Rt-1963-466

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-05-04
Publisert:	Rt-1963-466
Stikkord:	Den skattepliktige inntekt
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 35 B/1963
Parter:	Alfhild Nilsens dødsbo (høyesterettsadvokat Birger Motzfeldt) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat J. Anker Dahl).
Forfatter:	Stabel, Leivestad, Gaarder, Eckhoff, Bahr
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §37, Tvistemålsloven (1915) §180, Skattebetalingsloven (1952), Skattebetalingslov ikrafttredelseslov (1955) §5

Dommer Stabel: I juni 1958 ble fru Alfhild Nilsens dødsbo lignet i Oslo for overskytende inntekt vedrørende inntektsåret 1956, jfr. §5 i lov av 30. juni 1955 (nr. 19) om ikrafttreden av lov om betaling og innkreving av skatt. Grunnlaget for inntektsberegningen var påstått salgsgevinst, jfr. byskattelovens §37, 2. ledd, ved at fru Nilsen i desember 1956 solgte for kr. 140 000 en

Side:467

fast eiendom, Ljabruveien 91, som hun hadde kjøpt i 1928 for kr. 55 000, og hvor hun i en årrekke hadde drevet bakeriutsalg og bevertningsvirksomhet under firma «Hauketo Konditori». For de utlignede skattebeløp, byskatt kr. 10 236, statsskatt kr. 19 550 og alderstrygdavgift kr. 1144 ble det holdt utpantning hos boet. Boet mente at ligningen ikke hadde hjemmel i lovgivningen og klaget over forretningen til Oslo namsrett. Etter at klagen var overført til behandling i søksmåls former, tok boet ut stevning mot Oslo kommune for å få ligningen underkjent. Den 22. januar 1960 avsa namsretten dom hvorved utpantningsforretningen og ligningen ble opphevet for så vidt angår skatt til Oslo kommune. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Kommunen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 3. mars 1962 avsa dom med slik domsslutning: «1. Oslo kommune frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dødsboet har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom og gjort gjeldende, at vilkårene for beskatning av salgsgevinst etter byskattelovens §37 annet ledd ikke er til stede: eiendommen ble ikke kjøpt med henblikk på næringsvirksomhet, og den har heller ikke vært «benyttet dertil» i lovens forstand. I sistnevnte henseende har det særlig betydning at fru Nilsen hadde sluttet med sin forretningsvirksomhet i kjelleretasjen lenge før hun solgte eiendommen. Subsidiært har boet gjort gjeldende at salgsgevinsten er for høyt ansatt: det er foretatt påkostninger utover det beløp på kr. 15 000 som ligningsmyndighetene har godtatt, og den pantobligasjon på kr. 55 000 som fru Nilsen mottok som en del av kjøpesummen, har en vesentlig lavere omsetningsverdi enn sitt pålydende. Ligningsmyndighetene har for så vidt ikke utøvet et forsvarlig skjønn. Visse formelle innsigelser mot ligningen som boet gjorde gjeldende for de underordnede retter, er ikke opprettholdt for Høyesterett. Boet har nedlagt slik påstand:

«1. Den av Oslo kommune foretatte ligning av Alfhild Nilsens dødsbo for 1956 oppheves.

2. Subsidiært: Det påbys ny ligning, hvorved pantobligasjonen fra Karl Knutsen til Alfhild Nilsen tgl. 18. desember 1956 stor kr. 55 000 settes til den virkelige omsetningsverdi i 1956, likesom påkostningene på eiendommen i tiden 1928 til 1956 gjøres til gjenstand for et nytt skjønn.

3. Alfhild Nilsens dødsbo tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Oslo kommune har imøtegått boets prosedyre med i alt vesentlig de samme anførsler som den fikk medhold i av lagmannsretten. Kommunen har for Høyesterett fastholdt som et selvstendig grunnlag for gevinstbeskatning at eiendommen må ansees ervervet i anledning av den næring som fru Nilsen drev fra overtagelsen i 1928 og frem til 1944. Den har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og om at kommunen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Om saksforholdet henviser jeg til namsrettens og lagmannsrettens

Side:468

dommer. Saken foreligger for Høyesterett i vesentlig samme skikkelse som for lagmannsretten. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett, der 3 vitner har forklart seg om bl.a. den utsalgs- og kafévirksomhet som har vært drevet i Ljabruveien 91. Jeg kan ikke se at disse forklaringer har kastet nytt lys av betydning over saken.

