Rt-1963-736

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-06-22
Publisert:	Rt-1963-736
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 69 B/1963
Parter:	Fru A (overrettssakfører Olav Hestenes - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Nikolai Helseth).
Forfatter:	Rode, Stabel, Helgesen, Nygaard, Skau
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §48, §8

Dommer Rode: I sak anlagt av A mot hans tidligere ektefelle fru A angående samværsrett til deres fellesbarn, datteren B, født xx.xx.1953, avsa Oslo byrett den 9. mars 1962 dom med slik domsslutning: «Fru A frifinnes. Sakens omkostninger oppheves.» A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som den 1. september 1962 avsa dom med slik domsslutning:

Side:737

«A tilkjennes rett til samvær med sin datter B 3 uker hver sommerferie.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten.»

Angående saksforholdet viser jeg til de to retters domsgrunner.

Fru A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun er ved bevilling av Justisdepartementet fritatt for å betale rettsgebyrer. For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. Videre er det til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Oslo og Ålesund byretter, hvorunder partene og 6 vitner har gitt forklaringer. Av vitnene er 3 nye for Høyesterett. Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Fru A hevder at lagmannsrettens dom er uriktig med hensyn til så vel rettsanvendelse som bevisbedømmelse, og har til støtte herfor i det vesentlige anført: Lagmannsretten har hatt et dårligere grunnlag for sin avgjørelse enn byretten hadde, idet den ikke - som denne - har kunnet bygge på et umiddelbart inntrykk av begge parter, da A ikke møtte personlig for lagmannsretten. Lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av §8 i lov om barn i ekteskap når den uttaler, at «det er den eneste naturlige samværsordning når foreldrene bor så langt fra hverandre at samværene fortrinnsvis foregår i ferietiden på den samværsberettigedes bopel eller feriested». Det må konkret avgjøres om de nærmere omstendigheter gjør en slik samværsordning naturlig. Slike omstendigheter foreligger ikke i denne sak, og det er i denne forbindelse særlig fremhevet at ekteskapet ble oppløst på grunn av et forhold som A innledet med en gift kvinne mens hans hustru var gravid. Hun ble først og ved et tilfelle kjent med forholdet da det hadde vedvart i ca. 2 år. Forholdet kaster lys over A's og vedkommende kvinnes moralske holdning og karakter, og er derfor et relevant moment ved den skjønnsmessige avgjørelse etter ektebarnlovens §8. Dette har lagmannsretten sett bort fra. A er senere blitt gift med vedkommende kvinne, etter at også hennes ekteskap var oppløst. Hun har i sitt tidligere ekteskap en gutt som er hos henne. I det nye ekteskap er det også en gutt. Det kan ikke sees at lagmannsretten har vurdert den konfliktsituasjon som vil oppstå om datterens samvær med faren også skal omfatte hans nye familie. Hun er kjent med den rolle hans nåværende hustru spillet for oppløsningen av foreldrenes ekteskap. A har også bebudet å ville ta datteren med til sine foreldre i X. Fru A anser sine tidligere svigerforeldres hjem som et lite ønskelig oppholdssted for datteren, men heller ikke dette er vurdert av lagmannsretten. Det hevdes videre at det er uriktig når lagmannsretten uttaler at det ikke er fremkommet noe som gjør det betenkelig å instituere en så vidtgående besøksrett som lagmannsretten har gjort. Det er da ikke tatt hensyn til at barnet selv motsetter seg å reise bort fra moren. Heller ikke er det tatt hensyn til den indirekte virkning

