Rt-1963-917

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-09-20
Publisert:	Rt-1963-917
Stikkord:	Inngåelse av avtale, Tilbud og aksept
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 94 B/1963
Parter:	Evald Hoel (overrettssakfører H.Chr. Ødegaard - til prøve) mot Erling Hoel m.fl. (høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Forfatter:	Bahr, Rode, Bendiksby, Endresen, Skau
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33, §39, Tvistemålsloven (1915) §165, Skifteloven (1930) §19, §27

Dommer Bahr: Saken gjelder spørsmålet om overdragelse av en fast eiendom i Thomas Marinius Hoels dødsbo av Karlsøy, et bo som er under offentlig skiftebehandling ved Lyngen skifterett. Om dette spørsmål er det reist skiftetvist, som ble behandlet ved skifteretten i søksmåls former, med Evald Hoel som saksøker. Saksøkt var Evald Hoels 6 medarvinger i boet, hans søsken Erling Hoel, Holger Hoel, Dagmar Olsen, Frida Paulsen-Næss, Agnes Carlsson og den umyndiggjorte Bjarne Hoel ved verge Erling Hoel. Saksforholdet fremgår ellers av Lyngen skifteretts dom av 15. desember 1961 og Hålogaland lagmannsretts dom av 22. oktober 1962. Skifterettens dom har slik domsslutning:

«Evald Hoel, Brynilen, kjennes berettiget til å få skifteskjøte

Side:918

på eiendommen Bjørklund, g.nr. 28 b.nr. 18, i Karlsøy herred med iværende innbo for 8 000 kroner.

Erling Hoel, Holger Hoel, Dagmar Olsen, Frida Paulsen-Næss, Agnes Carlsson og Bjarne Hoel, v/verge Erling Hoel, tilpliktes in solidum å betale Evald Hoel kr. 900 i saksomkostninger innen 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Dommen ble av de saksøkte påanket til lagmannsretten. Under ankeforberedelsen ble anken tilbakekalt for Holger Hoels vedkommende og saken for så vidt hevet. Lagmannsrettens dom har slik domsslutning:

«1. Evald Hoel kjennes uberettiget til å overta eiendommen Bjørklund med innbo i henhold til sitt antatte bud på kr. 8 000.

2. Erling Hoel og Dagmar Olsen kjennes uberettiget til å overta eiendommen Bjørklund med innbo for kr. 10 000 i henhold til beslutningen i skiftesamling 10. oktober 1961.

3. I saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten betaler Evald Hoel innen 14 dager fra forkynnelsen av denne dom kr. 2 000 til Erling Hoel og Dagmar Olsen.»

Evald Hoel har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår punktene 1 og 3 i domsslutningen. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Den er i det vesentlige begrunnet med at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det må ansees stridende mot redelighet at ankeparten gjør gjeldende skifterettens antagelse av hans bud på 8 000 kroner for eiendommen Bjørklund. Da ankemotparten mottok skifterettens brev av 29. september 1959 om at hans bud var akseptert, visste han ikke noe om den misforståelse som var oppstått mellom dommerfullmektig Bugge og arvingene Erling Hoel og Dagmar Olsen når det gjaldt fristbestemmelsen i beslutningen fra skiftesamlingen 14. s. m., ved at dommerfullmektigen gikk ut fra at fristen gjaldt overfor alle arvingene, mens Erling Hoel og Dagmar Olsen gikk ut fra at de ville ha adgang til å komme med overbud også etter fristens utløp 28. september.

