Rt-1964-1310

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-11-27
Publisert:	Rt-1964-1310
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 156
Parter:	Kristian Tærud (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje) mot Gulbrand Tærud (høyesterettsadvokat Joar Aasgaard).
Forfatter:	Rode, Stabel, Leivestad, Heiberg, Mindretall: Berger
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §8, Skjønnsprosessloven (1917), Tvistemålsloven (1915) §180, Uskifteloven (1927)

Dommer Rode: Ved kjøpekontrakt av 10. januar 1962 og skjøte av samme dag, tinglyst 15. samme måned, overdro den da 80 år gamle Hilmar Tærud sin eiendom Tærud Østre, gnr. 51 bnr. 3 i Skedsmo herred, med tilbehør, besetning, redskaper og avling til sønnen Gulbrand Tærud for kr. 22 000 + kår av femårlig verdi kr. 5.000.

Gulbrands eldre bror, Kristian Tærud, forlangte den 25. mai 1962 odelstakst holdt over eiendommen. Ved takst av 18. juni 1962 ble eiendommen satt i kr. 62.200, hvorav for skogen kr. 13.200. Kristian Tærud anla deretter løsningssak ved Nedre Romerike herredsrett. Gulbrand gjorde som innsigelse gjeldende, prinsipalt at Kristian hadde vedtatt ikke å gjøre løsningsrett gjeldende mot ham, subsidiært at Kristians løsning av eiendommen ville være en misbruk av odelsretten. Ved enstemmig dom av 8. desember 1962 tok herredsretten den prinsipale innsigelse til følge og frifant Gulbrand Tærud. Kristian Tærud ble ilagt kr. 600 i saksomkostninger.

Kristian Tærud påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, hvor Gulbrand Tærud gjorde de samme innsigelser gjeldende. Laamannsretten kom ved enstemmig dom av 28. september 1963 til samme resultat som herredsretten, hvis dom den stadfestet, dog så at saksomkostninger for herredsretten ikke ble tilkjent. Kristian Tærud ble ilagt kr. 1.200 i saksomkostninger for lagmannsretten.

Side:1311

Angående saksforholdet og partenes anførsler viser jeg for øvrig til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Kristian Tærud har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Gulbrand Tærud har av Justisdepartementet fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. Det er holdt bevisopptak ved Nedre Romerike herredsrett, hvor partene og 8 vitner har forklart seg.

Anken gjelder ifølge ankeerklæringen saken i dens helhet, men er under saksforberedelsen for Høyesterett ved den ankende parts prosesskrift av 22. januar 1964 begrenset således: «I den utstrekning anken må betraktes som et angrep på bevisvurderingen, frafaller jeg herved dette ankepunkt. Den ankende part godtar således det faktiske forhold i saken, slik det er beskrevet av de underordnede retter, og anken kommer etter dette utelukkende til å omfatte lovfortolkningen.» Den ankende part har dog ikke begrenset sin prosedyre for Høyesterett - som for så vidt ikke er møtt med noen innsigelse fra ankemotparten - til lovfortolkningen i egentlig forstand, men har angrepet så vel lagmannsrettens forståelse av loven som dens rettsanvendelse. Jeg går foreløpig ikke inn på de enkelte feil som etter den ankende parts oppfatning foreligger i så henseende. Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Gulbrand Tærud dømmes til å utstede skjøte på eiendommen «Tærud Østre», gnr. 51 bnr. 3 i Skedsmo, til Kristian Tærud og å fravike eiendommen innen 14. april 1965, mot betaling av takstsummen kr. 62.200 med fradrag av mulige heftelser etter odelslovens regler.

2. Kristian Tærud tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, Gulbrand Tærud, har henholdt seg til lagmannsrettens dom. Videre har han for Høyesterett - som for herredsretten og lagmannsretten - som subsidiær innsigelse gjort gjeldende at en odelsløsning fra Kristian Tæruds side vil innebære en misbruk av odelsretten. Etter det resultat de tidligere instanser er kommet til når det gjaldt den prinsipale innsigelse, har de ikke hatt grunn til å ta denne subsidiære innsigelse under behandling. Ankemotparten har nedlagt slik på stand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Kristian Tærud dømmes til å betale Gulbrand Tærud saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett, og det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg finner at anken ikke kan føre frem og bemerker:

Den ankende part har - som tidligere nevnt - erklært at han «godtar - - det faktiske forhold i saken, slik det er beskrevet av de underordnede retter». For oversiktens skyld finner jeg kort å burde nevne hva som etter herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner i faktisk henseende må legges til grunn, for så vidt angår de vesentligste relevante omstendigheter.

