Rt-1963-154

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-02-15
Publisert:	Rt-1963-154
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 14 B/1963
Parter:	Hallvard T. Homme m.fl. (overrettssakfører Torleiv Rike - til prøve) mot Olav K. Homme (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø).
Forfatter:	Lunde, Nygaard, Gaarder, Roll Matthiesen, Skau
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863) §15, Jordskifteloven (1882) §40, §7, Jordskifteloven (1882), Vassdragsloven (1940) §1, Jordskifteloven (1950) §28

Kst. dommer Lunde: Saken gjelder spørsmålet om hvem som er grunneier i den søndre del av Kjeøya i elven Otra utenfor Hommegårdene, i Valle herred, og dermed er eier av vassdraget utenfor denne delen av øya. Setesdal herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa dom i saken den 27. mai 1960 med denne domsslutning:

«1. Hallvard T. Homme som eigar av g.nr. 31 b.nr. 6, Augund H. Homme som eigar av g.nr. 30 b.nr. 2 og Torjus T. Homme som eigar av g.nr.31 b.nr. 3 i Valle hev eigedomsretten til fosserettane under Søre luten av Kjeøya saman med Daniel A. Homme som eigar av g.nr. 31 b.nr. 1 og Olav K. Homme som eigar av g.nr. 30 b.nr. 1, kvar med sin lut etter bruksskylden.

2. Sakskostnader vert ikkje tilkjend.»

Olav K. Homme påanket dommen til Agder lagmannsrett, mens Daniel A. Homme ikke var med på anken. Lagmannsretten avsa dom den 14. juli 1961. Dommen hadde følgende domsslutning:

«Olav K. Homme kjennes som eier av g.nr. 30 b.nr. 1 i forhold til Hallvard T. Homme som eier av g.nr. 31 b.nr. 6, Augund K. Homme som eier av g.nr. 30 b.nr. 2 og Torjus T. Homme som eier av g.nr. 31 b.nr. 3, alle eiendommer i Valle, å være eier av fallrettene ved søndre delen av Kjeøya utenfor det stykke hans bruk ble tildelt ved minnelig deling i 1916.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

De nærmere enkeltheter ved saksforholdet fremgår av domsgrunnene for disse dommer.

Hallvard T. Homme, Augund H. Homme og Torjus T. Homme har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De hevder at lagmannsretten tar feil når den går ut fra at det ikke i 1916 fantes annet av verdi på Kjeøya enn skogen. Kjeøya hadde også en viss

Side:155

verdi som beite, slått og jaktterreng, selv om disse rettigheter i den senere tid er blitt nærmest betydningsløse. Ut fra sin vurdering er lagmannsretten derfor uriktig kommet til at delingen av skogen naturlig må sees som en fullstendig eiendomsdeling i samsvar med skoglovens §15. Det er uriktig å tillegge rettighetenes verdi avgjørende betydning ved bedømmelsen av om det foreligger en fullstendig deling.

Skoglovens §15 får ikke noen betydning som tolkningsregel for det partene ble enige om i 1916. Det er ikke godtgjort at partene i det hele tatt kjente til regelen. Delingen i 1916 var en privat ordning og må derfor tolkes mot denne bakgrunn.

I ankeerklæringen er anført subsidiært at hvis ikke også grunnen ble delt i 1916 må delingen være ugyldig som overenskomst. Denne anførsel er imidlertid ikke opprettholdt. De ankende parter erkjenner at Olav K. Homme er eier av de omtvistede fallrettigheter hvis grunnen er utskiftet.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«Hallvard T. Homme som eier av g.nr. 31, b.nr. 6, Augund H. Homme som eier av g.nr. 30, b.nr. 2, og Torjus T. Homme som eier av g.nr. 31, b.nr. 3 kjennes i forhold til Olav K. Homme som eier av g.nr. 30, b.nr. 1, alle eiendommer i Valle herred, å være eier av fallrettene ved søndre delen av Kjeøya med andel i forhold til bruksskylden og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Olav K. Homme har tatt til gjenmæle mot anken og har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og betraktninger som for lagmannsretten. Dog opprettholder han ikke den subsidiære innsigelse for herredsretten og lagmannsretten om at hvis de ankende parter skulle ha noen særlige rettigheter på Kjeøya som beite eller lignende, skal fallrettighetene deles etter særrettighetenes relative verdi. Han har nedlagt følgende påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

