Rt-1963-659

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-06-08
Publisert:	Rt-1963-659
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 53 B/1963
Parter:	Bergen kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson) mot Leiv Risan (overrettssakfører Nils Skulstad - til prøve).
Forfatter:	Helgesen, Rode, Stabel, Heiberg, Berger. 21-2
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-

Dommer Helgesen: Saken gjelder Leiv Risans krav på å få erstattet av Bergen kommune det økonomiske tap han har lidt som følge av angivelig uriktig behandling på Haukeland sykehus av et benbrudd. Risan fikk brudd på venstre bens skinneben og leggben da han 13. juni 1944 skulle hoppe på en trikk i fart. Behandlingen i sykehuset varte fra 13. juni om kvelden til 11. november 1944.

Erstatningskravet ble pådømt av Bergen byrett 21. oktober 1954. Ved dommen ble Bergen kommune frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Risan påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som avsa dom i saken 20. november 1959 med denne domsslutning:

«Bergen kommune, ved ordføreren, dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Leiv Risan kr. 60 000.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

I lagmannsretten var 4 domsmenn med under hovedforhandlingen. Det var dissens i lagmannsretten, idet de 3 juridiske dommere stemte for frifinnelse av kommunen for erstatningskravet. Innen flertallet var det dissens om erstatningens størrelse. Tre av domsmennene stemte for full erstatning med kr. 85 000, mens en av dem fant at uaktsomheten fra legenes side var årsak til ca. 2/3 av den inntrådte skade, og på dette grunnlag stemte for en erstatning på kr. 60 000. Etter stemmegivningen ble da dette lagmannsrettens resultat.

Bergen kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Leiv Risan har motanket for så vidt angår erstatningens størrelse.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For lagmannsretten ble det ikke hevdet at Bergen kommune er ansvarlig etter reglene om objektivt erstatningsansvar. Heller ikke for Høyesterett har Risan krevet erstatning på det grunnlag at kommunen er ansvarlig, selv om ikke noen av sykehusets personale - leger eller søstre - har gjort seg skyldig i et ansvarsbetingende uaktsomt forhold. Derimot gjøres det gjeldende at kommunen eventuelt er ansvarlig etter reglene om arbeidsherreansvaret, jfr. N.L. 3-21-2.

Til bruk for bevisførselen i Høyesterett er det 20.-22. februar

Side:660

og 30. mai 1961 holdt bevisopptak ved Bergen byrett med avhør av Leiv Risan og 6 vitner. Av disse er 3 nye for Høyesterett.

Som sakkyndig for Høyesterett har vært oppnevnt overlege Halvard Skeie, som også gjorde tjeneste som sakkyndig i lagmannsretten, og som ny sakkyndig overlege Atle Berg. De to sakkyndige har gitt skriftlige erklæringer og dessuten forklart seg muntlig for Høyesterett. Det er ellers fremlagt en del nye dokumenter som det ikke er nødvendig å spesifisere.

Bergen kommune har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«Bergen kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten Leiv Risans påstand er:

«Bergen kommune dømmes til å betale Leiv Risan skadeserstatning kr. 85 000.

Bergen kommune dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for alle retter som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Partene har for Høyesterett i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser.

Bergen kommune mener at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har funnet bevist at årsaken til skaden var at gipsbandasjen ikke i tide ble klippet opp radikalt. Videre har lagmannsrettens flertall etter kommunens mening feilaktig antatt at legene gjorde seg skyldig i uaktsomt forhold når slik radikal oppklipping ikke skjedde øyeblikkelig den 14. juni om morgenen. Endelig har kommunen for Høyesterett gjort gjeldende at den ikke som eier av sykehuset har ansvar etter N.L. 3-21-2 for legepersonalets eventuelle forsømmelser under utøvelsen av legegjerningen ved sykehuset.

Leiv Risans motanke gjelder som nevnt erstatningens størrelse. Han hevder at det ikke er grunnlag for - slik den ene domsmann gjorde - å foreta en avkortning av den erstatning på kr. 85 000 som Risan nedla påstand om i lagmannsretten. Under ankeforhandlingen i Høyesterett har Bergen kommune for øvrig ikke reist innvending mot at Risan blir tilkjent påstandsbeløpet kr. 85 000, hvis det finnes bevist at noen av sykehuspersonalet har handlet uaktsomt, og N.L. 3-21-2 kommer til anvendelse.

Når det gjelder erstatningsplikten er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt.

Risan kom inn på sykehuset om kvelden den 13. juni omkring kl. 21 og ble tatt under behandling umiddelbart etter innkomsten.

Om den behandling Risan fikk på sykehuset viser jeg til fremstillingen i de tidligere dommer, og den gjengivelse av de forskjellige sakkyndige erklæringer som er inntatt eller gjort rede for i dommene.

Som lagmannsretten legger jeg til grunn at den skade som ble påført Risan, oppsto som følge av sterkt nedsatt blodtilførsel til leggens muskulatur, og at det i dette tilfelle forelå den såkalte ischæmiske muskelkontraktur. At det var denne tilstand som

Side:661

var til stede er samtlige de sakkyndige enige om, men de er uenige om årsaken til lidelsen. Overlege Skeie mener at lidelsen er fremkalt av en for trang gipsbandasje. Overlege Berg har en divergerende oppfatning med hensyn til det primære årsaksforhold, men også han regner med bandasjeringen som årsaksfaktor idet han i sin erklæring av 5. juni 1962 bl.a. uttaler: «Allikevel har den ischæmiske muskelkontraktur opptrådt i så mange tilfeller ved stramt anlagte bandasjer, at vi ikke kan se bort fra denne årsaken. Alle er vel i dag enig om at for stramt anlagte bandasjer i alle fall er en medvirkende årsak til at tilstanden oppstår og utvikles.» Slik jeg ser saken er det imidlertid ikke nødvendig for avgjørelsen av denne å ta standpunkt til hva som medisinsk sett er den primære årsak til lidelsen.

Før jeg behandler ansvarsspørsmålet, finner jeg grunn til å understreke at det ikke kan reises noen berettiget kritikk mot sykehuset for den behandling Risan fikk ved innleggelsen i sykehuset om kvelden den 13. juni: reposisjon i Bøhlers skinne og gipsbehandling eller mot den behandling som ble satt i verk den 16. juni og som av dr. med. Bruusgaard er betegnet som adekvat, systematisk, aktiv og «uten tvil reddet pasientens underekstremitet». Hva spesielt gipsbehandlingen ved innkomsten angår nevner jeg at dr. med. Bruusgaard i sin erklæring av 22. april 1953 uttaler at bandasjen lett kan bli for trang i tilfelle «hvor gipsbehandlingen institueres kort tid etter skaden før den maksimale hevelse har innfunnet seg». Om dette forhold kan vises også til overlege Skeies uttalelse i erklæringen av 20. oktober 1961: «På Risan ble gipsbandasjen lagt som en uforet sirkulærbandasje etter avdelingens metode. Allerede om natten, noen timer etter behandlingen, fikk han sterke smerter. Det er derfor kanskje mest sannsynlig at bandasjen var lagt på for stramt. Det kan meget lett skje og er et hendelig uhell. Hvis bare en enkelt sirkulærsutur legges for stramt kan det oppstå komplikasjoner som i dette tilfelle. - Det er mulig at gipsbandasjen ikke var for trang straks den var lagt på, men ble for trang på grunn av tiltagende hevelse omkring bruddstedet. Det kommer alltid hevelse omkring et brudd, og denne når ikke sitt maksimum før etter et eller to eller kanskje tre døgn.»

