Rt-1962-89

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-02-03
Publisert:	Rt-1962-89
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 21/1962
Parter:	Staten ved Landbruksdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Charles Phillipson) mot 1. Horten Preservering Co. A/S, 2. Horten Konserv (overrettssakfører K. Starre - til prøve).
Forfatter:	Rode, Helgesen, Endresen. Mindretall: Eckhoff, Berger
Lovhenvisninger:	Lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer (1932) §1, §2, Næringsmiddelloven (1933)

Dommer Eckhoff: For Oslo byrett nedla Horten Preserving Co. A/S og Horten Konserv i en sak mot Staten ved Landbruksdepartementet følgende påstand:

«1. Staten v/Landbruksdepartementet kjennes å være ansvarlig for det tap den har påført Horten Preserving Co. A/S og Horten Konserv, Alf Tandberg ved uten lovhjemmel å ha hindret disse i produksjon og omsetning av hermetiske erter tilberedt av tørkede erter.

2. Landbruksdepartementets pålegg av 27. mars 1956 om at hermetiske erter fremstillet av tørret råstoff skal gis varebetegnelsen «Tørkede erter» med tilleggsbetegnelsen «Kokt og hermetisert» oppheves.

3. Staten v/Landbruksdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger.»

Staten påsto frifinnelse i begge punkter og saksomkostninger.

Byretten avsa dom i saken 13. september 1958. Retten fant at departementet ikke hadde gått utenfor de da gjeldende forskrifter av 16. juni 1950 og 25. juni 1954 når det gjaldt varebetegnelsen i pålegget av 27. mars 1956, og staten ble frifunnet i fabrikkens påstand punkt 2. Da det etter byrettens mening ikke hadde vært aktuelt i tiden fra 1. juli 1950 til 1. juli 1955 å nedlegge

Side:90

tørkede erter hermetisk under den betegnelse departementet fastsatte, og da produksjonen under disse forhold ikke ville være regningssvarende, ble staten også frifunnet i erstatningssaken, jfr. påstandens punkt 1.

Byrettens domsslutning lyder:

«Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Horten Preserving og Horten Konserv påanket avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten kom i sin dom av 9. november 1959 enstemmig til et annet resultat enn byretten. Lagmannsretten fant at det fra departementets side var nedlagt et ufravikelig forbud mot hermetisering av tørkede erter, at dette forbud savnet hjemmel i loven om kvalitetskontroll med landbruksvarer av 17. juni 1932 §2, og at saksbehandlingen ikke hadde vært forsvarlig og uklanderlig. Fabrikkenes påstand om erstatningsansvar for staten ble derfor tatt til følge. Men departementet ble frifunnet når det gjaldt betegnelsen i pålegget av 27. mars 1956, da retten under tvil antok at påbudet ikke lå utenfor grensen for et rimelig og saklig skjønn.

Lagmannsrettens domsslutning lyder:

«Staten ved Landbruksdepartementet kjennes å være ansvarlig for det tap den har påført Horten Preserving Co. A/S og Horten Konserv, Alf Tandberg, ved uten lovhjemmel å ha hindret disse i produksjon og omsetning av hermetiske erter tilberedt av tørrede erter.

For øvrig frifinnes Staten ved Landbruksdepartementet.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens avgjørelse ble påanket så vel av Staten ved Landbruksdepartementet som av Horten Preserving og Horten Konserv.

Departementet hevder at lagmannsretten har tatt feil, når den er kommet til det resultat at staten har pådradd seg ansvar i saken. Statens påstand lyder:

«1. Staten v/Det Kongelige Landbruksdepartement frifinnes.

2. Horten Preserving Co. A/S og Horten Konserv, Alf Tandberg, tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter.»

Fabrikkene anket over at lagmannsretten hadde godtatt departementets varebetegnelse, idet de hevdet at påbudet ga uriktige forestillinger om varens innhold og måten den var tilvirket på. Det er imidlertid for Høyesterett opplyst at partene har funnet en løsning på denne side av saken. Anken er derfor trukket tilbake, og saken begjært hevet.

Den påstand som er nedlagt under forhandlingen for Høyesterett lyder:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår statens erstatningsplikt.

2. Den del av ankesaken som omfatter lovligheten av Landbruksdepartementets pålegg av 27. mars 1956 heves.

3. Staten v/Landbruksdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter.»

Side:91

Jeg bemerker i forbindelse med påstandens punkt 2 at statens prosessfullmektig har erklært at han samtykker i at anken trekkes tilbake, og at begge parter er enige om at hver part bærer sine omkostninger. Denne del av ankesaken er derfor hevet ved kjennelse.

Det er til bruk under forhandlingen i Høyesterett holdt bevisopptak ved Oslo byrett hvor parter og vitner har forklart seg. Det er således avgitt partsforklaring av disponent Tandberg (Horten Konserv) og disponent Wicklund Hansen (Horten Preserving) og av vitnene ekspedisjonssjef Haugen, byråsjef Sjetne og byråsjef Bergan fra Landbruksdepartementet. Dessuten er det gitt forklaringer av tidligere statskonsulent Oddvar Lund, kontorsjef Schjerve Pedersen, sivilingeniør Odd Tvete og disponent Fr. Schiørn. Det er videre fremlagt sakkyndige fremstillinger om produksjon og hermetisering av erter, om kvalitetsforskjellen mellom friske og tørkede erter m.v. I alt vesentlig foreligger saken i den skikkelse for Høyesterett som den forelå for byretten og lagmannsretten.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan på vesentlige punkter tiltre lagmannsrettens bemerkninger.

Jeg legger til grunn at saksøkerne til 1940 hadde hermetisert tørkede erter og markedsført dem i samsvar med da gjeldende forskrifter av 3. mai 1935 §5, siste ledd som gjaldt hermetiserte grønnsaker og betegnelsen av dem. Omsetningen skjedde som «Billig Erter» og «Populær Erter» med tilføyelsen: «fremstillet» eller «tilberedt av tørrede erter». På grunn av blikkrasjoneringen bortfalt adgangen til hermetisering i tiden fra 1940 til 1950, men fra 1950 av forelå ikke denne hindring lenger, og fabrikkenes ledere søkte om å gjenoppta hermetiseringen av tørkede erter. Henvendelsen til departementet ble imidlertid avslått, først under henvisning til forskriftene for frukt-, bær- og grønnsakkonserver av 1950 §34 tredje ledd og senere til forskriftene for vegetabilske konserver av 1954 §38 tredje ledd. Bestemmelsene lyder: «Tørkede grønnsaker (f. eks. tørkede erter) tillates ikke brukt til hermetisering.»

