Rt-1964-146

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-02-15
Publisert:	Rt-1964-146
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 24 B/1964
Parter:	A v/verge B (overrettssakfører Thomas Idsøe - til prøve) mot 1. C, 2. hennes datter D (høyesterettsadvokat Thomas Thorsen, 3. E (høyesterettsadvokat Rolf Buøen).
Forfatter:	Leivestad, Endresen, Hiorthøy, Helgesen, Thrap
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915), Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§22, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§19, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21

Dommer Leivestad: Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 18. september 1961 dom med denne domsslutning:

«A, X, F, Y, og E, Z, blir å frifinne for farskapet til det av C den 16. februar 1960 fødte pikebarn.»

C og hennes datter D påanket dommen overfor A og E, og Eidsivating lagmannsrett avsa 4. mars 1963 dom med domsslutning:

«1. A dømmes å være far til det barnet, en pike, som C fødte den 16. februar 1960.

2. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår E.

3. Saksomkostninger tilkjennes hverken for herredsretten eller for lagmannsretten.»

A ved verge B påanket 13. mai 1963 dommen overfor C og hennes datter. Anken ble forkynt for C som 4. juni 1963 ga tilsvar.

Ved prosesskrift av 3. juli 1963 sendte A's prosessfullmektig ankeerklæringen til Høyesterett til forkynnelse for E, som er part i ankesaken i henhold til §22 tredje ledd i lov om born utanom ekteskap. Ankeerklæringen ble forkynt for ham 8. juli 1963.

Senere prosesskrift fra den ankende part er sendt til E ved hans prosessfullmektig for lagmannsrett. Denne har ikke gitt noe tilsvar og ikke møtt ved de bevisopptak som er holdt. E har imidlertid selv møtt og avgitt partsforklaring ved bevisopptak 24. september 1963.

E's prosessfullmektig for Høyesterett har under hovedforhandlingen påstått anken for hans parts vedkommende avvist. Han hevder at lagmannsrettens dom ikke er blitt påanket overfor ham; ankefristen er forlengst oversittet, og oppreisning ikke begjært. Den feil at anken ikke er blitt rettet mot E, kan ikke avhjelpes ved at ankeerklæringen overfor C er forkynt for ham lenge etter ankefristens utløp. Han har her vist til kjennelse i Rt-1952-1086.

A har påstått avvisningspåstanden forkastet. Subsidiært har han begjært oppreisning. Han erkjenner at det er en feil at ankeerklæringen ikke straks ble rettet mot E. At det er påkrevet, ble

Side:147

oversett av ham og av lagmannsretten. Denne feil ble imidlertid rettet ved at ankeerklæringen ble forkynt for E 8. juli 1963. Hans prosessfullmektig har senere fått alle prosesskriv i saken. Det har ikke før umiddelbart foran hovedforhandlingen vært antydet at forholdet ikke skulle være brakt i orden.

At det her bare har foreligget en formfeil følger av at det er lovens ordning at partene i den underordnede instans skal være parter også i ankeinstansen. En part er ikke selv herre over dette når han først anker.

C har ikke hatt noe å anføre til avvisningspåstanden.

Jeg antar at avvisningspåstanden ikke kan føre frem. §22, 3. ledd i lov om born utanom ekteskap bestemmer at «i ankeinstansen skal alle dei reknast for partar som var partar i underinstansen». Når lagmannsrettsdommen i rett tid er påanket overfor barnemoren, antar jeg at den også må ansees som påanket overfor de andre som var parter i lagmannsretten. At anken ikke formelt er rettet mot E er en feil fra den ankendes side; det er også en feil at dette er blitt oversett ved mottagelsen og forkynnelsen av ankeerklæringen. Denne feil mener jeg imidlertid er avhjulpet ved at ankeerklæringen er blitt forkynt for E 8. juli 1963. Det riktige hadde nok vært at ankeerklæringen da var blitt endret, slik at E var blitt anført som ankemotpart; han skulle også være gitt pålegg om tilsvar. Dette kan imidlertid ikke lede til avvisning. Det har heller ikke ført til noen misforståelse; E er blitt behandlet som part, og har avgitt partsforklaring.

