Rt-1964-362

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-04-18
Publisert:	Rt-1964-362
Stikkord:	Forsikring
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 51.
Parter:	A/S Norske Alliance Forsikringsselskap (høyesterettsadvokat Arne Dahl) mot Ole Tjernæs (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje).
Forfatter:	Stabel, Helgesen, Endresen, justitiarius Terje Wold, Mindretall: Eckhoff
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Motorvognloven (1926) §17, §29

Dommer Stabel: Den 2. februar 1960 ble en lastebil tilhørende Ole Tjernæs med eieren ved rattet kjørt utfor veien ved Eidet i Tune og totalskadet etter å ha styrtet ned en bratt skråning. Kaskoforsikreren, A/S Norske Alliance Forsikringsselskap, nektet å utbetale forsikringssummen med den begrunnelse at Tjernæs hadde kjørt utfor med vilje eller av grov uaktsomhet. Ved dom 24. juli 1961 av Tune herredsrett - sammensatt med bilsakkyndige domsmenn - ble selskapet frifunnet og tilkjent kr. 700 i saksomkostninger. Tjernæs anket til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten, som også ble satt med to bilsakkyndige domsmenn, kom til et annet resultat, og avsa den 24. september 1962 dom med slik domsslutning: «A/S Norske Alliance Forsikringsselskap dømmes til å betale Ole Tjernæs 25 000 kroner

Side:363

med 4 prosent årlig rente fra 1. desember 1960 til betaling skjer. - Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse. - Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A/S Norske Alliance Forsikringsselskap har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. På samme måte som for de tidligere retter gjøres gjeldende at når hensyn tas til bl.a. forholdene på åstedet, til den kurs bilen må ha fulgt i vinkel med veien og til dens antatte fart i utforkjøringsøyeblikket, er det ingen annen tenkelig forklaring på ulykken enn den at Tjernæs kjørte utfor med vilje i hensikt å få utbetalt forsikringssummen. En slik handlemåte kan forklares ut fra økonomiske vanskeligheter Tjernæs var i. Subsidiært hevder selskapet også for Høyesterett at skaden iallfall må være voldt ved grov uaktsomhet. Under begge forutsetninger er selskapet fritatt for ansvar ifølge polisevilkårene. Selskapet har nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes og om at det tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Motparten, Ole Tjernæs, har tatt til gjenmæle i saken med Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. Han hevder at lagmannsrettens dom er riktig og slutter seg til de vurderinger angående årsaksforholdet som ligger til grunn for dommen. Tjernæs har under bevisopptak for Høyesterett fastholdt sin tidligere forklaring om hva han husker fra øyeblikkene før ulykken, og om at han ikke har noen erindring om hvordan han selv kom ut av bilen før den gikk utfor skråningen. Tjernæs har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes. - 2. A/S Norske Alliance Forsikringsselskap dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett. - 3. A/S Norske Alliance Forsikringsselskap dømmes til å betale til Ole Tjernæs saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett, og for bevisopptagelser til bruk for Høyesterett avholdt ved Oslo byrett og Tune herredsrett.»

Til bruk for Høyesterett har foruten Tjernæs 4 vitner gitt forklaring ved bevisopptak for Tune herredsrett. Disse forklaringer har ikke brakt saken i noen ny stilling.

Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt de bilsakkyndige ingeniør Frank Smaaland og ingeniør Fredrik Hennig. De har i erklæring av 4. oktober 1963 gitt uttrykk for konklusjoner som avviker fra de erklæringer som ble gitt av de sakkyndige for herredsretten og lagmannsretten. Ingeniør Hennig har under hovedforhandlingen forklart seg i samme retning direkte for Høyesterett. De sakkyndiges vurderinger kommer jeg senere tilbake til.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, hvis begrunnelse jeg kan tiltre på vesentlige punkter. Etter min mening må ulykken ansees som uoppklart.

Med hensyn til hendingsforløpet har de sakkyndige for Høyesterett - i motsetning til de tidligere sakkyndige - gitt uttrykk

Side:364

for den oppfatning at Tjernæs må ha kjørt utfor med vilje. Det heter i deres konklusjon, som ingeniør Hennig har bekreftet for Høyesterett, at «den eneste sannsynlige forklaring vi kan finne på denne ulykke er at det må være en bevisst handling av bilføreren». Et vesentlig grunnlag for denne oppfatning er nøyaktige målinger som de nye sakkyndige har foretatt på åstedet og som etter deres mening viser at bilen må ha gått utfor veien i vinkel med veiens kjøreretning på ca. 70 grader, mens man under herreds- og lagmannsrettssaken regnet med at vinkelen bare var ca. 45 grader slik som angitt ved sporene på lensmannsfullmektigens skisse. De sakkyndige har videre bygget på - hvilket partene synes å ha vært enige om - at farten i utforkjøringsøyeblikket må ha vært ca. 40 km i timen eller kanskje noe mindre. Etter resultatet av foretatte kjøreprøver er de kommet til at en sving på ca. 70 grader i så stor fart må forutsette at rattet dreies litt mer enn 1 1/8 omgang med stor kraft og henimot maksimal hurtighet, og at den derfor bare kan forklares som følge av en bevisst handling fra bilførerens side. Med dette som utgangspunkt mener de sakkyndige at ulykken ikke kan forklares på annen måte enn ved at bilen er blitt kjørt nesten helt ut i grøftekanten utenfor venstre kjørebane før rattet ble lagt brått over til høyre i retning av åpningen i sementmuren. Bilføreren må så ha sloppet rattet og hoppet ut av bilen omtrent ved veiens midtlinje. Hadde han sloppet rattet før, ville bilen ha rettet seg opp for tidlig til å treffe åpningen, og hadde han hoppet et øyeblikk senere, ville han ha gått utfor skråningen selv.

