Rt-1964-180
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1964-02-29 |
| Publisert: | Rt-1964-180 |
| Stikkord: | Den personlige skatteplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 28/1964 |
| Parter: | Bergen kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson) mot Laksevåg kommune overrettssakfører Gunnar Torvund - til prøve). |
| Forfatter: | Anker, Hiorthøy, Nygaard, Helgesen, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §19, §36, §45 |
Dommer Anker: Saken gjelder Laksevåg kommunes inntektsligning av Bergen kommune for inntektsåret 1959, nærmere bestemt hvilke prinsipper man skal følge ved fastsettelsen av
Side:181
fradragene i inntekten av strømleveransene fra Bergen Elektrisitetsverk (BEV) til abonnenter i Laksevåg. Ved dom av 12. februar 1963 frifant Sotra herredsrett Laksevåg kommune uten tilkjennelse av saksomkostninger.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Bergen kommune (BEV) har påanket dommen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke direkte til Høyesterett. Den ankende part gjør som for herredsretten gjeldende: 1) Inntekten skal beregnes på grunnlag av den pris som BEV betaler for kraften til Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK), dvs. all strøm som leveres til Laksevåg skal for prisens vedkommende ansees levert av den kraft BEV kjøper fra BKK. 2) Fordelingen av omkostningene etter landsskattelovens §19 annet ledd, annet punktum skal skje med den leverte kraftmengde, ikke den oppnådde pris som fordelingsnøkkel. 3) Gjeldsrentefradrag skal skje etter regelen i lovens §45 femte ledd med renter - her 5 % - av den nettoformue som fremkommer ved beregningen etter §36, 5. ledd, altså av halve bruttoformuen.
Bergen kommune har nedlagt denne påstand:
«1. At den Bergen Elektrisitetsverk for inntektsåret 1959 i Laksevåg overgåtte likning oppheves og at likningen hjemvises til ny behandling, hvorunder:
a. utgiftene til kjøp av den til Laksevåg leverte kraft fastsettes under hensyntagen til det for dette kraftkvantum betalte vederlag til Bergens-halvøens kommunale Kraftverk.
b. Utgiftene ved kraftleveransen fordeles etter de i Laksevåg leverte kilowatt-timer, ikke etter inntektene av kraftleveransen.
c. Gjeldsrenter utgiftsføres i forhold til Laksevåg med 5 prosent av den i Laksevåg fradragsberettigede gjeld.
2. At den ankende part tilkjennes saksomkostninger for begge retter.».
Laksevåg kommune har nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes, dog således at kommunen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett. Hva ankepunkt nr. 1 angår, har Laksevåg hele tiden holdt på at beregningsgrunnlaget er omkostningene med den samlede kraftleveranse til Bergen og Laksevåg fra begge hovedkilder. Herredsrettens dom er ikke helt klar her.
Av de nye dokumenter i saken nevner jeg skriftlige uttalelser fra direktøren for BEV Erik Ingemann, som forklarte seg for retten i egenskap av partsrepresentant.
Saken fremtrer i alt vesentlig i samme skikkelse som for herredsretten.
Jeg kommer til samme resultat som herredsretten.
Før jeg går over til å behandle de tre ankepunkter skal jeg bemerke at tvisten som nevnt gjelder prinsippene for beregningen av den skattbare inntekt. De rent tallmessige utregninger er det ikke noen uenighet om, og disse går jeg ikke inn på.
Side:182
Når det gjelder ankepunkt nr. 1, er den ankende parts hovedargnment dette at BEV ikke selv produserer nok kraft til eget behov, og at det er nødvendig å kjøpe inn kraft fra BKK for i det hele å kunne levere noe til Laksevåg. Det riktige må da være, hevdes det, å legge BKK-prisen til grunn ved beregningen av den skattbare inntekt. Jeg kan ikke finne at dette argument rekker frem. Når produksjonsomkostningene skal beregnes «i forhold til de omkostninger, der faller på den samlede omsetning», må i et tilfelle som det vi her har for oss, både omkostningene ved egen kraftproduksjon og ved innkjøpt kraft regnes med. Begge grupper av strømabonnenter, både de i Bergen selv og de i Laksevåg, får strøm fra begge kilder ettersom det passer, og de betaler etter de samme tariffer. BEV har i det hele sett på og behandlet Bergen og Laksevåg som en enhet når det gjelder levering av kraft. Dersom BEV istedenfor å kjøpe strøm hadde fortsatt å bygge ut selv, til høyere priser, synes det innlysende at Bergen ikke som skattyter til Laksevåg kunne velge å belaste denne kommunen med den dyreste kraften ved inntektsberegningen. Men noe annet kan så vidt skjønnes ikke gjelde fordi BEV har valgt å kjøpe kraft istedenfor å produsere mer selv. Denne sammenligningen er hentet fra Laksevågs prosedyre for Høyesterett.
