Rt-1962-981

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-10-19
Publisert:	Rt-1962-981
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 123 B/1962
Parter:	Fru A (overrettssakfører Erik Hanesand - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Andreas Støylen)
Forfatter:	Roll Matthiesen, Nygaard, Bendiksby, Anker, Berger
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915), Tvistemålsloven (1915), Ekteskapsloven (1918) §42, Lov om born i ekteskap (1956) §16

Dommer Roll Matthiesen: Haugesund byrett avsa den 25. februar 1960 dom med denne domsslutning:

«1. A (født xx.xx.1917) og fru A (født xx.xx.1921) gis separasjon.

2. A får foreldremyndigheten over fellesbarna B (født xx.xx.1947) og C (født xx.xx.1948).

3. Fru A gis foreldremyndigheten over D (født xx.xx.1951) og E (født xx.xx.1954).

4. Fru A dømmes til å utlevere til A fellesbarna B og C.

5. Som underholdsbidrag til D og E betaler A 100 norske kroner til hver for hver måned og regnes fra 1. januar 1960.

Side:982

6. A frifinnes for å betale underholdsbidrag til fru A.

7. Fellesboet deles etter lovens alminnelige regler.

8. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet en av domsmennene stemte for at fru A skulle tilkjennes foreldremyndigheten over de 2 eldste barn. Det var enighet mellom partene om at hun skulle ha foreldremyndigheten over de 2 yngste barn.

Fru A påanket dommen til Gulating lagmannsrett for så vidt angikk foreldremyndigheten over de 2 eldste barn, spørsmålet om underholdsbidrag til henne selv samt størrelsen av bidraget til de 2 yngste barn. Hun krevet videre utbetalt et beløp på kr. 1 080 som A hadde mottatt av barnetrygden. Lagmannsretten avsa den 16. desember 1960 dom med slik domsslutning:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. A tilpliktes å betale kr. 1 080 til fru A innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru A har ved ankeerklæring av 24. februar 1961 påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. A har prinsipalt påstått anken avvist som fremkommet for sent. Det er på det rene at lagmannsrettens dom den 21. desember 1960 ble sendt prosessfullmektigene med anmodning om å vedta forkynnelse. De har begge kontor i Haugesund. Overrettssakfører Sverre Caspersen vedtok forkynnelse på vegne av mannen den 22. s. m., mens overrettssakfører Erik Hanesand først vedtok forkynnelse på vegne av hustruen den 2. januar 1961. Hanesand har opplyst at hans kontor var helt eller delvis stengt i store deler av november og desember 1960 på grunn av at han var syk. Omkring jul og mellom jul og nyttår var kontoret helt stengt. Han ble derfor først bekjent med dommen da han begynte i arbeid igjen den 2. januar 1961. Han har opplyst at han 1. eller 2. juledag så etter i postkassen på kontoret om det skulle være lagt noen julekort eller julehilsener der. Han så da et brev fra lagmannsretten, men han undersøkte ikke hva brevet inneholdt.

Jeg må etter det opplyste gå ut fra at domsutskriften også kom frem til Hanesand den 22. desember 1960. Etter det han har opplyst om sin sykdom og sitt fravær fra kontoret - opplysninger som det ikke er grunn til å dra i tvil - kan jeg imidlertid ikke anta at forkynnelsen for fru A's vedkommende kan ansees skjedd denne dag. Hvorvidt forkynnelsen må regnes fra 1. eller 2. juledag da Hanesand så brevet fra lagmannsretten eller fra 2. januar 1961 da han åpnet brevet, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Anken ble som før nevnt erklært den 24. februar 1961 og dette er tidsnok hva enten man regner utgangspunktet fra det første eller det siste tidspunkt. Ankesaken vil derfor bli å fremme til realitetsavgjørelse.

Fru A anket opprinnelig også over at hun selv ikke var tilkjent underholdsbidrag og over at bidraget til de 2 yngste barn ikke ble forhøyet. Disse ankeposter er senere frafalt. Fru A som har fått fri sakførsel, har nedlagt slik påstand:

Side:983

«1. Fru A tilkjennes også foreldremyndigheten over partenes fellesbarn B født xx.xx.1947 og C født xx.xx.1948.