Jeg er enig med de sakkyndige i at denne hypotese gir en mulig forklaring på det som skjedde, men jeg er blitt stående ved at den alt i alt ikke kan ansees så meget sannsynligere enn de alternative muligheter som lagmannsretten har pekt på, at jeg på det grunnlag finner å kunne fravike lagmannsrettens resultat som den er kommet til etter umiddelbar bevisførsel på åstedet.

Jeg nevner her først at de sakkyndiges teori synes å forutsette hårfin beregning fra bilførerens side med hensyn til fart, svingteknikk og tidspunktet for avhoppingen, og det hva enten man går ut fra at han satt ved rattet eller sto på stigbrettet og styrte. Og bilføreren måtte være klar over at han risikerte livet ved å hoppe et øyeblikk for sent. Kjøringen utfor venstre veibane måtte også bety en ekstra risiko for oppdagelse på grunn av det tynne snelaget som lå der og hvor det lett kunne bli spor etter hjulene. Det er ikke opplyst noe som kan forklare hvorfor bilføreren valgte å kjøre ut på en så vanskelig og farlig måte. Etter hva jeg må gå ut fra etter de tidligere dommer, var det fullt mulig å kjøre ut av veien og utover skråningen i en langt mindre vinkel enn den de sakkyndige har forutsatt.

I denne sammenheng finner jeg grunn til å peke på at det hendingsforløp de sakkyndige forutsetter, synes uforenelig med sporene etter utforkjøringen slik de er avmerket på lensmannsfullmektig Braadlands skisse som ble tatt opp like etter ulykken.

Side:365

Sporene er her avmerket i en svak bue i ca. 45 graders vinkel med veien, og det er denne vinkel som både herredsretten og lagmannsretten har bygget på etter bl.a. åstedsbefaring. Det er riktignok så at det hefter alvorlige usikkerhetsmomenter ved lensmannsfullmektigens skisse på grunn av de vanskelige forhold den ble laget under. Men i betraktning av lensmannsfullmektigens vitneforklaring for lagmannsretten om at han «garanterte for riktigheten av buen», er det ikke lett å bygge på at skissen hva sporene angår kan være i den grad feiltegnet som den må være hvis bilen i virkeligheten gikk ut fra veien i 70 graders vinkel. Av lensmannsfullmektigens skisse og hans forklaring om sporene synes det for øvrig ikke mulig å slutte noe positivt om hendingsforløpet. Men de uklare opplysninger på dette punkt er neppe uforenelige med at bilen før utforkjøringen kan ha vært i skrensebevegelse av en eller annen ukjent årsak. Er bilen gått ut i omkring 45 graders vinkel, må jeg etter uttalelsene i herredsrettens og lagmannsrettens dommer legge til grunn at det rent kjøreteknisk ikke er særlig vanskelig å forklare svingen. I lagmannsrettens dom heter det bl.a. at «- - - Under åstedsbefaringen ble det også brakt på det rene at såfremt lastebilen, før den kom frem til ulykkesstedet, har kjørt inntil midtlinjen av veien, ville det ikke være nødvendig å foreta en større omdreining av rattet for å komme inn i de på skissen avmerkede spor. - - -».

Utforkjøring i så liten vinkel er riktignok i klar strid med de sakkyndiges teori om at bilen må ha gått ut fra åpningen i sementkanten i rett linje mellom denne og en stor sten langt nede i skråningen som ble rammet av bilen etter nedslaget. Det er denne stenen som er utgangspunktet for de sakkyndiges målinger. Imidlertid er det på det rene, hvilket også de sakkyndige forutsetter, at bilen på forhånd hadde tatt bakken eller hatt kontakt med skråningen på en eller annen måte. Bilsakkyndig Martin Pedersen, som var sakkyndig for herredsretten og lagmannsretten, sier således i brev til politimesteren i Sarpsborg av 15. september 1960: «- - - Jeg har selv funnet deler av bilen noe lenger oppe i uren - ca. 20 m ned fra stupkanten - som tyder på at bilens forstilling har støtt mot en stor sten der og hvor trolig forstillingen også er blitt revet løs. - - -». Jeg tør for min del ikke utelukke at bilen kan ha slått ned i skråningen på slik måte at den i noen grad kan ha endret kurs før den traff den stenen som de sakkyndige har målt fra.

