Rt-1963-890
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1963-09-14 |
| Publisert: | Rt-1963-890 |
| Stikkord: | Motorvognloven, Trafikkregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 92 B/1963 |
| Parter: | Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A (forsvarer J.B. Hjort). |
| Forfatter: | Bahr, Rode, Bendiksby, Endresen, Skau |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, Motorvognloven (1926), Straffeprosessloven (1887) §377, §29 |
Dommer Bahr: Politimesteren i Nord-Jarlsberg forela den 2. februar 1963 A, født xx.xx.1907, en bot på 100 kroner, subsidiært 10 dagers fengsel, for forseelse mot motorvognlovens §29, jfr. §17 første ledd, annet punktum. Grunnlaget for forelegget var, at A som fører av motorvogn B-12871 den 6. desember 1962 ca. kl. 14,40 i nordlig retning på riksvei 310 i Borre mot veidele til Åsgårdstrand ikke viste tilstrekkelig forsiktighet da han nærmet seg krysset, idet han fortsatte kjøringen uten i tilstrekkelig grad å redusere hastigheten eller stoppe, skjønt han så personbil Z-10993 komme kjørende mot veidele fra Åsgårdstrandsveien fra hans høyre side, hvilket hadde til følge at bilene kolliderte i krysset og stor skade oppsto.
A vedtok ikke forelegget, og saken ble oversendt Horten herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377, 4. ledd.
Herredsretten avsa 25. april 1963 dom, hvorved tiltalte ble frifunnet.
Politimesteren har påanket dommen. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen. Hva lovanvendelsen angår, hevdes det at retten ikke har satt kravet til aktsomhet strengt nok. Anken over saksbehandlingen går ut på at domsgrunnene er ufullstendige og uklare.
Jeg finner at domsgrunnene inneholder tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen. Jeg finner videre at anken over lovanvendelsen må tas til følge og herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
I den situasjon som er beskrevet i forelegget og dommen, hadde tiltalte som fører av lastebilen B-12871 etter trafikkreglenes §16 nr. 1 første ledd stoppeplikt overfor personbilen Z-10993, som kom fra høyre i Åsgårdstrandsveien mot veikrysset. Tiltalte kjørte imidlertid frem i krysset, og det ble kollisjon. Når herredsretten har frifunnet ham for å ha kjørt uforsiktig, er det fordi den har funnet at han «hadde grunn til å tro at den andre bilen ville stoppe, både på grunn av dens manøvrering og på grunn av at riksvei 310 er en sterkere beferdet vei».
Hva retten sikter til med sin henvisning til personbilens manøvrering, fremgår av beskrivelsen i den forutgående del av domspremissene, der det er fastslått at personbilen satte farten betydelig ned da den nærmet seg krysset. Retten bruker i sin gjengivelse av de forklaringer den har lagt til grunn på dette punkt, uttrykk som at det så ut som om personbilen skulle stoppe, at den «nærmest stoppet», eller «nærmest hadde gangfart». Retten
Side:891
avslutter sin beskrivelse med å konstatere at den «finner det således bevist at manøvreringen av den bilen som tiltalte kolliderte med tydet på at denne bilen var i ferd med å stoppe for å slippe trafikken på riksvei 310 forbi».
Jeg er enig med politimesteren i at retten må ha stillet for små krav til aktsomheten hos tiltalte når den har funnet at han under de foreliggende omstendigheter hadde tilstrekkelig grunn til å tro at personbilen ville stoppe. Stoppeplikten etter trafikkreglenes §16 nr. 1 første ledd overfor trafikk fra høyre er absolutt, og det er bare under helt særegne omstendigheter, f. eks. hvis den annen bil stanser og føreren gir tegn til at den stoppepliktige kan kjøre, at denne er berettiget til å gjøre det. At tiltalte i det foreliggende tilfelle så at personbilen saktnet farten da den nærmet seg krysset - hva den hadde plikt til etter trafikkreglenes §22 nr. 2 c -, berettiget ham etter min mening ikke til å gå ut fra at personbilen ville stoppe for trafikken fra venstre. Personbilen hadde nemlig selv stoppeplikt for trafikken i riksveien fra sin høyre side, som føreren ifølge dommen også holdt øye med. Tiltalte burde med andre ord ha regnet med at det var av hensyn til trafikken fra høyre, og bare den, at personbilen satte ned farten.
