Rt-1962-994

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-10-27
Publisert:	Rt-1962-994
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 124 B/1962
Parter:	Nordland fylkeskommune (høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind) mot Ernst Søren Magnus Andersen (overrettssakfører Hans Stenberg Nilsen - til prøve).
Forfatter:	Anker, Rode, Roll Matthiesen, Nygaard, Thrap
Lovhenvisninger:

Dommer Anker: Saken er reist mot Nordland fylkeskommune av Ernst Søren Magnus Andersen, som fikk skadet ansiktsnerven under en svulstoperasjon 6. april 1956 ved Stokmarknes sykehus. Skaden medførte lammelse i høyre side av ansiktet, og Andersen krever i den anledning erstatning av fylkeskommunen som eier av sykehuset for de tap han har lidt og kommer til å lide i fremtiden.

Vesterålen herredsrett, sorenskriveren med domsmenn, avsa 23. desember 1958 dom med slik domsslutning:

«Nordland fylkeskommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ernst Andersen anket til Hålogaland lagmannsrett, som 30. mars 1960 avsa dom med domsslutning:

Side:995

«Nordland fylkeskommune v/fylkesmannen i Nordland dømmes til å betale til Ernst Søren Magnus Andersen, Straumsjøen, kr. 35 000 med 4 % rente p. a. fra 21. desember 1957 til betaling skjer, alt innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne dom har Nordland fylkeskommune påanket til Høyesterett, og anken gjelder både rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Det hevdes å være uriktig når lagmannsretten har funnet at reservelegen manglet nødvendig kompetanse til å utføre operasjonen på egen hånd. Det er heller ikke riktig at overlegen var disponibel eller kunne tilkalles under operasjonen, og det er en uriktig forutsetning at operasjonen kunne ha vært heldig gjennomført ved tilkalling av overlegen. Som i de tidligere instanser hevder fylkeskommunen at reservelegen gikk meget forsiktig og systematisk til verks. Det fremholdes ellers at det ikke var noen grunn til å underrette vergen om operasjonen eller å gi pasienten og vergen beskjed om at operasjonen var forbundet med en viss risiko, og det er intet grunnlag for å presumere at operasjonen var blitt utsatt, slik at overlegen kunne utføre den, eller henvist til Rikshospitalet, om slik beskjed var gitt. Lagmannsretten har tatt feil når den tillegger orienteringsspørsmålet betydning for bevisbyrden.

Fylkeskommunen hevder ellers at lagmannsretten i sine vurderinger uriktig har sett bort fra de sakkyndige legers uttalelser, og gjør gjeldende at herredsrettens begrunnelse og resultat er riktig.

For øvrig fastholder fylkeskommunen sine anførsler i de tidligere instanser.

Subsidiært anføres at erstatningsbeløpet er for høyt.

Fylkeskommunen har nedlagt denne påstand:

«Nordland Fylkeskommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ernst Søren Magnus Andersen hevder at lagmannsrettens resultat er riktig, når bortsees fra størrelsen av erstatningen, og at også begrunnelsen er riktig. Han fastholder ellers sine tidligere anførsler, bortsett fra den at Stokmarknes sykehus ikke burde ha påtatt seg operasjonen. Når det gjelder erstatningsbeløpet, hevder han at det er for lite, og han har motanket for å oppnå forhøyelse. Andersen har likesom i de tidligere instanser fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel og har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at erstatningsbeløpet forhøyes etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 80 000, med 4 % årlig rente av domsbeløpet fra 21. desember 1957 til betaling skjer.

2. Nordland fylkeskommune v/fylkesmannen i Nordland dømmes til å betale Ernst Andersen og Staten v/Justisdepartementet tilstrekkelige saksomkostninger for alle retter.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Som nytt for Høyesterett er dokumentert utskrift av bevisopptak ved Vesterålen herredsrett 7. februar 1961, ved

Side:996

Bodø byrett 2. mai 1961 og ved Trondenes herredsrett 6. og 9. mars 1962. Ved disse bevisopptakene har som sakkyndige, oppnevnt av Høyesterett, overlegene E. Borch-Johnsen og Sverre Schjelderup forklart seg på ny - de var også oppnevnt som sakkyndige i de tidligere instanser. Videre har ankemotparten Ernst Andersen forklart seg, hans far William Henning Andersen har gitt vitneforklaring, og det samme har den tidligere partsrepresentant overlege Sverre Thomassen. De sakkyndige har supplert sine forklaringer med flere skriftlige erklæringer. Også fra reservelege Heggebø foreligger det nye skriftlige uttalelser. Av de andre nye dokumenter i saken skal jeg her nevne et brev til ankemotpartens prosessfullmektig fra Rikshospitalets øre-, nese- og halsavdeling av 20. juni 1962 med redegjørelse for en operasjon der av Ernst Andersen den 17. april 1962. Det var kommet en ny svulst ved stedet for den tidligere operasjon, og nå ble ørespyttkjertelen og svulsten fjernet. Svulsten var av samme art som den første og må, etter det som opplyses i brevet, betraktes som et recidiv av den forrige. I beskrivelsen nevnes at hovedstammen av nervus facialis syntes å ende blindt, og at det ikke var mulig å observere noen sentral del av nervus facialis. Postoperativt fikk pasienten på ny en nærmest komplett facialisparese, idet han nå ikke kunne lukke høyre øye, hvilket vil si at den gjenvunne reaksjon ved høyre øye på ny var svunnet. Avdelingen uttaler ellers bl.a. at funnet nå må kunne tydes derhen at også den tidligere fjernede svulst hadde nær tilknytning til ansiktsnerven.

Jeg kommer som lagmannsretten til at vilkårene for erstatningsansvar er til stede.

Det er et viktig utgangspunkt for vurderingen av sykehuslegenes forhold at det ikke hastet med operasjonen, og at det heller ikke etter legenes egen vurdering hastet. Man kunne godt ha ventet en uke til overlegen var disponibel eller for den saks skyld i så lang tid som det ville kreve å få Andersen til behandling på et større sykehus, f. eks. på Rikshospitalet, hvor operasjon nr. 2 ble utført.

Jeg lar ligge enkelte av Andersens innvendinger mot sykehuslegenes fremgangsmåte i dette tilfelle. Dette gjelder bl.a. anførslene om at røntgenbilder skulle være tatt før man gikk til operasjon, at planleggelsen var tilfeldig og ufullstendig, at vergen ikke ble underrettet, og at pasienten ikke fikk beskjed om risikoen. Det som for meg har vært avgjørende er mitt syn på spørsmålet om reservelegen var tilstrekkelig kvalifisert til å utføre operasjonen på egen hånd, ut fra den diagnosen som ble stillet. Dette går jeg nå over til å drøfte.