For ordens skyld nevner jeg at den utpantning som det er klaget over, bygger på Oslo ligningsnemnds ligning av juni 1958, hvorved salgsgevinsten ble satt til kr. 70 000 (salgssummen med fradrag av kjøpesummen og antatte påkostninger kr. 15 000) og den overskytende inntekt til kr. 52 000. Etter klage fra boet har ligningen senere vært overprøvet av overligningsnemnda, som har opprettholdt den med den endring at overskytende inntekt er forhøyet med kr. 7546 svarende til antatt inntekt i 1956 utenom salgsgevinsten. Etter den endelige ligning utgjør byskatt og statsskatt samt alderstrygdavgift tilsammen kr. 36 796, hvortil kommer påløpne renter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i hovedsaken dens begrunnelse. Imidlertid finner jeg det nødvendig å presisere mitt syn nærmere på enkelte punkter.

Det er etter opplysningene i saken uklart hvilke motiver fru Nilsen hadde til som nygift å kjøpe Ljabruveien 91 med «Hauketo Konditori» av sine foreldres dødsbo i 1928. Det synes å være en nærliggende mulighet for at hun allerede da hadde bestemt seg for å overta driften av bakeriutsalget i kjelleretasjen for på den måten å bidra til familiens underhold, og det kan ikke utelukkes at dette har vært et fremherskende motiv for kjøpet. Jeg finner imidlertid ikke å burde fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse når den - på samme måte som namsretten - har lagt til. grunn at hovedmotivet var å få et sted å bo. Jeg er således enig i at skatteplikt etter byskattelovens §37 ikke kan bygges på det grunnlag at eiendommen ble ervervet «i anledning av næring».

Spørsmålet blir så om eiendommen av fru Nilsen har vært benyttet til næringsvirksomhet i den nevnte lovbestemmelses forstand. Jeg finner det lite tvilsomt at fru Nilsens drift av utsalget og kaféen i årene 1928 til 1944 etter sin art og sitt omfang tilfredsstiller lovens krav for så vidt. På dette punkt finner jeg det tilstrekkelig å henvise til lagmannsrettens dom.

Avgjørelsen vil da bero på hvilken betydning det har at fru Nilsen i 1944, ca. 12 år før salget, opphørte med å drive virksomheten for egen regning og i stedet leiet lokalene ut til andre, som utvidet og til en viss grad omla driften.

I motsetning til lagmannsretten finner jeg i denne sammenheng ikke å kunne bygge på det synspunkt at fru Nilsen hadde befatning med næringsvirksomheten i kjelleretasjen også etter at lokalene var leiet ut til frøken Amdal i 1944. De inntekter eller fordeler hun hadde i forbindelse med utleien til de forskjellige innehavere av denne virksomhet, må hun etter det opplyste ansees for å ha skaffet seg utelukkende i egenskap av gårdeier.

Men dette forhold er etter min mening uten betydning for

Side:469

resultatet. Etter ordlyden i og formålet med den regel i skatteloven som det her er tale om, kan det som utgangspunkt utvilsomt ikke kreves at skattyterens næringsvirksomhet har vært drevet helt frem til avhendelsestidspunktet. Jeg utelukker ikke at bestemmelsen må tolkes med en viss reservasjon for tilfelle hvor en virksomhet som ved avhendelsen var opphørt for lengre tid siden, hadde liten varighet eller ubetydelig omfang. Men de nærmere vilkår for dette behøver jeg ikke å ta standpunkt til, da det etter min mening iallfall ikke er grunn til å tolke loven innskrenkende i tilfelle som det foreliggende, hvor skattyterens næringsvirksomhet ble drevet helt fra eiendommen ble anskaffet og sammenhengende i ca. 16 år som hennes antagelig viktigste inntektsgrunnlag.