Jeg bemerker at ved herredsrettens dom ble saksøkte F frifunnet. Han er ikke blitt gjort til part ved ankeerklæringen fra C og ikke behandlet som part av lagmannsretten. Det er således ikke blitt avsagt kjennelse av lagmannsretten om at saken skulle henlegges for hans vedkommende, slik som påbudt i §22 tredje ledd i lov om born utanom ekteskap. Da imidlertid vilkårene for å henlegge saken for hans vedkommende må antas å ha vært til stede, idet muligheten for at han kunne være far var utelukket ved blodtypeundersøkelse, antar jeg at denne feil ikke bør være til hinder for at ankesaken fremmes uten at F behandles som part.

A har i sin anke vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som overfor de tidligere instanser. Han hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at barnemoren ikke har hatt med andre menn å gjøre i den kritiske tid. Hennes vandel har vært slik at man må regne med det. Lagmannsretten har ikke vært tilstrekkelig klar over at hun fortiet og først benektet sin forbindelse med E da den sa at hennes forklaring om sitt seksuelle forhold i den kritiske tid ga et absolutt troverdig inntrykk. Den kjente heller ikke det nye materiale som senere er kommet til og har endret bildet. Samleiet med A fant sted i begynnelsen av mai, på en tid da besvangring så vel etter svangerskapets varighet som etter menstruasjonstiden var langt mindre sannsynlig enn da E hadde samleie med barnemoren. Grunnlaget for den sakkyndige dr. Mohrs konklusjon, nemlig at man har valg bare mellom to menn, og at begge a priori er like sannsynlige som fedre, faller

Side:148

dermed bort. En sakkyndig erklæring som den foreliggende, avgitt av bare en mann, fordi han er den eneste anerkjent sakkyndige i landet, og på et felt hvor man er så henvist til subjektivt skjønn, kan ikke tillegges den vanlige vekt. Det har da heller ikke Høyesterett tidligere gjort; det er aldri bygget en avgjørelse på en genetisk-antropologisk undersøkelse. I det foreliggende tilfelle er det ikke usannsynlig at en annen kan være far, og det er ikke «monaleg meir truleg» at A er far enn E, eller en ukjent mann barnemoren har fortiet. A ved verge B har lagt ned slik påstand:

«1. A frifinnes for farskapet til det av C den 16. februar 1960 fødte pikebarn, D.»

C har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som overfor lagmannsrett og vist til dennes domsgrunner. Hun hevder med støtte i brev som først nå er lagt frem, at samleiet med A fant sted 16. mai, i den optimale besvangringstid. Det er ikke kommet frem noe nytt som skulle kunne gi grunn til å endre den oppfatning av hennes troverdighet som lagmannsretten har gitt uttrykk for.

Hun har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår A med den forandring at A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsrett.

2. A dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

E har også gjort gjeldende de samme anførsler som tidligere, og vist til lagmannsrettens domsgrunner. Både E og barnemoren har hele tiden hevdet at det samleie de hadde i den kritiske tid var slik at det ikke kunne være befruktende. Selv om dette ikke er avgjørende, må det med støtte av den genetisk-antropologiske undersøkelse gjøre at det er lite trolig at det er E som er far, og at det åpenbart ikke er «monaleg meir truleg» at han er far enn A eller en annen.

E har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt E angår.

2. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige.»

Til bruk for Høyesterett har partene og B som verge for sin sønn samt F avgitt forklaring ved bevisopptak. Det er lagt frem flere nye dokumenter, hvorav jeg særlig nevner 7 brev fra 1959 og et brev datert 23. april 1963 skrevet av A til barnemoren. Videre er det lagt frem brev vekslet mellom overrettssakfører Idsøe og den sakkyndige dr. Jan Mohr og flere andre leger.

De tre parter har alle bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. For A's vedkommende er det gitt samtykke til å frafalle påstand om saksomkostninger.

I det vesentlige foreligger saken i samme skikkelse som tidligere.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige tiltre dens grunner.

Side:149

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt man må regne med at C har hatt kjønnslig omgang med andre enn de tre som hennes søksmål ble rettet mot, kan jeg ikke finne at det er kommet frem opplysninger som gir grunnlag for å fravike den bevisvurdering lagmannsretten er kommet til etter å ha hørt samtlige parter.