For Høyesterett er dokumentert bevisopptak, avholdt ved Setesdal herredsrett 10. og 11. april samt 19. juli 1962. Ved disse bevisopptak ble avhørt partene for Høyesterett samt i alt 12 vitner, blant dem Daniel A. Homme. 3 av vitnene var nye. Det foreligger også for Høyesterett noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på. De nye opplysninger har ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Initiativet til delingen i 1916 ble tatt av Anund D. Homme, daværende eier av g.nr. 31 b.nr. 1 og far til Daniel Homme. Etter den gamle skyld hadde han atskillig større andel i fellesskapet enn noen av de andre oppsitterne; men han mente at han allikevel hadde mindre nytte av sin andel enn disse. Han ville derfor ha offentlig utskiftning over hele sameiet. Dette hadde de øvrige oppsittere liten lyst på. Antagelig har de vært redde for de utgifter som en offentlig utskiftning ville medføre og også for de byrder for øvrig som ved en slik utskiftning kunne bli pålagt dem,

Side:156

særlig da i form av gjerdeplikt. Det ble derfor inngått et kompromiss som gikk ut på at det skulle foretas minnelig utskiftning ved 3 menn. Som nevnt i de tidligere dommer foreligger det ingen skriftlig avtale om dette, og delingsmennene har heller ikke satt opp noe dokument om den deling som ble gjennomført. Delingsmennene er alle døde, og av dem som møtte som parter ved delingen, lever bare 4, som nå er meget gamle.

Opplysningene om avtalen er i det hele meget sparsomme. Jeg finner derfor å burde gjengi hva delingen gikk ut på, så langt partene er enige om dette.

Delingen omfattet følgende felter:

1. Åneslia, 2. Spjotdalane, 3. Området nordenfor Ljomsåa med Samslåttene (Heiemarka), 4. Bjørnelistølen, 5. Bjørneliheia, 6. Felleslia (Buskogen), 7. Kjeøya. Feltene 6 og 7 ligger i dalbunnen, mens feltene 1-5 ligger noe østenfor disse.

1. Åneslia. Her eiet Anund Danielsen Homme en del slått. Skogen lå i fellesskap mellom ham og Augund H. Hommes forgjenger. Ved delingen fikk Anund D. Homme bjerkeskogen og den annen barskogen.

2. Spjotdalane. Her hadde de 6 oppsittere på Søndre Homme fra tidligere hver sin slåtteteig. Disse lå naturlig avgrenset i terrenget uten byttesteiner. Derimot lå skogen i fellesskap. I 1916 ble bare skogen delt. Løvskogen ble delt i 5 teiger med byttesteiner for hver teig, mens den 6. oppsitter fikk barskogen over hele området. Slåttene ble liggende tilfeldig plasert i bjørkeskogteigene.

3-5. Området nordenfor Ljomsåa med Samslåttene samt Bjørnelistølen og Bjørneliheia. I dette området nordenfor Ljomsåa var det før 1916 fullstendig fellesskap både i slått og skog. I 1916 ble barskogen delt i teiger mellom de 6 oppsittere, mens løvskogen fortsatt ble liggende i fellesskap. Bjørnelistølen og Bjørneliheia er bare slåttemark. Om Bjørnelistølen er det opplyst at den tidligere var blitt brukt av Torjus Homme og Anund Danielsen Homme i «omkast», dvs. at de slo den annet hvert år. I 1916 ble de enige om å dele den slik at de fikk hver sin teig. Også slåtten på Bjørneliheia synes å være delt i 1916 uten at det dog foreligger nærmere opplysninger om dette.