Side:738

det vil ha for barnet at dets mor ved gjennomføringen av barnets årlige reise skal utsettes for nye psykiske påkjenninger i tillegg til de hun nå i årevis har vært utsatt for. At omsorgen for B i flere uker skal overlates til A's nye hustru, som er den som brøt inn i og ødela fru A's ekteskap, kan det ikke ventes at hun skal forsone seg med. Lagmannsretten har videre sett bort fra at ankemotparten har prøvet å overtale barnet til å reise med seg, og således har vist liten ansvarsfølelse og innsikt i den vanskelige situasjon. Lagmannsretten har heller ikke tillagt det betydning at A i alle år har hatt rett til samvær med barnet i tilknytning til dets hjemlige miljø, men bare delvis har utnyttet denne samværsrett. Han har hatt rikelig anledning til å opparbeide et virkelig kontaktforhold til barnet. Det må være lovens forutsetning at den allerede bestående samværsrett skal være utnyttet før der gjennomføres en så vidtgående samværsrett som det her er tale om.

I tilknytning til den påstand som fru A's prosessfullmektig har nedlagt for Høyesterett, er det anført at hun har gitt ham i oppdrag å nedlegge påstand om at A tilkjennes rett til å være sammen med B i opptil 14 dager hver sommer og ellers når som helst han er på besøk i Oslo. Det er fru A's forutsetning at besøksretten skal utøves i tilknytning til B's hjem i Oslo. Hun fastholder imidlertid hva hun har uttalt i sin partsforklaring, at hvis A er interessert i det, kan hun tenke seg å bifalle at han får ha B hos seg sammenhengende i det nevnte tidsrom i Oslo eller på Østlandet. Forutsetningen må imidlertid være at han ikke bringer sin nye hustru sammen med B, og at B selv ønsker å reise bort fra hjemmet med faren. Situasjonen er i dag den at B ikke vil reise bort med faren, og hun ønsker ikke å gi B noe pålegg om å reise. Hun forplikter seg imidlertid til å forsøke positivt å påvirke B til å reise til faren og være hos ham slik som nevnt. Kan slike samvær komme i stand, og viser de seg vellykket, vil hun ikke motsette seg at varigheten av dem økes.

Påstanden lyder:

«1. Fru A frifinnes for A's krav om samværsrett i den utstrekning dette medfører B's samvær med andre enn ham personlig i opptil 14 dager hver sommerferie og ellers under hans besøk i Oslo.

2. Fru A tilkjennes saksomkostninger for byretten, og for Høyesterett med unntak av beløp for rettsgebyrer. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett, og for Høyesterett forsåvidt angår rettsgebyrer.»

A anser lagmannsrettens dom som riktig så vel i begrunnelsen som i resultatet, bortsett fra omkostningsavgjørelsen. Han har imøtegått de enkelte ankepunkter og herunder bl.a. anført at han ikke har inntrykk av at B var uvillig til å reise bort med ham. Mulige uttalelser fra henne i den retning må tas med forbehold hensett både til alderen og til mulig påvirkning fra omgivelsene. For øvrig gjelder hva han har uttalt under bevisopptaket til bruk for lagmannsretten, og som også har fått uttrykk i dens dom, at om han skulle få anledning til å ha B hos seg for en bestemt tid

Side:739

om sommeren, vil han ikke holde B tilbake mot hennes vilje dersom hun gir uttrykk for å ville reise tilbake til sin mor. B skal få full anledning til å stå i forbindelse med sin mor når hun vil dette både pr. telefon og brev, og også moren vil selvfølgelig få den kontakt hun vil gjennom brev og telefon i denne tiden.

For A er nedlagt slik påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes med den endring at A tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

I anledning av den ankende parts anførsler for Høyesterett bemerker jeg, at jeg ikke kan se at det kan ha hatt noen betydning for lagmannsrettens resultat at A ikke har møtt personlig for denne rett. I anledning av samværsretten har han møtt 2 ganger i byretten for 2 forskjellige dommere, som begge i sine dommer har gitt uttrykk for at han må ansees vel skikket til å ha datteren hos seg. Fru A har da heller ikke hverken for lagmannsretten eller for Høyesterett bestridt at så er tilfelle.

