Rt-1963-85

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-01-26
Publisert:	Rt-1963-85
Stikkord:	Havnevesen
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 9/1963
Parter:	Staten ved Fiskeridepartementet (høyesterettsadvokat Henning Bødtker) mot Ingvald Sandvik (overrettssakfører Per Larssen - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Eckhoff, Anker, Helgesen, Skau
Lovhenvisninger:

Dommer Endresen: Denne sak gjelder spørsmålet om eieren av eiendommen Sværholt matr.nr. 12 l.nr. 10 i Lebesby herred, Ingvald Sandvik, kan kreve at staten rydder innløpet til båtstøen på eiendommen for stener som er kommet fra anlegg som Havnevesenet har hatt der, og fjerner de rester av anlegget som fremdeles finnes på eiendommen. Videre gjelder saken erstatningskrav fra Sandvik for tap voldt ved at staten har unnlatt å oppfylle den påståtte rydningsplikt.

Vardø herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 3. juni 1960 dom med denne domsslutning:

«1. Staten v/Fiskeridepartementet tilpliktes å vedlikeholde sitt anlegg på eiendommen Sværholt matr.nr. 12 l.nr. 10 i Lebesby herred på en forsvarlig måte - eventuelt å fjerne alle rester av anlegget i sin helhet.

2. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å betale Ingvald Sandvik erstatning stor kr. 10 000 med 4 % renter fra 20. mars 1959.

3. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å betale saksøkeren sakens omkostninger med kr. 1 500.»

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for å frifinne staten fullstendig.

Staten påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten, som var satt med 4 domsmenn, avsa 14. april 1961 dom med denne domsslutning:

«1. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til på eiendommen Sværholt, matr.nr. 12 l.nr. 10 i Lebesby herred å ryddiggjøre et innløp til støa ved den indre mur samt avmerke det ytre punkt av restene av vorren.

2. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å betale til Ingvald Sandvik erstatning med kr. 10 000 med 4 % rente fra 20. mars 1959 og til betaling skjer.

3. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å erstatte Ingvald Sandvik sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten med kr. 4 000.

Side:86

4. Oppfyllesesfristen for punktene 2 og 3 er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Dommen er avsagt under dissens. To av rettens juridiske dommere og to domsmenn stemte for domsresultatet under domsslutningens punkt 1, mens én juridisk dommer og to domsmenn her stemte for stadfestelse av punkt 1 i herredsrettens domsslutning. Samtlige domsmenn stemte for domsresultatet under punkt 2 i lagmannsrettens domsslutning, mens én juridisk dommer stemte for et erstatningsbeløp på kr. 4 000, og de øvrige to juridiske dommere her stemte for frifinnelse av staten. En juridisk dommer og samtlige domsmenn stemte for domsresultatet under punkt 3, mens to juridiske dommere stemte for at hver av partene skulle bære sine omkostninger for begge retter.

Staten har påanket lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Staten v/Fiskeridepartementet frifinnes.

Ingvald Sandvik tilpliktes å betale prosessens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ingvald Sandvik har tatt til gjenmæle for Høyesterett og har motanket for å få fastslått en videregående rydningsplikt enn lagmannsrettens dom hjemler. Han har heller ikke for Høyesterett gjort gjeldende at staten skal dømmes til å vedlikeholde anlegget på forsvarlig måte, idet det erkjennes at dette faller utenfor hva ankemotparten kan kreve; hans prosessfullmektig har imidlertid for Høyesterett gitt uttrykk for at staten - om den skulle bli dømt til å fjerne anlegget helt eller delvis - i stedet vil kunne velge å la anlegget bli stående i forsvarlig vedlikeholdt stand. Sandvik har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: Staten v/Fiskeridepartementet tilpliktes å fjerne alle rester av sitt anlegg på eiendommen «Sværholt» matr.-nr. 12 l.nr. 10 i Lebesby herred.

Subsidiært: Staten v/Fiskeridepartementet tilpliktes å fjerne alle stener fra anlegget som ligger i støa og innseilingen til denne, herunder de stener som ligger igjen etter vorren utenfor 63-metersstreken på kart utarbeidet av Statens havnevesen, datert Tromsø 12. november 1951. Staten v/Fiskeridepartementet tilpliktes videre å støpe et hode på vorren ved 63-metersstreken og et hode på muren 15 meter fra nullmetersstreken.

Oppfyllelsesfristen settes i begge tilfelle til 15. september 1963.

2. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å betale til Ingvald Sandvik erstatning med kr. 10 000 med 4 prosent rente fra 20. mars 1959 til betaling skjer.

3. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å betale Ingvald Sandvik sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten med kr. 4 000.

4. Ingvald Sandvik tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Side:87

Om saksforholdet og partenes anførsler for øvrig vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det 26. februar 1962 holdt bevisopptak ved Hammerfest herredsrett hvor Ingvald Sandvik og 4 vitner - hvorav 3 nye for Høyesterett - har avgitt forklaring. Det er for Høyesterett fremlagt en redegjørelse, datert 5. september 1962, fra daværende sjef for Statens havnevesens 5. distrikt, nå havnedirektør Kr. Sund samt enkelte andre nye dokumenter.