2. A dømmes til å betale oppfostringsbidrag til guttene B og C.

3. A tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter til det offentlige.»

A som også har fått fri sakførsel, har nedlagt denne påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom av 16. desember 1960 stadfestes.

2. Fru A tilpliktes å betale sakskostnader for Høyesterett til det offentlige.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Haugesund byrett til avhør av A og 10 vitner, hvorav 5 er nye for Høyesterett. Det er videre holdt bevisopptak ved Akureyri byrett til avhør av fru A, hennes mor F, sønnene B og C samt vitnet G. Det er fremlagt noen nye dokumenter.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens doms grunner. Til supplering av saksfremstillingen nevner jeg at partene ble skilt ved bevilling av 15. mai 1961, og at A den 29. mai 1961 inngikk ekteskap med H, født xx.xx.1937. I dette ekteskap er det født 2 døtre, den ene i juni 1961 og den andre i september 1962. Partenes fellesbo ble oppgjort i februar 1962, og fru A har fått utbetalt sin boslodd med ca. kr. 6 500. Hun har nå fått egen leilighet på 3 rom m.v. i Akureyri. Sønnen B går i 3. realklasse og C går i 2. realklasse. De 2 yngste barn går i folkeskolen, henholdsvis 5. og 2. klasse.

Jeg er kommet til at fru A bør tilkjennes foreldremyndigheten over B og C.

Jeg finner ikke grunn til å komme nærmere inn på spørsmålet om hvem av partene hadde skylden for at ekteskapet gikk i stykker. De beviser som foreligger herom er sparsomme og de gir ikke grunnlag for å fastslå at skylden ensidig kan legges på den ene eller den annen av ektefellene. Slik som forholdene ellers ligger an i saken, har dette spørsmålet liten betydning når det nå over 3 år etter samlivsbruddet skal avgjøres hvem av foreldrene som skal ha omsorgen for de 2 gutter. Ved avgjørelsen av barnefordelingsspørsmålet nå kan det heller ikke tillegges noen særlig vekt at fru A i september 1959 reiste til Island med barna uten å ha varslet A om det skritt hun aktet å ta. Jeg finner dog å burde bemerke at fru A's fremgangsmåte var meget klanderverdig. I denne forbindelse viser jeg til §16 i lov om barn i ekteskap av 21. desember 1956, som direkte forbyr å ta barn ut av landet i et tilfelle som dette, når samtykke fra den annen av foreldrene ikke foreligger.

Det er ikke grunn til å tvile på at A er skikket til å ha omsorgen for sønnene. Etter det som foreligger opplyst i saken må jeg imidlertid gå ut fra at også fru A er skikket til å ha omsorgen for dem. Hun hadde alene omsorgen for alle 4 barn fra 1950 til mai 1954 da A dels var til sjøs og dels arbeidet i Norge, mens hun ble værende igjen i Akureyri. Det er ikke anført noe om at hun ikke stellet vel for barna i denne tid. Etter at hun kom tilbake dit i september 1959 bodde hun først hos sin mor, men senere har hun

Side:984

skaffet seg egen leilighet. Det foreligger i saken uttalelser fra sognepresten i Akureyri og fra barnevernsnemnda der, uttalelser som går ut på at barna har et godt og velstelt hjem og at de 2 gutter fortsatt må få vokse opp hos moren sammen med de 2 yngre søsken. Det foreligger også uttalelser fra skolemyndighetene, hvorav det fremgår at det går bra for B og C på skolen og at de trives der.

Ved avgjørelsen av spørsmålet om foreldremyndigheten skal det først og fremst tas hensyn til det som er best for barna. Når endelig avgjørelse nå skal treffes, finner jeg at de 2 gutters tarv best blir ivaretatt ved at de fortsatt får bli hos moren. Det er ikke til å komme forbi at tidsmomentet her spiller en stor rolle, at det må tillegges betydelig vekt at barna nå i over 3 år har vært bosatt i Akureyri, hvor de har hatt sitt hjem og hvor de går på skole. De er helt glidd inn i forholdene der, de snakker islandsk feilfritt. Guttene er nå 15 1/2 og 14 år, og de har etter det opplyste gode muligheter for videre utdannelse i Akureyri eller andre steder i landet. Ved at de forblir der unngår man også å skille søskenflokken, et moment som også i høy grad taler for at moren får omsorgen også over de 2 eldste barn. I tillegg til det anførte kommer så A's nye ekteskap med en kvinne som ikke er mer enn 25 år og som har 2 små barn å dra omsorg for. Selv om hun gjerne vil ta seg av guttene, kan det vanskelig tenkes at hun for dem kan erstatte en mors omsorg.

