto i ved å ha regnet med føringsbåt og trengt brislingen, og det ga ikke selv noen råd eller hjelp for å unngå slippingen.

Jeg finner således at Salgslaget må erstatte det tapte brislingsteng. Salgslaget har godtatt at verdien av det settes til kr. 11 085, det beløp som laget krevet at Trondhjem Preserving Co. skulle betale.

Side:859

Når det gjelder ytterligere tap i fiske, kan jeg ikke finne at de ankende parter har ført tilstrekelig bevis for at tap er lidt som skulle skyldes uhellet med dette brislingsteng. Etter de foreliggende opplysninger har notlaget fisket meget godt i annen halvdel av juni 1956.

Jeg finner at Salgslaget bør pålegges saksomkostninger med til sammen kr. 3 000 for byrett og lagmannsrett til de ankende parter, og kr. 3 000 for Høyesterett til det offentlige.

Jeg stemmer for denne

dom:

Feitsildfiskernes Salgslag, Trondheim, betaler til Ragnvald Tøndervik og Ole Hammeren 11 085 - elleve tusen og åttifem - kroner med 4 - fire - prosent rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.

I saksomkostninger betaler Feitsildfiskernes Salgslag til Ragnvald Tøndervik og Ole Hammeren 3 000 - tre tusen - kroner og til Staten ved Justisdepartementet 3 000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten, og jeg slutter meg i det vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse.

Som førstvoterende er jeg enig med lagmannsretten i at det ikke er hjemmel for ansvar på objektivt grunnlag, men at den etablerte omsetningsordning, som for øvrig kom i stand i fiskernes interesse, i høy grad skjerper det ansvar som påhviler Salgslaget ved omsetningen av fangsten. Når det gjelder spørsmålet om denne skjerpede aktsomhetsplikt ble overtrådt, bedømmer jeg de foreliggende beviser, parts- og vitneforklaringene, på samme måte som lagmannsretten. Jeg er således enig med lagmannsretten i at det ikke er grunn til å bebreide Flatval at han på det daværende tidspunkt ikke foretok noe ytterligere, idet han måtte være berettiget til å regne med at Preserving ville sende båt til notstenget en av de nærmeste dager, slik at man kunne se tiden an. Jeg fremhever i denne forbindelse som et etter min mening viktig moment, at et brislingsteng vanligvis skal stå i sjøen noen dager før det tas opp, og at brislingen uten skade kan bli stående i låsen i flere uker. Det ble ikke av Tøndervik uttalt noe om at det hastet med å få fangsten opp fordi stenget sto utsatt, slik at det av den grunn var fare for tap av fangsten. Årstiden for stenget skulle ellers ikke tilsi at det var grunn til noe særlig hastverk, selv om Verdalsleiret etter det opplyste må regnes som et utsatt sted under ugunstige værforhold. Det fremgår for øvrig av Tønderviks partsforklaring at det var fint vær mandag 11. juni, og at det tirsdag 12. juni også var bra vær.

Jeg finner videre som lagmannsretten at det ikke er ført bevis for at Flatval har sagt til Tøndervik at han måtte «trenge»

Side:860

brislingen. Om Tørum måtte ha kommet med en slik ytring eller med en ytring som Tøndervik har misforstått derhen at han straks må trenge brislingen, kan dette ikke danne grunnlag for ansvar for Salgslaget. Det er spørsmålet om Salgslaget har utvist tilbørlig aktsomhet som foreligger i nærværende sak, og Salgslaget kan under de foreliggende omstendigheter ikke gjøres ansvarlig for det Tørum måtte ha sagt.

Den ytring Flatval kom med i telefonsamtalen med Tøndervik torsdag 14. juni om at det ikke var annet å gjøre enn å slippe brislingen, var åpenbart basert på Tønderviks uttalelse om at brislingen lå og svimet. Flatval var selvsagt klar over avtalen med A/L Hermetikkcentralen, hvoretter fabrikkene var forpliktet til å avta all notfanget brisling av lovlig størrelse og kvalitet. Men han var også klar over at brisling som lå og svimet ikke var salgsvare etter avtalen. Som lagmannsretten finner jeg derfor at det ikke kan rettes noen bebreidelse mot Flatval for at han kom med nevnte ytring og ikke rådet Tøndervik til å slakke på stenget. Fiskerne selv var for øvrig de nærmeste til å bedømme dette, og det er ikke noe grunnlag for å betvile at de selv vurderte forholdet derhen at brislingen på det tidspunkt ikke lenger var salgsvare.

