Rt-1964-238

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-03-17
Publisert:	Rt-1964-238
Stikkord:	Konkurranseklausuler
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 34 B
Parter:	A (høyesterettsadvokat Andreas Arntzen) mot Brødr. B (høyesterettsadvokat Nikolai Helset).
Forfatter:	Endresen, Stabel, Anker, Rode, Berger
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §294, Avtaleloven (1918) §38

Dommer Endresen: Firmaet Brødr. B (heretter kalt B) hvis eneinnehaver er B, og A inngikk 14. juni 1955 avtale om ansettelse av A som arbeidsleder og tekniker ved Bs plastfabrikk i Spjelkavik. Etter at arbeidsforholdet var opphørt 4. oktober 1956 som følge av en kontrovers mellom partene, reiste A søksmål mot B til inntale av lønn som han mente å ha til gode. B reiste motsøksmål med krav om erstatning fordi A rettsstridig hadde tatt ansettelse hos A/S Trondhjems Korkefabrik og ved å røpe produksjonsprosessen ved Bs plastfabrik hadde satt Korkefabrikken i stand til å oppta produksjon av notflottører fremstillet av P.V.C.-skum med lukkede celler. Nordre Sunnmøre herredsrett med fagkyndige domsmenn avsa 9. februar 1959 dom med slik domsslutning:

Side:239

«I hovedsøksmålet: Saksøkte dømmes til å betale saksøkeren kr. 798,37 med 4 % renter fra forliksklagens forkynnelse den 27. desember 1956 og til betaling skjer.

I motsøksmålet: A dømmes til å betale til firmaet Brødr. B kr. 25 000 i erstatning.

I begge søksmål: Saksomkostninger oppheves.»

A påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten - som ved ankeforhandlingen var satt med to fagkyndige domsmenn -, avsa 24. november 1960 dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet - motanken: Brødrene B tilpliktes innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale A kr. 216,08 med 4 % renter fra 27. desember 1956 til betaling skjer. I motsøksmålet - hovedanken: A tilpliktes innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale Brødrene B kr. 25 000. I begge søksmål: Der tilkjennes ikke saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Dommen er avsagt under dissens, idet de to fagkyndige domsmenn stemte for å frifinne A for Bs erstatningskrav. Dessuten hadde en av de juridiske dommere på et enkelt punkt et særvotum.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår avgjørelsen vedrørende Bs erstatningskrav. Anken gjelder for det første lagmannsrettens bevisbedømmelse, idet det anføres at flertallet har tatt feil når det har funnet at stoffsammensetningen, maskineriet og produksjonsmetoden ved fremstillingen av notflottørene i Bs bedrift var en bedriftshemmelighet. Og selv om man skulle finne at det objektivt sett foreligger en bedriftshemmelighet, hevder den ankende part at de subjektive vilkår i hvert fall mangler, idet B ikke har truffet tilstrekkelig effektive tiltak for hemmeligholdelse. Under enhver omstendighet får bestemmelser om bedriftshemmeligheter ikke anvendelse på A fordi han allerede ved ansettelsen hos B brakte med seg kunnskaper tilstrekkelig til å etablere en metode til fremstilling av notflottører i ekspandert P.V.C. ved en totrinns prosess og med tilsats av Desmodur T. Videre er det anket over rettsanvendelsen for så vidt lagmannsrettens flertall har antatt at A uten hensyn til om det gjaldt en bedriftshemmelighet, skulle være kontraktmessig bundet til å bevare taushet om ethvert forhold innen Bs bedrift som hadde tilknytning til produksjonen av notflottører. A har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«A frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

B har tatt til gjenmæle. Bedriften har for det første gjort gjeldende at det nødvendige erstatningsfundament allerede foreligger i og med at A i strid med forbudet i arbeidskontrakten mot å ta ansettelse i en konkurrerende bedrift har latt seg ansette

Side:240

ved A/S Trondhjems Korkefabrik for å igangsette produksjon av notflottører i plast, og at vilkårene i avtalelovens §38 for fritagelse fra karensklausulen i kontrakten i dette tilfelle ikke foreligger. Videre har ankemotparten gjort gjeldende at det følger av arbeidskontraktens bestemmelser at A pliktet å bevare taushet om alle forhold av betydning ved Bs produksjonsprosess uten hensyn til om disse forhold i og for seg kunne karakteriseres som bedriftshemmeligheter. Men det gjøres også gjeldende at den etablerte produksjonsprosess - som har resultert i en fremstilling i stor målestokk av et salgbart produkt som bare et fåtall bedrifter har klart å fremstille tilfredsstillende og på lønnsom basis - i seg selv representerer en bedriftshemmelighet som er beskyttet av bestemmelsen i straffelovens §294 nr. 2. Under enhver omstendighet må de opplysninger av teknisk art som A har tatt med seg, gå inn under betegnelsen «know how», og A være erstatningsansvarlig fordi han på en så graverende måte har gitt slike opplysninger til en konkurrerende bedrift. B har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Brødr. B tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

2. Brødr. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

I tillegg til de vitneprov som var opptatt til bruk for de tidligere retter ved bevisopptak ved Oslo byrett, er det til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Oslo byrett, Trondheim byrett og Nordre Sunnmøre herredsrett til avhør av A, B og 9 vitner hvorav et har vært avhørt ved tidligere bevisopptak. Blant sakkyndige som er blitt foreslått av Norges tekniske høgskole, har Høyesterett i samsvar med partenes ønske oppnevnt laboratoriesjef Odd Heggelund og overingeniør Eirik Spillum som sakkyndige i ankesaken. Disse har 21. juni 1963 avgitt en teknisk betenkning til bruk for Høyesterett. For øvrig er det fremlagt et stort antall nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å redegjøre nærmere for.

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter og kan på vesentlige punkter slutte meg til den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt.

Både herredsretten og lagmannsretten - flertallet så vel som mindretallet, dog med reservasjon fra en av de juridiske dommeres side - har lagt til grunn at arbeidskontraktens forbud mot å ta stilling i konkurrerende bedrift etter avtalelovens §38 tredje ledd må ansees bortfalt fordi A ble oppsagt uten at han hadde gitt rimelig grunn til det. Også under bevisopptaket til bruk for Høyesterett har partene gitt temmelig avvikende forklaringer om det hendingsforløp 4. oktober 1956 som førte til at As arbeidsforhold opphørte, og selv supplert med andre bevis er det vanskelig å ta stilling til om A har gitt rimelig grunn til at arbeidsforholdet tok slutt på den måte det gjorde. Da jeg er kommet til at A er erstatningsansvarlig på annet grunnlag, finner jeg det imidlertid unødvendig å ta stilling til om

Side:241

karensklausulen i arbeidskontrakten må ansees uforbindende i medhold av bestemmelsen i avtalelovens §38 tredje ledd.

