Rt-1963-1013

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-10-05
Publisert:	Rt-1963-1013
Stikkord:	Arbeiderlovgivning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 103 B/1963
Parter:	Trondheim kommune (høyesterettsadvokat J.M. Mjøsund) mot Arne Bjørnbeth (høyesterettsadvokat Nils Daae Rogstad).
Forfatter:	Eckhoff, Heiberg, Endresen, Helgesen, Skau
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Arbeidervernloven (1956) §43

Dommer Eckhoff: I brev av 27. februar 1959 fra byingeniøren i Trondheim ble rørleggerarbeider Arne Bjørnbeth oppsagt i samsvar med formannskapets enstemmige beslutning. Han gjorde på det tidspunkt tjeneste som formann ved ingeniørvesenets rørleggerverksted. Det ble i brevet sagt at fratredelsen skulle finne sted straks, men at det ville bli utbetalt ham vanlig lønn i oppsigelsestiden til og med utgangen av mars.

Bjørnbeth, som mente at oppsigelsen savnet saklig grunn etter lov om arbeidervern av 7. desember 1956 §43, tok ut stevning mot kommunen ved Trondheim byrett med påstand om at han skulle gjeninntas i arbeid ved ingeniørvesenet, og at kommunen skulle betale erstatning for den tid han hadde vært ute av virksomhet ved verkstedet. Kommunen påsto frifinnelse og fikk ved dom avsagt av Trondheim byrett 28. september 1960 medhold av retten. Domsslutningen lyder:

Side:1014

«Trondheim kommune frifinnes.

I erstatning for saksomkostninger betaler Arne Bjørnbeth innen 2 uker fra dommens forkynnelse til Trondheim kommune 1 500 kroner.»

Bjørnbeth påanket avgjørelsen til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten kom i dom avsagt 20. oktober 1961 til et annet resultat enn byretten, og i dommen ble kommunen pålagt å ta ham i tjeneste igjen og å betale erstatning og saksomkostninger.

Domsslutningen:

«1. Arne Bjørnbeth gjeninntas som fast kommunearbeider i Trondheim kommunes tjeneste.

2. I erstatning etter arbeidervernlovens §43 betaler Trondheim kommune til Arne Bjørnbeth kr. 4 000.

3. I erstatning for saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Trondheim kommune til Arne Bjørnbeth kr. 5 000.

4. Oppfyllelsesfristen er 3 dager fra dommens forkynnelse for så vidt angår pkt. 2 og 3.»

Trondheim kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Kort gjengitt gjør kommunen gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har behandlet den foreliggende oppsigelse nærmest som en avskjedigelse, og uttalt at de krav som må stilles til saklige grunner etter arbeidervernlovens §43 i denne sak sterkt bør nærme seg de krav som skal stilles til avskjedsgrunner. Lagmannsretten har videre tatt feil når den har vurdert spørsmålet om oppsigelsens saklighet i forhold til kommunens reaksjon over andre arbeidere i ingeniørvesenet. Etter kommunens mening må oppsigelsen av Bjørnbeth bedømmes for seg uten hensyn til hvorledes arbeidsgiveren har reagert mot hans underordnede kolleger. Men det bestrides at noen annen arbeider ved rørleggerverkstedet har gjort seg skyldig i så mange og alvorlige overtredelser som Bjørnbeth. Hans forhold er for øvrig alvorligere enn lagmannsretten har gått ut fra, og etter kommunens mening er byrettens bedømmelse av bevisene i saken riktig.