For øvrig er det også noen uklarhet om delingen av Samslåttene, idet man ikke vet sikkert om disse ble delt i sin helhet i 1916 eller muligens var - iallfall delvis - delt tidligere.

6. Felleslia (Buskogen). Før 1916 lå skog og beite i fullt fellesskap. Ved delingen i 1916 ble barskogen delt på 5 av oppsitterne, og husmannsplassen Rota kom inn som den 6. parthaver.

Hva endelig angår felt nr. 7, Kjeøya, som tvisten gjelder, er det opplyst at hver av de 6 oppsitterne fikk en teig så stor at den svarte til brukets skyld. Det er enighet om at delingen av Kjeøya i 1916 tok sikte på å fremme en fornuftig skogskjøtsel på øya. Det er videre enighet om at det i dag er bra skog der, mens de foreliggende opplysninger nærmest tyder på at det ikke var skog av betydning der i 1916. Det er opplyst at det ikke er gjerder, men bare byttesteiner mellom teigene innbyrdes. Det samme gjelder

Side:157

for øvrig grenselinjen mellom de 6 teigene under Søndre Homme og de 2 teiger under Nordre Homme.

Når jeg så skal søke å finne ut hva delingen av Kjeøya omfatter, er det naturlig å ta som utgangspunkt hva kompromisset mellom oppsitterne egentlig gikk ut på. Det ligger nær å anta at Anund D. Homme frafalt sitt opprinnelige krav om full offentlig utskiftning, fordi de andre oppsittere gikk med på en minnelig deling i den utstrekning Anund Homme ønsket det, og motivet for hans krav var - som nevnt - å hindre at de øvrige sameiere med mindre andeler skulle kunne nyttiggjøre seg fellesskapet delvis på hans bekostning.

Allerede den omstendighet at man ble enige om et kompromiss tyder på at avtalen ikke har gått ut på at det skulle foretas en fullstendig utskiftning - altså også en deling av eiendomsretten. Og når man så ser hen til hvorledes delingen ble foretatt i feltene utenom Kjeøya - som jeg nettopp har redegjort for - så gir dette etter min mening en ytterligere støtte for den oppfatning at det man hadde for øye var å regulere bruken i de områder som lå i fellesskap, og at delingen for så vidt bare har vært gjennomført i den utstrekning det var et naturlig behov for det.

På Kjeøya synes det ikke å ha vært tale om noen deling av beitet, formodentlig fordi dette ikke har vært særlig betydningsfullt. Dette synes også å fremgå av at det her ikke ble innført gjerdeplikt. Noen slått på Kjeøya har det ikke vært spørsmål om. Jeg bortser da fra det enkeltstående tilfelle som er nevnt i lagmannsrettens dom, idet jeg er enig med lagmannsretten for så vidt. Heller ikke kan det her ha vært noen jakt som er verd å nevne.

Jeg finner det derfor mest sannsynlig at oppsitterne for Kjeøyas vedkommende ikke har tenkt på å dele annet og mer enn skogen, dvs. trærne, og at det har vært forutsetningen at annen bruksutøvelse som det måtte bli spørsmål om, fortsatt skulle bli liggende i fellesskap. Noen deling av grunnen har neppe vært tilsiktet eller overveiet.

Olav K. Homme har for Høyesterett gjort gjeldende at selv om beitet m.v. ble liggende i fellesskap, er de som fikk retten til skogen også eiere av selve skoggrunnen. Jeg finner ikke i den forbindelse å kunne legge noen særlig vekt på de parts- og vitneforklaringer som foreligger. De går i forskjellig retning, noe som i og for seg ikke er påfallende siden både parter og vitner er direkte eller indirekte interessert i løsningen av det foreliggende rettsspørsmål. Jeg kan i det hele ikke av de foreliggende opplysninger trekke noen sikker slutning om rettsoppfatningen i Setesdal om dette. Den synes å være vaklende. Det er heller ikke mulig å danne seg noen mening om hvorvidt delingsmennene har kjent til bestemmelsen i skoglovens §15 og bestemmelsene i den dagjeldende utskiftningslov av 1882, uten at jeg behøver å ta standpunkt til den rette forståelse av disse bestemmelser. De kan iallfall ikke ha kjent til påbudet i utskiftningslovens §7 om at det skal oppsettes skriftlig dokument om enhver minnelig utskiftning. I det hele kan jeg ikke finne at de dommer som foreligger om