For de tidligere retter har et hovedspørsmål i saken vært om den produksjonsprosess som ble anvendt ved fremstilling av notflottører - stoffsammensetningen og den tekniske fremstillingsmetode - var en bedriftshemmelighet med de rettsvirkninger dette etter kontraktforholdet og straffelovens §294 nr. 2 medførte. Herredsretten og lagmannsrettens flertall har besvart dette spørsmål bekreftende, mens lagmannsrettens mindretall derimot er kommet til at hele denne produksjonsprosess både kjemisk og maskinelt var basert på hovedprinsipper som på den tid da A ble ansatt ved A/S Trondhjems Korkefabrik, måtte ansees alment kjent; da produksjonsprosessen etter mindretallets mening heller ikke for øvrig inneholdt noe som går ut over generell teknisk erfaring, fant mindretallet at den ikke inneholdt noe som kan betegnes som bedriftshemmelighet. I samme retning har de sakkyndige vitner direktør Carl Fredrik Heber og overingeniør Jørgen Lorentzen uttalt seg. De sakkyndige for Høyesterett, laboratoriesjef Heggelund og overingeniør Spillum, er i sin utredning av 21. juni 1963 kommet til følgende konklusjon når det gjelder spørsmålet om A har røpet en produksjonsprosess som inneholder bedriftshemmeligheter: «Prosessen som ble benyttet i 1955/1956 ved Brødrene Bs fabrikker må karakteriseres som en kjent prosess. Prinsippet ved fremstilling av P.V.C.-skumplast var velkjent, både når det gjaldt råstoffsammensetning og produksjonsutstyr. Det nye som hevdes å være innført er tilsetning av polyisocyanat (Desmodur T) til råstoffblandingen for derved å få et mere trykkfast og varmeresistent materiale. Når det hevdes at dette prinsipp var nytt bygger det på en subjektiv vurdering av situasjonen. I virkeligheten var prinsippet med polyisocyanat kjent fra flere patenter og litteraturbeskrivelser. - Vi mener derfor at herr A ikke kan sies å ha røbet eller tatt med seg driftshemmeligheter fra Brødrene B.» Som jeg senere kommer tilbake til, har de sakkyndige imidlertid supplert sine uttalelser om bedriftshemmeligheter med bemerkninger om begrepet «know how» og om hvilken praksis som i dag følges med hensyn til viten og erfaringer som går inn under dette begrep.

På den annen side har ingeniør Knut C som inntil august 1955 arbeidet i Norsk Hydros P.V.C.-avdeling på Herøy og herunder bisto B under uteksperimentering av notflottørens stoffsammensetning, uttalt som sin mening at Bs produkt som det forelå da han sluttet i Hydro, måtte karakteriseres som en bedriftshemmelighet; B fikk da også under dette arbeid tilsagn fra Hydro om at han i noen tid skulle være alene om de resultater man kom frem til. Forskningssjef ved Sentralinstituttet for industriell forskning, Normann Bergem, som etter oppdrag fra Helly J. Hansen A/S har uteksperimentert en tilfredsstillende metode for fremstilling av notflottører av plast, har gitt uttrykk for at det ikke finnes tilgjengelig litteratur

Side:242

hvoretter man kan legge opp en produksjon av en slik flottør som saken gjelder, men at det finnes gode holdepunkter. Fremstillingen av flottøren inneholder etter dette vitnes mening flere elementer som må ansees som bedriftshemmeligheter, således råstoffvalget og sammensetningen. Disponent Fritjof Koren hos Helly J. Hansen A/S har forklart at både stoffsammensetning og produksjonsmetoden i dette firma ansees som bedriftshemmeligheter som betraktes som «top secret».

Det er på det rene at B siden begynnelsen av 1950-årene på samme måte som andre bedrifter arbeidet med å fremstille notflottører som kunne erstatte notkork. Etterhånden prøvet B flottører laget av glass, stål, aluminium, bakelitt (polystyrene) og mellomhård ekspandert P.V.C. I plater inntil bedriften i 1954-55 gikk i gang med å produsere notflottører av hård ekspandert P.V.C. som ble støpt i former. Etter hva B har forklart under bevisopptaket, var det inntil A ble ansatt produsert ca. 100 000 flottører som imidlertid hadde den lyte at de vanskelig tålte den varme de ble utsatt for under barking av nøtene; først i slutten av 1955 ble denne mangel avhjulpet ved tilsetting av Desmodur T. B har også forklart at det har kostet bedriften flere hundre tusen kroner å løse problemet med flyteredskaper på kunststoffbasis siden arbeidet ble påbegynt i 1950-51, og at han i tidens løp har benyttet seg av minst 20 konsulenter. Det produkt bedriften kom frem til, var resultat av en stadig eksperimentering med nye stoffsammensetninger, prøver av forskjellige råstoffer fra ulike utenlandske fabrikker, forsøk med forskjellige produksjonsmetoder basert på forskjellig apparatur og maskiner som bedriften til dels selv hadde levert tegninger til. Disponent Koren i firmaet Helly J. Hansen A/S har under bevisopptak i 1961 opplyst at det bare var 4 fabrikker i verden, nemlig Helly J. Hansen A/S, B, A/S Trondhjems Korkefabrik og Bakelittfabrikken A/S som fremstiller en flottør med den hårdhet som Bs flottør har. De to sistnevnte bedrifter har begge en funksjonær som har vært ansatt hos B etter at denne bedrift kom frem til en tilfredsstillende produksjonsmetode. Det er fra ankemotpartens side opplyst at B i februar 1960 solgte sin produksjonsprosess til et portugisisk selskap for kr. 50 000, samt en lisensavgift på 4 % av bruttoomsetningen, minst kr. 15 000 årlig. Etter hva ankemotpartens prosessfullmektig har opplyst under ankeforhandlingen for Høyesterett, er det senere truffet lignende avtaler med bedrifter i Peru, Island og Spania. Likeledes er salg foretatt til India, men her er istedenfor lisensavgift fastsatt en engangsgodtgjørelse på kr. 600 000.

Disse opplysninger fra det praktiske produksjonsliv trekker sterkt i retning av at det tross det materiale som kan finnes i fag- og patentlitteratur i tillegg til alminnelige kunnskaper og erfaringer av teknisk art, langt fra er lett å etablere en fremstilling av notflottører av plast i lønnsom produksjon. Under enhver omstendighet må man kunne gå ut fra at den produsent som har funnet frem til en lønnsom produksjonsprosess, dermed

Side:243

har skaffet seg et økonomisk fortrinn som andre ikke vil kunne ta igjen uten tidkrevende og trolig kostbare forsøk hvis resultat når det gjelder muligheten for å få etablert en konkurransedyktig produksjon, kan stille seg uvisst. Dette er momenter som sterkt trekker i retning av at den produksjonsprosess som B hadde funnet frem til på den tid da A sluttet i bedriften, måtte betegnes som en bedriftshemmelighet som hadde vern etter straffelovens §294 nr. 2.