Jeg kan ikke se at det resultat jeg er kommet til er i strid med tidligere rettsavgjørelser som har vært påberopt i saken. Boet har særlig påberopt seg en dom av Trondheim overrett 25. mars 1931, inntatt i «Domme m.v. i skattesaker» 4. del side 322 («Widerøe-saken»). Saksforholdet der var imidlertid ikke parallelt med det som nå foreligger. Bl. a. synes det å ha vært på det rene at eiendommen ikke var ervervet «i anledning av» næring. Jeg peker videre på at overretten la vekt på at eiendommen ikke ble solgt som driftsmiddel, idet næringsdriften (bakeri) var definitivt nedlagt lenge før eiendommen ble solgt.

Også når det gjelder boets subsidiære innsigelser mot ligningen er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Det er etter rettspraksis på det rene - og erkjent av kommunen - at hvor kjøpesummen er avgjort helt eller delvis med en pantobligasjon, har skattyteren ved ligning etter byskattelovens §37 annet ledd krav på at obligasjonens omsetningsverdi legges til grunn når denne er mindre enn pålydende som følge av sikkerheten, avdragsvilkårene eller av andre grunner. Omsetningsverdien må i tilfelle ansettes ved skjønn av ligningsmyndighetene. I det foreliggende tilfelle har hverken ligningsnemnda eller overligningsnemnda så vidt dokumentene viser foretatt noe slikt særskilt skjønn. Det synes som om ligningsmyndighetene uten videre har gått ut fra at obligasjonen var verd pålydende. Slik saken lå an, var det imidlertid naturlig at overligningsnemnda tok dette standpunkt. Det var så vidt skjønnes intet i lånevilkårene som i seg selv kunne lede tanken hen på at obligasjonen skulle være vanskelig å omsette. At debitor hadde krav på å få avdra obligasjonen over 13-14 år, finner jeg i denne sammenheng ikke å kunne legge avgjørende vekt på. Dertil kommer at obligasjonen var oppført med pålydende i fru Nilsens selvangivelse for 1956, og at spørsmålet om obligasjonens verdi ikke var nevnt med et ord i advokat Kiær Mordts ellers utførlige klage til overligningsnemnda. Også den ting at obligasjonen etter sitt pålydende gikk inn i oppgjøret for et salg som skjedde etter pristakst, måtte indisere at selgeren anså obligasjonen for å være verd pålydende. Under disse omstendigheter mener jeg at overligningsnemnda ved å legge pålydende til grunn uten å skjønne

Side:470

særskilt over omsetningsverdien, ikke har begått noen feil som kan lede til opphevelse av ligningen. Det kan tilføyes at boet heller ikke for Høyesterett har sannsynliggjort at obligasjonens omsetningsverdi i dette tilfelle er mindre enn pålydende.

Hva endelig angår spørsmålet om fradrag for påkostninger på eiendommen, finner jeg det som lagmannsretten ikke godtgjort at disse samlet andrar til et høyere beløp enn det som skjønnsmessig er godtatt ved ligningen, kr. 15 000. Jeg peker videre på at heller ikke spørsmålet om påkostninger var berørt i klagen til overligningsnemnda. Denne hadde således ingen oppfordring til å regne med at det kunne være påkostet eiendommen mer enn det beløp på kr. 15 000 som allerede Oslo ligningsnemnd hadde godkjent.

Etter mitt resultat må lagmannsrettens dom stadfestes.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Da saken hva hovedspørsmålet angår har voldt rettslig tvil, antar jeg at saksomkostningene bør oppheves også for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Eckhoff og Bahr: Likeså.

Av namsrettens dom (dommer Jørgen Brøymer):

- - -

Saksforholdet er følgende:

Ved skjøte av 6. april 1925 solgte gårdbruker Knut Solberg en parsell, b.nr. 31, g.nr. 186, Hauketo i Østre Aker til avdøde fru Alfhild Nilsens far, kjøpmann H. Nordby. Han bebygget eiendommen samme år og innredet i kjelleretasjen en butikk med tilstøtende serveringsrom for salg av baker- og konditorvarer for å bidra til øket omsetning i den bakerivirksomhet han drev på Nordstrand.

