Rt-1964-320

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-04-11
Publisert:	Rt-1964-320
Stikkord:	Foreldremyndighet, Barnefordeling, Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 47
Parter:	A (høyesterettsadvokat Arne Hillestad) mot fru A (høyesterettsadvokat Josef Haraldsen).
Forfatter:	Eckhoff, Hiorthøy, Nissen, Endresen, Mindretall: Berger
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §8, Ekteskapsloven (1918) §42, §54

Dommer Eckhoff: Partene i saken inngikk ekteskap høsten 1955. Det er i ekteskapet ett barn, B, født xx.xx.1956.

Sommeren 1961 tok fru A ut stevning til Holmestrand herredsrett med krav om separasjon og om å bli tilkjent foreldremyndighet over sønnen.

Holmestrand herredsrett avsa 6. juli 1962 dom med denne domsslutning:

«1. Partene separeres i medhold av ekteskapslovens §42 annet ledd.

2. Foreldremyndigheten over barnet B, født xx.xx.1956, tilkjennes faren A.

3. A frifinnes for å betale underholdsbidrag til fru A.

4. Fellesboet skiftes etter ekteskapslovens §54 første ledd.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru A påanket avgjørelsen vedrørende foreldremyndigheten og bidraget til Agder lagmannsrett, som avsa dom i saken 27. februar 1963. Lagmannsretten kom til et annet resultat enn herredsretten. Domsslutningen lyder:

«1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over sønnen B, født xx.xx.1956.

2. A betaler i oppfostringsbidrag til fru A 150 kroner pr. måned.

3. For øvrig stadfestes Holmestrand herredsretts dom av 6. juli 1962 så langt den er påanket.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

A har påanket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. Han har hevdet at lagmannsretten har tatt feil, når den i motsetning til herredsretten har funnet at det ikke var grunn til å fravike regelen i ektebarnlovens §8 annet ledd, annet punktum om at barnet, så lenge det er lite, bør være hos moren.

I den forbindelse har A bl.a. gjort gjeldende at lagmannsretten ikke har lagt tilbørlig vekt på de brev fru A sendte sognepresten og lensmannen i mai 1961 da hun forlot mann og barn. I disse brev ga hun i virkeligheten avkall på B. Det er også en

Side:321

feil når lagmannsretten har sett bort fra uttalelsen av 4. januar 1962 fra X barnevernsnemnd om fru A's forhold. Nemnda var godt orientert om utviklingen av ekteskapet, og uttalelsen om at faren burde ha foreldremyndigheten var vel begrunnet. Etter A's mening viser opplysningene i saken at hustruen må sies å være mindre skikket til å oppdra barnet. Det er her pekt på at hun ikke har vært pålitelig, at hun må ha vært ham utro i ekteskapet, og at hun for øvrig savner den stabilitet som må kreves av en oppdrager. På den annen side har B nå i over 3 år bodd hos ham og hans foreldre, hvor gutten har det godt og trives. Han er også begynt på skole i Z.

Etter A's mening fremstiller en flytning til Y seg som en risiko, fordi gutten vil gå fra et trygt miljø over i et annet, hvor man ikke har noen sikkerhet for ham. Det foreligger i saken etter A's mening ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner til å gjøre en forandring.

A har nedlagt påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Det offentlige v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Fru A har for Høyesterett hevdet at lagmannsrettens dom er riktig så vel i resultatet som i begrunnelsen. Hennes påstand lyder:

«1. Agder lagmannsretts dom stadfestes.

2. A tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett som om saken ikke var benefisert.»

Begge parter har fri sakførsel for Høyesterett.

