Rt-1963-790
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1963-08-27 |
| Publisert: | Rt-1963-790 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 182 B/1963 |
| Parter: | Dagmar Person og hennes 7 umyndige barn (høyesterettsadvokat Ola Sveen) mot 1. Forsikringsaktieselskapet Hansa (høyesterettsadvokat Jonas Myhre), 2. Sagene Autohandel (overrettssakfører Kaare Jønsberg), 3. Per Lier Berge (overrettssakfører K.J. Wiese), 4. Knut Erik Aas (overrettssakfører Sigvald Blaker), 5. Aage Dehli. |
| Forfatter: | Heiberg, Helgesen, Roll Matthiesen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §98, Tvistemålsloven (1915), §151 |
Dommerne Helgesen, Heiberg og Roll Matthiesen.
Dagmar Person og hennes 7 umyndige barn reiste sak mot forskjellige saksøkte om erstatning for tap av forsørger etter bilulykke. Tvisten gjaldt foruten erstatningskravet og dets størrelse også hvem av de saksøkte som i tilfelle var ansvarlig. En av de saksøkte, Forsikringsaktieselskapet Hansa, reiste regresskrav mot Aage Dehli, og dette søksmål var forenet med erstatningssaken.
Oslo byrett besluttet å foreta oppdeling etter tvistemålslovens §98 annet ledd, slik at det først skulle holdes hovedforhandling angående spørsmålet om erstatning skulle gis og i tilfelle senere dennes størrelse. Ved byrettens dom ble de saksøkte frifunnet. Om delingen ble uttalt:
«Hovedforhandling har vært holdt 12. januar 1962 til behandling av spørsmålet om de etterlatte har krav på erstatning, mens spørsmålet om erstatningens størrelse og hvem som i tilfelle er ansvarlig, er utsatt til eventuell senere behandling.»
I ankeerklæringen til Eidsivating lagmannsrett nedla saksøkerne påstand blant annet om at: «En eller flere av de saksøkte kjennes erstatningsforpliktet overfor fru Dagmar Person og hennes umyndige barn - - -. Spørsmålet om erstatningsbeløpet og hvem som er ansvarlig utsettes til senere avgjørelse.»
Lagmannsretten besluttet 2. mai 1963 å fremme saken i sin helhet. Den 16. mai ba Hansa's prosessfullmektig lagmannsretten om en nærmere begrunnelse, og parten ville «deretter ta stilling til hvorvidt og i tilfelle i hvilken form det vil bli anvendt rettsmidler.» Etter at slik begrunnelse var gitt påkjæret Hansa lagmannsrettens beslutning 26. juni.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner enstemmig at kjæremålet må avvises både fordi det er erklært for sent og fordi beslutningen ikke er gjenstand for kjæremål, jfr. tvml. §98 s. l. Beslutningen ble meddelt den 2. mai, og selv om den kjærende part i prosesskrift av 16. mai bebuder et mulig rettsmiddel, kan ikke dette forrykke kjæremålsfristen, jfr. bl.a. Rt-1954-633. Tvistemålsloven krever ikke noen begrunnelse for beslutninger, og selv om retten senere etter oppfordring begrunner sin avgjørelse, kan det ikke som følge herav løpe noen ny kjæremålsfrist.
Lagmannsrettens beslutning om å fremme saken i sin helhet
Side:791
må forståes som en beslutning om ikke å dele forhandlingene i medhold av tvistemålslovens §98 annet ledd. Denne beslutning er som nevnt ikke gjenstand for kjæremål. For øvrig bemerkes at utvalget er enig i lagmannsrettens syn på den av byretten foretatte deling at denne er foretatt i medhold av tvistemålslovens §98. Utvalget forstår det således slik at byretten ville ha fortsatt hovedforhandlingen hvis den hadde funnet at det forelå et rettmessig krav på erstatning og avgjort de andre tvistespørsmål i saken. Selv om byrettsdommeren avsluttet hovedforhandlingen med å erklære «saken tatt opp til doms», kan ikke dette medføre at byrettens dom under de foreliggende omstendigheter må ansees som en deldom etter tvistemålslovens §151, en bestemmelse som overhodet ikke er nevnt av byretten. At den ankende part i sin påstand i ankeerklæringen ved en uforsettlig feil har begrenset saken, kan heller ikke medføre et annet syn på ankeinstansens adgang til ikke å dele forhandlingene.»