Rt-1964-1378

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1964-12-12
Publisert:	Rt-1964-1378
Stikkord:	Fiske
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 153 B
Parter:	Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A m.fl. (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Greve jr.).
Forfatter:	Hiorthøy, Gaarder, Roll Matthiesen, Stabel, Thrap
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814), Straffeprosessloven (1887), Lakseloven (1930) §29, §37, Grunnloven (1814) §105, Konkursloven (1863) 1, Straffeprosessloven (1887) §377, §39

Dommer Hiorthøy: A, B, C, D og E ble av politimesteren i Fjordane i juli og august 1963 forelagt bøter for overtredelse av lakseloven av 27. februar 1930 nr. 5 §37, jfr. §29 og bestemmelse av Landbruksdepartementet av 5. april 1962 om fredning av utløpet av Gaula elv i Gaular herred, Sogn og Fjordane fylke, fastsatt i henhold til fullmakt ved kgl. res. av 14. april 1961.

Landbruksdepartementets bestemmelse av 5. april 1962 har dette innhold:

«I.

I medhald av lov om laks- og sjøørretfiskeriene m.v. frå 27. februar 1930 §29, jfr. §39 siste leden, jfr. kgl. resolusjon frå 14. april 1961 har Landbruksdepartementet den 5. april 1962 fastsett:

Frå og med 14. april til og med 26. august er det forbode å nytta kastenot, setjegarn eller liknande reiskap (her rekna drivgarn), kilenot, lakseverp og liknande innreiding til fangst av fisk på eit omkverve ved utlaupet av Gaula elv i Gaular herad, Sogn og Fjordane fylke, frå grensa mellom elv og sjø til ei line dregen beint over fjorden frå ytste punkt på Storevikneset til næraste punkt på andre landet.

Dersom kastenot med moskevidd på minst 5.8 cm, kilenot, lakseverp og liknande innreiding vart nytta på nokon eigedom før matrikkelrevisjonen etter lov frå 6. juni 1863 og det ved skyldleggjing etter same lova vart teken omsyn til dette fisket til auke av matrikkelskylda, gjeld ikkje forbodet for dei her nemnde reiskap og eigedomar frå tysdag kl. 18 til fredag kl. 18.

Heller ikkje gjeld forbodet bruk av vanlege sildenøter og brislingnøter som er minst 180 m lange og 18 m djupe og som over alt har den vanlege moskevidd for slike nøter.

II.

Brot på desse føresegner er straffbart.

Side:1379

III.

Desse føresegner tek til å gjelda 15. april 1962. Frå same tid vert kgl. resolusjon frå 20. mars 1959 sett ut or kraft.»

Som grunnlag for foreleggene var angitt at de siktede til nærmere angitte tidspunkter i juni-juli 1963 hadde hatt stående ett eller flere laksegarn (settegarn) til fangst av fisk på plasser innenfor det fredede område.

Foreleggene ble ikke vedtatt, og sakene ble av politimesteren i Fjordane 24. september 1963 sendt Sunnfjord herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Ved herredsrettens dom av 23. november 1963 ble samtlige tiltalte frifunnet.

Politimesteren i Fjordane har påanket herredsrettens dom til Høyesterett og har i ankeerklæring av 8. desember 1963 bl.a. anført:

«Av domsgrunnane går det fram at heradsretten har bygd si avgjerd på at vedtaket av Det Kgl. Landbruksdepartement frå 5. april 1962 er grunnlovstridig.

Eg meiner retten tok feil her. Der var sams mening både i fiskeristyret og fylkestinget om den fredningssona som vart fastlagd ved ovannemnde Departementsvedtak, og som gjev laks på vandring mot Gaula og Kvamselva det vern den må ha gjennom trangt farvatn, slik som §29 i lakselova tek sikte på.

Elles viser eg til orskurd av Høyesterett den 25. februar 1927, jfr. RT. for 1927 49.

Etter mi meining må domen bli å oppheve.»

De nærmere omstendigheter i saken fremgår av herredsrettens dom.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Påtalemyndighetens anke gjelder lovanvendelsen, - fredningsbestemmelsens forhold til Grunnloven. For herredsretten var det av forsvaret tatt opp også et annet spørsmål vedkommende lovanvendelsen, idet det ble hevdet at fredningsbestemmelsen var ugyldig fordi den gikk lenger enn hjemlet i lakseloven. Det ble anført at lovens §29 taler om «utløp av elv, saltvannsstrøm eller sund» og at fredningsbestemmelsen omfatter «utløpet av Gaula elv», men at bestemmelsen i virkeligheten hadde tatt med mer og at fredningsområdet således var gjort større enn det var adgang til etter loven. Forsvareren for Høyesterett har gjentatt denne innsigelse og har gjort nærmere rede for utstrekningen av det område som er fredet, idet han har påberopt seg forskjellige uttalelser i lovforarbeider m.v. som etter hans mening tyder på at loven har hatt for øye en forholdsvis snevert begrenset strekning.