I en ektepakt mellom H. Nordby og hustru tgl. 30. april 1926 ble det bl.a. bestemt at hustruen så lenge hun lever skulle ha rett til å leie det nevnte forretningslokale for en årlig leie av kr. 1200.

Foruten lokalene i kjelleren besto bygningen av 1. og 2. etasje, hver inneholdende en 4-værelsers leilighet, som begge ble leiet bort for ca. kr. 200 pr. måned.

Nordby døde i 1926 og enken i juni 1927. Deres sønn Trygve leiet da bakeriet på Nordstrand, mens boet fortsatte driften av butikken på Hauketo med salg av varer fra Nordstrand bakeri og konditori. Fru Nordby hadde til å begynne med selv stått i butikken, men etter hennes død ble det ansatt en dame, frk. Kristiane Amdal.

Kjøpmann Nordby hadde fått ølrett, men ikke vinrett. Dødsboet

Side:471

fornyet retten og oppga i sin ansøkning om bevilling at datteren, frøken Alfhild Nordby tenkte seg muligheten av å overta eiendommen. Skjenkningsbevilling ble meddelt i Alfhild Nordbys navn og betalt av boet.

Eiendommen ble forgjeves forsøkt solgt av høyesterettsadvokat Kiær Mordt som foresto bestyrelsen av dødsboet. Våren 1928 ble den tilbudt til salgs gjennom eiendomsmegler Fystro for kr. 63 000, men heller ikke ham lyktes det å få solgt.

Alfhild Nordby giftet seg like før jul i 1927 med Ole Nilsen, ansatt som tegner i A/S Progress. De hadde til å begynne med leilighet sammen med Trygve Nordby på Nordstrand, men flyttet over til huset på Hauketo, da fru Nilsen etter beslutning i arvingemøte fikk adgang til å overta boets eiendom der for kr. 55 000.

Skjøte ble utferdiget av høyesterettsadvokat Kiær Mordt til fru Nilsen den 6. februar 1929. Hun overtok 1/4 av eiendommen som arving i boet.

Fru Nilsen fortsatte driften av bakeriutsalget og konditoriet. Hun hadde Kristiane Amdal, som var ansatt av boet, som fast hjelp, og deltok som avløsning også selv i arbeidet. Det hendte også at mannen var til stede i forretningen etter at han fra 1930 var blitt uten arbeid.

Fru Nilsen drev forretningen til 1944 da Kristiane Amdal fortsatte for egen regning. Hun betalte ikke noe for overtagelsen, men fikk vanlig leiekontrakt på lokalene. Leien ble av kontrollnemnda fastsatt til kr. 165 pr. mnd., et beløp som fru Nilsen gjentatte ganger forsøkte å få forhøyet.

Ved kontrakt av 25. november 1952 leiet fru Nilsen lokalene ut til Karl Knudsen og Ruth Knudsen for 15 år. Knudsen og frue meldte seg senere som kjøpere og fikk ved kontrakt av 11. desember 1956 kjøpt eiendommen for kr. 140 000.

I fru Nilsens selvangivelse for 1956, underskrevet den 16. mars 1957, har fru Nilsen under post 50, «andre opplysninger» meddelt:

«Ljabroveien 91 solgte jeg 20. desember 1956. Jeg kjøpte den i 1928. Eiendommen har beboelsesleiligheter i 1. og 2. etg. med en kafé i kjelleretasjen. Jeg antar derfor at eiendommen må regnes som en beboelseseiendom slik at det ikke skal bli tale om beskatning av ev. inntekt. Jeg har utsettelse med selvangivelsen.»

Den 24. november 1957 døde fru Nilsen. - - -

Namsrettens bemerkninger: - - -

Til sakens realitet bemerker retten at det i dag neppe lar seg gjøre å føre noe fullgodt bevis for hvilken hensikt avdøde fru Nilsen måtte ha hatt ved å kjøpe eiendommen på Hauketo. Det er meget som tyder på at hun iallfall til å begynne med ikke var interessert i overtagelse, og at det var husnøden sammen med den rimelige overtagelsespris som gjorde at hun bestemte seg for kjøp. At hun deretter har benyttet eiendommen til næring eller forretningsforetagende er derimot overhodet ikke tvilsomt. Det ble drevet konditori og bakeriutsalg av husets eier fra kjøpet i 1928 og til 1944. De foreliggende regnskaper viser riktig nok beskjedne inntekter av driften, slik at det muligens ville ha vært mer regningssvarende å leie ut hele eiendommen, hvilket jo også ble gjort etter 1944. Men dette fører ikke til noen annen vurdering av spørsmålet om eiendommen ble brukt i eierens næring mens denne selv drev forretning i bygget.