Sykehusjournalen er knapp når det gjelder diagnosen. Foran operasjonsbeskrivelsen står det at han i lengre tid har hatt en nøttestor ømfintlig tumor under høyre øye. I vitneforklaring 3. mars 1958 uttaler reservelege Heggebø at operasjonen ble foretatt fordi han trodde det forelå en relativt overfladisk beliggende tumor, atherom eller lipom, dvs. talgsvulst eller fettsvulst. Jeg kan ikke se at denne uttalelsen om diagnosen 2 år etter

Side:997

operasjonen stemmer godt med hva Heggebø ellers har forklart. I samme vitneforklaring kommer han inn på en samtale med overlege Bendixen like før operasjonen. Heggebø hadde uttalt «at det var en kjedelig region å operere i, idet det var kronglet å komme til på grunn av ansiktsnervens forløp der». Overlegen hadde da tilbudt seg å utføre operasjonen, men det kunne i tilfelle først bli en ukes tid senere. I brev av 17. september 1961 til fylkeskommunens advokat sier Heggebø om undersøkelsene av Andersen før operasjonen: «Etter palpasjon - beføling - mente man at det måtte foreligge en lymfekjertel, ihvertfall det mest sannsynlige.» Overlege Bendixen har i vitneforklaring 6. august 1958 bekreftet reservelegens opplysninger om samtalen forut for operasjonen.

Begge leger var således på forhånd klar over at operasjonen kunne komme til å by på vanskeligheter fordi den ville foregå i en «kjedelig region». Kunne reservelegen under disse omstendigheter ansees tilstrekkelig kvalifisert til å utføre operasjonen på egen hånd? Hans tidligere utdannelse og praksis, som det er redegjort for i de tidligere retters dommer, tilfredsstillet ikke tilnærmelsesvis kravene til å bli godkjent som spesialist av Den norske lægeforening, og slik godkjennelse fikk Heggebø først i 1961. Men det viktigste er at han ikke tidligere hadde utført, bare assistert ved, operasjoner i og omkring den sone hvor man treffer ansiktsnerven, etter hva han opplyser i et brev av 24. september 1962 til Andersens prosessfullmektig. Med støtte bl.a. i uttalelser fra de sakkyndige finner jeg at det var uforsvarlig at Heggebø gjennomførte operasjonen på egen hånd. I betraktning av at det var første gang reservelegen utførte en operasjon i denne «kjedelige region», burde etter min oppfatning overlegen ha vært til stede under operasjonen eller iallfall ha vært tilkalt da operatøren ble klar over hvor komplisert den ble. Nå hevder Heggebø at overlegen forlot sykehuset før inngrepet begynte, og overlegen har forklart at det i tilfelle må ha vært for å delta i en befaring. Etter mitt syn er dette uten betydning for ansvarsspørsmålet. Hvis overlegen forlot sykehuset uten at han kunne nåes på kort varsel mens operasjonen pågikk, er dette i seg selv en ansvarsbetingende feil. Det spiller for øvrig neppe noen rolle hvor overlegen befant seg, da reservelegen etter hva han selv har opplyst, ikke fant noen grunn til å budsende ham, enda reservelegen mente at hans overordnede var i sitt hjem i nærheten av sykehuset.

Jeg kommer etter det jeg har sagt til at begge leger har gjort seg skyldig i ansvarsbetingende feildisponering, uten at jeg finner grunn til å uttale meg om hvem av dem som har mest skyld. De har begge sikkert handlet ut fra ønsket om å komme pasienten mest mulig til hjelp, men de er kommet i skade for ikke å ha tatt nok hensyn til sikkerheten.

Jeg mener videre at det er tilstrekkelig grunnlag for å konstatere årsakssammenheng mellom de feil som er begått og skaden. Fra fylkeskommunens side er fremholdt at selv de dyktigste leger kan komme til å volde slike skader, og at man ikke kan gå ut fra at resultatet ville ha blitt et annet om overlegen hadde operert

Side:998

eller var blitt tilkalt så han kunne overta operasjonen da den viste seg å bli komplisert. Det er også vist til at ingen av de leger som har uttalt seg om spørsmålet har hatt noe å innvende mot den metoden reservelegen brukte. Til dette vil jeg bemerke at sannsynligheten for at skaden var oppstått måtte ha vært atskillig mindre om overlegen hadde utført eller overtatt operasjonen, og det må være nok til å tilfredsstille de krav som må stilles til bevis for årsakssammenheng i dette tilfelle.

Det er fra fylkeskommunens side erkjent at den er ansvarlig for feil som måtte være begått av sykehuslegene.

Vilkårene for erstatningsansvar er således etter mitt syn til stede, og jeg behøver ikke gå inn på spørsmålet om fylkeskommunen ville være ansvarlig også på objektivt grunnlag.

Når det gjelder størrelsen av erstatningsbeløpet skal jeg bemerke:

Den siste erklæring fra de sakkyndige om Ernst Andersens tilstand er gitt 31. mars og 21. april 1962 på grunnlag av en undersøkelse i forbindelse med bevisopptaket 6. mars 1962. Det heter i erklæringen bl.a. at lammelsen, som utvilsomt var gått noe tilbake siden første undersøkelse, nå hadde vært stasjonær gjennom lengre tid. Den bedring som kunne synes å være til stede var ikke reell, bare betinget av at pasienten hadde vennet seg i noen grad til tilstanden og benyttet vikarierende muskler i sin mimikk. Tilstanden gjør ham i noen grad yrkesvalghemmet, han vil i en rekke yrker være utsatt for plager med høyre øye, og hans yrkesmessige invaliditet må etter de sakkyndiges oppfatning settes til minimum 15 %, den medisinske til 20-25 %. De sakkyndige peker ellers på at de har konstatert en ny tumor på samme sted som før og tilråder operasjon snarest mulig. Slik operasjon er som før nevnt utført på Rikshospitalet. Ankemotparten har under prosedyren for Høyesterett bekreftet Rikshospitalets opplysning om at bedringen i tilstanden forsvant etter siste operasjon, men tilføyer at det synes å være utsikt til en ny tilvenning.

Den påtenkte plastiske operasjon er forestående, og Andersen står på venteliste ved Rikshospitalets avdeling for plastisk kirurgi. Det er fremlagt sålydende brev fra denne avdelingen datert 19. ds.: «Følgetilstanden etter hans facialisnervelesjon på h. side kan delvis rettes på såvel funksjonelt som estetisk ved en operasjon, suspensio facie. Operasjonen utføres i seancer, vanligvis 3. - Operasjonshonorar anslagsvis 1 200-1 500 kr. exclusive sykehusopphold. - Oppholdets varighet ca. 3 uker for hver seance med ca. 3 måneders intervaller.»