Slik saken foreligger i dette tilfelle, er det imidlertid etter min mening ikke nødvendig- å ta stilling til om det var en bedriftshemmelighet som ble røpet, idet den taushetsplikt A etter arbeidskontrakten hadde påtatt seg, så vidt jeg kan skjønne måtte omfatte Bs produksjonsprosess uansett om denne kunne betegnes som bedriftshemmelighet eller ikke. Jeg nevner her først at de sakkyndige som jeg før har omtalt, i sin utredning kommer inn på det mer omfattende begrep «know how» som etter deres mening etter praksis i dag også synes å ha betydning for funksjonærenes handlefrihet i forhold til bedrifter hvor de har vært ansatt. Jeg gjengir om dette fra de sakkyndiges utredning: «Vi vil til slutt gjerne få komme inn på et annet begrep som etter vår mening er av betydning for vurdering av den foreliggende sak. En av grunnene til at det idag er en tendens til å trekke relativt snevre grenser når det gjelder begrepet bedriftshemmeligheter, er at et annet begrep, nemlig «know how» forlengst er tatt i bruk i industrien ved siden av begrepet bedriftshemmeligheter og som et supplement til dette. - Med «know how» forståes vanligvis den samling av tekniske detaljer, kunnskaper og erfaringer som samlet kan være avgjørende for en bedrifts konkurranseevne, men som hver for seg kan synes ubetydelige. Begrepet dekker således hovedsakelig området mellom bedriftshemmeligheter og almen teknisk viten. Det kan også overlappe disse områdene og særlig da det siste. Inneholder «know how» en bedriftshemmelighet må den behandles som sådan, men ellers ikke. - Selv om «know how» ikke omfatter en bedriftshemmelighet vil den sum av viten og erfaring som den representerer og som ofte ligger bak en sammensetning, metode eller prosess som regel være så verdifull for en bedrift at den naturlig vil forsøke å bevare disse opplysningene for seg selv. Viten og erfaring erverves ofte gjennom omfattende og kostbare litteraturundersøkelser, eksperimenter og forsøk i stor skala. Selv om alle komponenter i en sammensetning, alle ledd i en prosess etc. i og for seg kan finnes beskrevet i den tekniske litteratur, er bare det å vite hva man skal velge i dagens mylder av råstoffer, hvilke innbyrdes råstoffkvanta en skal benytte, hvilken metode blant flere en skal velge, hvordan en maskin skal kjøres for å gi beste resultat osv., så verdifullt at en bedrift ønsker å beskytte seg mot at disse opplysninger kommer til konkurrentenes kjennskap. - Den karensklausulen som ofte finnes i kontrakter mellom bedrifter og tekniske funksjonærer har som en av sine oppgaver å gi denne beskyttelsen for bedriften i det tidsrommet karensklausulen

Side:244

gjelder. Selv om en fremdeles har problemet med å fastlegge grensen mellom «know how» og almen teknisk viten, løses dette problemet vanligvis ved at ansvarsbevisste, tekniske funksjonærer også uten kontrakter eller med kontrakter uten karensklausul i et tidsrom av 2 år etter fratredelsen opptrer meget forsiktig når det gjelder å komme inn på og åpenbare for andre slike tekniske detaljer som nevnt ovenfor når han forstår at dette er av betydning for den bedriften han har sluttet i. På samme måte vil seriøse bedrifter opptre meget forsiktig overfor nyansatte, tekniske funksjonærer når det gjelder opplysninger om samme emne. Brudd på disse reglene såvel fra funksjonærenes som bedriftens side ansees innen industrien å stride mot god forretningsskikk. - Vi har ment at den relativt detaljerte behandlingen av begrepet «know how» ovenfor vil være av betydning for vurderingen av foreliggende sak. En vil utvilsomt kunne unngå mye av den uenighet som også idag rår omkring begrepet bedriftshemmeligheter ved å la bedriftshemmelighetene få en relativt snever ramme, og i stedet la begrepet «know how» i større grad dekke området mellom bedriftshemmeligheter og almen teknisk viten. - Vurdert ut fra ovenstående gruppering som etter vår oppfatning stort sett er den rådende innen industrien idag, må en rekke av de opplysninger av teknisk art som herr A satt inne med da han sluttet hos brødrene B karakteriseres som teknisk «know how» og ikke som bedriftshemmeligheter. - - - Hvorvidt herr As - og forsåvidt også Trondhjems Korkefabriks - handlemåte når det gjelder «know how» er av en slik art at den kan karakteriseres som et markant brudd på god forretningsskikk, har vi ikke tatt standpunkt til, idet vi er av den oppfatning at dette ligger utenfor vårt oppdrag.»

I As arbeidskontrakt fastsettes at bedriften skulle være eier av alle de metoder og ideer som partene i fellesskap kom frem til, og «alt som blir foretatt må bli her en bedriftshemmelighet». Jeg anser det klart at sistnevnte bestemmelse ikke kan forståes slik at taushetsplikten bare omfattet det som etter en objektiv vurdering kunne betegnes som bedriftshemmeligheter i egentlig forstand; partenes mening må etter min oppfatning ha vært at alt det spesifikke som inngikk som ledd i bedriftens fremstillingsmetode, skulle være undergitt taushetsplikt. Hvor langt dette i enkeltheter kunne gå, kan muligens være uklart, men det kan etter min mening ikke være tvilsomt at A måtte være avskåret fra å røpe produksjonsprosessen i dens helhet slik som han synes å ha gjort i dette tilfelle - en prosess som B etter min oppfatning også hadde gjort tilstrekkelig for å hemmeligholde.

Det er fra As side anført at han allerede før ansettelsen hos B hadde kjennskap til fremstilling av notflottører av hård ekspandert P.V.C., samt til at innblanding av Desmodur T hadde virkninger for produktets hårdhet. I denne forbindelse har han for det første gjort gjeldende at det da arbeidsavtalen ble inngått, var enighet mellom partene om at karensklausulen og

Side:245

taushetsplikten ikke gjaldt produksjonen av notflottører. Jeg kan ikke finne dette godtgjort og anser det heller ikke trolig at B ville ha gått med på en slik begrensning. Den ankende part har også gjort gjeldende at han - særlig på bakgrunn av den måte han ble avskjediget på - må være ubundet av taushetsplikten i arbeidskontrakten fordi han bare brakte videre kunnskaper han allerede hadde ervervet seg før ansettelsen hos B. Heller ikke dette kan etter min mening føre frem. Jeg anser det utelukket at A ut fra de forsøk på støpning av notflottører i plast som han i kortere tid måtte ha bivånet under sin ansettelse ved Nordisk Formstoff A/S, og senere iakttagelser og lesning kan ha ervervet seg kunnskaper som tilnærmelsesvis skulle kunne danne grunnlag for at han fritt kunne utnytte den produksjonsprosess B var kommet frem til. A har hevdet at det var han som ut fra sitt kjennskap til stoffet, foreslo overfor B å bruke Desmodur T i blandingen. Mot dette har B anført at forsøk med Desmodur T først ble gjort atskillige måneder etter at A var ansatt, og etter at B i mellomtiden hadde forsøkt andre stoffer for å oppnå den ønskede varmeresistens. De foreliggende opplysninger tyder også på at det først var ved forsøkene hos B at partene oppdaget Desmodur T's betydning for plastens varmeresistens. Og om det skyldes A at Desmodur T ble forsøkt, må jeg gå ut fra at han bare handlet innenfor sitt ordinære arbeidsområde i Bs bedrift.