Side:158

offentlige utskiftninger får noen betydning i dette tilfelle, og jeg kan heller ikke se at det foreligger noen annen dom som har direkte betydning for denne private deling.

Etter dette kan jeg ikke se at det er holdepunkter for å fastslå at delingen på den søndre parten av Kjeøya har omfattet mer enn selve skogen. For teigenes vedkommende må derfor grunnen fortsatt ligge i fellesskap. Om grunnen er delt i de øvrige sameiefelter, har jeg ikke oppfordring til å uttale meg.

Jeg har funnet saken tvilsom både i faktisk og rettslig henseende. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Hallvard T. Homme som eier av g.nr. 31 b.nr. 6, Augund H. Homme som eier av g.nr. 30 b.nr. 2 og Torjus T. Homme som eier av g.nr. 31 b.nr. 3, kjennes i forhold til Olav K. Homme som eier av g.nr. 30 b.nr. 1, alle eiendommer i Valle herred, å være medeiere i fallrettighetene ved søndre delen av Kjeøya med andel i forhold til bruksskylden.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Roll Matthiesen og Skau: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver A. B. Steffensen med domsmenn Torgeir G. Straume og Dreng Bjørgum):

Saka gjeld eigedomsretten til fosserettar under søre parten av Kjeøya i Valle.

Kjeøya er ei øy i Otra utfor garden Homme i Valle. Det er eit stykke utmark - umlag 50 dekar - med skog, beite og slåttemark. Dette umkvervet er bytt i 2 partar, nordre og søre luten. 2 av gardane i Nordre Homme eig den nordre luten, medan søre luten ligg til eigarane av gardane i Søre Homme (Sygard Homme, i alt 6 gardar). Ein av desse eigarane, Bjørn A. Homme, ynskjer ikkje å vera med på dette søksmålet om fosserettane. Dei andre 5 er partane i saka - 3 av dei som saksøkjarar og 2 som saksøkt.

Denne søre delen av Kjeøya låg til 1916 i fult sameige millom alle gardane under Sygard Homme, likeeins med buskogen heime («felleslia») og heiemarka.

I 1916 vart det so ei godviljug (mindeleg) deling av skogen i Felleslia, heiemarka og Kjeøya. Skogen vart då utskilt som særeigedom for kvar av dei seks gardane under Sygard Homme.

Saksøkjarane held fram at det berre var skogen som vart utskild som serskild eigedom i 1916, slik at sjølve eigedomsretten til grunnen og dei rettar som høyrer til grunneigaren, framleis ligg i sameige som fyre delinga i 1916. Beite, slått m.v. er nytta i hop av dei 6 uppsitjarane på Sygard Homme. Av dette fylgjer at alle 6 uppsitjarane på Sygard Homme eig kvar sin lut i fosserettane etter skylden til bruka deira.