Det fremgår av byrettsdommen at statens prosessfullmektig erkjente at man i Landbruksdepartementet på det tidspunkt var av den oppfatning at forbudet i forskriftene var absolutt, og at det ikke ble benektet at man fra departementets side hadde gitt uttrykk for dette standpunkt overfor fabrikkene. For Høyesterett er det fra statens side støttet til vitneprov fra ekspedisjonssjef Haugen og byråsjef Sjetne påstått at denne erkjennelse var uriktig, idet vitnene hevder at de oppfattet bestemmelsene så at de forbød produksjon under varegruppen hermetiske grønnsaker, og at de i tiden fra 1950 til 1955 ikke hadde noen foranledning til å drøfte spørsmålet om ertene kunne nedlegges og markedsføres som erstatningsvare. Jeg tilføyer her at andre i departementet har hatt en avvikende oppfatning, idet statskonsulent Lund har gitt uttrykk for at han mente at forbudet etter sin ordlyd hindret enhver hermetisering av tørkede erter, og at fru Bergan som

Side:92

førstesekretær i tiden fra 1950 til 1955 også hadde denne oppfatning av forbudets rekkevidde. Denne mening, at hermetisering av tørkede erter var forbudt uten hensyn til om de ble betegnet som grønnsakkonserver eller erstatningsmidler for grønnsakkonserver, har også andre vitner gitt uttrykk for. Daværende sekretær i Forsyningsdirektoratet, Schjerve Pedersen, som fikk den første forespørsel fra fabrikkene, har forklart at han forhandlet med Landbruksdepartementets representanter, og at samtlige ga uttrykk for at produksjonen var forbudt. Det samme sies av disponent Schiørn, som hadde ledelsen av en de større hermetikkfabrikker, og som nevnt av lagmannsretten ga stortingsmann Bredal under interpellasjonsdebatten 26. januar 1956 uttrykk for at departementets mening før sommeren 1955 hadde vært at §34 §38 hindret hermetisering av tørkede erter, også som erstatningsvare. Etter Schjerve Pedersens, Schiørns og Bredals uttalelser var bakgrunnen for et så omfattende forbud hensynet til leverandører av umodne, friske erter og de fabrikker som hermetiserte dem. Jeg mener etter dette å kunne fastslå at erkjennelsen for byretten dekket det virkelige forhold, og at det er riktig når byretten fastslår at man i departementet oppfattet forbudet i forskriftene mot bruk av tørkede erter absolutt til 1955, og at det fra departementets side, som byretten sier, må være gitt uttrykk for denne oppfatning da fabrikkene i 1950 og 1951 henvendte seg til departementet om dispensasjon.

Det er videre hevdet at staten må frifinnes for erstatningskravet med den begrunnelse byretten har gitt. I korthet vil det si at §34 §38 ikke forbød hermetisering av tørkede erter, forutsatt at de ble solgt under en betegnelse som dekket de såkalte erstatningsmidler for grønnsakkonserver. Det er her pekt på forskriftene av 1950 §44 tredje ledd og 1954 §51 annet ledd, som bestemte at: «Varene skal gis en betegnelse som er vanlig brukt og hentyder på deres framstilling, anvendelse, utseende eller konsistens.» Byrettens frifinnelse var her begrunnet med at det aldri ble «spørsmål om å få produksjonen i gang under gruppen «erstatningsmidler», hvilket overhodet ikke synes å ha vært aktuelt, jfr. det av saksøkerne under hovedforhandlingen anførte om at produksjon med den påbudte varebetegnelse ikke vil være regningssvarende». Det er fra statens side fremholdt at det er en feil fra lagmannsrettens side når den i sin begrunnelse ikke er kommet inn på dette moment, som er tillagt avgjørende betydning i byrettsdommen.

Etter min mening må utgangspunktet for bedømmelsen være at fabrikkene søkte om tillatelse til å hermetisere tørkede erter, og at dette ble avslått med den begrunnelse at §34 og §38 kategorisk forbød en slik produksjon. Jeg ser det så at det vil overgå fabrikkene en urett om man bringer inn et nytt moment som departementet kom frem til sommeren 1955, nemlig at forskriftene rettelig burde forståes slik at de ikke var til hinder når søknaden ble presentert i ly av bestemmelsene om erstatningsmidler, og når markedsføring fant sted etter de regler som gjaldt

Side:93

for slike produkter. Byretten nevner at ordlyden i forbudsbestemmelsen i §34 og §38 synes å vise at forbudet var absolutt. Det kan etter mitt syn med grunn hevdes at hermetiseringen var forbudt også om man tok sikte på omsetning som erstatningsmiddel, så meget mer som forarbeidene til loven av 1946, som brakte erstatningsmidlene inn i §1 i loven av 1932 om kvalitetskontroll med landbruksvarer, synes å vise at man med erstatningsmidler har tenkt på surrogater, og altså ikke på en ekte og i omsetningen kjent naturvare som den det her gjelder. Men hva man enn måtte mene om denne side av saken, må ansvaret legges på departementet som uriktig overfor fabrikkene inntok det standpunkt at etter lov og forskrifter var hermetisering av tørkede erter utelukket, og at forbudet var ufravikelig. Jeg kan ikke tvile på at hadde dissensen mellom departementet og fabrikkene i 1950 vært redusert til en meningsutveksling om etiketten på boksene, enten man nå brukte forskriftene fra næringsmiddelloven eller landbruksloven, ville man ha funnet en ordning som gjorde hermetisering av tørkede erter mulig. I denne sammenheng nevner jeg at ledelsen for fabrikkene var klar over at varen måtte presenteres for forbrukerne slik at den ikke kunne forveksles med hermetikk av friske erter, og jeg må anta at man kunne ha funnet like tilfredsstillende betegnelser som dem man hadde brukt før krigen. Men når det ikke ble aktuelt å løse dette spørsmål var grunnen den, at departementet ved sitt standpunkt om at forbudet rammet enhver nedlegning av tørkede erter, hindret at spørsmålet ble drøftet og avgjort allerede i 1950.

Jeg viser for øvrig til lagmannsrettens mer detaljerte begrunnelse for at departementets avslag og saksbehandling må være ansvarsbetingende for staten.