Jeg går så over til spørsmålet om sykehusets ansvar for behandlingen i det første kritiske døgn. Det er behandlingen i dette døgn, som etter min mening er avgjørende for sakens utfall. Jeg er her enig med lagmannsrettens flertall i at det ansvarsbetingende forhold i dette tilfelle er at gipsbandasjen ikke ble klippet radikalt opp allerede om morgenen den 14. juni. En radikal oppklipping vil i dette tilfelle si at det ved oppklippingen må skje en fullstendig frigjørelse av underekstremiteten eller for å bruke overlege Bergs ord i hans erklæring av 5. juni 1962: «Når det dreier seg om leggen, må den for det første klippes opp i hele sin utstrekning, og den må vides ut i en slik grad at den ikke øver noensomhelst komprimerende trykk mot det område av leggen der de største muskelmassene er, tykkleggen.»

Side:662

Av sykejournalen fremgår det at Risan natten etter innkomsten, altså natt til 14. juni, hadde klaget over sterke smerter i foten, og at pasientens tær om morgenen den 14. juni var «blå og varme med dårlig bevegelighet». Med støtte i uttalelser av de sakkyndige for Høyesterett legger jeg til grunn at dette var et generelt faresignal, som varslet om at man her sto overfor et tilfelle av en alvorlig forstyrrelse i sirkulasjonssystemet. Jeg legger videre til grunn at man måtte regne med at sirkulasjonsforstyrrelsen i dette tilfelle var en følge av for trang gipsbandasje, og at situasjonen krevet at bandasjen om morgenen den 14. ble radikalt klippet opp. Det fremgår av de sakkyndige erklæringer at det i et tilfelle som dette er nødvendig å handle raskt og foreta den fullstendige frigjørelse for bandasjen så hurtig som mulig etter at sirkulasjonsforstyrrelsen er konstatert. Å gjøre dette er av de sakkyndige betegnet som en elementær forholdsregel i den situasjon som forelå om morgenen etter Risans innkomst på sykehuset. Jeg har forstått det slik at forholdsregelen må tas som en profylaktisk foranstaltning for om mulig å redde muskulaturens ernæring.

Jeg har videre forstått de sakkyndige derhen at alle leger er klar over faremomentene ved enhver gipsbehandling, og at det er et viktig ledd i profylaksen mot sirkulasjonsforstyrrelser å overvåke omhyggelig de pasienter, som har fått anlagt gipsbandasje.

Jeg finner etter dette å måtte legge til grunn at legene ved morgenvisitten den 14. var eller burde vært klar over situasjonen, og at det derfor etter forholdene var en ansvarsbetingende feil ved sykehusets behandling at det ikke straks ble foretatt en radikal oppklipping av gipsen.

På grunnlag av sykejournalen og uttalelsene fra de sakkyndige sammenholdt med opplysningene ellers i saken, legger jeg til grunn at en radikal oppklipping ikke ble foretatt om morgenen 14. juni. Det er uklart hvorfor dette ikke ble gjort, idet de sakkyndige for Høyesterett er enige om at det for så vidt ikke var noen grunn til tilbakeholdenhet fordi bruddet også var sikret ved den strekk, som var lagt gjennom helbenet. En radikal oppklipping skulle derfor etter de sakkyndiges mening ikke innebære noen risiko for forskyvning på bruddstedet.

Spørsmålet blir så hvilken virkning en radikal oppklipping ville ha hatt. Om dette uttaler overlege Skeie i sin erklæring av 20. oktober 1961: «Det er rimelig å anta at den ischæmiske kontraktur hadde vært undgått hvis gipsbandasjen var blitt klippet opp radikalt allerede om morgenen den 14/6.» I en ny erklæring av 23. februar 1962 uttrykker han det slik: «Jeg er tilbøyelig til å anta at i hvert fall en vesentlig del av skaden kunne vært reparert hvis gipsbandasjen var klippet opp tilstrekkelig om morgenen 14/6.» Overlege Berg, der som tidligere nevnt ser noe annerledes på årsaken til en ischæmisk kontraktur enn overlege Skeie, har i sin forklaring for Høyesterett gitt uttrykk for at det er mulighet for at en radikal oppklipping hadde vært tilstrekkelig til å heve sirkulasjonsforstyrrelsen.

Side:663

Jeg finner etter omstendighetene å måtte bygge på som sannsynlig at varige skader av betydning hadde vært unngått hvis den radikale oppklipping var blitt gjort om morgenen den 14., og antar derfor at den nødvendige erstatningsrettslige årsakssammenheng mellom forsømmelsen av å klippe radikalt opp og den inntrådte skade her er til stede.

Jeg er enig med lagmannsretten i at Bergen kommune i et tilfelle som det foreliggende må være ansvarlig for den inntrådte skade og kan tiltre lagmannsrettens begrunnelse for dette.

Det er ingen dissens mellom partene om erstatningsberegningen, og kommunen har godkjent et erstatningsbeløp på kr. 85 000.

Mitt resultat blir etter dette at ankemotpartens påstand tas til følge.

Jeg antar at det ikke er grunn til å endre byrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser.

Da kommunens anke ikke har ført frem, må ankemotpartens påstand om saksomkostninger for Høyesterett tas til følge. Det bemerkes at arbeidsoppgave fra de sakkyndige ikke foreligger. Høyesterett kan derfor ikke nå fastsette deres salærer, som når de er fastsatt vil komme i tillegg til saksomkostningene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Bergen kommune dømmes til å betale til Leiv Risan 85 000 - åttifem tusen - kroner.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergen kommune til Staten ved Justisdepartementet 4 200 - fire tusen to hundre - kroner samt det beløp hvortil godtgjørelsen til de sakkyndige overlegene Halvard Skeie og Atle Berg blir fastsatt av Høyesterett.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Heiberg og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Per Lorentzen):

Saken gjelder krav om erstatning for inntrådt og fremtidig tap ved påstått uriktig sykehusbehandling av et benbrudd. Saksøkeren er Leiv Risan, født xx.xx.1927. Behandlingen fant sted på Haukeland sykehus. Bergen kommune er saksøkt.

Saksøkeren ble behandlet ved sykehuset i tiden 13. juni til 11. oktober 1944. Den fysiske skade etter behandlingen består i at venstre ankel og fot er praktisk talt stiv, i en spissfotstilling, at det er nedsatt følelse og tynn hud med til dels væskende sår flere steder. Foten og benet er noe sammenskrumpet. Saksøkeren har hatt lengre tids arbeidsudyktighet, og skaden har ellers medført at han har fått en besværlig, haltende gang, at foten lett blir overanstrengt og at han ikke kan utføre tungt arbeid eller arbeid som forutsetter at han går eller står meget. I løpet av de 10 år som er gått har tilstanden bedret seg noe. Den økonomiske skade

Side:664

består i at saksøkeren til legekonsultasjoner, medisin, reiser og sykehusopphold m.v. etter behandlingen på Haukeland sykehus har hatt en utgift på i alt kr. 3 926,70, at han i tiden fra uhellet til 1. juli 1950 bare har hatt uvesentlige inntekter, fra 1. juli 1950 til 15. oktober 1954 har hatt inntekter som lå under de han ville hatt om han hadde kunnet fortsette sitt tidligere erverv. Han var 17 år og typograflærling da uhellet inntraff. Endelig omfatter den økonomiske skade tap i fremtidig erverv. - - -

Retten har oppnevnt som sakkyndige professor, dr. med. Chr. Bruusgaard og avdelingslege H. Nissen-Lie, begge Oslo. De sakkyndige har på forhånd gjennomgått saken, undersøkt saksøkeren og avgitt erklæringer under hovedforhandlingen.

Retten har hørt 6 vitner, derunder daværende overlege ved kirurgisk avdeling på Haukeland sykehus, dr. med. Backer-Grøndahl, og daværende reservelege, lege Peter Årdal. - Sykejournalen er dokumentert.

