Rt-1963-835

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-09-07
Publisert:	Rt-1963-835
Stikkord:	Tolking
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 89/1963
Parter:	1. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskap, 2. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs Pensjonskasse (høyesterettsadvokat Olaf Klingenberg) mot Alf Bjørneberg (nå Jonna Bjørneberg) (høyesterettsadvokat Jac. P. Jacobsen).
Forfatter:	Hiorthøy, Skau, Bahr, Anker, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Sjømannspensjonsloven (1948), Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §38, LOV-1917-04-20-§29, Lov om Statens pensjonskasse (1921) §13, §29, Statens pensjonskasseloven (1949) §43, Krigsskadeerstatningsloven (1953)5

Dommer Hiorthøy: I sak mellom pensjonert maskinsjef Alf Bjørneberg og 1. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab og 2. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs Pensjonskasse avsa Trondheim byrett - byrettsdommmer Kj. Bugge med domsmenn - 30. mars 1960 dom med denne domsslutning:

«Representantskapets beslutninger av 18. desember 1953 og 25. juni 1954 om endringer i pensjonskassens regulativ og vedtekter er uforbindende for maskinsjef Alf Bjørneberg for så vidt de medfører redusert pensjon fra pensjonskassen.

Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs Pensjonskasse er forpliktet til å gjøre opp

Side:836

maskinsjef Bjørnebergs pensjon etter bestemmelsene i de eldre vedtekter og det eldre pensjonsregulativ, og foreta etterbetaling for tiden fra hans overgang på pensjon i 1956, med prosessrenter fra forliksklagen til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dampskibsselskabet og Pensjonskassen påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett, som avsa dom i saken 17. mars 1961. Lagmannsrettens dom, som er avsagt under deltagelse av 2 domsmenn, har denne domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs Pensjonskasse til maskinsjef Alf Bjørneberg kr. 5500 innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Dommen er avsagt under dissens, idet et mindretall - lagmannen og en lagdommer - stemte for at saksomkostninger heller ikke skulle tilkjennes for lagmannsrett. Det var også dissens med hensyn til begrunnelsen, for så vidt som de juridiske dommere ga uttrykk for at selskapet i medhold av de gamle vedtekters §14 pkt. 4 måtte være berettiget til å underkaste Pensjonskassens vedtekter en alminnelig revisjon, og at medlemmene, derunder også Bjørneberg, i så fall måtte finne seg i at pensjonssatsene ble satt ned. Derimot var det enstemmighet om at Bjørneberg måtte gis medhold i sin subsidiære innsigelse om at representantskapsbeslutningene av 18. desember 1953 og 25. juni 1954 var ugyldige i forhold til ham på grunn av feil ved behandlingsmåten.

Dampskibsselskabet og Pensjonskassen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«1. At Frostating lagmannsretts dom av 17. mars 1961 oppheves.

2. At Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs Pensjonskasse frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Alf Bjørneberg, eller nå hans enke fru Jonna Bjørneberg, har tatt til gjenmæle for Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«Representantskapets beslutninger av 18. desember 1953 og 25. juni 1954 om endringer i pensjonskassens regulativ og vedtekter er uforbindende for maskinsjef Alf Bjørneberg og nå hans enke fru Jonna Bjørneberg for så vidt de medfører redusert pensjon fra pensjonskassen.

Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs pensjonskasse er forpliktet til å gjøre opp maskinsjef Bjørnebergs og fru Jonna Bjørnebergs pensjon etter bestemmelsene i de eldre vedtekter og det eldre pensjonsregulativ, og foreta etterbetaling for tiden fra maskinsjef Bjørnebergs overgang på pensjon i 1956, med prosessrenter fra forliksklagen til betaling skjer.

Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs pensjonskasse dømmes til å erstatte fru Jonna Bjørneberg saksomkostninger for alle retter.»

Side:837

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak i Trondheim og Oslo, henholdsvis 31. januar og 22. mars 1962, med avhør av ankemotparten Alf Bjørneberg og i alt 5 vitner. Det er videre fremlagt atskillig nytt skriftlig bevismateriale som jeg skal komme tilbake til senere i den utstrekning jeg finner det påkrevet. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for byretten og lagmannsretten.

Når det gjelder realiteten har de ankende parter i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg de samme bevis som for de tidligere retter. Det hevdes således at bestemmelsen i de gamle vedtekters §14 pkt. 3, 1. punktum, som beskytter «de rettigheter som tilkommer allerede ansatte funksjonærer», bare tar sikte på opparbeidede rettigheter, dvs. premiereserven. For så vidt angår den overskytende del av den opprinnelig fastsatte pensjon - for Bjørnebergs vedkommende kr. 3200 v kr. 2120 - må det etter vedtektene være fri adgang til nedsettelse. Under enhver omstendighet må etter de ankende parters mening den skjedde reduksjon, som foranlediget ved innføringen av sjømannstrygden, være hjemlet i unntaksbestemmelsen i vedtektenes §14 pkt. 4, jfr. pkt. 3, 2. punktum. Selv om visstnok sjømannstrygden ikke egentlig kan betegnes som en «almindelig folkeforsikring», må den antas å omfattes av unntaksklausulen, hvis formål har vært å reservere selskapets handlefrihet for tilfelle av dobbeltforsikring som følge av lovgivningsmessige tiltak. Hvorvidt en dobbeltforsikring skyldes gjennomføring av en alminnelig folkeforsikring eller etablering av en særskilt sjømannstrygd, må i denne forbindelse være av uvesentlig betydning. Innføringen av sjømannstrygden i 1948 nødvendiggjorde revisjon av pensjonssatsene for funksjonærene om bord, både av økonomiske grunner og for å opprettholde en rimelig balanse i forhold til satsene for funksjonærene i land. Hensynet til fradragsretten i henhold til skattelovgivningen spilte også inn. Adgangen til revisjon i medhold av vedtektenes §14 pkt. 4 er etter de ankende parters mening i prinsippet ubegrenset. Her gjelder ingen innskrenkning under hensyn til premiereserven. Den foretatte nedsettelse i forhold til Bjørneberg har imidlertid ikke gjort inngrep i premiereserven og går ikke lenger enn nødvendig for å oppnå likhet mellom de to funksjonærgrupper.

For så vidt angår det formelle spørsmål har de ankende parter, foruten det tidligere anførte, påberopt seg at vedtaket av 18. desember 1953 ble behandlet på møte i pensjonskassens styre allerede 13. februar 1954, ikke som tidligere antatt først den 13. juli nevnte år. Jeg viser til skriv av 30. januar 1962 fra de ankende parters prosessfullmektig samt til protokolltilførsel under bevisopptaket ved Trondheim byrett.

