Rt-1963-779
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1963-06-22 |
| Publisert: | Rt-1963-779 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett L.nr. 145 B/1963 |
| Parter: | A/S Vølund, København (høyesterettsadvokat Sverre Lied) mot Partrederiet Utheim (overrettssakfører Per Ditlef Faye) |
| Forfatter: | Bahr, Hiorthøy, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §107, §108, §404, §446, §64 |
Partrederiet Utheim, Kårvåg, kjøpte i 1956 en motor av A/S Vølund, København. I det trykte kontraktformular het det blant annet: «Parterne antager København som rette værneting».
Kjøpet ga anledning til reklamasjon fra Utheim. Som ledd i en ordning utstedte Utheim 2 veksler på tilsammen kr. 25 000, betalbare i Danmark, forfall 1. februar og 1. mai 1960. Utheim var fremdeles misfornøyet med motoren og anla i mars 1960 sak mot Vølund ved Sø- og Handelsretten i København. Vekslene ble ikke innfridd.
I 1961 reiste Vølund vekselsak ved Kristiansund herredsrett til innfrielse av vekslene, og vekseldom ble avsagt. Deretter forlangte Utheim saken fortsatt ved samme domstol etter tvistemålslovens §446 annet ledd til prøvelse av de krav som var oppstått som følge av mangler ved motoren. Vølund motsatte seg fortsettelsessaken under henvisning til litispendensbestemmelsen i tvistemålslovens §64. Herredsretten avviste ikke straks fortsettelsessaken, men ga Utheim anledning til å fremsette sine reelle innsigelser og krav. Vølund begjærte fortsettelsessaken stanset etter tvistemålslovens §107 første ledd inntil det forelå rettskraftig dom ved den danske domstol. Saken ble deretter stanset.
Ved Sø- og Handelsretten ble saken i 1962 avvist etter den danske retsplejelovs §340, idet Utheim ikke møtte. Deretter ble fortsettelsessaken satt i gang igjen etter tvistemålslovens §108.
Kristiansund herredsrett avviste fortsettelsessaken. Frostating lagmannsrett kom til et annet resultat og opphevet avvisningskjennelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte blant annet:
Side:780
«I det avsnitt av kjæremålserklæringen som er sitert foran angripes den del av lagmannsrettens begrunnelse som gjelder spørsmålet om herredsretten skulle ha bygget sin avvisning av fortsettelsessaken på reglene om litispendens (tvml. §64), fordi det da saken ble reist ved herredsretten verserte sak om de samme krav - reist av Utheim mot Vølund - ved dansk domstol. Om dette spørsmål uttaler lagmannsretten:
«Det er lagmannsrettens oppfatning at en rettskraftig avgjørelse av det krav Utheim hadde reist ved de danske domstoler ifølge konvensjonen av 16. mars 1932 regel 1, ville ha hatt bindende virkning i Norge. Under disse omstendigheter burde herredsretten i medhold av regelen i tvistemålsl.s §64 ha avvist den fortsettelsessak som Utheim krevet under vekselsaken. Det vises denne forbindelse til Skeies Sivilprosess 2. utg. bind 1 side 382.
Herredsretten besluttet imidlertid å fremme fortsettelsessaken...».
I et senere avsnitt i begrunnelsen heter det bl.a.:
«Saken forelå for norsk domstol, og da det ble spørsmål om å bringe den i gang igjen etter stansningen var den danske sak falt bort og litispendensspørsmålet ikke lenger aktuelt.»
Lagmannsretten har således gått ut fra at selv om herredsretten på grunn av litispendens ikke var domsmyndig i fortsettelsessaken på det tidspunkt da denne sak ble brakt inn for retten, skal avvisning likevel ikke skje når mangelen senere er avhjulpet, nemlig ved at saken ved den danske domstol er hevet. Lagmannsretten har med andre ord lagt den rettsoppfatning til grunn, at spørsmålet om avvisning på grunn av litispendens i et tilfelle som det foreliggende blir å bedømme på grunnlag av situasjonen på den tid da avgjørelsen - in casu avgjørelsen i overordnet instans - blir truffet, ikke etter forholdene ved saksanlegget. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens standpunkt her bygger på noen uriktig lovforståelse. Man henviser i denne forbindelse til Skeies Civilprocess (2. utg.) bind I side 384 og Altens kommentarutgave av domstolloven (2. utg.) side 39.
Kjæremålserklæringen inneholder også en del andre anførsler, men utvalget finner det ikke nødvendig å gjøre nærmere rede for disse. De gjelder nemlig sider ved avgjørelsen - dels lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse, dels tolkningen av den omhandlede vernetingsavtale - som utvalget ikke kan prøve, fr. tvistemålslovens §404.
Kjæremålet må således forkastes for så vidt det må ansees rettet mot lagmannsrettens lovtolkning, og ellers avvises.»
Side:781