Heller ikke kan jeg finne at omstendighetene i forbindelse med at As arbeidsforhold hos B 4. oktober 1956 opphørte, kan frita A for den kontraktmessige taushetsplikt. Jeg har før nevnt at jeg ikke finner å burde ta stilling til om disse omstendigheter medførte bortfall av karensklausulen i medhold av avtalelovens §38 tredje ledd. I forbindelse med taushetsplikten finner jeg imidlertid grunn til å uttale at A ikke synes helt uten medskyld i den situasjon som tilspisset seg til et brudd mellom partene. Noe grunnlag for å anta at omstendighetene ved arbeidsforholdets opphør skulle medføre bortfall av taushetsplikten, kan jeg ikke finne at det er.

Jeg peker endelig på at A etter min mening neppe ville ha hatt vanskeligheter med å få arbeid ved kjemiske bedrifter utenom produksjon av notflottører. I stedet tok han straks ansettelse hos firmaet Erik Foss & Sønner med tanke på igangsettelse av produksjon av plastflottører, og gjorde allerede 23. oktober 1956 henvendelse til Møre Maskinfabrikk angående levering av maskineri tilsvarende hva fabrikken hadde levert til B. Da Foss måtte oppgi disse planer, søkte A kontakt med A/S Trondhjems Korkefabrik, hvilket førte til at denne bedrift satte i gang produksjon av notflottører i konkurranse med B.

For tilfelle av at B får medhold i at A har opptrådt erstatningsforpliktende, har den ankende part ikke villet gjøre innsigelse mot at erstatningsbeløpet settes til kr. 25 000. De tidligere retters erstatningsfastsettelse vil derfor uten nærmere prøvelse bli stående.

Side:246

Jeg er enig med lagmannsretten i at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for de tidligere retter. Derimot finner jeg at den ankende part må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til Brødr. B 10 000 - ti tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Rode og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Mads Grimstad med fagkyndige domsmenn fabrikkeier Erik Eriksen og tekniker Torbjørn Aasen):

Saken gjelder krav på lønnstilgodehavende samt motsøksmål om erstatning for uberettiget røping av bedriftshemmeligheter.

Saksøkeren ble den 15. juni 1955 ansatt som arbeidsleder og tekniker ved saksøktes plastikkfabrikk og sluttet 4. oktober 1956. I skriftlig kontrakt som ble oppsatt mellom partene 14. juni s. å. er lønnen satt til kr. 14 000 pr år ordinært, og kr. 4000 som skattefritt honorar for året. Oppsigelsestiden er gjensidig satt til 3 mnd. I kontrakten er inntatt følgende klausuler:

«Bedriften vil være eier av alle de metoder og ideer som vi i fellesskap kommer frem til og alt som blir foretatt må bli her en bedriftshemmelighet.

Dersom herr A slutter i bedriften må vi forbeholde oss att han ikke begynder i konkurrerende bedrifter eller liknende innen 2 år grunnet fabrikkhemmeligheter.»

Dessuten er i kontrakten inntatt bestemmelse om at kr. 5000 blir å utbetale som forskudd på lønn. Det er imidlertid erkjent at dette forskudd ikke ble utbetalt ved tiltredelsen. Hensikten med forskuddet var at saksøkeren skulle bli i stand til å gå til innkjøp av bil, da han hadde lang vei til fabrikken. B tilbød ham imidlertid sin gamle vogn så snart B selv hadde fått ordnet transaksjon angående anskaffelse av ny bil. Dette falt i fisk og det er dissens mellom partene om forskuddet senere fullt ut ble betalt.

Da A tiltrådte sitt arbeid hos saksøkte hadde fa. Brødr. B produsert notflottører av ekspandert P.V.C. (polyvinyl-klorid) siden årsskiftet 1954-55. Produksjonen hadde hele tiden gått for fullt i tre skift og det var ingen vansker med avsetning av produktet.

B hadde tidligere gjennom flere år eksperimentert med å komme frem til notflottører i plastmateriale. Han hadde også hatt flere kvaliteter i produksjon, som imidlertid viste seg ikke å holde mål. Sommeren 1954 var han kommet i kontakt med Norsk Hydro, sistnevnte som leverandør av P.V.C. stoff. Ingeniører ved Norsk Hydro gjorde flere

Side:247

forsøk for saksøkte med å komme frem til notflottør i nevnte materiale. Forsøkene ble utført ved laboratoriet til Norsk Hydro uten at man kom frem til brukbar løsning. Høsten 1954 kom service-ingeniøren til Norsk Hydro, sivilingeniør C, til Spjelkavik hvor han var i 8 dager ved saksøktes bedrift hvor forsøkene fortsatte. Han forlot imidlertid bedriften uten å ha nådd frem til tilfredsstillende resultat. Elektrikker Leif D, som på den tid var ansatt hos saksøkte, ble satt til å hjelpe sivilingeniør C ved omtalte forsøk. På grunnlag av erfaringer han herunder skaffet seg, klarte han en tid etter at sivilingeniør C var reist, å komme frem til en brukbar løsning. Produksjonen av denne notflottør ble deretter igangsatt ved årsskiftet, som før omtalt. Leif D har selv betegnet dette produkt som ikke tilfredsstillende idet det var ømtålig for temperatur. Men det var dog bedre enn naturkork og det var i alle tilfelle ikke vanskelig å få det omsatt.

Det er dissens mellom partene hvem som ga B ideen til fremstilling av notflottør i ekspandert P.V.C. Saksøkeren hevder at det var han som ga B ideen under samtaler høsten 1953. Saksøkte hevder at han ble kjent med denne mulighet ved sine mange reiser i inn- og utlandet.

Det er erkjent av begge parter at det var stans i produksjonen av omtalte notflottør akkurat på det tidspunkt da saksøkeren tiltrådte sin stilling hos Brødr. B. Det er dissens om årsaken. Saksøkeren hevder at produksjonen helt var gått i stå på grunn av at formene eksploderte. Flere arbeidere hadde av den grunn sluttet i bedriften. Saksøkte hevder at det var stans på grunn av vanlig ferie, og at de dessuten arbeidet med omlegging av produksjon og maskineriet.