Guttene har hele tiden gitt uttrykk for at de ønsker å være hos moren. Senest i forklaringer ved bevisopptak ved Akureyri byrett den 14. november 1961 uttaler de begge bestemt at de fortsatt ønsker å bli hos moren, og at de ikke vil reise til faren i Norge. Hensett til at A ikke har hatt noen forbindelse med guttene etter at de forlot landet i september 1959, og hensett til forholdene for øvrig, kan man ikke se bort fra at guttene har vært gjenstand for påvirkning fra morens side. Deres uttalelser kan derfor ikke tillegges særlig stor betydning, men en viss rolle spiller guttenes eget ønske i betraktning av den alder de nå er kommet i.

Partene er enige om at det for tiden ikke er formålstjenlig å treffe noen avgjørelse om besøksrett på grunn av de store avstander og de store reiseutgifter.

Når fru A nå får omsorgen for B og C, må det fastsettes underholdsbidrag til dem. A tjener kr. 1 382 pr. måned, hvorfra går utgifter til pensjonsinnskudd, trygdepremie og skatter. Fru A arbeider på en spisesalong i Akureyri med en månedlønn på 3 500 islandske kroner, som svarer til ca. 580 norske kroner. Hun har morspensjon med ca. 700 islandske kroner pr. måned - barnetrygd er ikke innført i Island - og utbetalingen av den norske barnetrygd opphørte fra 1. oktober 1960. Hennes husleie er 1 400 islandske kroner pr. måned. Hensett til A's forsørgelsesplikt for øvrig finner jeg at han for tiden ikke makter å betale mer i bidrag enn kr. 360 pr. måned, som fordeles med kr. 90 til hvert barn. I denne forbindelse bemerkes at partene har erklært seg enig i at

Side:985

Høyesterett kan endre de fremtidige bidrag til de 2 yngste barn, hvis det blir aktuelt å fastsette bidrag til de 2 eldste. Fru A har ikke krevet bidrag for disse fastsatt for lengre tid tilbake enn fra 1. oktober 1962.

Jeg finner at saksomkostninger ikke bør pålegges for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over B og C.

2. A dømmes til å betale oppfostringsbidrag til sine barn B, C, D og E med 90 - nitti - kroner pr. måned til hver fra 1. oktober 1962.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Anker og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd C. W. Bang med domsmenn):

A er født xx.xx.1917. Fru A (født - - -) er født xx.xx.1921. De ble viet ved Akureyri prestekall på Island den 15. juli 1944.

Det er 4 barn i ekteskapet, A født xx.xx.1947, B født xx.xx.1948, C født xx.xx.1951 og D født xx.xx.1954.

Partene ble gift mens A var i norsk marinetjeneste under krigen og en tid stasjonert på Island. Hustruen var islending. Til å begynne med hadde de en provisorisk bolig på Island. Etter krigen var han fortsatt en tid i Marinens tjeneste og var stasjonert i Nord-Norge for det meste. I 1946 fikk mannen arbeid som elektriker i Akureyri, og ektefellene bodde sammen der til 1950. I dette år mistet mannen sitt arbeid på grunn av vanskeligere tider som førte til at utlendinger i første rekke ble oppsagt. Han reiste da til Haugesund som er hans hjemstavn, mens hustruen og de to barn som den gang var født, ble boende på Island. Mens hustruen bodde på Island hadde hun arbeid i konfeksjonsfabrikk og underholdt seg selv og de to barn. I denne periode sparte mannen penger til kjøp av bolig og utstyr for hjemmet. I 1954 lyktes det ham å skaffe seg en fireværelses leilighet i et vertikalt delt flermannshus i R - - - gt. 80 b i - - -. Hustruen flyttet derpå til ham, og de bodde sammen inntil høsten 1959.