Jeg kan ikke se at Salgslagets brev til Trondhjem Preserving Co. A/S av 27. juni 1956 har noen bevisverdi i saken. Brevet ble sendt etter at Tøndervik i brev til Salgslaget av 20. juni hadde gitt en kort fremstilling av det passerte og uttalt at han «håper på reelt oppgjør snarest». Salgslaget skrev så til Preserving på grunnlag av Tønderviks opplysninger og på hans vegne. Brevet kan etter min mening ikke sees som noe mer enn et forsøk på å hjelpe Tøndervik utfra de da foreliggende opplysninger.

Jeg stemmer for at lagmannsrettens dom stadfestes. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og jeg finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (justitiarius J. M. Jacobsen):

- - -

Før retten går inn på de særskilte forhold vedrørende saken, anser en det hensiktsmessig å gi en kort redegjørelse for hvorledes omsetningen av brisling er ordnet og for de organisasjonene som har arbeidet med omsetningen.

Råfiskloven av 14. desember 1951 nr. 3 bestemmer i sin §2 at det skal være forbudt å tilvirke, omsette eller innføre bl .a. brisling såfremt ikke brislingen i første hånd er fremsatt gjennom eller med godkjenning av en salgsorganisasjon av fiskere, hvis vedtekter er godtkjent av vedkommende departement. Feitsildfiskernes Salgslag er en slik organisasjon som her nevnt. Det er forbudt å omsette brisling uten gjennom eller med godkjenning av laget. I lovens §6 sies det bl.a.: «En salgsorganisasjon som er godkjent i medhold av §2 kan dirigere fangster som omfattes av organisasjonens virksomhet til bestemte kjøpere og til bestemt

Side:861

anvendelse når dette ansees nødvendig for å få fangsten omsatt på den mest fordelaktige måte for fiskerne...»

Feitsildfiskernes Salgslag kjøper ikke selv hverken brisling eller sild. Styreformannen Samson Nyborg, som har møtt under hovedforhandlingen, har opplyst at laget nærmest opptrer som megler. Det har ikke egne føringsbåter og kan ikke selv avhente fangstene. Oppgjørene for sild og brisling som selges gjennom laget går imidlertid gjennom laget, etter hva styreformannen har opplyst, bl.a. for å kunne gjennomføre den utjevningsordning som er gjennomført for prisene på sild som leveres til forskjellige formål.

Hermetikkfabrikkenes Fellesinnkjøp A/S er en innkjøpsorganisasjon for Trondhjem Preserving Co. A/S. Det er opplyst at det ikke er andre fabrikker i eller omkring Trondheim som legger ned sild og brisling hermetisk. Det er fremlagt en avtale mellom sild- og brislingssalgslaget Feitsildfiskernes Salgslag og A/L Hermetikkcentralen, datert Bergen den 20. april 1956. Trondhjems Preserving Co. A/S og Trondhjems Canning Co. er begge medlemmer av A/L Hermetikkcentralen, og det er opplyst at de er bundet av avtalen av 20. april 1956. Avtalen gjelder pris- og leveringsvilkår for brisling i sesongen 1956. I §5 står det: «Fabrikkene forplikter seg til å avta til hermetisk nedlegging all notfanget brisling av lovlig størrelse og kvalitet fra fiskets begynnelse og inntil 31. desember 1956.»

Det er opplyst at det skal være en avtale mellom Feitsildfiskernes Salgslag og Hermetikkfabrikkenes Fellesinnkjøp, Trondheim, om at råstoff til hermetikk som fanges i Trøndelagdistriktet først skal tilbys Hermetikkfabrikkenes Fellesinnkjøp, Trondheim, før det tilbys andre fabrikker.