Tærud Østre består av 84 dekar dyrket mark, 88 dekar skog

Side:1312

og noe have. Det er på det rene at gården ikke gir arbeid og levebrød for mer enn én familie. Kristian, født i 1920, har siden 1943 hatt yrke og inntekt uten tilknytning til gården. Han giftet seg i 1946 og flyttet hjemmefra i 1950. Siden 1953 har han vært ansatt som mekaniker ved Hærens Forskningsinstitutt på Kjeller. Gulbrand er født i 1927, er ugift og har hele tiden arbeidet på farsgården og fra 1952 - faren var da 70 år - faktisk drevet denne. Han har foruten fullt opphold hatt en kontantlønn som på det høyeste var kr. 150 pr. måned.

Det er funnet bevist at det i en årrekke har vært så vel Gulbrands som hans foreldres og søstres ofte uttalte forutsetning at Gulbrand skulle overta gården når faren bestemte seg til å gi den fra seg. Det er også funnet bevist at det i flere år har vært en uttalt forutsetning at den pris som Gulbrand i sin tid skulle betale for gården med redskaper og besetning, var kr. 20.000. Det er fra Gulbrands side erkjent at det ikke har vært stillet noe direkte spørsmål til Kristian om å frafalle løsningsrett. Det er imidlertid ansett bevist at Kristian ikke bare har kjent til de nevnte forutsetninger, men at han også overfor en rekke personer og ved forskjellige anledninger deriblant overfor Gulbrand selv, faren og svogeren - har gitt uttrykk for at det var Gulbrand som skulle overta gården, og at han ikke har gjort noen innvending mot den forutsatte pris. Kristian har erkjent at han aldri har sagt at han ville overta gården.

Da det høsten 1961 ble aktuelt for Hilmar Tærud å overdra gården til Gulbrand, protesterte Kristian. Ikke primært på grunn av sin bedre odelsrett, men fordi det ikke ble holdt takst over eiendommen. Ble ikke det gjort, ville han gjøre bruk av sin odelsrett.

I ankeerklæringen og under prosedyren for Høyesterett er som angrep på lagmannsrettens lovforståelse og rettsanvendelse gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Kristian Tærud må ansees for å ha fraskrevet seg løsningsretten til eiendommen Tærud. Forat det skal foreligge en fraskrivelse av løsningsrett etter odelslovens §8, må det kreves at den odelsberettigede klart og tydelig har tilkjennegitt at han fraskriver seg løsningsretten.

Hvis det hermed menes at odelslovens §8 krever at den odelsberettigedes tilkjennegivende må gå direkte ut på at løsningsretten frafalles, er jeg ikke enig. Det ligger etter min mening innenfor den fastslåtte forståelse av lovstedet at tilkjennegivendet kan ha en slik form som det er tale om i den foreliggende sak, dvs. av et samtykke til salg til en dårligere odelsprioritert.

Jeg er enig med den ankende part i at dette tilkjennegivende må være klart og tydelig. Om så er tilfelle, må avgjøres ut fra vanlige avtalerettslige regler, hvori inngår at det blir tatt hensyn til at det dreier seg om en viljeserklæring av viktighet. De krav som i så henseende kan stilles, er etter min mening oppfylt. Etter det som er funnet bevist, og som jeg tidligere har gjort rede for,

Side:1313

har Kristian både overfor Gulbrand og de andre som var interessert i gården - faren og svogeren - gitt positivt uttrykk for at han var enig i at den ble solgt til Gulbrand.

Det er anført at den ankende part er ukjent med at hans bror, foreldre og søstre kan ha fått det inntrykk at han ikke ville gjøre odelsretten gjeldende. Men om de skulle fått et slikt inntrykk, er det ikke nok til at han mister sin løsningsrett. Han bestrider også at han har uttalt seg slik til svogeren Karl Vestli og den utenforstående Anton Tærud, at disse kan ha fått inntrykk av at han har ment å oppgi sin odelsrett. Selv om han under samtaler skulle ha brukt uttrykk som at Gulbrand «fikk bli ved gården» eller lignende, kan ikke det ha den virkning at odelsløsningsretten er frafalt.

Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på disse anførsler, idet de i faktisk henseende kommer i strid med det som er lagt til grunn som bevist.

I tilslutning til den faktiske anførsel at Kristian Tærud i 1943 begynte i smedlære og siden har hatt fast arbeid utenfor hjemmet, sies det i ankeerklæringen: «Lagmannsretten synes å forutsette at den odelsberettigede som flytter fra gården og tar arbeide utenfor hjemmet, har plikt til å si fra hvis han vil bevare sin odelsrett. Dette kan ikke være en riktig fortolkning av odelslovens §8. Heller ikke er det riktig å anta at det under et slikt forhold skal kreves mindre av bevis for odelsfraskrivelse enn under andre forhold.»

Jeg er enig i at den omstendighet at den odelsberettigede flytter fra gården og får sitt hjem og arbeid utenfor denne, ikke i og for seg kan sees som uttrykk for at han oppgir eller akter å oppgi sin odelsrett og pålegger ham en plikt til å si fra hvis han vil bevare denne. Jeg kan imidlertid ikke finne at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en slik forståelse av odelslovens §8. Lagmannsretten har - som herredsretten - foretatt en helt konkret vurdering av om det foreligger grunnlag for å fastslå at Kristian Tærud på bindende måte har godkjent at gården skal selges til Gulbrand Tærud, og dermed frafalt å gjøre en hermed stridende løsningsrett gjeldende. Etter min oppfatning ligger det i selve situasjonen at Kristian Tæruds fraflytning og nåværende arbeids- og inntektsforhold kan spille inn ved denne vurdering. Dette betyr dog ikke at kravet til bevis er senket.

Jeg kan således ikke finne at det beror på noen uriktig forståelse av rettsreglene eller noen uriktig anvendelse av dem, når lagmannsretten på grunnlag av det som den i faktisk henseende har funnet bevist, er kommet til at Kristian Tærud i forhold til broren Gulbrand har frafalt sin løsningsrett.

Det er etter dette ikke grunn for meg til å gå inn på ankemotpartens subsidiære innsigelse.

Anken har ikke ført frem, og jeg antar at Kristian Tærud i henhold til hovedregelen i tvistemålslovens §180 må betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett. Disse blir å ansette på grunnlag av den oppnevnte prosessfullmektigs

Side:1314

utlegg, det salær han blir tilkjent av Høyesterett og det offentliges omkostninger i anledning bevisopptaket.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kristian Tærud til staten ved Justisdepartementet 3.600 - tre tusen seks hundre - kroner.

Oppfyllelsefristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad og Heiberg: Likeså.

Dommer Berger: Selv om man bygger på det faktiske forhold som de tidligere retter anser som bevist, kan jeg ikke finne at Kristian Tærud har gitt avkall på sin odelsrett til eiendommen. Ved vurderingen av det forhold som her foreligger var det etter min mening to hensyn som kom sterkt i forgrunnen, på den ene side at det var klart at Kristian Tærud som eldste sønn var best odelsberettiget, på den annen side at man måtte ta særlig hensyn til at yngste sønn Gulbrand Tærud i mange år hadde arbeidet hjemme på gården for meget liten betaling. Å finne en rimelig løsning her forutsetter etter min mening virkelige og inngående drøftelser mellom de tre interesserte parter, faren Hilmar Tærud og hans to sønner Kristian Tærud og Gulbrand Tærud. Jeg kan ikke se at det er noe som viser at arrangementet har vært opptatt til endelig avgjørelse av disse tre. Man har i familien vært atskillig inne på den løsning at gården skulle overlates til Gulbrand Tærud. Dette er en løsning som forutsetter at Kristian Tæruds rettigheter settes helt ut av betraktning. Jeg synes det må kreves et meget sterkt bevis for at Kristian Tærud har godtatt denne løsning som ensidig satte hans egne interesser helt til side, og som helt forrykket den fremtidige odelsrekkefølge på eiendommen, idet Kristian Tærud er gift og har barn, mens Gulbrand Tærud er ugift. Jeg ser de foreliggende opplysninger om Kristian Tæruds uttalelser om dette så at han i prinsippet har kunnet akseptere også denne løsning, men spørsmålet er aldri tatt opp til avgjørende drøftelser mellom faren og de to sønner. Da så faren endelig i 1960 bestemte seg for å selge til Gulbrand Tærud, henvendte han seg også - etter min mening naturlig nok - til Kristian Tærud, men denne satte da straks sine betingelser for å godta ordningen. Faren anså det altså nødvendig å få samtykke fra Kristian Tærud, og Kristian Tærud mente ikke å ha godtatt løsningen.

