Rt-1962-888

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-10-05
Publisert:	Rt-1962-888
Stikkord:	Arbeiderlovgivning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 118/1962
Parter:	Monrad T. Ellingsen (høyesterettsadvokat Jens Chr. Hauge) mot A/S Dalens Garveri (overrettssakfører Anders Østbye - til prøve).
Forfatter:	Thrap, Rode, Roll Matthiesen, Leivestad, Justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Arbeidervernloven (1956), Arbeidervernloven (1956) §43

Dommer Thrap: I sak - anlagt av M. T. Ellingsen mot A/S Dalens Garveri - med krav om erstatning for usaklig oppsigelse i henhold til arbeidervernlovens §43, avsa Flekkefjord herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - 16. juni 1959 dom med sådan domsslutning:

«1. A/S Dalens Garveri dømmes til å betale til Monrad T. Ellingsen 6000 kroner med 4 prosent rente fra 1. september 1958 til betaling skjer.

2. For øvrig frifinnes A/S Dalens Garveri.

3. I saksomkostninger betaler A/S Dalens Garveri til Monrad T. Ellingsen 700 kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.»

Dommen ble av A/S Dalens Garveri påanket til Agder lagmannsrett. Monrad T. Ellingsen, som hadde Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, motanket på grunn av erstatningsfastsettelsen. Den 9. mars 1961 avsa lagmannsretten dom med sådan domsslutning:

Side:889

«A/S Dalens Garveri frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes hverken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Denne dom har Monrad T. Ellingsen - med Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel - påanket til Høyesterett, hvor han har nedlagt sådan påstand:

«1. A/S Dalens Garveri tilpliktes å betale til M. T. Ellingsen en erstatning etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr. 25 000 med renter fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.

2. A/S Dalens Garveri tilpliktes å betale til H. T. Ellingsen saksomkostninger for herredsrett.

3. A/S Dalens Garveri tilpliktes å betale det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett som om saken ikke var benefisert.»

Motparten har påstått lagmannsrettens dom stadfestet, dog slik at han tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Den ankende part gjør i det vesentlige gjeldende at lagmannsretten har tatt feil så vel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen når den har funnet, at oppsigelsen hadde saklig grunn i bedriftens forhold, og at bedriften ikke kan lastes for at Ellingsen ikke ble tilbudt annet arbeid. I forhold til Ellingsen med 30 års ansettelse ved bedriften var oppsigelsen usaklig når flere arbeidere med kortere ansiennitet fikk fortsette. Bedriften har - da den gikk til oppsigelsen - ikke vært fullt klar over hvor lenge Ellingsen hadde vært fast ansatt ved denne. Bedriften kunne uten særlige vansker ha omlagt Ellingsens arbeidsområde. Selv etter den foretatte rasjonalisering - omlegging fra sjø- til landtransport - kunne bedriften gjort rasjonell bruk av hans arbeidskraft. En del av sine tidligere arbeidsoppgaver kunne Ellingsen fortsatt ha utført, og han kunne også vært satt inn i garveriets vanlige produksjon, hvor han tidligere periodevis hadde vært beskjeftiget. Bedriften kunne ikke uten videre forutsette at Ellingsen ville ha avslått et tilbud om å overta annet arbeid.

Ankemotparten har for Høyesterett - som for lagmannsretten - erkjent at det ved avgjørelsen av saken må legges til grunn at Ellingsen av bedriften ble oppsagt fra sin stilling. For Høyesterett har ankemotparten også innrømmet at han - etter Ellingsens lange ansettelse og etter forholdene som de lå an ved bedriften - ikke hadde rett til å si opp Ellingsen uten å tilby ham annet arbeid i bedriften. Bedriften kunne - eventuelt ved å oppsi en arbeider med kortere ansiennitet - ha skaffet Ellingsen et noe tyngre og underordnet arbeid som hjelpearbeider i garveriet, og bedriften var i og for seg pliktig til å gi ham et tilbud herom. Når ankemotparten likevel ikke anser seg erstatningspliktig, er det fordi han mener at det etter omstendighetene ikke kan rettes noen bebreidelse mot bedriftens ledelse, fordi den ikke på eget initiativ fremsatte noe slikt tilbud til Ellingsen om annet arbeid. Bedriften måtte regne med at Ellingsen, som tidligere hadde uttalt at han ville slutte, ikke ville ha godtatt tilbudet.