Hva angår spørsmålet om fordelingsnøkkelen, ankepunkt nr. 2, kan jeg ikke se at Laksevågs beregningsmåte er i strid med loven, tvert om synes det naturligst å lese lovens §19 annet ledd, annet punktum slik at «den erholdte pris» også skal gi fordelingsnøkkelen ved beregningen av utgiftene. Bergen kommune hevder at en slik beregningsmåte fører til resultater som virker urimelige overfor Bergen, hva motparten er uenig i. Jeg går ikke nærmere inn på dette. Det blir i tilfelle en sak for lovgivningen å råde bot på mulige uheldige virkninger av loven. Forslag om endring av landsskattelovens §19/byskattelovens §14 er for øvrig gitt i innstillingen fra skattelovkomitéen for kraftverker, avgitt 30. november 1959, og i Ot.prp. nr. 30 for 1961-62. I innstillingen omtales side 12-13 uheldige virkninger som begge fordelingsnøkler kan føre med seg. Når komitéen her innledningsvis sier at høyesterettsdommen i Rt-1938-875 er avgjørende for at «den samlede omsetning» vil si omsetningen i penger, er dette neppe riktig. Laksevåg kommune har da heller ikke påberopt seg dommen som et klart prejudikat i sin favør, hva for øvrig heller ikke Bergen kommune på sin side har gjort.
For renteberegningens vedkommende, ankepunkt nr. 3, antar jeg, som bemerket av Høyesterett i dommen av 1938, Rt. side 877, at særbestemmelsen i lovens §19 annet ledd, annet punktum må gå foran bestemmelsen i §45 fjerde ledd (nå femte ledd). Det blir da ikke plass for å regne renter av den fiktive gjeld, halvdelen av den i distriktet skattepliktige bruttoformue, jfr. §45 femte ledd sammenholdt med §36 femte ledd.
Jeg er enig i herredsrettens avgjørelse når det gjelder saksomkostninger, men finner at Bergen kommune, som har anket forgjeves, bør betale omkostninger til motparten for Høyesterett.
Side:183
Jeg stemmer for denne dom:
Herredsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergen kommune 2500 - to tusen fem hundre - kroner til Laksevåg kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Helgesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Chr. Sveaass): - - -
BEV fikk ved kgl. res. av 31. mai 1912 konsesjon på overføring av kraft fra Samnanger til Bergen og anlegg av elektrisk fordelingsnett i Bergen, Aarstad og Askøy herred. Aarstad herred ble i 1915 innlemmet i Bergen og Laksevåg utskilt fra Askøen herred i 1917. - - -
Laksevåg er således nå den eneste kommune utenom Bergen som får sitt behov for elektrisk kraft dekket fra BEV. Det er således BEV som har anlagt og eier fordelingsnettet innen Laksevåg.
Av det fremlagte dok. 20 (utdrag av jubileumsboken for BEV 1900-1950) fremgår det at BEV inntil 1930 ble beskattet i henhold til skattelovens bestemmelse i Laksevåg. I 1930 ble inngått en avtale mellom partene om beskatningen av BEV i Laksevåg. Avtalen gikk ut på at BEV - istedenfor skatt - skulle betale en årlig avgift som skulle beregnes av maksimalt produsert kW fra kraftstasjonen i Samnanger, og for den del av leveransen som ble levert innen Laksevåg kommune. Denne avtale ble oppsagt av Laksevåg i desember 1959 - som for inntektsåret 1959 - gikk over til å beregne skatt av inntekten av kraftleveransen i Laksevåg i henhold til landsskattelovens §19 annet ledd. - - -
Rettens bemerkninger:
Retten finner det hensiktsmessig å behandle de spørsmål som skal avgjøres slik som disse er oppstillet i påstanden fra BEV.
Ad a) De fradragsberettigede utgifter ved salg av el. kraft i Laksevåg.
BEV hevder at all kraft levert til Laksevåg må ansees innkjøpt fra BKK, mens Laksevåg så vidt skjønnes hevder at alene en del av denne kraftleveranse skal ansees kjøpt fra BKK, og forholdstallet beregnes på grunnlag av BEV's samlede kraftleveranse til Bergen og Laksevåg.