Det er endelig fra departementets side hevdet at motpartene under ingen omstendighet kunne slå seg til ro med muntlige konferanser med en underordnet departementsfunksjonær, og at de som bransjefolk kunne gjøre seg opp en selvstendig mening om forbudets holdbarbet og fremme en begrunnet og skriftlig fremstilling som departementets overordnede kunne ta opp til en mer inngående overveielse. Etter min mening kan statens påstand heller ikke her føre frem. Jeg legger ifølge disponent Tandbergs og sekretær Schjerve Pedersens forklaring til grunn at Tandberg i august 1950 henvendte seg til Forsyningsdirektoratet for å få tildelt sukker til hermetiseringen av tørkede erter. Dette førte til to samtaler med sekretær fru Bergan om muligheten av å gjenoppta tilvirkningen som hermetisk vare. I disse samtaler har fru Bergan, der som tidligere nevnt var av den oppfatning at forskriftene forbød enhver nedlegning av tørkede erter, sagt at forbudet var ufravikelig. Dette bekreftes av Schjerve Pedersen, og så vidt jeg forstår også av fru Bergan, bortsett fra at hun mener at samtalene må ha vært omkring mars 1952. Jeg mener videre å kunne bygge på at Tandberg måtte forstå brevet av 6. mars 1952 fra Landbruksdepartementet til Horten Konserv som en skriftlig bekreftelse av den meddelelse han tidligere hadde fått om at

Side:94

produksjonen overhodet ikke var tillatt. I februar 1954 innskjerpet disponent Schiørn i A/S Chr. Aug. Thorne overfor Horten Preserving at hermetisering av tørkede erter direkte ved lov var forbudt, og dette kunne fabrikken få beskjed om fra byråsjef Sjetne i Landbruksdepartementet som var bekjent med saken. Omkring den samme tid var disponent Tandberg igjen i departementet for å forespørre om de nye forskrifter av 1954 ga adgang til dispensasjon, men sekretær Bergan svarte ham at de nye forskrifter ikke medførte noen forandring. I januar 1955 forklarer Tandberg at han etter påtrykk fra en grossist i bransjen, som hevdet at det var et sterkt behov for hermetiske erter tilvirket av tørkede erter, på ny henvendte seg til departementet ved sekretær Bergan, men fikk beskjed om at dispensasjon fremdeles var utelukket. Jeg mener at man, som saken her har utviklet seg, ikke kan si at fabrikkene burde søkt kontakt med de overordnede embetsmenn i departementet. Etter mitt syn, og her støtter jeg meg også til Schjerve Pedersens vitneprov, ga sekretær Bergan et korrekt uttrykk for departementets oppfatning på dette tidspunkt, nemlig at det ikke var noen mulighet for hermetisering av tørkede erter, og sekretær Bergan, som hadde med disse saker å gjøre, var rette vedkommende overfor fabrikkene. Jeg finner at man ikke kan legge avgjørende vekt på at det ikke ble sendt inn en skriftlig og begrunnet fremstilling fra fabrikkene, som kunne behandles og avgjøres på en mer formell måte i departementet. De to disponenter hadde ordlyden i forskriftene å holde seg til, og departementets beskjed om at forbudet var ufravikelig. Jeg må da godta at de bøyet seg for denne mer formløse, men dog offisielle tolkning av forskriftene på det tidspunkt, og at de avsto fra å gjenoppta produksjonen.

Da jeg forstår at min oppfatning ikke deles av rettens flertall, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på erstatningsspørsmålet. Men jeg nevner at i en etterfølgende erstatningssak måtte man legge til grunn at varen skulle markedsføres på en måte som atskilte den fra nedlegning av friske erter, og at det måtte dokumenteres etter vurdering av da gjeldende importbestemmelser, prisforskrifter, produksjonsutstyr og omkostninger om og i hvilken utstrekning nedlegning av tørkede erter kunne gi fortjeneste for fabrikkene.

Dommer Rode: Jeg er kommet til samme resultat som byretten, men på et annet grunnlag.

Jeg tar først standpunkt til hvordan forskriftene av 16. juni 1950 er å forstå.

Lagmannsretten har - slik jeg oppfatter dommen - funnet at forskriftene setter et kategorisk forbud mot at tørkede erter brukes til hermetisering. Lagmannsretten har videre funnet at dette forbud ikke bygger på en forsvarlig og uklanderlig saksbehandling, og at det gir inntrykk av i uforsvarlig grad å begunstige ertedyrkerne og de fabrikker som hermetiserer friske erter.

Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett om

Side:95

skriftenes tilblivelse - bl.a. medvirket representanter for Konservesfabrikkenes Landsforening, som begge bedriftene er medlem av -, og etter det syn jeg - som det vil fremgå - har på forbudets omfang, kan jeg ikke finne at departementets saksbehandling er mangelfull eller at det under denne er tatt usaklige hensyn.

Når det gjelder forskriftenes innhold, kommer jeg til at de ikke setter noe kategorisk forbud mot at tørkede erter blir brukt til hermetisering. Bestemmelsen i forskriftenes II C, §34 - «Tørkede grønnsaker (f. eks. tørkede erter) tillates ikke brukt til hermetisering» - er ganske visst kategorisk formet. §34 er imidlertid en spesialbestemmelse angående «Hermetiske grønnsaker». Jeg finner det derfor naturlig å forstå hermetiseringsforbudet i paragrafens tredje ledd slik at det gjelder fremstilling av slik hermetisk vare som paragrafen for øvrig omhandler. For denne vare oppstiller bl.a. paragrafens første og annet ledd visse kvalitetskrav og tredje ledd det ytterligere krav at råstoffet ikke skal være tørket.

En hermetisk nedlegging av tørkede erter gir imidlertid et produkt der som forbruksvare «er bestemt til eller egnet til å erstatte produkter som omhandlet under II A, B, C i disse forskrifter», nemlig hermetisk nedlagte friske erter, «men som ikke fyller de krav som er stillet til disse produkter». Hermetisering av tørkede erter kan derfor foregå med hjemmel i forskriftenes §44 jfr. §48 forutsatt de i medhold av disse paragrafer satte krav til kvalitet og merking blir iakttatt. Forstått slik, går forskriftene etter min mening ikke utover grensene for den fullmakt som er gitt Kongen i lov av 17. juni 1932 om kvalitetskontroll med landbruksvarer, §2, første og annet ledd.