At lagmannsretten - som hevdet av den ankende part - skal ha bygget på en uriktig forståelse av ektebarnlovens §8 kan jeg ikke se at det er grunnlag for å anta. Etter min mening fremgår det klart av domsgrunnene at lagmannsretten i samsvar med nevnte lovbestemmelse har gått ut fra at det må avgjøres helt konkret, på grunnlag av omstendighetene ved denne spesielle sak, om forutsetningen for å tilkjenne faren samværsrett foreligger og hvordan denne samværsrett i tilfelle bør utformes under hensyn til at det ikke må være «truleg at samværet kan verta uheppe for barnet».

Det er utformingen av samværsretten det er tvist om, idet det ikke i prinsippet er bestridt at A skal ha rett til å være sammen med datteren. Fru A's anførsler for Høyesterett utenom de to jeg har behandlet, gjelder i det vesentlige momenter av større eller mindre betydning for denne utforming. Jeg anser det ikke nødvendig i detalj og enkeltvis å gjennomgå disse anførsler. Det vil fremgå hvordan jeg ser på dem når jeg redegjør for hvorfor jeg, tross fru A's innvendinger, er blitt stående ved lagmannsrettens resultat når det gjelder samværsrettens omfang.

Det er, som alt nevnt, enighet om at A må få anledning til å være sammen med datteren B. Det er heller ikke uenighet om at han har både den farsfølelse og de personlige egenskaper som gjør at det vil være av betydning for B å lære ham nærmere å kjenne og få en fastere tilknytning til ham. Jeg anser det imidlertid klart at dette ikke kan oppnåes ved et slikt samvær som det som har funnet sted i de ca. 6 år som er gått etter at ekteskapet ble oppløst - noen timer daglig under A's sjeldne og kortvarige Oslo-opphold. Etter min mening må hensynet til B's beste tilsi at far og datter får en vesentlig bedre mulighet for å skape og opprettholde en personlig tilknytning enn de hittil har hatt. Da A bor i Y og B i Oslo, må dette av praktiske og økonomiske grunner skje ved at han får anledning til å ha barnet hos seg i

Side:740

kortere eller lengre tid under begges ferie. Som lagmannsretten antar jeg at varigheten av samværet bør settes til 3 uker og avpasses etter fru A's ferie. Videre går jeg, som lagmannsretten og i samsvar med de forutsetninger som A selv har gitt uttrykk for, ut fra at han personlig både henter B og bringer henne tilbake.

Fru A hevder at et slikt samvær, om det overhodet innrømmes, må være undergitt de restriktive bestemmelser at det skal finne sted i Oslo eller på Østlandet, og at B ikke må bringes sammen med A's nåværende hustru. Fru A's standpunkt innebærer at B blir avskåret fra å tilbringe de 3 uker sammen med A's nye familie og på familiens feriested i Z, og at hun heller ikke kan bli med hjem til hans foreldre i X, som han pleier å besøke hver annen sommer.

For Høyesterett er fra fru A's side uttalt at hun mener at forholdene i hjemmet til A's foreldre er av den art, at det vil være skadelig for B å oppholde seg der. Hun har dog ikke villet begrunne anførselen nærmere eller søke å føre bevis for dens riktighet. Fra A's side er hevdet at anførselen er helt uten saklig berettigelse. Etter min oppfatning må det i alminnelighet være både naturlig og ønskelig at et barn i B's stilling også lærer sine besteforeldre på farssiden å kjenne, og jeg kan ikke finne at det foreligger grunnlag for å treffe en bestemmelse vedkommende samværsretten som utelukker dette.