Side:472

Retten har allikevel vært i sterk tvil om gevinstbeskatningen skal opprettholdes fordi det er gått såpass lang tid som 12 år mellom eierens bruk til næring og salget. I en overrettsdom i Utv. IV side 322 er det antatt at bestemmelsen i byskattelovens §37 annet ledd ikke skulle komme til anvendelse hvor bruken av eiendommen til bakeri var opphørt 10 år i forveien. I denne saken er det gått 12 år og retten kommer på samme måte til at fortjenesten ved salget her ikke skal betraktes som gevinst. Det må være uten betydning at det lokale eieren drev sin næring i også senere har vært benyttet til forretningsdrift, idet man må forstå byskattelovens §37 annet ledd slik at det er den som har ervervet som må benytte den i sin næring for at det skal bli tale om gevinstbeskatning. Men til tross for ordene i loven om at beskatning skal foretas hvis eiendommen av erververen «er benyttet dertil» (til næring), kan det ikke med rimelighet forståes slik at det skal være en klausul på eiendommen for vedkommende eier uansett hvor lang tid det går fra han opphører med næringen til salg finner sted. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Rikheim og Otter Boberg og tilkalt dommer, sorenskriver Finn Palmstrøm):

- - -

Lagmannsretten bemerker: - - -

Hva realiteten angår er lagmannsretten enig med dødsboet i at fru Nilsen ikke kan sies å ha ervervet eiendommen i anledning av næring eller forretningsforetagende. Det ansees godtgjort at hovedmotivet ved overtagelsen av eiendommen var å få et sted å bo. Når eiendommen ble forsøkt solgt først av advokat Kiær Mordt og senere av eiendomsmegler Fystro, går man ut fra at det virkelig var hensikten å selge den, ikke bare å få bud. Det var først når fru Nilsen var kommet i den stilling at hun trengte bopel for seg selv og sin mann, og det viste seg at hun kunne få eiendommen på betingelser, som må antas å ha vært meget rimelige, at hun bestemte seg for kjøp. Hensynet til det da igangværende lille bakeriutsalg i kjelleretasjen kan ikke antas å ha vært medvirkende, eller i hvert fall i så liten grad at det ikke kan tillegges noen betydning. Det legges her også vekt på at fru Nilsens mann da hadde ansettelse som tegner i A/S Progress, og at hun selv var utdannet som musikklærerinne og - så vidt skjønnes - hadde hatt liten forbindelse med bakeriutsalget.

Hva angår spørsmålet om eiendommen har vært benyttet i næring i en sådan grad at det foranlediger gevinstbeskatning, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn namsretten. Det er på det rene at fru Nilsen drev forretning i eiendommen fra 1928 til 1944. Av det som er dokumentert fra selvangivelser og regnskaper og likeledes de opplysninger som er gitt av de to vitner for lagmannsretten, bokholder Gjermo og frk. Amdal, fremgår at det var en meget beskjeden forretningsdrift som kastet lite av seg økonomisk. Men på den annen side må man gå ut fra at ektefellene Nilsen fra 1930 av - da Nilsen sluttet i sin stilling i A/S Progress - ikke har hatt annet å leve av enn det som gården og forretningen kastet av seg. Fru Nilsen hadde da gitt opp sin musikkundervisning og beskjeftiget seg kun med kaféen, hvor hun som fast hjelp hadde frk. Amdal. Om forretningen har vært liten og ubetydelig

Side:473

antas den dog å ha hatt et slikt omfang at den tilfredsstiller betegnelsen «Næring eller forretningsforetakende» i byskattelovens §37 annet ledd.