Det er riktig som fremhevet av A at det kan være egnet til å svekke tilliten til barnemorens forklaring at hun fra først av fortiet sitt forhold til E, og først erkjente samleie med ham etter at påbegynt hovedforhandling i herredsretten var utsatt for at bl.a. E kunne avhøres. Dette henger formodentlig sammen med at hun ikke regnet med at samleiet med ham hadde vært fullbyrdet, og kanskje også med at hun synes opprinnelig å ha antatt at graviditeten var begynt tidligere enn tilfelle har vært. Disse forhold har imidlertid også lagmannsretten vært oppmerksom på. De kan ikke være egnet til å endre den vurdering av barnemorens fremstilling som lagmannsretten etter å ha hørt partene er kommet til.

C's vandel i den kritiske tid har vært slik at den i seg selv ikke gir noen garanti for at hun ikke kan ha hatt omgang med noen annen enn de tre menn som har vært parter i saken. Det foreligger imidlertid ingen konkrete opplysninger som gir noe grunnlag for positivt å anta at hun skulle hatt forbindelse med en fjerde mann. Etter min mening er det således ikke forhold til stede som gir grunnlag for å regne med noen annen barnefar enn enten A eller E.

Spørsmålet blir derfor om det kan sies at det er «monaleg meir truleg» at den ene av disse er far enn den annen.

For begges vedkommende dreier det seg bare om ett samleie.

Etter blodtypeundersøkelsen er det like sannsynlig at den ene er far som den annen.

Etter min mening er det når det gjelder tiden for samleiet sett i forhold til svangerskapets varighet og den optimale besvangringstid etter siste menstruasjon ikke noen forskjell.

C har oppgitt at hun mener bestemt at hennes siste menstruasjon før svangerskapet begynte 25. april 1959; hun har oppgitt at menstruasjonen vanlig varte 4-5 dager, og kom regelmessig med en måneds mellomrom, bortsett fra en gang tidligere da det gikk tre måneder.

Hvor sikker tidsangivelsen for siste menstruasjon er, synes noe tvilsomt. Ifølge opplysninger C ga en lege hun oppsøkte 27. juli 1959 skulle hun vært besvangret i første halvdel av april 1959. I svangerskapsmelding av 22. januar 1960 fra distriktslegen i Sigdal er anført at hun trodde det var sist i mars hun hadde siste menstruasjon. I fødselsmeldingen er oppgitt at hun tror reglene begynte 25. april, og det har hun senere holdt fast ved. Det er nærliggende å tro at tidsangivelsen beror mer på slutning enn erindring. Men i og for seg synes tidspunktet rimelig.

Det er enighet om at samleiet med E fant sted natten mellom 19. og 20. mai 1959.

Tidspunktet for samleiet med A har det vært atskillig uklarhet

Side:150

om. I svangerskapsmeldingen har C oppgitt at hun var besvangret antagelig medio april 1959. Overfor lensmannen i Eggedal oppga hun at hun mente å være sikker på at samleiet fant sted enten en av de siste dager i april, eller helst etter 1. mai. I et brev av 24. mai 1960 til herredsretten anførte hun at samleiet med A skjedde ca. 8. mai. I lagmannsretten har C ikke kunnet tidfeste samleiet mer bestemt, men sagt at det kan ha vært 4. eller 5. mai. Lagmannsretten synes å ha regnet nærmest med 6.-7. mai.

A har overfor lagmannsretten ment at samleiet fant sted i slutten av april. Under bevisopptaket til bruk for Høyesterett har han oppgitt at det fant sted så vidt han husker i begynnelsen av mai, og gjentatt flere ganger at det foregikk under hans siste besøk hos C på hennes hybel.

Det er på det rene at A som bodde i X og gikk på skole i Æ, bare kunne besøke C i Oslo i helgene.

C har under bevisopptaket forklart at hun mener at samleiet med A fant sted 16. mai om kvelden, og bygger dette særlig på brev datert 21. mai fra A.

Dette brev inneholder ikke noen opplysninger som henspiller på samleie. Det er svar på et brev C umiddelbart før hadde skrevet og hvor hun åpenbart har brutt forbindelsen på grunn av en henvendelse fra A's mor.

Etter de opplysninger som nå foreligger, antar jeg at det er mest sannsynlig at samleiet med A har skjedd 16. mai, som visstnok er siste gang partene har vært intimt sammen på hennes hybel mens kjærlighetsforholdet mellom dem besto. Men det kan også være at samleiet fant sted den foregående helg. Dette gir en svangerskapstid på 277 eller 284 dager som til et forholdsvis stort fullbåret barn ikke er unormalt. Fra E's samleie er det 274 dager til fødselen.