Ankemotparten har likeledes i det vesentlige bygget på de samme anførsler som for byretten og lagmannsretten. Et hovedpunkt er at avgjørelsen avhenger av en kontraktrettslig

Side:838

fortolkning av de gamle vedtekter, og ankemotparten utleder av dette at bestemmelsen i §14 pkt. 3, 1. punktum rammer enhver forandring i disfavør av de pensjonsberettigede. Han finner støtte for sitt syn i vedtektenes ordlyd som viser at man har vært fullt fortrolig med begrepet premiereserve, og det må da i mangel av en uttrykkelig bestemmelse ha formodningen mot seg at det i den anførte bestemmelse tas sikte på denne, sml. de nye vedtekters §38, siste ledd. Folkeforsikringsklausulen i pkt. 4 kan etter ankemotpartens mening ikke forståes slik at den åpner adgang til inngrep i premiereserven, og han slutter motsetningsvis av dette at bestemmelsen i pkt. 3 må beskytte mot enhver nedsettelse. For sin forståelse har ankemotparten videre påberopt seg forarbeidene til vedtektene og oppfatningen i praksis av bestemmelser av lignende art.

Gjennomføringen av sjømannstrygden kan etter ankemotpartens mening ikke begrunne anvendelse av revisjonsklausulen i §14 pkt. 4. Det må være klart at sjømannstrygden ikke er en alminnelig folkeforsikring i vedtektenes forstand. Den har en helt annen karakter som en kompensasjon til sjøfolkene på grunn av yrkets spesielle art. Som følge av det kontraktsynspunkt som må anlegges, er det ikke her plass for analogisk eller utvidende fortolkning. Selv om man imidlertid antar at pkt. 4 er anvendelig, kan dette allikevel ikke berettige den nedsettelse som ble gjennomført i forhold til ankemotparten ved representantskapsvedtaket av 18. desember 1953. Adgangen til revisjon kan ikke antas å gå lenger enn til en justering av forholdet til funksjonærene i land i samsvar med den forskyvning som hadde funnet sted ved opprettelsen av sjømannstrygden. Ankemotparten hevder imidlertid at revisjonen medførte at sjøfolkene ble stillet dårligere, og har i den anledning henvist til en utredning av 7. februar 1962 fra direktør Paul Qvale som antas å godtgjøre dette. For øvrig har han under henvisning til alminnelige fortolkningsregler anført, at hvis det kan være gjenstand for tvil om pkt. 4 er anvendelig, bør tvilen gå ut over den som har forfattet vedtektene, nemlig selskapet.

For så vidt angår det formelle spørsmål har ankemotparten fastholdt sine tidligere anførsler under henvisning til det som er fremholdt i lagmannsrettens dom. Det kan etter hans mening ikke gjøre noe fra eller til at det nå er brakt på det rene at pensjonskassens styre har behandlet saken allerede 13. februar 1954. Det avgjørende må være at sjøfolkenes representanter i styret ikke har vært gitt tilstrekkelig anledning til å gjøre sine synspunkter gjeldende.

Jeg er kommet til det resultat at de ankende parters påstand om frifinnelse må tas til følge.

Når det gjelder det formelle spørsmål kan jeg i motsetning til lagmannsretten ikke finne at det er begått slike feil under saksbehandlingen at representantskapsvedtakene av 18. desember 1953 og 25. juni 1954 må kjennes ugyldige i forhold til ankemotparten. Etter det som er opplyst om sakens behandling på de

Side:839

forskjellige trinn, om den langvarige og grundige forberedelse og om forholdet i sin alminnelighet mellom selskapet og pensjonskassen, må jeg anta at representantskapet har vært tilstrekkelig orientert, og at vedtaket av 18. desember 1953 ville ha blitt det samme selv om de nye satser på forhånd hadde vært undergitt vedtektsmessig behandling i pensjonskassens styre. For øvrig legger jeg vekt på det som nå er opplyst om at styremøte i pensjonskassen ble holdt allerede 13. februar 1954, altså forut for vedtagelsen 25. juni s. å. av de nye vedtekter i hvis §12 de reduserte pensjonssatser var inntatt. Det er meget som taler for at forholdet herved må ansees for å være brakt i formell orden i forhold til bestemmelsen i vedtektenes §14 pkt. 2. Jeg er enig med ankemotparten i at det må tillegges betydning at sjøfolkenes representanter i styret er gitt anledning til å uttale seg. Men slik som saken har utviklet seg, kan jeg ikke se annet enn at dette krav må ansees fyldestgjort.

Med hensyn til realiteten i saken er jeg enig i den forståelse av de gamle vedtekters §14 pkt. 4 som er anlagt av de juridiske dommere i lagmannsretten. Det er da ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til, eller i det hele å gå inn på, det temmelig tvilsomme spørsmål om rekkevidden av beskyttelsesklausulen i §14 pkt. 3, 1. punktum til fordel for allerede ansatte funksjonærer.

At forbeholdet i §14 pkt. 4 vedkommende en alminnelig folkeforsikring må kunne påberopes av selskapet, står for meg som lite tvilsomt. Sjømannstrygden kan riktignok ikke, isolert sett, betegnes som en alminnelig folkeforsikring. Men slik som utviklingen av sosialforsikringen har artet seg hos oss, må det være naturlig, som anført i skriv av 19. september 1956 fra aktuar Grotdal, å se de forskjellige særordninger for sjømenn, skogsarbeidere, statsarbeidere osv. «som trinn i en med tiden fullt utbygget alminnelig folketrygd». Uansett betegnelsen må det imidlertid rettslig sett være avgjørende at formålet med forbeholdet - på samme måte som ved lignende bestemmelser i lovgivningen, første gang ved lov om pensjonsordning for statens tjenestemenn av 20. april 1917 §29 - har vært i tilfelle å kunne avbøte urimelige virkninger av en eventuell dobbeltforsikring. Jeg viser til direktør Andor Hoels motiver til forbeholdet i §14 pkt. 4 og til de betraktninger som er anført i Ot.prp. nr. 26 (1916) side 87-88 og i bilag til Innst. O. VIII (1917) side 89. Det er ikke her spørsmål om analogisk eller utvidende tolkning, men om å fastslå bestemmelsens fornuftige mening og rekkevidde. At forholdet mellom selskapet og ankemotparten beror på en tjenestekontrakt, kan ikke lede til noe annet resultat.

Som tidligere nevnt har ankemotparten for Høyesterett gjort gjeldende at en revisjon i medhold av vedtektenes §14 pkt. 4 er begrenset ved formålet, og at vedtakene av 18. desember 1953 og 25. juni 1954 går lenger enn nødvendig og stiller sjøfolkene dårligere enn funksjonærene i land. Det er visstnok meget som taler for riktigheten av den forståelse at revisjonsadgangen for så vidt ikke er ubegrenset. Men jeg antar at det i tilfelle må godtgjøres

Side:840

at det foreligger en klar og uomtvistelig forfordeling av vedkommende funksjonærgruppe. Den utredning som ankemotparten har lagt frem fra sin forsikringskyndige medarbeider, har ikke kunnet overbevise meg om at stillingen er denne.

De ankende parter vil etter dette bli å frifinne.