Jeg er delvis kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Under prosedyren for Høyesterett har ankemotparten gjort gjeldende at ferdsel med båt i innløpet til båtstøen selv om sommeren vanskeliggjøres både ved at sten fra den indre mur rauser ut i selve støen, og ved at store sten fra den ytterste del av vorren under storm er blitt ført langt ut i innløpet. I vintermørket umuliggjøres - hevder ankemotparten - ferdsel med båt i innløpet ikke bare på grunn av den fare disse stener medfører, men først og fremst fordi man aldri kan ha visshet for at ikke andre stener i storm er blitt ført fra vorren ut i innløpet og har dannet nye farlige hinder i dette. At anlegget som det har ligget uten vedlikehold, har voldt ulempe, fremgår da også av lagmannsrettens domsgrunner hvorfra jeg gjengir: «Stein fra anlegget er nå rauset ut i innløpet til støa. Så vel havnevesenets tidligere som dets nåværende distriktssjef har i sine forklaringer for lagmannsretten uttalt at de steinene som nå ligger utover sjøgrunnen, delvis er til hinder for eieren. Hans atkomst til eiendommen vanskeliggjøres. De har begge videre erklært at forholdene etter nye stormer kan bli verre enn de er i dag. Nye stein fra den skadede vorren og den ødelagte muren kan bli kastet utover.» Jeg viser også til en politirapport av 30. november 1957 til politimesteren i Vadsø fra lensmannen i Lebesby og Kjøllefjord, avgitt etter åstedsbefaring av lensmannsbetjent Helge R. Nilssen, hvori det bl.a. anføres: «- - - store steinblokker og lange jernbolter stikker opp av vannflaten eller like under denne ved høivann. Landingsleia er meget trang idet den begrenser seg selv ved at det på den ene side er berglendt og på den annen side utgrundt med store steiner. Ved oppgang fra havet etter kuling og storm blir store steinblokker stadig flyttet på. Selv for den som er lokalkjent må han om enn ved høilys dag utvise den største forsiktighet for å unngå å få båten spiddet på en eller flere jernbolter som står fast i steinblokkene. Landingsforholdene slik de er på Sværholt idag må jeg uten tvil betegne som livsfarlige.»

Etter det som er opplyst i saken, finner jeg å måtte legge til grunn at det manglende vedlikehold av anlegget har medført at atkomsten til Sandviks eiendom er vanskeliggjort om sommeren og oftest gjort umulig om vinteren. Det er etter min mening en rimelig og naturlig forståelse av rettsforholdet mellom partene at staten - som av tidligere eier har fått gratis grunn på ankemotpartens eiendom til anlegget - ikke kan la dette forfalle på

Side:88

slik måte at det blir til skade eller ulempe for ankemotparten. Når staten slutter å holde anlegget ved like, plikter den derfor å treffe slike tiltak at muligheten for at anlegget kan volde skade eller ulempe - herunder medføre fare - fjernes.

En plikt til å treffe sikringstiltak skulle etter dette også være til stede i det foreliggende tilfelle. Den ankende part har imidlertid på flere grunnlag gjort gjeldende at noen slik plikt ikke foreligger i dette tilfelle.

Det hevdes for det første at skade og ulempe som skyldes sten fra anlegget, må betraktes som krigsskade - som staten ikke har ansvar for -, idet det er tyskernes sprengninger i 1944 som har bevirket at sten fra anlegget i uvær kan føres ut i innløpet. Jeg er ikke enig i dette syn. Jeg går ikke inn på spørsmålet om de omhandlede ulemper virkelig kan betraktes som krigsskader; det er her nok å nevne at statens plikt som anleggseier til å fjerne sten som medfører ulempe, etter min mening ikke bortfaller om det er krigshandlinger som er den umiddelbare årsak til at sten fra anlegget volder skade eller ulempe.

Videre har staten som fritagelsesgrunn gjort gjeldende at det skyldes ankemotpartens iherdige agitasjon for nye havneanlegg i Sværholt - hvor det bl.a. ble argumentert med at det tidligere anlegg hadde liten verdi - at anlegget ikke for lengst er blitt reparert. Heller ikke dette kan etter min mening føre frem. Jeg tar ikke stilling til om statens unnlatelse av å reparere anlegget virkelig skyldes ankemotpartens forhold. Ankemotparten har under enhver omstendighet hatt full rett til å gå inn for en slik løsning av havneforholdene i Sværholt som han anser best, og hans forhold i denne forbindelse kan ikke frita staten for å foreta de sikringstiltak som er nødvendige for nå å fjerne de faremomenter som det tidligere anlegg i Sværholt medfører.

Staten har også gjort gjeldende at Sandvik har medvirket til skaden ved ikke selv å foreta opprensking etter hvert som stener fra vorr og mur rauset ut, og har i denne forbindelse vist til hva et mindretall i lagmannsretten - to juridiske dommere - har anført som begrunnelse for å frifinne staten i erstatningsspørsmålet. Under bevisopptaket har Sandvik forklart at han i alle år etter krigen alltid etter stormvær har ryddet sten av mindre dimensjoner. Etter det standpunkt lagmannsrettens flertall inntok når det gjelder stener ved vorrens ytre punkt - at Havnevesenet skulle tilpliktes å avmerke, men ikke å fjerne disse stener -, går jeg ut fra at det har ligget utenfor ankemotpartens evne å fjerne i hvert fall disse større stener. For øvrig finner jeg ikke grunn til her å ta stilling til om Sandvik har forsømt noen plikt som måtte foreligge til å rydde bort sten fra innløpet eller båtstøen; om så skulle være tilfellet, kan det i hvert fall ikke frita staten for nå å treffe tiltak for å hindre at sten fra vorr og mur i fremtiden kan få anledning til å rause ut og volde fare.

