Hopp til innhold

Rt-1963-306

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1963-03-22
Publisert: Rt-1963-306
Stikkord: Husleie
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 71 B/1963
Parter: A/S Trondhjemsveien 21 v/styrets formann (overrettssakfører Chr. Haneborg) mot Viktoria Pettersen m.fl. (høyesterettsadvokat Per H. Friis).
Forfatter: Gaarder, Nygaard, Leivestad
Lovhenvisninger: Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Husleieloven (1939) §37, §13, §18, §19, §38, §41, §8, §9


Dommerne Gaarder, Nygaard og Leivestad.

A/S Trondhjemsveien 21 (Gilje Hospits), Oslo oppsa 29. desember 1961 i alt 44 leieboere til fraflytning 31. januar 1962. De leieboere som ikke flyttet, ble begjært utkastet, og Oslo namsrett tok begjæringen til følge. Eidsivating lagmannsrett forkastet begjæringen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet gårdselskapets kjæremål. Av lagmannsrettens kjennelse gjengis:

«Lagmannsretten vil innlede med å peke på at leietagerne tilsammen disponerer og i forhold til gårdeieren har eksklusiv rådighet over en vesentlig del av eiendommen, samtidig som det til den enkelte hybel hører en rekke aksessorier som så vidt skjønnes er uvanlige i leieforhold vedkommende enkeltrom (hybler) både i og utenfor Oslo-området. De oppsagte leieboere i Trondheimsveien 21 disponerer i alt 3 etasjer. I hver av etasjene er det 14 enkeltrom, varierende i størrelse fra 12-19 m2, og i tillegg til sitt rom deler 2 av leietagerne (nr. 29 og 30) en entré på ca. 4 m2. I hver av etasjene har leietagerne felles bruk av et kjøkken på ca. 7 m2 (deres prosessfullmektig har oppgitt 8 m2) og ytterligere en hall på ca. 30 m2. Kjøkkenene later til å være fullt utstyrt for matlaging. I kjøkkenet har etasjens 14 leieboere hver sitt låsbare skap. Videre er det i hver av etasjene 3 toaletter, dusj, fotbad, felles lufteveranda og korridor som etasjens leieboere synes å ha eksklusiv adgang til. De kjærende parters prosessfullmektig har opplyst at utleieren disponerer trappeoppgangen i vestibylen i 1. etasje. Det er også opplyst at loftet praktisk talt utelukkende brukes av leieboerne, som dessuten har 2 felles kjellerrom til oppbevaring av sykler og ski.

En annen eiendommelighet er at det opprinnelig var knyttet obligasjonsinnskudd til leieretten. For lagmannsretten er det opplyst at obligasjonsinnskuddene ble betalt tilbake da tyskerne rekvirerte eiendommen (dok. 14 bilag 5 og 10). Senere er den enkelte leietager pålagt å deponere 2 måneders husleie. I de opprinnelige husleiebøker (dok. 14 bilag 6 og 7) gikk leiekontraktens punkt 4 ut på at leieren «kan overdra sin leierett til ny leier i forbindelse med overdragelse av sitt leieboerinnskudd i eiendommen», men slik at ny leieboer «må godkjennes av selskapets styre». Det var også sagt (punkt 5) at «Selskapet kan ikke oppsi leieforholdet

Side:307

så lenge leieren har obligasjonsinnskudd i eiendommen og forøvrig overholder kontrakten og husorden». I nye leiebøker er disse bestemmelser erstattet med regler om deponering av 2 måneders husleie, og en forskrift om at leieren ikke kan overdra sin leierett til ny leier uten med selskapets samtykke. En av leietagerne har i nytt fremlagt brev for lagmannsretten (dok. 14 bilag 5) uimotsagt anført at «de gamle leiebøkene ble brukt så lenge opplaget varte. Se her min leiebok nr. II, datert 1. desember 1945. Først da jeg fikk leiebok nr. III, fra juni 1952, fikk jeg en leiebok med en endret tekst ...».

Lagmannsretten har ellers festet seg ved at leietagernes vedlikeholdsplikt ifølge leiekontrakten avviker fra det som visstnok er vanlig - og lovlig - i leieforhold med hensyn til enkeltrom i Oslo. I så vel de nye som de eldre leiebøker er det (punkt 3) pålagt «leieren selv å bekoste alt indre vedlikehold av værelset og dets utstyr, hvoriblant sanitær- og elektriske installasjoner og rette seg etter de bestemmelser som herom måtte gis av selskapet.» Lagmannsretten innskrenker seg i denne forbindelse til å henvise til bestemmelsene i husleielovens §18 og §19, jfr. §13 og §41, jfr. vedtak av Oslo bystyre 14. september, stadfestet ved kgl. res. av 22. september 1939, vedtektenes §4.