Av interesse for erstatningsspørsmålet er også fremlagte vitnesbyrd fra Hadsel yrkesskole, som viser at Ernst Andersen i 1960/61 har gjennomgått skolens ettårige fagavdeling for jern- og metallarbeidere og i 1961/62 skolens ettårige videregående fagavdeling for motormekanikere. Andersen har opplyst at han nå søker seg inn på et teknisk forkursus.

Når det gjelder utmålingen av erstatningen, har Andersen nevnt en del momenter og tall han mener bør komme i

Side:999

betraktning. Jeg går ikke inn på dette. Det må bero på en rent skjønnsmessig vurdering hvilket beløp her skal ansees som passende. Alt i alt kan jeg ikke finne at det er tilstrekkelig grunn til å fravike lagmannsrettens tall. Fylkeskommunen har ikke gjort noen innvending mot renteberegningen.

Andersen har som nevnt hatt fri sakførsel i alle instanser, og jeg finner ikke at det her er tilstrekkelig grunn til å ilegge saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Nygaard og Thrap: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Per Tønseth med domsmenn):

Saksøkeren Ernst Søren Magnus Andersen fra Bø i Vesterålen ble 7. mars 1956 inlagt på Stokmarknes sykehus for et armbrudd som han samme dag hadde pådradd seg ved fall fra en stige. Andersen er født i 1939 og var den gang 17 år og umyndig. Armbruddet er helet uten mén. Under en legevisitt en tid etter at han var innlagt, fortalte Andersen til dr. Heggebø, som da var reservelege ved sykehusets kirurgiske avdeling, at han hadde en kul under høyre øre, en kul som smertet når han strøk med hånden over stedet. Han fortalte også at han hadde hatt denne kulen i 2-3 år, at den til å begynne med ikke hadde vært generende men senere hadde plaget ham, og han sa at han gjerne ville ha den fjernet. Reservelege Heggebø befølte kulen med hånden og det ble avtalt at kulen skulle opereres bort den følgende dag som var 6. april 1956. Dette ble også gjort, operasjonen ble utført av dr. Heggebø på sykehusets alminnelige kirurgiske avdeling. Det bemerkes her at sykehuset ikke har øre-, nese- og halsspesialist. Dagen etter operasjonen, muligens 2 dager etter, viste det seg at ansiktsnerven (nervus facialis) var blitt beskadiget under det operative inngrep ved fjernelsen av kulen, med den følge at det inntrådte lammelse i ansiktets høyre side. Lammelsen har hatt til følge en rekke ulemper, således inntrer det en ubehagelige stivhet i ansiktets høyre side ved lav temperatur og talen er blitt noe utydelig. Den vesentligste komplikasjon er imidlertid at lukkemekanismen ved høyre øye ikke fungerer normalt, hvilket gjør at han har vanskeligheter med å verge øyet mot støv, vind og annen påvirkning utenfra, likesom han i kulde stadig har øyet fullt av vann. Disse ulemper - hevder Andersen - avskjærer ham muligheten for å ha et yrke hvor han er utsatt for støv og kulde. Da han har vært traktorkjører, vil det si at han må utdanne seg for og søke et annet yrke enn det han hittil har hatt. Andersen mener at disse komplikasjoner, som blant annet har grepet inn i hans ervervsevne, skyldes en uforsvarlig - uaktsom - opptreden fra sykehusets side i forbindelse med fjernelsen av den nevnte kul. - - -

Retten har under hovedforhandlingen etter saksøkerens begjæring

Side:1000

vært satt med domsmenn av det alminnelige utvalg. Under hovedforhandlingen har vært til stede de oppnevnte sakkyndige overlege E. Borch-Johnsen (spesialist i alminnelig kirurgi) og overlege Sverre Schjelderup (spesialist i øre-, nese- og halssykdommer). Det har vært dokumentert rettslige forklaringer, avgitt under bevisopptagelse, fra professor dr. med. Leif Efskind, overlege Kaare Bendixen og reservelege Johannes Heggebø. Videre har vært dokumentert erklæringer fra dr. med. Odd Oppheim, professor Efskind og reservelege Heggebø. Under hovedforhandlingen har foruten saksøkeren og hans verge også den nåværende administrerende overlege og kirurgisk overlege ved Stokmarknes sykehus, overlege Sverre Thomassen, vært til stede og har avgitt forklaring.

Rettens bemerkninger:

Reservelege Heggebø var, etter ved palpasjon (beføling) å ha foretatt sin lokalisering og undersøkelse av den kul som Andersen hadde gjort oppmerksom på og bedt fjernet, av den oppfatning at det dreiet seg om en relativt overfladisk beliggende tumor (atherom eller lipom), og at det ville være en forholdsvis enkel sak å fjerne den. Senere - før operasjonen - slo han opp i et anatomisk plansjeverk (Sobotts) for å studere nærmere de anatomiske relasjoner til den region hvori operasjonen ville bli foretatt, og i hvert fall da var han blitt klar over at det var en vanskelig region å operere i på grunn av ansiktsnervens forløp der. I en samtale med overlege Bendixen (den daværende kirurgiske overlege ved sykehuset) nevnte han dette forhold, spesielt forholdet med ansiktsnerven. Dr. Bendixen uttalte da at hvis han - dr. Heggebø - ikke ønsket å foreta operasjonen, skulle han selv ta den, men fordi hans operasjonsprogram var belagt kunne det i tilfelle først bli en uke senere. Det ble imidlertid til at dr. Heggebø skulle foreta operasjonen. Umiddelbart før denne kom overlege Bendixen til stede og så på og undersøkte kulen ved å føle på den.

Under høyre øre kommer ansiktsnerven (nervus facialis) frem mellom ørebensknoken og øvre del av underkjeven. I dette område ligger også ørespyttkjertelen og ansiktsnerven går gjennom denne kjertel. Nøyaktig hvor tumor har sittet synes ikke nå å være ganske på det rene. Meget tyder imidlertid på - og retten må regne med dette - at den satt i selve ørespyttkjertelen helt eller delvis, eller at den i hvert fall har sittet i den umiddelbare nærhet av denne kjertel og dermed også av ansiktsnerven. Blant de leger som har uttalt seg i saken synes det å være enighet om at operasjoner i dette område på grunn av ansiktsnervens nærhet må betegnes som vanskelige - operasjoner i selve ørespyttkjertelen regnes som meget vanskelige -, og at det på forhånd må regnes med en ikke ubetydelig risiko for beskadigelse av denne nerve. Således er det opplyst at en amerikansk statistikk fra 1951 viser 13,7 prosent tilfelle av beskadiget ansiktsnerve ved operasjoner av denne art. Skadefrekvensen skal nå være mindre, men er fortsatt en realitet som må regnes med. Nervus facialis er den eneste bevegelsesnerve i ansiktet (en for hver ansiktshalvdel) og en beskadigelse i utløpet under øret kan ha til følge følelige og uopprettelige ulemper for pasienten.