Av det jeg har sagt følger at bedriftene etter min mening ikke kan bygge sitt erstatningskrav på at forskriftene inneholder et absolutt og derfor ulovhjemlet forbud mot hermetisk nedlegging av tørkede erter. Forutsetningen for erstatningskravet er at det godtgjøres at Landbruksdepartementet - som forskriftene sorterer under - overfor bedriftene uriktig har håndhevet forskriftene som om de inneholdt et slikt forbud.

Bedriftene hevder at forbudet er håndhevet i uberettiget omfang ved de svar som daværende førstesekretær i Landbruksdepartementet fru Bergan ga disponent Tandberg, da han på bedriftenes vegne henvendte seg til departementet angående forståelsen av hermetiseringsforbudet og mulighetene for en dispensering fra dette. Foranledningen til henvendelsen var at bedriftene, ved blikkrasjoneringens opphør i 1950, ønsket å ta opp igjen en produksjon av hermetisk nedlagte tørkede erter som de var begynt med i 1930-årene, men på grunn av blikkrasjoneringen hadde måttet innstille i 1940. Bedriftene var i tvil om en slik produksjon var tillatt etter forskriftene. Det må ansees på det rene at fru Bergans svar på henvendelsen var at forskriftenes forbud mot at tørkede erter ble brukt til hermetisering, var absolutt.

Side:96

Både henvendelse og svar var muntlige. Det samme var den senere kommunikasjon mellom Tandberg og fru Bergan. Disse muntlige utsagn Tandberg og fru Bergan imellom påberoper bedriftene seg som søknader til departementet og avslag fra departementet. Etter min mening er imidlertid både den første og mulige senere henvendelser fra Tandberg gjort til fru Bergan personlig, ikke til departementet. Tilsvarende anser jeg fru Bergans uttalelser som gitt av henne privat og personlig, ikke på departementets vegne. Jeg anser derfor ikke uttalelsene som uttrykk for noen håndhevelse av forskriftene fra departementets side, og er således ikke enig med byretten i «- - - at departementet inntil 1955 selv oppfattet forbudet slik (som absolutt) og ga uttrykk for dette overfor saksøkerne da disse i 1950 og 1951 henvendte seg til departementet om dispensasjon».

At henvendelsene og svarene har hatt en privat og personlig karakter, mener jeg bl.a. fremgår av de forklaringer som først og fremst Tandberg og fru Bergan har gitt under bevisopptaket.

Tandberg henvendte seg til fru Bergan i den form at hun etter avtale pr. telefon møtte ham og daværende sekretær i Handelsdepartementet Schjerve Pedersen til en kopp kaffe ute i byen. Under samværet talte Tandberg om hermetiseringsforbudet og dispensasjonsmulighetene. Fru Bergan ga uttrykk for at forbudet var absolutt, men hun skulle forelegge saken for sine overordnede i departementet for å se om noe kunne gjøres. Noen tid senere oppsøkte han fru Bergan i departementet, og ble da meddelt at intet kunne gjøres. Av hans forklaring fremgår ikke at han har hatt ytterligere samtaler med fru Bergan før etterat han hadde mottatt et brev fra departementet av 6. mars 1952 som jeg senere skal omtale.

Schjerve Pedersen har forklart at han 2 ganger - men uten å tidfeste dem - har drukket kaffe ute i byen sammen med fru Bergan og Tandberg og at hermetiseringsforbudet begge ganger var på tale.

Fru Bergan benekter å ha hatt noen samtale med Tandberg i 1950. Hun traff ham første gang 2. april 1951 under en middag i forbindelse med årsmøte i Konservesfabrikkenes Landsforening. Hun, Tandberg, Schjerve Pedersen og en herre til fortsatte samværet etterat middagen var avsluttet. Tre uker senere drakk hun kaffe ute i byen sammen med Tandberg og Schjerve Pedersen. Hun, Tandberg og Schjerve Pedersen traff hverandre også av og til senere, f. eks. ved at Tandberg inviterte dem ut til lunsj. «Videre stakk disponent Tandberg av og til innom kontoret til vitnet når han var i byen. De snakket da om alminnelige ting, og herunder kom de sannsynligvis inn på spørsmål for konservesfabrikkene.» «Ertespørsmålet» tror hun ikke de var inne på før etter brevet av 6. mars 1952. Hun benekter å ha sagt at hun skulle forelegge spørsmål som Tandberg hadde reist, for sine overordnede.

Nå 10 år baketter og med så vidt divergerende forklaringer å fastslå tid, form og innhold vedkommende disse samtaler, lar seg

Side:97

etter min mening ikke gjøre. Det som er sikkert er, at det ikke finnes noe spor etter dem i departementet. Det finnes heller ikke samtidige notater eller etterfølgende bekreftelser eller i det hele noe som er egnet til å gi samtalene et forretningsmessig preg, mens de på den annen side har et ganske sterkt islett av selskapelig samvær. Etter mitt skjønn er totalbildet uforenelig med at det her skulle dreie seg om utøvelse av offentlig forvaltningsvirksomhet. Alt tyder på at det dreier seg om private, uformelle samtaler mellom bekjente, hvorunder fru Bergan som privatperson og for egen regning har uttalt seg om spørsmål som Tandberg i samtalens løp har brakt på bane. At dette også var Tandbergs syn, støttes etter min mening av at han, på spørsmål om hvorfor han aldri sendte en skriftlig henvendelse til departementet, har svart «at grunnen var at to jurister, fru Bergan og Schjerve Pedersen, sa at det ikke nyttet».

Bedriftene hevder at også under de forhold hvori den fremkom, må fru Bergans uttalelse om at hermetiseringsforbudet var absolutt, medføre rettsvirkninger for staten. Uttalelsen var svar på en klar forespørsel, og uttrykk for departementets oppfatning.