Side:890

Om saksforholdet vises ellers til de tidligere retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det 9. januar 1962 holdt bevisopptak ved Flekkefjord herredsrett med avhør av partene og 10 vitner.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

I motsetning til lagmannsretten antar jeg at det etter de foreliggende opplysninger kan bebreides bedriftens ledelse, at den ikke i forbindelse med oppsigelsen av Ellingsen på eget initiativ fremsatte et utvetydig tilbud til ham om at han kunne overta annet arbeid i bedriften. Jeg kan ikke se det annerledes enn at bedriftens disponent under det møte som han hadde med Ellingsen på sitt kontor den 29. august 1958, og hvor disponenten hadde gitt uttrykk for at bedriften ikke kunne gå tilbake til den tidligere ordning med sjøveis transport, hadde en sterk foranledning - etter at han hadde sett og hørt hvordan Ellingsen reagerte - uoppfordret å gjøre ham kjent med de muligheter som var til stede for å skaffe Ellingsen annet arbeid ved bedriften. Bedriftsledelsen burde også - før den gikk til oppsigelse av Ellingsen - i samsvar med tariffavtalens bestemmelser gjort arbeidernes tillitsmann kjent med sitt syn på Ellingsens arbeidsforhold, slik at disse kunne bli gjort til gjenstand for organisasjonsmessig behandling.

Selv om det er så at det arbeid som bedriften i tilfelle kunne ha tilbudt Ellingsen var tyngre og av mer underordnet art enn det han hadde utført tidligere, anser jeg det ikke utelukket at Ellingsen ville ha akseptert tilbudet. Når jeg ser hen til de opplysninger som foreligger om Ellingsens arbeidsforhold i tiden fra rasjonaliseringstiltakene ble satt i verk våren 1958 og frem til oppsigelsen, er det meget som taler for at partene - såfremt Ellingsen hadde fått tid og anledning til i ro å tenke over et eventuelt tilbud fra bedriften om annet arbeid, og etter at saken hadde vært undergitt regulær organisasjonsmessig drøftelse - hadde kunnet finne frem til en ordning som Ellingsen ville ha godtatt. Ansvaret for at tilbud ikke ble fremsatt, må i hvert fall falle på bedriften.

Jeg finner etter dette at oppsigelsen av Ellingsen ikke har saklig grunn i bedriftens forhold, og at bedriften derfor er erstatningspliktig etter arbeidervernlovens §43.

Når det gjelder erstatningens størrelse, nevner jeg at også Ellingsens eget forhold i forbindelse med oppsigelsen bør tas i betraktning. Selv om hovedansvaret for at det ikke ble satt frem noe tilbud til Ellingsen om å fortsette i et annet arbeid faller på bedriften, antar jeg at det også i noen grad kan bebreides Ellingsen at han i møtet den 29. august 1958 eller senere ikke medvirket til at hans forhold til bedriften ble nærmere klarlagt. Hensett bl.a. til dette og til de opplysninger som foreligger om hans lønnsinntekter før og etter oppsigelsen, antar jeg at erstatningen passende bør settes til kr. 15 000 med 4 % rente fra avsigelsen av Høyesteretts dom.

Jeg antar etter resultatet at ankemotparten bør erstatte

Side:891

saksomkostningene til motparten for herredsretten og til det offentlige for lagmannsretten og for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

A/S Dalens Garveri betaler til Monrad T. Ellingsen 15 000 - femten tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra Høyesteretts dom.

A/S Dalens Garveri betaler i saksomkostninger for herredsrett til Monrad T. Ellingsen 700 - sju hundre - kroner og i erstatning til det offentlige for omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett 5736 - fem tusen sju hundre og trettiseks - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2- to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Leivestad og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jarle Ulla med domsmenn Gabriel Hansen og Jarle Larsen):

Retten finner det bevist at Ellingsen har vært ansatt ved A/S Dalens Garveri i ca. 30 år. Han sto for og ordnet med transporten av ankomne huder inn på bedriftens lager. Transporten skjedde med lektere. Ved siden av dette hadde han også lagerbokføring og kontroll med råvarelagrene. Han hadde status som arbeidende formann, men hadde ingen av bedriftens egne folk under seg. Nødvendig arbeidskraft ble rekvirert fra Flekkefjord Losse- og Lastearbeiderforening, også kalt «Havn og Transport», som i henhold til en gammel avtale med bedriften hadde rett til å utføre den sjøverts lektertransport.