Retten legger følgende sakssammenheng til grunn:

Ved 19,30-tiden den 13. juni 1944 brakk saksøkeren begge ben i venstre legg da han skulle hoppe på en trikk i fart. Saksøkeren ble brakt til legevakten og derfra til Haukeland sykehus, kirurgisk avdeling. Her ble han tatt under behandling samme aften.

Med hensyn til status presens før behandlingen fremgår det av sykejournalen at pasienten er kraftig og godt utviklet i forhold til alderen med friskt utseende. Ved undersøkelsen av skaden er det bl.a. uttalt: «Ingen tegn til cirkulasjonsforstyrrelser. Tærne beveges godt.»

Etter røntgenundersøkelse ble det straks gjort spinalanestesi. Av behandlingen hitsettes fra journalen: «Repositio. Immobilisatio. (Årdal). Man reponerer i Bøhlers apparat med trådstrekk gjennom calcaneus, kontrollerer stillingen ved gjennomlysning og legger en forreste gibsskinne fra litt ovenfor mitten av låret til tærne med sirkulærerturer rundt øverste del av låret, leggen og foten, men slik at helpartiet lates fritt. Benet på Brauns skinne, - 7 kg. strekk.»

Det er forklart at Bøhlers apparat brukes til reposisjoner av brukne ben. Det skadede ben plaseres i apparatet i lett bøyet stilling, slik at knehasen hviler mot en tverrgående jernstang. Vekten som gir strekk går fra helbenet. Det er opplyst at det er anvendt et strekk som svarer til 5-6 kg. Etter reposisjonen er benet og foten lagt i gips, for at bruddendene skal holdes i stilling. Foten er i denne stilling på ny lagt i strekk.

Saksøkeren har forklart at han kjente sterk smerte i benet og foten da virkningen av bedøvelsen avtok. Om morgenen den 14. juni beklaget han seg til avdelingens oversøster, søster Marga. En gang i løpet av den 14. klippet oversøster opp ganske lite av gipsen ved stortåen. Han klaget igjen den 15., og søster Marga klippet opp noe mer, men ikke så langt som forbi ankelen. Saksøkeren har forklart at det fra den 14. var plasert en varmepose mot foten. Saksøkeren har forklart at han den 14. og 15. ikke talte med noen lege. Han beklaget seg til oversøster, og mente at han skulle rette henvendelser om behandlingen til henne. Den 16. om morgenen kom overlegen (Backer-Grøndahl) på morgenvisitten. Saksøkeren har forklart at overlegen ga uttrykk for at det var uriktig å anbringe varmepose ved foten. Han undersøkte deretter foten. Saksøkeren har videre forklart at overlegen ble tydelig alarmert og rekvirerte

Side:665

straks en saks og klippet opp hele gipsbandasjen. Saksøkeren så at foten svellet ut etter oppklippingen. Deretter ble den operasjon, som omhandles nærmere nedenfor, straks iverksatt.

Det er noen uklarhet i spørsmålet om når gipsbandasjen ble totalt oppklippet. Søster Marga har som vitne forklart at saksøkeren den 14. juni beklaget seg over smerten og hun brakte klagen videre til dr. Årdal, som ga ordre til at det kunne klippes litt opp. Hun mener at hun klippet opp den 15. juni. Hun kan ikke si når gipsbandasjen ble klippet opp totalt, og vet ikke hvem som har gjort det. Sykejournalen har ikke noe notat mellom den 13. og 16. Om oppklippingen inneholder journalen følgende: «16/6-44. Natten etter innkomsten klaget pas. over sterke smerter i foten. Om morgenen dagen efter var pas. tær blå og varme med dårlig bevegelighet. Man klippet derfor gibs op straks på medialsiden. Herefter kom tilstanden seg litt. Tærne var varme, cyanotiske, men bevegeligheten var fremdeles dårlig. Man bennet derfor gibsen mer op. Igår formiddag var tærne blekere enn før, men fremdeles nogenlunde varme. Han kunne da ikke bevege, og følte kun enkelte steder f. eks. på stortåen. Man fjernet derfor hele fremste del av gibsen, slik at han bare ble liggende i bakre skall.»

Sykejournalen gir etter dette uttrykk for at den totale oppklipping fant sted den 15.

De ytre funn på foten, at foten ble blålig av farve, liten følelse og bevegelighet, pekte på en alvorlig komplikasjon. Man ble klar over at det var tilstøtt en trombose (blodpropp) som forhindrer friskt blod å strømme gjennom fotens vev. En slik sirkulasjonsforstyrrelse kunne bevirke gangren (koldbrann) som igjen kunne gi anledning til amputasjon. For å hindre denne utvikling ble operasjonen den 16. juni foretatt. Den gikk i korthet ut på at man festet bruddendene i leggbenet med plate og fjernet nervenettet omkring en del av lårets pulsåre. Det siste skulle bevirke at blodet lettere ville strømme gjennom eller forbi det sted hvor trombosen satt. Da den ventede effekt uteble foretok overlegen senere den 16. juni den s.k. sympaticus-blokade. Og nå inntraff den tilsiktede virkning. Allerede dagen etter var tilstanden betydelig bedret.

Retten finner det unødvendig nærmere å gå inn på det som ble foretatt den 16. juni og senere for å avbøte skaden. De sakkyndige har uttalt at det var en adekvat og dyktig gjennomført behandling. Det synes også å være enighet mellom sakens parter om at det er så.

Saksøkeren har pekt på at han kom inn i sykehuset med et ganske ordinært og ukomplisert brudd. Før behandlingen var det ingen sirkulasjonsforstyrrelser. Det fremgår av journalen. Saksøkeren var ellers frisk og i god kondisjon. Når da skaden skyldes sirkulasjonsforstyrrelser, må skadeårsaken være inntruffet under behandlingen av benbruddet. Saksøkeren mener at skadeårsaken må søkes i en av følgende to muligheter: enten at strekket i Bøhlers apparat har vært for stort og uten at jernstangen som knehasen hviler mot har vært foret, eller at gipsbandasjen har vært lagt for stramt på. Dessuten kan den uriktige plasering av varmeposen være en kumulerende skadeårsak.

Begge disse forhold er feil som lastes legen, dr. Årdal, og sykehuset som ansvarsbetingende uaktsomhet, hevdes det. Saksøkeren gjorde anskrik allerede den 14. juni til oversøster. Han talte ikke med noen lege

Side:666

før den 16. juni, og først da ble gipsen klippet opp. Manglende legetilsyn kan skyldes at dr. Årdal reiste på ferie allerede den 14. juni. Men den sviktende kommunikasjon mellom pasient og leger kan ikke gå utover saksøkeren. Det var i alle tilfelle uaktsomt å la ham bli liggende i gipsbandasjen.

Saksøkte vil ikke benekte at skadeårsaken kan være ett av de forhold saksøkeren har pekt på. Men det benektes at det er handlet under ansvarsbetingende uaktsomhet fra noen av sykehusets vedkommende. Etter de store talls lov vil det med mellomrom inntreffe uhell av den her nevnte art, uten at det skyldes uriktig behandling eller kan legges noen til last. Sykehuset har behandlet tilfellet på en ordinær, samvittighetsfull måte. Det er et hendelig uhell.

Men selv om det var så at sykehusets leger har handlet uaktsomt, kan ikke saksøkte, Bergen kommune, bli ansvarlig. Ansvaret må bygges på N.L. 3-21-2. Legene vet et sykehus står ikke i et slikt underordningsforhold til saksøkte at det passende kan sies med lovboken at de er «Tiener eller Anden». Det kan muligens passe på oversøster. Det er henvist til fremstillinger om dette spørsmål i Stang, Norsk Erstatningsrett side 202, Øvergård, N. E. side 192 og Kristen Andersen N. E. side 79.