Om karakteren av svulster i dette området er opplyst at en rekke former er potensielt ondartet, således også den hyppigst forekommende form. Den kan stå i mange år godartet men kan så plutselig bli ondartet. Den sakkyndige overlege Schjelderup har uttrykt det slik at man må

Side:1001

mistenke alle svulster i dette område for å være ondartet. Om en tumor har vært ond- eller godartet kan ikke sikkert konstateres uten operativt inngrep, konstateringen må skje ved mikroskopisk (histologisk) undersøkelse av vev fra tumor. I det konkrete tilfelle viste denne undersøkelse at tumor hadde vært godartet (et lymfangiom).

Ved spørsmålet om under hvilke forutsetninger dr. Heggebø gikk til operasjonen, synes det som om tumors affinitet til ørespyttkjertelen har vært uforutsett, og man regner med at overlege Bendixen var i samme stilling. Formentlig var det først da dr. Heggebø etter å ha åpnet kom inn mot kjertelen at han ble klar over at denne ville bli direkte berørt. Av de uttalelser som er gitt av de 2 leger må man på den annen side med sikkerhet kunne slutte at de, skjønt de har regnet med at svulsten var en relativt enkel kasus, dog på forhånd var klar over at den lå i et område hvor ansiktsnerven kunne komme i faresonen, og at operasjonen av denne grunn kunne utvikle seg til å bli komplisert og vanskelig.

Retten går så over til å drøfte de innvendinger som Andersen har reist mot operasjonen, og finner det hensiktsmessig først å ta spørsmålet om den medisinske nødvendighet av å fjerne tumor. Her synes det tilstrekkelig å vise til de foreliggende samstemmige uttalelser fra sakkyndig hold om at svulster i denne region potensielt er ondartet. Når dette er tilfelle og svulstens karakter først kunne konstateres etter operativt inngrep, er det her uten betydning at den aktuelle tumor viste seg å være godartet. Om svulster i ørespyttkjertelen har begge de oppnevnte sakkyndige og også sykehusets nåværende kirurgiske overlege uttalt at de i alle tilfelle må fjernes. Som en særskilt operasjonsindikasjon uten hensyn til dens karakter ond- eller godartet, har professor dr. med. Efskind nevnt at tumor var ganske stor til å være i denne region. Erindres bør også Andersens utsagn om at kulen hadde plaget ham i flere år. For retten står det i det hele tatt som utvilsomt at sykehusets leger må ha reagert fullt forsvarlig når de har ansett operasjon for medisinsk nødvendig. Her er sett bort fra spørsmålet om hvor og av hvem operasjonen burde vært foretatt.

Dette siste fører naturlig over til Andersens første hovedinnvending, nemlig at Stokmarknes sykehus uten øre-, nese- og halsspesialist ikke var kompetent til å foreta operasjoner av denne art og derfor burde henvist tilfellet til en sådan spesialist.

Andersen støtter seg her først og fremst til den sakkyndige overlege Schjelderup - selv øre-, nese- og halsspesialist - som nokså kategorisk uttaler at operasjoner i eller i tilknytning til ørespyttkjertelen hører under denne spesialitet, og videre at disse operasjoner, på grunn av denne kjertels relasjon til ansiktsnerven, er så vanskelig at de fortrinnsvis bør henvises til Rikshospitalet hvor 2 leger har spesialisert seg nettopp på denne type operasjoner. Overlege Schjelderup har videre - for øvrig med tilslutning av de andre leger som i saken har uttalt seg om denne side - angitt at tilfelle av denne art er sjeldent forekommende, og at få leger - herunder også øre-, nese- og halsspesialister - har særlig erfaring nettopp her. Overlege Schjelderup ville - sier han - selv henvist et sådant tilfelle til Rikshospitalet. Han tilføyer imidlertid at det - om han hadde vært i overlege Bendixens eller dr. Heggebøs sted - «godt kan være at han hadde gjort som dem».

Side:1002

Den annen sakkyndige overlege Borch-Johnsen har angitt at operasjoner i ørespyttkjertelen og dens omgivelser er et eksplisitt kirurgisk problem. Han slutter seg for øvrig helt til professor Efskind hvis uttalelser her også må kunne tillegges selvstendig betydning, selv om han i saken har vært konsultert av sykehusets forsikringsselskap. På spørsmål om en slik operasjon i alminnelighet bør utføres av en øre-, nese-, halsspesialist, uttaler professor Efskind (rettsbok dok. 8 side 3 nederst), «at han til dette vil svare avgjort nei», og fortsetter:

«Dette operasjonsfelt er på en måte en mellomdomene for øre-, nese- og halsspesialister og spesialister i generell kirurgi. Vitnet mener personlig at en lege med erfaring i generell kirurgi vil ha en bedre utgangsstilling enn en øre-, nese- og halsspesialist, dersom han vil spesialisere seg på nettopp dette operasjonsfelt. Det tilhører egentlig den del av kirurgien som amerikanerne kaller ansiktskirurgi. På Rikshospitalets øre-, nese- og halsavdeling har det i de senere år vært enkelte som har interessert seg for nettopp disse operasjoner, men slike operasjoner foretas også på den kir. avd. på Rikshospitalet, og på landets sykehus forøvrig.»

Av ganske spesiell interesse er professor Efskinds uttalelse om at disse operasjoner - tross det på Rikshospitalets øre-, nese- og halsavdeling er leger som endog har interessert seg nettopp for denne kategori - også foretas på sykehusets kirurgiske avdeling. Overlege Borch-Johnsen og også overlege Thomassen har bekreftet at operasjoner i eller i tilknytning til ørespyttkjertelen foretas på landets sykehus, også på avdelinger for alminnelig kirurgi. På bakgrunn av denne praksis anser retten det for helt utvilsomt at Stokmarknes sykehus ikke han bebreides for å ha påtatt seg den operasjon som her er aktuell. Det kan nevnes at den daværende overlege ved sykehusets kirurgiske avdeling, dr. Bendixen, er spesialist i kirurgi (og for øvrig også i patologi).

I tilknytning til det umiddelbart forutgående avsnitt kan det være naturlig å behandle Andersens anførsel om at den undersøkelse som ble foretatt forut for operasjonen var insuffisient, idet - anføres det - røntgen burde vært anvendt i tillegg til palpasjon.

