Hopp til innhold

Rt-1963-55

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1963-01-10
Publisert: Rt-1963-55
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 6 B-1963
Parter: Bodil og Henry J. Nielsen (høyesterettsadvokat Johan Hjort) mot A/S Camilla Collets vei 9B (overrettssakfører Rolf Sandberg Reberg).
Forfatter: Thrap, Bahr, Roll Matthiesen
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §355, Tvistemålsloven (1915), Lov om erverv og bortfraktning av skip (1946) §396, §107, §396


Dommerne Thrap, Bahr og Roll Matthiesen.

A/S Camilla Colletts vei 9 B begjærte som grunneier ekteparet Bodil og Henry J. Nielsen utkastet, og Oslo namsrett tok begjæringen til følge. Under kjæremålssaken for Eidsivating lagmannsrett begjærte ekteparet saken stanset etter tvistemålslovens §107. Lagmannsretten avslo denne begjæring ved beslutning av 31. oktober 1962. Lagmannsretten avgjorde 5. desember 1962 kjæremålet med det resultat, at namsrettens kjennelse ble stadfestet. Ekteparet Nielsen begrunnet sitt kjæremål med feil i lagmannsrettens saksbehandling, nemlig at stansning var nektet, og at nektelsen ikke var besluttet ved kjennelse.

Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet og uttalte bl.a.:

«Om det måtte foreligge feil ved lagmannsrettens beslutning av 31. oktober 1962 om å nekte stansning, kan de ikke gi grunnlag for tilsidesettelse av lagmannsrettens kjennelse av 5. desember 1962 i selve utkastelsessaken. Slike feil måtte i tilfelle ha vært gjort gjeldende ved særskilt kjæremål mot beslutningen av 31. oktober; så er imidlertid ikke skjedd, og kjæremålsfristen er forlengst utløpet.

Det er i denne forbindelse å merke at bestemmelsen i tvistemålslovens §355 annet ledd om tilslutningsanke ikke har tilsvarende anvendelse i kjæremålssaker. Angrep på en prosessledende avgjørelse under kjæremålssak må i tilfelle skje i form av kjæremål mot denne avgjørelse, det er ikke adgang til å påkjære den prosessledende avgjørelse i forbindelse med kjæremål mot realitetsavgjørelsen i saken, eller til å gjøre den prosessledende avgjørelse til kjæremålsgrunn.

Videre er å merke at selv om det måtte være en formell feil at avgjørelsen av 31. oktober 1962 er truffet i form av beslutning, ikke som kjennelse - et spørsmål det her ikke er nødvendig å ta stilling til - ville dette ikke hindre at avgjørelsen ble gjort til gjenstand for kjæremål, jfr. tvistemålslovens §396.

Det vil fremgå av det som er sagt, at som angrep på kjennelsen av 5. desember kan kjæremålet ikke føre frem. Og betrakter man det som et angrep på beslutningen av 31. oktober - hva det jo i realiteten er - er det fremkommet for sent».