Når det gjelder årsaken til at Tjernæs fikk tid til å kaste seg ut av bilen, finner jeg det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg er enig i.

Jeg er videre enig med lagmannsretten i at det ikke er godtgjort noe sterkt motiv for Tjernæs til å gjøre seg skyldig i forsikringsbedrageri. Hans økonomi var etter det opplyste vanskelig, men ikke på noen måte desperat. Og det er ikke lett å tro at han - som erfaren bilmann - kan ha gjort seg overdrevne forestillinger om hva som kunne oppnåes ved et forsikringsoppgjør fremfor ved salg eller innbytte av bilen. Et viktig moment er at

Side:366

tilhengeren overhodet ikke var kaskoforsikret. På grunnlag av forklaringene fra to av selskapets funksjonærer angående en telefonsamtale med Tjernæs etter ulykken, er det riktignok skapt tvil om hvorvidt Tjernæs var klar over at tilhengeren ikke var forsikret. Men jeg finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette forhold, da Tjernæs' uttalelser i telefonen etter det opplyste lett kan skyldes sammenblanding med en klausul i polisen vedkommende selve bilen, der selskapet i strid med sine alminnelige vilkår påtok seg ansvar for skade voldt på eller av bilen også når skaden skyldtes kjøring med tilhenger.

Hva endelig angår selskapets subsidiære prosedyre har jeg på grunnlag av Tjernæs' egen forklaring om hva som gikk forut for utforkjøringen, vært atskillig i tvil om ikke den kjøring som førte til ulykken må ansees som grovt uaktsom. Men da vesentlige sider ved hendingsforløpet er uoppklart, er jeg på samme måte som lagmannsretten blitt stående ved ikke å kunne trekke den slutning at skaden er voldt ved grov uaktsomhet.

Etter mitt resultat må lagmannsrettens dom stadfestes.

Etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 bør selskapet betale saksomkostninger for Høyesterett til staten og til Tjernæs i samsvar med dennes påstand. Da Tjernæs har hatt fri sakførsel for Høyesterett, skal de omkostninger som tilkjennes ham, bare dekke utgiftene ved bevisopptak.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Norske Alliance Forsikringsselskap til Staten ved Justisdepartementet 4100 - fire tusen ett hundre - kroner og til Ole Tjernæs 600 - seks hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og jeg finner i motsetning til førstvoterende ikke å burde fravike den konklusjon som de oppnevnte sakkyndige for Høyesterett er kommet til.

Tjernæs' forklaring er at han kjørte i 40-50 km's fart, og at han hadde sin oppmerksomhet rettet mot varmemåleren. Plutselig fikk han se sne foran bilen, og samtidig forsvant lysene ut i tomme luften. Han forsto da at han var kommet utenfor veibanen og trakk i bremsen for tilhengeren. Han husker ikke mer enn at han kom til seg selv igjen på kanten av skråningen.

Det er her to spørsmål som melder seg med særlig styrke. Lastebil og tilhenger har vist en markert kurve fra veien og til stupet, og det første spørsmål er om denne svingning er villet eller ikke fra bilførerens side. Det annet er hvorledes Tjernæs kunne komme seg ut av førehuset før vognsettet gikk utfor, om det hele var et uhell.

Side:367

Disse spørsmål ble behandlet første gang av den bilsakkyndige Martin Pedersen, som gransket åstedet dagen etter ulykken. I en erklæring av 9. mai 1960 til politiet gjennomgikk Pedersen hendingsforløpet, og han konkluderte: «Med dette vil jeg ikke ha sagt at føreren med vilje har kjørt utfor, men at det virker uforståelig for meg at føreren har kunnet utvise så stor grad av uaktsomhet at han ikke har merket at rattet har dreiet en gang rundt og at «luftturen» forløp uten særlige skrammer og molester.»

Spørsmålene har senere vært behandlet av den annen sakkyndige for herredsretten, Bjarne Sårheim, av herredsretten og lagmannsretten, og nå sist av de sakkyndige for Høyesterett, og jeg har for min del ikke kunnet tilegne meg lagmannsrettens vurdering av dem.

Når det gjelder kjøringen, bemerker jeg at Pedersen tok utgangspunkt i de spor han fant avsatt på toppen av stupet, og han sluttet av sporene at forhjulene på lastebilen umiddelbart før utforkjøringen sto i en vinkel av ca. 45 grader mot høyre, og tilføyet at dette tilsvarte en omdreining av rattet på minst én gang. Den annen sakkyndige Sårheim bygget på lensmannsbetjentens skisse av sporene, og han fremholdt i sin erklæring av 10. august 1960 det eiendommelige og påfallende ved hendelsen: at sporene gikk så rett ut mot stupet - ca. 45 grader i forhold til veiens lengderetning - og at dette skjedde akkurat der hvor det var en åpning i betongkanten. Etter den rekonstruksjon Sårheim foretok i juni 1960 måtte rattet svinges ca. 1 1/4 omdreining for å få forhjulene til å gå i den bue som skissen viste. Å svinge rattet så meget lot seg ifølge Sårheim ikke gjøre uten å skifte tak med hendene flere ganger, og det syntes ham utenkelig at føreren uforvarende hadde kommet til å gjøre det. Jeg tilføyer at jeg er klar over at Sårheim selv fant en annen forklaring på ulykken, nemlig at gummien på bakhjulene hadde støtt mot enden av betongkanten, og at dette trykk hadde kastet bilen mot høyre. Men denne teori ga Sårheim opp for lagmannsretten. De sakkyndige for Høyesterett har som førstvoterende har sagt ment å finne et sikrere utgangspunkt for bedømmelsen av kurven i det sted hvor lastebilen ble knust i uren, og de har under forutsetning av 40 km's fart beregnet vinkelen til 71 grader.