Da A ble ansatt hos Brødr. B var det bare denne bedrift, samt Helly J. Hansen A/S på Moss, som var kommet frem til produksjon av notflottører i plast. Sistnevnte firma var kommet i gang med denne produksjon før sommeren 1954. Når Norsk Hydro stillet seg så velvillig overfor saksøkte skyldtes dette at Helly J. Hansen A/S ikke tok sitt P.V.C. materiale fra Hydro. Det må videre legges til grunn at også andre bedrifter, til dels meget kapitalsterke, hadde gjort forgjeves forsøk på å komme frem til samme produkt.

A har ingen teknisk skolegang. Etter realskolen og avtjent militærtjeneste arbeidet han som hjelpearbeider ved forskjellige bedrifter innen plastindustrien, hvorav den lengste tiden ved Nordisk Formstoff A/S på Lillestrøm.

Herfra flyttet han høsten 1953 over til A/S Industri, Spjelkavik. A/S Industri fremstiller produkter av multopren (porolon). I arbeidet her foresto A delvis blandingen av nevnte stoff og justeringer av maskineriet. Han drev dessuten forsøk med forbedringer av resepten. - - -

De første ukene etter at A begynte hos saksøkte var han med på å gjennomføre omlegging av maskineriet for produksjonen av notflottører. Senere sto han som arbeidsleder i samarbeid med Leif D. Produksjonen gikk for fullt i 3 skift. Samtlige skiftformenn kjente resepten for blandingen av stoffene i produksjonen, og skiftformennene foretok delvis blandingen selv. Resepten hang på veggen, men blandingsstoffene var her bare betegnet med nummer. Sekkene med råstoffet var

Side:248

imidlertid merket med riktig stoffnavn og de var tilgjengelig for alle i bedriften.

Både A og D drev dessuten med eksperimenter til forbedring av kvaliteten. En tid etter at A var kommet til bedriften ble stoffet Desmodur T tatt i bruk som herdings- og dimensjonsstabilisatormiddel. Det ble foretatt en utstrakt eksperimentering med tilsettingen av dette stoff, og produktet bedret seg stadig etter hvert en lærte stoffet bedre å kjenne. Det er dissens mellom partene om hvem som kom med ideen for anvendelsen av Desmodur T.

Saksøkeren hevder at han var kjent med problemet med å komme frem til et herdings- og dimensjonsstabilisatormiddel ved fremstilling av notflottører i ekspandert P.V.C. fra sitt arbeid som assistent for kjemiker Kuhr i firmaet Nordisk Formstoff. Hos A/S Industri, hvor Desmodur T var i bruk, la han merke til at dette stoff gjorde de plaststoffer hard, som det kom i berøring med. Dette ga ham ideen til å anvende det i produksjon av notflottører, og på hans foranledning ble derfor forsøk satt i gang etter han var kommet til saksøkte. Saksøkte hevder at han har lært stoffet å kjenne på sine reiser i inn- og utland.

Det er på det rene at i den tid A arbeidet i bedriften ble det flere ganger foretatt omlegging av produksjonsmetodene og maskineriet. Blant annet ble nye presser og former forarbeidet av Møre Maskin A/S, Volda. Det er dissens mellom partene hvem som utarbeidet forslag til dette maskineri. Saksøkeren hevder at det var han som leverte skisse til det. Saksøkte hevder at det vesentlig var D som kom med forslaget.

Både D og saksøkeren hadde instruks om å notere de forsøk de gjorde i journal. Forsøkene skulle her nummereres, dateres og analysen nedtegnes. Ditto nummer skulle påføres produktet av forsøket. Det er på det rene at D har ført slik journal. Det er dissens mellom partene om saksøkeren har journalført sine forsøk.

Saksøkeren hevder at han førte tilsvarende journal som D, og at denne ble ført i samsvar med instruksen. Journalen ble oppbevart i saksøkerens skrivebord i bedriften. Noen dager før saksøkeren sluttet i stillingen var journalen i lag med flere andre papirer forsvunnet fra hans skrivebord, uten at han vet hvem som har tatt dem. Han har imidlertid grunn til å tro at de er konfiskert av bedriftens folk.

Saksøkte hevder at saksøkeren ikke har ført journal i samsvar med instruksen, i hvert fall har B aldri sett noen slik journal hos saksøkeren. Flere ganger da B spurte saksøkeren om å få se analysen til forskjellige forsøk ble han møtt med det avvisende svaret at saksøkeren husket den. Saksøkte benekter å ha tatt omtalte journal eller andre papirer fra saksøkeren. De eneste notater som han har funnet etter saksøkeren er de som er fremlagt som dok. nr. 29 i saken.

Ved månedskiftet september/oktober 1956 ansatte saksøkte ingeniør Erling Elvsæter til å forestå samordning av bedriftsledelsen. A var på den tid tatt ut av den daglige produksjon og arbeidet med eksperimenter. Det er dissens mellom partene hva disse eksperimenter gikk ut på.

Saksøkeren hevder at bedriften nettopp hadde anskaffet ny blandingsmaskin og oppgaven var alene å justere blandingen i denne maskin.

Side:249

Saksøkte hevder at As oppgave gikk ut på å komme frem til ny blanding som ga et produkt som mest mulig eliminerte feilprosenten i produksjonen. Saksøkeren var også kommet frem til en slik blanding og det var denne resept saksøkte ba om å få utlevert.

Den 4. oktober 1956 fikk ingeniør Elvsæter i oppdrag å be saksøkeren om å utlevere analysen over det produkt A på dette tidspunkt var kommet frem til i sine forsøk. Ingeniør Elvsæter ga A en skriftlig arbeidsordre om dette. Det er på det rene at dette var første skriftlige arbeidsordre A hadde mottatt i bedriften. Saksøkeren nektet å gi Elvsæter opplysninger om analysen og varslet om at han ville tale med B personlig.

A og ingeniør Elvsæter oppsøkte deretter B på hans kontor. Etter at B hadde sett på prøven, ba han om å få se analysen. Til dette svarte A at dette skulle han få, men at han først skulle ordne opp deres mellomværende. Saksøkte påstår at A forlangte utbetalt et angivelig tilgodehavende på kr. 1900. Dette har A for så vidt erkjent. Det må ansees som faktum at Bs svar på dette var noenlunde ordrett: «Gjør du deg kostbar også nu, der er døra, forsvinn.» A la deretter fra seg de gjenstander som tilhørte bedriften og forlot denne. Han har senere ikke gått tilbake til sitt arbeid hos saksøkte.

I brev av 17. oktober 1956 fra saksøkte blir saksøkeren gjort kjent med at han oppsies fra bedriften til fratredelse etter oppsigelsestidens utløp 31. januar 1957 på grunn av omtalte nektelse. Han stilles valget mellom å fratre, som gjort, eller å komme tilbake og stå oppsigelsestiden ut. I brevet er inntatt:

«For tydelighetens skyld bemerkes at jeg i henhold til arbeidskontrakten har krav på å få overlevert alt materiell De måtte sitte inne med når det gjelder produksjonsmetoder etc., også den resept for blanding av plastkorken som er uteksperimentert i det sist forløpne år. Jeg forbeholder meg enhver rettighet i denne henseende, uten hensyn til stillingens opphør.»