Når det gjelder episoden i verkstedet etter kl. 14 lørdag 13. desember 1958, som var den umiddelbare foranledning til oppsigelsen, har lagmannsretten således tatt feil når den innskrenker seg til å fastslå at Bjørnbeth bare var «lett» påvirket. Etter avdøde verksmester Hafstads forklaring «snøvlet» han i telefonen, og etter ingeniør Mønness' vitneprov under bevisopptaket «bablet» Bjørnbeth. I rapporten 19. desember 1958 som er bevitnet av Hafstad, sa Mønness at han ikke «kunne snakke rent». Ingeniøren fant det derfor uforsvarlig å la Bjørnbeth utføre arbeidet med overføringen av vann fra Leirsjøen. Byrettens karakteristikk «åpenbart» påvirket er etter kommunens mening den rette betegnelse. Det bestrides også at alkoholforbruket fant sted i fritiden. Bjørnbeth ventet for å låse inn to arbeidere som arbeidet på overtid, og etter kommunens oppfatning hadde Bjørnbeth

Side:1015

beregnet seg to timers overtid i den anledning. Men bortsett fra dette er kommunen enig med lagmannsretten i at det må være uten betydning for lastverdigheten, fordi Bjørnbeth under enhver omstendighet utførte et tjenstlig oppdrag.

Kommunen har videre anført at det er på det rene at Bjørnbeth dagen før, fredag 12. desember 1958, hadde fått ordre om å overføre vann fra Leirsjøen. Arbeidet ville ta en times tid, og det var maktpåliggende at det ble utført. Bjørnbeth satte her lørdag bevisst ordren til side uten konferanse med sine overordnede og lot mindre viktige arbeider få prioritet. Også dette forhold var etter kommunens mening dadelverdig, og lagmannsretten er for mild i sin vurdering.

Det var videre klanderverdig av Bjørnbeth at han som formann attesterte at rørlegger Husby hadde arbeidet full arbeidsdag julaften. Bjørnbeth måtte kjenne til at Husby ofte skoftet før helgen, og han så at Husby ikke møtte til frokost eller kom tilbake før arbeidstidens slutt. Ikke desto mindre godtok han timeseddelen 3. juledag, da Husby for øvrig også uteble. Etter kommunens mening er det ikke sannsynlig at Bjørnbeth har vært i god tro, iallfall har han handlet grovt uaktsomt, og lagmannsretten tar feil når den finner at heller ikke dette forhold er en saklig grunn til oppsigelse.

Kommunen mener videre at lagmannsretten har lagt for liten vekt på eldre forgåelser fra Bjørnbeths side:

Således oppførte han en overtidstime 14. desember 1957 som kommunen måtte oppfatte som effektiv arbeidstid. Men timen gjaldt en spisepause, og Bjørnbeth visste som tillitsmann at kompensasjon for spisetid under overtidsarbeid var bestridt av kommunen. Også her er lagmannsretten for lemfeldig i sin kritikk, og dette gjelder også Bjørnbeths utilbørlige uttalelser om ledelsen da forholdet ble påtalt. Tungtveiende er også Bjørnbeths misbruk av alkohol. Lagmannsretten finner det således godtgjort at han var påvirket i arbeidstiden 7. juni 1957. Og videre uttalte avdøde verksmester Hafstad for lagmannsretten at Bjørnbeth «minst 10 ganger» i vitnets påsyn nøt alkohol på arbeidsplassen, og at Hafstad selv i verkstedet av Bjørnbeth var budt alkohol. Det må være uriktig av lagmannsretten å sette dette forhold, som var i klar strid med arbeidsreglementet, til side med den begrunnelse at det ikke ble reagert på stedet med en innberetning av saken fra Hafstads side til ledelsen. Forholdet er ikke mindre alvorlig for Bjørnbeth av den grunn, og det ville om det hadde vært kjent ført til avskjed.