Det er opplyst at tumors relasjon til ansiktsnerven ikke kunne vært konstatert ved røntgen, derimot kunne man fått konstatert dens relasjon til ørespyttkjertelen. Nå er det nettopp ansiktsnervens relasjon til denne kjertel som betinger tilfellets særlige vanskelighet. Dersom tumor lå i tilknytning til ørespyttkjertelen, hadde man derfor en mulighet for via denne kjertel å kunne konstatere tumors relasjon til ansiktsnerven, og dermed i prinsippet bli oppmerksom på de faremuligheter som dette kunne innebære. Nå ligger det som tidligere nevnt nær å tro at sykehusets leger nokså bestemt har gått ut fra at tumor lå forholdsvis gunstig til for operasjon, og ikke egentlig har regnet med å komme i berøring med ørespyttkjertelen. I og for seg er dette visstnok ikke uforklarlig idet svulster i denne spesielle region er sjeldne. Overlege Schjelderup har dog uttalt at han anser en undersøkelse uten anvendelse av røntgen for ufullstendig. Andre undersøkelsesmetoder har etter det som er opplyst ikke vært aktuelle, således heller ikke blodprøve eller et kirurgisk prøvesnitt.

Ved det spørsmål som her behandles må det for retten være nok å vise til at det som kunne vært påvist ved anvendelse av røntgen var tumors

Side:1003

relasjon til ørespyttkjertelen, til at operativ fjernelse av svulster i dette område er en medisinsk nødvendighet, samt til at operasjoner også i selve spyttkjertelen ligger innenfor dette sykehus' kompetanse. Herav følger umiddelbart at en påvisning ved hjelp av røntgen av at tumor lå i eller ved ørespyttkjertelen, ikke hadde gitt sykehuset noen grunn til å avholde seg fra operasjonen og ikke kan ventes å ville hatt dette til følge. Dermed er det klart at den manglende røntgenundersøkelse ikke kan ha noen betydning for spørsmålet om sykehuset har handlet uaktsomt ved å foreta operasjonen.

Andersens anførsel om at operasjonen ikke burde vært foretatt på dette tidspunkt, har sammenheng med at han mener at den burde vært utført av andre enn Stokmarknes sykehus. Etter det som er konstatert om sykehusets kompetanse og den medisinske nødvendighet av operasjonen, har denne anførsel ingen vekt. Spørsmålet om saken burde vært forelagt for Andersens verge før man gikk til operasjon, kommer retten tilbake til.

Det annet hovedspørsmål i saken gjelder reservelege Heggebøs kompetanse.

Dr. Heggebø hadde tatt medisinsk embetseksamen i 1949. Han hadde etter eksamen først praktisert 1 år ved Rogaland fylkessykehus' kirurgiske avdeling som kandidat og delvis som vikar for assistentlegen. I 1951 var han ved medisinsk avdeling på Rogaland fylkessykehus, hvoretter han drev privat praksis til i oktober 1954 da han ble ansatt som assistentlege ved Stokmarknes sykehus' kirurgiske avdeling. Fra februar 1956 hadde han vært reservelege ved denne avdeling. Den operasjon saken gjelder ble foretatt 6. april 1956. Det var hans første operasjon av denne art.

Ut fra den diagnose dr. Heggebø hadde stillet kan det - etter samstemmige uttalelser fra de 2 sakkyndige og også professor Efskind og overlege Thomassen - ikke være tvilsomt at dr. Heggebø måtte ansees kvalifisert til å påta seg operasjonen. Spørsmålet vil derfor bli om det samme vil gjelde om man på forhånd hadde kjent eller hatt mistanke om tumors relasjon til ansiktsnerven via ørespyttkjertelen.

Det synes å være samstemmighet om det som av overlege Borch-Johnsen er uttrykt slik at hvor man har en opplagt ørespyttkjertel, der overveier man meget nøye sin kompetanse. I dette tilfelle må man - som nevnt - legge til grunn at tumor i hvert fall med en øvre stilk har hatt en meget nær tilknytning til ørespyttkjertelen, og at i hvert fall en større grad av mistanke herom kunne vært vekket ved anvendelse av røntgen. For retten synes det også som om røntgen burde vært anvendt i et tilfelle hvor ørespyttkjertelen overhodet kunne tenkes å komme inn i bildet med den spesielle fare for ansiktsnerven som da ville bli aktuell. At dette ikke ville ført til at sykehuset skulle avholdt seg fra operasjonen er påpekt foran, men det synes for retten som om dette kunne hatt betydning for spørsmålet om hvem som burde foreta operasjonen og vel også for den tekniske gjennomføring av denne.

Det finnes her praktisk å behandle den innvending som Andersen har rettet mot at dr. Heggebø ikke slo retrett og lukket igjen da han under operasjonen ble klar over at denne utviklet seg til å bli vanskeligere enn forutsatt, nemlig fordi tumor viste seg å ha en utløper som var meget

Side:1004

nær ansiktsnerven. Det synes her å være enstemmighet hos de sakkyndige, og også professor Efskind og overlege Thomassen, om at det ville kunne gi en uheldig utgangsposisjon for en senere fjernelse av den potensielt ondartede svulst om operasjonen var avbrutt og snittet lukket igjen, og at det derfor måtte ansees hensiktsmessig at operasjonen ble gjennomført. For øvrig gjorde dr. Heggebø en viss retrett, idet han lot sitte igjen en del av tumors stilk som lå særlig uoversiktlig til. Retten må slutte seg til dette og man må gå ut fra at det ikke kan reises noen spesiell innvending mot at operasjonen ble fortsatt.

Andersen har også antydet den mulighet at dr. Heggebø da han ble klar over vanskelighetene kunne tilkalt overlege Bendixen. Dette forhold ligger imidlertid i tråd med spørsmålet om overlege Bendixen og ikke dr. Heggebø burde påtatt seg operasjonen, hvilket retten nå går over til å behandle.

Det synes som om de sakkyndige er enige om at det - generelt sett - hadde ligget nær å tilkalle overlege Bendixen da dr. Heggebø oppdaget de særlige vanskeligheter som foresto, men at forholdene under en operasjon er så inviduelt betonet at det vanskelig kan sies noe avgjort for nettopp dette tilfelle. Overlege Bendixens plass i bildet må imidlertid - så vidt retten kan se - bli omtrent den samme ved spørsmålet om han fra først av burde tatt operasjonen som ved spørsmålet om han burde trådt inn da vanskelighetene ble synlige, idet man må ta utgangspunktet i at disse vanskeligheter kunne vært tatt i betraktning som en mulighet. At overlege Bendixen overlot operasjonen til dr. Heggebø og at denne unnlot å tilkalle overlege Bendixen, kan derfor applisert på dr. Heggebøs kompetanse sees under nær samme synsvinkel.

Den omstendighet som sykehuset har lagt megen vekt på, at den erfarne overlege Bendixen faktisk fant å kunne betro operasjonen til dr. Heggebø, kan retten ikke tillegge nevneverdig betydning, idet overlege Bendixen jo gikk ut fra at det forelå et enklere tilfelle enn det viste seg å være.