Jeg kan heller ikke være enig i en anførsel fra den ankende part om at landingsforholdene i Sværholt i dag i hvert fall må være bedre enn før anlegget omkring 1880 ble bygget; med en

Side:89

ikke så liten befolkning som var henvist til å søke sin levevei på sjøen, kan landingsforholdene den gang umulig ha vært så farefulle som i dag. Likeledes må det være åpenbart at staten ikke kan søke fritagelse for sin plikt til å treffe sikringstiltak i at det tilligger Stortinget å bevilge de nødvendige midler; når slik plikt først påhviler staten, har statsmyndighetene også plikt til å skaffe de nødvendige pengemidler til veie.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke tiltak staten skal pålegges å treffe, anser jeg de forholdsregler som er påbudt i lagmannsrettens dom utilstrekkelige. Rent bortsett fra at det stiller seg uklart hvorledes det kan foretas slik avmerkning av stenene ved vorrens ytre punkt som er betryggende også i vintermørket, vil disse forholdsregler ikke kunne hindre at nye stener føres ut i innløp og stø. På den annen side kan det ikke være påkrevet - som påstått prinsipalt under punkt li ankemotpartens påstand - å tilplikte staten å fjerne alle rester av sitt anlegg. Det må være tilstrekkelig - men på den annen side også nødvendig - å tilplikte staten å treffe de forholdsregler som nevnes i ankemotpartens subsidiære påstand.

Når det gjelder erstatningsspørsmålet, er jeg kommet til samme resultat som flertallet - domsmennene - i de tidligere retter. Jeg nevner her først at ankemotparten bare krever erstatning for skade og tap som er oppstått etter opprenskingen i 1952. I brev av 27. oktober 1956 gjorde overrettssakfører Kind på vegne av Sandvik havnemyndighetene oppmerksom på at det var «forbundet med livsfare å lande i ruinene av havneanlegget». I brev av 7. januar 1957 anførte overrettssakføreren at havneforholdene på Sværholt var så uholdbare at de snarest måtte rettes på; skulle derfor et havneanlegg på Sværholt bli gitt langsiktig prioritet, ble det bedt om at andre eventuelt midlertidige utbedringer måtte bli foretatt den følgende sommer. I brev av 24. oktober 1957 anførte overrettssakføreren at Sandvik nå måtte forlange at Havnevesenet omgående ryddet støen slik at han kunne komme til og fra land; hvis ikke ville Sandvik selv besørge støen ryddet for Havnevesenets regning. I brev av 9. november 1957 - hvor han også kom inn på spørsmålet om reparasjon av det gamle anlegg - anførte Havnedirektøren som svar at en foreløpig rydding måtte skje for Sandviks egen regning inntil omkostninger m.v. var klarlagt av havnemyndighetene. Høsten 1958 oppga Sandvik så å bli boende på Sværholt om vinteren.

Jeg finner i dette tilstrekkelig grunnlag for å anse det godtgjort at de vanskelige landingsforhold som ikke ble utbedret, var en vesentlig årsak til at Sandvik oppga Sværholt som helårsbosted. Derav følger at jeg godtar som erstatningsbetingende at Sandvik måtte avlive avlsauer, at han ble påført flytningsomkostninger og ekstra husleie og endelig at eiendom, hus og redskaper er blitt forringet fordi han ikke stadig har kunnet utøve vedlikehold. Videre finner jeg at ankemotparten har krav på erstatning for tap av to ekspedisjonsbåter - som hver hadde en verdi av ca. kr. 5-600 -, og for at hans fortjeneste ved

Side:90

laksefiske er blitt forringet ved at han på grunn av landingsforholdene ikke fullt ut har kunnet utnytte sine to kilenøter til fangst i den korte sesongen han kan fiske. At disse tap kunne vært hindret ved at Sandvik i større utstrekning enn gjort kunne rensket opp for stener i innløpet, finner jeg ikke å kunne legge til grunn. Kravet om erstatning for utlegg til ekstrahjelp ved ekspedisjon av lokalbåter og for tap av poståpnerlønn er ikke gjort gjeldende for Høyesterett.

Ankemotparten har i forholdenes medfør hatt vanskelig for å legitimere sine tap. Krav på erstatning for tap i laksefiske og for forringelse av hus m.v. er imidlertid innen rammen av påstandsbeløpet kr. 10 000 utvidet til også å gjelde tiden helt frem til Høyesteretts dom. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at Sandviks tap minst må utgjøre et slikt beløp. Jeg stemmer derfor for så vidt for stadfestelse av lagmannsrettens dom.

Den ankende part har ikke reist noen innsigelse mot rentekravet.

Den ankende part har heller ikke hatt noe å innvende mot den oppfyllelsesfrist som er satt i ankemotpartens påstand - bortsett fra at han har gitt uttrykk for at det må regnes som force majeure dersom mulige foranstaltninger, nødvendiggjort ved de granater som finnes i sjøen utenfor vorren, skulle umuliggjøre overholdelse av fristen. Ankemotpartens prosessfullmektig har erklært seg enig i dette.

Jeg er enig i lagmannsrettens fastsettelse av saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Da den ankende part har anket forgjeves, finner jeg at saksomkostninger må tilkjennes også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Staten ved Fiskeridepartementet tilpliktes:

a. å fjerne alle de stener fra anlegget som ligger i støa og innseilingen til den, restene av vorren utenfor 63 - sekstitre - meterstreken og restene av muren utenfor 15 - femten - meter fra nullstreken på kart utarbeidet av Statens havnevesen og datert Tromsø 12. november 1951,

b. å støpe et hode på vorren ved 63 - sekstitre - meterstreken og et hode på muren ved 15 - femten - meterstreken,

alt innen 15. september 1963.

2. Staten ved Fiskeridepartementet betaler til Ingvald Sandvik innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom:

a. erstatning med 10 000 - ti tusen - kroner med 4 - fire - prosent rente fra 20. mars 1959 til betaling skjer,

b. saksomkostninger for alle retter med 11 000 - elleve tusen - kroner.