Jeg er tilbøyelig til å anta at denne innsigelse ikke vil kunne føre frem. Fullmaktsklausulen i lakselovens §29 overlater til administrasjonen å avgjøre hvilket område omkring elvemunning m.v. det er nødvendig eller formålstjenlig å frede, og dette administrasjonens skjønn vil vanskelig kunne tilsidesettes hvor det er utøvet saklig og i samsvar med lovens formål. Spørsmålet er

Side:1380

imidlertid ikke drøftet i herredsrettens dom, og jeg antar da at det ikke kan tas under behandling av Høyesterett, idet avgjørelsen av om lovens grense er overskredet vil måtte avhenge av en bedømmelse av stedlige forhold.

Begrunnelsen for herredsrettens frifinnende dom er at fredningsbestemmelsen av 5. april 1962 gjør et så sterkt inngrep i de tiltaltes fiskerett som grunneiere at forholdet må være i strid med Grunnloven, idet retten videre antar at dette må lede til at bestemmelsen blir uten anvendelse, da det etter rettens mening «tykkjest lite truleg at det har vore meininga at fredningsvedtaket skulle føra med seg utlegg for staten».

Herredsrettens domsgrunner er delvis uklare og ufullstendige, men jeg oppfatter den derhen at retten bygger på at de tiltalte i egenskap av grunneiere uavhengig av lakseloven etter gammel hevdvunnen rett har en omfattende enerett til laksefiske utenfor sin grunn, innenfor så vel som utenfor marbakken. I denne rett har fredningsbestemmelsen av 1962 etter herredsrettens oppfatning gjort innhugg på grunnlovsstridig måte. Det er i dommen gjengitt en del opplysninger fra gamle dokumenter om «Laxefiskerie» («Fiskerie») i forbindelse med vedkommende gårder, men dette er ikke anført som uttrykk for at det gjennom alders tids bruk, hevd eller lignende er begrunnet noen særrett for eierne. På bakgrunn av herredsrettens oppfatning om den alminnelige rettstilstand på dette område skulle jo også dette synes uten betydning.

Etter det som er opplyst i saken forekommer det meg tvilsomt om de tiltalte har utøvet det i tiltalen omhandlede garnfiske i henhold til en særskilt rett, enn si en grunnlovsbeskyttet sådan. Slik som jeg ser på spørsmålet om virkningen av en mulig grunnlovsstrid i et forhold som det foreliggende, er det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til om de tiltalte har vært utsatt for et overgrep som medfører at de kan gjøre noe krav gjeldende i henhold til Grunnloven. Selv om en antar at fredningsbestemmelsen har gjort inngrep i grunnlovsbeskyttede rettigheter, vil det etter mitt syn i forhold til en lovgivningsmessig bestemmelse av dette slag under enhver omstendighet bare kunne bli tale om et krav om erstatning for økonomisk skade. Og uansett forholdet til Grunnloven må etter min mening en slik fredningsbestemmelse etterleves av alle vedkommende inntil den i tilfelle blir endret eller opphevet, idet jeg for ordens skyld skal tilføye at eventuell tvil om grunnlovsmessigheten ikke antas å kunne komme i betraktning som grunnlag for en straffbefriende rettsvillfarelse. At dette må være så synes med nødvendighet å følge av de krav som må stilles til en praktisk og effektiv rettshåndhevelse. Det ville nærmest skape umulige tilstander om de myndigheter som har til oppgave å håndheve fredningsbestemmelser, i det enkelte tilfelle skulle vurdere om en overtreder var i sin gode rett eller hadde gjort seg skyldig i en straffbar handling. Jeg er således ikke enig i herredsrettens bedømmelse av hva man i denne henseende kan legge inn i fredningsbestemmelsen av 5. april 1962.

