Rt-1963-333
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1963-03-23 |
| Publisert: | Rt-1963-333 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 19/1963 |
| Parter: | Rolv E. Enersvold m.fl. (overrettssakfører Ingolf Vislie - til prøve) mot A/S Eidefoss (høyesterettsadvokat Erik Bryn). |
| Forfatter: | Bendiksby, Roll Matthiesen, Heiberg, Helgesen, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) |
Dommer Bendiksby: Rolv E. Enersvold, Anders Brimi, Hans W. Brimi, Bjørner Laingen, Jo Lyngved, Ole K. Lyngved og Sylfest Ødegård har i fellesskap et nydyrkingsfelt på ca. 250 dekar ved Tessevatn. Arealet ble den 29. juni 1960 utvist til oppdyrking som slåtteland av statsalmenningen i Lom og er oppdyrket sommeren 1961. Tidligere var arealene brukt som beiteland for de nevnte eieres setrer.
Tessevatn ble regulert i krigsårene. Først fikk A/S Eidefoss ved Arbeidsdepartementets bestemmelse av 3. februar 1941
Side:334
tillatelse til å demme opp vannet 0,8 meter og senke det 0,7 meter (den såkalte «lille regulering»). Videre fikk Glommens og Laagens Brukseierforening den 26. juli 1941 tillatelse til å senke vannet 11,6 meter, dvs. 10,9 meter i tillegg til den senkning A/S Eidefoss hadde fått tillatelse til (den «store regulering»). Ekspropriasjonsskjønnene til fastsettelse av erstatningene ble forenet til felles behandling og ble holdt under ett for de to reguleringer. Underskjønnet ble avhjemlet den 8. mai 1942 og overskjønnet den 7. april 1943. Ved overskjønnet ble det fastsatt årlige erstatninger for skade på de nevnte beitestrekninger, herunder skade ved oppdemming. Det er på det rene at disse oppdemmingsskader av overskjønnet ble henført til A/S Eidefoss' regulering, nærmere bestemt til oppdemmingen på 0,8 meter, og således ikke hadde sin årsak i Brukseierforeningens regulering.
Ved kgl. res. av 22. april 1960 fikk A/S Eidefoss tillatelse til å overføre et nedslagsfelt stort ca. 150 km2 av Veo, som nå renner til Sjoa, til Tesse-vassdraget. Manøvreringsreglementet for Tessevatn ble ikke endret, og reguleringshøyden ble altså den samme som før.
Ekspropriasjonsskjønn til fastsettelse av erstatningene for de skader som overføringen medfører, ble avhjemlet ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett - sorenskriveren med 4 skjønnsmenn - den 15. april 1961. Hver av de ankende parter ble tilkjent en årlig erstatning på 18 kroner + 25 % for skade på dyrkingsfeltet.
Overskjønn, som ble holdt av sorenskriver Finn Palmstrøm som settedommer med 6 skjønnsmenn, ble avhjemlet den 18. juli 1962. Påstanden fra eierne av dyrkingsfeltet om erstatning for skade på feltet ble her ikke tatt til følge.
Eierne av dyrkingsfeltet, som har fått bevilling til fri sakførsel, har påanket overskjønnet til Høyesterett. De har gjort gjeldende at overskjønnet må oppheves på grunn av feil i saksbehandlingen - skjønnsgrunnene - og rettsanvendelsen, samt at skjønnet er vilkårlig.
Når det gjelder saksbehandlingen hevdes det at overskjønnets premisser er ufullstendige for så vidt som de ikke opplyser om - og i tilfelle hvordan - overskjønnet av 1943 er tolket. Det er således ikke drøftet og tatt standpunkt til om overskjønnet av 1943 bare har regnet med og tatt hensyn til virkningene av A/S Eidefoss' regulering (den lille regulering), som om den var den eneste, eller om skjønnsresultatet var bygget på en vurdering av de samlede virkninger av A/S Eidefoss' og Brukseierforeningens reguleringer. Det fremgår med andre ord ikke av skjønnsgrunnene hvilke skadevirkninger det ble gitt erstatning for ved overskjønnet i 1943. Dette er en mangel ved skjønnsgrunnene som hindrer prøvelsen av rettsanvendelsen og som derfor må føre til opphevelse. For det annet er det gjort gjeldende at premissene er så uklare og ufullstendige når det gjelder A/S Eidefoss' muligheter for uten Veo-overføringen å legge om driften til vinterkraftproduksjon, at det ikke er mulig å avgjøre om rettsanvendelsen på dette punkt er riktig og om det foreligger et forsvarlig skjønn.