Særlig på grunn av de omfattende aksessorier som hører til de utleiede rom i Trondheimsveien 21, finner lagmannsretten at det kan reises berettiget tvil om hvorvidt leieforholdene faller inn under bestemmelsen om «enkelt beboelsesrom» i husleielovens §38 tredje ledd, jfr. også §8 nr. 2, §9 og §37 fjerde ledd».

Lagmannsretten gikk inn på husleielovens forarbeider og nevnte følgende rettsavgjørelser:

Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelser av 27. oktober 1949 (l.nr. 249/1949, Andreassen - Industrigt. 71), av 2. mai 1952 (nr. 838/1952, Olsen - Sand Larsen), av 18. juni 1953 (l.nr. 137 B/ 1953) og av 30. juli 1955 (l.nr. 177 B/1955), samt

Eidsivating lagmannsretts kjennelser av 9. mai 1952 (l.nr. 34/ 1952 Nordahl - Høgebøl og Waaler), av 8. juni 1954 (nr. 73/1954 Hansen - Hansen), av 5. mai 1956 (nr. 26/1956 Holter m. fl. - Ek), av 25. oktober 1956 (nr. 123/1956 Jansen - Kunze), av 3. juni 1957 (nr. 64 Andresen - Paulsen), av 7. oktober 1957 (nr. 102/ 1957 Westland - Svenningsen), av 10. november 1958 (nr. 126/ 1958 Andreassen Lind - Wasteson) og av 17. november 1958 (nr. 124/1958 Taarstad - Gresmyr).

Av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse gjengis:

«Med hensyn til saksbehandlingen anfører den kjærende at lagmannsretten i sine premisser har festet seg ved visse «eiendommeligheter» ved leieforholdet, såsom at det i tidligere leieavtaler for dette hus har vært avtalt obligasjonsinnskudd og at leiekontrakten inneholder uvanlige bestemmelser om vedlikehold. Har lagmannsretten tillagt disse forhold rettslig betydning, er det - hevdes det - uriktig lovtolkning, og må det sies å være uklart om lagmannsretten har tatt hensyn til dem, er det feil ved saksbehandlingen som må lede til opphevelse.

Side:308


Kjæremålsutvalget vil om denne sistnevnte kjæremålsgrunn anføre at det forstår lagmannsretten så, at det er på grunn av de omfattende aksessorier som den finner er tillagt hyblene, at det kan reises tvil om hvert leieforhold i lovens forstand angår et «enkelt beboelsesrom». Utvalget antar ikke at det foreligger noen uklarhet ved premissene som kan få betydning.

Når det gjelder angrepet på lovtolkningen, er man enig med den kjærende i at det utvalget kan prøve, er «om det kan tenkes at omfattende aksessorier til et enkeltrom kan medføre at forholdet ikke blir å behandle etter reglene for «enkelt beboelsesrom».» Men det er ikke nødvendig for utvalget å ta presist standpunkt til tolkningen av lovens begrep «enkelt beboelsesrom». Det er tilstrekkelig å avgjøre om tolkningen byr på berettiget tvil. Er så tilfelle, er de saksøktes hjemmel ikke «åpenbart uholdbar». Spørsmålet for utvalget blir med andre ord om det er utvilsomt at «aksessorier» til et beboelsesrom, uansett deres karakter eller omfang, aldri kan bringe leieobjektet utenfor rammen av «enkelt beboelsesrom» i husleielovens forstand, når leieboeren ikke har eksklusiv rådighet over aksessoriene. Utvalget finner ikke å kunne utelukke den forståelse av husleielovens §37 fjerde ledd (jfr. §38) at tilliggende felles aksessorier etter omstendighetene kan få betydning for spørsmålet om det foreligger et «enkelt beboelsesrom», og henviser for så vidt til lagmannsrettens utførlige gjennomgåelse av lovforarbeider og rettspraksis. Spørsmålet om aksessoriene i dette tilfelle rettelig sett skal ha den nevnte virkning, kan utvalget ikke prøve.»