Side:91

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Helgesen og Skau: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Håvard Næsheim med domsmenn Schumann Nikolaisen og Karl Aidijervi):

Saken gjelder et krav fra Ingvald Sandvik om at Statens Havnevesen skal foreta arbeider på et støanlegg på hans eiendom Sværholt - enten utbedre anlegget eller fjerne alle rester av anlegget i sin helhet. Det er også fremmet erstatningskrav - begrenset oppad til kr. 20 000 begrunnet i forskjellige tap og vanskeligheter saksøkeren har hatt som følge av støanleggets mangelfulle forfatning de senere år.

Vorr og støanlegg på Sværholt ble påbegynt i 1879. Anlegget er omtalt i Havnevesenets historie side 527 flg. Den ytre vorr var ferdigbygget i 1881. Arbeidet omfattet: vorr avbøyet i sydøstlig retning fra land skrånende i kronen nedover fra kote + 3,76 til + 0,94 over alminnelig lavvann i 110 meters lengde ut til en dybde av 2,60 m under alminnelig lavvann. Vorren ble oppført av tørrmur på fjellgrunn. Videre ble det som dekning for båtstø i 1883 oppført en indre mur - innenfor vorren ca. 25 m og dreiet mer mot syd enn vorren. Muren ble bygget fra lavvannslinjen og oppover fjæren i en lengde av ca. 24 meter og med kronebredde 2,5 meter. Bak muren og beskyttet av så vel vorren som muren ble anlagt et båtopptrekk - stø- og strandlinjen ble i den anledning ryddet.

Anlegget ligger meget utsatt til. I Havnevesenets historie er omtalt skader og reparasjonsarbeider ved 10 forskjellige anledninger i tiden 1883-1912. Det er ikke nå i anledning av saken presise oppgaver over skader og reparasjonsarbeider i tiden fra 1912 og frem til i begynnelsen av 1930-årene. Saksøkeren Ingvald Sandvik har drevet stedet siden 1932 og kjøpte Sværholt i 1934. Etter at han kom til Sværholt ble det en gang i midten av 30-årene foretatt reparasjon av vorrene og opprenskning av støanlegget.

Vorren ble skadd under krigen da tyskerne - som hadde befestet Sværholtklubben - trakk seg ut. Deler av vorren ble sprengt. Noe innenfor ytre pynt ble en strekning av vorren skadd ved dette. Deler av vorren ligger nå under lavvannslinjen.

Havnevesenet foretok en opprenskning i 1952. I en rapport til Statens Havnevesen V. distrikt fra oppsynsmann Ragnv. Johansen, datert 24. juni 1952 er anført: «Opprensing i Sværholt er utført, all stein som det er mulig å få tak i er fjernet. Imidlertid ligger det langs ytre vorr (de ytterste 20 à 30 m) en del stor stein igjen. Her må det nesten brukes dykker for å få denne opp. Men det ligger også her en del granater etter tyskerne, så dette arbeid kan være farlig, og det anbefales ikke å bli gjort. På grunn av all tang som legger seg i fjæra nå om sommeren, ligger det også en del småstein igjen. Disse skulle gjerne vært tatt vekk, men det kan ikke bli før til høsten når taren forsvinner. Sandvik tilbydde seg å renske vekk denne steinen i høst for et par hundre kroner. Ellers var han fornøyd med arbeidet som var utført.»

I 1957 var det på nytt skade på anlegget som følge av storm, idet sten fra vorren og muren ble spredt igjen.

Side:92

I dag er situasjonen at på indre side av vorren - som beskrevet i oppsynsmannens rapport av 1952 - ligger stor sten som er rauset ut ved sprengningen. Dessuten har storm lempet ned sten av så vel vorren som muren. Også på strekninger hvor ikke sprengning er årsaken har sjøen flyttet på sten som både var boltet fast og belagt med klammerjern. På innsiden av vorrens øvre del - denne del ligger tørt på lavvann - er det ikke rauset sten fra vorren og ned i den utsprengte renne på innsiden. Ytre del av muren, som i tillegg til vorren beskytter støanlegget, er for en stor del rauset sammen. Stenene ligger i umiddelbar nærhet. Bunnlaget lå i alt vesentlig på plass, men stenen for øvrig noe spredt, så på høyvann hvor det er mulig med tillegg bak muren, er det ikke på ytre strekning et slett tillegg for båt. Båtstø, atkomst og fjæren oppover er ikke oppfylt med sten fra vorren og muren, og det er i fjæren og på stranden et åpent felt for båtopptrekk. Retten rodde på lavvann og med utgangspunkt i murens ytre ende i støområdet og besiktiget detaljer.

Stedet Sværholt var før krigen bebodd av 6 familier med sammenlagt ca. 30 mennesker. Stedet er ikke gjenoppbygget etter krigen. Utenom saksøkeren har kun én person satt opp et hus på stedet, og vedkommende er senere fraflyttet. I 1956 bodde det 2 husstander med sammenlagt 3 personer på stedet. Senere flyttet så den ene person slik at saksøkeren og husholderske var de eneste gjenværende. I 1958 flyttet saksøkeren fra stedet, og han akter nå kun å bo på Sværholt i sommerhalvåret for å ha sauer på beite der samt drive laksefiske. Han har nå på vinterstid sauene i Nordvågen i Nordkapp kommune hvor han har bygget et sauefjøs. På Sværholt har saksøkeren bygget permanent fjøs og endel andre uthus. I begynnelsen av 1958 fikk Sandvik overført resten av sin krigsskadeerstatning til Tromsø, hvor han har planlagt å bygge hus på en tomt han har der. Han har planlagt å flytte et nå delvis opptømret og ikke fullført hus fra Sværholt til Tromsø.