Side:335
Det samme gjelder uttalelsene i premissene om de fordeler som overskjønnet har ment at overføringen av Veo fører med seg for dyrkingsfeltet; det er ikke sagt noe om hvilke fordeler det dreier seg om, og om fordelene i tilfelle er av en slik art at de har noen betydning for erstatningsspørsmålet.
Når det gjelder rettsanvendelsen er det gjort gjeldende at denne er uriktig, dersom overskjønnet har bygget sin avgjørelse på den forståelse av skjønnet i 1943 at de erstatningene som da ble gitt bare var basert på A/S Eidefoss' regulering, noe som i tilfelle ville innebære fylling til største reguleringshøyde hvert år. Den riktige forståelse er at det ved fastsettelsen av erstatningene ble tatt hensyn til de samlede virkninger av de to reguleringer ved en påregnelig manøvrering av dem, altså også til den «fyllingsforsinkelser som Brukseierforeningens regulering medførte. Formålet med A/S Eidefoss' regulering var, hevdes det videre, å tilgodese det lokale kraftbehov. En manøvrering av magasinet med sikte på salg av vinterkraft lå utenfor det som man den gang regnet med, og det ble ved fastsettelsen av erstatningene i 1943 ikke tatt hensyn til de skadevirkninger en slik manøvrering ville medføre. Videre er det gjort gjeldende at overskjønnet har bygget på en uriktig rettsanvendelse når det har funnet at Veo-overføringen medfører fordeler for de ankende parter som overstiger den skade overføringen fører med seg.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
«1. Overskjønnet oppheves for så vidt angår avgjørelsen om skade på nydyrkingsfeltet på Nordseter og ulempe ved gjerdeholdet for takstnr. 38, 42, 43, 44, 45, 46 og 47.
2. For de under pkt. 1 nevnte spørsmål hjemvises overskjønnet til ny behandling med ny administrator og nye skjønnsmenn.
3. A/S Eidefoss tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige.»
A/S Eidefoss har tatt til motmæle og har nedlagt følgende påstand:
«1. Nord-Gudbrandsdal herredsretts overskjønn av 18. juli 1962 stadfestes for den påankede del.
2. De ankende parter dømmes til in solidum å erstatte A/S Eidefoss sakens omkostninger for Høyesterett.»
Om saksforholdet viser jeg til underskjønnets og overskjønnets skjønnsgrunner.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett til avhøring av de ankende parter Rolv Enersvold, Hans W. Brimi og Jo Lyngved, driftsbestyrer i A/S Eidefoss Kristian Haraldseth og vitnet Hans Bruøygard. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp.
Jeg er kommet til det resultat at overskjønnet må bli å stadfeste i den utstrekning det er påanket.
Skjønnsgrunnene er på flere punkter knappe. Jeg forstår dem slik at overskjønnsretten er kommet frem til sitt resultat ved en sammenligning av skadevirkningene for de ankende parter av
Side:336
reguleringen før Veo-overføringen på den ene side, og på den annen side skadevirkningene etter at overføringen er satt i verk.
Når det gjelder skadene før Veo-overføringen, er resonnementet at A/S Eidefoss ville hatt rettslig adgang til «uten grunneiernes tillatelse» å legge om driften til produksjon av vinterkraft og la tappingen og fyllingen av magasinet bevege seg på «den øvre grense». Meningen er her åpenbart at en slik omlegging av driften og endring av manøvreringen kunne skje, ikke bare uten grunneiernes tillatelse, men uten at de av den grunn hadde krav på ytterligere erstatning. En omlegging av driften som her nevnt ville etter overskjønnsrettens oppfatning være økonomisk fordelaktig for A/S Eidefoss etter den utbygging av samkjøringslinjene som nå har funnet sted. Men overskjønnsretten har videre bygget på at faktisk kan magasinet ikke fylles i løpet av 1 år så lenge Veo-overføringen ikke er satt i verk, det vil kunne ta et par år. Retten har med andre ord regnet med, at selv med en omlegging til vinterkraftproduksjon og dermed sammenhengende manøvrering på den øvre grense, vil magasinet med det nedslagsfelt man har før Veo-overføringen ikke bli fylt i alle år.
Når det så gjelder situasjonen etter Veo-overføringen, har overskjønnsretten pekt på at manøvreringsreglementet ikke er endret, og at reguleringshøyden derfor er den samme. Den har bygget på at magasinet hvert år vil være tømt ved lavvannsperiodens slutt om våren, at det vil fylles i løpet av sommeren og være fullt omkring 15. oktober.