Det ansees på det rene at Dalens Garveri kom inn i en vanskelig periode i begynnelsen av 1958. Etter forslag fra den nyansatte driftsingeniør Sigfred Bøe, begynte bedriften fra slutten av februar 1958 å legge om transporten av ankomne huder fra transport med lektere til transport med lastebiler. Dette arbeid ble på den måten overført til bedriftens egne folk. Hensikten med omleggingen var også først og fremst å skaffe mer arbeid til egne folk for å unngå oppsigelser. Men det var samtidig også et forsøk på rasjonalisering, og det viste seg også senere at lastebiltransporten ble billigere. Det ble også foretatt en omorganisering og sentralisering av ledelsen av transportarbeidet, slik at dette etter hvert ble overført til driftskontoret.

Forandringene i transportsektoren førte til at Ellingsen fikk meget mindre å gjøre, da hans vesentlige arbeid hadde bestått i å ordne med sjøtransporten.

Retten har fått den oppfatning at han var meget misfornøyet med at hans arbeidsområde eller arbeidsmengde ble innskrenket, og han finnes også ved flere anledninger å ha git uttrykk for sin misnøye. Det ansees også bevist at han ved et par anledninger har uttalt at han kanskje måtte

Side:892

slutte på Dalen fordi han snart ikke hadde noe mer å gjøre. Det er på det rene at Ellingsen oppsøkte disponent Nilsen på dennes kontor i august 1958 og hadde en samtale med ham om sine arbeidsforhold. Når det gjelder de nærmere omstendigheter vedrørende dette punkt er det imidlertid uenighet mellom partene, idet Ellingsen bestemt hevder at det var fredag 29. august og at han da ble sagt opp av disponenten, mens bedriften mener det var lørdag 16. august og at noen oppsigelse ikke fant sted. Fredag den 29. august leverte Ellingsen sine bøker i oppgjort stand til verksmester Berg, hvilket var det vanlige ved slutten av hver måned, men samtidig sa han at den neste dag var hans siste dag på garveriet. Mandag den 1. september meldte han seg arbeidsledig, og tirsdag 2. september sendte bedriften melding om opphør av Ellingsens tjeneste på fastsatt skjema og krysset av for «arbeidstakerens egen oppsigelse».

Ved brev av 9. september til Dalens Garveri ba arbeidsformidlingen bekreftet grunnen til utmeldingen. Svar på dette ble gitt av disponent Nilsen i brev av 20. september, hvorav kopi ble sendt direkte til Ellingsen. Brevet har dette innhold:

«Vi kommer tilbake til Deres brev av 9. ds. angående M. T. Ellingsens arbeidsforhold ved vår bedrift.

Forholdet er at vi har lagt om arbeidsgangen hos oss for dermed å søke bedriften mest mulig rasjonalisert. Derved ble herr Ellingsens arbeid hos oss overflødig, og dette har vi måttet meddele ham. Det er således en feil av oss at det i utmeldingskortet er krysset av for «arbeidstakers egen oppsigelse».

Det første spørsmål som må avgjøres er om Ellingsen er blitt oppsagt fra sin stilling på Dalens Garveri. - - -

Det neste spørsmål blir da om oppsigelsen hadde saklig grunn i bedriftens forhold. På den ene siden står det klart for retten at Dalens Garveri måtte ha full anledning til å rasjonalisere og omorganisere den sektor Ellingsen var formann for. Så langt må oppsigelsen sies å ha saklig grunn. Når retten allikevel er kommet til at oppsigelsen må karakteriseres som usaklig, er det fordi Ellingsen med 30 års ansettelse ble oppsagt, mens arbeidere med 2 års og endog kortere ansettelse ble beholdt. Som grunn for dette er anført at Ellingsen for det første var arbeidsformann og for det annet hadde et helt spesielt arbeid, og disse to forhold gjorde det ikke mulig å få ham overført til annet arbeid. Retten kan ikke si seg enig i dette. Etter det som er opplyst, hadde Ellingsen også andre gjøremål enn ordningen av den sjøverts transport, og disse stelte han fremdeles med etter at rasjonaliseringen var gjennomført. Problemet måtte da bestå i å skaffe ham en del mer arbeid, og retten føler seg ikke overbevist om at dette var ugjennomførlig. I denne sammenheng skal bemerkes at retten har fått forståelsen av at Ellingsen ved flere anledninger har deltatt i selve produksjonen. Hans stilling kan derfor ikke sees å ha vært så spesiell at han ikke kunne benyttes til annet arbeid.

Etter rettens oppfatning var det således ikke tilstrekkelig saklig grunn for at nettopp Ellingsen ble sagt opp. Selv om omorganiseringen og rasjonaliseringen var grunnen til oppsigelsen, finner retten således alt i alt at den må sies å ha vært usaklig.