Under hensyn til sakens art og prinsipielle betydning antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs Pensjonskasse frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr, Anker og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Kj. Bugge med domsmenn):

Etter forutgått forgjeves forliksmegling har maskinsjef Alf Bjørneberg 24. juli 1957 ved høyesterettsadvokat Jac. P. Jacobsen tatt ut stevning mot i. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab og 2. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs Pensjonskasse, begge Trondheim, med påstand om dom for at en representantskapsbeslutning av 1953 om endringer i de seilende funksjonærers pensjonsregulativ er uforbindende for ham, og at de saksøkte er forpliktet til å etterbetale ham for tiden fra hans overgang på pensjon i 1956,. differansen mellom oppebåret pensjon og den pensjon som tilkommer ham etter det eldre pensjonsregulativ, samt til å erstatte ham sakens omkostninger. - - -

Saksøkeren har i det vesentlige anført følgende:

Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (heretter kalt N.F.D.S.) opprettet allerede i 1885 en privat pensjonskasse for sine seilende funksjonærer. Den omfattet samtlige seilende funksjonærer.

I 1915 ble pensjonskassens vedtekter revidert og pensjonsordning med statutter og omkostningsoverslag og et supplementshefte med to nye omkostningsoverslag utarbeidet av direktør Andor Hoel. Begge er trykt og fremlagt i saken.

Denne pensjonsordning tok også med funksjonærene i land og begrenset de seilende funksjonærer til bare å omfatte offiserene. Statuttene for Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs Pensjonsfond (heretter kalt pensjonsfondet) ble vedtatt av generalforsamlingen i N.F.D.S. 16. desember 1914. Pensjonsregulativet er her tatt inn på siste side og fastsatte den årlige pensjon for offiserene til fikse summer som f. eks. for kapteiner var kr. 2000 og for 1. maskinister kr. 1440. For personalet i land ble det fastsatt pensjoner etter lønnsskalaen. Statuttene er senere kalt vedtekter. De er senere forandret ved generalforsamlingsbeslutning i 1929 og 1934.

Vedtektenes §14 er sålydende:

«Vedtekternes ikrafttræden. Endringer i samme:

Side:841

1. Nærværende vedtekter trer i kraft fra 1ste januar 1915, fra hvilken dag alle tidligere vedtagne bestemmelser om funksjonærenes pensjonering opphører å gjelde for enhver som er pensjonsberettiget av kassen.

Vedtekterne blir å underkaste approbasjon av en generalforsamling i N.F.D.S. og kan ikke forandres uten ny sådan.

2. Forslag til forandringer kan ikke forelegges for generalforsamlingen medmindre de er fremsatt av selskapets direksjon, av minst 2 av kassens styremedlemmer eller av minst 10 pensjonsberettigede funksjonærer. De må ledsages av motivert uttalelse av kassens styre og (forsåvidt de berører fondets økonomi eller pensjonsordningens teknikk - av erklæring fra en av tilsynsmyndigheten anerkjent forsikringsmatematiker.

3. Forandringer i eller tillegg til nærværende vedtekter, som medfører innskrenkninger i de rettigheter som tilkommer allerede ansatte funksjonærer, kan ikke vedtas. Herfra undtas dog de i §11, punkt 9, og i nedenstående punkt 4, nevnte tilfeller.

4. Blir en almindelig folkeforsikring gjennomført ved lov, er selskapets styre berettiget til å underkaste vedtektene en almindelig revisjon, og medlemmene er forpliktet til å finne seg i de forandringer med hensyn til innskuddsplikt og pensjonsrett som denne revisjon måtte foranledige.

5. Forsåvidt disse vedtekter undergis kongelig stadfestelse, må enhver senere forandring i disse stadfestes på samme måte.»

Saksøkeren er født xx.xx.1891 og ble ansatt som 3. maskinist i N.F.D.S. 27. april 1927. Han ble medlem av pensjonskassen fra 1. juli 1930. 1. juni 1938 ble han ansatt som 2. maskinist og 21. august 1947 som 1. maskinist, eller som det nå heter maskinmester. Han sluttet ved oppnådd aldersgrense 14. november 1956.

Etter pensjonsregulativet skulle han som 1. maskinist eller maskinmester tilkomme en pensjon på kr. 3200 årlig.

I vedtektenes §4, nr. 2 er bestemt at «For endringer i dette regulativ gjelder samme regler som for endringer i nærværende vedtekters forskrifter.»

I 1952 ble vedtektene forandret for så vidt angår §14, idet ordene «en generalforsamling i N.F.D.S.» i §14 pkt. 1 og «generalforsamlingen» i pkt. 2, i begge tilfelle ble forandret til ordet «representantskapet».

Etter at det ved lov av 3. desember 1948 var innført pensjonstrygd for sjømenn, arbeidet begge de saksøkte med spørsmålene om å forandre vedtektene for pensjonskassen og pensjonsregulativet. Etter en utvikling som saksøkeren nedenfor kommer nærmere tilbake til, vedtok representantskapet i N.F.D.S. 18. desember 1953 styrets forslag til et nytt pensjonsregulativ fra 1. desember 1953 for de pensjonsberettigede i land og ombord. For funksjonærene i land ble den årlige alderspensjon fastsatt til 60 % av grunngasjen pr. 1. januar 1947, tillagt dyrtidstillegg av 1. juli 1945 og 15. september 1945, dog maksimum 60 % av kr. 15 000. For funksjonærer ombord ble den årlige alderspensjon fastsatt til kr. 2400 for kapteiner og kr. 1200 for 1. styrmenn, loser, maskinsjefer og overstuerter. Medlemskapet er frivillig. Selskapet forbeholder seg adgang til å regulere eller opphøre med pensjonene i henhold til mulige endringer i den offentlige sjømannspensjon.

Side:842

Det ble videre anført at det var bebudet at departementet ville utarbeide normalvedtekter for pensjonskasser, og representantskapet sluttet seg til styrets forslag om å utsette behandlingen av pensjonskassens vedtekter inntil disse departementale normalvedtekter forelå.

25. juni 1954 vedtok representantskapet enstemmig det fremlagte forslag til vedtekter, utarbeidet av aktuar Grotdal og kassens bestyrer, og «som er i overensstemmelse med departementets normalvedtekter.»

Disse vedtekter er stadfestet av Sosialdepartementet 31. desember 1954 og trykt i 1955 og fremlagt i saken.

I de nye vedtekters §38 er bl.a. sagt: «Endringer i vedtektene kan ikke frata et medlem pensjonsrettigheter som det allerede har opparbeidet i pensjonskassen og som det er forsikringsteknisk dekning for.»

De saksøkte har senere erkjent at saksøkerens pensjon ikke kan settes helt ned til kr. 1200. De har imidlertid ikke villet imøtekomme hans krav på å få utbetalt en pensjon på kr. 3200 årlig. De hevder at den ovenfor siterte bestemmelse i de nye vedtekters §38 svarer til de eldre vedtekters §4, nr. 2 og §14, nr. 3 og har fastsatt saksøkerens årlige pensjon til kr. 2120 som svarer til det som er opparbeidet i pensjonskassen og «som det er forsikringsteknisk dekning for» (premiereserven).