A valgte å betrakte arbeidsforholdet opphørt på dagen.

De første dager etter at A fratrådte kom han i kontakt med Erik Foss, som drev notbøteri i Spjelkavik. Meningen var at de skulle gå sammen om fremstilling av plastkork.

De maktet ikke å reise kapital hvorfor planene ble oppgitt. Erik Foss har utbetalt A kr. 1800 for de dager da A sto til rådighet mens planene ble forsøkt realisert.

I midten av desember 1956 kontaktet A Trondhjems Korkefabrik ved et tilfeldig opphold i denne by. Han tilbød Trondhjems Korkefabrik å sette bedriften i stand til å produsere plastkork. For sitt arbeid i dette firma skulle saksøkeren få kr. 15 000 pr år pluss 10 % av nettoutbyttet (ved plastkorkfabrikasjonen). Dessuten skulle han få kr. 5000 som gratiale dersom han lykkedes å få i gang produksjonen før en nærmere bestemt dato.

A henvendte seg deretter til Møre Maskin A/S hvor han bestilte tilsvarende maskiner og former, som tidligere var levert saksøkte.

Saksøkte fikk ved et tilfelle rede på denne bestilling og nedla forbud mot at verkstedet utleverte maskineriet til Trondhjems Korkefabrik.

Side:250

Saksøkte måtte derpå overta maskineriet fra verkstedet og betalte for dette tilsammen kr. 34 000.

Våren 1957 skal angivelig saksøkte også ha nedlagt protest overfor Trondhjems Korkefabrik mot at det ble igangsatt produksjon av plastkork på grunnlag av As resepter. Denne korrespondanse er imidlertid ikke dokumentert i saken. - - -

Retten ser saken slik:

- - -

I motsøksmålet:

Det første spørsmål retten må ta stilling til er om saksøkeren ble gitt avskjed på dagen, og i tilfelle om avskjeden var uberettiget med den virkning at kontrakten i sin helhet bortfaller.

De uttrykk saksøkte brukte ved hevningen av arbeidsavtalen den 4. oktober 1956 må utvilsomt oppfattes som øyeblikkelig avskjed.

Men saksøkte har i brev av 17. s. m. til saksøkeren tilbudt denne å komme tilbake og stå i bedriften oppsigelsestiden ut. Under disse omstendigheter kan en ikke legge avgjørende vekt på hvordan ordene falt i en opphisset samtale da uttrykkene senere er moderert. Saksøkeren var gitt valget, enten å fortsette i bedriften ut oppsigelsestiden, eller å betrakte arbeidsforholdet opphørt fra 4. oktober 1956. Og saksøkeren kan derfor ikke vinne frem med sin påstand om at de klausuler kontrakten påla ham bortfalt på grunn av at han uberettiget ble avskjediget fra bedriften. Avgjørende for dette spørsmål blir om saksøkeren ved sitt forhold har gitt rimelig grunnlag for oppsigelsen, jfr. avtalelovens §38 tredje ledd. - - -

Selv om saksøkeren på dette tidspunkt hadde til gode lønn i bedriften, jfr. hva som er sagt foran om dette, så var analysen i henhold til hans arbeidskontrakt bedriftens eiendom. Og noen tilbakeholdsrett i bedriftens eiendom for å gjennomtvinge oppgjør hadde ikke saksøkeren.

Nektelsen av å gi en særlig nedtegning av analysen er derfor i strid med saksøkerens arbeidsplikt i bedriften. Men nektelsen blir stående som et enkelt-tilfelle. - - - Oppsigelsen er derfor, etter rettens mening, ikke gitt på tilstrekkelig «rimelig» grunnlag, hvorfor konkurranseforbudet i kontrakten ikke forplikter saksøkeren i henhold til avtalelovens §38 tredje ledd.

Men kontraktens bestemmelse om bedriftshemmeligheter faller dermed ikke bort, likeledes som han i henhold til strl. §294, II ikke kunne gjøre bruk av eller åpenbare ting som han forsto var hemmeligheter i saksøktes bedrift, jfr. Paal Berg «Arbeidsrett» utg. 1930 91.

Avgjørende for motsøksmålet blir etter dette om saksøkte har gjort bruk av - eller åpenbaret for andre i den hensikt å sette disse i stand til å gjøre bruk av - ting som etter nevnte bestemmelser må karakteriseres som bedriftshemmeligheter tilhørende saksøkte. - - -

En har derfor all grunn til å tro at det er hos Brødr. B at saksøkeren har lært å kjenne den eksakte blanding og fremstillingsmetode for produksjon av notflottør av ekspandert P.V.C. Og selv om saksøkeren ved sine forsøk i bedriften, og de ideer han etter hvert kom frem til angående produksjonen og maskineriet, på en meget effektiv måte har bidradd til forbedring av kvaliteten og fremstillingsprosessen, så er

Side:251

dette ting han er kommet frem til i saksøktes tjeneste og de blir derfor saksøktes eiendom etter kontrakten. Det er utvilsomt disse ting, nemlig stoffsammensetningen og fremstillingsmetoden, saksøkte har ment med uttrykket «bedriftshemmeligheter» i kontrakten. At saksøkte har ment å holde disse ting hemmelig fremgår av hans forsøk på å holde uvedkommende borte fra fabrikken, nemlig plakater med «Adgang forbudt» og instruks til arbeiderne om å vise uvedkommende bort.

Men saksøktes subjektive oppfatning av hva som var «bedriftshemmeligheter» kan ikke være avgjørende dersom ikke nevnte ting går inn under samme begrep i strl. §294, II.