Hva et samvær med A's nye familie angår, er forholdet at O A, som han ble gift med i oktober 1956 - 4 måneder etter at hans ekteskap var oppløst ved dom - er den kvinne han hadde stått i forhold til og hvis ekteskap likeledes var oppløst. Hun har en gutt i tidligere ekteskap, nå 12-13 år gammel, og i det nye ekteskap er det en gutt på ca. 7 år. Hun eier sammen med sin mor og en søster et større sommersted i Z, for Høyesterett betegnet som et ønskested, hvor familien pleier å tilbringe ferien. Om O A foreligger intet ufordelaktig, bortsett fra den kritikk som hennes tidligere forhold til A måtte gi foranledning til, og det er etter min mening ikke grunnlag for å dra i tvil at hun både har evne og vilje til å ta hånd om B på en i enhver henseende tilfredsstillende måte. Noe annet er heller ikke hevdet fra fru A's side. Det er også opplyst at under de forholdsvis korte samvær som B hittil har hatt med de to guttene, er de kommet meget godt ut av det med hverandre.

Det skulle synes å være klart i B's interesse at hun fikk tilbringe noen uker på dette feriested sammen med faren og hans familie. Det synes i hvert fall ikke å være «truleg at samværet kan verta uheppe for barnet». Det er ganske visst anført at B allerede i 5-årsalderen fikk beskjed av sin mor om O A's skyld i at foreldrenes ekteskap var gått over styr, og at hun nå på forespørsel har gitt uttrykk for at hun ikke ønsker å reise bort med sin far. Jeg kan imidlertid ikke finne at det som den 10-årige B måtte ha sagt som svar på spørsmål av denne art kan gi grunnlag for noen formodning om at et samvær med faren og hans familie - om det kommer i stand - vil ha skadevirkning for barnet.

Side:741

Jeg har allikevel vært i sterk tvil om det ikke må stilles som vilkår for samværet med faren at B ikke bringes sammen med hans nye familie og spesielt ikke hans nåværende hustru. Dette skyldes fru A's avgjorte uvilje mot at dette skal skje, og den virkning det derfor indirekte gjennom hennes reaksjon kan få for B om et slikt samvær allikevel kommer i stand. Etter den rolle som A's nåværende hustru har spillet i fru A's ekteskapelige tragedie, er det klart at det er å stille overordentlig store krav til henne å vente at hun skal avfinne seg med at B overhodet skal ha noe med O A å gjøre. Når jeg allikevel mener at et slikt krav kan stilles, er det fordi jeg går ut fra at fru A's innstilling er at det er hensynet til barnets tarv som må være det avgjørende, slik at hennes egne følelser ikke må hindre at man velger den løsning som gir B de beste muligheter i de gjenværende barneår, som ungdom og som voksen. Etter mitt skjønn kan det ikke være tvilsomt - og jeg håper det også må bli erkjent av fru A - at B's tarv tilsier at hennes samvær med faren ikke blir vanskeliggjort, og at hun ikke avskjæres fra å oppnå tilknytning til hans familie og dem som står den nær. Jeg er derfor blitt stående ved at det ikke bør knyttes restriktive bestemmelser til samværsretten som utelukker A fra å bringe B sammen med sin nåværende familie og på dens feriested. Og jeg går ut fra at for begge parter er hensynet til B's beste så avgjørende, at det fra begge sider vil bli vist den gjensidige lojalitet og hensynsfullhet som er forutsetningen for at samværsretten kan gjennomføres på en måte som ikke medfører skadevirkning for henne.

Saksomkostninger er ikke tilkjent for byretten eller lagmannsretten. Etter de særlige forhold som foreligger i saken antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Nygaard og Skau: Likeså.

Av byrettens dom (dommer G. Wiers-Jenssen):

Fru A, født xx.xx.1926 og lektor A, født xx.xx.1922, ble gift 23. juni 1952. De har 1 barn, B, født xx.xx.1953. Ektefellene ble skilt ved Ålesund byretts dom av 16. juni 1956. Hustruen ble tilkjent omsorgen for datteren, og det er i dommen anført at farens samværsrett til datteren skulle partene ordne ved avtale seg imellom. Det lykkedes imidlertid ikke å få i stand noen slik avtale, og i 1957 reiste A sak ved Oslo byrett bl.a. om samværsretten. Han nedla i saken påstand om rett til samvær med datteren 3 uker i sommerferien på et sted utenfor Ålesund og avpasset etter saksøktes ferie. Fru A motsatte seg slik samværsrett, og det heter i dommen: «Hun mener at det inntil videre vil være uheldig med

Side:742

en slik utvidet samværsrett på datterens nuværende alderstrinn. Avgjørelsen herav bør derfor utstå til barnet er kommet i skolealderen. Hun har for øvrig anført at faren ved sin opptreden under ekteskapet har vist liten ansvarsfølelse.»