Retten har gått så vidt inn på disse forhold fordi Andersen har gitt dem en bred plass i saken. Det avgjørende her er imidlertid ikke utfallet av en forsvarlig forhåndsbedømmelse av dr. Heggebøs kvalifikasjoner, men om utfallet av operasjonen med en tilstrekkelig grad av sannsynlighet kan tenkes å ville være blitt et annet om den var blitt foretatt av overlege Bendixen, eventuelt gjennomført av ham, nærmere bestemt om det kan regnes med at beskadigelse av ansiktsnerven da ville vært unngått.

Det må her understrekes at ikke ethvert uheldig resultat av en operasjon vil kunne tilskrives en feil fra legen, og ikke enhver påvist feil vil kunne henføres til en erstatningsbetingende uaktsomhet. Det vil si at man ikke av den omstendighet at operasjonen har hatt en uheldig følge, kan slutte at det er begått en feil og at operatøren ikke har handlet fullt aktsomt.

I det foreliggende tilfelle er det et viktig moment at ingen av de sakkyndige - og heller ikke professor Efskind eller overlege Thomassen - har hatt noe å innvende mot den metodikk dr. Heggebø fulgte, eller i det hele mot den tekniske gjennomførelse av operasjonen, heller ikke mot dr. Heggebøs reaksjoner da vanskelighetene ble evidente. Nå må det formentlig være slik at selv om den samme ytre metodikk følges av begge,

Side:1005

så vil vel sjansene for en vellykket operasjon være større når den utføres av en erfaren kirurg enn av den mindre erfarne, spesielt vil vel den mer erfarne ha større muligheter for å mestre uforutsette vanskeligheter. I saken er det imidlertid opplyst at operasjoner i dette område alltid er belemret med fare for lesjoner av ansiktsnerven, og at selv de mest erfarne kirurger vil kunne være utsatt for at denne nerve blir beskadiget under inngrep her. Når man også tar hensyn hertil, vil det selvsagt være ugjørlig å gi et bestemt svar på spørsmålet om hvordan operasjonen ville løpet av om ikke dr. Heggebø men overlege Bendixen hadde utført den, eventuelt om overlege Bendixen på et tidlig tidspunkt hadde trådt til. Andersens argumentasjon er da også den at mulighetene eller sannsynligheten for skader var så meget større ved at dr. Heggebø og ikke overlege Bendixen utførte operasjonen, at det var uforsvarlig at den ble overlatt til dr. Heggebø.

Det spørsmål som da må stilles er om det på forhånd burde vært regnet med på den ene side en sådan grad av fare for lesjoner av ansiktsnerven, på den annen side så meget større muligheter for at den inntrufne skade kunne vært unngått om overlege Bendixen hadde foretatt operasjonen, at det må betegnes som uforsvarlig at denne ble overlatt dr. Heggebø og at han påtok seg den. Ved hvilket tidspunkt i sin praksis en kirurg må ansees kompetent til å utføre en bestemt operasjon eller kategori operasjoner, må imidlertid i høy grad være et skjønnsspørsmål hvis løsning er avhengig ikke bare av vedkommende leges erfaring, men også i meget vesentlig grad av hans personlighet, og etter forholdenes natur kan man her ikke sette noen snever ramme for de vurderinger som den ansvarshavende overlege Bendixen og hans reservelege måtte være berettiget til å gjøre. At enhver operasjon skal utføres av den mest kvalifiserte lege, er en setning som selvsagt ikke lar seg praktisere. Retten kan ikke ved de opplysninger som foreligger se at noen av dem er overført uaktsomhet i det valg av opererende lege som ble gjort, og heller ikke ved den omstendighet at overlege Bendixen ikke ble tilkalt under operasjonen.

Ved spørsmålet om sykehuset kan overføres uaktsom opptreden står da alene tilbake anførselen om at Andersens verge, hans far, burde vært varslet om at operasjonen var påtenkt, og at Andersen og vergen skulle vært gjort kjent med den risiko for beskadigelse av ansiktsnerven som operasjonen var forbundet med, og også gjort oppmerksom på at dr. Heggebø ikke tidligere hadde utført operasjoner av denne kategori. Forutsetningen må her formentlig være at pasienten ikke ville latt seg operere på Stokmarknes sykehus og i hvert fall ikke av dr. Heggebø om han og hans verge var gjort kjent med disse omstendigheter, og at skaden da må påregnes ikke å ville ha inntruffet.

Retten bemerker hertil at tilfellet objektivt sett var et operasjonskasus, at det lå innenfor sykehusets kompetanse, og at det derfor neppe kan regnes med noen sannsynlighet for at operasjonen ville vært ugjort om vergen hadde vært varslet og han og pasienten orientert om den ikke ubetydelige fare for komplikasjoner som var til stede. I hvilken utstrekning en pasient og hans verge bør orienteres om risikoen ved en operasjon vil for øvrig være avhengig av en samlet vurdering av flere faktorer, således risikograden sammenholdt med nødvendigheten av et inngrep,

Side:1006

en vurdering som i det vesentlige må være overlatt legens skjønn og hvor det skal atskillig til før man kan bebreide ham at det er vurdert feil. I alminnelighet må det være overlatt sykehuset å avgjøre hvilken av dets leger som skal utføre en bestemt operasjon. Å gi pasienten valget mellom sykehusets leger etter at det er redegjort for deres kvalifikasjoner og erfaring, kan neppe være aktuelt.

Det må da konstateres at det ikke er påvist noen årsakssammenheng mellom skaden og pasienten og vergens manglende orientering så langt disse har hatt et relevant krav på orientering. Et erstatningskrav kan da ikke bygges på dette grunnlag.

Dette hindrer ikke at det for retten synes nærliggende om vergen var blitt varslet om at hans sønn, som var innlagt for armbrudd, aktedes operert for en helt annen lidelse.

Retten har hermed drøftet de anførsler hvorpå Andersen har bygget sin påstand om at den skade han er påført skyldes ansvarsbetingende uaktsomt forhold på sykehusets side. Retten har som det fremgår ikke funnet grunnlag for en sådan karakteristikk. Imidlertid bygger Andersen subsidiært sitt erstatningskrav på at sykehuset har et objektivt ansvar for det tap han har lidt ved sykehusets behandling.

Hertil bemerkes at norsk rett ikke kjenner et objektivt ansvar for resultatet av et sykehus' behandling av innlagte pasienter. Rettspraksis har hittil veket tilbake for å anerkjenne et objektivt ansvar på dette område, etter nærværende retts oppfatninger er dette med god grunn, og det kan i denne sak ikke finnes å være noe holdepunkt for en annen løsning. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Astrup Rindahl, sorenskriver Hans G. Underthun og hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth):

- - -

De oppnevnte sakkyndige for herredsretten, overlege ved Narvik sykehus, kirurgisk avdeling, Erling Borch-Johnsen, og overlege ved øre-, nese- og halsavdelingen ved Harstad og Troms fylkes sykehus, Sverre Schjelderup, har gjort tjeneste som sakkyndige også for lagmannsretten og har forklart seg under ankeforhandlingen.