Saksforholdet er for øvrig følgende:

Om morgenen den 1. juni 1956 gjorde et notlag med Ragnvald Tøndervik som bas et steng brisling på Verdalsleiret innenfor Levanger. Stenget ble anslått til å inneholde minst 100 hl brisling. Det ble anmeldt ved telegram til Feitsildfiskernes Salgslag i Trondheim samme dag kl. 12. Det var lagets salgsassistent Karl F. Flatval som skulle ordne med omsetningen av brislingen. Han satte seg straks pr. telefon i forbindelse med disponent Tørum i A/S Hermetikkfabrikkenes Fellesinnkjøp, og Tørum lovet at det skulle sendes båt for å se på stenget straks. Disponent Tørum gjorde med en gang henvendelse til bestyrer Mauseth ved Trondheim Preserving Co. A/S. Mauseth lovet at fabrikken skulle sende båt til stenget.

Tirsdag den 12. juni telefonerte Ragnvald Tøndervik til Feitsildfiskernes Salgslag. Han snakket med Karl Flatval og spurte hvorledes det gikk med salget av brislingen. Flatval var forbauset over at det ikke allerede var kommet båt, men han ga beskjed til Tøndervik om at båt ville komme. Flatval satte seg på ny i forbindelse med disponent Tørum som bekreftet at det straks ville bli sendt båt.

Onsdag den 13. juni telefonerte Tøndervik på ny til Flatval og opplyste at det fremdeles ikke var kommet noen båt. Flatval erklærte på ny at det ville komme båt straks. Han satte seg under denne samtalen pr. telefon i forbindelse med disponent Tørum og fikk av denne bekreftet at det ville bli sendt båt. Han ordnet det også slik at disponent Tørum

Side:862

telefonerte til Ragnvald Tøndervik og bekreftet dette. Under denne samtalen sa Tørum til Tøndervik at han kunne trenge stenget.

Det ble imidlertid ikke sendt noen båt, og torsdag den 14. juni telefonerte Tøndervik på ny til Flatval og ga melding om dette. Under denne samtalen opplyste Tøndervik at brislingen var begynt å svime av. Det ble flere samtaler denne dagen mellom Flatval og Tørum, og resultatet ble at Tørum ga beskjed om at Trondhjems Preserving Co. A/S ikke var interessert i brislingen, og at heller ikke Trondhjem Canning Co., som brislingen hadde vært tilbudt, var interessert i å kjøpe den. Herom ble da Tøndervik underrettet. Under denne samtalen nevnte Tøndervik på ny at brislingen holdt på å svime av og spurte hva det skulle gjøres med den, og Flatval uttalte at det antagelig ikke var noe annet å gjøre enn å slippe den.

Foruten de her nevnte telefonsamtaler har det vært en rekke samtaler mellom Flatval og disponent Tørum og driftsbestyrer Mauseth. Det er også opplyst at det den 14. juni 1956 var en telefonsamtale mellom driftsbestyrer Mauseth og Ragnvald Tøndervik.

Resultatet ble at brislingen den 14. juni 1956 ble sluppet. Samtidig med at brislingen ble sluppet tok Tøndervik ut en prøve som gjennom Flatval ble sendt til Trondhjems Preserving Co. til analyse. Det er fremlagt et notat herom. Notatet skal være skrevet av disponent Mauseth. Det går ut på at brislingen inneholdt 8,5 % fet og at størrelsen var 9,5 cm og litt over.

I brev til Feitsildfiskernes Salgslag 20. juni 1956 besværet Ragnvald Tøndervik seg over den måten hvorpå salgssaken var behandlet, og gjorde krav på fullt oppgjør for 100 hl brisling.

Feitsildfiskernes Salgslag skrev den 27. juni 1956 til Trondhjems Preserving Co. A/S således:

«Ad 500 skjepper brisling ved Værdalen fra Ragnvald Tøndervik Stjørna.

Vi vedlegger her brev fra Tøndervik og videre refererer vi til telefonsamtale i forbindelse med dette parti brisling.

Tøndervik påstår at han hadde minst 1000 skjepper i låset. Det blir imidlertid hans feil at han bare har oppgitt 500 skjepper. Brislingen var av god kvalitet. Den holdt 8,5 % fett og størrelsen var mellom 9 og 11 cm. Det fineste råstoff en kan ønske av brisling.