Jeg går ikke inn på anførselens rettslige holdbarbet, idet den etter min mening ikke er faktisk riktig. I sin forklaring under bevisopptaket sier kontorets daværende sjef, byråsjef, nå ekspedisjonssjef Haugen, bl.a.: «- - - forbudet i forskriftenes §34, 3. ledd er et forbud mot å bruke tørkede erter til fremstilling av varer i gruppen hermetiske grønnsaker. Spørsmålet om å bruke tørkede erter til fremstilling av erstatningsmidler for grønnsakkonserver, hadde overhodet ikke vært aktuelt før spørsmålet oppsto i forbindelse med denne saken. Før i denne forbindelse hadde departementet overhodet ikke tatt standpunkt til spørsmålet. - - - Departementet oppfattet bestemmelsen som et kvalitetskrav. - - - Ekspedisjonssjefen er således ikke enig i byråsjef Bergans uttalelse om at departementet i dette tidsrom oppfattet bestemmelsen som et absolutt forbud mot å legge ned tørkede erter hermetisk. Spørsmålet var i dette tidsrom (1950-55) overhodet ikke reist.» Jeg må legge til grunn at spørsmålet om forskriftene overhodet ikke tillot hermetisering av tørkede erter ennå ikke hadde vært aktuelt da fru Bergan i 1950-52 kom med sin uttalelse. Departementet som sådant og dets høyere tjenestemenn hadde derfor ikke tatt standpunkt til spørsmålet, og det eksisterte ikke noen «departementets oppfatning», selv om enkelte av departementets tjenestemenn selvsagt kan ha hatt sin personlige oppfatning. Det fru Bergan har uttalt, var i virkeligheten bare hennes egen formodning om hva departementets oppfatning ville bli.

Som utslag av og uttrykk for at departementet overfor bedriftene har håndhevet hermetiseringsforbudet videre enn loven og forskriftene hjemlet, er det videre henvist til et også av førstvoterende omtalt brev av 6. mars 1952 fra departementet til Horten Konserv. Brevet er ikke svar på noen forespørsel eller henvendelse fra bedriften, men var foranlediget av at

Side:98

departementet hadde fått melding om at bedriften omsatte hermetiske erter under betegnelsen «Billig-erter. Nedlagt av soltørrede erter». Brevet viser til og siterer forskriftenes §34 tredje ledd, gjør videre opmerksom på at merkingen ikke er i samsvar med forskriftenes §33 første ledd og slutter med å si at det vil bli tatt forholdsregler etter §49 i forskriftene, dersom ikke tilvirkning og merking heretter skjer i samsvar med disse. Brevets hele foranledning og formål er å påtale en konkret overtredelse av forskriftene. Jeg kan ikke se at man naturlig kan utlede av brevets tekst at det i tillegg hertil gir direkte eller indirekte uttrykk for at forskriftene kategorisk utelukker at tørkede erter blir brukt til hermetisering.

Det er også vist til et brev fra departementet til Horten Preserving Co. A/S av 25. august 1954. Foranledningen til dette brev er av samme art som for det tidligere omtalte. I dette tilfelle har bedriften gitt varen betegnelsen «Majones-erter» uten å angi at råstoffet er tørket. Som i det tidligere brev blir det henvist til forskriftenes §34 tredje ledd og §33 første ledd og fremsatt samme advarsel for tilfelle fremtidig tilvirkning og merking ikke skjer i samsvar med forskriftene. Som når det gjaldt det foregående brev, kan jeg ikke se dette brev som uttrykk for noe kategorisk produksjonsforbud.

Det første brev fra eller på vegne av bedriftene i dette tidsrom er av 24. februar 1955 og lyder:

«Forskrifter for vegetabilske konserver fastsatt ved kgl. resolusjon av 25. juni 1954.

Ifølge §38 tredje ledd i ovennevnte forskrifter er det ikke tillatt å anvende tørkede grønnsaker (f. eks. tørkede erter) til hermetisering. - Under henvisning hertil tør jeg be meddelt hvilket grunnlag dette forbud bygger på. Jeg vil være takknemlig for et snarest mulig svar.»

Departementet svarte den 14. mars 1955:

«Deres brev av 24. februar d. å.

Det angjeldende forbud er begrunnet i kvalitetsmessige hensyn, jfr. lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v. av 17. juni 1932 §2.»

Slik spørsmålet er formet, er svaret etter min mening riktig og tilstrekkelig. Det kan åpenbart ikke sees som uttrykk for noen håndhevelse av hermetiseringsforbudet.

Uten ytterligere henvendelser til departementet gikk bedriftene i juni 1955 i gang med hermetisk nedlegging av tørkede erter. Det blir således ikke lenger tale om erstatning for produksjonstap.

Av det syn på saksforholdet som jeg har gjort rede for fremgår, at jeg ikke kan finne at det er påvist noe som det er berettiget å se som uttrykk for at departementet anså hermetiseringsforbudet i forskriftenes §34 tredje ledd som mer omfattende enn forskriftene, riktig forstått, ga uttrykk for.

På den annen side finner jeg at bedriftene ikke gikk frem slik som man etter forholdene kunne kreve, for å skaffe seg klarhet over hvordan forbudet riktig var å forstå.

Side:99

Da bedriftene i 1950 ble kjent med de den gang helt nye forskrifter, kom de i tvil om hvorvidt de forbød den planlagte produksjon, som var av stor økonomisk og driftmessig betydning. Som riktig og naturlig var, bestemte bedriftene seg derfor til å henvende seg til Landbruksdepartementet, som administrerte forskriftene, for å få dette klarlagt. Sakens betydning tilsa etter min mening at henvendelsen skjedde i en slik form at spørsmålet ble gjenstand for regulær behandling og fikk et svar som departementet sto inne for. I stedet nøyet bedriftene seg med underhånden å henvende seg til en relativt underordnet tjenestemann i departementet og slo seg til ro med det som denne uttalte.

Hadde bedriftene gått frem slik som de burde, mener jeg det straks var blitt klarlagt at produksjonen ikke var forbudt. Jeg viser til at da spørsmålet ble aktuelt for departementet ved at det fikk melding om at bedriften hadde satt produksjonen i gang, ble det sendt Horten Konserv et brev av 12. juli 1955, sitert i byrettens dom. I brevet ga departementet klart uttrykk for den etter min mening riktige forståelse av hermetiseringsforbudet. Det blir forbudt å omsette de hermetiserte tørkede erter under en varebetegnelse som er forbeholdt produkter som går inn under forskriftenes II C. Men det blir ikke forbudt at varen, som «erstatning» for et slikt produkt, blir omsatt under en riktig formulert varebetegnelse. Brevet er som nevnt av 1955. Det må imidlertid forutsettes at departementet også i 1950 ville ha gitt uttrykk for den riktige forståelse av forskriftene, dersom en forespørsel fra bedriftene hadde gjort spørsmålet aktuelt på det tidspunkt.