Det har i tidsrommet juli 1946-juni 1954 vært ført en omfattende korrespondanse angående havneanlegget på Sværholt med deltagende parter: Stortingets Sjøfarts- og Fiskerikomité v/stortingsmann Jens Steffensen, havnedirektøren, distriktssjefen i Havnevesenets 5. distrikt, Lebesby formannskap og Ingvald Sandvik. Det var så ytterligere fra oktober 1956 frem til januar 1959 skriftveksel mellom overrettssakfører Kind på vegne av Ingvald Sandvik og havnedirektøren.

Det ble i 1956 av havnedirektøren utarbeidet planer for havneanlegg på Sværholt i 2 alternativer til kostnad henholdsvis kr. 863 000 og kr. 1 340 000. I havnedirektørens brev av 16. november 1956 til overrettssakfører Kind er meddelt at havneplanene for Sværholt den 1. september 1956 er sendt fylkesmannen i Finnmark til behandling. I henhold til regler om behandling av havnekrav, jfr. St.prp. nr. 1/1949 (Havnearbeider) side 31 flg. §7 skal fylkets myndigheter gi innstilling om i hvilken rekkefølge havnearbeider ønskes fremmet. Finnmark fylkesting behandlet saken i 1957 og ga enstemmig tilslutning til sålydende uttalelse fra fylkeshamnenemda (et organ med medlemmer oppnevnt av så vel fylkestinget som av Finnmark fiskarlag): «Etter de opplysninger som foreligger i saken, finner fylkeshamnenemda at spørsmålet om utbygging av hamn på Sværholt bør utstå».

Side:93

Saksøkeren gjør nå gjeldende at som følge av vorrenes og støanleggets dårlige forfatning, har Sandvik lidt et tap som kreves erstattet. Det kreves også at anlegget repareres - eventuelt at alle rester av anlegget fjernes. Det gjøres gjeldende at Sandvik nå er mindre tjent med anlegget slik det nå er, enn om det ikke var noe der i det hele tatt. Saksøkerens prosesfullmektig presiserer at saken nå ikke gjelder spørsmål om utvidelse eller anlegg av havn eller moloer på Sværholt, men kun krav om forsvarlig reparasjon eller fjerning av restene. Prosessfullmektigen henviser imidlertid også til at Sandvik er av den oppfatning at hvis reparasjonsarbeidet utføres på en annen måte enn akkurat å fylle opp igjen vorren og muren som er der, vil det kunne fåes et langt større utbytte av de penger som legges ned og med en bedre utnyttelse av havneområdet. Prosessfullmektigen presiserer at han innledningsvis omtaler Sandviks oppfatning fordi Sandvik har gjort den gjeldende overfor havnedirektøren, og etter saksøkerens oppfatning har så havnedirektøren i meget høy grad benyttet seg av dette for ikke å gjøre noe med anlegget. Det anføres at det Sandvik har krevet helt fra begynnelsen av kun er en reparasjon av anlegget. - - -

Rettens flertall domsmennene Schumann Nikolaisen og Karl Aidijervi skal bemerke:

Fertallet finner at staten må dømmes til å gjenoppbygge vorren, muren og båtstøa slik som den var. Staten må være forpliktet til å vedlikeholde havneanlegget uansett om innbyggerantallet på det sted det gjelder er sunket. Det må ligge i den avtale grunneiererklæringen er, at anlegget i fremtiden skal vedlikeholdes. Det er også det vanlige - i hvert fall i Finnmark - at havneanleggene vedlikeholdes, og det er også eksempler på at dette gjøres selv om det gjelder steder hvor innbyggerantallet er blitt redusert.

Flertallet vil ikke bare se på betydningen av havnen på Sværholt bare for de personer som nå bor på stedet. Det har betydning at det der er en havn fiskere og sjøfarende i påkommende tilfelle kan søke inn i. Landingsmulighetene der er nå forverret med de skader havnen har fått, og innseilingen er trangere og vanskeligere enn om det ikke var noe anlegg der i det hele tatt.

Hvis staten velger å fjerne det som er der, må staten ha anledning til dette i stedet for å reparere vorren, muren og støanlegget.

Flertallet finner at saksøkeren har krav på erstatning for tap og ulemper. Erstatningen fastsettes til kr. 10 000 samt 4 % renter fra 20. mars 1959.

Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger med kr. 1 500.

Mindretallet sorenskriver Håvard Nesheim skal bemerke:

Det kan ikke antas at grunneiererklæringen overfor Havnevesenet av 1880 for all tid pålegger staten å opprettholde anlegget uansett utvikling og behov samt nyere tekniske og økonomiske vurderinger. I den utstrekning man i dette forhold kan bygge på partenes forutsetninger, ligger det like nær å si at det fra statens side er forutsetningen for å anvende havnebevilgninger at også bevilgningene virkelig kommer til nytte.

Staten kan heller ikke på annet grunnlag antas forpliktet til alltid å opprettholde og vedlikeholde et havneanlegg. Det må være adgang til

Side:94

å vurdere bevilgningers anvendelse sett i relasjon til nytten av dette anvendt på fraflyttede steder, og så samtidig vurdere dette i forhold til hva man med bruk av midlene kan oppnå andre steder.

Staten kan enn videre ikke være ubetinget forpliktet til å gjenopprette krigsskade, og i den forbindelse foreta opprenskning av granater som er dumpet i sjøen i området eller ligger begravet på sjøbunnen under rester av havneanlegget.