Jeg tillegger ikke denne differanse mellom det skjønnsmessige anslag, ca. 45 grader, og den annen, 71 grader, særlig betydning for avgjørelsen. Som nevnt av førstvoterende mener de sakkyndige for Høyesterett også at rattet måtte dreies minst én gang, og det er for meg det vesentlige. Jeg mener at minst én omdreining av rattet, fart og kurve tatt i betraktning, krevet energi og kraft fra kjørerens side, og jeg kan vanskelig forestille meg at den kunne skje uforvarende. Og jeg kan i motsetning til førstvoterende ikke se at man bør tro at Tjernæs av en eller annen utenforliggende grunn kan ha mistet styringen. Jeg bemerker at lensmannsbetjent Braadland umiddelbart etter ulykken fant det bart i veien, og at dekket var tørt. På forespørsel under bevisopptaket for Høyesterett uttalte Braadland at de spor

Side:368

han så var kjørespor og ikke skrensepor. Han mener, sier Braadland under bevisopptaket for Høyesterett, at bilen har gått fremover i bilens retning og ikke skrenset sidelengs. Jeg finner etter dette hverken å kunne bygge på lagmannsrettens uttalelse om at det ikke var nødvendig å foreta en større omdreining av rattet eller at lastebilen kan ha glidd mot høyre. For den siste antagelse er det heller ingen støtte i Tjernæs' forklaring.

I motsetning til førstvoterende kan jeg videre ikke slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse for at Tjernæs kom seg ut av vognen i tide. Tjernæs forklarte som allerede nevnt at bilen hadde 40-50 km's fart, og at han ble klar over faren, da han så hvit sne og tomme luften foran seg. Bilen må jo da ha vært i kurven mot stupet, og med bare 40 km's fart beveget den seg 11 m i sekundet. Lagmannsretten fremholder at prøver har vist at man kunne komme ut av bilen på 1 1/2 til 2 sekunder. Til det vil jeg bemerke at etter den bilsakkyndige Pedersens undersøkelse var minstetiden 2 sekunder, etter Sårheims 2 sekunder, men i et enkelt forsøk 1 1/2 sekund. Men da satt føreren under prøvene og ventet på kommando. Her må da legges til reaksjonstiden, det vil si den tid som gikk fra at Tjernæs registrerte faren og til at han besluttet seg til å hoppe ut, oppbremsningen, og videre må man være oppmerksom på at føreren når marken i samme fart som bilen, det vil si ca. 11 m i sekundet. De avstander man da kommer til synes meg åpenbart uforenelige med det som skjedde: at Tjernæs reddet livet. At bilen skulle ha skrenset, og at Tjernæs som lagmannsretten videre bemerker skulle være mer eller mindre slynget ut, kan jeg som allerede nevnt ikke finne noe konkret holdepunkt for.

Når det fra førstvoterendes side fremholdes at Tjernæs tok en stor risiko, vil bedømmelsen av risikoen måtte bero på den fart vognsettet har hatt mot stupet. Om man således tenker seg at farten ved utforkjøringen var 30 eller 20 km, blir risikoen vesentlig redusert. Og bortsett fra Tjernæs' forklaring om farten har man ikke andre ting å bygge på enn rester der hvor bilen etter å være gått utfor første gang berørte skråningen. For Høyesterett uttalte den sakkyndige Hennig at farten kan ha vært 30 km, men ikke stort under. Når det gjelder spørsmålet om Tjernæs kunne ha et økonomisk motiv, viser jeg til herredsrettens dom.

Jeg er kjent med at mitt syn på saken ikke deles av rettens flertall, og jeg må da ta standpunkt til om det kan sies å foreligge grov uaktsomhet, om uhellet er foregått uten at Tjernæs har villet det. Jeg finner under denne forutsetning som førstvoterende ikke å kunne fastslå at det foreligger grov uaktsomhet.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Endresen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Torgeir Moi med domsmenn bilsakkyndige ingeniør Trygve Ingjær og Karsten Sunde):

Den 2. februar 1960 kjørte Ole Tjernæs, Ski, sin lastebil C 16262 og

Side:369

tilhenger C 77032 på riksvei 1 på vei mot Halmstad i Sverige. Hverken bil eller tilhenger hadde noe last. Ved Eidet i Tune er det et stup og der før lastebilen og tilhengeren utfor og ble totalt ødelagt.