Side:159

Dei saksøkte er samd i at det berre var skogen som vart utskild i Felleslia og i heiemarka. Men dei held fram at delinga på Søre Kjeøya i 1916 var ei full eigedomsdeling i motsetnad til delinga i Felleslia og heiemarka. Den luten av Kjeøya som høyrer til Sygard Homme-gardane, hadde - og hev framleis ikkje noko verd som beite eller slåtteland. Eigedomsretten til grunnen må då naturleg høyre til eigaren av skogen. - - -

Retten ser saka slik:

Etter dei prov som er lagt fram for retten finn ein at delinga i 1916 var ei friviljug utskiftning av skogen, slik at alt anna - og med dette ogso eigedomsretten - vart som fyrr delinga. Utskiftingsmennene hadde i uppdrag å byta ut skogen i Felleslia, heiemarka og på Søre Kjeøya, og partane er samd um at det berre var skogen som vart utskifta i Felleslia og heiemarka. Retten finn ikkje at det er ført prov for at mennene fekk anna uppdrag for Kjeøya enn deling av skogen. Og um so skulle vera at det var full utskifting der, kan i alle fall ikkje fosserettane vera tekne med. Dette er i samsvar med §28 i utskiftingslova frå 1950, som segjer at slike rettar skal takast unna um dei er skikka som lekk i ei større utnytting av vassdrag. Slik var det og etter den gamle utskiftingslova frå 1882. Diverre er det ikkje sett upp noko dokument um utskiftinga i 1916, slik lova av 1882 inneheldt pålegg um i kap. 2 (om «mindeleg utskifting»). Men ein må gå ut frå at utskiftingsmennene i 1916 hev delt skogen etter skylden på kvart bruk utan å taka umsyn til det verdet sjølve vassdraget kunne ha utfor dei serskilde skogstykkje. Skulle det ha vore so at utskiftingsmennene i 1916 meinte å byta ut fallrettane saman med skogen, måtte den som fekk dei mest verdfulle fallrettar utfor sitt utlagte skogstykke, ha fått utlagd på seg mindre eller meir tungdreven skog, eller skog av ringere kvalitet, for at utbytinga skulle verta rettvis. Men av det som er kome fram i saka er det ikkje noko som tyder på at fallrettane hev vore med i vurderinga i samband med delinga av skogen. Det er dette som hev vore avgjerande for retten sitt syn på saka, og ein hev difyr funne det uturvande å koma nærare inn på grunneigarspursmålet.

Retten meiner soleis at delinga i 1916 ikkje hev nokon verknad når det gjeld fosserettane under søre delen av Kjeøya. Fallrettane ligg då i sameige, og dei 6 grunneigarane der hev eigedomsrett etter skylden. Dette er i samsvar med påstanden frå saksøkjarane, som retten tek til fylgje. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Knut Løken, Kaare Westad og Harald Loe):

- - -

Lagmannsretten finner det nødvendig for å avgjøre tvisten om hvem som er eier av vassdraget utenfor søndre delen av Kjeøya, å ta standpunkt til hvem som er grunneier i denne delen av øya. Lagmannsretten er ikke enig med herredsretten i at fosserettene ikke er med under skiftet, selv om det skulle være foretatt full utskiftning av Kjeøya. De lovbestemmelser herredsretten finner sin avgjørelse i samsvar med, var ikke gjeldende den gang den minnelige forretning av 1916 ble holdt. Paragraf 40 i den gamle utskiftningsloven av 1882, som herredsretten må sikte til, kom først inn i utskiftningsloven ved en endringslov av 17. desember 1917.

Side:160

Bestemmelsen var for øvrig også snevrere enn den av herredsretten nevnte bestemmelse i jordskiftelovens §28. Det er tvilsomt om utskiftningslovens bestemmelse i §40 om «vannfall» ville fått anvendelse på de elvestryk det her gjelder. I alle tilfelle var det ikke vanlig i 1916 å unnta slike fallretter fra utskiftningen, og det kan heller ikke antas å være skjedd her i 1916 om en fullstendig utskiftning er gjennomført for Kjeøyas vedkommende. Lagmannsretten finner det således uten betydning om fallrettene uttrykkelig er nevnt som gjenstand for utskiftningsmennenes deling eller ei.