Ved byrettens dom av 19. desember 1957 ble A's krav om samværsrett ikke tatt til følge, og det heter i dommen: «Når moren bestemt har motsatt seg at barnet inntil videre skal kunne være sammen med faren en tid i sommerferien, finner retten det for tiden ikke riktig i strid med morens oppfatning å treffe en avgjørelse som kan føre til vanskeligheter og vil kunne få skadelige følger for barnet.»

Ved stevning av 3. juli 1961 har lektor A på ny reist sak om samværsrett til datteren. - - -

Da partene var gifte bodde de i Ålesund. Ekteskapet ble oppløst etter ekteskapslovens §48, og saksøkeren giftet seg den 6. oktober 1956 med den kvinne som han tidligere hadde stått i forhold til. I sitt nye ekteskap har han en gutt, født xx.xx.1957, og hans hustru har en gutt på 9 år fra sitt tidligere ekteskap. Saksøkeren er blitt boende i X. Saksøkte flyttet allerede før skilsmissedommen med datteren til sine foreldre i Oslo.

Saksøkeren hevder at han nå må få en rett til virkelig samvær med sin datter. Han må få ha henne boende hos seg slik at det kan bli den kontakt mellom dem, som er naturlig mellom far og datter. Dette er en ordning som loven forutsetter, og som er til gavn for datteren. Han har leilighetsvis vært sammen med datteren når han er på besøk, eller på gjennomrelse i Oslo. Men han mener at saksøkte har lagt vanskeligheter i veien for slikt samvær. Og disse leilighetsvise samvær er ikke tilfredsstillende hverken for datteren eller for ham. Men de har vist ham at datteren og han har det hyggelig og bra når de er sammen, og at det intet skår er i gleden at han er gift på ny og at det er to barn i hans nye familie.

Saksøkte har anført at hun alltid har vært villig til, og stadig er villig til, å la datteren være sammen med saksøkeren når han er i Oslo. Og hun har ikke lagt vanskeligheter i veien for et slikt samvær. Men hun motsetter seg bestemt at saksøkeren skal få ha datteren i sommerferien sammen med sin nye familie. Hun mener stadig at saksøkeren og hans nåværende hustru i den tid som gikk forut for skilsmissesaken, viste at de manglet karakter og moral, og det kan da ikke være riktig at datteren B nå skal bo i deres hjem. Datteren har det nå godt og fredelig hos henne og hennes foreldre, og kjenner ikke til de ulykkelige forhold som ledet til skilsmisse. Hvis hun i ferien skal bo sammen med saksøkeren og hans nye familie, vil det ikke være til å unngå at det oppstår vanskeligheter for datteren. Hun må da få rede på hvorledes disse særegne familieforhold er oppstått, og blir da tvunget inn i en konfliktsituasjon.

Retten har funnet saken tvilsom. Det er etter rettens mening intet som tyder på at saksøkeren eller hans hustru har egenskaper som kan medføre en risiko for at datteren B ville ta noen som helst skade av å bo sammen med dem. Og det må antas at B, som alle andre barn, ville kunne ha glede og gavn av å få den fulle forståelse av at hun hadde en far som var glad i henne og som det var godt å være sammen med.