Det er videre på det rene at fru Nilsen opphørte med kafédriften i 1944. Av en av Oslo husleierett avsagt dom av 8. mars 1951 i sak mellom fru Nilsen og frk. Amdal fremgår at fru Nilsen den 1. oktober 1944 leiet bort konditoriet til frk. Amdal for 5 år. Hun henvendte seg til Aker kontrollnemnd for å få fastsatt leien og denne traff følgende beslutning, meddelt i brev av 10. juni 1944:

«Under forutsetning av 5 års kontrakt med rett for leietageren til fornyelse for ytterligere 5 år, fastsettes leien til kr. 165 pr mnd. I leien er inkludert inventar, herunder servise».

Det ble satt opp leiekontrakt hvori leien ble satt til kr. 165 pr. måned og med leietid 5 år. Denne leie søkte fru Nilsen flere ganger å få forhøyet, men forgjeves. Den 12. oktober 1949 tok fru Nilsen ut stevning til husleieretten hvori hun gjorde gjeldende at leietiden utløp 1. oktober 1949. I stevningen er videre anført:

«I forbindelse med leiekontraktens inngåelse ble inngått avtale hvoretter saksøkte skulle få adgang til å leie lokalet bort til bridgeklubben mot at saksøkersken skulle ha halvparten av betalingen. Saksøkte gikk med på dette og betalte halvparten av beløpet for oktober og november 1944, men nektet senere fordi hun mente at det ikke var lovlig. Saksøkersken krever derfor oppgjør over de beløp som er inngått ved fremleie og krever at frk. Amdal betaler halvparten av disse inntekter til henne».

Fru Nilsens påstand i husleiesaken gikk ut på at frk. Amdal skulle fraflytte de leiede lokaler og betale til fru Nilsen andel av inntekten ved utleie til bridgeklubben, mens frk. Amdal påsto seg frifunnet for slik betaling og dom for at hun hadde rett til å fortsette sitt leieforhold på uforandrede vilkår til 30. september 1954. Husleierettens dom gikk ut på at frk. Amdal pliktet å flytte mens hun for øvrig ble frifunnet.

På denne måte fikk fru Nilsen igjen rådigheten over forretningen og lokalene. Ved leiekontrakten av 1. mai 1951 leiet hun ut «de lokaler i eiendommens kjelleretasje som hittil har vært benyttet til konditori og kafé» til Hans Krüger for en leie av kr. 165 pr. måned. Det er i leiekontrakfen inntatt bestemmelse om at «lokalene må kun benyttes til restaurantdrift», og at leieforholdet opphører «uten forutgående oppsigelse den 1. mai 1961». Krüger fikk altså en 10 års leiekontrakt. Det var i forbindelse med denne leiekontrakt at fru Nilsen - som foran nevnt - etter Krügers opplysning fikk utbetalt kr. 7000 à kr. 8000. Krüger har videre opplyst at lokalene var dårlig utstyrt og at han måtte utstyre dem helt på nytt. Året etter overdro Krüger forretningen, som da hadde fått navnet Hauketo Kro, til Karl og Ruth Knutsen for kr. 45 000, herav goodwill kr. 14 500. Av kontrakten med Knutsen fremgår at Krügers utlegg til «ominnredning og bygningsmessige arbeider utført i restaurantlokalene» beløp seg til kr. 12 500. I denne kontrakt heter det videre at «leiekontrakt med gårdens eier, fru Alfhild Nilsen, blir å opprette direkte mellom henne og kjøperen...». Denne leiekontrakt - mellom fru Nilsen på den ene side og Karl og Ruth Knutsen på den annen - er opprettet 25. november 1952. Fra kontrakten hitsettes:

«Karl Knutsen og frue leier de lokaler i eiendommens kjelleretasje

Side:474

som hittil har vært benyttet til restaurantvirksomhet for et tidsrom av 10 - ti - år med rett til 5 - fem - års fornyelse etter en leie av for tiden kr. 165 - etthundreogfemogseksti 00/100 pr mnd. Hvis leien med Kontrollnemndas samtykke kan settes høyere, skal leieren betale tilsvarende... I tilfelle salg av gården erklærer undertegnede gårdeier at hun vil sørge for at leieren får sin kontrakt forlenget i ytterligere inntil 15 - femten - år, hvis ikke eiendommen blir solgt til leieren».