Bilen var kaskoforsikret i Norske Alliance A/S, Oslo. Ved stevning av 6. januar 1961 har høyesterettsadvokat Hans A. Hegje reist søksmål mot selskapet som ikke ville utbetale bilens verdi i henhold til forsikringspolisen, idet selskapet har hevdet at Tjernæs kjørte utfor med vilje.

Saken har vært behandlet i Oslo forliksråd og som uforlikt henvist til retten.

Saksøkeren Ole Tjernæs er født xx.xx.1916 og har hatt førerkort fra 1935. Han er lastebileier og bor i Ski. Han er gift og har hustru og to barn. Ved anledningen skulle han - som nevnt - til Halmstad i Sverige for å hente last. På denne turen aktet han seg innom et verksted i Göteborg for å få ordnet noe med dysene på bilens motor, en Scania Vabis 1954-modell. Tjernæs kjørte hjemmefra ved 18-tiden den 2. februar 1960. Han hadde sovet godt natten før, og denne dagen hadde han vært opptatt med å smøre bilen og gjøre den i stand til langturen.

Tjernæs var alene i bilen da den gikk utfor stupet ved Eidet i Tune.

Formentlig foranlediget av forsikringsselskapet ble etterforskning igangsatt for å få nærmere rede på hvordan utforkjøringen hadde foregått. I den anledning ble overingeniør Bjarne Sårheim og statens bilsakkyndige i Sarpsborg, Martin Pedersen, engasjert av Sarpsborg politikammer. De sakkyndige har avgitt omfattende skriftlige utredninger, og Sårheim kom til at utforkjøringen måtte karakteriseres som et hendelig uhell. Martin Pedersen var - så vidt retten forstår - noe mer i tvil, men sluttet seg for så vidt til Sårheims resultat, med bemerkning om at bilføreren neppe kunne fritas for å ha utvist for liten aktsomhet under kjøringen umiddelbart før uhellet. Sarpsborg politikammer forela så Ole Tjernæs en bot på kr. 75 for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 første ledd. Forelegget er vedtatt av Tjernæs den 27. september 1960. - - -

Retten bemerker:

Ved Eidet i Tune ligger riksvei 1 på en hylle i fjellet. Veien er i de senere år utbedret og utvidet og har i dag en bredde på ca. 10 meter med asfaltert veibane. På yttersiden av veien her er det mur bestående av støpte blokker med gjennomgående rør. Ca. 30 meter øst for Eidet sommerrestaurant er det en åpning i veimuren. Denne åpningen er 14,70 meter bred. Det var her Tjernæs' lastebil C 16262 med tilhenger gikk utfor og ble totalt skadet. Fra veibanen og ned til dalbunnen der hvor bilen gikk utfor er det ca. 40 meter. Det er nærmest en stenur som går ganske steilt nedover.

Ved anledningen var det kaldt og overskyet vær, ca. v 8 grader C. Veibanen var bar og tørr, men utenfor selve kjørebanen lå det et tynt snedekke, nærmest bare snefnugg.

Retten har vanskelig for å slutte seg til overingeniør Sårheims teori om at bilens høyre bakhjul har tørnet mot veimuren like der den tar slutt før den nevnte åpning, og at dette kan ha bevirket at akterenden av bilen ble slengt mot venstre og at bilen derved kan ha fått en helt ny og uventet retning ut mot stupet. I så fall måtte Tjernæs ha merket sammenstøtet, og retten antar at sporene som ble funnet ville ha stått

Side:370

mindre tvert ut fra veien enn det som fremgår av lensmannsfullmektig Braadlands skisse. Braadland har forklart for retten at han ikke tør gå god for at alle mål på skissen er helt nøyaktige, f. eks. med hensyn til sporenes lengde ut i veidekket, idet han ikke fant dette for å være avgjørende, det var buen som interesserte ham mest, og den garanterer han for riktigheten av. Hadde tildragelsen foregått som av overingeniør Sårheim antydet, er det også trolig at man ville ha funnet tydelige merker i muren etter sammenstøtet med bilen, likesom et bråkast til venstre sannsynligvis ville ha avsatt skrensespor i veibanen, og endelig antar retten at det da ville ha vært flere spor å finne. Lensmannsfullmektig Braadland har forklart for retten at han ikke fant andre spor enn de som er avmerket på skissen, men han kunne ikke med sikkerhet si hvorvidt sporene stammet fra enkle fordekk eller fra tvillinghjul. Det var tvillinghjul bak på bilen, og tilhengeren hadde tvillingdekk på alle sine fire hjul. Etter rettens mening er det da intet til hinder for at de spor som skissen viser kan skrive seg fra samtlige hjul på bil og tilhenger. Det er ikke grunn til å tvile på at sporene stammer fra Tjernæs' bil, og retten holder det for helt usannsynlig at bakparten av bilen og tilhengeren har hoppet direkte fra veibanen ut i stupet uten å ha berørt marken på det riktignok korte stykket det her er tale om. Trekker man en forbindelseslinje fra der veimuren slutter til der den igjen begynner er avstanden fra linjen og ut til stupet ca. 5 meter.