Side:1381

Det kan være riktig nok at departementet da bestemmelsen ble utferdiget mente at den ikke skulle kunne medføre utlegg for det offentlige. Men av dette kan man ikke uten videre slutte at meningen har vært at den skal settes ut av betraktning i den utstrekning den medfører slike utlegg. Som jeg før har nevnt ville dette stride mot bestemmelsens fornuftige mening, og det fremgår til overflod av forarbeidene til lakselovgivningen at man har vært oppmerksom på muligheten for at gjennomføringen av lovens regulerende bestemmelser kunne pådra det offentlige erstatningsansvar i forhold til private rettighetshavere. Jeg viser til Ot.prp. nr. 26 (1929) side 14-15, vedlegg 1 (Landmarks forslag) side 28-29 og Innst. O. I (1930) side 17. Med hensyn til spørsmålet om hvorvidt en lov som påståes å gripe inn i private økonomiske rettigheter på grunnlovsstridig måte, skal settes ut av betraktning eller håndheves, idet de skadelidende henvises til å gjøre eventuelle erstatningskrav gjeldende i særskilt sak, har rettspraksis vært noe uklar og vaklende. Etter min mening må en på dette område - som for øvrig også antatt av herredsretten - legge det synspunkt til grunn at avgjørelsen under lovens taushet må bero på en konkret vurdering av vedkommende lovbestemmelse. Som jeg før har fremholdt mener jeg at det foreligger særlige grunner som tilsier at loven må etterleves når det gjelder fredningsbestemmelser av den i saken omhandlede art. Jeg finner støtte for dette i de avgjørelser av Høyesterett som er inntatt i Rt-1927-49 og 1952 1281.

Mitt resultat blir etter dette at herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Stabel og Thrap: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver T. Lundevall med domsmenn):

- - -

Med tilvising til dette meiner retten at rettstilstandet før lova frå 1905 var det at grunneigaren hadde eineretten til laksefiske ikkje berre ut til marbakken, men og lenger, og vel då så langt ut som turvande for å kunne nyttiggjera seg fastståande reiskap. Når departementsvedtaket frå 5/4 1962 totalfredar eit område utanfor Gaula elv på 2,5 til 3 km ut over fjorden som tilfellet er, må dette vera eit så sterkt inngrep i grunneigarretten (eigedomsretten til fiske) at det ikkje kan stå seg, slik retten ser det. Retten meiner at grunneigaren må finna seg i fredingsreglar både med omsyn til tidsrom og reiskapsslag med det føremål å halda laksebestanden oppe, men det kan ikkje vera høve til å fråtaka enkelte

Side:1382

grunneigarar all rett, eller gjeva fredingsreglane eit innhald som gjer fiskeretten for enkelte heilt illusorisk. Fredingsreglane bør ikkje føra til at enkelte misser fiskeretten heilt, medan andre kan fiska like godt som før. Dette strir mot likskapsprinsippet. Ein annan ting ville det vera om det blei gjennomført totalfreding for eit større distrikt for ei tid, dersom ein meinte det var turvande for å få laksebestanden opp.

Retten finn ikkje grunn til å drøfta at det i den saka det her gjeld er fiska med garn. Ein kunne kanskje seia at departementsvedtaket til dømes er lovleg så langt det gjeld garnfiske, men ikkje kilenotfiske eller omvendt. Retten finn ikkje grunnlag for eit slikt syn, med di ein ikkje finn å kunne seia fredingsvedtaket delvis lovleg andsynes grunneigarane, når ein først meiner at det går for langt. For orden skuld vil retten uttala at fredingsvedtaket må vera fullt lovleg andsynes andre - ålmenta.

Når det gjeld Kapstadgarane - sakgjevne nr. 1, 2, 3 og 5 - vil retten peika på at det under hovudførehavinga blei opplyst at det frå gamalt har vore drive eit godt fiske også etter laks utanfor landet til desse eigedomane - på Kapstadbukta. Frå Riksarkivet er det opplyst at i protokollen til distriksmatrikuleringskommisjonen ved matrikuleringa etter lova 17/8 1818 finn ein denne merknaden om garden «Kabestad»: «Gaarden tilligger en god Huusmandsplads og har sildekast, samt bequem Beliggendhed for Fiskerie.»

Når det gjeld eigedomen Grønhaug - sakgjevne nr. 4 - vil retten peika på at denne eigedomen er gått ut frå garden Osen. Om garden Osen, gnr. 94, bnr. 1, har Riksarkivet opplyst at i protokollen med spesifikasjonar over eigedomane i Indre Holmedal (Gaular) i samband med matrikkelrevisjonen etter lova 616-1863 er laksefiske nemnt. I rubrikken «Haves Fiskeri eller anden Herlighed, der efter Loven av 17de August 1818 §28 skulde komme i Betragtning ved Skyldsætningen, og af hvilken Betydenhed», har denne garden orden «Laxefiskeri» og verdtallet 20. Protokollen er datert 13/12-1867.