Når to samleier har funnet sted kort etter hinannen, til en tid da besvangringsmulighetene for øvrig skulle være like, vil sannsynligheten for besvangring teoretisk være større ved det første samleie enn ved det annet.

Om selve samleiene hevder E og C bestemt at deres ikke var fulbyrdet. Dette har de hele tiden fastholdt, og som lagmannsretten antar jeg at det ikke er grunn til å tvile på at det har vært deres oppriktige mening. En annen ting er om man kan anta at deres oppfatning også er velgrunnet, at deres kjønnslige omgang ikke har vært slik at besvangring har kunnet finne sted. Selv om jeg antar at man neppe bør gå så langt, synes det likevel å være et forhold som får vekt ved en samlet bevisvurdering.

Når det gjelder A, har C hele tiden oppgitt at samleiet var fullbyrdet. Hun har i sin forklaring til lensmannen sagt at hun følte seg sikker på at det var A som hadde besvangret henne, og hun har tidlig i august 1959 underrettet ham om svangerskapet og at hun anså ham for far.

A har under bevisopptaket sagt at han trakk seg tilbake før sedavgang. Det samme har han sagt i lagmannsrett; ifølge dommen har han samtidig innrømmet at han ikke trodde at han hadde

Side:151

sagt det i herredsretten. I sitt brev av 9. august 1959 hvor A svarer på C's brev med opplysning om svangerskapet og anmodning om penger til abort, sier han at det ikke er sikkert at han er skyld i graviditeten, men begrunner det bare med at hun kan ha vært sammen med andre. I brev av 23. april 1963 til C sier A at hans mor tenker på å anke over dommen, men at han selv stiller seg helt nøytral. Tilsvarende opplyser C at han har uttalt seg under et besøk hos henne i juli 1963. Dette viser etter min oppfatning klart at A ikke selv har trodd at det var utelukket at hans samleie kunne ha vært befruktende.

Stillingen blir således den at mens både E og C har ment at deres omgang ikke kan ha vært befruktende, har C trodd at A var den som hadde besvangret henne, og A åpenbart også regnet med muligheten av det.

Som lagmannsretten finner jeg at det under de foreliggende forhold er berettiget å legge atskillig vekt på resultatet av den genetisk-antropologiske undersøkelse.

Undersøkelsen bygger på at det a priori ikke er mer sannsynlig at den ene er far enn den annen, og at det ikke er noen tredjemann å regne med. Etter mitt syn gir de øvrige opplysninger i saken overvekt for sannsynligheten av at A er far. Undersøkelsen har ført til at den sakkyndige konkluderer med at A's farskap er vesentlig mer sannsynlig enn E's. Denne konklusjon er fastholdt og så vidt jeg kan forstå ikke svekket etter at professor dr. med. Waaler har kommet med noen merknader til undersøkelsen, som dr. Mohr har svart på. Selv om jeg mener at man bør være varsom med å bygge altfor sterkt på en så vidt ny og skjønnspreget art av sakkyndige undersøkelser som de genetisk-antropologiske, mener jeg likevel på grunnlag av de samlede opplysninger og undersøkelser at det er forsvarlig å si at det er «monaleg meir truleg» at A er far enn noen annen. Jeg finner derfor at lagmannsrettens dom bør stadfestes.

Saken har budt på slik tvil at jeg mener at saksomkostninger ikke bør ilegges.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Helgesen og Thrap: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Hjalmar Austbø):

C fødte den 16. februar 1960 et levende pikebarn. Barnet er i fødselsmeldingen oppgitt å være fullbåret, med vekt 3890 gram. Antatt svangerskapstid er oppgitt til 40 uker.

Barnemoren oppga at far måtte være enten A eller F.

Fylkesmannen sendte saken til retten til avgjørelse av farskapet. De to oppgitte fedre ble innstevnet.

Side:152

Det er fremkommet opplysninger om at barnemoren hadde siste menstruasjon før fødselen omkring 25. april 1959. Kort tid etterpå, sannsynligvis i begynnelsen av mai hadde hun samleie med saksøkte A.

Noen dager senere hadde C samleie med saksøkte F. Partene hadde flere samleier utover i mai. Senere kom det frem opplysninger om at C hadde hatt samleie med E i samme måned. E ble derfor innstevnet som 3. saksøkte. Dette samleie fant sted en av dagene umiddelbart etter 17. mai. Det var ikke fullbyrdet, idet E trakk seg tilbake før sedavgang.