Etter saksøkerens mening er de gjennomførte endringer i pensjonsregulativet og de siterte beskyttelsesklausuler i de eldre vedtekter uforbindende for ham fordi de strider mot hans individuelle tjenesteavtale med de saksøkte. De nye vedtekters §38 tredje ledd, svarer ikke til de tilsvarende bestemmelser i de eldre vedtekter. Saksøkeren har krav på å beholde den regulativbestemte årspensjon, kr. 3200. Sjømannspensjonen etter loven av 3. desember 1948 kan ikke sidestilles med det som i de eldre vedtekters §14, nr. 4, er betegnet som en alminnelig folkeforsikring. Det er i korte trekk søksmålsgrunnlaget. I det enkelte er videre anført:

Den private pensjonskasse er forandret til å omfatte de høyere offiserer. Den omfatter nå vesentlig funksjonærer i land. N.F.D.S. har øket tilskuddene betraktelig til den private pensjonskasse. De samlede utgifter til pensjonering av offiserene (både utgiftene til pensjonstrygden for sjømenn og til den private pensjonskasse) er sunket for N.F.D.S. Grunnen til det er både den at antallet av personer er redusert og at pensjonsytelsene er sunket. De penger som derved spares er anvendt til pensjonering av funksjonærene i land.

Det spørsmål som må avgjøres i saken er spørsmålet om de funksjonærer som har vært ansatt i N.F.D.S. en menneskealder fremdeles har sine pensjonsrettigheter i behold.

Deres pensjonsrettigheter er ikke begrenset til premiereserven, slik som N.F.D.S. hevder. Saksøkeren hevder at de gamle vedtekter avskjærer de saksøkte adgangen til å redusere de ervervede pensjonsrettigheter.

De gamle vedtekters §11 nr. 9 som §14 punkt 3 henviser til, er sålydende:

«Viser en rekke av de 5-årige oppgjør underbalanse som etter sakkyndig uttalelse ikke kan dekkes ved påregnede fremtidige gevinster på rente og dødelighet, skal selskapet tilskyte en halvpart av underbalansen, mens funksjonærene samtidig må finne sig i sådan nedsettelse av pensjonsbeløpene, at balanse påny tilveiebringes. I forbindelse med denne

Side:843

regulering, blir de i §1 omhandlede regler for premiens beregning å oppta til fornyet overveielse.»

§11 pkt. 7 og 8 er sålydende:

«Minst 1 gang hver 5te år skal sakkyndig utredning av pensjonskassens stilling innhentes. Mulige gevinster på renter og dødelighet avsettes til et sikkerhetsfond, der kun efter beslutning av selskapets bestyrelse i henhold til en på pensjonsordningens egne dødelighetserfaringer bygget sakkyndig utredning kan anvendes til andre formål enn til styrkelse av selve pensjonskassen.

Viser det i punkt 7 omhandlede 5-årige oppgjør, at pensjonskassen er i underbalanse, tilskytes det fornødne av sikkerhetsfondet i den utstrekning, hvori dette kan skaffe dekning.»

I de gamle vedtekters §15 er bestemt at pensjonskassen kan likvidere hvis N.F.D.S. opphører med sin virksomhet. I andre tilfelle kan pensjonskassen ikke likvidere.

Saksøkeren har videre referert saksbehandlingen i de forskjellige organer hos saksøkte nr. 1 og 2, derunder de forskjellige brev og betenkninger fra aktuar Grotdal av 11. november 1949, 27. september 1952 og 4. september, 1. november og 23. november 1953.

Under styremøte i pensjonskassen 7. juli 1953 fremholdt los Sundsvik som representant for de seilende funksjonærer at pensjonskassen helt fra opprettelsen har omfattet både de seilende funksjonærer og funksjonærene i land, og at det derfor var urettferdig at direksjonen i 1948 bestemte at nyansatte funksjonærer ombord var utelukket fra pensjonsordningen. Han foreslo derfor at denne lukningen av kassen for de seilende funksjonærer, på ny ble opphevet.

9. juli 1953 sendte Sosialdepartementet ut sitt rundskriv om pensjonstrygden for sjømenn og rederienes private pensjonsordninger. Den omfatter de retningslinjer som departementet mener bør følges for rederienes private pensjonsordninger etter at pensjonstrygden for sjømenn er trådt i virksomhet. Departementet refererer der om pensjonskasser at det i alminnelighet er bestemt i vedtektene at medlemmene til enhver tid har eiendomsrett til premiereserve som er eller ville ha vært oppsamlet ved årlig premiebetaling. Denne premiereserve anfører departementet: «kan det ikke gjøres inngrep i, og den pensjon som kan finansieres for premiereserven har et seilende medlem rett til ved siden av pensjonen fra pensjonstrygden for sjømenn. Av dette følger at løpende pensjoner må opprettholdes uforandret.»

Videre anfører departementet at det «ikke er noe i veien for at sjøfolkene kan meldes ut av pensjonskassen, slik at de ikke kommer til å tjene opp ytterligere pensjon i fremtiden. Heller ikke er det noe å si på at det ikke har vært betalt premie for dem siden 1. juli 1949 da pensjonstrygden for sjømenn trådte i virksomhet. Sjøfolkene får i så fall rett til de pensjoner som var opptjent pr. 1. juli 1949».

Saksøkeren hevder at departementet selvsagt ikke har ment å fortolke de individuelle pensjonskassers vedtekter og de rettigheter som deres medlemmer måtte ha krav på. Departementet har bare anført hvilke regler som normalt bør følges. Disse veiledende regler er ikke anvendelige på N.F.D.S.' pensjonskasse. De private pensjonskasser står selvsagt helt fritt.

Side:844

Det er hevdet av de saksøkte at lovtillegget av 12. desember 1953 til byskattelovens §38 om fradrag for utgifter til bedriftspensjonskasser, skulle tilsi reduksjon av saksøkerens pensjon. Saksøkeren hevder at dette spørsmål ikke har noe med nærværende sak å gjøre. Fradrag vil bli gitt for utgifter til det seilende personalets private pensjon etter det gamle regulativ selv om de også oppebærer sjømannspensjon.

Det er særskilt fremholdt at representantskapets vedtak av 18. desember 1953 og 25. juni 1954 er fattet uten at pensjonskassens styre har behandlet saken slik som bestemt i de gamle vedtekters §14, nr. 2, som er referert ovenfor. Det er ikke tilstrekkelig at N.F.D.S. i brev av samme dag har meddelt pensjonskassen vedtaket om forandring i regulativet. Vedtaket er også av den grunn ugyldig.

N.F.D.S. sendte 2. januar 1954 ut meddelelse til førerne om at «på grunn av endringer i vedtektene i selskapets pensjonskasse blir premie for januar 1954 foreløpig ikke å innbetale. Nærmere underretning vil bli sendt snarest.»