Retten vil med omsyn til garnutsetjinga gjera merksam på at i alle fall ein del av garna saka gjeld må ha vore sett ut innanfor marbakken på sjøområdet til vedkommande grunneigar. Etter utgreiingane om gjerningsinnhaldet må det truleg gjelda sakgjevne nr. 1 A og sakgjevne nr. 2 B (eit av garna). Når det gjeld dei andre er det uklårt om garna har stått innanfor eller utanfor marbakken.

Høgsterettsdom i Rt. for 1927 49 tykkjest tyda på at eit fredingsvedtak skal stå seg og gjelda endå om det inneber eit oreigningsinngrep, som ville koma i strid med Grunnlova §105. I dommen har likevel utsegna ein hypotetisk karakter, med di Høgsteretten i nemnde tilfelle meinte at fredinga ikkje bar i seg eit oreigningsinngrep. Når ein skal drøfta spørsmålet om departementsvedtaket av 5/4-1962 om fredinga av utlaupet av Gaula elv må respekteras av grunneigarane under trygsel om straff, sjølv om ein meiner at det strir mot Grunnlova §105, må ein først ta stode til om det her er tale om eit vanleg forvaltningsvedtak eller eit departementsvedtak som har karakter av lovvedtak. Dersom ein ser det som eit vanleg forvaltningsvedtak må det etter vanleg lære setjast heilt til side jfr. Castberg: Innledning til forvaltningsretten, 3. utgåve, side 72 flg. Dersom departementsvedtaket har karakter av lovvedtak, tykkjest svaret vera meire tvilsamt. Departementsvedtaket om freding

Side:1383

av utlaupet av Gaula elv må ein visseleg sjå på same måte som lov, med di føresegnene i departementsvedtaket er gjevne med heimel i kgl. res. som igjen har heimel i lakselova §29. Castberg kjem nærare inn på spørsmålet i sin Statsforfatningsrett, 2. utgåve side 227 og 228. Han uttalar her på side 227 mellom anna:

«En lov, som går ut over private individers økonomiske interesser er overhodet ikke grunnlovstridig, dersom loven sikrer dem som rammes, erstatning for tapet. Men selv om lovgiveren har gått ut fra at loven ikke var grunnlovstridig, eller lovgiveren overhodet ikke har vært oppmerksom på spørsmålet om forholdet til grunnloven, kan det tenkes å være den rette løsning at loven får anvendelse, men mot erstatning for den skade som voldes i strid med et grunnlovsbud. Der er ingen bestemmelse i grunnloven, som hindrer at lovgiveren gjør en hvilken som helst bruk av ekspropriasjonsinstituttet overfor økonomiske rettigheter og interesser. Lovgiveren kan på en hvilken som helst måte foranledige at private personer lider økonomisk tap, når der sørges for at tapet oppheves ved en erstatning. Og det kan ikke kreves at den lov som volder skade, selv gir regler om statens erstatningsplikt. Hvis staten etter grunnloven plikter å betale erstatning, har den som har lidt tapet, sitt erstatningskrav i behold til tross for lovens taushet.

Og han kan gjøre kravet gjeldende ved søksmål.»

Men Castberg uttalar på side 228 også fylgjande:

«Forutsetningen for at det skal være riktig å gi en grunnlovstridig lov anvendelse mot erstatning, må imidlertid være at dette ikke er i strid med lovens fornuftige mening. Når loven ikke selv bestemmer at der skal ytes erstatning, må grunnen enten være at man ved utarbeidelsen av loven overhodet ikke har vært oppmerksom på spørsmålet om dens forhold til grunnloven, eller at man har ansett loven stemmende med grunnloven, eller at man har funnet spørsmålet om forholdet til grunnloven tvilsomt og derfor har villet overlate spørsmålet til domstolene. I alle disse tilfelle kan det tenkes at loven ville få en ikke bare faktisk utilsiktet, men også saklig sett urimelig følge, om den skulle pådra staten erstatningsansvar. Slik ville stillingen være, dersom de fordeler som staten eller samfunnet skal oppnå ved at loven kommer til anvendelse, ikke står i noe rimelig forhold til den økonomiske byrde som erstatningen vil bety for staten. Hvis dette er tilfelle må domstolen, om den finner loven grunnlovstridig, unnlate å anvende loven, til tross for at det bare er økonomiske interesser, som er rammet.»

Retten meiner at det siste må vera tilfelle i den saka det her gjeld. Det tykkjest lite truleg at det har vore meininga at fredingsvedtaket skulle føra med seg utlegg for staten.

Etter dette meiner retten at dei skuldgjevne må frifinnast for skuldgjevinga om at dei har fiska ulovleg, og dei blir då å frifinna for straff.

- - -

Side:1384