Det er til bruk for prosedyren i Høyesterett holdt bevisopptak ved Larvik herredsrett i august 1963 hvor daværende formann i Y barnevernsnemnd fru C, og D har gitt forklaring. Videre er det i september 1963 holdt bevisopptak ved Holmestrand herredsrett hvor partene A og fru A og E har forklart seg, og samme måned bevisopptak ved Tønsberg byrett hvor lege Øyvind Flåtten, sosialkurator Per Vidar og fru F har uttalt seg. Endelig er det holdt bevisopptak ved Inderøy herredsrett i oktober 1963 hvor sogneprest Olaf Rasmussen og bestemoren har gitt forklaring. Det er for øvrig gitt en erklæring av 17. august 1963 og 6. april 1964 fra nåværende formann i Y barnevernsnemnd sogneprest A. R. Sunde, fra dr. Flåtten en rettspsykiatrisk erklæring datert 28. september 1963 og en legeerklæring av 2. april 1964, og en redegjørelse av 10. mai 1963 fra lensmannen i Z og Æ. Så vidt forståes foreligger saken godt belyst for Høyesterett uten at det dog er fremkommet noe vesentlig nytt i tillegg til lagmannsrettens dom.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og tiltrer lagmannsrettens begrunnelse.

Etter de opplysninger som er fremkommet for Høyesterett, må man legge til grunn at B har det godt hos sin far og hans foreldre i V. Dette er bekreftet av lensmannen i V i den erklæring

Side:322

han har avgitt og av sogneprest Olaf Rasmussen i hans vitneforklaring. På den annen side er lagmannsrettens uttalelse om at forholdet i morens hjem i Y er godt og tiltalende bekreftet ved vitneforklaring av fru C og av sogneprest A. R. Sunde i den fremlagte erklæring av 17. august 1963.

Når det gjelder fru A selv, må jeg som lagmannsretten legge til grunn at hun personlig må ansees for å være vel skikket til å oppdra gutten. De opplysninger lagmannsretten gir om henne støttet til uttalelser fra sosialkurator Vidar og dr. Flåtten er bekreftet og bestyrket ved deres forklaringer under bevisopptaket og ved legens rettspsykiatriske erklæring.

I anledning av den ankende parts uttalelser om fru A's karakter er jeg enig med lagmannsretten i at det ikke bør legges noen vekt på forholdet i barneårene, som førte til oppholdet på - - - off. skole. Det foreligger gode opplysninger om henne på - - - og senere på - - - Folkehøyskole, og vitnet fru F som har kjent fru A i mange år har gitt henne et meget godt skussmål. I denne sammenheng vil jeg nevne at jeg er enig med lagmannsretten i at det heller ikke bør legges synderlig vekt på de brev hun sendte lensmann og sogneprest da hun i en opprevet tilstand brøt opp fra hjemmet, og jeg kan som lagmannsretten heller ikke se at X barnevernsnemnds uttalelse av 4. januar 1962 kan være til særlig veiledning. Uttalelsen har en i og for seg naturlig og forståelig bakgrunn fordi fru A da hadde forlatt mann og barn, men uttalelsen gjelder fortiden, og den er som det vil fremgå av det jeg allerede har sagt ikke bekreftet av senere opplysninger. Når det gjelder det påståtte forhold til E, viser jeg til lagmannsrettens dom. Så vel fru A som E har under bevisopptaket benektet det, og jeg behøver derfor ikke å uttale meg om forholdet overhodet burde tillegges betydning i denne sak.

Lagmannsretten konkluderer med at barnets tilknytning til hjemmet og miljøet i Z ikke er så rotfestet at det skulle være noen særlig betenkelighet forbundet med å flytte gutten over til moren i Y. Jeg er enig i denne uttalelse, og tilføyer at jeg etter det opplyste må legge til grunn at B er sterkt bundet til moren, hva hans samvær med henne i 1962 og 1963 har vist, og at han også har likt seg godt i Y. Det bør videre nevnes at fru A, når skilsmissen er i orden, etter opplysning fra sogneprest A.R. Sunde i erklæring av 6. april 1964 skal gifte seg med gartner og småbruker D hvor hun nå bor. Sognepresten mener at D vil bli en god forsørger for fru A, og at han også vil kunne gi B et trygt hjem. Barnevernsnemnda i Y har derfor rådet til at fru A får foreldreretten.

Jeg nevner til slutt at jeg har forstått det så at A er enig i at han under forutsetning av at gutten flyttes skal betale bidrag som bestemt av lagmannsretten. Det er også opplyst av partene at de er enige om at faren A skal ha rett til å være sammen med B.

Begge parter har som allerede nevnt fri sakførsel, og jeg antar at saksomkostningene bør oppheves så vel for lagmannsrett som for Høyesterett.