I september 1959 mens mannen var fraværende noen dager på ferie, reiste hustruen med barna til Island. Hun hadde ikke underrettet mannen på forhånd, men han fant ved hjemkomsten en skriftlig beskjed om at hun hadde tatt barna med og var reist på ferie. Mannen forklarer at han har skrevet brev til hustruen og til en slektning av henne på Island, men han har overhodet ikke fått noe svar. - - -

Retten finner at separasjon har hjemmel både i partenes enighet og i ekteskapslovens §42 annet ledd. Retten finner at det er oppstått sådan uenighet mellom partene at det ikke billigvis kan forlanges at samlivet skal fortsette. Retten finner ikke at det er ført bevis for at mannen har forsømt sine plikter. Etter det som er fremkommet i saken, er retten

Side:986

tilbøyelig til å anta at hustruen har vært meget ute og i det hele opptrådt på en måte som mannen med rette ikke kunne godta.

Rettens flertall, formannen og Rasmussen, finner det riktigst at mannen får foreldremyndigheten over de to eldste gutter. En legger vekt på at guttene er i den alder at de ikke lenger er så avhengig av en mors tilsyn som i tidligere alder. Videre legger en vekt på at mannen har tilfredsstillende boligforhold og evne til å underholde barna på en betryggende måte. Hvorledes det er i så henseende med hustruen er uklart. Det som kanskje betyr mest for retten er at guttene har gått hele sin skolegang, bortsett fra de siste måneder, i Haugesund og i det hele tatt må antas å ha sin vesentlige tilknytning her. Flertallet er klar over at det ikke er heldig å dele en søskenflokk, men har funnet å burde la de nevnte hensyn gå foran.

Rettens mindretall, fru Brekke, finner etter omstendighetene ikke tilstrekkelig grunn til å ta barna fra moren. Det veier sterkt for henne at søskenflokken bør være sammen. Selv om det kan ha vært enkelte ting å bebreide moren, finner hun ikke at det er kommet frem noe som kan antas å gjøre henne uskikket til å oppdra barna. Hun må også anta at hun med sitt arbeid og bidrag fra mannen vil makte den økonomiske side av oppdragelsen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Refsum, Jac. Wesenberg og Jonas Madsø):

- - -

Lagmannsretten som er kommet til samme resultat som byretten og i det vesentlige kan tiltre dens domsgrunner, skal i slutning til byrettens domsgrunner bemerke:

Det finnes ikke godtgjort at A har opptrådt brutalt mot fru A eller at han har vært strengere mot barna enn det som måtte til for deres oppdragelse.

Lagmannsretten mener at A har i gjerning vist at han er meget interessert for å skaffe sin familie godt underhold og et godt hjem. Han er sparsommelig i sitt pengeforbruk. Etter de opplysninger som lagmannsretten legger vekt på, er han en edruelig mann, om ikke totalavholdsmann. Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at han har forsømt sin underholdsplikt. Visstnok betalte han ikke noe til henne og barna i tiden 1950-1954. Han måtte reise fra Island i 1950 fordi tidene var dårlige. Partene var enige om dette. De skulle klare seg selv hver på sin kant. Han skulle i Norge få tak i leilighet, møbler og utstyr så de kunne få et romslig og godt hjem. I tiden 1950 til 1954, mens han bodde alene i Norge og familien på Island, gikk han inn for dette. Han kunne derfor kjøpe en 4-roms aksjeleilighet i et godt boligstrøk i X for kr. 5 000. Dessuten skaffet han møbler og utstyr, vaskemaskin m. m. til leiligheten og sykler til familien. Alt ble betalt kontant. Leiligheten og møblene m.v. var og er i utmerket stand. Likeså har han senere skaffet seg hyttetomt på landet, og ved eget arbeid for det meste fått hytte ferdig i 1957.

Fru A synes ikke å ha trives i X og har gitt uttrykk for dette til stadighet. Hun har vært svært glad i å gå ut og more seg, og dette har gått ut over barna. Hun har ved flere leiligheter opptrådt ubehersket mot sin mann.

