Rt-1964-1423
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1964-12-22 |
| Publisert: | Rt-1964-1423 |
| Stikkord: | Selskapsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 221 B/1964 |
| Parter: | Fru A v/hjelpeintervenient A mot B (høyesterettsadvokat Reidar Dahl). |
| Forfatter: | Bahr, Bendiksby, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §189, §193, §204, §205, §206, §207, §208, §209, §251, §252, Tannlegeloven (1927) §8 |
Dommerne Bahr, Bendiksby og Endresen.
Ved Oslo byretts dom av 21. desember 1963 ble tannlege B dømt til å betale fru A kr. 15.900 med 4 % årlig rente fra domsavsigelsen og saksomkostninger med kr. 4.500.-. Av det tilkjente beløp utgjorde kr. 10.000.- erstatning for skade påført ved to tannlegearbeider og kr. 5000.- oppreisning, idet tannlegen fantes å ha opptrådt grovt uaktsomt.
Tannlege B har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett med påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger, mens fru A på sin side motanket med påstand om å bli tilkjent høyere erstatning og oppreisningsbeløp samt saksomkostninger. - - -
Eidsivating lagmannsrett avsa 4. september 1964 kjennelse med slik slutning:
«Lagmannsretten tar ikke til følge begjæringen fra fru A om rettens pålegg overfor Oslo Tannlægeselskap eller Oslo Tannlægeselskaps ankenemnd om å fremlegge avskrifter av andre pasienters klager mot tannlege B og avgjørelser eller forlik i disse saker.» - - -
Fru A påkjærte lagmannsrettens kjennelse og Høyesteretts kjæremålsutvalg tok kjæremålet til følge. - - -
Utvalget uttalte:
«Lagmannsretten har gitt følgende begrunnelse for sitt standpunkt: «Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til mot Tannlægeselskapets protest å gi det pålegg som begjært om dets fremleggelse av dokumenter i klagesaken vedkommende tannlege B av dokumenter i klagesaken ved selskapets ankenemnd. Dette må gjelde selv om B nå selv ikke motsetter seg fremleggelsen av disse saker. Lagmannsretten viser til dommer Elstads foran refererte begrunnelse for ikke å etterkomme begjæringen. Retten finner det åpenbart at noen enkelte klagesaker for ankenemnda ikke ville kunne gi noe riktig bilde når det gjelder tannlege B's faglige standard. Det er opplyst av B at han har praktisert som tannlege i over 20 år og at han anslagsvis har utført ca. 500 broarbeider. Tannlege B's mulige uaktsomme opptreden i sammenheng med de to omhandlede tannlegearbeider for fru A må
Side:1424
bli å bedømme ut fra de opplysninger som foreligger om utføringen av disse arbeider.»
Den begrunnelse fra dommer Elstad som lagmannsretten her refererer til, er følgende uttalelse i brev av 26. april 1962 under saksforberedelsen i Oslo byrett:
«Retten finner ikke å kunne rette slik henstilling til Oslo Tannlægeforening som det er bedt om. Den mener at det ikke kommer den aktuelle saken ved, eller har noen bevisverdi i den om det fra andre pasienter skulle være klaget til foreningens ankenemnd over tannlegebehandlingen utført av saksøkte, jfr. tvistemålslovens §189, første ledd nr. 1 og 3. En viser også til de prinsipp som finnes uttrykt i lovens §193».
Utvalget finner ikke å kunne fastslå at opplysninger vedrørende tidligere klagesaker fra Oslo Tannlægeselskaps ankenemnd ikke kommer den foreliggende sak ved eller åpenbart ikke vil ha noen beviskraft - hvilket er vilkåret for at retten etter tvistemålslovens §189 første ledd nr. 1 og 3 kan nekte å la et bevis bli tilveiebrakt. Under behandlingen av oppreisningsspørsmålet uttaler byretten i sin dom i forbindelse med vurderingen av om det forelå grov uaktsomhet:
«Den omstendighet at det tidligere var reist alvorlig kritikk mot ham (d.e. tannlege B) fra pasienter som var misfornøyet med hans arbeider, og at denne kritikk hadde ført til saksanlegg og anke burde gjort det klart for tannlegen at han i nærværende tilfelle burde gitt mere akt på pasientens klager og vært mere lydhør overfor råd og veiledende uttalelse fra sakkyndige.»