Som jeg sa den dagen i telefonen er vi nødt til å fastholde at Deres firma må betale brislingen. Det går ikke an at fiskerne skal lide tap fordi de blir narret bort av kjøperne. Herr Tøndervik hevder at det var ren brisling uten blanding. Vi har her funnet det riktig å fakturere brislingen etter 93 % prima brisling 9-11 cm og 7 % sild. Når laget gjør dette så er det ut fra det syn at det vel kunne være noe sild sammen med brislingen fordi om ikke fiskerne så det. Det er nemlig i den siste opptatte brisling 7 % sild.

En tør be om at fakturaen betales snarest så vi kan gjøre opp med fiskerne.»

Trondhjems Preserving Co. A/S har den 3. juli 1956 skrevet til Feitsildfiskernes Salgslag og avslått å betale erstatning. Herom er Ragnvald Tøndervik underrettet. Det har senere vært endel korrespondanse om saken mellom Ragnvald Tøndervik og Feitsildfiskernes Salgslag og

Side:863

mellom Hermetikkfabrikkenes Fellesinnkjøp/Feitsildfiskernes Salgslag. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på denne korrespondanse. En finner dog å burde nevne at det er opplyst at Feitsildfiskernes Salgslag har tilbudt Ragnvald Tøndervik å bekoste et søksmål mot Hermetikkfabrikkenes Fellesinnkjøp eller Trondhjems Preserving Co. Dette tilbud har Ragnvald Tøndervik ikke funnet grunn til å benytte seg av. - - -

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at Feitsildfiskernes Salgslag ikke har noen plikt til å kjøpe den brislingen som Ragnvald Tønderviks notlag hadde stengt ved Levanger den 11. juni 1956. Søksmålet er da heller ikke grunnet på noen plikt. Det grunnes på at laget ikke har oppfylt de plikter de etter råfiskloven har til å bistå med omsetningen av brislingen. Etter rettens mening er det ikke noe grunnlag for å rette noen bebreidelse mot Feitsildfiskernes Salgslag i denne forbindelse. Salgslaget har gjort henvendelse til Hermetikkfabrikkenes Fellesinnkjøp, slik som vanlig ble gjort etter de foreliggende avtaler mellom Salgslaget og hermetikkfabrikkene. Salgslaget har helt inntil den 14. juni 1956 regnet med at det ville bli sendt båt for å hente brislingen. Først den 14. juni 1956 fikk laget beskjed om at det ikke ville bli gjort. Etter de opplysninger som da forelå om brislingens tilstand, måtte salgsassistent Flatval regne med at det ikke var noen nytte i å tilby brislingen til andre kjøpere. Han måtte regne med at også Ragnvald Tøndervik var enig heri.

Etter det som således foreligger finner retten at det ikke kan rettes noen bebreidelse mot Feitsildfiskernes Salgslag for at det har forsømt sine plikter i forbindelse med salget. Laget må derfor bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Gunnar Nissen, lagdommerne Harald Sund og Otte Huitfeldt):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Ifølge råfisklovens §2 kan Kongen bestemme at det skal være forbudt bl.a. å omsette råfisk eller produkter derav, dersom råfisken ikke i første hånd er omsatt gjennom eller med godkjenning av organisasjon av fiskere hvis vedtekter er godkjent av vedkommende departement. Ved Kronprinsregentens resolusjon av 16. desember 1955 er det på den kyststrekning saken gjelder bl.a. forbudt å omsette brisling, når brislingen ikke i første hånd er omsatt gjennom eller med godkjenning av Feitsildfiskernes Salgslag. Av disse bestemmelser og den omsetningsordning som er etablert, kan det ikke utledes at Salgslaget har noen plikt til å kjøpe fiskernes brislingfangst. Heller ikke er det noen legal forutsetning at omsetningen på første hånd skal skje ved at Salgslaget overfor fiskerne står som kjøper for egen regning. Det er i samsvar med loven at Salgslaget bare opptrer som formidler mellom fiskeren og kjøperen (avtageren) av varepartiet. Etter det som er opplyst må man legge til grunn at det er denne omsetningsordning som er etablert i praksis. Ved levering av fangsten blir det på feltet utferdiget sluttseddel som underskrives både av fiskeren og mottageren, den siste i egenskap av kjøper. Den etablerte betalingsordning, hvoretter Salgslaget gjør opp både med fiskeren og med varemottageren, innebærer etter rettens mening ikke at Salgslagets medvirkning har noen annen karakter. Oppgjørsordningen