Side:987

Etter de opplysninger som foreligger synes hun å ha vært en renslig og ordentlig husmor, som har stelt hjemmet bra. Vitnene lektor Øvland og skoleinspektør Svendsbøe har for lagmannsretten forklart at hun er brå av sinn, og kan være sta og strid. Barna hadde stor respekt for henne og var snare til å lyde henne. Barna og særlig hun selv var velstelte og velkledde. Vitnene Øvland og Svendsbøe mener at hun kalte barna for tidlig inn om kvelden også sommerstid. Grunnen til dette var etter deres oppfatning at hun ville få dem til køys for å kunne gå ut selv. Hun gikk også ofte til bysentret om formiddagen. Lektor Øvland og skoleinspektør Svendsbøe og 2 av de andre vitnene fremhever at datteren E måtte ofte gå alene hjemme. Det hendte dessuten flere ganger at naboene måtte ta vare på E fordi hun var alene.

Lagmannsretten finner at om enn fru A ikke avgjort er uskikket til å ha omsorgen for barna, så vil de 2 eldste guttene være best tjent med å bo hos faren. Lagmannsretten er oppmerksom på at en kan regne med at barna har det bra i mormorens hjem i Akureyri, slik som sognepresten i Akureyri og barnevernsnemnda der har gitt uttrykk for. Men det kan ikke bare tas hensyn til hvordan barna har det for tiden. Særlig de 2 eldste guttene er nå i den alder at de må begynne å skaffe seg en yrkesutdannelse. Lagmannsretten legger også vekt på at B og C ikke er «små barn». Hertil kommer at fru A har vist egenskaper som gjør at hun iallfall ikke kan holdes for å være særskilt vel skikket som oppdrager. Hennes plutselige avrelse i september 1959, og det at hun tok barna ut av skolen uten skolemyndighetenes tillatelse, viser liten ansvarsfølelse.

Det må også regnes med at hun ikke bare søker å holde barna borte fra faren, men at hun også setter dem opp imot ham. Etter vitneforklaringene antas det å være klart at det tidligere var et godt forhold mellom faren og barna. Det barna har sagt senere stemmer ikke med det faktiske forhold. Og innholdet av brevene som de har skrevet, viser at moren må ha påvirket dem. Det er ellers uforståelig at barna ville ha skrevet som de gjorde, og at innholdet av brevene er så likt. Det må antas å være uheldig at fru A lar barna vokse opp med en uvennlig innstilling til sin far; og det må regnes med at hun for fremtiden heller ikke vil la dem komme i forbindelse med faren. Derimot er det ikke noe som tyder på at moren ikke vil få anledning til å møte barna, om faren får foreldremyndigheten.

Lagmannsretten legger ellers liten vekt på brevene fra B og C. Disse brev bærer preg av at moren, som nå har guttene hos seg, har påvirket dem meget sterkt. Som tilfelle ofte er i slike konfliktsituasjoner mellom foreldre er guttene på grunn av forholdene blitt sterkt engasjert mot faren. Dessuten står innholdet av brevene avgjort i motstrid til alle de vitneprov som er gitt for lagmannsretten.

Ved avgjørelsen av hvem som skal ha barna, bør det også tas hensyn til at A synes å være flink til å ta seg av barna og til å stelle i huset, så barna skulle få et godt hjem hos ham. Det er den ulempen med at fru A har barna, at hun på grunn av sitt arbeid er borte en vesentlig del av den tiden barna ikke er på skolen. A vil kunne være til støtte for dem og gi dem det beste hjem. Når det gjelder deres skolegang og videre utdannelse vil han kunne hjelpe dem. Han er også meget opptatt av og interessert i deres oppdragelse og utdannelse. A synes å være en behersket

Side:988

og arbeidsom mann. Han har en bra lønnet stilling og en vel utstyrt leilighet. Lagmannsretten er oppmerksom på det betenkelige i å skille en søskenflokk, men finner, alle hensyn tatt i betraktning, at barnas tarv vil være best tjent med at faren får foreldremyndigheten over de 2 eldste. - - -