I brev av 4. februar 1954 har los Sundsvik på vegne av sjøfolkene protestert mot dette, fordi dette så vidt en kan se «innebærer at det er foretatt vidtgående endringer i de gjeldende vedtekter». Det er videre anført at sjøfolkenes representanter i styret i pensjonskassen er ukjent med at saken har vært behandlet der.

Det er også en rekke andre av de seilende funksjonærer som har protestert på samme måte.

19. juni 1954 ble vedtektsforandringen endelig behandlet i pensjonskassens styre. De seilende funksjonærers representanter los Sundsvik og kaptein Langås protesterte mot de nye vedtekter, fordi de mente at endringen ikke var fremmet på den måte som §14 i de tidligere vedtekter bestemte. De fant at denne beskjæring av sjøfolkenes rettigheter ikke var lovmedholdig og tok forbehold om å komme tilbake til saken, eventuelt få den rettslig belyst.

Mot disse to stemmer ble de nye vedtekter godtatt.

Saksøkeren har videre nevnt at det beløp som N.F.D.S. betaler i tilskudd til sjømannstrygden for en offiser er kr. 516 pr. år, hvilket ligger langt under det som rederiet tidligere betalte i tilskudd til den private pensjonskasse som forsikringspremie.

Videre hevder saksøkeren at pensjonering er noe langt mer enn oppsparing. Det er en sikring for fremtiden, som f. eks. sikrer pensjon selv om forsikringstilfelle inntrer allerede dagen etter tiltredelsen. Det er en bunden beskyttelsesklausul.

Det er også vist til at pensjonskassens bestyrer på et visst tidspunkt har trukket frem alderstrygden og forsøkt å hevde at den må trekkes fra som en «folkeforsikring».

Det er videre vist til aktuar, direktør Paul Qvale som av advokat Jacobsen er forelagt spørsmålet om pensjonstrygden for sjømenn kan ansees som folketrygd i den forstand som de gamle vedtekters §14, nr. 4, bruker dette. Han svarer at «Min oppfatning av hva en folketrygd omfatter, er at det er en trygd for alle eller iallfall en vesentlig del av vårt lands befolkning. Da vedtektene ble laget, tenkte man på en ordning slik som den daværende folkeforsikringskomité arbeidet med og som senere ble realisert under navn av alderstrygd. Efter min mening er det

Side:845

en typisk folketrygd som prinsipielt omfatter hele befolkningen, selv om den i mange år skilte ut endel gjennom behovsprøving. Sjømannstrygden derimot er en pensjonsordning for en bestemt yrkesgruppe og kan ikke under noen omstendighet betegnes som en folketrygd. Det kan i denne forbindelse ikke spille noen rolle at den er gjennomført ved lov og at det offentlige yter tilskudd til den. I motiver og forarbeider er det sterkt presisert at det er en særordning for en bestemt yrkesgruppe, som på grunn av de særegne forhold i denne gruppe må ordnes på en spesiell måte. Dette er bl.a. brukt som argument for at denne særbehandling ikke behøver få konsekvenser for andre yrkesgrupper.»

Videre er han forelagt spørsmålet om de gamle vedtekters §14, nr. 3 og de nye vedtekters §38, 3. avsnitt svarer til hverandre. På dette har han svart: «Da de gamle vedtektene ble skrevet, opererte man neppe med noe begrep som opparbeidede rettigheter, og det eksisterte heller ingen eiendomsrett til slike rettigheter. Det syn at medlemmene av en pensjonskasse har eiendomsrett til en andel av midlene beregnet på grunnlag av den tid de har vært medlem, har etter hvert trengt igjennom og i alle nye pensjonskasser er dette klart uttrykt. Det er neppe mulig å sette et bestemt tidspunkt for dette omslaget, men det er nok foregått i slutten av 1930-årene, og begynnelsen av 1940-årene. Jeg vil anse prinsippet «eiendomsrett til opparbeidede rettigheter» for så anerkjent at jeg alltid vil respektere det, selv om jeg står overfor den oppgave å ta hensyn til en omfattende folketrygd, og selv om jeg skulle operere med så gamle bestemmelser som §14, 4 i de gamle vedtektene i Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs Pensjonskasse.

Jeg kjenner heller ikke noe eksempel på at en privat pensjonskasse ved samordningen med alderstrygden har angrepet medlemmenes opparbeidede rettigheter.»

Saksøkeren antar at partene nå er enige om at alderstrygden ikke kan brukes til å forrykke stillingen mellom de seilende og de andre funksjonærer.

Som nevnt har saksøkeren hevdet at sjømannstrygden ikke er en folketrygd. Det er vist til flere steder i forarbeidene hvor det er fremholdt at det forelå helt spesielle grunner til å sørge for offentlig trygd for sjøfolk. Det var spesielle forhold som gjaldt en enkelt næringsgren. I forarbeidene til pensjonstrygdloven for sjømenn har departementet uttrykkelig anført, at man ikke tok standpunkt til spørsmålet om hvordan det skulle forholdes med de opprettede private rederipensjoneringsordninger. Disse «blir derfor foreløbig stående som supplerende ordninger som ikke får noen innflytelse på trygdens ytelser.»

Endelig har saksøkeren henvist til at avansementsforholdene i N.F.D.S. gjennom en lang årrekke har vært særdeles dårlige i forhold til andre rederier og lønnen har også vært lavere. Det var i første rekke pensjonsordningen som medførte at de fortsatt ble i N.F.D.S. Dette gjør det spesielt urimelig at saksøkeren og hans kolleger får nedsatt sine private pensjoner. Det hevdes at det er urimelig å anvende de penger som spares ved å redusere de seilendes pensjon, til økning av pensjonen for folk i land. - - -

De saksøkte har i det vesentlige anført følgende:

Pensjonsloven for sjømenn forutsatte at N.F.D.S og pensjonskassen

Side:846

tok standpunkt til de seilendes private pensjon. Det må være en forutsetning at de ikke skulle ha krav på full pensjon etter begge ordninger. Loven av 1948 forutsatte at rederienes private pensjonskasser ble samordnet med ytelsene etter loven. Dette ble overlatt til rederiene.

Ved disse overveielser må rederiene selvsagt også ta hensyn til de regler som skatteloven fastsetter for skattefritt fradrag til de private pensjonsordninger. Det må godtas at rederiene innrettet vedtektene og regulativene for de private pensjonskasser på en slik måte at de kunne oppnå stadfestelse ved kongelig resolusjon, og slik at rederiene kunne få godkjent sine tilskudd til de private pensjonskasser som skattefri fradrag. Dette kan de ikke oppnå hvis summen av pensjonene etter sjømannsloven og de private pensjonskasser blir større enn det som svarer til pensjon etter Statens Pensjonskasses regler.

Pensjoneringen av funksjonærene i land har intet å gjøre med de seilendes pensjon. Det er ikke tatt noe fra de seilende og gitt til funksjonærene i land.