Lagmannsretten har heller ikke lagt tilstrekkelig vekt på bly-affæren, og kommunen har for Høyesterett fremlagt etterforskningsdokumentene i saken. Det er klarlagt at en skraphandler i Trondheim 13. januar 1958 innberettet til politiet at det samme dag var kommet inn en ny blokk bly på 44,5 kg, som han hadde mistanke om selgeren ikke kunne ha ervervet på lovlig måte. Som selger var oppført en O. Berg, men det viste seg under etterforskningen at selgeren i virkeligheten var Bjørnbeth som

Side:1016

mottok oppgjøret med 49 kroner, og som overfor politiet påtok seg ansvaret for salget. Bjørnbeth forklarte at han under arbeidet hadde samlet nærmere 50 kg blyavfall som han aktet å selge. Da det manglet bly på lageret, brukte han avfallet på kommunale arbeider, og tok blyet igjen senere med en ny blokk fra lageret. Leveransen til skraphandleren ble formidlet av Berg, som han hverken før eller senere har sett. Jeg tilføyer at denne Berg har Bjørnbeth bare kunnet gi svevende opplysninger om, og den adresse Berg oppga var uriktig. For sitt forhold fikk Bjørnbeth 6. mars 1958 en skarp reprimande av formannskapet, og han ble suspendert uten lønn i tiden fra 25. januar til 13. mars. Han fikk tilbud om gjeninntagelse mot å erstatte kommunen et tilsvarende kvantum i bly eller verdien i penger, og han kom således tilbake i sin stilling som rørlegger i kommunen. Kommunen mener at dette forhold, som i tid ligger forholdsvis nær til episoden i desember s. å., sterkt må bebreides Bjørnbeth, og at det er forfeilet når lagmannsretten sier at dette forhold ikke kan tas i betraktning ved oppsigelsen.

Som det vil fremgå av det jeg har sagt, angriper kommunen lagmannsrettens bedømmelse av bevisene på enkelte punkter. Men det er under prosedyren sterkt fremholdt at selv om man bygger på lagmannsrettens vurdering av bevisene, foreligger det et tilstrekkelig grunnlag for oppsigelse etter arbeidervernlovens §43.

Kommunen har lagt ned denne påstand:

«Trondheim kommune frifinnes.

Arne Bjørnbeth dømmes til å erstatte Trondheim kommune sakens omkostninger for alle retter.»

Arne Bjørnbeth, som er meddelt fri sakførsel for Høyesterett, har påstått lagmannsrettens avgjørelse stadfestet når det gjelder gjeninntagelsen, men han krever for Høyesterett en høyere erstatning enn den lagmannsretten har tilkjent.

I det vesentlige er Bjørnbeth enig i lagmannsrettens gjengivelse av saksforholdet. Om episoden i desember 1958 erkjenner Bjørnbeth således at han var «lett» påvirket da Mønness kom til stede. Men han hevder at det var etter arbeidstidens slutt, og at det er uriktig når kommunen påstår at en del av den oppførte overtid for uken refererte seg til lørdagen 13. desember 1958.

Når det gjelder den påståtte ordrenektelse av overføringen fra Leirsjøen, faller også hans fremstilling i det vesentlige sammen med lagmannsrettens. Ordren var kommet sent på fredag, men det var ikke satt noen tidsfrist eller sagt ham at arbeidet var presserende. Hafstad var til stede, og kjente til at Bjørnbeths lag tok seg av en lekkasje istedenfor overføringen. Og det var ikke unnlatelsen av å gjøre dette arbeid som brakte ingeniør Mønnes innom verkstedet lørdag ettermiddag. Mønness skulle etter egen forklaring drøfte en annen sak med en av arbeiderne. Faktisk ble overføringen ikke funnet mer påkrevet enn at det hele ble utsatt til følgende mandag.

Det erkjennes at bevitnelsen av Husbys timeseddel var

Side:1017

uriktig, men Bjørnbeth hevder at kritikken er uberettiget. Han hadde sett Husby trekke i arbeidsklær om morgenen, og han fant timeseddelen som viste 4 1/2 times arbeid på sitt bord da han kom på verkstedet 3. juledag. Han attesterte den i tillit til at Husbys oppgave om utført arbeid var riktig, og han kan kanskje klandres for å ha vært godtroende, men ikke for noe annet. Og da Hafstad under samtalen krevet nærmere opplysninger om Husbys arbeid, kasserte Bjørnbeth uten videre timeseddelen.