Side:864

må nemlig sees på bakgrunn av råfisklovens §4, hvoretter det i salgsorganisasjonens forretningsregler kan bestemmes, at enhver som vil kjøpe råfisk av organisasjonen eller med godkjenning av organisasjonen, skal søke om godkjenning som kjøper, og organisasjonen kan som vilkår for godkjenningen kreve at det blir stillet nærmere bestemt sikkerhet for oppfyllelse av kjøperens forpliktelser overfor organisasjonen. Denne ordning forutsetter som det vil sees ikke at organisasjonen (Salgslaget) nødvendigvis skal stå som kjøper, men er også forenelig med den etablerte ordning hvorved Salgslaget bare opptrer som mellommann (megler).

Av dette fremgår at det ikke er skjedd noen omsetning av brislingfangsten i og med at den ble innmeldt til Salgslaget 11. juni 1956. Det oppsto heller ikke med dette noen plikt for Salgslaget til å kjøpe fangsten. Noe generelt ansvar for Salgslaget på rent objektivt grunnlag fordi det anmeldte brislingsteng ikke ble avsatt, kan da etter lagmannsrettens mening ikke antas å foreligge. Skal ansvar kunne overføres Salgslaget må det, etter rettens mening, bygges på det subsidiært påberopte grunnlag, nemlig at Salgslagets organer eller dets folk ikke på forsvarlig måte har varetatt fiskernes interesser, eller på annen måte handlet uaktsomt i forbindelse med disponeringen av fangsten. Den omstendighet at fiskeren etter at fangsten er innmeldt er sterkt bundet i sine disposisjoner over brislingen - at opptak bare kan finne sted etter ordre fra salgskontoret, og at brislingen skal leveres der hvor ordrekontoret anviser - skjerper i høy grad det ansvar som påhviler Salgslaget.

Som det fremgår av byrettsdommen var det i tidsrommet mellom innmelding av stenget mandag 11. juni og torsdag 14. juni om kvelden, da silden ble sluppet, en rekke telefonsamtaler mellom notbasen Tøndervik i Innherred og Salgslagets salgsassistent Karl Flatval i Trondheim. Videre var det en del telefonsamtaler mellom Flatval og Hermann Tørum, daværende disponent i Hermetikkfabrikkenes Fellesinnkjøp, og mellom denne siste og Tøndervik. Det var også samtaler mellom disse og disponent Mauseth i A/S Trondhjems Preserving Co. Ankepartene mener at Flatval herunder er kommet med uttalelser som må medføre ansvar for laget.

Ankepartene hevder for det første at det var uaktsomt av Flatval at han ikke sikret seg et klart tilsagn fra Hermetikkfabrikkenes Fellesinnkjøp om, at sentralen ville sende føringsbåt til brislingstenget med sikte på kjøp. Når det ikke i løpet av mandag eller tirsdag lyktes å få sikkert tilsagn herom fra Fellesinnkjøpet eller fra Preserving, burde Flatval ha sikret seg annen kjøper, hva der sikkert ville ha lyktes, da brisling i sterk grad var mangelvare på dette tidspunkt.

Flatval har forklart at han etter å ha mottatt telegrammet om innmeldingen telefonerte til disponent Tørum og spurte om A/S Trondhjem Preserving Co. og A/S Trondhjem Canning Co. var interessert. Tørum svarte at han skulle undersøke hos disse firmaer. Senere ringte Tørum og meddelte at Preserving var interessert, men tilføyet at brislingen måtte stå i låsen til den var helt återen når den ble hentet. Den personlige kontakt mellom Flatval og Tøndervik ble innledet ved at Tøndervik den følgende dag (tirsdag) telefonerte angående brislingstenget. Tøndervik har forklart at han spurte om de skulle sende prøve, men at Flatval

Side:865

svarte: «Nei, det trengs ikke, vi skal sende båt.» Tøndervik sa: «Du må gjøre det du kan for at vi kan få vite fettprosenten». Han nevnte at størrelsen var 9 cm og oppover. Flatval sa at han skulle få sendt avsted båt, men nevnte ikke hvilken båt. Flatval har om samtalen forklart at han sa til Tøndervik at det skulle bli sendt båt innover så snart det lot seg gjøre. Han husker ikke at det var snakk om prøve.