Etter å ha mottatt aksepten fikk ankeparten så skifterettens brev av 1. oktober 1959, et brev som var stilet til alle arvingene. I dette brev ble det opplyst at det var «oppstått tvist om antagelsen av Evald Hoels bud kr. 8 000 på boets faste eiendom og om forståelsen av de beslutninger som ble fattet i skiftesamling den 14. september d. å.», og det ble kalt inn til ny skiftesamling den 10. oktober 1959. Men brevet inneholdt ikke noe om grunnen til at det var oppstått slik tvist som nevnt. Heller ikke ble aksepten på dette tidspunkt tilbakekalt overfor ankeparten. Han var således fortsatt i god tro. Først ved skifterettens brev av 10. oktober 1959 og protokollen fra skiftesamlingen samme dag fikk ankeparten vite om misforståelsen. Men i samme brev meddelte skifteretten ham at hvis han ikke reiste tvist med krav om å bli tilkjent eiendommen på grunnlag av skifterettens beslutning av 29. september, ville Erling Hoel og Dagmar Olsen være berettiget til å overta eiendommen for kr. 10 000, og at det i så fall ikke ville være adgang for noen av de øvrige arvinger til å komme med

Side:919

overbud. Ankeparten ble med andre ord, samtidig med at han mottok den kunnskap som hevdes å avskjære ham fra å påberope aksepten, stillet overfor et valg: enten å gjøre skifterettens antagelse av hans bud gjeldende ved saksanlegg - og derved innrette seg etter skifterettens viljeserklæring - eller å miste muligheten for å få eiendommen. Lagmannsretten har ikke vært klar over den tvangssituasjon ankeparten på denne måte ble satt i. Dommen bygger derfor i dette avgjørende punkt på sviktende grunnlag.

Når det gjelder spørsmålet om ankeparten innen han mottok kunnskap som måtte være relevant etter avtalelovens §33, hadde innrettet seg etter aksepten, jfr. §39 annet punktum, har han henvist til at han den 25. september 1959 innbetalte til skifteretten de 8 000 kroner han bød for eiendommen, og videre til at han hadde tatt skritt til å etterkomme skifterettens oppfordring i brev av 29. september om å få fjernet det eldre skifteutlegg til ham selv som hvilte på eiendommen.

Ankeparten har i sin ankebegrunnelse og i sin prosedyre for Høyesterett også vært inne på spørsmålet om skifterettens beslutning av 29. september var i strid med beslutningen av 14. s. m., og om betydningen av at beslutningen av 29. september ikke er angrepet ved kjæremål, jfr. skiftelovens §27. Videre har han berørt spørsmålet om beslutningen av 29. september kunne omgjøres, jfr. tvistemålslovens §165. Jeg finner det ikke nødvendig å gjøre nærmere rede for hans anførsler vedkommende disse to punkter, da de etter min mening er uten betydning for det spørsmål som er det avgjørende, slik saken foreligger for Høyesterett, nemlig om skifterettens aksept er uforbindende etter avtalerettslige regler. Ankeparten har heller ikke bygget noen påstand på disse anførsler.

Ankeparten har for Høyesterett lagt ned slik påstand:

«Skifterettens dom stadfestes.

Evald Hoel tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Av ankemotpartene er Agnes Carlsson død i Sverige etter at lagmannsrettens dom ble avsagt. Hennes dødsbo har trådt inn i saken i hennes sted.

Ankemotpartene Erling Hoel, Dagmar Olsen, Frida Paulsen-Næss, Agnes Carlssons dødsbo ved boutredningsmann, kansliskrivare John Gemfors, Jönköping, Sverige, og Bjarne Hoel ved verge Erling Hoel har tatt til gjenmæle i anledning av anken og har for Høyesterett lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens punkt 1 og 3.

Subsidiært: Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1 idet saken hjemvises til ny behandling av Lyngen skifterett da kjæremål foreligger.

Såvel ved den prinsipale som ved den subsidiære påstand: Evald Hoel dømmes til å betale ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett.»

Side:920

Jeg nevner at ankemotpartenes subsidiære påstand er foranlediget av ankepartens anførsel i forbindelse med spørsmålet om kjæremål over beslutningen av 29. september 1959. For det tilfelle at Høyesterett skulle finne spørsmålet av betydning, har ankemotpartene overfor denne anførsel gjort gjeldende at de protesterte mot beslutningen, og at den i realiteten må ansees påkjært fra deres side og i rett tid.