Retten skal bemerke:

På grunnlag av det som er fremført under saken, og spesielt de sakkyndiges erklæringer, ansees det bevist at skadeårsaken - trombosen - er inntruffet under behandlingen av benbruddet. Det kunne ellers tenkes at trombosen kunne føres tilbake til sykelige anlegg hos saksøkeren, eller til skade på bløtdelene ved selve bruddet. Men det er ingen holdepunkter for å anta det. Og det motsies av sykejournalens opplysning om at det ikke er tegn til sirkulasjonsforstyrrelser.

Retten antar at det mest sannsynlige er at skadeårsaken er inntruffet under strekningen i Bøhlers apparat, og legger det til grunn. Skaden kan da skyldes at det er anvendt for stort strekk. Dr. Årdal har som vitne forklart at strekket var 5-6 kg. De sakkyndige har redegjort for at det ofte er anvendt strekk på inntil 20 kg. Riktignok kan legen øke strekket ved egen muskelkraft, men retten har intet holdepunkt for å bygge på at strekket er øket ut over en forsvarlig grense. Retten har heller ikke holdepunkt for å anta at foringen på den jernstang knehasen hvilte mot i Bøhlers apparat var utilstrekkelig.

Etter dette er hverken anbringelsen av varmeposen eller for stram gipsbandasje selvstendige skadeårsaker. Det er imidlertid klart at hvis man hadde vært oppmerksom på skaden, skulle ikke benet vært lagt i gips, og skulle ikke blitt liggende slik til den 15. juni. Men det er intet holdepunkt for at man måtte kreve at det skulle tas affære før. Gipsen tok jo sikte på å helbrede for benbruddet, og man kunne risikere «forskytninger» av bruddstedene om gipsen ble åpnet i utrengsmål. Tidsmomentet har dessuten neppe hatt meget å si for sykdomsbildet.

Ved vurderingen av om det er utvist uaktsomhet ved skadetilføyelsen av noen av sykehusets vedkommende bemerkes forutsetningsvis, at retten i stor utstrekning føler seg bundet av hva de sakkyndige har uttalt, fordi det her gjelder et spesifikt sakkyndig spørsmål. De sakkyndige er autoriteter på området. Retten vil vise til det som uttales hos Kristen Andersen: Norsk Erstatningsrett side 63-64. Retten har imidlertid

Side:667

sammenholdt de sakkyndiges erklæringer med de opplysninger som ellers foreligger i saken, og finner at det er god sammenheng.

I spørsmålet om det var uaktsomt i og for seg å anvende den metode som er brukt i saksøkerens tilfelle uttaler begge de sakkyndige at metoden den gang - i 1944 - var ansett som god og hensiktsmessig. Den var i bruk landet over.

I spørsmålet om det er utvist konkret uaktsomhet uttaler de sakkyndige at de ikke har funnet holdepunkter for det. De har uttalt at behandlingen i saksøkerens tilfelle var samvittighetsfull og korrekt. Når skaden allikevel kunne inntre er det et rent hendelig uhell. Metoden var god og hensiktsmessig i de aller fleste tilfelle. Men den var ikke ufeilbarlig. Den kunne gi et godt resultat i 99 av 100 tilfelle. Saksøkerens tilfelle er det ene. Det representerer den fare som etter de store talls lov alltid er til stede, selv om det utvises all mulig forsiktighet.

Retten finner på grunnlag av de sakkyndiges erklæringer, sammenholdt med de øvrige opplysninger i saken at det ikke er utvist ansvarsbetingende uaktsomhet fra noen av sykehusets vedkommende. Etter dette er det unødvendig å avgjøre om saksøkte, Bergen kommune, i tilfelle ville bli ansvarlig etter regelen i N.L. 3-21-2.

Saksøkeren har pekt på at dersom retten finner at kravet om erstatning for utvist uaktsomhet ikke fører frem, må retten subsidiært ta standpunkt til om saksøkeren tilkommer erstatning på grunnlag av reglene om det objektive erstatningsansvar.

Saksøkte har anført at norsk rettspraksis ikke i noe tilfelle har instituert objektivt erstatningsansvar for leger eller sykehus etter prinsippene for ansvar for farlig bedrift. Det henvises til læren i teoretiske fremstillinger, spesielt Øvergård side 125. Når objektivt ansvar i andre tilfelle er pålagt etter interesseavveiingsprinsippet, er det å si at det ikke passer i forhold til et sykehus. Kommunen yter syke og tilskadekomne mennesker hjelp på sykehuset. Det er ikke et forretningsforetagende, men et ledd i kommunens sosiale forsorg.

Retten er enig i det som er anført av saksøkte, og skal bare føye til at en konsekvens av et objektivt ansvar i det foreliggende tilfelle, måtte bety at sykehuset fikk ansvaret for at behandlingen var 100 % heldig, og det er medisinsk sett en umulighet. Det er grunn til å beklage de mennesker som får en vanskjebne ved en uheldig eller mislykket behandling. Men slike skadevirkninger har det offentlige søkt å minske ved andre tiltak på det sosiale plan, vanføreforsorg, ulykkestrygd o. l. Dette forhold tilsier etter rettens mening også at det ikke er plass for objektivt erstatningsansvar i det foreliggende tilfelle. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kr. Syvertsen og H. F. Marthinussen og hjelpedommer Dagfinn Breistein med domsmenn Ernst Rosenkilde, Johs. Anthun, Trygve Dahl og Anna Bergh):

- - -

Lagmannsretten er under ankeforhandlingen, etter krav fra den ankende part, satt med 4 domsmenn trukket av det alminnelige utvalg. Retten har videre etter krav fra den ankende oppnevnt 2 nye sakkyndige for lagmannsretten, nemlig overlege, dr. med. Alexander Brekke og overlege Halvard Skeie, begge Stavanger. De sakkyndige har avgitt

Side:668

erklæringer av 3. november 1958 og 31. oktober 1959. De har videre under ankeforhandlingen avgitt ytterligere forklaringer. - - -

Leiv Risan har for lagmannsretten forklart seg slik som det fremgår av byrettens dom. Når det gjelder årsaken til spissfotstillingen, har han forklart at benet ble liggende i gipsbandasjen antagelig så lenge han lå til sengs. Men gipsen under fotsålen smuldret etterhånden opp, slik at den ikke ga noen støtte. Det var dr. Bendiksen som, antagelig i begynnelsen av august 1944, oppdaget at foten hadde fått en spissfotstilling. Det ble da plasert en kasse i sengen.

Tidligere oversøster Margrethe Johnsen mener å kunne erindre at Risan om morgenen den 14. juni 1944 klaget over smerter og at hun da varslet den behandlende lege, dr. Årdal. Etter ordre fra ham klippet hun så opp gipsbandasjen over vristen og opp til ankelleddet. Hun har ikke foretatt mer enn denne oppklipping, og har ikke hørt mer klager fra Risan. Daværende 2. reservelege, Petter Årdal, kan ikke huske noe om dette tilfelle. Men han mener at han reiste på ferie om morgenen den 14. juni og at han ikke hadde noen kontakt med oversøster. Reservelegene hadde vakt annen hver dag, og han skulle således ikke ha noe med pasienter å gjøre den 14. juni. Bøhlers apparat hadde foret tverrstang. Man brukte små vekter ved behandlingen i dette apparat, vanlig 4-5 kg. Tidligere assistentlege ved sykehuset, Ole Gundersen, har forklart at han holdt det foredrag som vedligger saken, høsten 1944. I foredraget har han skrevet at gipsen ble klippet opp og bennet ut den 14. juni om morgenen, dette overensstemmende med slik han den gang erindret det.

De oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten har i sin erklæring av 3. november 1958 bl.a. anført:

«Vår vurdering av behandlingen er bygget på journaltilføyelsen 16. juni. Denne er skrevet på det aktuelle tidspunkt - som en vanlig journaltilføyelse - og uten tanke på rettssak. Det må derfor antas at opplysningene er korrekte. Dr. Årdals opplysning i retten om at det var brukt trekk på 5-6 kg i Bøhlers strekkapparat, er tillagt stor betydning. Denne opplysning forelå ikke da de to tidligere sakkyndige avga erklæring.

Skadedes fremstilling av det som hendte, er det vanskelig å ta stilling til. På ethvert norsk sykehus går legene visitt to ganger om dagen. Da blir et gipset brudd kontrollert, og pasienten har anledning til å si fra om noe er i veien.

Resumé og konklusjon: Skadede var frisk da ulykken skjedde. Bruddet var «pent» med liten forskyvning, lite bruddhæmatom. Karr og muskulatur var ubetydelig skadet.

Bruk av Bøhlers apparat ved reposisjonen er det intet å innvende imot. Reposisjonen er utført skånsomt med trekk på 5-6 kg. Vi går ut fra at tverrstangen var polstret siden bruken av Bøhlers apparat var alminnelig på avdelingen.

Skade på karrene i knehasen er derfor mindre sannsynlig.

Det kan ikke klandres at det har vært brukt uforet gipsbandasje. Uforet gipsbandasje har vært brukt og brukes fremdeles i ganske stor utstrekning.

Gipsbandasjen synes å være lagt på etter vanlig metodikk.

Det kan ikke gis noen uttalelse om gipsbandasjen ble lagt på for stramt eller ikke.

Side:669

Hevelsen omkring bruddstedet må ha øket raskt. Derved er gipsbandasjen blitt for stram på et tidlig tidspunkt. Pasienten klaget over smerter straks virkningen av spinalbedøvingen var over.

Legenes reaksjon ved visitten neste morgen var «straks» å klippe opp gipsbandasjen. Dette hadde ingen virkning. Bandasjen ble så «bennet mere opp». Da heller ikke dette hadde den ønskede virkning, ble forreste del av gipsbandasjen fjernet.

Det kan derfor ikke sies å ha foreligget uaktsomhet.

Gipsbandasjen ble klippet opp om morgenen, og så ble tilstanden observert. Da det ikke kom noen bedring, ble bandasjen bennet opp - og tilstanden observert videre. Først 15. juni ble bandasjen klippet opp radikalt.

Det må ha foreligget en feilvurdering. Legene synes ikke å ha vært klar over hvor farlig tilstanden var allerede første dag og har derfor ikke handlet radikalt nok.

Skadede er i dag etter en rekke operasjoner og annen behandling meget sterkt invalidisert.

Han har en smertefull fot med stadig recidiverende sårdannelser i huden. Ankelleddet er stivt, og foten står fiksert i 15. spissfotstilling. Forfotens ledd er stive. Tærne kan såvidt beveges. De krummer seg i hammertåstilling. Det er sterk atrofi av muskulaturen på legg og fot. P. t. ingen sår på foten. Uten spesialsko kan han nesten ikke gå uten stokk eller krykke. Under gangen overstrekkes i kneleddet. Med spesialsko går han atskillig bedre, men selv da nokså dårlig.

Invaliditetsgraden anslås til 60 %.

Det kan neppe oppnås noen bedring ved fortsatt behandling. Han vil være best tjent med amputasjon på leggen og en god protese.

Invaliditetsgraden med en god protese anslås til 50-60 %.»

Etter på ny å ha undersøkt Risan har de i en erklæring av 31. oktober 1959 anslått invaliditetsgraden til 50 %.

I sine forklaringer under ankeforhandlingen har de opprettholdt det som er anført i erklæringene.

Begge de sakkyndige har på forespørsel erklært at hvis Risans forklaring om at han ble liggende uten tilsyn fra legene fra 14. til 16. juni, og at bandasjen først ble klippet opp den 16. juni, er riktig, har de behandlende leger utvist et uaktsomt forhold.

Det tilføyes at en av de sakkyndige for byretten, avdelingslege Nissen-Lie, har gjennomgått de nye sakkyndiges erklæring av 3. november 1958. Han har i den anledning i brev av 3. desember 1958 til høyesterettsadvokat Sevaldson bl.a. anført:

«Jeg har intet spesielt å tilføye - den nye legeerklæring virker meget nøktern, og det er såvidt jeg kan se ingen vesentlig forskjell i vår oppfatning av casus. Som det fremgår av begge erklæringer, må det meget tidlig, sannsynligvis i løpet av første natt, ha kommet betydelige, nærmest irreparable, forandringer p.gr.a. sterkt nedsatt blodtilførsel til leggens muskulatur. Om dette, som jeg i sin tid antydet, skyldes en karskade under selve reposisjonsmanøvren, eller en avsnøring av gipsbandasjen, spiller vel forsåvidt mindre rolle - det avgjørende vil være om gipsen ble tilstrekkelig radikalt åpnet ved første visitt neste morgen. Ble gipsen den gang åpnet i full lengde, har sykehuset gjort det som den

Side:670

gang kunde gjøres. En radikal operativ behandling på det tidspunkt kunde muligens ha vært indisert, men denne form for inngrep var vel mindre kjent i 1944, og inngrepet ville i seg selv sikkert ha betydd adskillig risiko. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at de artikler av dr. St. Bunnell som det henvises til i erklæringen av overlegene Brekke og Skeie neppe har vært kjent her i landet før adskillig tid efter avslutningen av siste krig. Det kan derfor ikke bebreides legene ved Haukeland sykehus at de ikke var kjent med disse behandlingsprinsipper i 1944.»

Når det gjelder den påståtte plasering av en meget varm varmepose på foten, har overlege Brekke gitt uttrykk for at varmeposen har kunnet forhøye skaden betydelig hvis den har vært lagt direkte på foten, og det i så tilfelle kan være tale om et uaktsomt forhold. Hvis den derimot har hengt på den bøyle som var anbrakt rundt foten av hensyn til strekket, har den neppe hatt noen betydning. Overlege Skeie har uttalt at en plasering av en varmepose slik som forklart av Risan, var meget uheldig i dette tilfelle, men han tror ikke at mange var klar over dette i 1944, og mener derfor at det ikke kan legges noen til last om varmeposen har vært plasert slik som nevnt.

Overlege Brekke mener at den spissfotstilling som Risan fikk under oppholdet på sykehuset, kan skyldes at han ikke har fått en kasse å sparke mot, og karakteriserer det som en uaktsomhet når de behandlende leger ikke i tide har sørget for dette. Overlege Skeie anfører at benet etter operasjonen den 16. juni 1944 ble liggende i den bakre gipskapsel, som hadde støtte under fotsålen, hvorfor en sparkekasse var unødvendig så lenge benet lå i bandasjen. For øvrig er han av den oppfatning at Risan ville fått en spissfotstilling som en følge av at muskulaturen i leggen ved den ischemiske kontraktur erstattes av et arrvev, som så trekker seg sammen.

Lagmannsrettens flertall, de 4 domsmenn, er kommet til at Bergen kommune må betale erstatning.

Av sykejournalen fremgår det at det ikke var tegn til sirkulasjonsforstyrrelse ved første gangs undersøkelse av Risan den 13. juni. Sirkulasjonsforstyrrelsen kan derfor ikke være en følge av selve benbruddet. Domsmennene mener at Risan heller ikke kan være tilføyet noen skade under behandlingen i Bøhlers apparat. De viser her til dr. Årdals forklaring om at apparatet hadde foret tverrskinne, at det vanlig bare ble brukt 4-5 kg strekk, og at det ikke var noe ved dette brudd som skulle tilsi noen avvikende behandling. Ut fra dette er de for dette punkts vedkommende enig med de sakkyndige for lagmannsretten.