Det er tatt blodprøve av samtlige parter. De blodtypebestemmende prøvene viser at F ikke kan være far til barnet, han blir av den grunn å frifinne.

De to andre saksøkte, A og E, kan etter blodtypeprøvene begge være far til barnet. Retten overveiet å foranledige at det ble foretatt antropologisk undersøkelse av partene, for om mulig å få konstatert arveegenskaper som kunne utpeke den ene som far fremfor den andre. Hos Rettsmedisinsk institutt fikk retten opplyst at det ville være ønskelig først å se utvidede blodtypeprøver. Disse prøvene ble tatt og ga ikke ytterligere grunnlag for å utpeke den ene av de saksøkte som far. Begge de to saksøkte kan være far til barnet.

Retten anmodet Rettsmedisinsk institutt om å foreta blodtypestatistiske beregninger på grunnlag av de foreliggende blodprøver, hvoretter prosektor Lundevall ga følgende utredning:

«I denne sak er den blodtypestatistiske farskapsindex for A ca. 2,8 og for E ca. 3. Det er således, etter blodtypebestemmelsene alene, praktisk talt like sannsynlig at A er far til barnet som at E er det. Det kan uttrykkes på følgende måte: I 100 lignende tilfeller, hvis en bare tar menn av A's og E's blodtyper med i betraktning, vil en mann av A's blodtype være den riktige far i ca. 48 tilfeller og en mann av E's blodtype være den riktige i ca. 52 tilfeller.»

Retten skal bemerke at både A og E har hatt samleie - at den enes samleie ikke var fullbyrdet utelukker ham ikke - til slik tid at de kan være far til barnet. Opplysningen om samleiet med E kom først etter det rettsmøtet som ble holdt i saken, og først etter at han var besluttet avhørt.

C har hatt samleie med 3 menn i samme måned, retten kan ikke helt utelukke at hun har hatt samleie med andre i denne tiden. Det foreligger ikke - og antropologiske undersøkelser antas heller ikke å kunne gi - tilstrekkelig grunnlag til å fastslå at det er vesentlig mer sannsynlig at den ene av de to gjenstående saksøkte, A eller E, er far til barnet. Med hjemmel i §21 annet ledd i lov om born utanom ekteskap blir derfor også disse to å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Rikheim, Paul H. Vindhol og Petter Meyer):

- - -

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at C i den kritiske tid ikke har hatt kjønnslig forbindelse med andre enn A, E og F, og av disse er som før omtalt F utelukket ved blodtypeundersøkelsen.

Som allerede nevnt har A og C hatt samleie en gang. Under

Side:153

ankeforhandlingen har A forklart at han mener dette fant sted i slutten av april 1959. Slik herredsretten omtaler tidspunktet for dette samleie, er det imidlertid lite trolig at A for så vidt kan ha gitt samme forklaring i herredsretten. Det synes også mindre sannsynlig av den grunn at siste søndag (helg) i april var den 26., hvilket er 296 dager før nedkomsten, og dette ville i tilfelle gi en så vidt lang svangerskapstid at det hadde ligget nær å påpeke det. C har både for herredsretten og lagmannsretten forklart at hennes siste menstruasjon før nedkomsten begynte den 25. april 1959, og at samleie med A fant sted i begynnelsen av mai. Hun har ikke turdet tidfeste det mer bestemt, men har uttalt at det kan ha vært 4. eller 5. mai. Lagmannsretten har festet seg ved at Kristi Himmelfartsdag i 1959 falt på 7. mai, og at A, som på grunn av sin skolegang neppe har vært i Oslo uten i forbindelse med en helligdag, kan ha besøkt henne da - eller den etterfølgende lørdag og søndag. Under forutsetning av at det befruktende samleie har funnet sted 6. eller 7. mai, vil svangerskapstiden ha vært 287 eller 286 dager, hvilket også vil være noe mer enn den gjennomsnittlige, men ikke bemerkelsesverdig meget over. Det kan i denne sammenheng nevnes at C da hun fødte barnet ennå ikke var 18 1/2 år gammel, og at det så vidt skjønnes er konstatert at unge førstegangsfødende ugifte kvinner oftest føder undervektige barn, mens barnet i dette tilfelle ved fødselen veiet 3890 gram og var 52 cm langt, altså noe over gjennomsnittet.