Etter Bjørnbeths forklaring har han vært lett påvirket etter arbeidstidens slutt lørdagen i desember 1958, men det er alt og det kunne ikke berettige kommunen til oppsigelse.

Når det gjelder overtidsberegningen for spisepausen i desember 1957, hevder Bjørnbeth at det var arbeidernes oppfatning at de hadde rett til en slik godtgjørelse, og at det ikke er grunn til spesielt å henge ham ut i denne sak. Han benekter for øvrig å ha sagt at arbeiderne ville ha kompensasjon for skatt og ha kommet med upassende uttalelser overfor sine overordnede.

Bjørnbeth hevder videre at lagmannsretten har tatt feil når den legger til grunn at han var påvirket 7. juni 1957. Det foreligger her en erindringsfeil hos ingeniør Sørum. Dette bekreftes etter Bjørnbeths mening av protokollen for ingeniørutvalget av 12. juni 1957, som var fremlagt for lagmannsretten. Det fremgår av den at Bjørnbeth var innkalt som tillitsmann da andre arbeidere fikk dragelse av byingeniøren for bruk av alkohol i tjenesten. Hafstads uttalelse om at Bjørnbeth ellers jevnlig har nytt alkohol under arbeidet benekter Bjørnbeth bestemt. Det er etter Bjørnbeths mening påfallende at dette forhold nevnte ikke Hafstad i sin forklaring for byretten. Og lagmannsretten har med god grunn sett bort fra forholdet.

Bjørnbeth beklager salget av blyet, men han ble straffet strengt med suspensjon og tap av lønn i 1 1/2 måned, og dermed bør denne sak være opp- og avgjort som av lagmannsretten antatt.

Bjørnbeth har konkludert med at oppsigelsen savnet saklig grunn. Han har som allerede nevnt krevet sin rett til å tre inn i kommunens tjeneste stadfestet, og han har krevet erstatningen, som tilsvarer tapt fortjeneste i 3 år, forhøyet til 40 000 kroner.

Hans påstand lyder:

«1. Lagmannsrettens dom av 20. oktober 1961 stadfestes, dog slik at erstatningen etter arbeidervernlovens §43 forhøyes etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 40 000.

2. Trondheim kommune tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Det er holdt bevisopptak ved Trondheim byrett hvor Bjørnbeth, arbeidere ved rørleggerverkstedet, ledere av kommunens ingeniørvesen og andre vitner har avgitt forklaring. I alt har 25 vitner forklart seg. Det er også fremlagt en del nye dokumenter først og fremst til støtte for erstatningsberegningen. Men i alle vesentlige spørsmål foreligger saken opplyst på samme måte for Høyesterett som den forelå for lagmannsretten.

Side:1018

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og mener at oppsigelsen av Bjørnbeth har en saklig grunn i ingeniørvesenets og i hans eget forhold, jfr. arbeidervernlovens §43 nr. 1 første ledd. I den sammenheng bemerkes at jeg ikke kan tiltre lagmannsrettens uttalelse i saken om at de krav som må stilles til oppsigelsen sterkt må nærme seg kravene i en sak om en avskjedigelse. Det er på det rene at kommunen ikke har avskjediget ham, og jeg kan ikke se at man har hjemmel for å stille andre krav til oppsigelsen i denne saken enn de som fremgår av lovens ord. Den ting at kommunen i oppsigelsesbrevet uttalte at den ikke ønsket noen arbeidsytelse fra Bjørnbeths side i oppsigelsestiden, kan ikke gi oppsigelsen et annet rettslig grunnlag enn det loven forutsetter. Jeg finner det ikke påkrevet å avgjøre om Bjørnbeth under de foreliggende forhold også kunne vært avskjediget.