Domsmennene er enige om at årsaken til skaden må søkes i at gipsbandasjen ble oppklippet for sent. Hevelsen omkring bruddstedet har medført at gipsbandasjen ble for trang. Derved er benet blitt utsatt for et ytre trykk som har medført skaden. Det vises til de sakkyndiges utredninger om dette.

I spørsmålet om hvilket hendelsesforløp som skal legges til grunn for tiden 14.-16. juni 1944 har domsmennene delt seg i 3 fraksjoner:

Domsmann Rosenkilde mener at Risans forklaring er riktig. Han finner det derfor godtgjort at Risan ble liggende uten tilsyn av legene fra benet ble gipset natten til 14. juni, og til den 16. juni. Oppklippingen skjedde først om morgenen den 16. juni.

Side:671

De 3 andre domsmenn tør ikke legge Risans forklaring av hendelsesforløpet i det kritiske tidsrom til grunn. Man kan ikke utelukke feilerindring fra Risans side, og forklaringen er i strid med sykejournalen. De finner at sykejournalen må være den sikreste kilde og bygger derfor på denne.

Av notatet i journalen den 16. juni fremgår det at gipsen den 14. juni ble klippet opp på medialsiden. Domsmann fru Bergh finner det godtgjort at denne oppklipping er den samme som oversøster har forklart seg om. Det ble den gang således ikke klippet opp lenger enn til ankelen. Videre heter det at gipsen ble bennet opp. Dette må være den del av gipsen som da var oppklippet. Først den 15. juni ble det således foretatt en radikal oppklipping.

Domsmennene Dahl og Anthun anser det unødvendig å ta standpunkt til om oppklippingen den 14. juni bare skjedde til ankelen, eller gipsen ble klippet helt opp. De finner det i begge tilfelle godtgjort at den oppklipping og utbenning som fant sted den 14. juni, ikke har vært utført slik at den har lettet trykket fra gipsbandasjen mot leggen. Dette var først tilfelle ved oppklippingen den 15. juni.

Domsmennene fru Bergh, Dahl og Anthun finner alle at det den 14. juni om morgenen var tydelige tegn på sirkulasjonsforstyrrelse. Risan hadde allerede om natten klaget over sterke smerter i foten, og om morgenen var tærne blå og varme med dårlig bevegelighet. De mener at legene da pliktet øyeblikkelig å foreta en radikal oppklipping, slik at trykket fra gipsbandasjen kunne fjernes. Når legene ikke foretok denne oppklipping, finner de nevnte domsmenn at legene har gjort seg skyldig i et uaktsomt forhold.

Domsmennene Dahl og Anthun finner det videre mest sannsynlig at Risan ikke ville fått noen skade hvis bandasjen hadde blitt klippet radikalt opp den 14. juni om morgenen. De viser til de sakkyndiges uttalelse om at skaden kommer fra 6 til 48 timer. Om morgenen den 14. juni var det gått ca. 8 timer etter at gipsbandasjen var pålagt.

Domsmann fru Bergh finner det meget vanskelig å ta stilling til om noe av skaden var inntrådt og irreparabel om morgenen den 14. juni. De sakkyndige har ikke kunnet gi noen sikker uttalelse om dette. Hun er kommet til at Risan også i tilfelle av slik oppklipping ville fått noen skade, men at denne ville blitt mindre enn nå er tilfelle. Hun er blitt stående ved at det er mest sannsynlig at ca. 1/3 av skaden allerede var inntrådt. Legenes uaktsomhet er derfor årsak til ca. 2/3 av den inntrådte skade.

Domsmann Rosenkilde er, ut fra det hendelsesforløp som han legger til grunn, av den oppfatning at legene har utvist uaktsomhet ved ikke å tilse Risan før den 16. juni om morgenen. De pliktet nøye å overvåke denne pasient som hadde fått anlagt gipsbandasje etter benbrudd. Hvis de det hadde gjort, ville de den 14. juni om morgenen blitt oppmerksomme på de tydelige tegn på sirkulasjonsforstyrrelse, og han er enig med de øvrige domsmenn i at legene da hadde pliktet å klippe bandasjen radikalt opp straks. Hvis de det hadde gjort, mener han, i tilslutning til det som er anført av domsmennene Dahl og Anthun, at det mest sannsynlige er at Risan ikke ville fått noen skade.

Haukeland sykehus var kommunalt i 1944 da Risan ble behandlet

Side:672

der. Domsmennene er alle av den oppfatning at Bergen kommune må være ansvarlig for skader som skyldes uaktsom behandling fra legenes eller eventuelt overlegens side. De viser til Kristen Andersen: Erstatningsrett, side 106 og 203, og den på sistnevnte side refererte dom avsagt av Bergen byrett den 3. oktober 1955.

Et mindretall, de 3 juridiske dommere, er kommet til samme resultat som byretten.

Lagdommerne Syvertsen og Marthinussen skal bemerke:

Alle de sakkyndige er enige om at skaden er oppstått som følge av sterkt nedsatt blodtilførsel til leggens muskulatur. De oppnevnte sakkyndige for byretten er kommet til at den sannsynligste årsak til dette er en karskade oppstått under behandlingen i Bøhlers apparat, mens de sakkyndige for lagmannsretten mener at den for sent oppklippede gipsbandasje er den sannsynlige årsak til den nedsatte blodtilførsel.

Vi finner etter dette at årsaken til at det oppsto ischemisk muskelkontraktur må søkes i behandlingen i Bøhlers apparat eller i at gipsbandasjen ble for sent oppklippet. Det kan også være tale om en kombinasjon ved at det oppsto en trombose av knehasens blodårer under behandlingen i Bøhlers apparat, og at gipsbandasjen har influert på trombosen, slik at skaden er blitt større. Andre årsaker enn de nevnte finner vi å kunne se bort fra etter de sakkyndige erklæringer som foreligger.

Vi finner det unødvendig å ta standpunkt til hvilke av de nevnte årsaker som er den mest nærliggende, idet vi ikke kan finne det godtgjort at det ved noen av disse behandlinger er utvist noe uaktsomt forhold fra vedkommende på sykehuset.

Når det gjelder spørsmålene om det var uaktsomt å benytte Bøhlers apparat og om det ved behandlingen i apparatet er utvist uaktsomhet, er vi enig med byretten og tiltrer dens begrunnelse.

Risan mener å huske detaljert hva som foregikk i tiden 14.-16. juni 1944. Hans forklaring for lagmannsretten er overensstemmende med byrettens gjengivelse av hans forklaring der (oktober 1954). Men av dr. Serck-Hanssens erklæring av 25. oktober 1949 fremgår det at Risan til denne har forklart at gipsen ble klippet opp den 15. eller 16. juni, dvs. annen eller tredje dag. Risan var i 1944 bare 17 år og han lå i tiden 14.-16. juni 1944 med store smerter. Dette, og at det nå er gått så lang tid som 15 år etter behandlingen på sykehuset, gjør at vi i denne sammenheng finner å måtte se bort fra Risans forklaring. Notatet i sykejournalen er skrevet av en lege den 16. juni og må kunne ansees som et sikkert grunnlag når det gjelder å avgjøre hva legene har observert og hvilken behandling pasienten har fått i det kritiske tidsrom.