Før lagmannsretten behandler utskiftningsmennenes deling vedkommende Kjeøya, vil den om utskiftningsmennenes deling i heiemarka på Søndre Homme etter bevisførselen for lagmannsretten bemerke at den finner det godtgjort, at utskiftningsmennene her foruten å dele skogen også delte «Samslåtten» og «Bjørnlislåtten». For 2 av de 6 bruk på Søndre Homme var andelene i disse fellesslåtter forlengst frasolgt eiendommene, og eierne av de nevnte 2 bruk fikk intet utlagt til seg ved delingen. Videre ble det i støylen «Bjørnli» på heia foretatt en deling mellom 2 av de 3 bruk som den gang hadde støyl der. De andre slåtter i heiemarka og i buskogen var delt før. Det fremgår av det som er nevnt at utskiftningsmennene i 1916 ikke kan ha hatt likt oppdrag for hva som skulle deles i de 3 forskjellige områder som delingen gjaldt. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig i større utstrekning å ta standpunkt til hva delingen omfattet for andre områder enn Kjeøyas vedkommende.

På Kjeøya har det ikke vært slåtter. Lagmannsretten ser helt bort fra som betydningsløs den slått som en småbruker på Nordre Homme, 4. vitne, en gang skal ha foretatt i den ankende parts skogteig på Kjeøya etter innhentet tillatelse til å lauve og slå i teigen fra den ankende parts far, som den gang hadde teigen. På Kjeøya finnes intet vanlig beite. Det har her bare leilighetsvis i årenes løp vært satt ut dyr som det av en eller annen grunn ikke har passet å ha i vanlig havn. Disse dyr har benyttet både Søndre og Nordre Hommes del av øya, uten at noe fellesbeite har foreligget mellom disse gårder. Denne bruk av Kjeøyas ringe beite kan, så langt den i det hele tatt har vært kjent, vel så godt oppfattes som utslag av en villighet som utøvelse av en beiterett. Bruken vites heller ikke utøvet eksklusivt av de 6 bruk på Søndre Homme, og heller ikke er den utøvet av dem alle.

Lagmannsretten finner etter dette at det i 1916 på Kjeøya ikke fantes annet av verdi enn skogen, og lagmannsretten er enig med den ankende part i at man den gang i 1916 ikke til vanlig hadde slike elvestryk det her gjelder i tankene under en eiendomsdeling. Når det som hadde verdi i 1916 på Kjeøya ble delt ved den minnelige delingsforretning, finner lagmannsretten det med den ankende part naturlig å oppfatte delingen som en gjennomført eiendomsdeling eller fullstendig utskiftning. Dette vil også være i overensstemmelse med forbudet i skogloven av 22. juni 1863 §15 flg. mot for bestandig å skille skog og grunn i særskilte eiendomsgjenstander. Har en ikke i delingsdokumenter noe sikkert holdepunkt for det motsatte, må formodningen være for at det ikke ved delingen er gjennomført en lovstridig ordning, jfr. Nærstad l.c. side 129. Lagmannsretten vil tilføye at selv om retten kom til at det ved delingen i 1916 ikke var foretatt en deling også av eiendomsretten til grunnen, er det spørsmål

Side:161

om ikke retten allikevel måtte komme til samme resultat om eiendomsforholdet her. Høyesterett har, som også nevnt av ankemotpartenes prosessfullmektig, i en av sine avgjørelser kommet til at hvor en offentlig utskiftning har delt skog og grunn på lovstridig måte, må ordningen anerkjennes, når utskiftningsforretningen ikke er påanket. Forholdet er imidlertid et annet ved en minnelig utskiftning, som heller ikke er søkt godkjent av utskiftningsretten. For en slik minnelig utskiftning må vanlige regler for kontraktforhold komme til anvendelse, og den minnelige utskiftning har ikke virkning som et rettsdekret på samme måte som en offentlig utskiftningsforretning som er gjenstand for anke.

Lagmannsretten kommer således til at den ankende part er grunneier i sin skogteig på Kjeøya og som sådan etter vassdragslovens §1 eier av elven utenfor sitt skogstykke. Den ankende parts påstand blir her tatt til følge. - - -