Tjenesteavtalen for funksjonærene inneholder intet om at N.F.D.S. forplikter seg overfor dem utover det som fremgår av vedtektene for pensjonskassen.

Vedtektenes §14, nr. 3, omtaler bare pensjonsrettigheter. Bestemmelsen sikrer altså bare en funksjonær mot å miste noe som det er betalt av eller for ham, altså premiereserven. Regulativet kan endres på samme måte som vedtektene etter disses §4 nr. 2. Med pensjonsrettigheter som er ervervet menes således bare opptjente rettigheter.

Det må antas på det rene at pensjonsforholdet må kunne avbrytes ved avskjedigelse. Når dette er tilfelle, må man også kunne gjøre det mindre, nemlig redusere satsene i regulativet. Alle som ikke vil godta en endring av vedtektene eller regulativet må kunne sies opp. Dette fremholdes bare som en teoretisk betraktning, idet det fremholdes at det selvsagt ikke er aktuelt eller har vært aktuelt å si opp samtlige funksjonærer.

Det var tanken på dobbeltforsikring eller dobbeltpensjonering som foranlediget bestemmelsen i vedtektenes §14, nr. 4. Den eneste form for dobbeltforsikring som man den gang kunne tenke seg, var den folkeforsikring som hadde vært utredet fra slutten av 1890-årene. Spørsmålet om folkeforsikring var ennå under bearbeidelse av en komité. Det man må spørre om er hva som har fremkalt denne bestemmelse. Folkeforsikringen var på trappene, og den ble nevnt som eksempel på dobbeltforsikring. Når man spør hva det var ved folkeforsikringen som hadde interesse i denne forbindelse, må svaret bli at det utelukkende var den dobbeltpensjonering som derved ville oppstå. Det er også vist til direktør Hoels forslag side 50 ved omtalen av § li, hvor det er anført at det ikke er mer enn rimelig at ytelser av Riksforsikringsanstalten fratrekkes pensjonen, «da det ikke kan anses påkrevet at en funksjonær skal pensjoneres fra to hold.»

Videre er det vist til side 53 hvor det under omtalen av begrunnelsen for §14 er nevnt følgende ad punkt 4:

«Hvordan forholdene vil arte seg, om almindelig folkeforsikring skulle bli indført ved lov, er ikke godt paa forhaand at vite. Det er derfor nødvendig i denne anledning at ta de fornødne reservationer. Derimot

Side:847

kan det med sikkerhet uttales, at folkeforsikringen aldrig vil kunne erstatte pensionsordning for en funktionærbestand. Dertil vil dens ydelser være altfor smaa, og det vil ingen grund være til at utsætte nærværende saks fremme i paavente av folkeforsikringens gjennemførelse. At jeg heri har ret sees bedst derav, at staten selv kort tid efter den sidste folkeforsikringskomités opnævnelse, nedsatte en anden komité til utredning av spørsmaalet om statsfunktionærenes pensionering.»

Det eneste som kan sies om forholdet mellom pensjoneringen av funksjonærene til lands og til vanns er at det er tilsiktet ordning at disse funksjonærers pensjoner bør ligge på samme nivå.

Det er også vist til selskapets mindre gode økonomiske stilling etter krigen, og til de store tilskudd som N.F.D.S. er pålagt til pensjonering av sine funksjonærer både gjennom pensjonskassen og gjennom den offentlige sjømannstrygd.

Det er også spesielt vist til Sosialdepartementets utsendte retningslinjer som de saksøkte mener at de var pliktig til å følge.

Om den formelle innvending at vedtektsforandringen ikke er behandlet på den måte som vedtektene bestemmer i §14 nr. 2 er anført, at det var konstatert ved behandlingen i pensjonskassens styre hvordan stemningen der var. Det var på det rene at et mindretall i styret bestående av funksjonærenes representanter, Sundsvik og Langaas, var imot enhver forandring av vedtektene som gjaldt funksjonærenes pensjonsrettigheter og pensjonsregulativet for de seilende. Denne dissens var konstatert, og det menes at bestemmelsen i §14 nr. 2 dermed var oppfylt og pensjonskassens styres uttalelse dermed var innhentet. Noen ytterligere behandling i pensjonskassens styre må være unødvendig.

Det hevdes ellers at de gamle vedtekters §14 punkt 3 svarer til de nye vedtekters §38, 3. avsnitt.

Videre vises til at de nye vedtekter er stadfestet av Sosialdepartementet.

Videre har de saksøkte vist til forarbeidene i 1917 til loven om pensjonsordning for statens tjenestemenn hvor det er anført, at det etter det foreliggende utkast til folkeforsikring i tilfelle vil kunne oppstå en dobbeltforsikring for statens tjenestemenn. De var nemlig ikke etter forslaget til folketrygd fritatt for forsikringsplikt der. Det var derfor ikke rimelig at det pålegges statstjenestemennene en dobbeltforsikring med innskuddsplikt og pensjonsrett i to forskjellige innretninger. Det ville neppe la seg gjøre innen folketrygdens ramme å oppstille særregler for statstjenestemennene. I loven om pensjon for statens tjenestemenn burde det derfor tas fornødent hensyn til en mulig folketrygd. Hvordan reduksjonen skulle finne sted, lot seg neppe avgjøre før folketrygden ble gjennomført. I loven om pensjon for statstjenestemennene måtte det derfor forbeholdes adgang til en omregulering av innskudd og rettigheter for det tilfelle at det ble vedtatt en folketrygd hvor tjenestemennene ikke var unntatt. Dette er omtrent den samme regel som direktør Hoel har foreslått i de gamle vedtekter i pensjonskassen. Dette er et bevis for at det var dobbelt pensjonering som skulle unngåes. Noen særlig lov om pensjonsordning utelukkende for sjøfolk var ikke aktuell i 1914. Når man nevnte folkeforsikringen, var det derfor en alminnelig regel om at dobbeltpensjonering måtte unngåes. Denne regel om at vedtektene kunne

Side:848

reguleres for det tilfelle at det forekom en dobbeltforsikring, må derfor også få anvendelse når det gjelder loven om pensjon for sjømenn. - - -

Retten skal bemerke:

Av forarbeidene til lov om pensjonstrygd for sjømenn fremgår det klart at de private pensjonskasser som er opprettet av rederiene, blir uberørt av loven og at de «foreløpig blir stående som supplerende ordninger som ikke får noen innflytelse på trygdens ytelser.»