Jeg kan ikke se at det foreligger noe grunnlag for påstanden om at det foreligger misbruk av odelsretten fra Kristian Tæruds side.

Side:1315

Jeg stemmer derfor for at Kristian Tæruds påstand tas til følge.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver D. Tønder med domsmenn):

Hilmar Tærud, Skedsmo, født xx.xx.1882, skjøtet den 10. januar 1962 sin eiendom Tærud østre gnr. 51 bnr. 3 i Skedsmo til sin yngste sønn Gulbrand Tærud, født xx.xx.1927, for en samlet kjøpesum av kr. 22.000,-. Hertil kommer føderåd for selgeren, hvis årlige verdi er satt til kr. 5.000,-. I skjøtet heter det at av de kr. 22.000,- refererer kr. 12.000,- seg til overtatt løsøre og besetning, mens kr. 10.000,- refererer seg til eiendommen.

Hilmar Tærud hadde sittet med eiendommen siden 20/9-11. Odelshevd foreligger derfor.

Hilmar Tæruds hustru døde etter lengre tids sykdom den 27. februar 1961. Hun var født xx.xx.1887. Ektefellene hadde felleseie. Foruten nevnte Gulbrand, hadde de 3 barn i ekteskapet, nemlig døtrene Ellen, født 1922, og Johanne (gift Vestli) født i 1924, samt sønnen Kristian Tærud, født xx.xx.1920. Gulbrand har ingen utdannelse utover folkeskolen, og har i alle år utelukkende arbeidet på farsgården - i de siste 10 år som faktisk driver. Hans lønn har vært: fullt opphold, samt en månedslønn som i 1954 var kr. 60,-, men øket til kr. 150,-. Det høyeste beløp han noensinne er inntektslignet for er kr. 5.000,-. Gulbrand er ugift.

Den eldste datteren er husmorvikar i Oslo og bor der. Den yngste er gift og bor i Fet. Kristian Tærud har helt fra 1943 hatt sitt yrke og inntekter uten tilknytning til gården. Han bodde hjemme til i 1950. Han giftet seg i 1946. I 1954 kjøpte han en byggetomt på 1 1/2 mål (Stubberud) med sikte på husbygging. Det er imidlertid ikke blitt ført opp noe hus der. Som før nevnt hadde moren vært sykelig i lengre tid da hun døde i 1961, hvorfor døtrene måtte hjelpe til med stell i huset. Etter hennes død har de fortsatt hjulpet til endel. Hilmar og Gulbrand Tærud bor alene på eiendommen og har ingen hushjelp.

Da Kristian Tærud vinteren 1962 ble klar over skjøtingen til Gulbrand var han, så vidt skjønnes, først inne på tanken om å få salget omstøtt etter uskiftelovens bestemmelser om gavesalg. Han var også inne på tanken om et slikt søksmål senere, idet han 25/10-62 uttok forliksklage mot faren og broren med sikte på å få salget omstøtt. Klagen ble trukket tilbake. - - -

Imidlertid hadde Kristian den 25. mai i år fremsatt begjæring om odelstakst. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommer Paul H. Vindhoel og tilkalt dommer, byfogd K. Høvde):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Man finner dog å burde utdype noe nærmere de forhold som har vært utslagsgivende for lagmannsretten.

Det synes ikke tvilsomt at det i en årrekke har vært så vel Gulbrand Tæruds som hans foreldres og søstres forutsetning at Gulbrand skulle

Side:1316

overta gården når Hilmar Tærud besluttet seg til å overdra den. Gulbrand har forklart at han alltid har vært lovet dette, og at han naturligvis ikke ville ha arbeidet på gården i 20 år «nesten gratis», hvis han ikke skulle få overta den for en rimelig pris. Allerede for over 10 år siden ble det, sier han, nevnt en overtagelsessum på kr. 15 à 20.000,00. Også Hilmar Tærud har sagt at det var nevnt ca. kr. 20.000,00, og at han ikke syntes at Gulbrand kunne betale mer hvis han skulle kunne klare seg på gården. Det kan innskytes at det jo var utelukket at Gulbrand Tærud med sin beskjedne kontantlønn - i de siste år ca. kr. 2.000,00 pr. år - hadde kunnet legge seg opp noen kapital.