Lagmannsretten kan ikke finne at det var oppfordring for Flatval til på det daværende tidspunkt å foreta seg noe ytterligere. Han måtte etter samtale med Tørum kunne regne med at det fra Preserving ville bli sendt båt til notstenget en av de nærmeste dager og måtte da kunne se tiden an. Da brislingfangst kan bli stående i låsen opp til 2-3 uker, kunne han ikke regne med at det var nødvendig å skaffe øyeblikkelig klarhet over når båt kunne sendes til stenget. Det kunne ikke være grunn til å gjøre henvendelse til noe avtagerfirma sydpå før enn det var brakt på det rene om partiet lot seg omsette i distriktet.

De ankende parter bebreider dernest Flatval at han den følgende dag (onsdag 13. juni) skal ha sagt til Tøndervik at han måtte «trenge» brislingen, eller gitt ham beskjed om at båt kunne ventes i løpet av dagen, slik at «trengning» av brislingen burde gjøres. De bygger dette på Tønderviks forklaring. Ifølge denne telefonerte Tøndervik i 12-13 tiden og snakket med Flatval. Tøndervik spurte hvor det ble av båten som skulle komme, hvortil Flatval svarte: «Idag skal du få båt, du må trenge brislingen slik at den blir återen». Flatval sa han skulle be Tørum om å ringe til ham og bekrefte dette og ba Tøndervik vente på telefonbeskjed. Da Tørum kort tid etter ringte til Tøndervik bekreftet Tørum at nå skulle det komme båt samme dag og se på brislingen. Etter å ha mottatt denne beskjed ble brislingen trengt i løpet av ettermiddagen.

Flatval har om telefonsamtalen onsdag den 13. juni forklart at han fikk beskjed fra Tørum om at han (Tørum) trodde at de den dagen skulle få en båt til å gå innover, da disponent Mauseth i Preserving hadde lovet at han skulle forsøke. Da Tøndervik så ringte nevnte Flatval at Tørum hadde sagt at det muligens ble sendt båt. Da Tøndervik spurte om når båten kunne komme, svarte Flatval at han ikke kunne svare førenn han hadde snakket med Tørum. På telefonhenvendelse fra Flatval til Tørum svarte denne at han ennå ikke hadde fått greie på når båten kunne sendes. Dette ble Tøndervik underrettet om, men ble bedt om å vente på ny telefonoppringning, da han (Flatval) på ny ville ringe til Tørum. På fornyet henvendelse svarte Tørum at han ennå ikke hadde fått noen sikker beskjed. Flatval ba da Tørum ringe Tøndervik selv når han fikk beskjed om båtens avgang, og det lovet Tørum å gjøre. Senere ringte Tørum og meddelte at han hadde ringt til Tøndervik og gitt beskjed, men uten at han nevnte noe om hva beskjeden gikk ut på.

Tørum har forklart at han nevnte dag ble oppringt av Flatval som fortalte at nå sitter Tøndervik i Levanger og spør når båten kan komme. Tørum sa han ikke kunne svare på det, men lovet å ringe til Tøndervik når han fikk greie på det. Under en følgende samtale med disponent Mauseth i Preserving stillet denne i utsikt at det samme dag ville bli sendt båt. Ifølge Tørums forklaring sa Mauseth at han kunne regne med båt den dagen, og at den ville være fremme om kvelden. Tørum ringte så til Tøndervik og meddelte hva Mauseth hadde sagt - at han kunne vente

Side:866

båt innover om kvelden. Tøndervik sa at han syntes det ble lenge før båten kom innover, og han måtte derfor fortelle at han hadde mistet så mye av stenget at det i hvert fall ikke var over 300 skjepper igjen. Tørum sa at han fikk fortelle det når båten kom innover. Tøndervik spurte så om han skulle trenge brislingen, hvortil Tørum svarte: «Ja, hvis det er nødvendig må De gjøre det». Tørum ringte så til Flatval og varslet om at Mauseth lovet å få en båt innover samme dag.

Disponent Mauseth har som vitne bekreftet at han hadde telefonsamtale med Tørum, men han har bestridt at han ga løfte om båt.