Rederforbundet hadde i brev av 19. juli 1948 til Sosialdepartementet bemerket at ved lovforslaget ville noen sjøfolk kunne oppnå å få to pensjoner, hvorav rederiet har dekket en vesentlig del av den private pensjon og nå ville bli pålagt å delta i dekning av den offentlige pensjon. Forbundet gikk ut fra at vedkommende rederier måtte søke å avvikle eller redusere sine nåværende pensjonsordninger, og at det måtte gis rederiene adgang til å endre sine vedtekter i den utstrekning de fant det nødvendig for å begrense premieutgiftene. Forbundet foreslo derfor «at en for å unngå urimelige dobbelte pensjoner bør ta inn et forbehold i loven slik at de som har rett til pensjoner av privat rederipensjonering må finne seg i reduksjon av denne som vilkår for å oppnå pensjon av den nye offentlige ordning. Derved kan rederienes pensjonskasser få frigjort midler som de bør få adgang til å yde som bevilgede pensjoner til de sjøfolk, vesentlig underordnede, som hittil ikke har vært medlemmer av de private kasser».

Heller ikke Stortingskomitéen fant å kunne ta opp dette spørsmål, slik at de private pensjonskasser ble «stående som supplerende ordninger som ikke får noen innflytelse på ytelsen fra trygden.»

Det er også klart at departementets rundskriv av 9. juli 1953 er av veiledende art «som en mener bør følges for rederienes private pensjonsordninger» etter at pensjonstrygden for sjømenn er trådt i virksomhet.

Om de øvrige ting som er fremholdt av partene i nærværende sak om økonomiske betraktninger fra de forskjellige sider, og de veiledende regler som Sosialdepartementet har sendt ut i ovennevnte rundskriv og om skattelovens regler om fritak for utgifter til de private pensjonsordninger, vil retten anføre at disse betraktninger selvsagt kan være motiverende for partenes standpunkt til de spørsmål som reiser seg i nærværende sak. Det avgjørende må imidlertid være fortolkningen av de gamle vedtekter i pensjonskassen.

I vedtektenes §1 er det bestemt at pensjonskassen dannes ved tilskudd fra N.F.D.S. en gang for alle av et beløp lik premiereserven for de ved kassens opprettelse allerede løpende pensjoner og for pensjonene til den fungerende seilende bestand, samt ved årlige tilskudd av N.F.D.S. som forsikringsmessig fastsatte premier. Til avdrag på disse årlige premier kommer tjenestemennenes egne premier. Premiereserven nevnes også flere steder i vedtektene, bl.a. i §10 om tilbakebetaling av innskudd ved fratredelse fra stillingen. Det er også bestemmelser om hvordan pensjonskassens premiereservefond og sikkerhetsfond skal anbringes.

Etter sprogbruken i vedtektene og de ord og uttrykksmåten som er brukt i §14 nr. 3 finner retten at de rettigheter som tilkommer allerede ansatte funksjonærer, ikke kan forståes så knapt som de saksøkte hevder. Det er en innskrenkende fortolkning av vedkommende bestemmelse som retten ikke finner at det er dekning for. Det er heller ikke

Side:849

holdepunkt i de motiver som direktør Hoel har skrevet for den tolkning, at det dermed bare siktes til pensjonsrettigheter som det er forsikringsteknisk dekning for. Bestemmelsen er så vidt formet at den må omfatte samtlige pensjonsrettigheter som medlemmene har, således også den årspensjon som er bestemt i regulativet.

Retten finner således at vedtektene for pensjonskassen går lenger enn Sosialdepartementet i sitt rundskriv av 7. juli 1953 forutsetter som det normale i de private pensjonskasser.

Det er ikke påstått av de saksøkte at unntagelsen i §11 nr. 9 foreligger i nærværende sak.

Retten må derfor ta standpunkt til om unntaket i §14 nr. 4 kan få anvendelse.

Det er ikke hevdet av de saksøkte at sjømannstrygden i og for seg kan betegnes som en alminnelig folkeforsikring. Retten finner heller ikke at den ordlyd som punkt 4 anvender er direkte anvendelig når det gjelder samordningen av pensjonsreglene i sjømannstrygden og i nærværende vedtekter.

Direktør Hoel var i 1914 sjef for Bergens kommunale pensjonskasse, ble i 1921 direktør for Statens Pensjonskasse og har lagt planene for de fleste kommunale (deriblant Trondheims), en rekke private pensjonskasser og endelig i 1930 også pensjonskassen for Folkenes Forbund. Han var uten tvil vår fremste kapasitet på området.

De eldre norske pensjonslover (for statens tjenestemenn) inneholdt ingen bestemmelser om forandringer som innskrenket pensjonsrettighetene. Loven av 20. april 1917 hadde derimot i §29 en bestemmelse av samme innhold som vedtektene i nærværende sak har i §14 nr. 4 og i §13 nr. 7, en bestemmelse svarende til vedtektenes §11 nr. 6. Det samme gjelder loven av 28. juli 1921 §29 og §13 nr. 7 og den någjeldende lov av 28. juli 1949 §43 annet ledd, og §44. Disse to siste lover inneholder imidlertid også andre unntak hvorav det er nok å nevne sistnevnte lovs §43, i. ledd, som kort og godt sier at «rettigheter og plikter etter denne lov kan endres ved senere lov for dem som er blitt medlemmer av Statens Pensjonskasse etter 23. april 1937.»

Retten finner det klart at medlemmer av pensjonskassen bare behøver å finne seg i forandringer i sine pensjonsrettigheter hvis forandringene har hjemmel i vedtektene. Det er tilsikrede rettigheter av økonomisk art.

En annen regel kan ikke begrunnes ved en henvisning til at de kan avskjediges fra tjenesten. Dette kan gjelde deres lønnskrav hvis det foreligger saklig grunn for avskjeden og antagelig også aldersgrensen, menn ikke det krav de har på pensjon etter vedtektenes regler på tiden for avskjeden. Noe krav på den gamle aldersgrense er ikke gjort gjeldende.

Forandringer i vedtektene som reduserer pensjonsrettigheter, kan bare gjøres gjeldende for funksjonærer som blir medlem av pensjonskassen etter forandringen, hvis ikke forandringen har hjemmel i vedtektene.

Når det gjelder spørsmålet i nærværende sak om vedtektenes §14 nr. 4 kan anvendes også når det gjelder ytelsene etter loven av 3. desember 1948, er retten i tvil.

Det kan antagelig ikke sees bort fra at vedtektene kunne tenkes å

Side:850

ha fått en tilføyelse om adgang til revisjon for den dobbeltpensjonering som ville inntreffe, hvis man hadde tenkt seg en senere innføring av offentlig sjømannspensjon med tilskudd fra rederiene.

På den annen side må det tas i betraktning at det også kunne tenkes at man hadde gått ut fra at en offentlig sjømannspensjonslov ville ta med bestemmelse om reduksjon, hvis sjømannen allerede var sikret pensjon ved rederiets foranstaltning, jfr. Rederforbundets ovennevnte brev av 19. juli 1948. Man må nok gå ut fra at hverken direktør Hoel eller N.F.D.S. generalforsamling tenkte seg muligheten av en offentlig sjømannspensjon i 1914, men det er ikke lett å gjøre seg opp noen mening om hvordan vedtektene var blitt utformet om man i 1914 hadde tenkt seg en slik mulighet.