Videre lå det nær å gå ut fra at Kristian Tærud var innforstått med Gulbrands og foreldrenes forutsetning. Forholdet var nemlig at Kristian Tærud i 1943 begynte i smedlære og senere har hatt heldags arbeid utenfor gården. Som smed arbeidet han til 1948 da han begynte som betjent ved Akershus landsfengsel. Antagelig i 1949 begynte han som mekaniker hos Rolf Fossum, Skedsmokorset, og fra sommeren 1953 har han vært mekaniker ved Hærens Forskningsinstitutt på Kjeller. Det kan innskytes at han i denne stilling er sikret pensjon, og at han har oppgitt siste års inntekt til ca. kr. 19.000,00. Kristian Tærud giftet seg i 1946 og flyttet med sin familie fra Tærud i 1950. Han har således gjennom mange år innrettet sin tilværelse på en måte som vanskelig kunne utlegges annerledes enn at han ikke kunne ha noen tanke på å bryte over tvert for å bli gårdbruker på en relativt liten eiendom.

Under forhold som foran nevnt synes det i ethvert fall å måtte ha ligget nær for Kristian Tærud å si til sin far at han allikevel i sin tid kunne være interessert i å overta eiendommen, dersom dette var hans innstilling. I ennå høyere grad gjelder dette i forhold til broren som i årene etter krigen neppe ville ha hatt vanskelig for å skaffe seg et godt lønnet arbeid, og i det hele tatt for å kunne legge opp til en annen fremtid. Men Kristian Tærud har erkjent at han aldri sa noe til broren om at han ville overta.

I den situasjon som således forelå, kan det etter lagmannsrettens mening ikke kreves meget av positiv tilkjennegivelse fra Kristian Tæruds side for at det må oppfattes og befraktes som en bekreftelse på at han har vært innforstått med ikke å ville gjøre løsningsrett gjeldende til fortrengsel for Gulbrand.

Om man ser bort fra de uttalelser som er fremkommet fra partenes to søstre, uttalelser hvis riktighet er bestridt av Kristian Tærud og hans hustru, blir allikevel følgende tilbake:

Partenes svoger Karl Vestli har forklart at Kristian Tærud ved en anledning (før 1958) sa til ham: «Gulbrand skal ha Tærud for kr. 20.000,00, så det blir ingen penger å få på Tærud, Karl.» Vestli festet seg ved uttalelsen fordi den jo innebar at hans hustru ikke måtte gjøre seg noen forhåpninger om arv etter foreldrene.

Videre har Vestli forklart at Kristian Tærud antagelig omkring 1958/59 var med i en aksjonskomite som hadde i oppdrag å søke å hindre anlegget av et planlngt pukkverk. Kristian Tærud sa da til Vestli at han var interessert i at Tærud ikke ble ødelagt på grunn av pukkverket, men at det jo var Gulbrand som skulle ha gården.

Endelig har Vestli forklart at Hilmar Tærud ved flere anledninger,

Side:1317

første gang for flere år siden, har sagt at det var enighet mellom ham, Kristian og Gulbrand om at Gulbrand skulle overta for kr. 20.000,00.

Anton Tærud, som ikke er i slekt med partene i denne sak, har forklart at han for en del år siden nevnte for Kristian Tærud at han hadde to gutter som ville reise ut, og at han tilføyet at Gulbrand var snill som gikk hjemme og hjalp sine foreldre. Hertil svarte Kristian Tærud at han (Gulbrand) som var hjemme, fikk «bli ved» gården.

Lagmannsretten finner ingen grunn til å betvile riktigheten av Karl Vestlis og Anton Tæruds forklaringer, og anser det etter det foreliggende godtgjort at Kristian Tærud har vært innforstått med ikke å bruke sin løsningsrett overfor Gulbrand ved en overdragelse av eiendommen til denne for kr. 20.000,00. - - -