Overskjønnsretten har ment at den skade - eller «merskade» - som følger av at magasinet etter Veo-overføringen blir fylt hvert år, mens dette faktisk ikke kunne skje alle år før, er gjenstand for erstatning. Men overskjønnsrettens syn er videre at denne skade, som består i at planterøttene i vannmettet jord kan skades ved forfrysning, blir mer enn oppveiet ved de fordeler som de ankende parter oppnår ved jevnere, sikrere og mer regelmessig fylling.
Jeg er enig med de ankende parter i at det er en mangel ved skjønnsgrunnene at det ikke er gjort rede for hvilke skader overskjønnet i 1943 regnet med og ga erstatning for, eller annerledes uttrykt, hvilke forutsetninger det ble bygget på ved fastsettelsen av erstatningene den gang. Overskjønnsretten burde således ha redegjort for hva den har bygget på når den har lagt til grunn, at A/S Eidefoss hadde rettslig adgang til uten erstatning til de ankende parter å manøvrere magasinet opp til den øvre grense med sikte på vinterkraftproduksjon. Slik jeg ser saken er det imidlertid tilstrekkelig grunnlag for å fastslå, at overskjønnet ikke er bygget på noen uriktig rettsanvendelse som har ført til at de ankende parter ikke har fått sitt tap erstattet, og mangelen kan da ikke føre til opphevelse.
Jeg bemerker her først at overskjønnsretten, slik jeg forstår premissene, ikke har bygget på noen forutsetning om at erstatningen i 1943 var basert på at magasinet ville bli fylt hvert år. Det som overskjønnsretten har bygget på er - for å gjenta det - at
Side:337
A/S Eidefoss hadde rett til å manøvrere magasinet opp til den øvre grense med sikte på vinterkraftproduksjon, og videre at en slik manøvrering faktisk ikke ville føre til at magasinet ble fullt alle år.
Overskjønnsrettens resonnement må være at de skader som ville bli følgen av en manøvrering som her nevnt er dekket ved de erstatninger som ble fastsatt i 1943. Jeg er enig i denne oppfatning. A/S Eidefoss har hevdet at erstatningene ved overskjønnet i 1943 ble fastsatt ut fra den forutsetning at selskapets regulering var den eneste, en forutsetning som ville innebære at magasinet ville være fullt hvert år. Etter de opplysninger som foreligger er det mulig - og kanskje sannsynlig - at dette er riktig. Jeg lar imidlertid dette stå hen og går ikke nærmere inn på de bevisligheter som partene her har påberopt seg, idet jeg ser forholdet slik at resultatet må bli det samme om man går ut fra at overskjønnsretten i 1943 bygget erstatningsfastsettelsen på de samlede virkninger av den store og den lille regulering sett under ett. Overskjønnsretten i 1943 måtte i så fall på den ene side legge til grunn og ta hensyn til at det var rettslig adgang til å manøvrere magasinet opp til kote 853,9, eller 0,8 meter over normal sommervannstand. På den annen side var den bundet av de muligheter for fylling av magasinet som faktisk var til stede med det nedslagsfelt man den gangen hadde. Som før nevnt lot det seg da ikke gjøre å fylle magasinet hvert år. Men det er ingen grunn til å tro at overskjønnsretten regnet med noen lavere fyllingsgrad enn den som nedslagsfeltet faktisk ga anledning til innenfor rammen av det som var tillatt. Det ville i tilfelle bety at overskjønnsretten satte ut av betraktning skadevirkninger som ved en tillatt manøvrering kunne inntreffe for de ankende parter. Dette har formodningen mot seg, og det foreligger ikke opplysninger som gir holdepunkt for at overskjønnsretten har gått frem på den måte. Jeg mener således at skjønnet i 1943, om det har lagt til grunn de samlede virkninger av de to reguleringer, ved sin fastsettelse av erstatningene har bygget på de samme forutsetninger - rettslig og faktisk - når det gjelder virkningene av reguleringen før Veo-overføringen som overskjønnsretten i vår sak har gjort.
Som nevnt er det også gjort gjeldende at skjønnsgrunnene er uklare og ufullstendige når det gjelder A/S Eidefoss' muligheter for å legge om driften til produksjon av vinterkraft; det er spesielt pekt på at det ikke er drøftet hvilke investeringer og nyanlegg en slik omlegging ville ha nødvendiggjort. Denne innvending kan ikke føre frem. Etter den forståelse av skjønnsgrunnene som jeg har lagt til grunn, er det ingen mangel som kan ha hatt noen betydning for skjønnsresultatet.