Det er enighet mellom partene om at bilen hadde en hastighet på 40-50 km/t. Dette stemmer med de beregninger overingeniør Sårheim og bilsakkyndig Pedersen tidligere har foretatt, og retten bygger på det. Hadde bilen helt uforvarende tatt retning ut mot stupet som følge av bakaksels støt mot muren, ville Tjernæs ikke ha fått tid til å komme seg ut av bilen, han ville da ha fulgt med utfor stupet. En hastighet på 40 km/t gir en fremdrift på ca. 11 meter i sek., og når det bare er ca. 5 meter fra veimuren ut til stupet, finner retten det innlysende at Tjernæs ikke hadde noen mulighet for å redde seg ut i tide, dersom kursendringen kom uforvarende på ham.

Tjernæs' prosessfullmektig har pekt på en rekke omstendigheter som etter hans mening taler mot at Tjernæs har kjørt utfor med vilje. Således har han nevnt at Tjernæs umiddelbart etter at bilen var gått utfor krabbet ned i uren til tross for at det var livsfarlig. Prosessfullmektigen mener at dette må vise at Tjernæs ikke hadde undersøkt stedet på forhånd, hvilket han antar hadde vært nødvendig, såfremt Tjernæs hadde besluttet seg til å kjøre utfor. Prosessfullmektigen har også pekt på at så vel lensmannsfullmektig Braadland som oppsynsmann Hjalmar Eriksen - som begge talte med Tjernæs umiddelbart etter hendelsen - har forklart at de ikke kunne merke noe ved Tjernæs som kunne lede tanken hen på at han hadde kjørt utfor med vilje. Han virket som han var noe utenfor og som om han hadde vært utsatt for et sjokk, men ellers var det intet å bemerke ved hans opptreden. Retten har ikke funnet å kunne tillegge disse anførsler noen vesentlig betydning ved vurderingen av saken.

Prosessfullmektigen har også fremholdt at det er saksøkte som har den fulle bevisbyrde for at Tjernæs har kjørt utfor med vilje. Man kan ikke finne ut noe sikkert om hvordan det har foregått, men enten det

Side:371

har skjedd slik eller slik så er der ikke ført bevis for at det er skjedd med vilje.

Under åstedsbefaringen viste det seg å være en enkel sak å få svinget demonstrasjonsbilen ut i tilsvarende spor som de på skissen avmerkede, såfremt bilen kjørte med venstre hjulpar inn mot veiens midtlinje. Men det så ut som bakhjul og tilhenger da ikke ville gå i helt samme spor som forhjulene ville avsette. For å få dette til måtte nok bilen noe over midtlinjen mot venstre. Etter rettens mening må forparten av bilen ha tatt retning mot stupet, minst 20 meter fra dette, for å kunne avsette de spor som vises på skissen. Men i såfall ville Tjernæs ha tid nok til å rette opp bilen igjen, dersom han ønsket det. Kom bilens kursendring uforvarende på ham, hadde han derimot ikke tid til å komme seg ut.

Retten kan ikke finne noen annen forklaring på utforkjøringen enn at den er skjedd med forsett. Hvordan Tjernæs har innrettet seg for å komme ut av bilen før den gikk utfor stupet finner retten det ikke nødvendig å filosofere nærmere over, enten han har stått på stigbrettet - som saksøkte har hevdet - eller om det har foregått på annen måte, så blir det allikevel bare gjetninger. Det virker noe påfallende på retten at Tjernæs ikke har kunnet gi noen forklaring på hvordan tildragelsen har foregått, dersom det her dreier seg om et hendelig uhell. Han har bare kunnet huske at han så hvit sne foran bilen samtidig som lysene forsvant ut i tomme luften. Han forsto da - har han forklart - at han var kommet utenfor veibanen og trakk derfor i bremsen på tilhengeren. Denne hans forklaring virker ikke overbevisende. Dersom forparten av bilen allerede var utenfor veibanen, hadde han ikke tid til slike tankerefleksjoner og dessuten til å få tatt til bremsen, og endelig å være kommet ut før bilen gikk utfor stupet. Retten minner her om at avstanden fra veimuren ut til stupet er bare ca. 5 meter og at bilens hastighet var 40-50 km/t.