Det er ikke lagt frem noe nytt materiale for Høyesterett. Når bortsees fra at spørsmålet om Erling Hoels og Dagmar Olsens rett til å overta eiendommen for kr. 10 000 - pkt. 2 i lagmannsrettens domsslutning - ikke er brakt inn for Høyesterett, foreligger saken i samme skikkelse som for skifteretten og lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Når det gjelder sakens prosessuelle side henviser jeg til lagmannsrettens bemerkninger, som jeg er enig i. Også hva realiteten angår, kan jeg i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse, men skal gjøre noen tilleggsbemerkninger for å presisere mitt syn på saken.

Ved vurderingen av det spørsmål som her foreligger til avgjørelse, er det etter min mening naturlig å ta utgangspunkt i det som passerte under konferansen på skifterettens kontor 25. september 1959.

Jeg nevner først at da ankeparten denne dag innfant seg i skifteretten for å gi overbud over Erling Hoels og Dagmar Olsens bud på 7 500 kroner, var det bare 2 virkedager igjen av overbudsfristen. Den 25. var nemlig en fredag, og fristen utløp den påfølgende mandag.

Med hensyn til det som foregikk under konferansen, legger jeg til grunn fremstillingen i lagmannsrettens premisser, som igjen bygger på en skriftlig redegjørelse av 16. desember 1959 fra dommerfullmektig Bugge - en redegjørelse partene har godtatt som riktig hva det faktiske hendelsesforløp angår. Det er etter dette på det rene at ankeparten etter å ha fremsatt sitt bud på 8 000 kroner og betalt inn beløpet til skifteretten, protesterte overfor dommerfullmektigen da denne ga uttrykk for at de andre arvinger ville bli underrettet om budet; ankeparten sa i denne forbindelse at det ikke skulle være noen auksjon, og at han ville søke juridisk bistand overfor skifteretten dersom slik underretning ble gitt. Ankeparten gikk med andre ord aktivt til verks for å hindre at de andre arvinger ble underrettet, åpenbart fordi han regnet med at det i så fall ville bli budt over hans bud, noe han ville søke å avverge. Han oppnådde også sin hensikt, idet skifteretten ikke sørget for å underrette de andre innen fristens utløp, hva den etter min mening skulle og kunne ha gjort, eventuelt pr. telefon eller ved telegram. Jeg minner i denne forbindelse om at det under skiftebehandlingen var enighet om at eiendommen skulle selges til den høystbydende av arvingene og best mulig pris søkes oppnådd.

Ankeparten fikk så, trolig den 2. eller 3. oktober 1959, det før

Side:921

omtalte brev fra skifteretten av 1. s. m. med underretning om at det var oppstått tvist. Når en tar i betraktning hans opptreden den 25. september, kan han etter min mening ikke høres med at han ikke forsto hva som var årsaken til denne tvist. Han må uten tvil ha skjønt at tvisten var foranlediget av at de andre arvinger ikke hadde fått gi overbud.

Dette må - mener jeg - være tilstrekkelig til at det etter avtalelovens §33, jfr. §39, eller ut fra de prinsipper disse bestemmelser bygger på, kan konstateres at ankeparten ikke har noe krav på at skifterettens beslutning av 29. september 1959 og dens antagelse av ankepartens bud skal stå ved makt.

I anledning av ankepartens anførsel om at han ble brakt i en tvangssituasjon ved skifterettens brev av 10. oktober 1959, tilføyer jeg: Det vil fremgå av det jeg har sagt, at på det tidspunkt da ankeparten mottok dette brev, hadde han allerede kunnskap om de omstendigheter som gjør at han ikke kan påberope aksepten.

