Rt-1963-339
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1963-03-23 |
| Publisert: | Rt-1963-339 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 22/1963 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.C. Mellby). |
| Forfatter: | Helgesen, Bendiksby, Roll Matthiesen, Heiberg, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, §29, Avholdspliktloven (1936) §1, §7, Løsgjengerloven (1900) §15, §16, Straffeloven (1902) §350, §63 |
Dommer Helgesen: I straffesak mot A, født xx.xx.1924, avsa Stavanger forhørsrett dom 15. januar 1963 med denne domsslutning:
«A dømmes for forseelser mot lov om motorvogner av 20. februar 1926 §29, jfr. §17 annet ledd, og lov om pliktmessig avhold m.v. av 16. juli 1936 §7, jfr. §1 tredje ledd, jfr første ledd litra d, sammenholdt med straffelovens §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 24 dager.»
Domfelte har anket over straffutmålingen. Han mener at straffen burde vært gjort betinget.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til forhørsrettens domsgrunner.
Side:340
Domfelte har i rettsmiddelerklæringen begrunnet sin anke slik: «Jeg mener fremdeles at det er fare for at min kone kan begå et nytt selvmordsforsøk dersom jeg må avsone straffen. Min kones mentale tilstand er i den senere tid blitt meget verre, hun er blitt helt rastløs og går ofte oppe om nettene. I denne uke skal hun etter avtale besøke avdelingslege Ramsland ved Dale Sjukehus og få en sjokkbehandling. Jeg har ennu ikke våget å fortelle henne om at jeg er idømt 24 dagers fengsel.»
Jeg finner under henvisning til forhørsrettens betraktninger vedrørende straffutmålingen at anken må forkastes.
I forbindelse med det forhold som er påberopt av domfelte i hans ankeerklæring, er det under ankeforhandlingen i Høyesterett opplyst at hustruen for tiden er på Dale sykehus til behandling for sin sinnslidelse, at hennes tilstand stort sett er som før og at hun er relativt kjekk.
På grunnlag av avdelingslege Ramslands erklæring av 4. januar 1963, en erklæring som ble dokumentert i forhørsretten og som delvis er gjengitt i dommen, og etter de siste opplysninger om hustruen, legger jeg til grunn at en soning av dommen ikke betyr noen risiko - iallfall ikke noen alvorlig risiko - for hustruen. Jeg finner derfor at det i ankeerklæringen påberopte forhold ikke kan komme i betraktning ved straffutmålingen og lede til betinget dom.
Det foreligger heller ikke ellers i saken forhold som kan gjøre det berettiget i dette alvorlige tilfelle å anvende betinget straff, og jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Roll Matthiesen, Heiberg og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av forhørsrettens dom (byrettsdommer Carsten Nielsen):
Bussjåfør A er født xx.xx.1924 og har vært ansatt Norges Statsbaner, hvorfra han ble suspendert den 24. august 1962. Han er gift og har 3 barn i alderen 15 til 3 år å forsørge. Han eier og bor i - - -gaten 37 i Stavanger og har oppgitt sin inntekt i 1961 til ca. 16 000 kroner. A har hatt førerkort for motorvogn siden 1942, fra 1949 utvidet til å gjelde offentlig personbefordring. Han har siden 1956 politiets godkjennelse som fører av buss i Stavanger distrikt av NSB.
Han er ikke tidligere straffet for kriminelle handlinger, men har vedtatt 3 bøter: 200 kroner i 1945 for overtredelse av løsgjengerlovens §15 og straffelovens §350, 15 kroner i juni 1951 for overtredelse av de da gjeldende trafikkregler §11 og 30 kroner i august 1951 for overtredelse av drukkenskapslovens §16. - - -
Ved straffutmålingen legger retten vekt på følgende omstendigheter:
Når det gjelder forbudet mot å nyte alkohol i et tidsrom av 8 timer før tjenesten, er å merke at A da han drakk det sterke hjemmebryggede
Side:341
øl om morgenen fredag 24. august 1962 var fullt klar over at han skulle i tjeneste om ettermiddagen.
Når det gjelder selve kjøringen har retten bemerket hans forklaring om at han, da han gikk til tjeneste, var i forholdsvis bedre form enn da han kom til byen tidligere på ettermiddagen, men at han fremdeles kjente på øynene at han var noe «stiv» og at formen forøvrig ikke var som den burde være. Det er videre på det rene at han ikke sov natt til fredag. Det må da karakteriseres som meget uforsvarlig av ham å begynne kjøring av en buss i passasjerrute på den sterkt beferdede vei mellom Stavanger og Nærbø.
Det vil bli fastsatt en felles straff på fengsel for de 2 forseelser, jfr. strl. §63 annet ledd. I formildende retning tas i betraktning at A i november 1962 ble avskjediget fra sin stilling i NSB. I denne forbindelse kan det også opplyses at han siden suspensjonen i august 1962 har arbeidet i Halvor S. Øgreids trelastforretning frem til jul 1962 med en ukelønn av 250 kroner. Senere har han hatt en midlertidig stilling i Brødrene Hagas gartneri med en lønn av 200 kroner pr uke. Ved straffutmålingen legges det også vekt på hustruens mentale tilstand.
Under henvisning til det foran anførte settes straffen til fengsel i 24 dager.
Ved vurderingen av As henstilling om å gjøre straffen betinget av hensyn til faren for et tredje selvmordsforsøk fra hans kones side, tar retten i betraktning den før omtalte uttalelse fra avdelingslege Ramsland av 4. januar 1963, hvori blant annet uttales:
«Som nevnt syntes ikke tanken på mannens mulige fengselsopphold å gå dypere inn på denne, og hun frambød ingen sikre depressive symptomer, men med hennes labile psyke kan en ikke utelukke uforutsette impulsive handlinger.
Jeg skulle dog anta at det nu - da julehelgen er forbi og hun tar de foreskrevne medikamenter - ikke er noen alvorlig risiko for henne at mannen soner sin dom.»
Lignende forhold sees å ha forekommet tidligere i rettspraksis, jfr. høyesterettsdom omtalt i Rt-1961-446 og 1962 498. I det førstnevnte tilfelle, der dommen over en promillekjører ble gjort betinget, syntes dog faren for et nytt selvmordsforsøk fra hustruens side å ha vært betydelig større enn det ser ut til å være i nærværende sak, og dessuten ble det lagt vekt på et moment som ikke foreligger her: nemlig at hustruens depresjon hadde sammenheng med at det var hun som hadde anmeldt mannen til lensmannen.
Retten er kommet til at det påberopte forhold ikke er tilstrekkelig grunnlag for å fravike den gjeldende rettspraksis i disse saker. Heller ikke er det ved As kjøring ved anledningen spesielle omstendigheter som kan begrunne betinget dom. Den korte distanse som han kjørte kan ikke tillegges vekt, idet dette skyldtes inngripen fra en annen funksjonærs side. Straffen må derfor bli å sone.
Retten henleder påtalemyndighetens oppmerksomhet på at avdelingslege Ramsland anbefaler at fru A ikke overlates til seg selv under As soning av straffen. - - -
Side:342