Journalen viser at den behandlende lege den 14. juni om morgenen har fått opplyst at Risan om natten hadde klaget over sterke smerter i foten og at tærne da var blå og varme med dårlig bevegelighet. Deretter er det anført i journalen: «Man klippet derfor straks gipsen opp på medialsiden». Vi forstår dette slik at gipsen ble klippet opp i hele sin lengde. Hvis gipsen bare hadde blitt klippet opp til ankelen, antar vi at dette hadde blitt anført. En slik delvis oppklipping har også sannsynligheten mot seg. Begrunnelsen for oppklippingen var klar, nemlig å lette blodsirkulasjonen i den skadede fot. En oppklipping til ankelen

Side:673

ville ikke være noe tjenlig middel. Når gipsen ble klippet helt opp om morgenen, er det gipsen i hele sin lengde som er bennet mer opp lenger ut på dagen den 14. juni. Da tilstanden den 15. juni var blitt verre, tærne var nå blekere enn før og lite bevegelige, fjernet man hele forreste del av gipsen.

En gipsbandasje er så stiv at en oppklipping, etter de sakkyndiges oppfatning, som vi slutter oss til, ikke vil medføre at trykket fra gipsbandasjen blir lettet i noen vesentlig grad. Hvor meget bandasjen ble bennet ut senere på dagen har man ingen opplysninger om, men en slik utbenning kan så vidt forståes i hvert fall ikke hindre at bandasjen kan utøve trykk noen steder mot leggen. Etter de sakkyndige erklæringer som foreligger, kan det i dag sies at den objektivt riktige behandling ville vært å fjerne den øverste del av gipsen allerede om morgenen den 14. juni.

Når det gjelder avgjørelsen av spørsmålet om det man i dag kan si var en objektiv uriktig behandling skyldes et uaktsomt forhold fra de behandlende legers side, skal først bemerkes at man ved denne avgjørelse må se bort fra de fremskritt legevitenskapen har gjort også på dette område etter 1944. Vi viser også til dr. med. Chr. Bruusgaards uttalelse i hans sakkyndige erklæring om at det ikke er ualminnelig ved tilfelle som det foreliggende at kirurgene er noe nølende med å klippe opp, fordi man ved en radikal oppklipping ofte taper det man har oppnådd ved sin reposisjon og fiksasjon.

Det fremgår av sykejournalen at de behandlende leger har fulgt tilfellet, og det er ingen grunn til å trekke i tvil at de til enhver tid har foretatt det som de mente var den riktigste behandling. Om de herunder har vurdert feil kan vi ikke finne at denne feilvurdering i tilfelle er av en slik karakter at det kan sies å foreligge et uaktsomt forhold.

Hjelpedommer Breistein er kommet til samme resultat som rettens andre juridiske medlemmer. Han er imidlertid blitt stående ved at skadelidte - alle forhold tatt i betraktning - ikke kan sies å ha påvist at det er årsakssammenheng mellom behandlingen på sykehuset og invaliditeten.

For øvrig vil han tilføye:

Det har for meg vært uråd å finne frem til det forhold eller inngrep som ble foretatt på sykehuset og som forårsaket ischemien. Jeg legger til grunn at det er ischemien som har ført til invaliditeten. Et sted må selvsagt årsaksforholdet ligge. Men etter bevisene i saken kan jeg ikke finne det sannsynliggjort at årsaken ligger i behandlingen mer enn i selve skadetraumet.

At gipsbandasjen har vært for stramt pålagt vil vel gjerne for en ikke-fagmann ligge nær å anta. Dette er imidlertid et årsaksforhold som ingen av de sakkyndige synes å ha villet legge til grunn. Jeg finner ikke å kunne fravike deres vurdering.

I denne sammenheng peker jeg på at professor Bruusgaard har nevnt at det visstnok ikke kan utelukkes at gipsen var for trang, men at det skulle synes mindre rimelig at gipsbandasjen som var lagt har influert på forløpet av den trombose som professoren selv forutsetter var under utvikling. Og overlege Nissen-Lie peker i samme forbindelse på at symptomene var voldsomme allerede på et tidlig tidspunkt og bedret seg ikke vesentlig etter at gipsen ble klippet opp.

Side:674

Overlegene Brekke og Skeie fremholder at det er meget vanskelig å gjøre seg opp en begrunnet mening om hva som førte til ischemien. Når det gjelder gipsbandasjen, kan det ikke gis noen uttalelse om den ble lagt på for stramt eller ikke. Derimot mener de at hevelsen omkring bruddstedet må ha øket raskt. Derved er gipsbandasjen på et tidlig tidspunkt blitt for stram. De siterer etter Bunnell at det visstnok er så at de aller fleste tilfelle av ischemisk kontraktur finner sted i forbindelse med en for trang gipsbandasje, men at det også er mange eksempler på at det er oppstått ischemiske kontrakturer uten noen snørende bandasje om ekstremiteten.

I resyméet sitt på erklæringen av 25. januar 1950 nevner også overlege Backer-Grøndahl at det ikke helt kan utelukkes at gipsbandasjen kan ha skadet Risan. For legene på avdelingen sto dette imidlertid som lite sannsynlig, fordi åpningen av bandasjen ikke hjalp noe. Man tok derfor konsekvensen av dette standpunkt og opererte pasienten, og endelig gjorde man en sympaticus-blokade. Denne viste en tydelig virkning, og dette faktum mente man pekte i retning av at årsaken til sirkulasjonsforstyrrelsen og dens følger lå dypere, og eventuelt i en trombose av leggens eller lårets årer.

Etter det jeg foran har anført, fremgår det at ingen av de nevnte kirurger har kunnet legge årsaksforholdet i selve inngipsingen av leggen. For lagmannsretten har heller ikke den ankende påstått at det er gjort noen feil ved at gipsbandasjen er lagt for stramt på.

Den annen skadeårsak som har vært drøftet, er en eventuell trombose. Overlege Backer-Grøndahl nevner at man på et tidlig tidspunkt var åpen for muligheten av en trombose som årsaken til ischemien.

Ved en trombose vil det fort bli et dobbelt trykk. Et trykk innenfra i fascierummene, og et trykk utenfra av gipsbandasjen. Ved å fjerne gipsen, vil man lette det ytre trykket, men man fjerner ikke årsaken.

Hvis man legger årsaksforholdet i en trombosedannelse, vil spørsmålet bli om denne tilstand var en følge av behandlingen på sykehuset. Denne mulighet er fremholdt av professor Bruusgaard og overlege Nissen-Lie, og de setter den i forbindelse med bruken av Bøhlers apparat. Professor Bruusgaard forstår jeg slik at han mener at det er oppstått en trombose i knehasens blodårer på grunn av trykk mot disse under bruddreposisjonen. At han anser trombosedannelsen som et hendelig uhell, er en sak for seg.

Overlege Nissen-Lie mener at komplikasjonen opplagt må skyldes en karskade, med en sterkt nedsatt blodsirkulasjon til fot og legg. Som den mest nærliggende forklaring nevner han at karene i knehasen er skadet under den primære reposisjon i Bøhlers strekkapparat.

Overlegene Brekke og Skeie har på den annen side fremholdt at en skade av karene i knehasen var lite sannsynlig, hvis strekket bare var 5-6 kg, hva ingen av dem har villet bestride. Bruddets ukompliserthet skulle da også tilsi liten strekk-kraft. Disse leger mener - så vidt jeg forstår dem - at også Bruusgaard og Nissen-Lie muligens ville ha kommet til samme resultat, om de hadde bygget på den samme forutsetning.

I pakt med overlegene Brekke og Skeies uttalelser for lagmannsretten, har heller ikke den ankende villet bygge på at skadeårsaken ligger i bruken av Bøhlers apparat.

Side:675

Andre muligheter for trombosens utløsning i behandlingstiden enn bruken av Bøhlers apparat, er nok tenkelige. Eksempelvis ved overføringen på Brauns skinne og ved transport til sykerom. Men slike årsaker er ikke omhandlet eller gjort gjeldende i saken.

Slik bevisene - herunder de sakkyndiges uttalelser - ligger an, er jeg i atskillig villrede om årsaksforholdet til ischemien. Jeg tør ikke bygge på at den ligger i selve behandlingsmåten.