Jeg mener således at bedriftenes villfarelse med hensyn til forbudets omfang ikke er bibrakt dem av departementet, og at den overhodet ikke hadde oppstått dersom bedriftene var gått frem slik som man etter forholdene kunne kreve. Det er derfor ikke noe grunnlag for å kjenne staten erstatningspliktig for det tap bedriftene har hatt fordi de, på grunn av denne villfarelse, har ventet i 5 år med å sette produksjonen i gang.

Etter de tvil og uklarheter saken frembyr, finner jeg at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for slik

dom:

Staten ved Landbruksdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Rode.

Dommer Endresen: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med dommer Eckhoff.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Side:100

Av byrettens dom (dommer A. Roll Matthiesen):

- - -

Saksforholdet er følgende:

I 1930-årene produserte saksøkerne hermetiske erter av tørkede erter. Fremstillingsmåten var i korthet følgende: de tørkede erter ble etter å ha ligget i vann en natt, dyppet i kokende vann ca. 1 minutt og med lake pakket i boks, som ble loddet igjen. Hermetisering skjedde deretter i autoklav under en temperatur på 110°. Denne siste del av prosessen tar ca. 30 minutter. Det er opplyst at fremstillingsmåten er den samme som nyttes ved hermetisering av friske erter, bortsett fra at disse ikke blir bløtet i vann.

I 1940 ble det innført blikkrasjonering i Norge og Forsyningsdepartementet bestemte at blikk ikke kunne nyttes til hermetisering av tørkede erter. Blikkrasjoneringen ble opphevet i 1950. Ved kgl. res. av 16. juni 1950 ble det utferdiget «forskrifter for frukt-, bær- og grønnsakkonserver», gitt i medhold av lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v. av 17. juni 1932. Ved kgl. res. av 25. juni 1954 ble forskriftene av 1950 avløst av «forskrifter for vegetabilske konserver». Begge forskrifter har et hovedavsnitt - «Særbestemmelser» - som har spesielle avsnitt for «Saft av frukt, bær og grønnsaker», «Frukt- og bærkonserver», «Grønnsakkonserver» og «Erstatningsmidler for frukt-, bær- og grønnsakkonserver». §34 i forskriftene av 1950 hadde bl.a. følgende bestemmelse: «Tørkede grønnsaker (f. eks. tørkede erter) tillates ikke brukt til hermetisering». Likelydende bestemmelse står i §38 i forskriftene av 1954 - begge steder under avsnittet «Grønnsakkonserver».

Saksøkerne gjenopptok ikke nedleggingen av tørkede erter etterat blikkrasjoneringen var opphevet og det må ansees på det rene at grunnen hertil var den foran siterte bestemmelse i forskriftene, en bestemmelse som ble oppfattet som et absolutt forbud mot å bruke tørkede erter til hermetisering. Under hovedforhandlingen har Landbruksdepartementets prosessfullmektig erkjent at departementet frem til sommeren 1955 også var av den oppfatning at forbudet var absolutt. I juli 1955 kom departementet til at loven om kvalitetskontroll med landsbruksvarer m.v. av 17. juni 1932 ikke ga hjemmel for å nedlegge noe slikt absolutt forbud, og departementet ga uttrykk for sitt nye standpunkt i følgende likelydende skrivelser av 12. juli 1955 til saksøkerne:

«Fra Statens Kvalitetskontroll for Vegetabilske Konserver, Stavangeravdelingen, har en fått melding om at Deres bedrift har pakket og omsatt hermetiske erter av tørket råstoff, jfr. Kontrollens telegram av 15. juni d. å.

En viser i sakens anledning til forskrifter for vegetabilske konserver av 25. juni 1954 §38 tredje ledd sammenholdt med §47, første punktum, og antar at angjeldende vare er å betrakte som erstatningsmiddel for produkter som i henhold til forskriftenes §37 og §38 skal betegnes «Hermetiske erter». I henhold hertil og lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v. av 17. juni 1932 §2 annet ledd, tredje punktum, forbyr en herved ytterligere omsetning av angjeldende vare under betegnelsen «Hermetiske erter».

En viser videre til forskriftenes §51, men er i tvil om hvilken varebetegnelse et erstatningsmiddel som nevnt bør gis. Spørsmålet er

Side:101

forelagt de respektive bransjeorganisasjoner, hvorfor en vil komme tilbake til saken når deres uttalelse foreligger.»

Sommeren 1955 gjenopptok begge saksøkerne nedleggingen av tørkede erter. Horten Preserving Co. A/S brukte på sine bokser varebetegnelsen «Populær Erter» med tilleggsbetegnelsen «Tilberedt av tørrede erter», mens Horten Konserv brukte varebetegnelsen «Middags Erter» med samme tilleggsbetegnelse. Denne tilleggsbetegnelse er hentet fra §5 i «Forskrifter om hermetiske matvarer m.v.», fastsatt ved kgl. res. av 3. mai 1935 (Sosialdepartementet) med hjemmel i lov om tilsyn med næringsmidler m.v. av 19. mai 1933, hvis øyemed er å verne og fremme folkehelsen. Saksøkernes virksomhet foranlediget at stortingsmann Bredal anmeldte følgende interpellasjon til landbruksministeren:

«Vil departementet foranledige at den hermetiske nedlegging av importerte, tørrede erter blir stoppet i henhold til §38 og 43 i forskriftene for vegetabilske konserver, gitt ved kgl. res. av 25. juni 1954?»

Interpellasjonen ble besvart den 27. januar 1956 (Stortingsforhandlinger 1956 231 flg.). Landbruksminister Meisdalshagen svarte bl.a. at det hadde vært hevdet at forskriftene gjorde det ulovlig i det hele tatt å nytte tørkede grønnsaker til hermetisering. Dette kunne imidlertid ikke skjønnes å være riktig, idet loven av 17. juni 1932 ikke ga hjemmel for å forby et slikt produkt. Hvis en vare er «velbehandlet og god handelsvare», jfr. lovens §1, kan det ikke settes forbud mot omsetningen av denne vare. Tørkede erter er i seg selv en «velbehandlet og god handelsvare» og det vil den fortsatt være etter hermetisering. Det departementet kan og vil gjøre - sa statsråden videre - er å gi forskrifter om en merking som gjør at forbrukerne kan skille mellom hermetiske, tørkede erter og- andre hermetiske erter.