Jeg kan ikke se at det er noen mangel ved skjønnsgrunnene når det gjelder de fordeler som overskjønnsretten har regnet med at Veo-overføringen vil føre med seg sammenlignet med situasjonen før overføringen. De fordeler som overskjønnsretten har tatt i betraktning er fordelene ved «jevnere, sikrere og mere regelmessig» fylling. Dette må sees i sammenheng med uttalelsen
Side:338
om at det ved overføringen «er blitt mulig å foreta en jevnere fylling av magasinet til maksimum (omkring 15. oktober) enn tidligere», og videre uttalelsen om at «vekst- og beiteperioden da er avsluttet». Årets avling blir med andre ord ikke skadet når magasinet først blir fullt på dette sene tidspunkt. En manøvrering av magasinet uten Veo-overføringen med sikte på produksjon av vinterkraft, ville etter det som er opplyst innebære at fyllingen ville skje på forskjellige tider de forskjellige år, og at magasinet kunne bli fullt på et så tidlig tidspunkt at årets avling ble skadet. Det er også pekt på at det er en fordel for de ankende å kunne innrette seg på en jevn og regelmessig fylling. Jeg må gå ut fra at det er de her nevnte fordeler overskjønnsretten har hatt for øye. At fordelene er av en slik art at de kan tas i betraktning, finner jeg klart.
Anførselen om at skjønnet er vilkårlig, kan ikke føre frem. Det materiale som foreligger for Høyesterett har i det vesentlige også foreligget for overskjønnsretten, og det er ikke noe grunnlag for å anta at det ikke er vurdert på en forsvarlig måte. Selve de skjønnsmessige vurderinger kan Høyesterett ikke prøve.
Etter resultatet finner jeg at de ankende parter må betale saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for slik
dom:
Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Rolv E. Enersvold, Anders Brimi, Hans W. Brimi, Bjørner Laingen, Jo Lyngved, Ole K. Lyngved og Sylfest Øde gård, én for alle og alle for én, 4000 - fire tusen - kroner til A/S Eidefoss.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Helgesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av overskjønnet (sorenskriver Finn Palmstrøm med overskjønnsmenn Erling Eriksen, Hans Bjøralt, Lars Skjeggestad, Einar Hermanrud, Kristoffer Brænd, Bredo Stabell og Ola A. Ekre):
- - -
Skade på nydyrkingsfeltet på Nordseter og ulempe ved gjerdeholdet.
Manøvreringsreglementet for regulering av Tessevatn er ikke endret etter overføringen av Veo til Tessevassdraget, og høyeste regulerte vannstand blir således den samme etter overføringen som før. Selv uten overføringen må eierne derfor finne seg i at Tessevatn fylles helt opp og for så vidt skulle ikke overføringen medføre noen endring.
A/S Eidefoss har og har hatt adgang til - uten å innhente grunneiernes tillatelse, å legge om driften til vinterkraftproduksjon. Selv om
Side:339
Tessevatn for tiden ikke kan fylles i løpet av 1 år, vil det kunne fylles i løpet av et par år, og A/S Eidefoss kan således, om selskapet finner det hensiktsmessig, la magasinets fylling og tapping bevege seg på øvre grense. Dette vil være økonomisk fordelaktig fordi A/S Eidefoss ved de samkjøringslinjer som nå er etablert kan legge om sin drift og bruke Tesse-magasinet vesentlig til vinterproduksjon, hvilket selskapet ikke har kunnet gjøre før.
Den av retten oppnevnte sakkyndige avdelingssjef Jakob Otnes har satt opp syntetiske vannstandskurver for Tessevatnet for 12 år. På grunn av den høyere vinterkraftpris vil det lønne seg å kjøre med optimum vannføring fra 15. oktober-1. mai. En sådan kjøring er muliggjort ved de samkjøringslinjer som nå er etablert.
Magasinet er derfor forutsatt fullt den 15. oktober og tomt ved lavvannsperiodens slutt hvert år. Kurvene viser at det ved Veo-overføringen er blitt mulig å foreta en jevnere fylling av magasinet til maksimum (omkring 15. oktober) enn tidligere. Dette har betydning for nydyrkingsfeltet idet vekst- og beiteperioden da er avsluttet. Den av retten oppnevnte sakkyndige professor Mikkel Ødelien har uttalt at den høye vannstand omkring 15. oktober har lite å si for årets vekst, men at vannmettheten på denne tid kan føre til overvintringsvansker for røttene, og at veksten neste år derfor vil kunne skades. Retten finner imidlertid at den mulige skade som derved kan voldes, vil være mer enn oppveiet ved de fordeler som oppnåes ved jevnere, sikrere og mer regelmessig fylling.
Under henvisning til det foranstående finner retten ikke å burde tilkjenne erstatning for skade på nydyrkingsfeltet. Retten finner at overføringen heller ikke vil medføre økede ulemper for gjerdeholdet. - - -