Dette spørsmål er først dukket opp i forbindelse med skatteligningen for 1959. BEV bygger på en uttalelse fra amtmannen i Bergen og Hordaland av 1. november 1911 (fremlagt i utdrag som dok. 20). Det heter her «at Bergens kommune må ha krav på at dens eget behov først og fremst tilfredsstilles hvis den hele kraftmengde ikke kan skaffes». Laksevåg bygger på at amtmannen videre har uttalt: «Den oppstillede betingelse om i enhver henseende (formentlig strømprisen) at bli likestillet med Bergen, må ansees rimelig og bør imøtekommes».
Side:184
Senere har det vært forholdt slik at abonnentene i Laksevåg (bortsett fra BMV og Valseverket) har betalt samme avgifter for strøm som abonnentene i Bergen.
Utviklingen fra 1912 viser at strømforbruket i Bergen har steget meget sterkere enn forbruket i Laksevåg.
Av BEV's samlede salg av el. kraft utgjør Bergens behov ca. 90 %, mot Laksevåg ca. 10 %. Av kraftkvantumet består ca. 40 % av kraft fra BEV's egne kraftverk og ca. 60 % er levert fra BKK.
Retten må gå ut fra at begge de foran nevnte betingelser ligger til grunn for den endelige konsesjon.
Fra 1920 - da BKK ble satt ut i livet og hvorfra BEV frem gjennom årene i stadig stigende grad har måttet kjøpe kraft for å dekke etterspørselen i konsesjonsområdet, har BEV opprettholdt de samme strømpriser i området, formentlig på grunn av den betingelse at strøm for brukerne i distriktet skulle behandles likt. Når BEV har gjort dette og ikke tatt initiativet til en endring i konsesjonsvilkårene, må BEV etter rettens syn være bundet til å levere kraft til Laksevåg - på de samme betingelser som til kraftabonnentene i Bergen. Dette må da føre til at den kraftmengde som er levert til Laksevåg må beregnes gjennomsnittlig i forhold til BEV's samlede omsetning, således at ca. 60 % regnes kjøpt fra BKK og ca. 40 % fra de egne og billigere anlegg. En annen beregningsmåte ville føre til at den betingede likestilling ville bli forrykket til skade for Laksevåg.
Det er denne proratafordeling som ligningsmyndighetene i Laksevåg har lagt til grunn og som retten finner må legges til grunn. Ligningsresultatet på dette punkt blir da å opprettholde.
Ad b) Dette punkt gjelder fordelingsgrunnlaget for beregning av inntekten ved kraftsalget i Laksevåg.
BEV hevder at det er kraftuttaket som skal legges til grunn, mens Laksevåg mener at det er pengeverdien som skal legges til grunn.
Retten antar at dette spørsmål er løst ved høyesterettsdom i Rt-1938-875 flg. Det vises særlig til side 877, hvor Høyesterett tiltrer herredsrettens standpunkt og dette er av herredsretten begrunnet slik:
«Etter skattel. §19 annet ledd, 2. p. skal som inntekt beskattes den erholdte pris for for omsetning av kraft.» Det gjaldt salg av 3275 kW for en samlet pris av kr. 238 549.
«Retten antar at dette beløp er den erholdte pris i skattelovens forstand», se side 880.
Nærværende rett antar at denne avgjørelse er blitt fulgt siden. Det er dette standpunkt som ligningsmyndighetene i denne saken har lagt til grunn - se bl.a. klagenemndas avgjørelse - dok. 7 side 4.
Resultatet må for dette punkt også bli at ligningsnemndas klagebehandling godkjennes.
Ad c) Dette spørsmål gjelder hvorledes utgiftsførte gjeldsrenter skal beregnes.
BEV's påstand går ut på at gjeldsrenter skal utgiftsføres i forhold til Laksevåg med 5 prosent av den i Laksevåg fradragsberettigede gjeld.
Dette krav grunner seg på bestemmelsene i skattelovens §36 femte ledd - sammenholdt med §45 femte ledd.
Laksevåg hevder at det rentebeløp som kan fratrekkes - skal
Side:185
beregnes forholdsvis etter gjelden på anlegget i Laksevåg - i forhold til den BEV's samlede gjeld - og beregnet til en forholdsvis andel av BEV's samlede renteutgifter. - - -
Retten finner at denne beregning av fradraget for gjeldsrenter må være i overensstemmelse med skattelovens regler i §45, jfr. §36 femte ledd. - - -