Rt-1963-210
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1963-02-23 |
| Publisert: | Rt-1963-210 |
| Stikkord: | Motorvognloven, Trafikkregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 19 B/1963 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.B. Hjort). |
| Forfatter: | Bendiksby, Bahr, Nygaard, Stabel, Skau |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §47, Straffeloven (1902), Motorvognloven (1926), Straffeprosessloven (1887) §377, Veiloven (1912) §68, §69 |
Dommer Bendiksby: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Oslo den 10. oktober 1962 ble A forelagt en bot stor 15 kroner «for forseelse mot lov nr. 1 av 21. juni 1912 §69, jfr. §68 med senere endringer, jfr. Kronprinsregentens res. av 26. april 1957 (trafikkreglene) §36, jfr. §4 nr. 1, 1. pkt., bestemmelsen om at vegfarende skal rette seg etter de anvisninger som vedkommende myndighet gir ved trafikkskilt, oppmerking, signal eller kunngjøring om regulering av ferdselen, ved mandag den 8. oktober 1962 kl. 1600 å ha hatt varevogn 25-73-73 parkert i Kirkegata ved nr. 6 i Oslo, hvor det er satt opp trafikkskilt som viser: Rush-stoppforbud på vanlige virkedager i tiden kl. 1500-1700.»
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble i samsvar med straffeprosesslovens §377 fjerde ledd brakt inn for Oslo byrett til pådømmelse.
Ved byrettens dom av 2. januar 1963 ble tiltalte frifunnet. Frifinnelsen er begrunnet med at tiltaltes handling måtte ansees rettmessig etter straffelovens §47.
Politimesteren i Oslo har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. Anken over lovanvendelsen er i ankeerklæringen begrunnet slik:
«Uten nærmere å angi hvilken fare som truet sikkerheten for pengene, synes retten å ha vært av den feilaktige oppfatning at transport av større pengebeløp i Oslo i alminnelighet er så
Side:211
risikabel og farefull at det alene skulle gjøre det rettmessig å tilsidesette parkeringsbestemmelsene. Da det ikke synes å ha foreligget noen aktuell fare, men bare en tenkt mulighet for en eller annen fare, antas tiltalte å kunne ha avverget denne på annen måte enn ved parkering i strid med parkeringsbestemmelsene. Domsgrunnene gir forøvrig inntrykk av at det nærmest var av bekvemmelighetshensyn at tiltalte ville parkere like ved hovedkontoret.»
Når det gjelder saksbehandlingen er det anført:
«Domsgrunnene antas å være mangelfulle, idet disse ikke gir nærmere opplysninger om den mulige fare som retten har funnet tilstrekkelig som grunnlag for anvendelse av straffelovens §47. Det er således ikke gitt opplysninger om hva slags fare som truet og om denne var mere eller mindre sannsynlig. Det er av denne grunn uklart om retten har lagt en riktig lovforståelse til grunn når den har funnet at tiltaltes handling var rettmessig, fordi den fare som truet sikkerheten for pengene ikke kunne avverges på annen måte enn ved en parkering i strid med parkeringsbestemmelsene.»
Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken bør forkastes.
Når det for det første gjelder anken over lovanvendelsen, forstår jeg byrettens domsgrunner slik at tiltalte for å få levert fra seg det store pengebeløp, ca. 70 000 kroner, enten måtte parkere bilen slik han gjorde, eller forlate den i betydelig avstand fra banken og gå til fots med pengene, og videre at denne siste fremgangsmåte ville være forbundet med en reell og nærliggende fare. Det er i denne forbindelse under ankeforhandlingen pekt på at tiltalte var alene om pengetransporten, at han pleiet å bringe penger fra filialene til banken hver dag, og at det nylig var foregått et ran under lignende omstendigheter, det såkalte «Grønlands-ran». Jeg kan under disse omstendigheter ikke se at byretten har bygget på en uriktig lovforståelse når den har antatt at det forelå en fare av den art som nevnt i straffelovens §47. Jeg kan heller ikke finne at byretten har bygget på en uriktig rettslig vurdering når den har antatt, at omstendighetene berettiget tiltalte til å anse faren for pengene som særdeles betydelig i forhold til den skade som kunne voldes ved hans parkering av bilen. Det er i domsgrunnene opplyst at tiltaltes fravær fra bilen var ganske kortvarig, 3-4 minutter, og at bilen ikke hindret trafikken. Byrettens bevisbedømmelse kan Høyesterett ikke prøve.
At det ikke var truffet en mer betryggende ordning av transporten kan tiltalte ikke lastes for.
Domsgrunnene kunne ha vært mer utførlige, men de er etter min oppfatning tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Anken forkastes.
Side:212
Dommer Bahr: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Stabel og Skau: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Ole An. Herud med domsmenn Ragnhild Eriksen og Aslaug Waaler):
Tiltalte A er født xx.xx.1932. Han er bankbud. - - -
Han har forklart at han har forholdt seg slik som nærmere beskrevet i forelegget, bortsett fra at bilen ved anledningen sto vesentlig på fortauet i Kirkegaten. Det var bare det ene hjulparet som sto ute i gaten. Han mener at parkeringen var slik at han ikke hindret trafikken.
Tiltalte har videre forklart at han den 8. oktober 1962 som pengebud i Andresens Bank på rutinemessig måte hentet de daglige pengeforsendelser fra 2 filialer til hovedkontoret. Fra filialen i Theresegaten fikk han med seg en stor pengesekk og fra filialen på Skøyen en stor firkantet pakke på 20 cm på hver kant. Foruten disse 2 pengeforsendelser hadde han videre 2 vesker som var fulle av sjekker. De penger han hadde med seg kunne beløpe seg til ca. 70 000. Da tiltalte, som var alene i bilen, kom kjørende til hovedkontoret i Kirkegaten, fant han ingen parkeringsmuligheter hverken i Kirkegaten eller i andre tilstøtende gater, til tross for at han kjørte rundt for å finne slike i ca. et kvarter. Han så da til slutt ingen annen utvei enn å parkere bilen som foran nevnt. Han hadde ingen muligheter for å kjøre tilbake til filialene med pengene, da filialene på dette tidspunkt var stengt, og heller ikke hadde noe annet sted enn selve hovedkontoret hvor han kunne bli av med pengene. De pengeforsendelser han hadde med seg var på grunn av størrelsen meget uhåndterlige og han kunne i den situasjon han var ikke få noen hjelp til transporten. Han var borte fra bilen 3-4 minutter.
Retten finner å måtte legge tiltaltes forklaring til grunn. Den finner etter en samlet vurdering av forholdene og situasjonen å måtte anse tiltaltes handlemåte som rettmessig, jfr. strl. §47. Omstendighetene var slike at det etter rettens mening berettiget ham til å anse faren for pengeforsendelsene som særdeles betydelig i forhold til den skade hans feilparkering kunne gjøre, og at det ikke var noen annen måte å ordne saken på. - - -