Som det vil sees er det på vesentlige punkter uoverensstemmelser mellom forklaringene. Det springende punkt er spørsmålet om Flatval har uttalt overfor Tøndervik at båten ville komme samme dag, og at han måtte trenge silden. Flatval har bestemt bestridt at han er kommet med noen slike uttalelser, og da Tønderviks forklaring herom heller ikke støttes av noen andre forklaringer, kan man ikke finne bevist at Flatval er kommet med uttalelsene. At Tørum er kommet med uttalelsene overfor Tøndervik kan ikke danne grunnlaget for noe ansvar overfor Salgslaget. Heller ikke finner man at det kan danne noe grunnlag for ansvar at Flatval ikke opplyste, at Preserving i tilfelle ikke kunne avta mer enn 40 hl, noe som er forklart av disponent Mauseth. Det er ikke ført bevis for at Flatval var kjent med at Preserving ikke kunne avta mer.

Tøndervik har forklart at han den påfølgende dags morgen (torsdag 14. juni) ringte til Flatval og meddelte at det ikke var kommet noen båt. Flatval var forbauset over dette og kunne ikke forstå at det ikke var sendt båt. På anmodning av Flatval ringte Tøndervik så til Mauseth og spurte hvor det ble av båten. Mauseth svarte at firmaet ikke hadde noen interesse av brislingen. Antagelig ut på ettermiddagen ringte Tøndervik til Salgslaget og tror han traff Flatval i telefonen. Han fortalte hva Mauseth hadde sagt til ham. Fra Salgslaget ble det da svart at Preserving hadde kjøpt brislingen av laget. Om kvelden ringte Tøndervik på ny til Flatval og spurte hva de skulle gjøre når de ikke fikk båt til å se på varen. Tøndervik sa: «Nå begynner den (brislingen) å svime, skal vi slippe den eller hva skal vi gjøre?» «Ja, det blir ikke noe annet å gjøre da,» svarte Flatval.

Flatvals forklaring om telefonsamtalene samme dag stemmer i det vesentlige med Tønderviks forklaring. Tøndervik ringte og meddelte at de etter beskjeden i går fra Tørum om at båten skulle komme hadde trengt brislingen, men båten var ikke kommet og nå holdt brislingen på å «svime» av. Flatval ringte til Tørum som var forbauset over at båten ikke var kommet og som etter å ha vært i forbindelse med Mauseth meddelte at Preserving hadde «sagt fra seg brislingen». Flatval ringte da til Tøndervik og fortalte at båten var sendt annetsteds hen. Tøndervik spurte hva han da skulle gjøre. Flatval svarte: «Du sa til meg at brislingen ligger og svimer, da er det vel antakelig ikke noe annet å gjøre enn å slippe den».

Ankemotpartene hevder at Flatval under telefonsamtalen om morgenen den 14. juni, da han fikk vite at båten ikke var kommet, burde ha sagt til Tøndervik at han burde ha slakket på stenget. Lagmannsretten kan ikke finne at det kan rettes noen bebreidelse mot Flatval for dette. Bedømmelsen av om hva situasjonen i så henseende krevet måtte helt og

Side:867

holdent være undergitt notbasens selvstendige bedømmelse, og Flatval hadde ingen oppfordring til eller forutsetning for å gripe inn. Heller ikke finner lagmannsretten at Flatvals bemerkning under telefonsamtalen om kvelden om at det antagelig ikke var annet å gjøre enn å slippe fangsten, kan danne grunnlag for erstatningsansvar. Slik som uttalelsen falt, kunne den ikke tas for noe annet enn en meningsytring, men spørsmålet om hva som skulle gjøres med fangsten måtte også her ligge under notbasens selvstendige bedømmelse.

Lagmannsretten kan ikke finne at de påberopte opplysninger hverken enkeltvis eller samlet kan danne grunnlag for erstatningsansvar for Salgslaget. Under disse omstendigheter blir det ikke nødvendig for lagmannsretten å komme inn på spørsmålet, om brislingen på grunn av sin størrelse eller av andre grunner ikke var forskriftsmessig eller led av andre kvalitetsmangler, eller spørsmålet om størrelsen av det tap som ankepartene hevder å ha lidt. - - -