Side:323

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nissen og Endresen: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Jeg legger avgjørende vekt på at gutten i snart 3 år har vært hos faren, hvor han var kommet etter at moren hadde forlatt ham og hjemmet. Han har et godt hjem hos besteforeldrene. Det kan ikke være tvil om at faren er skikket til å ta seg av hans oppdragelse. Gutten er nå snart 8 år. Han går på skole på Z og trives der. Jeg finner at fru A også er skikket til å oppdra gutten, og det er bekreftet ved de nye opplysninger for Høyesterett. Likevel kan jeg ikke se bort fra at det er en risiko for gutten ved å flytte ham over fra de trygge forhold han nå lever under og har levet seg inn i og over til nye forhold hos moren i Y, og en slik risiko finner jeg at gutten ikke bør utsettes for.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Chr. Reksten):

Ved stevning av 8. juli 1961 har fru A, født xx.xx.1936, reist sak mot sin mann A, født xx.xx.1921, med krav om separasjon m.v. Megling har forgjeves vært prøvet av sognepresten i X.

Partene ble viet 19. november 1955 i Z i Nord-Trøndelag, hvor de bodde de første år av ekteskapet hos mannens foreldre. De har et fellesbarn, B, født xx.xx.1956. I 1958 flyttet de til X. Høsten 1960 oppsto alvorlige vanskeligheter i ekteskapet og partene ble enige om å flytte fra hverandre for en tid. Hustruen tok arbeid på W gamlehjem fra 14. desember 1960. Sønnen B ble da etter avtale mellom partene sendt til mannens foreldre i Nord-Trøndelag. I påsken 1961 reiste partene dit og tok deretter sønnen med sørover. Hustruen fortsatte å arbeide på W gamlehjem og hadde gutten med. Da dette visstnok skapte vanskeligheter i forholdet til arbeidsgiveren, søkte hun seg annet arbeid og fikk plass på U gamlehjem, hvor hun kunne ha sønnen boende hos seg. Det ble imidlertid til at hun flyttet tilbake til mannen i X den 1. mai 1961 og han hentet sakene hennes på U gamlehjem. Allerede 12. mai s. å. forlot hun imidlertid hjemmet igjen og reiste til T, hvor hun arbeidet ved sykehuset fra 23. mai til 30. november 1961. Siden begynnelsen av desember s. å. har hun arbeidet som husbestyrerinne hos grønnsakhandler og småbruker D, Y.

Ektemannen bor hos sine foreldre i Nord-Trøndelag sammen med sønnen B. - - -

Retten skal bemerke: - - -

Partene er enige om separasjon, og retten finner at betingelsene etter ekteskapslovens §42 annet ledd er til stede.

Det vesentligste spørsmål i saken er hvem som skal få foreldremyndigheten over barnet B, født xx.xx.1956.

Side:324

Retten antar at barnet må betegnes som lite, slik at det etter reglene i lov nr. 9 av 21. desember 1956 §8 annet ledd normalt bør være hos moren. Men bestemmelsen i §8 annet ledds første punktum må etter rettens oppfatning forståes slik at det er adgang til å bestemme at barnet skal være hos faren, selv om man ikke vil si at moren er absolutt uskikket til å oppdra det, hvis faren er så meget bedre skikket at det er best for barnet å være hos ham.

Spørsmålet om noen av foreldrene antas å være uskikket til å ha foreldremyndigheten eller om den ene ansees avgjort bedre skikket enn den annen, har vært forelagt for barnevernsnemnda i X. Retten ba om uttalelse på grunnlag av nemndas eget kjennskap til forholdene som en ren personvurdering, uten hensyn til andre omstendigheter som kunne ha betydning for rettens avgjørelse, så som boligforhold m.v. X barnevernsnemnd uttalte i brev av 30. november 1961 at den anså faren avgjort bedre skikket enn moren. Ved brev av 18. desember s. å. ba retten opplyst om uttalelsen var avgitt i møte, og ga uttrykk for at det ville være en fordel om retten kunne få utskrift av møteprotokollen for så vidt denne sak angikk. Retten presiserte at den ønsket spørsmålet besvart ut fra en ren personvurdering, dvs. en vurdering av henholdsvis farens og morens evne til å ta hånd om barnet etter det kjennskap nemnda hadde til forholdene i den tid ektefellene var bosatt i X. Nemnda ga i samlet møte 4. januar 1962 ifølge den tilsendte utskrift følgende enstemmige uttalelse:

«X barnevernsnemnd mener at det må meget sterke grunner til hvis en mor skal fratas retten til sitt barn når et hjem blir oppløst. I dette spesielle tilfelle finner vi imidlertid etter grundig overveielse å måtte innta det standpunkt at faren, A bør overdras foreldremyndigheten over sønnen B.

1. Det er moren som den 12. mai 1961 definitivt forlot sitt hjem og sendte skriftlig melding til lensmann og prest om at hun «forlater alt sammen for godt både mann og barn.» Faren har hele tiden vært drevet av en utpreget pliktfølelse og omsorg for sitt barn, og har både tidligere og nå vist at han har muligheter for å gi gutten et trygt og godt hjem hos sine egne foreldre. Han har også hele tiden ønsket å fortsette ekteskapet fordi han ville sønnen skulle ha et hjem.

2. Barnevernsnemnda har ingen grunn til å tvile på at fru A er meget glad i barnet sitt, og vi ønsker også å understreke at gutten fikk et helt ut tilfredsstillende stell så lenge hun var i sitt hjem. Det vi er betenkelig overfor er at gutten skal føres inn i slike uordnede forhold som moren selv tidligere har vært oppe i.

Fru A trenger selv å være under fast ledelse, og først da kan hun være en god oppdrager for sitt barn. Således viser hun en mangelfull evne til å behandle penger.» - - -

Retten har også bedt barnevernsnemnda i Z uttale seg om hvorvidt barnet antas å ha tilfredsstillende boligforhold og miljø for sin oppvekst og utvikling såfremt det vil bli boende sammen med faren hos dennes foreldre. Nemnda uttalte: «Boligforholdene og miljøet i besteforeldrenes hjem på Z ansees tilfredsstillende. For ordens skyld vil nemnda få opplyse at foreldrene er henholdsvis vel 70 og ca. 66 år.»

Da saksøkeren tok stilling hos gårdbruker D, innhentet retten også

Side:325

fra Y barnevernsnemnd tilsvarende uttalelse for det tilfelle at moren skulle bli tilkjent foreldremyndigheten. Uttalelsen lyder: «Barnevernsnemnda antar at barnet vil få tilfredsstillende miljø og boligforhold for sin oppvekst og utvikling hos gårdbruker D.»

Det er videre fremlagt en erklæring fra sognepresten i Z sålydende: - - -

Retten er etter bevisførselen ikke i tvil om at begge parter er i stand til å gi barnet et tilfredsstillende stell, materielt sett. Saksøkte hevder imidlertid at moren ikke er moralsk skikket til å oppdra barnet på grunn av manglende sannhetskjærlighet og manglende stabilitet.

Av forhold som kan belyse morens (saksøkerens) moral er følgende kommet frem i saken: Hun er vokset opp i - - -. Hennes far misbrukte alkohol. Etter at hun hadde vært med på å forbruke penger som skulle ha vært betalt i en forretning, ble hun sendt til - - - skole, hvor hun gikk i 1952-55. Bortsett fra noen rømmeturer var det få og ubetydelige vanskeligheter med henne på - - -. Hun gjennomgikk så - - - folkehøyskole, hvor saksøkte var vaktmester. Det oppsto et forhold mellom dem, og da de skulle ha barn, giftet de seg. Det foreligger ikke nærmere opplysninger om hennes forhold de første år av ekteskapet, da partene bodde i Z. Derimot har 1., 2. og 3. vitne forklart seg om hennes forhold mens hun bodde i X. De var enige om at hun ikke alltid holdt seg til sannheten; 3. vitne, som kjente til at hun hadde stiftet gjeld på kr. 6-700 hos en kjøpmann uten å underrette sin mann om det, uttalte at hun ikke syntes å være moden for å disponere en manns inntekt. 4. vitne, som kjente saksøkeren fra oppveksten i - - -, har derimot forklart at hun ikke har merket noe til at saksøkeren har kommet med usannheter og hadde et godt inntrykk av henne. 7. vitne, tidligere barnevernsekretær hos fylkesmannen i Vestfold, nå kurator ved sentralsykehuset i Tønsberg, har gitt uttrykk for at hun har utviklet seg gunstig og betegnet henne som karakterfast og sparsommelig og fullt kvalifisert til å overta ansvaret for barnet.