Retten ser det slik at Tjernæs hadde tilstrekkelig motiv for å kjøre utfor med vilje. Hans økonomi var anstrengt, og han sto på denne tid i forhandlinger om kjøp av en ny bil til kr. 130 000. Om det er riktig slik han har forklart at han kunne oppnå en innbytningspris på kr. 25 000 for den gamle bilen, ville han allikevel ha stått atskillig sterkere om han hadde hatt et tilsvarende eller endog høyere kontantbeløp til rådighet. Dertil kommer at retten på grunnlag av de opplysninger som foreligger, må legge til grunn at Tjernæs trodde at også tilhengeren var kaskoforsikret. Lastebilen var kaskoforsikret for hele kr. 65 000. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson og Erling Haugen og kst. lagdommer Erling Slyngstad med bilsakkyndige domsmenn Ole Lunder og H. A. Kørner):

- - -

Lagmannsretten har foretatt åstedsbefaring og herunder er det foretatt demonstrasjoner med en noenlunde tilsvarende lastebil. Under en av prøvene viste det seg at betongblokken nærmest åpningen ga etter for trykk fra lastebilens bakhjul. Den opnevnte sakkyndige overingeniør Sårheim har etter dette ikke villet opprettholde sin teori om at utforkjøringen kunne skyldes at lastebilens bakhjul var kommet inn på betongkanten ved åpningen og var blitt slengt ut av kurs.

Side:372

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Som det fremgår av herredsrettens dom er veien på omhandlede sted ca. 10 meter bred og har asfaltdekke. På yttersiden av veien er det en betongkant, dog er der på det sted hvor lastebilen kjørte utfor skråningen en nesten 15 meter lang åpning. Etter det opplyste har veivesenet tippet sten- Og fyllmasse utover skråNingen og har derfor laget nevnte åpning for at veivesenets biler kan kjøre ut på fyllingen. Ytterkanten av fyllingen går ca. 5 meter ert av Sarpsborg politikammer. De sakkyndige har avgitt omfattende skriftlige utredninger, og Sårheim kom til at utforkjøringen måtte karakteriseres som et hendelig uhell. Martin Pedersen var - så vidt retten forstår - noe mer i tvil, men sluttet seg for så vidt til Sårheims resultat, med bemerkning om at bilføreren neppe kunne fritas for å ha utvist for liten aktsomhet under kjøringen umiddelbart før uhellet. Sarpsborg politikammer forela så Ole Tjernæs en bot på kr. 75 for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 første ledd. Forelegget er vedtatt av Tjernæs den 27. september 1960. - - -

Retten bemerker:

Ved Eidet i Tune ligger riksvei 1 på en hylle i fjellet. Veien er i de senere år utbedret og utvidet og har i dag en bredde på ca. 10 meter med asfaltert veibane. På yttersiden av veien her er det mur bestående av støpte blokker med gjennomgående rør. Ca. 30 meter øst for Eidet sommerrestaurant er det en åpning i veimuren. Denne åpningen er 14,70 meter bred. Det var her Tjernæs' lastebil C 16262 med tilhenger gikk utfor og ble totalt skadet. Fra veibanen og ned til dalbunnen der hvor bilen gikk utfor er det ca. 40 meter. Det er nærmest en stenur som går ganske steilt nedover.

Ved anledningen var det kaldt og overskyet vær, ca. v 8 grader C. Veibanen var bar og tørr, men utenfor selve kjørebanen lå det et tynt snedekke, nærmest bare snefnugg.

Retten har vanskelig for å slutte seg til overingeniør Sårheims teori om at bilens høyre bakhjul har tørnet mot veimuren like der den tar slutt før den nevnte åpning, og at dette kan ha bevirket at akterenden av bilen ble slengt mot venstre og at bilen derved kan ha fått en helt ny og uventet retning ut mot stupet. I så fall måtte Tjernæs ha merket sammenstøtet, og retten antar at sporene som ble funnet ville ha stått

Side:370

mindre tvert ut fra veien enn det som fremgår av lensmannsfullmektig Braadlands skisse. Braadland har forklart for retten at han ikke tør gå god for at alle mål på skissen er he timen. Han mener det ville være forbundet med altfor stor fare å hoppe av i slik fart.

Bilsakkyndig Martin Pedersen har som oppnevnt sakkyndig for lagmannsretten gitt uttrykk for at slik som forholdene fortoner seg for ham, er det meget som tyder på at bilen kan være kjørt utfor veien med overlegg, men han kan ikke se bort fra den mulighet at det er skjedd ved et uhell. Han legger til grunn at bilen neppe hadde større fart enn ca. 40 km i timen, og mener at et hopp fra bilen i denne fart ikke ville innebære så stor risiko at den nødvendigvis må virke avskrekkende. Han kan ikke gi noen forklaring på hvordan utforkjøringen har skjedd i tilfelle det foreligger et uhell.

Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at Tjernæs forsettlig har

Side:373

kjørt bilen utfor skråningen. De foreliggende omstendigheter synes å tale imot en slik oppfatning. Det gjelder her en sterkt trafikkert veistrekning, og det har sannsynligheten imot seg at et slikt sted ville bli valgt for en bevisst utforkjøring. Føreren måtte i tilfelle i tide gå ut på stigbrettet og risikoen for å bli sett av andre trafikanter ville være temmelig stor. Risikoen ved et hopp fra en bil i en fart av 40-50 km i timen ned på den asfalterte vei ville også være så stor at det ikke kan antas at et menneske, som ikke handler i desperasjon, ville våge å ta den. Det er ikke grunnlag for å anta at Tjernæs ved anledningen var i en slik sinnstilstand at han ikke handlet normalt. Hans økonomiske forhold har etter de for lagmannsretten foreliggende opplysninger heller ikke vært slik at han av den grunn kan antas å ha handlet i desperasjon.