Ved kjøpekontrakt av 11. desember 1956 solgte så fru Nilsen eiendommen til Karl og Ruth Knutsen for kr. 140 000.

Etter dette har fru Nilsen - etter lagmannsrettens mening - også etter 1944 hatt en viss befatning med forretningen. Denne fortsatte uforandret i frk. Amdals tid, fra 1944 til 1951. Da hennes leietid var ute, ville fru Nilsen, som før nevnt, ikke la henne fortsette, men tok forretningen og lokalene tilbake og leiet disse ut til Krüger mot en godtgjørelse - foruten lovlig leie - som nevnt på kr. 7000 à kr. 8000. Hun bestemte videre - eller sa seg enig i - at lokalene skulle gå over til restaurantdrift og ga Krüger en leiekontrakt på 10 år, hvilket igjen bevirket at Krüger så seg tjent med å koste på lokalene kr. 12 500. Det ble dermed en ikke ubetydelig endring i den virksomhet fru Nilsen hadde drevet i lokalene, men lagmannsretten ser det som en videreføring og en utvidelse av fru Nilsens tidligere virksomhet. Stedet hadde i mange år hatt øl og vinrett og var blitt kjent og opparbeidet som bevertningssted. Og virksomheten fortsatte inntil salget av eiendommen fant sted i 1956. Forholdet er dermed et helt annet enn det som er behandlet i overrettsdom i Utv. IV side 322 (Widerøe-dommen) som namsretten sees å ha tillagt betydning, og hvor forholdet var at næringsvirksomheten var helt opphørt 10 år før salget.

Man har hverken i loven eller dens forarbeider noe holdepunkt for at gevinstbeskatning ikke skal finne sted hvis det har gått en viss tid fra opphøret av selgerens (eierens) næringsvirksomhet, og som forholdene er i nærværende sak, virker ikke gevinstbeskatningen - etter rettens mening - i den grad urimelig at beskatning av den grunn ikke bør finne sted.

Hva angår de fremsatte innsigelser om gevinstberegningen finnes disse ikke å kunne avvises som for sent fremsatt. De ble fremsatt for namsretten og imøtegått av kommunen, uten at man kan se at det da ble gjort gjeldende at de var for sent fremsatt. De må da også kunne fremsettes for lagmannsretten. De finnes imidlertid ikke å kunne føre frem, idet herom bemerkes:

Det ansees ikke godtgjort at verdien av eiendommen ved salget i 1928 var høyere enn kr. 55 000. Det legges her særlig vekt på at eiendommen var avertert til salgs både i 1927 og 1928 uten at det var mulig å oppnå noen høyere pris for den. Det kan overhodet ikke sees å være fremsatt noe bud. Under disse omstendigheter kan verditaksten av 1925 ikke tillegges noen betydning. Heller ikke for den fjerdepart som fru Nilsen arvet kan det legges til grunn en høyere verdi. Den omstendighet at fru Nilsen er arving i boet kan for øvrig etter lagmannsrettens mening overhodet ikke tillegges noen betydning ved beregningen av gevinsten når hun har benyttet eiendommen i næring.

Hva påkostninger på eiendommen angår finnes det ikke godtgjort

Side:475

at disse samlet andrar til et høyere beløp enn det som skjønnsmessig er godtatt ved ligningen, kr. 15 000.

Om pantobligasjonen på kr. 55 000, er i kjøpekontrakten med Karl og Ruth Knutsen av 11. desember 1956 anført:

«Kjøperne utsteder en pantobligasjon til selgerne. Den forrentes med 5 1/2 % årlig. Ole og Alfhild Nilsen har rett til å forlange avdrag med inntil kr. 4000 pr. år, men er ikke forpliktet til å motta avdrag. Obligasjonens beløp blir kr. 55 000.»

Obligasjonen sees å ha prioritet etter kr. 45 000. Hverken obligasjonens sikkerhet, rente eller løpetid tilsier - etter rettens mening - at den har en lavere verdi enn pålydende.

Etter dette kan det ikke sees å foreligge feil, vilkårlighet eller urimelighet med hensyn til beregningen av gevinsten som kan lede til opphevelse av ligningen. - - -