Fra Bjørnbeths side er det hevdet at ingeniørvesenets og formannskapets behandling av saken har vært forhastet, ensidig og utilstrekkelig. Etter min mening er denne kritikk ikke berettiget, og jeg viser til lagmannsrettens uttalelser om denne side av saken.

Når det gjelder bedriftens forhold, peker jeg på at det ikke er hevdet at oppsigelsen var motivert av utenforliggende hensyn. Det er klarlagt at ingeniørvesenets ledelse i lang tid hadde funnet forholdene ved rørleggeravdelingen uholdbare, og at det for kommunen fremstillet seg påkrevet å foreta en opprydning. Jeg finner intet grunnlag for å sette denne bedømmelse av bedriftens forhold til side, og jeg henholder meg til de opplysninger som er gitt av byretten og lagmannsretten.

Spørsmålet er så om Bjørnbeths forhold som arbeider og formann i bedriften er av den art at det måtte være berettiget å oppsi ham. Det fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner og av den fremstilling partene har gitt for Høyesterett, at det foreligger motstridende oppfatninger både om hva der er passert og i hvilken utstrekning Bjørnbeth kan bebreides for de enkelte forhold. Om de opplysninger som foreligger for Høyesterett, mener jeg å kunne innskrenke meg til å si at den kritikk lagmannsretten har gitt ikke er avsvekket, og at de forhold lagmannsretten har funnet bevist må være tilstrekkelige til å fastslå at det var saklig grunn til å oppsi Bjørnbeth. I motsetning til lagmannsretten mener jeg at det må være riktig å se de eldre og nyere forhold i sammenheng og å gi dem en samlet bedømmelse.

Av de eldre forhold har jeg særlig heftet meg ved de opplysninger som er gitt om bruken av alkohol i arbeidstiden og ved affæren med salget av blyet. Lagmannsretten fastslår at alkoholmisbruk har vært meget alminnelig på arbeidsplassen. Hva spesielt Bjørnbeth angår peker jeg på at lagmannsretten har funnet det bevist at Bjørnbeth var påvirket 7. juni 1957. Etter min oppfatning må man også ta hensyn til verksmester Hafstads vitneprov om at Bjørnbeth flere ganger har nytt alkohol i arbeidstiden. Det er nok så at dette ikke har vært rapportert av Hafstad til ledelsen, men dette gjør ikke saken mindre klanderverdig.

Side:1019

Meget alvorlig er også salget av blyet i januar 1958. Jeg viser her til den fremstilling som allerede er gitt og må karakterisere forholdet som et avgjort tillitsbrudd fra Bjørnbeths side. Denne sak er nok som lagmannsretten sier opp- og avgjort, men jeg mener at den måtte være en advarsel for Bjørnbeth, og at forholdet måtte tas i betraktning da de nye ting kom til i desember og utløste oppsigelsen.

Etter min mening er det ikke grunn til å trekke unnlatelsen av å overføre vannet fra Leirsjøen til Theisendammen i forgrunnen. De ting jeg legger vekt på er nytt misbruk av alkohol og en bevitnelse som jeg finner det naturlig at ledelsen måtte reagere på. Jeg finner således at Bjørnbeth må lastes for at han som formann var påvirket på verkstedet lørdag 13. desember 1958, selv om det måtte være så at påvirkningen ikke var åpenbar. Hans bevitnelse 27. desember som formann av Husbys timeseddel uten noen kontroll mener jeg var uforsvarlig.

Min konklusjon er at bedømmes Bjørnbeths forhold i tjenesten samlet, var det saklig grunn for kommunen til å oppsi ham, og kommunen må derfor frifinnes.

Kommunen har nedlagt påstand om saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett, og etter tvistemålslovens §172 første ledd og §180 annet ledd må påstanden tas til følge.

Jeg stemmer for denne

dom:

Trondheim kommune frifinnes.

I saksomkostninger betaler Arne Bjørnbeth til Trondheim kommune 16 000 - seksten tusen - kroner innen 3 - tre - dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Helgesen og Skau: Likeså.