Men det må på den annen side innrømmes, at hvis B i ferien skal bo

Side:743

sammen med saksøkeren og hans nye familie, er det mange muligheter for at det vil oppstå vanskeligheter for henne. Vanskeligheter ved å forstå situasjonen og vanskeligheter av følelsesmessig art. Med den innstilling saksøkte har overfor saksøkeren, vil det neppe være til å unngå, at B forstår at saksøkte misliker at hun er sammen med saksøkeren og hans familie. B vil da kunne bli tvunget til å ta stilling, ta parti, i det motsetningsforhold som er mellom partene, og da komme opp i en konfliktsituasjon som hun kan ta skade av.

Saksøkte motsetter seg bestemt en slik samværsrett som saksøkeren krever. Og når det foreligger så store muligheter for at samværet ikke vil være til gavn for barnet, antar retten at den må bøye seg for saksøktes, morens mening. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Tessem, Th. Sverdrup-Thygeson og T. Brun Fretheim):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Spørsmålet i denne sak er hvilket omfang samværsretten skal ha og hvorledes den skal utøves i praksis, idet fru A ikke har nektet A rett til samvær med datteren B, og samvær mellom far og datter har funnet sted i Oslo. Retten kan ikke finne det godtgjort at fru A har lagt vanskeligheter i veien for samvær i Oslo.

Loven forutsetter som den normale ordning at den av foreldrene som ikke har foreldremakten over barnet, skal ha rett til samvær med det, selv om loven ikke statuerer noen ubetinget samværsrett. Etter §8, 3. ledd i lov av 21. desember 1956 har den av foreldrene som ikke har foreldremakten, krav på å få fastsatt om han (hun) skal ha rett til å være sammen med barnet og hvilket omfang samværsretten skal ha. Den overlater således til domstolens skjønn å avgjøre om samværsrett skal etableres og omfanget av denne.

Fru A har ikke villet anføre noe ufordelaktig om sin tidligere mann, og det er ikke fremkommet noe i saken som tyder på at A har karakteregenskaper som gjør det betenkelig å la ham være sammen med datteren, idet man i denne forbindelse bortser fra hans fortielse overfor sin første hustru av sitt forhold til den annen.

Lagmannsretten er i motsetning til byretten kommet til at A må få medhold i sitt krav. Det er den eneste naturlige samværsordning når foreldrene bor så langt fra hverandre at samværene fortrinnsvis foregår i ferietiden på den samværsberettigedes bopel eller feriested, jfr. Rt-1956-1114.

Retten finner det ikke trolig at samværet med faren (og hans nye familie) vil virke uheldig for barnet, men at det vil være til gagn og glede for det å få være sammen med faren en del av sommerferien. En kan forstå morens betenkeligheter, og det er ingen grunn til å tvile på at det er ansvarsfølelse hos moren - som den som har omsorgen for sitt barn - som har diktert hennes standpunkt overfor mannens krav i denne sak. Men retten tror ikke at samværet vil føre til sjelelig konflikt for barnet. Man forutsetter da at moren lojalt medvirker til dommens oppfyllelse, hvilket hun er forpliktet til - jfr. Rt-1960-1214, spesielt at hun ikke viser barnet sin uvilje mot å sende henne slik fra seg.

Side:744

Retten finner at samværsretten for faren om sommeren bør begrenses til 3 uker. A's prosessfullmektig har under ankeforhandlingen erklært at han i tilfelle ikke vil ha noe særlig imot en sådan reduksjon.

Retten forutsetter at A søker å innpasse sitt samvær i forhold til morens ferie, således at hun selv får være sammen med datteren i sin egen ferie - jfr. A's påstand i den første sak i Oslo byrett. Fru A har opplyst at hun har 4 ukers ferie, men som regel ikke kan få mer enn 3 ukers sammenhengende ferie om sommeren og at hun ikke er herre over når hun får ferien. Hun er sentralborddame på C-hospitalet som er avhengig av ferievikar.

Det forutsettes at faren selv henter barnet og selv bringer barnet tilbake til Oslo, således som han har lovet. Man forutsetter også at han ikke beholder barnet hvis det vantrives og vil hjem, og at han ikke legger vanskeligheter i veien for telefonisk kontakt mellom mor og datter. - - -