Den stoffsammensetning og fremstillingsprosess for notflottører i P.V.C. som Brødr. B var kommet frem til på den tid saksøkte sluttet i bedriften, må imidlertid antas å være vernet som bedriftshemmelighet etter nevnte lovbestemmelse. Retten støtter seg her til det faktum at det bare var denne bedrift, samt Helly J. Hansen A/S, som på dette tidspunkt var kommet i gang med slik produksjon, til tross for forsøk fra flere andre bedrifter. I begge nevnte bedrifter ble stoffsammensetningen og fremstillingsprosessen oppfattet som en hemmelighet. Og det kan ikke antas at disse ting var kommet til kjennskap til utenforstående som ikke var bundet til taushet etter strl. §294, II eller til uforbundne personer som var villig å gi opplysninger. - - -

Heller ikke kan saksøkeren vinne frem med sin påstand om at han ved Trondhjems Korkefabrik bare har utnyttet sin tidligere viten, samt de alminnelige erfaringer med hensyn til stoffet han gjør i sitt arbeid hos saksøkte. - - -

Retten finner det etter dette sannsynliggjort at det er kunnskaper om stoffsammensetningen og fremstillingsmetoden for notflottører i ekspandert P.V.C., som saksøkeren har lært å kjenne i sitt arbeid hos saksøkte, at saksøkeren har satt Trondhjems Korkefabrikk i stand til å utnytte. Da nevnte ting, etter det som er sagt foran, må regnes som bedriftshemmeligheter hos saksøkte, og da det ikke er påvist omstendigheter som gjør åpenbarelsen berettiget, har saksøkeren derved overtrådt sin taushetsplikt etter kontrakten samt strl. §294, II. Saksøkeren er derfor erstatningspliktig for det tap saksøkte derved er påført i beskyttelsesperioden på grunnlag av vanlig rettsbruddsansvar. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Midelfart og Harald Diesen og sorenskriver Erling Koppang med fagkyndige domsmenn dosent John Ugelstad og driftsingeniør Per Mørk):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

As lønnskrav - motanken: - - -

As lønnstilgodehavende hos B blir etter dette kr. 216,08, overensstemmende med Bs påstand.

Rettens avgjørelse av As lønnskrav er enstemmig.

Bs erstatningskrav - hovedanken:

Det første spørsmål retten må ta stilling til er om, og i hvilken utstrekning A er bundet av følgende bestemmelser i hans kontrakt med B:- - - (Samme bestemmelser er referert i herredsrettens dom).

Det har utvilsomt vært Bs forutsetning med nevnte kontraktbestemmelser

Side:252

at alle de fremskritt ved plastkorkfabrikasjonen som bedriften måtte komme frem til som resultat av en samvirken av As ideer og arbeid, og bedriftens tidligere erfaringer samt dens innsats i form av maskiner, utstyr og penger til forsøk og eksperimenter, det skulle bedriften ha eneretten til, ikke bare så lenge A arbeidet ved bedriften, men også senere.

Som et ledd i å bevare denne enerett så lenge som mulig, måtte da A forplikte seg til å betrakte de nye metoder og forbedringer i produksjonsprosessen som bedriftshemmeligheter.

Det er av B presisert at det påfølgende konkurranseforbud må sees i sammenheng med denne bestemmelse om driftshemmeligheter, og at det for så vidt vil være likegyldig for B om A anvender og bruker de metoder og forbedringer man var kommet frem til hos B etter utløpet av 2 år fra han sluttet i bedriften. Utviklingen går så fort at det på det tidspunkt vil være av liten interesse om 2 år gamle metoder blir røpet.

Lagmannsretten mener at A har vært fullt klar over disse forutsetninger fra Bs side, og det må også antas at det ekstraordinære, skattefrie honorar på kr. 4000 pr år som A skulle ha tillagt den ordinære lønn i første rekke, slik som påstått av B, var ment som en godtgjørelse for den enerett til alle forbedringer som B sikret seg i forholdet til A.

Etter rettens oppfatning må disse kontraktbetingelser være fullt lovlige. Etter de foreliggende opplysninger var det på den tid A arbeidet hos B, bare denne bedrift og firmaet Helly J. Hansen som hver for seg var kommet frem til en brukbar produksjon av notflottører av plast. B hadde en absolutt beskyttelsesverdig interesse av at han i konkurranse med andre bedrifter i fiskeredskapsbransjen lengst mulig fikk beholde for seg selv de fremskritt man var kommet frem til i denne bedrift, særlig overfor firmaer som ville gå i gang med plastkorkfabrikasjon, og som uten kjennskap til de igangværende bedrifters metoder i ethvert fall måtte regne med en periode av oppbygging, med langvarige og til dels kostbare forsøk og eksperimenter før de kom frem til et brukbart resultat.

Det kan under disse omstendigheter ikke antas at det i kontrakten inntatte konkurranseforbud strekker seg lenger enn påkrevet for å verne mot konkurranse, og det kan heller ikke antas at forbudet utilbørlig innskrenker As adgang til erverv. Hva det siste angår må også tas i betraktning at A tidligere i andre bedrifter hadde arbeidet med produksjon av andre plastprodukter enn de B har villet beskytte, og partene er enige om at konkurranseforbudet ikke ville hindre A fra å ta arbeid i en bedrift med plastproduksjon, når han bare lot være å delta i produksjon av garn- og notflottører.

Etter rettens oppfatning er det således intet grunnlag for anvendelse av regelen i avtalel.s §38 første ledd.

Ifølge kontrakten var A ansatt som «arbeidsleder og teknikker» og det er for øvrig enighet mellom partene om at avtalel.s §38 annet ledd, ikke får anvendelse i dette tilfelle.

Det er fra As side gjort gjeldende at han den 4. oktober 1956 ble avskjediget uten grunn.

Side:253

Det hevdes at avskjeden derfor var rettsstridig, at A ikke bare må være ubundet av konkurranseforbudet ifølge avtalel.s §38 tredje ledd, men av de foran nevnte kontraktbestemmelser i sin helhet for så vidt disse kan sies å omfatte noe mer enn et konkurranseforbud.

Det er ikke helt klart hva som foregikk mellom A og B den 4. oktober 1956. - - -

Lagmannsretten finner at Bs reaksjon var overilet, og er etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger kommet til at avskjeden savnet saklig og rimelig grunn.

Lagmannsretten finner imidlertid at dette forhold ikke nødvendigvis må føre til at A blir ubundet av alle klausuler i kontrakten mellom ham og B.

Riktignok må han stå fritt med hensyn til det å ta arbeid i en bedrift som driver lignende produksjonsvirksomhet som B, men det er et langt sprang derfra og frem til det å tilby den konkurrerende bedrift å lede igangsettelsen og driften av en for bedriften ny produksjon på grunnlag av den produksjonsmetode, den stoffsammensetning og det maskinelle utstyr B var kommet frem til etter flere års forsøk, og som A var klar over at B selv betraktet som bedriftshemmeligheter.

Retten vil i denne forbindelse peke på at motivene til reglene i avtalel.s §38 hvor det gjelder personer i underordnede stillinger, som i kraft av loven ikke behøver å respektere et konkurranseforbud, slår fast at det etter loven ikke er noe til hinder for at slike folk kan forplikte seg til ikke å røpe forretningshemmeligheter. Det er bare forpliktelsen til ikke å ta plass eller drive forretning eller virksomhet av en viss art som er erklært uforbindende, jfr. også Paal Bergs «Arbeidsrett» utg. 1930 91.

Etter rettens oppfatning blir ikke forholdet annerledes om en overordnet som har forpliktet seg til taushet om fabrikkhemmeligheter, blir uforpliktet av konkurranseforbudet som følge av en avskjedigelse eller oppsigelse som savner saklig og rimelig grunn.