Sammenlignet med en del andre forhold er det heller ikke urimelig at staten opphører med å bruke penger på havneanlegg på et fraflyttet sted. Det vises til den adgang det er til å foreta endringer i reguleringsplaner og foreta veiomlegginger - med utvilsomt økonomiske konsekvenser for interesserte parter - uten at dette i alminnelighet medfører erstatningsansvar. Det kan også vises til eksempler på gjennomført rasjonalisering av jernbanetrafikken og i den forbindelse nedlegging av jernbanestasjoner med virkninger for forretninger og trafikanter. Likeså er det på det rene at dampskipsruter har full adgang til å kutte ut anløpssteder når endrede trafikkforhold tilsier dette. Det er også på det rene at beboere i nærheten av flyplasser utvilsomt i ikke liten grad må finne seg i endrede forhold i sin disfavør.

Spesielt når det gjelder havneforhold og steder som fraflyttes, kan også vises til den statsstøtte som gis til flytning fra «utvær». Denne støtteordningen er ikke en forutsetning for at man kan si at nedlegging av havneanlegg er lovlig og kan være fullt berettiget. Ordningen etterkom et sterkt ønske og dekker et behov. Det rimer lite at staten på den ene side i betydelig utstrekning gir bevilgninger til fraflytning fra «utvær», og så på den annen side pålegges fullt ansvar for å vedlikeholde vorrer, støanlegg og havner på slike steder.

Under henvisning til uttalelser i Utkast med motiver til lov om Statens og kommunenes erstatningsansvar (av 1958) side 20, 21 og 37, første spalte samt Kristen Andersen: Erstatningsrett 2. utg. side 138, 139 og 162, bemerkes at særlig når det gjelder Havnevesenets vedlikeholdsbevilgninger foreligger det forhold som bør tilsi, at det i meget beskjeden grad brukes «erstatningsrettslig forsvarlighetssensur» overfor de bevilgende myndigheter. I motsetning til hva forholdet er f. eks. for Statens Vegvesen hvor det gis generelle og ikke spesifiserte vedlikeholdsbevilgninger, gis vedlikeholdsbevilgninger av Stortinget på Havnevesenets budsjett som spesifiserte poster knyttet til hvert enkelt vedlikeholdsanlegg - statsbudsjettets kap. 584 post 1. vedlikehold. Hvert enkelt vedlikeholdsarbeid vurderes ved Stortingets behandling av bevilgningene, og det fremlegges i den sammenheng tekniske og økonomiske opplysninger om hvert enkelt planlagt utbedringsarbeid - jfr. for så vidt de årlige St.prp. nr. 1 vedrørende Havnevesenet. Det er kun meget begrensede bevilgninger havnedirektøren og administrasjonen har til disposisjon for bruk etter eget skjønn for øyeblikkelig hjelp.

Selve den form saken har fått, reiser også spørsmål om hvordan de tekniske og økonomiske vurderinger vedrørende havneanlegget på Sværholt bør behandles. Saksøkeren har ved flere anledninger - gjengitt foran - til dels i meget kraftige vendinger gitt uttrykk for han i og for seg ikke ønsker anlegget reparert slik det var før krigen. Det

Side:95

saksøkeren ønsker er utbygging av en havn på stedet. Også under hovedforhandlingen - i partsforklaringen, ved åstedsbefaringen og i de avsluttende bemerkninger ble gitt uttrykk for det samme, idet bl.a. ble uttalt av saksøkeren om vorren og båtstø i det avsluttende innlegg: «Vel, det jeg har påstått er at nytten er absolutt minimal nærmest ingenting. Motparten må gi meg bruksanvisning til at båtstøa er brukbar i våre dager.»

På den annen side er klarlagt at Havnevesenet er interessert i reparasjon av vorrene og båtstø med landingsmuligheter på stedet.

Enn videre er havneplaner i 2 alternativer utarbeidet for en liten havn på Sværholt. Planene er behandlet som foreskrevet i Stortingets regler, og er stanset allerede av fylkestinget og representanter for Finnmark Fylkesfiskarlag med enstemmig vedtak om at utbyggingen av havn på Sværholt bør utstå.

For saksøkerens prosessfullmektig - men åpenbart ikke for saksøkeren - har det vært klart at det ikke engang foreligger teoretiske muligheter for ved saksanlegg å få gjennomført havneutbygging på Sværholt etter saksøkerens ønsker.

En avgjørelse for at vorren og muren skal gjenoppbygges, reiser spørsmål om målsettingen for en utbedring. Med det forbehold at det ikke er en domstols sak å ta standpunkt til dette skal bemerkes: Havnemyndighetene og distriktet kan meget vel være interessert i en utbedring av vorranlegget og landingsmulighetene, men da sett ut fra et annet behov enn det Sandvik er interessert i. Sværholt er nærmeste sted hvor man fra et meget utsatt havområde kan komme på land i et knipetak. Sett på som en nødhavn og en redningsmulighet kan distriktet og staten være interessert i en spesiell utformning av anlegget, beregnet på å kunne berge seg på land under ytterst vanskelige forhold. Det er vel mulig at dette forutsetter en forandring spesielt når det gjelder den indre mur. Det er for så vidt på det rene at Havnevesenets plan av 12. november 1951, som er fremlagt i saken, forutsetter at det skal tas vekk en ganske stor del ytterst av indre mur. Det åpnes da opp et betydelig bredere stykke for å komme på land. Situasjonen kan da godt være at dette ikke er noen forbedring av støanlegget brukt av småbåter i rimelig vær, men at det på den annen side kan forbedre anlegget brukt som nødhavn under vanskelige forhold.