Av stor betydning for bedømmelsen av hennes moralske forhold er videre spørsmålet om hvem av partene som forklarte seg riktig angående hennes forhold til 5. vitne E. Retten nevner at saksøktes forklaring på dette punkt virket troverdig. Hvis hans forklaring er sann, har så vel saksøkeren som 5. vitne gitt uriktig forklaring i retten, og vice versa. Dette kan imidlertid ikke fastslåes og retten kan derfor ikke legge avgjørende vekt på det. Det nevnes i den forbindelse at saksøkte har henvist til at det i rettspraksis legges vekt på om det må antas at moren vil gifte seg igjen, slik at barnet får stefar og eventuelt halvsøsken. Dette har vært ansett som et moment som taler mot å gi moren foreldremyndigheten.

Retten er ikke i tvil om at saksøkeren har et sterkt ønske om å få barnet, og at det har gått inn på henne at hun i den senere tid har måttet unnvære det. Dette kan retten imidlertid ta i betraktning bare i den utstrekning det kan antas å ha betydning for hennes stell og oppdragelse av barnet, hvis hun skulle få foreldremyndigheten. Det er heller ikke grunn til å tvile på at saksøkte har et sterkt ønske om å beholde barnet.

Retten har vært sterkt i tvil, men er kommet til at foreldremyndigheten bør tilkjennes faren.

Side:326

Retten legger stor vekt på uttalelsen fra X barnevernsnemnd. Uttalelsen er enstemmig, og nemndas lokalkjente medlemmer skulle ha gode forutsetninger for å uttale seg. Iallfall et av medlemmene hadde godt kjennskap til begge parter, nemlig sognepresten i X, hvis meglingsattest er sitert foran. Bl. a. på grunn av usikkerheten når det gjelder saksøkerens forhold til E er det vanskelig å bedømme hennes moralske kvalitet, og det er også meget vanskelig å forutsi hvilke følger de påståtte moralske mangler vil få for det barn hun i tilfelle skulle ha omsorgen for. Retten sitter imidlertid igjen med det inntrykk at det i det minste vil være en betraktelig risiko for uheldig påvirkning som barnet kan spares for ved å vokse opp hos faren og hans foreldre. En viss vekt må det vel også legges på det forhold at barnet nå i lengre tid har bodd der og formodentlig føler seg knyttet til hjemmet, jfr. den uttalelse av overlege Simonsen som er sitert i Rt-1953-1374 på side 1377. Dette må gjelde på tross av at moren ville ha barnet med seg sørover etter at hun hadde besøkt Z i julen 1961, hvilket saksøkte nektet henne. Retten legger videre til grunn at det har vært et særlig godt forhold mellom far og sønn. Dette er bekreftet av 1., 2. og 3. vitne. Selv om gutten B nå er i den alder da barn vanligvis er mer avhengig av moren enn av faren, vil den sterke tilknytning til faren formodentlig gjøre det lettere for ham å unnvære moren, og om få år er han ikke lenger «liten» i barnelovens forstand. Alt tatt i betraktning mener retten at det er det beste og tryggeste for ham å bli hos faren og besteforeldrene i Z. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Kaare Westad, kst. lagdommer T. Krog og hjelpedommer Reidar H. Andersen):

- - -

Lagmannsretten finner etter de opplysninger som foreligger at fru A bør få foreldremyndigheten over sønnen B. Resultatet er således et annet enn det herredsretten - under sterk tvil - kom til. Man skal bemerke:

Barnet bor nå sammen med sin far og dennes foreldre i Z. A er skogsarbeider. Han arbeider i nærheten av hjemmet og har daglig kontakt med barnet. Etter de uttalelser som er gitt av barnevernsnemnda og sognepresten i Z - gjengitt i herredsrettens dom - er det all grunn til å anta at barnet har et godt hjem der. Besteforeldrene er riktignok noe opp i årene, han 71, hun 67 år - men det er opplyst at de er friske og sterke, når bortsees fra at han har skadet en skulder. Fru A har for lagmannsretten uttalt at A's mor er kjekk, snill og grei. Lagmannsretten tviler ikke på at besteforeldrene føler seg knyttet til barnet, og det er på det rene at de fortsatt er villig til å ta seg av det når faren er på arbeid. A har fremholdt at en må kunne gå ut fra at hans foreldre lever til B er kommet i en alder da han mer kan stå på egne ben.

Fru A har nå hatt posten som husbestyrerinne hos D, Y, i ca. 1 år og 3 måneder. Hun har i husets 2. etasje egen leilighet på 2 rom og kjøkken. Vitnet Per Vidar, sosialkurator ved Vestfold Sentralsykehus, som har sett på forholdene hos D, har uttalt at han har et meget godt inntrykk av stedet og miljøet der. Etter dette og den i herredsrettsdommen refererte uttalelse fra Y barnevernsnemnd er det ingen grunn til å tvile på at de ytre omstendigheter, bolig- og miljøforholdene, ligger vel til rette

Side:327

for at barnet kan få det godt hos moren. D har som vitne uttalt at han er godt fornøyet med fru A som husbestyrerinne. Det er fra hans side ikke noe i veien for at hun kan ha barnet hos seg. Det har ikke vært på tale at hun skal slutte hos ham. Om hun skulle slutte, vil hun kunne få beholde leiligheten, idet D har rom nok ellers til en ny husbestyrerinne. Man må etter det opplyste gå ut fra at fru A, om hun slutter i jobben hos D, vil kunne skaffe seg arbeid i nærheten.

Etter det anførte må det ansees på det rene at B hos faren og dennes foreldre får tilfredsstillende stell og pleie under betryggende leveforhold hva det materielle angår. Lagmannsretten mener at det samme vil bli tilfelle om gutten kommer til moren.

Mot å overlate B til moren har A - som for herredsretten - videre gjort gjeldende at hun mangler de personlige forutsetninger for å ha omsorgen for barnet, at hun ikke er moralsk skikket til å oppdra det. Det er for så vidt i første rekke vist til uttalelsen av 4. januar 1962 fra X barnevernsnemnd, hvor konklusjonen er at A bør få foreldremyndigheten over gutten. Etter den begrunnelse som er gitt har nemnda - når det gjelder fru A's forhold - lagt vekt på hennes tidligere livsførsel og på at hun, da hun forlot hjemmet den 12. mai 1961, sendte skriftlig melding til lensmann og prest om at hun for godt forlot både mann og barn. Videre bygger uttalelsen på den oppfatning at fru A ikke vil kunne være en god oppdrager for sitt barn uten selv å være under fast ledelse. Etter de opplysninger som foreligger om fru A's livsførsel etter at hun forlot sitt hjem i - - - som 16-åring, mener lagmannsretten at det ved avgjørelsen av barnefordelingsspørsmålet ikke kan legges noen vekt på hennes forhold i barndomsårene. Hun har vist at hun kan klare seg selv, og lagmannsretten har et bestemt inntrykk av at hun nå er ansvarsbevisst. Det er ikke fremkommet noe som gir grunnlag for å anta at det nå er noe å si på hennes vandel. Hun har tvert imot fått et meget godt skussmål, både av sin arbeidsgiver og andre. Assistentlege Øivind Flåtten ved Psykiatrisk avdeling ved Vestfold Sentralsykehus, som fru A ble henvist til da hun i februar 1962 lå på Gynekologisk avdeling ved sykehuset, har som vitne - nytt for lagmannsretten - uttalt at hun ga et godt og positivt inntrykk. Hun var åpen, svært grei å snakke med. Det var ikke noe aggressivt over den måte hun omtalte sin mann og sitt ekteskap på. Hennes nervøse plager skyldtes, trodde hun, at hun ikke hadde gutten. Dr. Flåtten hadde en følelse av at barnet betydde meget for henne, og fikk den forståelse at det er hennes ærlige ønske å få gutten i sin varetekt. Sosialkurator Per Vidar, som har hatt kontakt med fru A siden før jul 1961, har under sin vitneforklaring også poengtert hennes sterke interesse for barnet. Hans oppfatning er at hun er moralsk stabil og vel skikket til å oppdra barnet.