Under ankeforhandlingen har A forklart at han utviste forsiktighet ved å trekke seg tilbake før sedavgang. Han har imidlertid også uttalt at han ikke tror at han sa dette i herredsretten, og det strider mot C's forklaring. Lagmannsretten legger derfor som herredsretten til grunn at samleiet var fullbyrdet.

Hva forbindelsen med E angår, er han og C enige om at de i den kritiske tid bare har hatt samleie en gang, og at dette var umiddelbart etter den 17. mai 1959. E har forklart at den båten han tjenstgjorde ombord i, kom til Oslo straks før 17. mai, og at han reiste hjem til Z for å tilbringe dagen der. Han kom tilbake til Oslo umiddelbart etter 17. mai for å gå ombord igjen, og under dette oppholdet i Oslo besøkte han C på hennes hybel, hvor de hadde samleie. De er enige om at dette ikke var fullbyrdet. Det kan i denne sammenheng nevnes at C til å begynne med overhodet ikke oppga E som mulig far til barnet. Det er noe uklart hvorledes han kom på tale, men det må ha vært C selv som har nevnt ham og sannsynligvis i det første rettsmøte for herredsretten den 3. september 1960, hvor det ble avsagt kjennelse for at han skulle avhøres. Dette ble imidlertid ikke gjort, idet C møtte på sorenskriverkontoret og forklarte seg nærmere, hvoretter E ble trukket inn i saken. Også E's opptreden synes å vise at han hele tiden har følt seg overbevist om at han ikke kunne være far til barnet.

Det kan endelig nevnes at hvis man forutsetter at C's angivelse av tiden for siste menstruasjon er riktig, ligger samleiet med A nærmest det optimale tidspunkt for befruktning i intermenstruum.

Lagmannsretten er fullt klar over at de forhold som er omtalt foran ikke har noen vesentlig betydning for sakens avgjørelse, men om de kan sies å peke i noen retning, tenderer de i ethvert fall i retning av A som mer sannsynlig barnefar enn E.

Side:154

Avgjørende blir etter dette hvilken vekt man skal tillegge resultatet av den foretatte genetisk-antropologiske undersøkelse. Denne omfatter foruten bestemmelser i Gm- og Gc-serumtypesystemet 10 grupper av undersøkelser som hver for seg ikke er avgjørende, men hvis resultat gjennomgående stemmer bedre med at A er barnets far enn at E er det. Dr. med. Jan Mohrs konklusjon er sålydende:

«Det ble ved den genetisk-antropologiske undersøkelse ikke funnet noe enkelt avgjørende holdepunkt hverken for eller imot de to menns farskap. Det ble imidlertid funnet en rekke indisier, som hver for seg riktignok er svake, men som tilsammen, etter mitt skjønn, kan gi holdepunkter.

Den følgende vurdering er gitt under den forutsetning at sannsynligheten for de to menns farskap a priori, dvs. sakens omstendigheter utenom den genetisk-antropologiske undersøkelse, er omtrent like stor, og at bare disse to farskapsmuligheter er aktuelle: når ovenstående iakttagelser under punktene 1, 2, 4, 5, 6, 7, 8, 9 og 10 tas i betraktning under ett, fortoner A's farskap seg etter mitt skjønn vesentlig mere sannsynlig enn E's.»

Det er av A's prosessfullmektig, til dels under henvisning til uttalelser i flere høyesterettsdommer, anført, at en genetisk-antropologisk undersøkelse har en begrenset bevisverdi på grunn av de mange usikkerhetsmomenter og skjønnsmessige vurderinger, og det samme er gjort gjeldende av E's prosessfullmektig under henvisning til dr. med. Jan Mohrs foredrag i Dommerforeningen 25. september 1957, inntatt i Dommerforeningens Medlemsblad (nr. 4) i november 1957. Nettopp mot denne bakgrunn synes det imidlertid særlig tungtveiende når dr. med. Jan Mohr i det foreliggende tilfelle uttaler at det etter hans skjønn fortoner seg som «vesentlig mer sannsynlig» at A er far enn E, et uttrykk som må være synonymt med «vesentlig større sannsynlighet for», jfr. §19 annet ledd i Ot.prp. nr. 56/1956, og i lovens nynorske sprogdrakt er gjengitt med «monaleg meir truleg».

Lagmannsretten legger denne vurdering til grunn, og A vil derfor bli kjent å være barnets far. I tråd med dette vil E bli å frifinne. - - -

Side:155