Saken foreligger for lagmannsretten i samme stilling som for herredsretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at Andersen hadde hatt kulen under høyre øre i 2-3 års tid. Mens han lå på sykehuset for bruddet i venstre overarm, gjorde han legene oppmerksom på denne kul. Den hadde en tid vært ømfintlig. Han ble tilrådet å få kulen fjernet og gikk med på dette, idet han gjerne ville bli den kvitt og regnet med at det var en enkel og farefri affære, og det dessuten var svært beleilig å få det gjort, siden han likevel var pasient på sykehuset. Det legges til grunn at hverken han eller hans pårørende fikk noen orientering med hensyn til risikoen for skade på ansiktsnerven eller grener av den ved operativt inngrep i denne region. I betraktning av at dette er en risiko som alle kirurger etter det opplyste rent generelt må regne med og være oppmerksomme på, antar lagmannsretten at det må bebreides legene som uaktsomt at slik orientering ikke ble gitt. Hvilken betydning denne

Side:1007

uaktsomhet bør få for sakens avgjørelse, vil lagmannsretten senere komme tilbake til.

Når det gjelder spørsmålet om forsvarligheten av forundersøkelsene, diagnosen og overlegens og reservelegens forhold i det hele har de oppnevnte sakkyndige gitt uttrykk for divergerende oppfatninger. Da denne divergens forelå allerede under ankeforberedelsen i de sakkyndiges skriftlige utredninger, har lagmannsretten etter begjæring av Andersens prosessfullmektig forsøkt å få andre sakkyndige til å uttale seg om tvistepunktene, slik at disse kunne bli mest mulig avklaret. Lagmannsretten har således rettet henvendelse til avdelingslege ved Rikshospitalet, dr. med. Peter Berdal, til professor Odd Opheim ved samme øre-, nese- og halsavdeling ved Rikshospitalet, og til overlege Kåre Christophersen ved Troms og Tromsø sykehus, øre-, nese- og halsavdelingen. Ingen har dog villet motta oppnevning som sakkyndig, og lagmannsretten har derfor funnet å måtte fremme saken til doms med de foreliggende sakkyndige uttalelser.

Ved innleggelsen 7. mars 1956 ble Andersen underkastet vanlig kontroll. Ifølge sykejournalen er det konstatert: «... Ser frisk og kjekk ut. P. 80 r. BT 155/80 resp.! ubesværet tp. 37,1. Intet eksanthem, intet ødem, ingen gen.gl. svulst. Det er ikke påvist noe patologisk ved u.s. av: pupiller/tunge/phauces/collumlcor/pulmones/abdomen/reflekser...». Det er på det rene at kulen under øret da ikke ble konstatert, og at den før operasjonen bare ble befølt. Etter det opplyste må lagmannsretten bygge på at både overlegen og reservelegen nøyet seg med å beføle kulen, før diagnosen ble stillet og kulen fjernet. Reservelegen har forklart at «Operasjonen ble foretatt, fordi han trodde der forelå en relativt overfladisk beliggende tumor. (Atherom eller lipom).» Lagmannsretten må gå ut fra at overlegen har hatt samme oppfatning. Begge synes å ha regnet med at svulsten var godartet, og det er ikke fremkommet noe om at de har vært av den oppfatning at det var nødvendig straks å fjerne den.

Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å komme inn på den foreliggende uenighet mellom de 2 sakkyndige med hensyn til aktsomhetsvurderingen, når det gjelder denne forundersøkelse og diagnose. Avgjørende synes det å måtte være at det i ethvert fall foreligger samstemmige uttalelser om at operasjoner på svulster i ørespyttkjertelen og regionen omkring medfører en ikke liten fare for lesjon av ansiktsnerven, og at det fremdeles er et av de store problemer ved kirurgisk behandling av svulster i denne region. Selv om svulsten ikke skulle ha direkte berøring med ørespyttkjertelen, ville risikoen for å skade ansiktsnerven være en mulighet som det måtte regnes med, spesielt om svulsten skulle ligge dypere enn på forhånd antatt - en mulighet som det heller ikke kunne sees bort fra. Det er da også på det rene at reservelegen like før operasjonen - etter å ha studert de anatomiske relasjoner til denne region - til overlegen uttalte at det var en kjedelig region å operere i, idet det var kronglet å komme til og på grunn av ansiktsnervens forløp der, og han har dessuten opplyst at han under operasjonen var spesielt oppmerksom på faren for å skade ansiktsnerven.

Det legges etter dette til grunn at overlegen og reservelegen visstnok har vært klar over at en operasjon i denne region kunne medføre fare for skade på ansiktsnerven, men at det på den annen side har vært forutsatt

Side:1008

at det gjaldt fjernelsen av en relativt overfladisk beliggende svulst, og derfor så vidt skjønnes med vesentlig mindre risiko for slik skade.

Med hensyn til reservelegens kvalifikasjoner er det på det rene at han hadde medisinsk embetseksamen fra 1949, 1 års praksis ved Rogaland fylkessykehus, kirurgisk avdeling, som kandidat og delvis som vikar for assistentlegen 1 år ved medisinsk avdeling ved samme sykehus, deretter privatpraksis til i oktober 1954, da han ble assistentlege ved Stokmarknes sykehus, kirurgisk avdeling, hvor han fra februar 1956 hadde vært reservelege inntil operasjonen 6. april 1956, som var hans første operasjon av denne art.

Under ankeforhandlingen har de møtende 3 overleger og kirurger uttalt at de, om svulstens art og kompliserte beliggenhet var på det rene før operasjonen, ikke ville ansett reservelegen kompetent til å utføre den. Lagmannsretten må gå ut fra at overlegen ved Stokmarknes sykehus i tilfelle ville vært av samme oppfatning, og at han således overlot til reservelegen å utføre operasjonen på egen hånd under den forutsetning at svulsten hadde en relativt overfladisk beliggenhet. I denne forbindelse bemerkes at det etter det opplyste synes å være en stående regel ved sykehus at en tilstedeværende presumtivt mer kvalifisert kirurg blir tilkalt, om man støter på uforutsette vanskeligheter som man ikke er sikker på å mestre. Det er ikke opplyst at overlegen uttrykkelig har bedt om å bli tilkalt, om operasjonen skulle vise seg å bli mer komplisert en forutsatt. Han har imidlertid fremhevet at han «var jo dessuten selv til stede i huset, mens operasjonen foregikk», og således tydeligvis forutsatt at reservelegen om nødvendig ville kunne tilkalle ham. Det finnes unødvendig å ta standpunkt til om overlegen er noe å bebreide i denne forbindelse.