Anførselen om at ankeparten hadde innrettet seg etter aksepten kan heller ikke føre frem. Hans innbetaling av 8 000 kroner til skifteretten den 25. september var bare en deponering, hva han selv måtte være klar over, idet hans bud ikke ble akseptert under konferansen. Det må også være uten noen betydning for dette spørsmål, om ankeparten måtte ha foretatt seg noe for å få slettet sitt skifteutlegg i eiendommen.

Det blir mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Etter utfallet antar jeg at ankeparten bør ilegges saksomkostninger også for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Evald Hoel til Erling Hoel, Dagmar Olsen, Frida Paulsen-Næss, Agnes Carlssons dødsbo ved boutredningsmann John Gemfors, Jönköping, og Bjarne Hoel ved verge Erling Hoel i fellesskap 2 000 - to tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Endresen og Skau: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Wessel Holst og Carl Tank og hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth):

Thomas Marinius Hoel døde 6. juni 1953, og arvingene overtok boet til privat skifte. Den 29. august 1959 åpnet Lyngen skifterett etter begjæring fra avdødes sønn Holger Hoel offentlig skiftebehandling. Boets eneste aktivum var da eiendommen Bjørklund, g.nr. 28 b.nr. 18 i Karlsøy, med hus og innbo.

Side:922

Skiftesamling ble holdt 14. september 1959. Alle arvinger avga møte unntatt Evald Hoel. Erling Hoel møtte med fullmakt for søstrene Agnes Carlsson og Frida Paulsen samt som verge for Bjarne Hoel, som opplyses å være umyndiggjort.

Det ble besluttet å «utby eiendommen til arvingene», og Erling Hoel og Dagmar Olsen bød i fellesskap kr. 7 500. Man besluttet å gi «de øvrige arvinger» en frist på 14 dager til å komme med overbud. Hvis overbud ikke fremkom, skulle de nevnte bydere få «tilslaget».

Skifteretten underrettet Evald Hoel om beslutningen ved skriv neste dag, og sendte ham også utskrift av forhandlingsprotokollen.

Evald Hoel møtte på skifterettens kontor fredag den 25. september og fremla skriftlig bud på kr. 8 000, samt beløpet i kontanter, som skifteretten mottok foreløpig. Under samtalen med dommerfullmektigen sa denne at de andre arvinger ville bli underrettet om budet. Evald Hoel protesterte, idet han sa at dette ikke skulle være noen auksjon, og sa at han ville søke juridisk bistand overfor skifteretten dersom denne underrettet de andre arvinger om hans bud. Da det bare gjensto 2 virkedager før fristens utløp, fant skifteretten at det ikke ble tid til å sende slik underretning, og anså seg for øvrig heller ikke pliktig til dette.

Da fristen løp ut den 28. september uten at det var innkommet ytterligere bud, eller forespørsel fra de andre arvinger, stadfestet skifteretten neste dag skriftlig Evald Hoels bud kr. 8 000 og underrettet også de øvrige arvinger.

Dagmar Olsen og Erling Hoel protesterte omgående mot stadfestelsen og anførte, at de hadde forstått beslutningen av 14. september slik, at de for sitt vedkommende skulle ha anledning til å by over Evald også etter fristens utløp.

Skifteretten innkalte til ny skiftesamling, som ble holdt 10. oktober 1961. Heller ikke nå møtte Evald Hoel, de øvrige møtte på samme måte som foran nevnt, og dessuten Karl Høgmo med fullmakt fra Agnes Carlsson.

Erling Hoel fremholdt i skiftesamlingen på sine og Dagmar Olsens vegne sin nevnte oppfatning av fristbestemmelsen, og hevdet at skifteretten var uberettiget til å anta Evald Hoels bud uten å ha underrettet Erling Hoel og Dagmar Olsen. De sistnevnte bød på stedet kr. 10 000.

Evald Hoel hadde i brev av 3. oktober, som ble lest opp i skiftesamlingen, fremholdt at han holdt seg til sine papirer, at det ikke var rom for noen misforståelser, og at han ville gå til søksmål dersom salget til ham ble fragått.