Med uttrykket «anke» er her ment klagesaker fra Oslo Tannlægeselskaps ankenemnd. Skjønt det ikke forelå nærmere opplysninger om vedkommende klagesaker, har byretten således tillagt det vekt at misnøye med tannlegens arbeider tidligere har ført til klagesaker som nevnt. Utvalget er enig med byretten i at en slik omstendighet alt etter klagenes og nemndavgjørelsenes innhold kan være av betydning ved vurderingen av tannlegens handlemåte i et tilfelle som omhandlet i denne sak. Særlig ved tvil om hvorvidt forsømmelig behandling kan betegnes som grovt uaktsom, kan det være mere nærliggende å konstatere grov uaktsomhet når en tannlege tidligere i form av klager til ankenemnden har fått påminnelser om de følger en skjødesløs tannlegebehandling kan medføre, enn når det dreier seg om en engangsforeteelse.
Heller ikke tvistemålslovens §193 kan være til hinder for at Oslo Tannlægeselskap pålegges å gi opplysninger om tidligere klagesaker ved ankenemnden mot tannlege B. Bevisførselen tar her ikke sikte på å svekke tannlegens troverdighet, men har annet formål.
Oslo Tannlægeselskap har i skriv av 30. mai og 3. desember 1963 til fru A's prosessfullmektig anført at ankenemndens medlemmer er pålagt taushetsplikt for så vidt angår de opplysninger som kommer frem under klagesaker. Det er bare partene som bør underrettes om sakens utfall. Saksbehandlingen finner da
Side:1425
også sted under denne forutsetning. Foreningen må - anføres det - selvsagt bøye seg for en rettskraftig avgjørelse om pålegg til å gi opplysninger som omhandlet, men Tannlægeselskapet etterlyser hjemmelen for å gi et slikt pålegg.
Den taushetsplikt ankenemndens medlemmer har påtatt seg, er bindende for så vidt som medlemmene vil være avskåret fra å fortelle utenforstående noe som de har fått rede på under klagebehandlingen. Taushetsløftet kan imidlertid ikke være til hinder for at medlemmene blir pålagt å fremlegge slike opplysninger som bevis i rettssak. Etter tvistemålslovens §251 nr. 2 kan andre enn parter gis pålegg om å fremlegge skriftlig bevis som de har i sin besiddelse, når skriftstykket har betydning som bevis og ikke inneholder noe som besidderen etter reglene om vitnesbyrd vil være utelukket fra eller fritatt for å avgi forklaring om. Med dette siktes til lovbestemt taushetsplikt; forpliktelse til taushet som noen frivillig har påtatt seg overfor forening eller privatperson, rammes derimot ikke av denne bestemmelse. Reglene om når vitnesbyrd er utelukket og om et vitnes rett til å kreve fritagelse for vitnesbyrd finnes i tvistemålslovens §204, §205, §206, §207, §208, §209 Ingen av disse bestemmelser vil hjemle medlemmer av ankenemnden rett til å nekte å forklare seg om klagesaker de har hatt under behandling, og foreningen har derfor ikke for sitt vedkommende rett til å motsette seg påbud om å fremlegge opplysninger om slike klagesaker.
Fru A har gitt uttrykk for at det ikke er nødvendig å fremlegge opplysninger om de klagende pasienters navn og adresse. Det er ikke lovhjemmel for å pålegge Oslo Tannlægeselskap å ta avskrifter av de ønskede dokumenter - noe som vil være nødvendig om disse skal fremlegges med utelatelse av pasientenes navn. Det fremgår heller ikke klart om foreningen har ment i tilfelle å ville påta seg forpliktelse til å ta avskrifter som nevnt. Det oppstår da spørsmål om hvorvidt disse pasienters samtykke må innhentes, i givet fall også om den fremgangsmåte som er foreskrevet i tvistemålslovens §252 annet ledd kan anvendes.
Utvalget antar imidlertid at de klagende pasienter ikke vil kunne kreve sine navn hemmeligholdt. Tvistemålslovens §205 nevner ikke tannleger blant dem som er pålagt taushetsplikt under rettssak, derimot inneholder tannlegeloven av 29. april 1927 §8 bestemmelse om at enhver tannlege med de innskrenkninger som er fastsatt i lov, plikter å iaktta taushet om det som er betrodd han under utøvelsen av hans kall, eller som han her under får rede på om folks legems- eller sykdomsforhold. Det er unødvendig i denne sak å gå inn på spørsmålet om tannlegelovens §8 også gjelder vitnesbyrd under rettssak. Avgjørende må nemlig under enhver omstendighet være at denne lovbestemmelse bare er rettet mot den behandlende tannlege og ikke får anvendelse på de opplysninger som andre i egenskap av ankenemndsmedlemmer har fått.
Etter dette blir resultatet at Oslo Tannlægeselskap pålegges - i den utstrekning det blir krevet av fru A eller tannlege B - etter
Side:1426
eget valg å fremlegge originaldokumentene i klagesaker for foreningens ankenemnd mot tannlegen eller avskrifter av dokumentene med utelatelse av de klagende pasienters navn og adresse». - - -