Den omstendighet at Tjernæs ikke selv kan gi forklaring på hvordan uhellet inntraff kan ikke tillegges betydning, idet det viser seg erfaringsmessig at sjåfører etter uhell ikke kan gi tilfredsstillende forklaring om årsaken.

På grunnlag av de foreliggende opplysninger er det i det hele tatt vanskelig å forstå at Tjernæs skulle ha grunn til å innlate seg på assuransesvik.

Lagmannsretten finner heller ikke bevis ført for at utforkjøringen skyldes grov uaktsomhet fra Tjernæs' side.

Da hendelsesforløpet ikke er klarlagt er retten henvist til å vurdere de forskjellige muligheter som det i dette tilfelle er nærliggende å ta i betraktning. Tjernæs har forklart at han like før uhellet inntraff holdt øye med varmemåleren. Det foreligger da den mulighet at Tjernæs kan ha vært opptatt av varmemåleren i en slik grad at han ikke har vist tilbørlig aktsomhet, og kjørt ut av veien. Men utforkjøringen kan også skyldes omstendigheter som ikke kan legges Tjernæs til last, i ethvert fall ikke i en slik grad at man vil karakterisere forholdet som grovt uaktsomt. Tjernæs kan under kjøringen mot ulykkesstedet ha holdt bilen forholdsvis langt over til venstre. Bilen vil da lett ha kunnet få retning over til høyre fordi Tjernæs så på varmemåleren, og idet han igjen ser opp vil den ca. 15 meter brede åpningen i betongkanten et øyeblikk gi ham det inntrykk at veien fortsetter gjennom åpningen. Har utforkjøringen foregått på denne måte, kan forholdet ikke betegnes som grovt uaktsomt. Selv om Tjernæs i sin forklaring har gitt uttrykk for at han ikke merket noen uregelmessighet ved tilhengeren under kjøringen, kan det heller ikke utelukkes at en sleng i tilhengeren har gjort det vanskelig for ham å rette opp bilen i tilfelle denne hadde fått for sterk retning mot høyre og at bilen av denne grunn har kjørt utfor.

På den av lensmannsfullmektig Braadland tegnede skisse er det innlagt to kjørespor. Lensmannsfullmektigen har som vitne forklart at han måtte foreta oppmålingen alene og at den foregikk i mørke. Det er da klart at det under slike forhold kan oppstå unøyaktigheter. Lagmannsretten har derfor ved sin vurdering av forholdet ikke kunnet se bort fra den mulighet at sporene ikke er absolutt nøyaktig avmerket. Etter lensmannsfullmektigens forklaring var det heller ikke tydelige kjørespor. Sporene var etter hans utsagn mer «utflytende» og bredere enn et enkelt hjul. Man kan derfor ikke se bort fra at bilen har skrenset noe før den

Side:374

gikk utfor. Dette innebærer at sporene ikke uten videre kan legges til grunn ved bestemmelsen av bilens kjøreretning, idet den forlater veibanen. Under åstedsbefaringen ble det også brakt på det rene at såfremt lastebilen, før den kom frem til ulykkesstedet, har kjørt inntil midtlinjen av veien ville det ikke være nødvendig å foreta en større omdreining av rattet for å komme inn i de på skissen avmerkede spor. Tjernæs har også selv forklart at han ikke kan huske å ha dreiet på rattet i noen særlig grad.

Det kan fortone seg eiendommelig at Tjernæs under de foreliggende forhold fikk tid til å kaste seg ut av bilen. De prøver som er foretatt har vist at det kreves 1 1/2-2 sekunder til å komme seg ut. Lagmannsretten finner ikke at dette forhold kan tillegges avgjørende betydning. Et menneske som handler i panikk vil utvilsomt kunne handle hurtigere. Man vet heller ikke hvor bilen befant seg da Tjernæs tok spranget ut. Har bilen skrenset før utforkjøringen kan han også i mer eller mindre grad ha blitt slynget ut.

Etter det anførte vil selskapet bli tilpliktet å dekke skaden.

Selskapet har bestridt at bilens verdi var kr. 30 000. Det gjelder her en Scania Vabis lastebil 1954-modell. Den har etter Tjernæs' opplysning gått 300-400 000 km. Tjernæs selv har forklart at han var tilbudt kr. 25 000 av Rutebileiernes Standardiseringsaktieselskap, i tilfelle innbytning av bilen, men han mener bruksverdien var minst kr. 30 000.

Lagmannsretten setter erstatningens størrelse rent skjønnsmessig til kr. 25 000.

Det kan ikke sees å foreligge noe grunnlag for Tjernæs' krav om avsavnsgodtgjørelse kr. 10 000.

I tillegg til erstatningsbeløpet kr. 25 000 vil Tjernæs bli tilkjent 4 % årlig rente av dette beløp fra forkynnelsen av forliksklagen den 1. desember 1960. - - -