Skiftedommeren redegjorde for sin oppfatning av fristbestemmelsen, konstaterte at her forelå en misforståelse fra de øvrige arvingers eller skifterettens side, og fant under disse omstendigheter ikke å kunne avvise det nye bud kr. 10 000. Spørsmålet om antagelsen av Evald Hoels bud kr. 8 000 var bindende, måtte løses i skiftetvist dersom Evald Hoel holdt på sin rett. Dommeren ga ham frist til 31. oktober for å reise slik tvist, og meddelte at ellers ville Erling Hoel og Dagmar Olsen få eiendommen for kr. 10 000. Det ville i så fall ikke være adgang til overbud fra noen av de øvrige arvinger. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Med hensyn til de prosessuelle spørsmål bemerkes:

Side:923

Begge krav om å få overta eiendommen i kraft av de respektive beslutninger synes materielt å stå i vesentlig samme stilling. Selv om begge disse krav kunne søkes avgjort prejudisielt ved kjæremål over beslutningene, jfr. skiftelovens §27, antar lagmannsretten at det under de foreliggende omstendigheter må være adgang til å få dem direkte avgjort ved søksmål, slik som skifteretten også ga anvisning på for Evald Hoels vedkommende. De ankende parter har for øvrig også vært av samme oppfatning i tilsvaret.

Med hensyn til realiteten er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Det finnes bevist at den offentlige skiftebehandling ble begjært fordi det var uenighet om hvordan det skulle forholdes med eiendommen og innboet, som da var eneste aktiva i boet. Arvingene var innstillet på å unngå salg til utenforstående, og man regnet i skiftesamlingen 14. september 1961 med at også Evald Hoel var interessert i eiendommen.

Videre legges til grunn at skifteretten her som ellers hadde for øye å oppnå best mulig pris for eiendommen. Det var også en umyndig å ta hensyn til, jfr. skiftelovens §19. Det synes heller ikke tvilsomt at skifteretten prinsipielt tok sikte på å behandle alle arvinger likt med hensyn til adgangen til å gi bud og overbud, selv om det ikke trenger nærmere påvisning at den anvendte fremgangsmåte var lite egnet i dette tilfelle. Dette skyldes imidlertid særlige omstendigheter som skifteretten først senere ble oppmerksom på. Etter ankeforhandlingen synes det klart, at det råder et sterkt motsetningsforhold mellom Evald Hoel og motpartene. Ingen av de interesserte har etter lagmannsrettens mening opptrådt slik som de burde.

De ankende parter har etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen vært klar over at skifteretten gjennom den anvendte fremgangsmåte som nevnt tok sikte på å behandle alle likt og å oppnå best mulig pris for eiendommen, og har også gjennom sitt forlikstilbud erkjent at dette var den riktige og rettferdige ordning. De handler imidlertid i strid med dette når de krever at Erling Hoel og Dagmar Olsen skal få overta eiendommen for kr. 10 000 i henhold til beslutningen av 10. oktober 1961, hvilket innebærer at hverken Evald Hoel eller noen annen får høve til å gi overbud.

Evald Hoel er blitt foreholdt de nevnte hensyn til boets interesser og til likestilling mellom partene, og at de ankende parters forlikstilbud vil tilgodese dette, men har gitt bestemt uttrykk for at han har gjort en «forretning», og at slike hensyn må avvises som saken uvedkommende.