Det må også på den annen side tas i betraktning at man så sent som ved loven av 28. juli 1949 har tatt inn i §43 en bestemmelse om folkeforsikring svarende til vedtektenes §14 nr. 4, riktignok ved siden av andre forbehold.

Alle forhold tatt i betraktning finner retten at de beste grunner taler for at betingelsene i vedtektenes §14 nr. 4 ikke foreligger for revisjon av vedtektene og regulativet, jfr. vedtektenes §4 nr. 2 i den utstrekning saksøkerens rettigheter berøres.

Etter dette må saksøkeren gis medhold. Andre innvendinger mot utformingen av påstanden er ikke fremført. Den må derfor tas til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Gunnar Nissen, lagdommer Bernhard Hartmann og sorenskriver Eilert Arff med domsmenn):

- - -

Om saksforholdet og partenes anførsler vises til byrettens saksfremstilling, idet man til fremstillingen gjør den modifikasjon og tilføyelse, at når Bjørnebergs pensjon er fastsatt til kr. 2120 og ikke til kr. 1200 som er pensjonssatsen for maskinsjef etter de nye vedtekters §12, så beror ikke dette på noen erkjennelse etter saksanlegget slik som det kan synes å fremgå av byrettens dom. Det har den hele tid vært på det rene at pensjonen kr. 2120 har hjemmel i §39 punkt 3, hvoretter funksjonærer ombord hvis premiereserve dekker betalte pensjoner som er større enn de i §12 fastsatte pensjoner har rett til det største pensjonsbeløp. Det har således den hele tid vært på det rene at Bjørnebergs reduserte pensjon svarer til premiereserven for hans vedkommende.

Et flertall i lagmannsretten, lagmannen, lagdommer Hartmann og sorenskriver Arff finner i motsetning til byretten at selskapet i medhold av de gamle vedtekters §14 punkt 4 var berettiget til å underkaste vedtektene en alminnelig revisjon, og at medlemmene, derunder også Bjørneberg, måtte finne seg i at pensjonssatsene ble satt ned. Betingelsene for dette er ifølge punkt 4 at «en alminnelig folkeforsikring» blir gjennomført ved lov. Betegnelsen «alminnelig folkeforsikring» må antas å være hentet fra de offentlige drøftelser og forarbeider om tvungen forsikring på det sosiale område som ligger til grunn for lovene om alderstrygd av 7. desember 1923 og av 16. juli 1936. Om dette vises særlig til den historiske fremstilling i Innst. O. XIII for 1921. Selv om loven av 1936 bygger på behovsprøving må man i den betydning hvori uttrykket

Side:851

er brukt i vedtektene karakterisere denne lov som en alminnelig folkeforsikringslov og loven av 1948 som en videre utbygging av en alminnelig folkeforsikring. Bestemmelsen i vedtektenes §14, 4 må ansees begrunnet ikke minst i hensynet til selskapets økonomiske interesse i å begrense sine innskudd til pensjonskassen, hvis der skulle bli gjennomført en trygdelov som medførte dobbelt forsikring for medlemmer av pensjonskassen og påla selskapet tvungne innskudd til den offentlige pensjonstrygd. Denne situasjon finner man har foreligget etter at loven av 1948 var gjennomført. Etter det standpunkt man har til spørsmålet om endringene i pensjonsregulativet og vedtektene er gjennomført på en formelt riktig måte, finner flertallet ikke grunn til å utdype sitt syn mer når det gjelder beslutningenes materielle innhold.

Lagmannsrettens mindretall, domsmennene fru Sletnes og ordfører Stavrum er enig i byrettens syn på spørsmålet om det etter vedtektene var rettmessig å gå til nedsettelse av pensjonssatsene med virkning for Bjørneberg.

Uten hensyn til den meningsforskjell som således foreligger med hensyn til det rettmessige i å gå til revisjon av pensjonssatsene, er lagmannsretten enstemmig kommet til det resultat at Bjørneberg må gis medhold i sin subsidiære innsigelse som går ut på at representantskapsbeslutningene av 18. desember 1953 og 25. juni 1954 må kjennes ugyldige i forhold til Bjørneberg. De gamle vedtekters §14 punkt 2 foreskriver at forslag til endringer som forelegges representantskapet må være ledsaget av en motivert uttalelse av kassens styre. En sådan uttalelse forelå imidlertid ikke da representantskapet i Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab 18. desember 1953 besluttet nytt pensjonsregulativ. Det nye pensjonsregulativ hadde overhodet ikke vært behandlet i noe møte i pensjonskassens styre. Riktignok hadde forslag om endringer i vedtektene og alderspensjon for funksjonærene på land vært behandlet i styremøte 7. juli 1953, men det forslag til nye vedtekter som forelas på dette styremøte inneholdt i sin §8 de gamle satser for funksjonærer ombord. Det må derfor bero på en feiltagelse når rederiets styreformann i sin redegjørelse til representantskapets ordfører av 16. desember 1953 uttaler, at «selskapets og Pensjonskassens styrer (har) funnet det påkrevet å foreslå pensjonsregulativet for sjøfolkene forandret derhen at vår Pensjonskasse omfatter kun 2 klasser på henholdsvis kr. 2400 for kapteiner og kr. 1200 for 1. styrmenn, loser, maskinsjefer og overstuerter...» Denne redegjørelse ble fremlagt på representantskapsmøte 18. desember 1953. Noe slikt forslag var som det vil sees ikke forelagt pensjonskassens styre.

Selskapet har gjort gjeldende at de formelle feil som således er begått ikke kan ha virket bestemmende på innholdet i representantskapets beslutning. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne utelukke at feilen kan ha virket bestemmende. Selv om det er lite sannsynlig at det ville blitt flertall i pensjonskassens styre for noen annen beslutning enn den representantskapet fattet, er det ikke utelukket at en begrunnet dissens og eventuelle særforslag fra de to funksjonærer ombord av pensjonskassens styre kunne ha hatt betydning for representantskapets avgjørelse. Man skal tilføye at det åpenbart ikke kan reparere feilen at det nye pensjonsregulativ senere kom op på styremøte i pensjonskassen 1. forbindelse med representantskapets behandling av forslaget om

Side:852

forandringen i vedtektene. At de nye pensjonssatser i dette forslag var tatt inn i vedtektenes §12, kan ikke tillegges noen betydning, da spørsmålet om størrelsen av pensjonssatsene var fastlagt ved den tidligere representantskapsbeslutning og inntagelsen av satsene i de nye vedtekter bare var en redaksjonell affære.

Etter dette vil byrettens dom bli stadfestet, idet man er enig i omkostningsavgjørelsen.

Et flertall, bestående av sorenskriver Arff og domsmennene finner etter utfallet av ankesaken at Bjørneberg må tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett. Saksomkostningsbeløpet fastsettes til kr. 5500.

Et mindretall, lagmann Nissen og lagdommer Hartmann, stemmer for at saksomkostninger heller ikke tilkjennes for lagmannsrett. - - -