Lagmannsretten mener at det ved avgjørelsen av foreldremyndighetsspørsmålet ikke kan legges synderlig vekt på de brev fru A sendte lensmannen og presten på stedet da det definitivt var kommet til brudd mellom henne og mannen. Det vil etter forholdene ikke være riktig å se dem som uttrykk for manglende interesse fra hennes side for barnet, for ikke å si at hun skal ha gitt fra seg eller oppgitt barnet. Brevene er skrevet i en for henne meget vanskelig situasjon og må sees på bakgrunn av den. Hun mente at samlivet med mannen ikke kunne fortsette,

Side:328

og hun måtte da forlate hjemmet. Barnet måtte bli hos faren, idet hun ikke hadde noe sted å reise til med gutten. Det kan være, slik hun nå hevder, at hun den gang tenkte som så at gutten fikk være hos faren inntil hun fikk ordnet seg slik at hun kunne ta imot gutten, men mest sannsynlig er vel at hun har vært så sterkt opptatt av å komme vekk fra mannen at hun ikke har hatt klart for seg det problem som ville oppstå med hensyn til barnet.

Når det gjelder fru A's forbindelse med E, er det for lagmannsretten opplyst at de to har vært gode venner fra barndommen av. De har holdt kontakten ved like og er også nå sammen når anledning gis. De har begge benektet noen gang å ha hatt samleie med hverandre. Begge har uttalt at det ikke er noe kjærlighetsforhold mellom dem; det har aldri vært snakk om å inngå ekteskap.

A har fremholdt at han ikke har noen tanke på å gifte seg igjen, men at det er sannsynlig at fru A vil komme til å inngå nytt ekteskap. Selvsagt er det mulig at hun, nå 26 år, en gang kan komme til å gifte seg på ny, men det foreligger ikke noe konkret i så måte som kan få betydning for avgjørelsen av spørsmålet om foreldremyndigheten over barnet.

Som pekt på av A har B for det meste oppholdt seg i Z, hvor gutten nå har bodd sammen med faren hos besteforeldrene sammenhengende siden juli 1961 når unntas besøket hos moren et par ukers tid i fjor sommer. Lagmannsretten betviler ikke at det er et meget godt forhold mellom far og sønn og at gutten er sterkt knyttet til faren. Det har naturligvis sine betenkeligheter å rive opp dette. I saken er det dog opplysninger som tyder på enkelte minussider for gutten ved oppholdet der. Han synes således å ha hatt vanskelig for å knytte kontakter med jevnaldrende. Det må antas at B også er følelsesmessig bundet til moren. Han likte seg godt hos henne da han var på besøk i Y i fjor. Det er, etter en samlet vurdering av det som er kommet frem, lagmannsrettens oppfatning at barnets tilknytning til hjemmet og miljøet i Z ikke er så rotfestet at det skulle være noen særlig betenkelighet forbundet med å flytte barnet over til moren i Y. Man legger i denne forbindelse også vekt på at B ennå ikke er begynt på skolen. Han skal begynne på skolen fra høsten av.

Etter det som foran er nevnt mener lagmannsretten at det her ikke foreligger noe forhold som gir grunnlag for å fravike hovedregelen i §8, 2. ledd i lov av 21. desember 1956 om born i ekteskap om at barnet skal være hos moren.

Fru A har krevet A dømt til å betale bidrag til sønnens oppfostring. A er innforstått med å betale oppfostringsbidrag. Fru A tjener nå netto kr. 250 pr. måned. Arbeidsgiveren dekker trygdeutgiftene og betaler hennes skatt. Hun har fri kost og fritt losji. A har en bruttoinntekt på ca. kr. 1000 pr. måned. Hensett hertil og til barnets alder finner lagmannsretten at bidraget passende bør settes til kr. 150 pr. måned. - - -

Side:329