Det er for lagmannsretten tilstrekkelig å fastslå at også reservelegen må ha vært klar over disse forutsetninger fra overlegens side. Han gikk som nevnt også selv ut fra at det forelå en relativt overfladisk beliggende tumor, men ble tidlig under operasjonen klar over at tumor lå temmelig dypt og «meget komplisert til, like i nærheten av utspringet av n. facialis». Ifølge denne operasjonsjournal var tumor visstnok «lett å disikere fri, men en har inntrykk av at den henger igjen i dybden i en tynn stilk, som går oppover og likesom forsvinner i kløften mellom prosessus masteiodus og prosessus articularismandibulae. En har ingen oversikt og kan heller ikke fridisikere eller adskille nervus facialis, da en heller ikke med fingeren klarer å skrelle tumor løs, en har inntrykk av at den henger i stilken oppad». Det er således på det rene at reservelegen støtte på vanskeligheter som hverken var forutsett av ham eller av overlegen, og det er som nevnt likeledes på det rene at reservelegen tidligere ikke hadde foretatt lignende operasjoner. Han må være blitt klar over at tumors kompliserte beliggenhet i ikke ubetydelig grad øket risikoen for at ansiktsnerven kunne bli skadet. Han sto således overfor et komplisert og ukjent tilfelle som så vidt skjønnes uten vanskelighet kunne ha vært overlatt til den presumptivt mer erfarne og kvalifiserte overlege, som var til stede på sykehuset og derfor kunne og burde vært tilkalt. Etter overlegens eget utsagn må lagmannsretten bygge på at han var disponibel. Reservelegen gjorde imidlertid intet forsøk på å tilkalle overlegen, men valgte å gjennomføre operasjonen, idet han først spaltet tumors kapsel og fikk ut hele tumor og deretter disikerte kapselen fri og

Side:1009

extirperte den, men slik at en liten del av kapselen muligens ble sittende igjen, helt oppad, innad. Etter de sakkyndiges uttalelser antar lagmannsretten at det er overveiende sannsynlig at ansiktsnerven ble skadet under dette videre operasjonsforløp. Etter dette antas det at skaden etter omstendighetene må betraktes som uaktsomt voldt, selv om det ikke er noen grunn til å anta at reservelegen ikke har gjort sitt beste.

Spørsmålet om denne uaktsomhet er ansvarsbetingende vil imidlertid avhenge av om skaden ville vært unngått, om operasjonen var blitt gjennomført av overlegen. Som allerede nevnt må det ved operasjoner av denne art regnes med en ikke ubetydelig risiko for beskadigelse av ansiktsnerven. Selv om skadefrekvensen nå skal være blitt mindre på grunn av forbedret operasjonsteknikk, er risikoen en realitet som det fortsatt må regnes med. Det er ikke mulig å ha noen sikker mening om skaden ville ha vært unngått, om operasjonen var blitt utført eller gjennomført av overlegen. Den sakkyndige, overlege Schjelderup, har ment at skaden sannsynligvis ville vært unngått. Som nevnt har de tre møtende overleger under ankeforhandlingen alle gitt uttrykk for at de, om det kompliserte tilfelle hadde vært på det rene, ikke ville ha ansett reservelegen for kompetent til å foreta operasjonen på egen hånd. Av dette må lagmannsretten utlede at alle er enige om at skaderisikoen ville vært mindre med den presumtivt mer erfarne overlege som operatør. Den mulighet er også til stede at overlegen, om han var blitt tilkalt, ville ha funnet tilfellet så komplisert at han ville ha funnet det mest forsvarlig å avbryte operasjonen for å henvise tilfellet til den presumptivt langt tryggere og bedre behandling ved Rikshospitalet. Lagmannsretten finner at den tvil som således foreligger, bør gå utover sykehuset.

Etter lagmannsrettens oppfatning var det som nevnt uaktsomt at Andersen og hans verge ikke ble orientert om den risiko som erfaringsmessig er forbundet med operative inngrep i denne region. Om dette var blitt gjort, kan lagmannsretten ikke utelukke at resultatet ville blitt at operasjonen ble utsatt eller henvist til Rikshospitalet, eller at overlegen hadde foretatt den fordi dette ble stillet som vilkår for samtykke. Lagmannsretten finner derfor at også forsømmelsen av å gi orientering bør få konsekvens for sykehusets bevisbyrde, når det gjelder spørsmålet om det overhodet ville vært mulig å unngå beskadigelse av ansiktsnerven. Tilstrekkelig bevis for så vidt er ikke ført.

Nordland fylkeskommune må etter dette være erstatningsansvarlig for reservelegens uaktsomme forhold.

Ernst Andersen var på operasjonstiden 17 år gammel. Han hadde sluttet folkeskolen 15 år gammel og hadde deretter hjulpet faren i hans virksomhet som gårdbruker og maskinholder. Det er ikke bestridt at han på grunn av lammelsen vil være sterkt yrkeshemmet og i fremtiden vil være genert og plaget av det mén han har fått. De sakkyndige har antydet en invaliditetsgrad på 20-25 %, muligens redusert til ca. 8 % i tilfelle plastisk operasjon blir foretatt med vellykket resultat.

At Andersen ikke lenger bør utføre arbeid som traktorfører må være på det rene, og lagmannsretten må anta at det vil være vanskelig for ham å finne annen passende beskjeftigelse i farens yrke. Det antas derfor at han på grunn av skaden vil være nødt til å utdanne seg - teoretisk og praktisk - i et annet yrke. Siden han ikke kan lukke øyespalten helt, vil

Side:1010

han være disponert for øyenbetennelse. Munnviken på høyre side er ikke helt kontrollerbar. Sammen med lammelsen i høyre kind vil dette i noen grad genere ham ved tale og når han spiser flytende føde. Lagmannsretten finner det riktig å regne med at en plastisk operasjon vil bli foretatt og i noen grad rette opp skjevhetene i ansiktet. Hans muligheter for eget yrkesvalg vil være små.

Ansettelsen av erstatningen er vanskelig og må nødvendigvis bli rent skjønnsmessig. Erstatningen fastsettes til kr. 35 000. Det er da tatt hensyn til påregnelige utgifter til utdannelse i annet yrke og til plastisk operasjon og fortsatt etterbehandling i den utstrekning han selv må bære disse utgifter. Det regnes således med at han i fremtiden vil få ekstra utgifter, fordi han vil være disponert for øyenbetennelse, og av den grunn må regne med utgifter til beskyttelsesbriller og legebehandling. Det er tatt hensyn til allerede hatte utlegg kr. 310 til etterbehandling. - - -