En avgjørelse for gjenoppbygging og vedlikehold av anlegget i sin opprinnelige form, kan komme i strid med hva som kan være den reelle og fremtidige interesse i landingsmuligheter på Sværholt, sett fra annet enn saksøkerens synspunkt nå han er flyttet fra stedet og kun er der i sommerhalvåret.

Stillingen er da at saksøkeren ikke ved et saksanlegg mot staten kan fremtvinge at staten bygger havn etter hans ønske på stedet. Derimot får han avgjørelse for at det som er skal vedlikeholdes. Som anført er det vel mulig at dette ikke vil tilsvare den interesse sjøfarende, fiskere, havnemyndighetene og staten eventuelt har av landingsmulighetene på stedet. Havnemyndighetene ved sin planlegging og Stortinget ved sine bevilgninger bør kunne stå fritt i å vurdere hvilke muligheter og situasjoner en eventuell nødhavn skal utbygges for. - - -

Side:96

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Hans M. Michelsen, Carl Tank og Jorunn Skeie med domsmenn Haakon Sandberg, Aldvik Jomisko, Konrad Eliassen og Arnulf Sandli):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Ved avgjørelsen av punkt 1 i ankemotpartens påstand har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Et flertall bestående av lagdommerne Michelsen og Tank og domsmennene Jomisko og Sandli er kommet til et annet resultat enn herredsrettens flertall og også til et annet resultat enn herredsrettens mindretall. Flertallet skal på dette punkt bemerke:

Ved vedtagelseserklæringen av 1880 har staten fått fri grunn til å utføre havneanlegg på Sværholt. Statens rett skal ifølge punkt 6 i vedtagelsen hvile som en stedsevarig servitutt på eiendommen.

Etter flertallets oppfatning må denne vedtagelsen iallfall i den utstrekning ansees som en ensidig bebyrdende erklæring, at den ikke kan innebære at staten for all fremtid skal være forpliktet til å opprettholde noe havneanlegg på eiendommen. Det må ansees som en forutsetning for vedtagelsen at staten har anledning til å nedlegge havneanlegget dersom utviklingen kommer dithen at Sværholt mister sin betydning som fiskevær.

Av dette standpunkt følger det at det offentlige ikke har noen alminnelig plikt overfor væreieren til å vedlikeholde havneanlegget. Det må tilkomme de offentlige myndigheter å avgjøre når det tidspunkt måtte være kommet da man bør opphøre med å vedlikeholde anlegget som havn.

Anlegget er nå beskadiget. Av det standpunkt flertallet har nådd frem til følger det, at statens havnevesen ikke har noen alminnelig plikt til å bringe anlegget tilbake til den stand det var i før krigen. Som følge av den alminnelige utvikling har for øvrig dette utvær for småbåter nå mistet sin betydning. I kraft av en alminnelig vedlikeholdsplikt, som måtte bestå for det offentlige, kan derfor ikke staten dømmes til å utbedre skadene på anlegget.

Dersom det offentlige skulle finne at det ikke lenger er hensiktsmessig å vedlikeholde noe havneanlegg på stedet, kan dog etter flertallets oppfatning staten ikke være forpliktet til å fjerne anlegget. Vedtagelseserklæringen hjemler etter flertallets oppfatning staten rett til å ha et nedlagt og også et beskadiget anlegg stående på eiendommen. Det må antas at det ville bli meget kostbart for Havnevesenet å skulle skaffe anlegget av veien.

Man kan ikke legge til grunn at vedtagelseserklæringen forutsetter at pengemidler skal nyttes til et slikt formål. Noen alminnelig plikt til å fjerne anlegget har derfor etter flertallets mening det offentlige ikke.

Selv om imidlertid Havnevesenet ikke i sin alminnelighet kan ansees forpliktet til å vedlikeholde havneanlegget eller til å fjerne ruinene, må det dog etter flertallets oppfatning i henhold til vedtagelseserklæringen påligge det offentlige en viss vedlikeholdsplikt. Det må påligge Havnevesenet plikt til å påse og sørge for at dets anlegg ikke hindrer eller vanskeliggjør i vesentlig utstrekning eierens atkomst til eiendommen.

Væreieren har sin båtstø ved den indre mur. Det er på dette sted

Side:97

han kan komme på land på eiendommen. Sten fra anlegget er nå rauset ut i innløpet til støa. Så vel Havnevesenets tidligere som dets nåværende distriktssjef har i sine forklaringer for lagmannsretten uttalt at de stenene som nå ligger utover sjøgrunnen, delvis er til hinder for eieren. Hans atkomst til eiendommen vanskeliggjøres. De har begge videre erklært at forholdene etter nye stormer kan bli verre enn de er i dag. Ny sten fra den skadede vorren og den ødelagte muren kan bli kastet utover. I disse synspunkter er flertallet enig.

Det følger etter flertallets oppfatning av vedtagelseserklæringen av 1880 at Havnevesenet må vedlikeholde sitt anlegg i den utstrekning det er nødvendig for å unngå at eierens atkomst slik hindres eller vesentlig vanskeliggjøres. Eierens hensikt med å avstå fri grunn og med å påta seg de øvrige forpliktelser vedtagelseserklæringen pålegger ham, har uten tvil vært å oppnå et havneanlegg som bedrer hans landgangsmuligheter og i det hele letter atkomsten til eiendommen for ham og andre. Det følger etter flertallets oppfatning av dette at Havnevesenet overfor væreieren ikke har rett til å la anlegget forfalle på en slik måte at hans atkomst umuliggjøres eller vanskeliggjøres. Når det avståes fri grunn for å skape bedre landingsmuligheter, må det for erklæringen ha vært en forutsetning at det endelige resultat, selv om havneanlegget som sådant oppgis, ikke skulle bli at landingsmuligheten ble sterkt vanskeliggjort. Havnevesenet må ha plikt til å utføre slikt vedlikehold at dette forhindres. Flertallet nevner i denne forbindelse at havnedirektøren - etter den daværende distriktssjefs forklaring - uttalte da Havnevesenet i 1952 påtok seg å rydde i innløpet, at man måtte hjelpe slik at Sandvik kunne komme på land.