Etter det resultat retten er kommet til, er Dalens Garveri erstatningspliktig etter arbeidervernl. §43.

Side:893

Ved vurderingen av erstatningens størrelse er på den ene side tatt hensyn til Ellingsens lange tjenestetid og til at hans alder - han er 58 ar - må antas å redusere utsiktene for ham til å skaffe seg nytt arbeid. På den annen side finnes det rimelig å legge vesentlig vekt på at oppsigelsen var begrunnet i rasjonalisering og omorganisering, og at dette førte til at nettopp Ellingsens arbeidsområde eller arbeidsmengde ble innskrenket. Likeledes tas hensyn til at Ellingsen må ansees for ved egen skyld å ha medvirket til oppsigelsen, i og med at han forut for denne kom med flere uttalelser som kunne forståes derhen at han kanskje aktet å slutte ved bedriften. Videre tas hensyn til at han allerede dagen etter at han selv mente seg oppsagt, forlot sin stilling til tross for at han burde vært klar over at han hadde 1 måneds oppsigelse, og i hvert fall må ha visst at han i det minste hadde 14 dager. Det sees også hen til at han unnlot å gjøre henvendelse til sin fagforening og dermed bidro til uklarheten om hvorvidt han var blitt oppsagt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Knut Løken og Kaare Westad og byrettsdommer Ivar Gregusson):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Lagmannsretten finner den ankende part berettiget til så vel i forhold til sine egne ansatte som i forhold til Flekkefjord losse- og lastearbeiderforening, å legge om sin transport av inngående varer til bedriften fra sjøverts med lektere til landverts med lastebiler. At denne omlegging har betydd en rasjonalisering og medført mindre transportutgifter pr. tonn for bedriften, finner lagmannsretten ikke tvilsomt. Lagmannsretten ser det også slik at denne omlegging har betydd en fordel for bedriftens arbeidere som helhet.

Videre finner lagmannsretten at denne omlegging av transporten og den beviste reduksjon av bedriftens beholdning av råvarer, har redusert det arbeid som tillå ankemotpartens stilling ved bedriften i den grad at stillingen ikke kunne opprettholdes, likesom den finner at det bokføringsarbeid som gjensto for stillingen, vel så tjenlig for bedriften kunne utføres ved driftskontoret som ved en formann eller arbeider.

Lagmannsretten kommer etter dette til at problemet for bedriften ikke, som av herredsretten antatt, har bestått i å skaffe ankemotparten en del mer arbeid, men at problemet må ha bestått i å skaffe ankemotparten et annet og passende arbeid.

Lagmannsretten kan her ikke finne det godtgjort at det har vært mulig for bedriftsledelsen å skaffe ankemotparten noe annet tilsvarende arbeid. Det er etter lagmannsrettens mening alene spørsmål om bedriftsledelsen på eget initiativ, og eventuelt gjennom oppsigelse av en arbeider med mindre ansiennitet enn ankemotparten, skulle ha tilbudt å skaffe denne et arbeid av underordnet karakter. Lagmannsretten er ikke overbevist om at et slikt tilbud ville ha vært akseptert. Den viser her til den måte ankemotparten i stolthet forlot sitt arbeid på, og til at den opprinnelige påstand i forliksklage og stevning gikk ut på gjeninntagelse i tidligere stilling eller tilsvarende stilling.

Lagmannsretten finner også bedriften berettiget til på det tidspunkt

Side:894

ankemotparten forlot sitt arbeid, å forbeholde arbeidet i stanseriet for yngre arbeidere mer mottagelige for opplæring enn ankemotparten kunne antas å være. Lagmannsretten finner etter det som er opplyst i saken at det eneste arbeid som kunne vært tilbudt ankemotparten var det tunge hjelpearbeid i garveriet. Lagmannsretten finner det både forståelig og berettiget at bedriftsledelsen kviet seg for på eget initiativ og uten noen foranledning fra ankemotparten eller på hans vegne å tilby ham et slikt arbeid ved bedriften. Det var desto mindre grunn for bedriftsledelsen til å gjøre dette, som ankemotparten etter hva lagmannsretten finner godtgjort, flere ganger i sommerens løp hadde uttalt til andre ansatte ved bedriften at han ville slutte.

Lagmannsretten finner etter dette at oppsigelsen av ankemotparten hadde saklig grunn i bedriftens forhold, og at bedriften ikke kan lastes for at ankemotparten ikke ble tilbudt annet arbeid ved bedriften. A/S Dalens Garveri vil etter dette bli å frifinne. - - -