For så vidt angår det annet moment retten har anført som diskulperende for tiltalte, nemlig at riksvei 310 er en sterkere beferdet vei, bemerkes at jeg ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til om det i dette tilfelle forelå en situasjon hvor trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd kunne få anvendelse. Domsgrunnene er også noe snaue på dette punkt. Det er tilstrekkelig for meg å konstatere at det som bestemmelsen inneholder, er et påbud til den som kommer kjørende i veien med mindre trafikk om å vise hensynsfullhet overfor trafikken i den betydeligere vei. Den fritar ikke en kjørende i den betydeligere vei for den stoppeplikt han har etter hovedregelen i første ledd. Jeg henviser i denne forbindelse til Petersson og Rønnings kommentar side 55. Heller ikke den bestemmelse det her er tale om ga således tiltalte noen berettiget grunn til å regne med at personbilen ville stanse for å slippe ham forbi.
Etter dette stemmer jeg for slik
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Endresen og Skau: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Pål Sannerud med domsmenn Asbjørn Vermelid og Ulff Smith-Andersen):
- - -
Tiltalte har forklart at han så Volvoen i god tid før han kom til krysset. Han hadde to biler bak sin egen lastevogn. Farten var moderat
Side:892
på grunn av at føret var glatt. Da han fikk se bilen bremset han et øyeblikk, men da han så at bilen fra Åsgårdstrand slakket på farten, og så ut som om den ville stoppe, ga han igjen gass, men akselererte ikke vognen for å komme først til krysset. Bilen fra Åsgårdstrand hadde da bare gangfart, men da tiltalte var 15-20 meter fra krysset, rullet personbilen ut i riksveien helt uventet for tiltalte. Veien fra Åsgårdstrand kommer fra høyre i den retningen tiltalte kjørte, men riksveien er ikke tillagt noen forkjørsrett som er markert ved skilt. Tiltalte som kjørte en meget mer trafikert vei, mente at Volvoen fra Åsgårdstrand burde stoppe. Hans manøvrering frem mot krysset understøttet tiltaltes antagelse om at så ville skje. Tiltalte mente at han hadde rett til å kjøre inn i krysset først i kraft av en Boulevard-rett, idet han kjørte på en langt viktigere vei.
Da han så at Volvoen fra Åsgårdstrand ikke stoppet, prøvet han å bremse opp sin lastevogn, men hjulene låste seg på grunn av det glatte føret og bilene tørnet sammen litt over på venstre side av veien. Tiltalte hadde ikke større hastighet enn 35-40 km pr time da han var klar over at det var glatt.
Retten finner det bevist at tiltalte slik som beskrevet i forelegget var på vei mot Horten på riksvei 310 til den tid som der anført.
Retten legger videre til grunn at veien stykkevis var glatt den dagen, og at det mot Kjærkrysset i ca. 50 meters lengde var fullstendig islagt og meget glatt. Tiltalte lå i spissen for en gruppe på 3 biler og det ble kjørt med moderat hastighet. Da han nærmet seg Kjærkrysset blir tiltalte oppmerksom på en personbil som kommer fra høyre opp fra Åsgårdstrand og inn mot riksvei 310. Denne kom også i moderat fart mot krysset. Da tiltalte så bilen satte tiltalte benet på bremsepedalen, men slipper den igjen da han ser at bilen på veien fra Åsgårdstrand reduserer farten og ser ut som om den skal stoppe.
Retten finner det bevist ved vitneforklaring fra føreren av den bil som kom fra Åsgårdstrand og fra føreren av en av bilene som kjørte bak tiltaltes bil at bilen fra Åsgårdstrand nærmest stoppet. Føreren av bilen fra Åsgårdstrand har forklart at han nærmest hadde gangfart da han seg inn mot krysset. Føreren av denne bilen var opptatt av å se mot høyre. Det er ikke mulig å se trafikken fra høyre før man er nærmest ute i selve krysset når man kommer fra Åsgårdstrand. Da han var forvisset om at han ikke hadde noen trafikk fra høyre, ga han gass og kjørte ut i krysset. Kollisjonen skjedde litt over i venstre side av veien for tiltalte, idet tiltalte først hadde prøvet å vri over mot venstre for å unngå sammenstøt, senere gled han mot den andre bilen med blokkerte hjul.
Retten finner det således bevist at manøvreringen av den bilen som tiltalte kolliderte med tydet på at denne bilen var i ferd med å stoppe for å slippe trafikken på riksvei 310 forbi. Retten finner at tiltalte hadde grunn til å tro at den andre bilen ville stoppe, både på grunn av dens manøvrering, og på grunn av at riksvei 310 er en sterkere beferdet vei. Retten finner derfor at tiltalte ikke kan lastes for å ha kjørt uforsvarlig eller ikke utvist den tilstrekkelige aktsomhet.
Tiltalte må etter dette bli å frifinne for forseelse mot motorvognlovens §17 første ledd.
Retten finner heller ikke at tiltalte kan straffes for forseelse mot
Side:893
trafikkreglenes §16, idet han som anført ovenfor etter rettens oppfatning hadde grunn til å tro at bilen fra Åsgårdstrand var i ferd med å stoppe. Dommen er enstemmig. - - -