Rt-1964-176
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1964-02-22 |
| Publisert: | Rt-1964-176 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 27/1964 |
| Parter: | Statsadvokat Haakon Faanes, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Peter F. Holst). |
| Forfatter: | Heiberg, Gaarder, Anker, Nygaard, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887), Motorvognloven (1926) §17, Motorvognloven (1926), Straffeprosessloven (1887) §392, §29 |
Dommer Heiberg: Oslo byrett avsa 20. november 1963 dom med domsslutning:
«Nr. 1, A, født xx.xx.1938, og nr. 2, B, født xx.xx.1927, dømmes for forseelse mot motorvognloven av 20. februar 1926 §29, jfr. §17 annet ledd, til en straff av fengsel i henholdsvis 45 dager og 21 dager.
I erstatning til det offentlige for saksomkostninger dømmes hver av dem til å betale kr. 50.»
Side:177
Domfelte nr. 1, A, begjærte på stedet prinsipalt fornyet behandling, subsidiært anket han over straffutmålingen og også over lovanvendelsen, idet han mente at det faktum retten hadde lagt til grunn, ikke rammes av motorvognlovens §17 annet ledd.
Domfelte nr. 2, B, anket på stedet over straffutmålingen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har avslått As begjæring om fornyet behandling, men har henvist begge anker til Høyesterett.
Jeg finner at byrettens dom for begge de domfeltes vedkommende må oppheves i sin helhet, da domsgrunnene ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre om de er dømt med rette, jfr. straffeprosesslovens §392 annet ledd.
Retten har ifølge domsgrunnene funnet det bevist «at de tiltalte mandag 7. juli 1963 fra kl. 0040 skjøv motorvogn med kjennemerke C-28239 ca. 100 meter bortover Rødtvedtveien og et lite stykke inn i Sandåsveien. Skyvingen fant sted på den måte at den ene av dem dyttet bilen bak etter at håndbrekket var løsnet, mens den andre skjøv ved venstre dør og samtidig manøvrerte med rattet. De byttet på med skyvingen, slik at tiltalte nr. 2 til å begynne med skjøv ved siden av bilen og manøvrerte, mens tiltalte nr. 1 skjøv på bak. Deretter byttet de plass, slik at tiltalte nr. 2 skjøv på bak, mens tiltalte nr. 1 skjøv ved siden og manøvrerte ved rattet.» Under drøftelsen av straffutmålingen anfører retten dessuten «at den kjøring som de tiltalte foretok fant sted uten bruk av motoren og på et nokså ufarlig sted». For fullstendighets skyld tilføyer jeg at jeg forstår dommen slik at ingen av de tiltalte er dømt for å ha kjørt bilen ved hjelp av motoren, idet retten ikke har kunnet avgjøre hvem av dem som da kjørte.
Det som er anført i domsgrunnene, er etter min mening ikke tilstrekkelig til å avgjøre om det her dreier seg om «kjøring» i motorvognlovens forstand. Det fremgår således ikke om vognen har vært satt i bevegelse «under omstendigheter hvor vognens spesielle faremomenter, først og fremst dens tyngde og fart» har kunnet utløses. Jeg henviser her til Høyesteretts kjennelse i Rt-1957-771, og den oversikt over rettspraksis som der er gitt. Jeg savner bl.a. opplysning om veiens beskaffenhet, særlig hvorvidt den helte på en slik måte at bilens tyngde virket med, hvorvidt det var noen mulighet for å få skjøvet bilen utfor bakke, og hvilken fart den hadde under skyvingen og manøvreringen. I denne forbindelse nevner jeg også at det kan oppstå spørsmål om de tiltalte har forsøkt å kjøre bilen, et forhold som også omfattes av tiltalen, men som byretten etter det resultat den kom til, ikke hadde noen grunn til å komme inn på.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Gaarder: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Anker, Nygaard og Thrap: Likeså.
Side:178