Spørsmålet blir da om der overhodet er noen mulighet for at årsaken kan ligge forut for innleggelsen på sykehuset. Svarer man nei på dette spørsmål, må det tross alt være sammenheng mellom sykehusoppholdet og ischemiens opprinnelse.

Ved innleggelsen på sykehuset ble status presens beskrevet slik: «Venstre legg: Sterk hevelse omtrent svarende til midten. Der er ikke synlig aksedeviasjon, men abnorm bevegelighet og smerter omtrent svarende til midt på crus. Ingen tegn til cirkulasjonsforstyrrelse. Tærne beveges godt.»

Bemerkningen om at det ikke forelå sirkulasjonsforstyrrelse ved innleggelsen, er et forhold som kan peke i retning av at den ischemiske kontraksjon ikke var under utvikling da skadelidte ble lagt inn. Jeg forstår byretten og flertallet i lagmannsretten slik at de har tillagt anførselen betydelig vekt.

Jeg antar imidlertid at til tross for journalens opplysning om upåvist sirkulasjonsforstyrrelse, er det ikke utelukket at trombosen var under utvikling allerede fra selve skadetraumets inntreden.

Jeg viser først til overlege Backer-Grøndahls uttalelse om det høyst uvanlige i at en ung gutt skal kunne brekke begge ben i den ene leggen bare fordi han tar sats for å hoppe opp igjen på et trinn til en trikk som er begynt å gå. Det antas så ualminnelig - sier overlegen - at man uvilkårlig må tenke på om måten leggen er brukket på er helt riktig forklart. Overlege Backer-Grøndahl kan ikke finne løsningen i en begynnende Syringomeli - en nervesykdom - men han kan heller ikke utelukke denne løsning. Videre uttaler overlegen at man på sykehuset diskuterte årsaken, fordi man fant at den ikke kunne ligge i gipsingen. Man ble stående ved at det enten måtte være en dyp blødning, som trykket på pulsåren, eller en dyp trombose. På operasjonsfeltet fant man at blodlevrene var tørrere enn vanlig. Der kunne ikke sees noen trombosert åre. Men trombosen kunne godt ligge utenfor operasjonsfeltet. Derfor ble sympaticustectomien foretatt for å oppnå bedre gjennomblødning.

Lege Ole Gundersen har i sitt foredrag høsten 1944 kommet inn på årsaksforholdet. På den ene side mener han det er usannsynlig at det skulle ha kommet en lesjon av kar og nerver ved traumet, fordi det ikke var noe symptom ved journalopptaket på at kar eller nervelesjon hadde inntrådt. Ved operasjonen 3 dager etter skaden, fantes bare et ubetydelig hæmatom og der var påfallende liten blødning. Dette at det i høyde med bruddstedet bare var liten blødning, skulle tyde på at sirkulasjonsforstyrrelsen lå lenger oppe. Legen konkluderer med å uttale at han alt i alt anser en ischemisk kontraktur som den mest nærliggende mulighet, og da forårsaket av trombose eller uttalt karspasme i leggens arterier.

Professor Bruusgaard nevner i sin erklæring som en

Side:676

årsaksmulighet: En blodåreskade oppstått samtidig med bruddet - selv om han ikke bygger på en slik skade, fordi det ikke var tegn til noe slikt ved undersøkelsen.

Det som imidlertid gjøres ved undersøkelsen av sirkulasjonen er å føle arteriepulsen på fotryggen og bak indre ankelknoke. Undersøkelsen omfatter for så vidt kun den arterielle del av sirkulasjonsbeløpet. Således kan venene i leggen vel være skadet, uten at dette behøver konstateres ved undersøkelsen på innleggelsestiden. Dermed kan det ikke utelukkes at betingelsene for dannelse av en trombose har vært til stede allerede fra innleggelsen av. Jeg forstår overlege Backer-Grøndahl slik at det kan ha vært en dyp trombose som har utviklet seg i blodets strømretning. I alle tilfelle kan det vel på skadetiden ha funnet sted en ikke liten indre blødning. Av journalen fremgår det at foten var atskillig opphovnet, under Status presens er det nevnt om leggen at der var «sterk hevelse omtrent svarende til midten». En slik sterk hevelse må vel skyldes en av to ting: Enten blødning eller utsondret vevsvæske. Hva den skyldtes, er det uråd for meg å ha en bestemt formening om. Men det kan neppe helt utelukkes at denne tilstand dekket over en begynnende trombosedannelse med den ischemiske kontraktur til følge.

Årsakssammenhengen til den ischemiske kontrakturen som fikk invaliditeten til følge, er fremdeles for meg et uløst problem. Av en rekke mulige årsaker, innser jeg ikke at den ene er mer sannsynlig eller nærliggende enn den andre. At årsakssammenheng ikke er påvist, må derfor føre til at det ikke er rom for noe erstatningsgrunnlag.

Nå vil man kanskje innvende at selv om det ikke var årsakssammenheng mellom behandlingen og den oppståtte ischemi, så er det likevel årsakssammenheng mellom behandlingen og den foreliggende invaliditet eller med andre ord: Hadde inngrepet som ble gjort den 16. gjennom sympaticustectomien, vært foretatt den 14. eller 15., kunne invaliditeten ha vært unngått eller i hvert fall blitt sterkt redusert. Et standpunkt til dette spørsmål vil etter min mening måtte bygge på ren gjetning slik bevisene om det faktiske hendelsesforløp foreligger i dag. Jeg er derfor blitt stående ved at det ikke er godtgjort årsakssammenheng mellom behandlingen på sykehuset og den foreliggende invaliditet.

Når det gjelder de påståtte kumulative skadeårsaker, skal lagmannsretten bemerke:

Risan har forklart at det var plasert en meget varm varmepose ved foten i tiden 14.-16. juni. Han kan ikke si om den var plasert direkte mot foten eller om den hang på den tidligere nevnte bøyle. Andre opplysninger om denne varmepose foreligger ikke. Retten har forstått de sakkyndige slik at varmeposen ikke ville ha noen betydning hvis den hang på bøylen, og legger deres oppfatning til grunn. Retten kan etter de opplysninger som foreligger, ikke ta standpunkt til om posen var plasert mot foten eller hang på bøylen. Retten er derfor enstemmig kommet til at det ikke er årsakssammenheng mellom plaseringen av posen og Risans skade.

Risan har etter behandlingen på sykehuset fått en spissfotstilling på det skadede ben. Man vet at benet etter operasjonene den 16. juni lå i den bakre del av gipsbandasjen. Benet skulle da få støtte av gipsen under fotsålen. Risan har forklart at gipsen etter hvert myknet opp og

Side:677

smuldret. Hvor lang tid det kan ha tatt før gipsen under fotsålen på den måte ikke skulle gi foten den nødvendige støtte, foreligger det ingen opplysninger om. Etter Risans forklaring må videre legges til grunn at han fikk en kasse til å sparke mot. Risan har angitt tidspunktet til begynnelsen av august. Det er etter dette uklart om Risan fikk kassen så snart legene mente at han ikke lenger hadde den tilstrekkelige støtte av bandasjen, eller om han har ligget noen tid uten noen støtte for foten. Av de sakkyndige er det bare de som er oppnevnt for lagmannsretten som har uttalt seg om dette forhold. Som nevnt foran mener overlege Brekke at spissfotstillingen kan skyldes manglende støtte, mens overlege Skeie mener at den er en nødvendig følge av den ischemiske muskelkontraktur. Slik som saken etter dette ligger an, er retten enstemmig kommet til at den ikke finner årsakssammenheng mellom den behandling Risan fikk under oppholdet på sykehuset etter den 16. juni og den inntrådte spissfotstilling. - - -