Etterat merkingsspørsmålet var forelagt for Konservesfabrikkenes Landsforening og De Norske Hermetikkfabrikkers Landsforening, skrev departementet den 27. mars 1956 til de to foreninger således:

«Forskrifter for vegetabilske konserver av 25. juni 1954.

Hermetisk nedlegging av tørkede erter.

Etter forskriftenes §38 tredje ledd, jfr. de tidligere forskrifter for frukt-, bær- og grønnsakkonserver av 16. juni 1950, er tørkede grønnsaker, f. eks. tørkede erter, ikke tillatt brukt til fremstilling av hermetiske grønnsaker.

Derimot antas forskriftene ikke å forby - og loven heller ikke å hjemle adgang til å forby - at tørkede grønnsaker kan nyttes til fremstilling av erstatningsmidler for «Hermetiske grønnsaker» i forskriftenes forstand, jfr. forskriftenes §47, første punktum.

I samsvar hermed og i medhold av forskriftenes §51, jfr. også §5, siste ledd i forskrifter om hermetiske matvarer m.v. fastsatt i medhold av næringsmiddelloven, har departementet derfor bestemt at tørkede, hermetiske erter skal gis varebetegnelsen «Tørkede erter» med tilleggsbetegnelsen «Kokt og hermetisert». En viser i denne forbindelse til forskriftenes §16, 9. ledd, hvoretter ingen ord i den påbudte merking skal ha større bokstavhøyde enn varebetegnelsen og/eller mere fremtredende farge og utstyr enn denne.

En skal be Foreningen gjøre sine medlemmer kjent med ovenstående i den utstrekning det finnes nødvendig.»

Side:102

Forskriftenes §51 - som Landbruksdepartementet henviser til i den foran siterte skrivelse - bestemmer at varene «skal gis en betegnelse som er vanlig brukt og hentyder på deres fremstilling, anvendelse, utseende eller konsistens».

Saksøkerne nektet å ta i bruk den varebetegnelse departementet hadde påbudt. De fortsatte med de tidligere nevnte varebetegnelser, som de fremdeles bruker og departementet foretok seg ikke noe i den anledning. - - -

Retten henviser til det saksforhold som foran er beskrevet, idet en ytterligere skal bemerke:

Lov om kvalitetskontroll av 17. juni 1932 §2 første ledd bestemmer at «Kongen kan utferdige de nødvendige forskrifter siktende til å føre kontroll med at varer av forannevnte slags som utføres, innføres, eller omsettes her i landet, fremtrer som velbehandlet og god handelsvare». 2. ledd i paragrafen bestemmer deretter hvilke tiltak som kan treffes og sier bl.a. at varer som ikke tilfredsstiller de oppstilte krav kan forbys omsatt her i landet. Retten er enig i det standpunkt saksøkte har hevdet i retten, at forbud mot omsetning ikke kan utferdiges overfor varer som må karakteriseres som «velbehandlet og god handelsvare». Og det er erkjent at tørkede erter som er hermetisert er en velbehandlet og god handelsvare.

Forskriftene av 1950 er utarbeidet av Landbruksdepartementet, men det foreligger ikke noen skriftlig utformet begrunnelse for de enkelte bestemmelser, således heller ikke for bestemmelsen i §34 om at «Tørkede grønnsaker (f. eks. tørkede erter) tillates ikke brukt til hermetisering». Bestemmelsen gikk uforandret over i §38 i forskriftene av 1954, men heller ikke her foreligger det noen departemental begrunnelse for de enkelte bestemmelser. Forskriftene er som tidligere nevnt fastsatt ved kongelig resolusjon etter Landbruksdepartementets foredrag.

Retten må være enig med saksøkerne i at slik bestemmelsen står i forskriftene er det nærliggende å oppfatte den som et absolutt forbud mot å bruke tørkede erter til hermetisering. Men retten kan ikke være enig i at bestemmelsen må ansees som uskrevet når det erkjennes at loven ikke gir hjemmel for noe absolutt forbud. Forbudet må bli stående så langt hjemmelen rekker, og etter loven av 1932 er det adgang til å foreta inndeling i klasser, slik som gjort i forskriftene av 1950 og 1954. Klassen «Grønnsakkonserver» er ment å omfatte friske grønnsaker som råstoff, og det er ikke etter rettens mening i strid med loven å utelukke tørkede grønnsaker fra denne gruppe. Følgen må bli at hermetiserte tørkede erter må anbringes i gruppen «Erstatningsmidler», selv om det må være klart at betegnelsen ikke passer særlig godt her, da tørkede erter i seg selv er et godt næringsmiddel. Det avgjørende må imidlertid være at varen innpasses i en av gruppene, og det forlanges heller ikke utad at betegnelsen «erstatningsmiddel» skal brukes. Bestemmelsen i §51 om varebetegnelse kommer til anvendelse, og retten kan ikke se at den av departementet bestemte varebetegnelse er i strid med de krav forskriftene stiller. Leser man varebetegnelsen med tilleggsbetegnelse vil det være klart for alle at boksens innhold er hermetiserte tørkede erter. Det eneste som kan virke noe overflødig er ordet «kokt», men det er jo på det rene at ertene er ferdig til bruk og således også kokt, selv

Side:103

om kokingen ikke er skjedd gjennom en særskilt prosess. Retten kan således ikke finne at departementet har gått utenfor forskriftene ved fastsettelsen av varebetegnelsen med tillegg, og retten har da ikke noen grunn til å drøfte spørsmålet om betegnelsen kunne være heldigere utformet. Dette er et spørsmål som partene senere kan ta opp til drøftelse, og retten innskrenker seg her til å tilføye at det ikke foreligger noe grunnlag for å anta at departementet har tatt usaklige hensyn ved sin avgjørelse.