Denne vedlikeholdsplikt, som etter flertallets mening følger av vedtagelseserklæringen, har Havnevesenet forsømt. Av det standpunkt flertallet på dette punkt er kommet frem til, følger det at det offentlige må dømmes til å ryddiggjøre innløpet til støa ved den indre muren for sten. Utenfor vorrens ytre punkt ligger det noen stener. Også disse er til hinder og til fare for Sandvik. Han har flere ganger støtt på dem. Særlig ved urolig vær, noe som her ikke sjeldent forekommer, er det vanskelig å vite hvor disse stenene ligger. Av det standpunkt flertallet har inntatt, følger det at Havnevesenet må dømmes til å merke opp disse stenene slik at det klart trer frem hvor de ligger. Avmerkes de klart, skulle det for atkomsten ikke være nødvendig at disse stenene fjernes.

Flertallet har nyttet det uttrykk at Havnevesenet har forsømt sin vedlikeholdsplikt. Flertallet vil for ikke å bli misforstått presisere, at det i dette uttrykk ikke ligger at man har ment å rette noen bebreidelse mot Havnevesenet. Flertallets mening har vært å konstatere et faktum, ikke å felle noen mer eller mindre moralsk betonet dom over Havnevesenets forhold. Det må sies å ha vært forståelig at Havnevesenet i tiden etter 1952 intet foretok seg på stedet, idet jo eieren gjentatte ganger og med styrke hevdet at reparasjoner var bortkastet. Det er mulig at partene her har snakket forbi hverandre. Forholdet tjener dog til å forklare Havnevesenets holdning.

Flertalet har antatt at disse tiltak man har nevnt, skulle være tilstrekkelige til at Havnevesenet kan sies å ha oppfylt den vedlikeholdsplikt som etter flertallets mening følger av vedtagelseserklæringen. I

Side:98

flertallets standpunkt ligger det - man kan si at fullbyrdelsesdommen inkluderer en fastsettelsesdom - at Havnevesenet også for fremtiden er forpliktet til å forhindre at atkomsten umulig- eller vanskeliggjøres. Det tilkommer etter flertallets oppfatning Havnevesenet selv å treffe avgjørelsen om hvilke tiltak man i så henseende vil sette i verk. Fremgangsmåten må være væreieren likegyldig bare formålet oppnåes.

Man kan mot det resultat flertallet er kommet frem til ikke innvende, at det her dreier seg om en krigsskade, som enhver eier selv må bære med mindre Stortinget eller i kraft av fullmakt andre statsmyndigheter stiller midler til rådighet til en utbedring. Krigsskadene ble utbedret i 1952. Sandvik sa seg den gang fornøyet med det arbeid som var utført for å rydde atkomsten til støa. De skader som nå finnes, er en følge av stormer som senere har rast, og den måten arbeidet i 1952 ble utført på.

Flertallet voterer etter dette for, når det gjelder punkt 1 i ankemotpartens påstand, at Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å ryddiggjøre et innløp til støa ved indre mur og til å avmerke det ytre punkt av restene av vorren.

Lagdommer Skeie og domsmennene Sandberg og Eliassen er, når det gjelder punkt 1 i ankemotpartens påstand, kommet til samme resultat som herredsrettens flertall. Lagmannsrettens mindretall skal på dette punkt bemerke:

Det var etter deres mening en forutsetning for eierens vedtagelse av servitutten at der var et havneanlegg som var til fordel også for eieren.

Etter det inntrykk som anlegget ga under åstedsbefaringen, etter Sandviks og flere vitners utsagn, er det et stort faremoment, særlig ved at den ytterste del av vorren stikker opp fra de nærliggende deler av ruinene. Dette faremoment er også til stede i sommerhalvåret, den tid da eieren nå faktisk er på stedet, og det vil være til stede selv om avmerkning foretas. På et sted som Sværholt, som er så utsatt for stormer, har det stor betydning at det ikke er unødige hindringer for atkomsten.

Det er ikke i vedtagelsen anført hva slags havneanlegg det skal være. Når eieren har påheftet eiendommen en stedsevarig servitutt, kunne det synes å være en naturlig forutsetning at det enten skal følge utviklingen eller fjernes. Sandvik har dog ikke krevet noe nytt, men han har fremkommet med forslag i denne retning.

Når myndighetene har valgt ikke å oppføre noe nytt tidsmessig anlegg, og heller ikke har vedlikeholdt det gamle tross gjentatte krav herom fra Sandviks side, finner mindretallet at staten bør tilpliktes å fjerne helt ruinene av det gamle anlegg.

Det stemmer derfor for at Staten ved Fiskeridepartementet tilpliktes å vedlikeholde sitt anlegg på eiendommen Sværholt, matr.nr. 12 l.nr. 10 i Lebesby herred på en forsvarlig måte, eventuelt å fjerne alle rester av anlegget i sin helhet.

Lagmannsretten går etter dette over til å behandle ankemotpartens erstatningskrav. Det er på dette punkt dissens innen retten. - - -

Side:99