Lagmannsretten er kommet til at A til tross for avskjeden måtte være bundet av sin kontraktmessige plikt til å overlate B eneretten til de forbedringer i stoffsammensetningen, maskineri og produksjonsmetoden i det hele som B var kommet frem til, både med og uten hans hjelp. Likeledes måtte plikten til å bevare taushet om disse ting bestå.

De betydeligste fremskritt i plastkorkfabrikasjonen i Bs bedrift i den tid A arbeidet der, synes å ha vært anvendelsen av diisocyanatet Desmodur T i blandingen, samt enkelte forbedringer vedrørende produksjonsmaskineriet, spesielt den metode ved hydraulisk trykk, å låse fast 4 og 4 former i klaver, som deretter førtes gjennom varmebadet, hvorved produksjonstempoet ble vesentlig øket. Både i disse forbedringer og i arbeidet med å komme frem til sammensetninger med flere sorter P.V.C. synes A å ha hatt en vesentlig andel.

Alle disse fremskritt har Trondhjems Korkefabrik fått nyte godt av ved As fremtreden. Hans tilbud til denne fabrikk med påfølgende iverksettelse av den samme produksjon må sees som et rettsstridig inngrep i Bs eiendomsrett, og som et brudd på den taushetsplikt A hadde gått med på.

Side:254

Dette forhold er i og for seg tilstrekkelig til å skape en erstatningsplikt for A.

Retten er for øvrig av den oppfatning at A under enhver omstendighet må være ansvarlig ved å ha handlet i strid med straffel.s §294 nr. 2 ved å ha gjort uberettiget bruk av driftshemmeligheter.

Det har under ankesaken vært en meget omfattende bevisførsel omkring spørsmålet hvorvidt produksjonsmetoden i sin helhet eller stoffsammensetningen eller noen del av produksjonsmaskineriet i Bs bedrift kan karakteriseres som bedriftshemmeligheter. - - -

Det synes naturlig at de tekniske metoder og andre erfaringer som en fabrikant er kommet frem til med tilfredsstillende resultat, blir å betrakte som driftshemmeligheter og ikke minst må dette gjelde stoffvalget og de nærmere finesser ved sammensetningen i et produkt som omhandlet i denne sak. Retten henviser i denne forbindelse til de uttalelser som foreligger fra de sakkyndige vitner, ingeniørene Bergem og C, der begge er spesialister når det gjelder plastproduksjon. Selv om man måtte anta at Bs produksjon er basert på anvendelsen av kjente råstoffer og tekniske metoder, innebærer kombinasjonen av disse i et effektivt produksjonsapparat en så spesifikk teknisk anordning at den er et naturlig objekt for vern gjennom hemmeligholdelse.

A måtte forstå at hans arbeid i Trondhjems Korkefabrikk innebar en krenkelse av bedriftshemmeligheter. Bortsett fra at han i kontrakten med B hadde forpliktet seg til å anse alt som ble foretatt hos B som en slik hemmelighet, måtte han forstå at B som den ene av de to eneste bedrifter som var kommet frem til brukbare metoder i plastkorkfabrikasjonen, måtte ha krav på å få beholde disse metoder for seg selv. A måtte også forstå at når han brakte med seg fra B et komplett produksjonsopplegg og kjørte dette inn ved Korkefabrikken, gjorde han noe mer enn å utnytte sine alminnelige kunnskaper og erfaringer.

Lagdommer Diesen, som ellers er enig i foranstående, finner ikke å kunne slå fast at A ble avskjediget uten saklig grunn. Han finner det i det hele tatt ikke nødvendig å komme inn på en rettslig vurdering av forholdet mellom partene etter episoden den 4. oktober 1956, som også måtte bygges på et nokså ufullstendig grunnlag. Det finnes tilstrekkelig å slå fast at avviklingen av kontraktforholdet ikke under noen omstendighet fritok A fra å bevare taushet om de metoder m.v. som var betegnet som Bs eiendom.

Med hensyn til størrelsen av det tap som B antas å være tilføyet ved As rettsstridige handlemåte, finner lagmannsretten det naturlig at B søkte å verge seg mot As inngrep i firmaets rettigheter ved sin protest til Møre Maskinfabrikk mot leveringen av det maskineri og utstyr som A hadde bestilt på vegne av Trondhjems Korkefabrikk, og som var laget etter samme tegning som de maskiner som var laget til B.

Retten finner det ikke godtgjort at det er annet enn den hydrauliske horisontalpresse med motor samt diverse former og formrammer til et samlet fakturabeløp kr. 22 119,52 som B måtte innløse til beskyttelse for sine interesser, og retten antar at B har kunnet utnytte alt dette

Side:255

i sin bedrift slik at innløsningen ikke innebærer noen reell merutgift for ham, muligens bortsett fra et rentetap ved at han har overtatt utstyret tidligere enn han ellers ville ha gjort. Lagmannsretten er for så vidt enig med herredsretten.

Lagmannsretten er likeledes enig med herredsretten i at det ikke er godtgjort at A ved sin opptreden den 4. oktober 1956, da han ikke ville gi B ytterligere opplysninger, har forårsaket noe tap for B.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken innflytelse Trondhjems Korkefabrikks produksjon av plastkork i de første 2 år etter at A fratrådte Bs tjeneste, har øvet på Bs salg i denne tid, er retten nødt til hovedsakelig å bygge på et skjønn. - - -

Et mindretall, de to sakkyndige domsmenn, sivilingeniør Mørk og dosent, dr. philos. Ugelstad, er kommet til et annet resultat og anfører i den anledning følgende. - - -

Vi finner derfor at kjemisk er det intet ved Brødrene Bs fabrikasjon av skum-P.V.C. som kan betegnes som bedriftshemmeligheter.

Bortsett fra prinsippet om anvendelse av løse låsbare former er det maskinelle utstyr kjente ting hvis anvendelse direkte fremgår av de prosesstrinn man ønsker å utføre. Anvendelsen av løse former er iallfall offentliggjort i overingeniør Lorentzens patentkrav og kan ikke ansees som noen bedriftshemmelighet, enten man anvender en og en form eller flere former samtidig.

Heller ikke maskinteknisk finner vi noe i Bs produksjonsutstyr som kan betegnes som bedriftshemmelighet. - - -

Etter dette er vi kommet til at Bs avskjedigelse av A var uberettiget og at B ikke hadde overholdt kontraktens bestemmelser. Vi mener derfor at A ikke kan være bundet av kontraktens konkurranseklausul.

At A i sin kontrakt hadde bundet seg til å bevare taushet om alt som han erfarte i bedriften kan vi ikke tillegge noen betydning, da heller ikke kontrakten kan tolkes slik at han plikter å bevare taushet om annet enn virkelige bedriftshemmeligheter. Som det vil fremgå av foranstående finner vi ikke at slike bedriftshemmeligheter har vært til stede.

Vi mener derfor at A bør frifinnes for Bs erstatningskrav. - - -

Side:256