Uansett hvilke mer eller mindre klare forutsetninger arvingene og skifteretten har hatt da man besluttet «å gi de øvrige arvinger en frist på 14 dager til å komme med overbud», var det dog ingen av de tilstedeværende som mente at beslutningen skulle kunne gi anledning for noen til å avgi et overbud som de øvrige ble holdt uvitende om, eller som var uenig i at eiendommen gjennom bud og overbud skulle søkes solgt til best mulig pris. Hvorledes det skulle forholdes dersom det umiddelbart før fristens utløp innløp et overbud, har de møtende ikke drøftet og neppe heller overveiet. Om det enn senere har gjort seg forskjellige oppfatninger gjeldende i så henseende, nytter det lite å søke dette klarlagt ved fortolkning av «fristbestemmelsen». Når man ikke fant å kunne

Side:924

auksjonere bort eiendommen på stedet den 14. september, måtte det eneste riktige være at man lot de interesserte by over hverandre inntil det var på det rene, at man hadde oppnådd høyeste bud. Hadde man i nevnte skiftesamling forutsatt en slik utvikling og drøftet spørsmålet, ville skifteretten formentlig også ha truffet en slik bestemmelse, og da uten hensyn til om noen av de møtende ville forsøke å oppnå en særrett til å gi overbud.

Under de foreliggende omstendigheter kan det neppe tillegges avgjørende betydning at skifteretten - vesentlig av praktiske men etter lagmannsrettens mening neppe helt fyldestgjørende grunner - fant å kunne unnlate å varsle de andre interesserte om Evald Hoels bud. Evald Hoel måtte nemlig iallfall da han mottok utskriften fra skiftesamlingen den 10. oktober 1961 være på det rene med at det forelå et overbud på kr. 10 000, som ikke var fremkommet innen den opprinnelig satte frist for overbud, fordi disse bydere ikke hadde fått underretning om hans bud, noe han energisk hadde motsatt seg. Han burde på dette tidspunkt også forstå at dette - uten hensyn til hvordan man formelt kunne tolke fristbestemmelsen - innebar en urimelighet overfor disse interesserte, og han måtte i det minste være klar over at stadfestelsen var i strid med boets interesse. Lagmannsretten finner at det under disse omstendigheter strider mot redelighet å gjøre skifterettens erklæring om antagelse av Evald Hoels bud gjeldende.

Deponeringen av kjøpesummen kan ikke ansees tilstrekkelig til at han kan sies å ha innrettet seg etter skifterettens meddelelse om at hans bud var antatt.

Det er ikke opplyst - og heller ikke påberopt - at Evald Hoel hadde truffet noen disposisjoner i tillit til antagelsen, da han mottok utskriften fra nevnte skiftesamling. De forannevnte omstendigheter er etter lagmannsrettens oppfatning tungtveiende særlige grunner for at man i overensstemmelse med avtalelovens §39, annet punktum legger til grunn stillingen på det sistnevnte tidspunkt.

De ankende parters prinsipale krav tas etter dette til følge. Deres påstand går formelt ut på frifinnelse, men lagmannsretten finner det riktigst å fastslå at Evald Hoel ikke har rett til å overta eiendommen med innbo i henhold til sitt antatte bud kr. 8 000.

Etter det foran anførte finner lagmannsretten at heller ikke Erling Hoel og Dagmar Olsen kan ha rettskrav på å kjøpe eiendommen i henhold til sitt bud kr. 10 000 i kraft av beslutningen i skiftesamlingen 10. oktober 1961. Denne beslutning innebærer som foran nevnt at disse bydere stilles i en særstilling, idet de øvrige arvinger avskjæres fra å komme med overbud. Etter ankeforhandlingen kan lagmannsretten ikke ha noen formening om utsikten til et overbud, men muligheten herav kan ikke utelukkes. Dette må være tilstrekkelig til at de nevnte bydere av tilsvarende grunner som det foran er redegjort for, må være avskåret fra å påberope seg beslutningen. Det forlikstilbud som er fremsatt av de ankende parter innebærer som nevnt også en erkjennelse av de hensyn lagmannsretten legger vekt på.

Lagmannsrettens resultat blir etter dette, at hverken Evald Hoel eller Erling Hoel og Dagmar Olsen har rett til å overta eiendommen med innbo som påstått. Resultatet faller sammen med det forlikstilbud som de ankende parter fremsatte allerede i tilsvaret for skifteretten. - - -

Side:925