Etter det anførte vil saksøkte bli å frifinne etter punkt 2. i saksøkernes påstand. Tilbake står erstatningsspørsmålet. Herom bemerkes:

Saksøkerne krever erstatning for at saksøkte har hindret saksøkerne i «produksjon og omsetning av hermetiske erter tilberedt av tørrede erter». Etter det standpunkt retten foran er kommet til har forskriftene av 1950 og 1954 hele tiden utelukket produksjon og omsetning under gruppen «Grønnsakkonserver» eller «Hermetiske grønnsaker», og saksøkerne kan da selvsagt ikke kreve erstatning for at de ikke har fått produsere og selge under denne gruppe. Erstatningskravet må i tilfelle begrenses til det tap som er lidt som følge av at saksøkerne er hindret i å produsere og selge varen under gruppen «Erstatningsmidler» og med de merkingsforpliktelser som departementet bestemte. Retten finner at staten heller ikke kan bli ansvarlig her. Det er riktignok så at forbudet i forskriftene mot bruk av tørkede erter synes absolutt, og det er også så at departementet inntil 1955 selv oppfattet forbudet slik og ga uttrykk for dette overfor saksøkerne da disse i 1950 og 1951 henvendte seg til departementet om dispensasjon. Men det var så vidt skjønnes aldri spørsmål om å få produksjonen i gang under gruppen «Erstatningsmidler», hvilket overhodet ikke synes å ha vært aktuelt, jfr. det av saksøkerne under hovedforhandlingen anførte om at produksjon med den påbudte varebetegnelse ikke vil være regningssvarende. Under disse omstendigheter finner retten at det overhodet ikke er grunnlag for noe erstatningsansvar og saksøkte vil derfor bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Aas og Otter Boberg og tilkalt dommer sorenskriver Bj. Rognlien):

- - -

Lagmannsretten er i spørsmålet om skadeserstatning kommet til et annet resultat enn byretten.

Som nevnt i byrettens dom, ble det den 27. januar 1956 behandlet en interpellasjon i Stortinget, fremsatt av stortingsmann Bredal, om departementet ville stoppe nedlegging av importerte tørrede erter i henhold til §38 og §43 i forskriftene for vegetabilske konserver, gitt ved kgl. res. av 25. juni 1954. Interpellanten sa bl.a. at departementet til å begynne med riktig antok at §38 forbød nedlegging av tørkede erter, men senere var departementets oppfatning preget av tvil og forskjellig fortolkning av forskriftene. Denne nedlegging av tørkede erter hadde foregått et par års tid til skade for landbruket og hermetikkfabrikkene. Gjennom kontraktdyrkerlag i forskjellige distrikter var det gjort avtaler med hermetikkfabrikkene om kjøp av avlingen. Det ble dyrket erter på 3 à 4000 dekar og fabrikkene hadde investert ca. 2 millioner kroner i 16 treskeverk for behandling av ertene. De Norske Hermetikkfabrikkers

Side:104

Landsforening og Forbrukerrådet var også av den mening at nedlegging av tørkede erter er ulovlig, og rådet har bedt departementet om å forelegge spørsmålet for Justisdepartementets lovavdeling. Landbruksministeren svarte bl.a. at det ikke var ulovlig å bruke tørkede grønnsaker til hermetisering, og Justisdepartementets lovavdeling var enig i det. Det lot seg ikke gjøre å råde bot på dette ved endring av forskriftene, fordi tørkede hermetiserte erter er «velbehandlet og god handelsvare» jfr. §2 i loven av 17. juni 1932. Hermetiseringen av tørkede erter gjør dem lettere i bruk for husmoren, som slipper å legge dem i vann og koke dem lenge. Det er opplyst at i England er 90 % av hermetiske erter lagt ned av tørkede erter.

Etter den redegjørelse som den daværende landbruksminister ga under interpellasjonsdebatten, kan det neppe være tvilsomt at departementets forbud mot hermetisering av tørre erter var uten lovhjemmel og berodde på en uriktig fortolkning av gjeldende lov og forskrifter.

Produksjonsforbudet er derfor en rettsstridig handling. Teori og domspraksis gir ikke sikre holdepunkter om en rettsstridig forvaltningsakt gir rett til erstatning på objektivt grunnlag eller om erstatning bare kan bli gitt, hvis staten kan overføres uforsvarlig behandling av vedkommende sak. Det er derfor nødvendig å avgjøre om departementets behandling av saken kan sies å være forsvarlig.

Det må bebreides departementet at det ikke var oppmerksom på at hermetisering av tørrede erter neppe kan forbys i kvalitetsforskriftene, fordi det er en «velbehandlet og god vare». Dessuten er det ikke godtgjort at departementet har overveiet og tatt standpunkt til om forskriftenes §20 var anvendelig, og om det i så fall var grunnlag for å dispensere. En mulig nektelse av dispensasjon måtte i så fall gis en tilfredsstillende begrunnelse for at et slikt avslag ville være i forbrukernes interesse. Departementet burde også på et tidligere tidspunkt spurt Justisdepartementets lovavdeling, fordi det burde forstå at forbudets juridiske begrunnelse var tvilsomt. Produksjon av hermetiserte tørre erter var lovlig inntil blikkrasjoneringen i 1940 og denne ble opphevet i 1950. Det er ikke påvist noen holdbar forbrukerinteresse som skulle gjøre det nødvendig eller ønskelig å forby gjenopptagelse av produksjonen. Det kan i denne forbindelse nevnes at stortingsmann Løberg under interpellasjonsdebatten i Stortinget også kritiserte at det ved forbudet ikke var tatt noen hensyn til forbrukernes interesser. Samtidig nevnte han en rekke fordeler som husmoren hadde ved å kjøpe hermetiserte tørre erter. Departementets folk har under ankeforhandlingen forklart at disse erter er av dårligere kvalitet enn hermetiserte umodne erter, men det foreligger ikke noen norsk kjemisk analyse av de to sorter hermetiske erter som kan bekrefte denne påstand, til tross for at det er flere laboratorier som står til rådighet for en slik undersøkelse. Derimot er det fremlagt en engelsk analyse. Denne viser at umodne nedlagte erter har et større innhold av sukker og vitaminer, mens modne nedlagte erter har større innhold av stivelse, protein, mineralske salter og nesten dobbelt så stor kaloriverdi. Til dette kommer at de er billigere og at de ikke trenger koking som tørre erter kjøpt i løssalg. Den nevnte engelske analyse synes ikke helt å støtte departementets påstand. Lagmannsretten kan heller ikke befri seg for det inntrykk, at departementet ved

Side:105

forbudet er kommet til i en uforsvarlig grad å støtte landbrukets ertedyrkere og fabrikkenes interesse av å slippe konkurranse fra de fabrikker som hermetiserte modne, tørrede, innførte erter.

I sin vurdering av de foreliggende bevisligheter er lagmannsretten blitt stående ved at departementets forbud mot at de ankende parter fikk gjenoppta produksjonen, ikke fyller kravene til en forsvarlig og uklanderlig saksbehandling.

Punkt 1 i de ankende parters påstand vil derfor bli å ta til følge. - - -